onsdag 30. desember 2009

Tog i Norge : Høstet som sådd

Jeg ser at dette innlegget er ofte lest, fortsatt den dag i dag. Derfor vil jeg bare presisere at det jeg da skreiv om signalanlegget på Skøyen, stemte da. Men at det i dag, kanskje enten sommeren 2010 eventuelt 2011, er satt i stand slik det burde vært satt i stand fra første dag det ble montert. Innlegget i opprinnelig form blir derfor stående som tidligere:

Samferdselsdepartementets statssekretær Lahnstein innrømmer villig at også politikerne har ansvaret for at toget ikke fungerer. I dag som følge av en brann i en tunnell, i går som følge av en teknisk feil med et tog fra Trondheim til Oslo som bare rakk til Otta. KrFs Hareide, leder i Stortingets transportkomite, mener at det ikke er holdbart.
Jeg lurer alvorlig på hvorfor maktpersoner som Lahnstein og Hareide sier dette. De har begge i årevis hatt mulighet til å gjøre noe med dette. Men har ikke gjort noe i nærheten av nok. Selvfølgelig fordi det ikke er politisk mulig å satse på tog i Norge. Det finnes ingen sterke organisasjoner, politikere, partier eller medier som er for toget. Alle er i stedet for flere og flere nye fire-felts motorveger. Der finnes den politiske, økonomiske og organisatoriske støtten. Lahnstein og Hareide bløffer og er falske når de sier at de vil gå inn for tog. Og de veit at de bløffer og at det ikke er mulig å satse på noe annet enn privatbilisme. Hvis ikke de gjør det, blir det kanskje opptøyer og revolusjon i Norge!
Hvorfor sier de da så mye positivt om toget? Lahnstein har til og med uttalt seg positivt om sykkelsatsing. Men hans uttalelser og ord for sykkel er motbydelig uærlige, fordi han ikke gjør noe med verken penger eller tiltak for sykkel.
Arbeiderpartiets tidligere partisekretær Martin Kolberg skryter av at han kjører bil til Stortinget fra Lier. Tog er for han utenkelig og det eneste som teller er tilrettelegging for mer bilkjøring! Snakk om miljøfrik! Lottospørsmålet: Er den tidligere partisekretæren i DnA den eneste i partiet som mener dette?
Når det gjelder toget mener jeg det verste ikke er disse aktuelle enkeltulykkene. Det beste symbolet på at tog ikke er et satsingsmiddel, og jeg vil si: Ikke fra noen politiker overhodet som har sete på Stortinget, det er at signalanlegget fra Skøyen stasjon til Oslo S ennå ikke fungerer. Siden det blei åpna sida tidlig på 2000-tallet, har det aldri fungert. Dette burde være ekstremt pinlig; politisk, økonomisk og teknisk. Både direktøren for Jernbaneverket og NSB burde forlengst vært skifta ut fordi dette signalanlegget ikke fungerer. En statsråd som tar tog og transport på alvor i Oslo, ville selvfølgelig innkalt til faste ukentlige møter, med minst ett møte i uka, — ikke for å diskutere utviklinga av signalanlegget — men for å diskutere etableringa av signalanlegget. Men av en eller annen grunn skal en samferdselsminister i Norge komme fra de minst befolka områdene i Norge, og de viser og er vel fornøyd med at de forstår lite av storbyenes problemer. Mens statsråden burde ta grep om signalanlegget, må det midlertidig etableres et manuelt signalanlegg med mennesker som varsler med flagg for hver hundrede meter at toget kan kjøre gjennom tunnelen. Det er nødvendig for togtrafikken i Oslo-området — og setter hjelpesløsheten og tilbakeliggenheten i norsk togstatus i sitt rette perspektiv.
Kollektivtrafikk er dessuten ikke noe politisk mål for noe parti av betydning; det er et reint sosialt hjelpetiltak for de fattige billøse.
Da kan vel like godt toget avvikles i Norge? Hvorfor skal folk med inntekter under 500 000 kunne forlange å reise hvis de ikke vil kjøre bil? For å si det som enhver stortingspolitiker egentlig mener?

søndag 27. desember 2009

DDR og Romania — førte Vestens politikk i dag

Kanskje burde jeg i dag ha skrivi om Palestina, men jeg venter, likevel blir det litt Israel-aktuelt:

Når det «det store vi» igjen skal vise sin samstemmige mening, er det to oppløste stater som dras fram som verstinger, DDR (Øst-Tyskland) og Ceausescus Romania (foruten de eksisterende Nord-Korea og Iran og Somalia, da).

Men det skjønner jeg ikke helt. DDR er for de fleste idrettsledere verden over idealstaten når det gjelder idrett. Ikke det med doping, kanskje. Men med så tidlig som mulig intensiv og spesialisert trening. Som i Norge, framført av vår tidligere toppidrettssjef, Bjørge Stensbøl. DDR var tross sine skarve 17 millioner verdens beste idrettsnasjon, også når en ser bort fra det som de dreiv med av doping. Faktisk en idealstat for idrettsledere den dag i dag. Og som Rune Slagstad sier det sin bok (Sporten) side 688: «…i en retorikk som kan sies av være en postmoderne, BI-fisert variant av det som en gang var en sportslig DDR-ideologi:…»

Videre bygde DDR en mur, i Berlin. Det er jo sånn Vesten også vil ha det, i Palestina (Jerusalem) i dag. De aksepterer også denne muren da de ikke gjør noe for å ta den ned. Så DDR gikk foran og viste veg! Hvorfor roses ikke DDR for disse to grunnleggende vestlige politiske idealene?

Romania, da? Jo, de har også to fortrinn som de markedsliberalistiske krigshisserne burde rose Romanias diktator Ceauşescu for.

Først noe som ikke regnes med: Ceauşescu ble tildelt den norske St. Olavs orden, sånn som for eksempel en av våre krigførende statsministre, Kjell Magne Bondevik (men for Ceauşescus del trakk kong Olav V den tilbake i 1989 (post mortem?)). Ceauşescu unnlot å støtte den sovjetiske innmarsjen i Afghanistan 1979, og Romania under han var ikke med på den sovjetiske og østeuropeiske boikotten av OL i Los Angeles 1984 og han støttet opp om Israel. Men andre fortrinn 1: Han gikk inn for rask nedbetaling av utenlandsgjelda for å tilfredsstille de internasjonale bankene. Samtidig ønska han å sikre sitt lands økonomiske uavhengighet. Det førte til minsket import og forsert eksport, noe som kraftig forverra levekåra for innbyggerne i 1980-årene. Rasjonering av mange varer blei innført, husoppvarminga om vinteren var minimal, fjernsynet sendte bare et par timer hver dag, restaurantene stengte tidlig og elektrisitet bare noen timer i døgnet til folks boliger. Men han betalte tilbake låna punktlig, ikke sant? Dette var vel markedsliberalistiske reformer god som noen?

Hovedsak 2: Ikke bare var Romania under Ceauşescu en lydig kreditor. Han gjennomførte noe alle kristne og særlig paven burde skamrose han for. Fullstendig forbud mot abort, og streng straff for det: Abort for kvinner under førti, om de hadde mindre enn fire barn, ble forbudt fra 1966, hevet til førtifem år i 1986. I 1984 ble minimum giftealder for kvinner satt ned til femten år. For å hindre illegale aborter ble det innført tvungen månedlig underlivsundersøkelse av alle kvinner i fruktbar alder. Abort kunne bare innvilges i nærvær av en representant for partiet. Er det ikke dette paven, amerikanske abortmotstandere og sikkert mange kristne også i Norge drømmer om? Mens de kristnes begrunnelse for abortmotstand er å straffe kvinner, og bare dem, for usedelig oppførsel, så var nok ikke det Ceauşescu formål, men praksis er viktigere enn hensikt. Fram mot år 2000 gikk en fjerdedel av budsjettet i en av de rumenske byenes fattige bydeler til å sørge for forlatte, underernærte og syke barn. — Er det noen sak jeg er glad for at Anne Enger (tidl Lahnstein) og englenes talskvinne og nr 2 i arverekkefølgen som Norges monark, Märtha Louise, tapte, så er det kampen mot selvbestemt abort. — Så lenge det varer…

To markante stater, utskjelte, men de førte jo til dels en politikk som er svært populær i dag blant verdens mektigste enkeltpersoner, organisasjoner og blant flertallet av verdens mektigste stater.

— Så jeg kan ikke forstå at forakten mot DDR og Ceauşescus Romania er ekte når viktige deler av disse statenes politikk er vestmaktenes ideal.

søndag 20. desember 2009

Jubel for nok et sykkelhinder og hindring av billøses reisemuligheter — og 60 % bilvekst!


På Dagsrevyen i går så jeg en overstrømmende lykkelig vegdirektør Terje Moe Gustavsen åpne den 5779 meter lange «Atlanterhavstunnelen» på Nordmøre mellom Averøy og Kristiansund. Av mange kalt en «milepæl» i norsk samferdselshistorie.

Bortsett fra en tunnell i Lofoten, betyr såkalt fergefri forbindelse at sykkelmulighetene forbys. Bildet viser at en ikke gadd legge til rette for sykkel.

I tillegg er det for finansieringa av denne tunnelen forutsatt hele 60 % trafikkvekst i biltrafikken mellom Averøy og Kristiansund! Kanskje lokalpolitikerne på Nordmøre var en av de sabotørene på København-konferansen som Erik Solheim omtalte?

Det omtales som en lettelse at en slipper å ta ferge som gikk sjelden og ikke om natta. Men det hadde selvfølgelig vært billigere, like greit og mye mer miljøvennlig om en hadde latt ikke bare en, men to ferger gå kontinuerlig – og med gratis servering- enn å bygge denne tunnelen.

Det er ikke bare på Nordmøre vegdirektøren fjerner sykkelmuligheter. I Oslo og andre byer er vegdirektørens, og rikspolitisjef Killengrens, underordna de viktigste aktørene som hindrer tilrettelegging for sykling, sammen med handlingslamma politikere. Sjøl når det er nok penger!

Og det er ikke bare sykkeltilbudet som blir fjerna. Det er alt lagt ut protestlister mot det dårlige busstilbudet gjennom tunnelen. Nok et eksempel på at tunneller betyr innskrenking av reisetilbudet for alle dem som ikke har eller ikke vil bruke bil.

Men nå blir det hvertfall enklere å få med seg flyttelasset fra Averøy og inn til Kristiansund og andre større byer? Og kanskje kan tunnellen bli en tumleplass for rastløs og fartshungrig ungdom?

lørdag 19. desember 2009

København-fiaskoen: Hvor uventa, og hvor ille for lokal handling?

Jeg ser at mange, nasjonalt fra statsminister, miljøvernminister og miljøorganisasjonene er svært skuffa over den manglende forpliktende avtalen etter konferansen i København. Kanskje bør jeg være enig i denne konklusjonen, og kanskje er jeg det.

Men:

Kan det egentlig være uventa? Kyoto-avtalen har jo tross alt vært en nullitet, totalt verdiløs om aldri så juridisk bindende. For klimagassutslippene har økt etter at denne avtalen blei inngått. Formålet var vel egentlig bare å sikre de rike landa muligheten til fortsatt å kunne slippe ut klimagasser og ellers bare fortsette som før.

Uventa kan det ikke være. Det er for det første ikke noe folkekrav å legge om til en mer miljøvennlig politikk, verken i Norge, i Europa, i USA eller ellers i verden. Demonstrantene i København representerer ikke noen sterk opinion. De politiske lederne styrer bl. a. på oljeindustriens og bilnæringas premisser. Står politikere og statslederne opp mot slike mektige næringer, sørger mediene for at de er ferdige som politikere. Det er ok at politikerne snakker pent om økt sykkelbruk, om tog og mer kollektivbruk, men bare så lenge de fortsetter med å legge til rette for økt bilbruk og ikke gjør sine ord om til handling.

Det finnes ikke ett saklig eller trafikkfaglig basert argument, eller erfaring fra noen steder i verden, for at det skal bli redusert klimagassutslipp og mindre biltrafikk ved å utvide tiltak som E-18 fra Asker til Oslo. Men det er et samstemmig ønske fra alle ansvarlige politikere, inkludert SV i Oslo og Akershus, om at økt bilkjøring til Oslo for landets rikeste menn er et avgjørende og udiskutabelt tiltak. Og det ville selvfølgelig også ha blitt gjennomført om statslederne i København hadde blitt enig om en forpliktende avtale om reduserte klimagassutslipp i Oslo.

Så hva er forskjellen? Ingen politikere i Norge; statsminister, miljøvernminister eller opposisjonspolitikere, har så mye som antyda muligheten for tiltak som vi veit hadde redusere den svært så miljøskadelige og økende bilbruken.

Så: Hva er tapt med manglende København-avtale?

Gullaug — i strid med Buskerudbyen

Dette innlegget stod trykt som kronikk i Drammens Tidende 17.12.2009.

Alle verdens nasjoner diskuterer nå i FNs regi hva en kan gjøre for å hindre skadevirkningene av et endret klima. Norge stiller med forslag om selvpålagte krav om reduserte klimautslipp. Gro Harlem Brundtland, som leder av FNs miljøkommisjon på 1980-tallet, formulerte da slagordet «Tenke globalt, handle lokalt».

Og hvordan er det vi har tenkt å handle lokalt her i nedre Buskerud? Jo, vi har blant annet tenkt å erstatte unødvendig bilkjøring med mer miljøvennlige reiseformer, og kanskje litt mindre reising i det hele. Kommunene, som Drammen, har engasjert seg i samarbeidsprosjekt med staten for å oppnå dette. Staten lokker med økonomiske bidrag, og kommunene sier ja. Hvertfall til det økonomiske bidraget.

Tiltaket «Buskerud-byen» er lansert. Dette for å se hele regionen under ett for slik å oppnå de lokale målene best mulig.

Forskningsinstitusjonen Transportøkonomisk institutt (TØI) er bedt om å komme med sine vurderinger for Buskerud-byen. TØI skriver om tiltak for å redusere bilbruk, at det har en mye erfaring om hva det er som øker og kan minske bilbruken. Og skriver: «Det er særlig viktig å konsentrere arealintensive arbeidsplasser, handel og service helt sentralt, slik at flest mulig kan nå disse uten bruk av bil. Nye boliger bør også lokaliseres i eller tett ved sentrum. Basert på dette, anbefaler vi at nye boliger, arbeidsplasser, handel og service i all hovedsak lokaliseres i de fire regionale kollektivknutepunktene Kongsberg sentrum, Mjøndalen, Hokksund og Drammen sentrum. Dette innebærer at de regionale kollektivknutepunktene i enda større grad enn i dag utvikles som sentrum i kommunene. Dette bidrar også til å knytte Buskerud-byen bedre sammen som region, siden større deler av aktivitetene i hver kommune blir tilgjengelig med tog fra andre kommuner. Det er spesielt viktig for den delen av arbeidslivet som har behov for å hente spesialisert arbeidskraft fra et større omland. » (Mine uthevinger). (TØI-rapport 1020-2009).

Dette sparker fullstendig beina under forslaget om å flytte sykehuset, en arbeidsplass for 3500 mennesker, og med alle sine pasienter og besøkende pårørende, ut av Drammen sentrum til Gullaug. Gullaug er åpenbart ikke svaret på det helt nødvendige problemet med forbedret helsetilbud i bedre lokaler for befolkningen i nedre Buskerud, og hele den nye helseregionen. Tomta ligger byggeklar på dagen på det nåværende sykehusområdet for akkurat det samme kvadratmeterne som er planlagt på Gullaug.

Naturvernforbundet i Buskerud har i et brev til Lier kommune i desember i fjor pekt på den mangelfulle konsekvensutredninga for plasseringa på Gullaug. Bruken av privatbil vil måtte øke, og med det også utslipp av CO2. Helt i strid med det vi arbeider for å oppnå i København nå.

Det er ingen uenighet om at arbeidsforholda for sykehuspersonalet ikke er tilfredsstillende nå, og at dagens lokaliteter ikke er i samsvar med både helsebehovet og akseptabelt helsetilbud. Men svaret på det er ikke Gullaug. Utforming av et helsetilbud er for viktig til at det kan misbrukes som et utviklingstiltak for en fylkesregion (Hurumlandet). Og aller viktigst: Det bryter med alle intensjoner om å legge om til en mer miljøvennlig praksis i samsvar med København-konferansens mål, med Buskerud-byen og om å «Tenke globalt, og handle lokalt». Statssekretær Heidi Sørensen i Miljøverndepartementet skal ha ros for å stille spørsmål med den åpenbart miljøskadelige flyttinga til Gullaug.

Ove Bengt Berg, «Bevar og forny sykehuset i Drammen

lørdag 12. desember 2009

Hvorfor blei Jon Gelius så usaklig rasende på Helge Rønning?

Dagsrevysjef Jon Gelius er en av landets mektigste menn, en initiativtaker til og kontrollør av offentlig ordskifte. Hvorfor blei han så sanseløst rasende over Helge Rønnings kritikk av dekninga av Obama-besøket, der Gelius kom med en generell nedrakking av andre offentlig tilsatte? «En må vel være professorer for å si noe sånt», er det Gelius omtrent sa til Rønnings kritikk av dekninga generelt og NRKs dekning. Vi som kjenner til sogneprest Gelius forbauses ikke over om han hadde sagt det, men det er altså en av NRKs toppsjefer som begrunner sine meningene på et slikt populistisk nivå. Og Jon Gelius er verken Frp-er eller Rødt-medlem, vil jeg anta.


Argumentasjonsteknikken til Gelius bør bli behandla i Kringkastingsrådet. Kringkastingssjef Bjerkaas gjør ikke jobben sin om han unnlater å gi Gelius en korreks for denne argumentasjonsforma.


Det er vel ellers ikke mulig å forstå Gelius sin kommentar på annen måte enn at han veit at han ikke har noe fare med i forhold til Rønning? For hvis Rønning hadde kommet med en så dum og feilaktig kritikk som Gelius gir inntrykk av, hadde det vel vært tilstrekkelig å tilbakevise Rønning på et vanlig saklig nivå?


Ofte henvises det til personer eller kilder som antas å ha allmenn tillit som ekstra sakkyndige for å underbygge sitt eget syn. Professorer vil jeg faktisk hevde kan ha mye god og balansert kunnskap innafor sitt fagfelt. Uten at det er grunn til å gi dem blankofullmakt på «sann» vitenskap (hva nå det enn måtte være). Men som Jon Gelius å avvise enhver professor på generelt grunnlag, og som en yrkestittel på personer som ofte kommer med tull og fjas, på vegne av det mektigste massemedium i Norge — det er vel noe drøyt?


Nå er jo journalister hevet over kritikk. Det er ikke lett å kritisere deres åpenbare subjektive valg, uten å bli anklaget for å frata dem ytringsretten.


Jeg viser ellers til lederartikkelen i Klassekampen i dag om medias dekning av fredsprisutdelinga og Obama-besøket.


København: Sammen for å gjøre minst mulig! «Sjøl skal vi fortsette som før!»


FN-konferansen om klima i København er egentlig en merkelig konferanse. Den er innkalt fordi arrangøren har fastslått at klimagassutslippene truer hele jordklodens miljø, og at disse miljøendringene vil føre til store omfattende problemer for et atskillig antall milliarder mennesker, økonomisk og sosialt. Deltakerlanda flest på konferansen sier de aksepterer dette utgangspunktet.

Men alt arbeid på konferansen dreier seg om at alle deltakerne sjøl skal gjøre minst mulig for å hindre klimagassutslipp. Og i den grad en skal bli enige om reduksjon av klimagassutslipp, er det andre som skal redusere. «Sjøl skal vi fortsette som før!» Som i Norge, med fortsatt tilrettelegging for økt biltrafikk, økt reising og kollektive transportmidler som et sosialt tiltak, ikke for å løse transportproblemer (med et lite unntak for Oslo-regionen).

fredag 11. desember 2009

Ord i stedet for resultater, og ord som skjuler realiteter


«Hele Norge» er sjarmert av en amerikansk krigførende president: Medier og med kanskje 10 000 frammøtte som ville hylle han i går kveld. Langt flere enn demonstrantene for fred og rettferdighet. Obama hylles av Nobelkomiteen for at han skal påvirkes til å føre en amerikanske politikk i fredelig og rettferdig retning. Etter tildelinga har han økt krigsinnsatsen i Afghanistan. En krig USA fører fordi landet mener at Afghanistan angrep USA i september 2001.

I diskusjoner med LO-ledere, svært så forsiktige med økonomiske krav og til forsvar for sine forhandlingsresultater, har de alltid sagt at «Det er resultatene som teller». Egentlig et godt uttrykk. Men det er ikke resultatene Nobelkomiteen er opptatt av. Det er håp om resultater basert på ord, på antydninger. Men som Rudolf Nilsen sa: «Intet er mer som skrift i sand enn løfter om kjærlighet.» Eller som det ble vist til på en plakat i demonstrasjonstoget i går: «Orwell: Krig er fred». (Nytale, i «1984»).

Etter at han tiltrådte har Obama holdt en tale med mange gode ord og formuleringer i Kairo. Men han har akspetert at Israel kan fortsette og utvide okkupasjonen i Jerusalem og hele Israel, og fortsette fordrivelsen av palestinerne. Enda USA betaler alt for Israel og kunne ha stoppet folkerettsbruddene. Men da Israel for tida er det eneste stabile regimet i Midt-Østen som USA kan stole på, trenges Israel som USAs fotfeste der.

Den norske hyllesten til Obama må vel si noe viktig om Norge og norske forhold: For oss er det måten politikken framstilles på som teller, ikke hva som reelt utføres? Den reelle forskjellen på Bush og Obama er liten, men forskjellen i ord er enorm. For norske politikere er form alt, innhold betyr svært lite. Og ikke bare norsk, kanskje?

En nylesing av George Orwells «1984», og særlig avsnittene om nytale, blir viktig. Kanskje er begrepet «nytale» som omgjør ord som «fred» til «krig» til det forrige århundrets kanskje viktigste statsvitenskapelige funn?

onsdag 9. desember 2009

Helt bak mål?

For meg blir debatten om avgiften på biodiesel bare mer og mer uforståelig. Som sentralt miljøproblem for samferdsel, vel og merke. Jeg forstår det rastløse politiske journalistkorpsets behov for «action», og at avgiftsaka egner seg for å vise splittelse i regjeringa, i sin jakt på og arbeid for å skape nye politiske situasjoner korpset kan skrive enda mer om. Politikk-kommentatorene er helt samstemmige, fra Klassekampen via Hallvard Bakke og alle medier til pensjonist-redaktør Bore. Og alle som kaller seg miljøorganisasjoner også. WWF går så langt som til i en pressemelding å si at klimaforliket i Stortinget med avgiftsvedtaket nå er oppheva, og et nytt må inngås!

Da skjønner jeg at jeg er «helt bak mål». Men det er ikke så ille for en som har vokst opp med «håkk-hei». Å spille bak mål ikke er dumt, men ganske lurt og nødvendig.

Det er bedriftsøkonomisk redning av bedrifter som er utgangspunktet for den siste enorme «miljøinnsatsen» fra journalister og partier. Men hva mener de hvor sterkt om miljøvennlig samferdsel?

I 1977 foreslo Vegplan II at alle norske byer og tettsteder skulle få sammenhengende sykkelvegnett innen 1985. I 1990 presisert til 50 tettsteder. I 2009 finnes det ennå ingen sammenhengende sykkelnett i noen norske tettsteder eller byer!

På vegene konsentrerer de innflytelsesrike «miljøinnsatsen» sin med å fylle mest mulig påståtte miljøvennlige kjøretøyer til hinder for bussene i kollektivfeltene. De samme politikerne som raser mot dieselavgifta, raser mot dem som ikke vil legge til rette for enda mer biltrafikk til og inne i Oslo — for landets mest velstående menn.

Teknikk som miljøløsning? Etter 11 år fungerer ennå ikke signalanlegget for togene gjennom Oslotunnellen!

De politiske journalistene, WWF, Bellona og Zero tier når de avgjørende og viktige miljøspørsmåla i samferdselsektoren skal vedtas. Hvem tror det er tilfeldig?


fredag 4. desember 2009

Politikkendring — ikke teknisk løsning

Trykt innlegg i Klassekampen 3. desember 2009:

Olav Andreas Opdal i Miljøstiftelsen ZERO har en kronikk i Klassekampen 27.11.2009 der han inkluderer meg i en debatt om avgift på biodiesel som han hevder «har vært preget av feilaktige påstander.»

Opdal kommer med en rekke tekniske vurderinger i fire punkter som han mener forsvarer miljøvennligheten til produksjonen av biodrivstoff. Hans argumentasjon treffer i liten grad mine synspunkter på debatten. Jeg skreiv til og med «Gjerne ikke full avgift som foreslått.»

Men jeg reagerte, og reagerer, på den politisk breie fronten for avgiftsfritak. Den er åpenbart falsk, i det mange av de ivrigste motstanderne av avgiften er de viktigste tilhengerne av økt klimagassutslipp med sin voldsomme kamp for økt tilrettelegging av biltrafikk, blant annet med tilrettelegging for økt bilkjøring vestfra til Oslo for landets mest velstående menn. (Deler av Oslopakke 3.)

Opdal skriver: «Det finnes for øyeblikket ingen alternativ til biodrivstoff for å bremse veksten av fossilt brennstoff». Det er her han og jeg skiller lag. Mitt alternativ er rett og slett mindre bilkjøring, ikke minst på grunn av de mange følgeskadene av bilkjøring — miljømessig, økonomisk og sosialt. Også fordi de som kjører mest bil er de rikeste, og de som bor tett ved Oslo med de beste kollektivtilbudene.

Kanskje er det ikke er mulig å finansiere de mange frittstående (?) nye miljøorganisasjonene som ZERO med en slik politikk. Men mindre bilkjøring, og reising i det hele, er åpenbart både bærekraftig, miljøvennlig og mulig. Og dermed fornuftig og rasjonelt.

Kampen for fritaket av avgift for biodiesel ble kampen der en liten enkeltsak ga noen en sjanse til å sørge for at miljøperspektivet på samferdselspolitikken ble holdt helt borte. Tilhengerne av økt biltrafikk og økte klimautslipp fikk styrke seg politisk. Miljøorganisasjonene og stortingspolitikerne fra SV, Senterpartiet og Arbeiderpartiet må ta hovedansvaret for denne svekkinga av kampen for en mer miljøvennlig samferdselspolitikk.


tirsdag 24. november 2009

Biodieselavgift: Roe seg ned litt?


Følgende innlegg stod på trykk i Klassekampen i dag:

Det er fullt forståelig at media er svært opptatt av det politiske spillet rundt innføringa av avgiften på biogass og biodiesel. (En må jo arbeide for lønna). Men når så og si alle politiske partier, fra Frp til Rødt, og også røster innad i Arbeiderpartiet, «raser» mot avgiften, vel og merke av hensyn til miljøet, og får unison mediestøtte for sitt syn, skurrer det for meg. Jeg har arbeidd i flere tiår for miljøvennlig samferdsel, og har aldri sett snurten av en sånn samstemmig holdning for miljøtiltak i samferdselssektoren som i dette tilfellet. Og denne gang med Frp og Høyre, om ikke på rattet, så hvertfall ikke langt unna, i førersetet.

Det er et tegn på at dette ikke er en god miljøsak. Vel er CO2-utslipp ille, og alt som kan redusere utslipp er til fordel. Gjerne ikke full avgift som foreslått. Men kampen for fullt avgiftsfritak på biodiesel bygger på et snevert syn på skadevirkningene av omfattende bilbruk, et syn diktert av bilbransjen og akseptert i den offentlige debatten som enerådende. Nemlig at det kun er utslipp fra kjøretøyer, og helst de i kø, som er problemet. Ikke den enorme arealbruken til veger, til spredninga av områder for boliger og næringsvirksomhet, til problemene for kollektivtrafikken og den sosiale utestenginga av dem som ikke har bil. I dette perspektivet blir den elektriske bilen, som drives fram av tørrlagte elver og oppdemte vann og hindrer framkommeligheten for busser og syklister, merkelig nok et gode.

I tillegg er produksjon av biodrivstoff internasjonalt et sultfremmende tiltak. Jeg viser ellers til Annegrete Bruvolls innlegg i lørdagsavisa. Kampen om avgiftsfritak for produksjon av biodiesel dreier seg først og fremst om et tiltak for å bevare og/eller utvikle arbeidsplasser som ikke kan eksistere uten statlige subsidier. Og for å støtte opp om en helt forfeila og fullstendig miljøskadelig samferdselspolitikk. Spør de største kritikerne av avgiften om hva de mener om det bilfremmende tiltaket Oslopakke 3, og om bevilgninger og vedtak om sammenhengende sykkelvegnett, og deres miljøsyn er avslørt.

Det er all grunn til å roe seg. Kampen om avgiften på biodiesel dreier seg ikke om det den gir seg ut for; at fritak er et miljøtiltak.

fredag 20. november 2009

NAV: Privatisering eller brukermedvirkning?

På grunnlag av skatteoppgjøret for 2008 sender Nav nå ut et «etteroppgjørsbrev» til mange tusen AFP-pensjonister, der påstått for høy arbeidsinntekt kreves inndratt. Jeg reagerer verken på bestemmelsen om at en bare kan tjene inntil 15 000 kr i tillegg til AFP-pensjonen, eller at Nav passer på at denne grensa ikke overskrides.

Sjøl fikk jeg i posten et brev fra Nav der de forutsatte at jeg hadde hatt en bestemt inntekt før uttak av AFP-pensjon i 2008, og at jeg derfor seinere hadde tjent mer enn jeg hadde lov til, og at de derfor ville inndra ikke mindre enn 12 000 kroner fra meg. Hvis jeg ikke kan motbevise noe annet.

Og det er det jeg reagerer på. Jeg kan dokumentere at Nav bygger på feil faktum. Men hvorfor sender en offentlig instans som Nav ut så ubegrunna og feilaktige opplysninger med varsel om inndragning på så løst grunnlag? Som om vegvesenet eller politiet skulle sende ut brev om at «Du har nå kjørt x antall km i år, og vi regner derfor med at du har overskredet fartsgrensen y antall ganger til z kr. Vennligst betal inn kr 10 000 i gebyr, om du ikke kan dokumentere at du ikke har kjørt fortere enn fartsgrensene noen gang i år.»

Med sin praksis stiller NAV vanlige norske rettsprinsipper på hodet; nemlig at det er «den anklagede» som skal bevise sin uskyld. Og ikke som vanlig er, at det er anklageren som har bevisbyrden. Hvorfor har ikke NAV utført en forsvarlig saksbehandling på forhånd? NAV kaller sin manglende saksbehandling for «brukermedvirkning», og sier de ikke har mulighet til å drive forsvarlig saksbehandling. Ved å sende ut slike nærmest vådeskudd i blinde, privatiserer NAV offentlig saksbehandling, og overlater til den enkelte pensjonists ressurser og rettskunnskap å drive den saksbehandlinga NAV er pålagt.

søndag 15. november 2009

Statens ansvar for nordmenn i utlandet

Spørsmålet om journalist Pål Refsdals opphold og fangenskap i Afghanistan har mange innfallsvinkler. Jeg vil her ta for meg den om statens ansvar. Hvor går grensa for hva staten har ansvar for når det gjelder norske statsborgeres liv og helse i utlandet? Jeg mener det må være begrenset, og i utgangspunktet svært nær null. Hvertfall så lenge det dreier seg om privatpersoner som reiser på egen hånd, på ferie eller på oppdrag for andre private interesser eller for sine egne private økonomiske interesser som Kongo-eventyrerne.

Refsdal hadde blitt advart på forhånd, og har i dag innrømt at det (i ettertid) viste seg å være en feil det han gjorde. Det har gått med noen skattekroner for å hjelpe han. Jeg er faktisk enig med politimester Fyhn i Tromsø, som sier at det er rimelig at han blir gjort ansvarlig for statens kostnader med å hjelpe han. Fyhn behandler, så vidt jeg har forstått, ikke spørsmålet i forhold til å hjelpe nordmenn i utlandet, bare i forhold til at Refsdal bevisst overså et råd om å ikke opptre slik han gjorde.

Hvis staten skal ha et ansvar for folk, må de også få en rettighet over folk til å bestemme over hva de gjør. Det går bare ikke.

Staten legger til rette for at nordmenn i Norge skal hjelpes ved å leite etter dem og eventuelt frakte dem til sjukehus med helikopter. Men at dette ansvaret skal utvides til å gjelde i alle land i hele verden, og på tvers av statlige myndigheter der nordmenn trenger hjelp, er jeg mot. I forbindelse med tsunamien i 2004 skrev jeg et innlegg om dette i Aftenposten 5. januar 2005:

En flodbølge som følge av et jordskjelv har rammet en verdensdel. Kanskje har så mange som 200 000 dødd. Langt flere overlevende har fått sitt levebrød og sine hjem ødelagt - kanskje for et tiår fremover. Samtidig er noen tusen av de døde og skadede europeiske turister. Av rundt 8000 norske turister I området kan drøyt 100 ha mistet livet under flodbølgen. Fra turister, journalister og politikere reises det nå kritikk mot norske myndigheter fordi de ikke har reagert raskt nok og riktig nok på ulykkesstedene, og for at de ikke har fått nordmenn hjem og til norske sykehus. En tilsvarende kritikk reises også i Sverige. Tross all forståelse for forferdelige opplevelser jeg er blitt forskånet for å oppleve, må jeg innrømme at jeg har problemer med å forstå denne kritikken mot norske myndigheter. Mange nordmenn ser på Sørøst-Asia som et slags paradis med varme, sol og strender. Et sted der en kan flykte fra norsk vinter. Her er det også svært billig for nordmenn å feriere. Det er billig fordi lønningene lokalt er lave, og myndighetene har ikke de ressursene vi venter. Det betyr blant annet få krav til og liten kvalitet på bygningssikkerhet, på generell infrastruktur og til katastrofeberedskap. Det må være en grense for det offentliges ansvar der individuelle rettigheter og plikter overtar. Har altså den norske stat en plikt og en rettighet til på turisters krav å reise til andre land med innflydde hjelpemannskaper og hevde «vi tar oss av våre»? Hvorfor skal nordmenn som frivillig drar på ferie til andre land ha rett til å bli hentet hjem til Norge? Er omfattende hjelpeaksjoner for turister i utlandet en statlig oppgave? Bare fordi det var mange norske turister som forulykket samtidig, eller fordi de var i et lavkostland?

Kan en enslig nordmann i en fallulykke på en alpetopp i en velstående europeisk stat der en fjellblokk raser ut, kreve norsk statlig transporthjelp til et norsk sykehus? Eller må det være fire eller førti eller fire hundre nordmenn som blir rammet av ulykker samtidig? Hva slags menneskeverd er det vi opererer med hvis enkeltmenneskets død ikke er verdt offentlig hjelp og sorg, men bare når det er flere som dør samtidig? Hvert år har det dødd tre ganger så mange i biltrafikken som i «Scandinavian Star»-ulykken de siste 20 årene, uten at disse markeres offentlig. Thailandske sykehus og thailandsk helsepersonell rapporteres å fungere utmerket, og Dagens Næringsliv melder at myndighetene der foretrekker turister fremfor hardere skadede thailendere. Dette kan selvfølgelig være argumenter for å hente turistene hjem. Men hva om utenlandske og særlig utenlandske offentlige tjenestemenn i andre land er til hinder for og setter til side nasjonale myndigheter? Ville vi i Norge i en tilsvarende situasjon like å bli invadert av amerikanske, kinesiske eller indiske myndigheter som ville redde og hente hjem «sine egne» turister og innbyggere? Det er bestemt at en kommisjon skal vurdere myndighetenes innsats for nordmenn i denne katastrofen. Da bør en også drøfte spørsmålet om hvor grensene går for myndighetenes og det norske fellesskapets ansvar for turister som på eget initiativ reiser på private feriereiser.

Er omfattende hjelpeaksjoner for turister i utlandet en statlig oppgave? spør innsenderen.

lørdag 14. november 2009

Munch-museets direktør og kunsthandleren — grovt skjødesløse og medskyldige

Den som går fra en leilighet, eller en bil, ulåst og får innbrudd, får så vidt jeg veit, ingen forsikringserstatning. Eller hvertfall sterkt redusert erstatning. Det er helt rett.

Munch-museet forvalter verdifulle kunstverdier for Norge. Å levere ut et verdifullt et kunstprodukt av Munch til en kunsthandler som helt åpenbart ikke hadde forutsetningene for å ta vare på det, er grovt skjødesløst av Munch-museets ansvarlige direktør. Kunsthandleren er jo fullstendig inkompetent, så inkomptent at det er vanskelig å forstå at det ikke er gjort med hensikt.

Forsikringsselskapet som har godtatt all denne skjødesløshet, tyner vanlige forsikringstakere og gjør alt det kan for å hindre utbetaling av erstatninger generelt. At de ansvarlige for den sinnssyke forsikringsavtalen med det ubeskytta kunstverket hos den skjødesløse kunsthandleren, skal slippe unna med dette med jobben i behold og uten erstatningsansvar, vil være utrolig, men ikke overraskende.

Konklusjon: Den ansvarlige i Munch-museet for dette må selvfølgelig straks gå fra jobben. Kunsthandleren må straks betale minst 2 millioner tilbake til Munch-museet. Jeg forutsetter at både Munch-museets fungerende direktør og kunsthandleren blir siktet for uansvarlig og skjødesløs oppbevaring av nasjonale kunstneriske fellesverdier, og for mulig samarbeid med kriminelle kretser. Så grovt skjødesløst er deres handlinger.

søndag 8. november 2009

Elitenes fellesskap

Dette innlegget stod på trykk i Klassekampen 7. november i år.

Bjarne Håkon Hanssens overgang til rådgivningsbransjen for å gjøre noe mer interessant, og ikke minst innbringende, har skapt mye støy. Klassekampens spaltist Paul Bjerke trekker fram NHOs visepresident, Lisbeth Berg-Hansen, sin inntreden i regjeringa. Karita Bekkemellem og Grete Faremos tilsynelatende rolleskifter hører også med i bildet. Samt statssekretær og mediedirektør Jan-Erik Larsen, og de tidligere politikerne Kjell Opseth og Grete Knudsen. Hva tidligere Microsoft-direktør Faremo får å si for statens fortsatte motstand mot bruk av Apple- og Linux-systemene i staten og samfunnet, har jeg ikke sett noen har problematisert. Med i bildet hører også administrerende direktør i Norsk Industri, Stein Lier-Hansen. Han sitter som kommunestyremedlem i Nedre Eiker kommune for Arbeiderpartiet, og gikk for få dager siden ut i Klassekampen og ville ha reduserte arbeiderlønninger.

Dette dreier seg selvfølgelig ikke om enkelttilfeller, men om et system. I sluttrapporten for maktutredninga fra 2003, (NOU 2003:19), står det på side 60 følgende: «[Det formes] ikke lenger en alternativ elite gjennom arbeiderbevegelsen. Ledere i Arbeiderpartiet inngår ofte i samme form for elitesirkulasjon som politikere i andre partiet, med pendling mellom politikk, næringslivsledelse, informasjons- og lobbyvirksomhet. Slik elitesirkulasjon har økt … I næringslivet finner vi tette nettverk i form av overlappende styreverv, der nære bekjente gir generøse lederlønninger og opsjonsavtaler til hverandre. Den norske modellen …er kjennetegnet av utbredt elitesirkulasjon mellom politikk, byråkrati, forskning og frivillige organisasjoner. Makt utøves av personer. Elitesirkulasjon og nettverk av beslutningstakere er institusjonalisering av personlig makt, med økte muligheter for gjensidige tjenester». Spørsmålet er ikke bare om næringslivsmakt gir mulighet til regjeringsplass, men faktisk om politisk arbeid er redusert til en plattform for et mektigere og mer innbringende yrke.

I 1995 utga amerikaneren Christopher Lasch boka «Elitenes opprør og sviket mot demokratiet». I dette bildet kommer også «tenketankene» inn: «Tenketankene har vært en måte å konvertere pengemakt til ideologisk makt», hevder Magnus Marsdal i Klassekampen 05.11.09. I 2006 skreiv Kåre Willoch i det konservative tidsskriftet Minerva «at deler av vår tids egen overklasse nå undergraver de samfunn de burde tjene». I en kommentar til Willoch peker Bjørgulv Braanen 19.12.06 i «Systemets banemenn» på at «det er først og fremst arbeiderbevegelsens organiserte kamp som har sørget for kapitalismens «sivilisatoriske» sider.»

Men det var sånn det var. Det er under regjeringssamarbeidet med Sosialistisk Venstreparti at arbeiderbevegelsens organisatoriske kamp i sterkere grad har blitt svekket, og næringslivskontrollen med regjeringa og statsapparatet har akselerert.


lørdag 7. november 2009

Forskjell på akseptert risiko: Svineinfluensa og bilkjøring

Jeg vil ikke kritisere helsemyndighetenes tiltak mot svineinfluensa. Verken at de har overdrevet eller tatt for lett på smitten. Men det må være hevet over tvil at risikoen for å dø av svineinfluensa er svært liten. Det mener vel helsemyndighetene også. Det er åpenbart at det er større sannsynlighet for å dø bak et bilratt eller bli påkjørt som fotgjenger enn å bli smitta og dø av svineinfluensa.

Ikke bare helsemyndigheter og media er enige i at risikoen er så stor at det er viktig å vaksinere seg, men også politikere og folk flest, og ikke minst de mest velstående. Også jeg.

Men tenk om myndigheter eller politikere skulle prøve å innføre samme lave risikonivå på trafikkområdet som vi ønsker å sikre oss imot ved å vaksinere oss mot svineinfluensaen. Ved å innføre lavere fartsgrenser, forby passasjerer på motorsykler eller innføre hjempåbud for bilpassasjerer i baksetet. Eller salte vegene enda mer. Da ville det blitt et ramaskrik og en politisk huskestue uten like!

Hvorfor er det slik at toleransen for høy risiko er så ekstremt mye høyere i trafikken, og særlig ved bilbruk, enn ved sjukdom? Er det noe psykisk ved følelsen av udødelighet og ikke-fare ved bilkjøring, i motsetning til en sjukdom?

Rasjonell og logisk er forskjellsbehandlinga av risikoen ved bilbruk og for svineinfluensa hvertfall ikke. Folk som arbeider med trafikksikkerhet uten å foreslå fler motorveger og økt hastighet, er for mange, og med Frpere i spissen, noe av det mest frastøtelige de kan tenke seg. Men merkelig nok ikke vaksinesetterne.

Hvordan er dette ideologiske klimaet skapt? Selvfølgelig av den store og mektige bilnæringa. Samt at bil selvfølgelig også ofte er svært praktisk, kombinert med den store frihets- og kontrollfølelsen vi får av å bruke tid på bilføring framfor lesing og skriving, i lang lang rekke med andre ensomme bilførere…

fredag 6. november 2009

Ny fotballsjef: Strategisk valg for ran av statsmilliarder


Norges Fotballforbund har i dag offentliggjort at de har tilsatt Paul Glomsaker som ny generalsekretær. På forbundets nettsider skrives det videre: «Glomsaker har de siste ni årene vært ekspedisjonssjef i Idrettsavdelingen i Kultur- og kirkedepartementet. Av utdanning har han Luftkrigsskolen, Stabsskolen og Nato Defense College. I tillegg har han hovedfag i statsvitenskap og mellomfag fra Norges Idrettshøyskole, samt at han har tatt trenerutdanning i regi av Norges Fotballforbund.»

Er dette en god kandidat? Det er umulig for meg å bedømme. Med sin sikkerhetsgradering må han være en svært lojal høyreorientert person, lojal til alle imperialistiske krigseventyr. Framfor et krigsoppdrag i Irak, i Afghanistan eller utafor Afrikakysten har han valgt noe mindre krigersk. Men han har i de siste 9 åra vært ekspedisjonssjef i Kulturdepartementet. Det er i Kulturdepartementets embetsverk de viktige og avgjørende argumentene for statsråd Huitfeldts holdning til Fotballforbundets søknad om 7 milliarder statskroner for et fellesarrangement med Sverige for fotball-EM blir avgjort. Hun vil ikke avgjøre dette sjøl, men forholde seg sitt embetsverk. Hevdet daværende konstituert generalsekretær Erik Loe på et møte i Aldermannsligaen i en av Tippeligaens klubber/allidrettslag så seint som onsdag 4. nov.

Det må være hevet over tvil at Glomsaker er en svært smart ny leder for NFF å velge, og at det er derfor han har fått jobben. Fotballforbundet har valgt Glomsaker først og fremst for hans mulighet til å påvirke sine heretter tidligere underordna i Kulturdepartementet, og fordi han kjenner til de interne beslutningsprosessene og mulighetene for å få regjeringa og dermed Stortinget til å bruke 7 milliarder på dette arrangementet i stedet for på sykkelveger, skoletiltak, eldretiltak og sosialhjelp. Bare for å nevne noen områder som skal betale for denne «festen» med redusert handlingsrom.

Jeg er ikke så veldig hissig på å få dette arrangementet til Norge (og Sverige). Litt dumt må jeg innrømme at synes jeg det er, men så veldig motstander er jeg heller ikke. Bortsett fra at det virker litt merkelig at fotballforbundet skal bygge ny landskamparena til 55 000 tilskuere på Furuset tett ved Vålerenga Fotball sitt prosjekterte stadion for 22 000 tilskuere ved Teisenkrysset. Begge stadionene krever betydelige offentlige investeringer i veger og (forhåpentlig?) kollektivtiltak. Men jeg er en veldig sterk motstander av at det skal tas hele 7 milliarder av begrensa statsmidler og dermed skattepenger for å få dette arrangementet til Norge (og Sverige). Spør heller Ole Gunnar Solskjær, Gamsten, John Carew, Drillo, Rekdal, Tom Nordlie og de utallig mange andre som vasser i fotballmillioner for høyst middelmådige arbeidsprestasjoner. (Tjener de over 400 000 kroner i året, er de overbetalt). Synes alle disse overbetalte idrettsutøvere- og ledere at dette er fornuftig bruk av millionene sine, er det helt ok. Men ikke ta skattepoenga våre!

Konstituert gen.sekr. Erik Loe (på onsdag) i NFF avviste at fotballmillionærenes og fotballklubbenes sløsing hadde noe som helst med Fotballforbundets budsjett og arbeid å gjøre. Det var to helt atskilte budsjetter, hevda han. Den forskjellen aksepterer ikke jeg, og her vil jeg tru at jeg ikke er helt aleine…Vi betaler alt ganske klekkelig for å se en fotballkamp, både live og ikke minst på tv.

Noe må da fotballmillionærene betale sjæl?

Bildet: Vålerenga Fotballs prosjekterte stadion ved Teisenkrysset, få km fra NFFs prosjekt på Furuset.

søndag 1. november 2009

Slutt med innsamlingsaksjonene (?)

I min blogg der jeg mente å hylle det politiske yrkesvalget til Knut Harald Ulland, slang jeg samtidig på en svært positiv kommentar om innsamlingsaksjonen på tv og Care. Det beklager jeg i dag. For det første visste jeg ikke noe om Care, og da burde jeg selvfølgelig ikke sagt noe positivt om den. Jeg ønsket bare å støtte handlinger som gikk ut over egne snevre særinteresser som lavere skatt, lavere bistand og høyere fartsgrenser og fortrinnsrett for gratis bilkjøring over alt når som helst. Jeg så innsamlingsaksjonen, og alle de som arbeidet for den som en motvekt mot sneversynt egoisme. I diskusjonen om innsamlingsaksjonen, som uforståelig nok kom opp etter aksjonen, har jeg både lest Terje Tvedt sin artikkel i Samtiden nr 4 for 2008, og hans lille essay om Care som han skreiv i ettertid av den siste aksjonen. Care en egentlig en tvilsom reaksjonær aksjon, som ikke kan betale nok for å få navnet Gerhardsen knyttet til seg.

Som Terje Tvedt skriver om det positive ved aksjonen om oppriktig velmenende folk «på vei for å banke på en dør, ikke for å be om støtte til seg selv, men til fattige i Afrika. Et fint uttrykk for norsk humanisme og solidaritet. De av oss som mener at dugnadsånden og det frivillige arbeidet er noe av det aller beste med Norge, må være interessert i å få frem virkeligheten bak CARE Norge og årets TV-aksjon og frigjøre ritualet fra de tabuer som har omgitt det.»

I Dagbladet skriver Terje Tvedt videre at «TVaksjonen 2009 avdekker på en svært tydelig måte at det som i en periode var en nasjonal dugnad det gikk an å være stolt av, for lengst er blitt et narsissistisk narrespill.» Videre: «DET KAN IKKE VÆRE TVIL om at land med tabu-belagte nasjonale ritualer, er umodne nasjoner. Norge har ett slikt rituale. I snart 40 år har TV-aksjonen vært landets eneste nasjonale dugnad. Også i 2009 var alle med. Kronprinsen var dens beskytter, NRK drev kampanjen og staten tok ansvar for å nedsette de 430 kommunale komiteer som i år skulle organisere innsamlingen til CARE. Regjeringen, bedrifter, fagforbund og skuespillere og forfattere støttet opp. Alle uttalte seg med forbausende autoritet om CARE og mikrofinans, i Niger, eller i det sørlige Rwanda. Den offentlige oppslutningen var total.» Mer av artikkelen her.

Jeg viser også til artikkelen «Den sorte gryte» av redaktør i Magasinet X, Maren Sæbø.

Konklusjonen må uansett være, at det er ikke de få gavene en dag i året som kan være avgjørende for nordmenns holdning til verdens urettferdighet, men daglig personlig og politisk handling. På ti år er det samla inn 2 milliarder kroner med tv-aksjonene, hvorav mye har gått til programlederne, til organisasjonenes byråkrati og mye til korrupsjon i fattige land. Ekstra interessant for journalistene må det være at det lar seg kombinere å være kjent leder av SKUP, som Håkon Haugsbø, og programleder for innsamlingsaksjonen, om enn kanskje ikke på samme tid. Neste år blir kanskje Bush- og Blair-puddelen, Kokkvoll, programleder?

Jeg har mye sans for humanitær hjelp til tross for at den ikke gjør noe med de grunnleggende strukturene som skaper skaper nød og elendighet. Jf Brechts dikt «HERBERGET». Men tiltak som tilslører er kanskje likevel verre?

På 1960-tallet skreiv en kjent person «Send heller våpen!» som alternativ til u-hjelpen til Afrikas undertrykte folk. (Jeg har foreløpig ikke fått det bekrefta, men jeg mener å huske at det var Sigbjørn Hølmebakk skreiv det). Uansett hvem som sa det; det er jeg grunnleggende enig i, sjøl om jeg ser at det knapt finnes progressive bevegelser som vil bruke disse våpnene på en befriende måte for folk flest. Og at våpentilgang neppe er problemet lenger…

Jeg tror tida er kommet til å begynne diskusjonen som kan komme til å fastslå at tv-aksjonen har utspilt sin positive rolle, at den har blitt et «blitt et narsissistisk narrespill» og at politisk og økonomisk solidaritetsarbeid må drives på annen mate. Det er selvfølgelig hyggelig at kronprinsen avbryter arbeidet med å kjøpe seg sin tredje gedigne hytte for skattebetalernes midler for å støtte aksjonen. Men alle støttespillerne for tv-aksjonene er jo vanligvis de fremste tilhengerne av imperialistiske kriger som den i Irak og Afghanistan, tilhenger av nye WTO-regler som begunstiger de rike landene mm. Og en innsamling til Palestina, til palestinske hjelpeorganisasjoner, hvor sannsynlig er det?

onsdag 28. oktober 2009

Krigsklakkøren Kokkvoll

Kanskje det største sannhetsvitne for kritisk og liberal presse, er den sjeldent ubeskjedne sannsiger og merkelig nok anerkjente overdommer, Per Edgar Kokkvoll. På vegne av den selvutnevnte ukritiske pressa som dessverre i helhet ikke framstår annet enn en sterkt høyreorientert klakkør og propagandamaskin, tross misnøyen med dem fra Fremskrittspartiet og Kristin Clemet.

Før Irak-krigen startet, var det omfattende demonstrasjoner mot krigen både i Oslo og i London, og i andre store byer i verden. I Oslo var jeg sammen med anslagsvis 60 000 demonstranter. (Oslopolitiet, under sin leder, den spreke politimester Anstein Gjengedal, har fortsatt som politisk oppdrag å redusere antall demonstranter mot makta mest mulig, ville likevel ikke redusere antallet demonstranter til under 60 000). I London var det oppgitt at kanskje så mange som 1 million mennesker deltok i protestene mot starten av krigen, og mot USAs, vestemaktenes og FNs kriger. Thorbjørn Jagland, «det største som har hendt Norge siden Trygve Lie», hånte demonstrantene som maktesløse personer uten politisk innflytelse. (Takk Gud for at vi har representanter for folket som Jagland). Demonstrantene representerte det overveldende flertallet av de vestlige land. Men som med Folkeforbundet, som med FN: Når verdens mektigste stater vil gå til krig eller gjennomføre sine maktpolitiske mål om nødvendig med militære midler, så endres spillereglene og/eller FN-traktatens bestemmelser tolkes til å bety det klart motsatte av hva de er ment som, nemlig som at krig er ok, ikke fred og forhandlinger. I stedet for ordet krig, fant de krigslystne maktene opp ordet forkjøpskrig.

Per Edgar Kokkvoll var, og er fortsatt, så oppslukt av sin egen makt med ubegrensa tilgang til alle norske medier når det måtte passe ham med hvilke som helst utsagn, at han lot sin egen underdanighet over for amerikansk, og særlig den britiske imperialismen og Tony Blair som han vel elsker over alt av i verden, til å bli en av Norges fremste støttespillere av USAs angrep først mot FN-pakten, og så mot Irak og Afghanistan. Jeg husker at jeg leste det og reagerte på Kokkvolls agressive krigsholdning, men fant etter google-leiting ikke igjen hans uttalelser på nettet, og jeg fikk heller ikke hjelp av dem jeg spurte om dokumentasjon på den såkalte frie presses orakels krigsstøtte. Derfor er jeg svært takknemlig for at SVs nyvalgte stortingsrepresentant, Snorre Valen, på sin blogg i dag faktisk skaffer fram den dokumentasjonen på den imperialistiske krigshisseren Per Edgar Kokkvoll. Godt jobba, Valen! Kokkvoll er ikke annet enn en underdanig ussel imperialistisk krigshisser.

Måtte Kokkvoll til evig tid representere norsk presses «frihet»! Noe mer avslørende kan vel ikke finnes?


søndag 25. oktober 2009

Hysteriske anti-hysterikere

Det dør nesten ett menneske hver dag i biltrafikken. Derfor er det lett å si at sjukdommer som kanskje ikke får fullt så omfattende konsekvenser, ikke er noe å bry seg om. Helsemyndighetene, med den uhyre raske skiløper, helsedirektør Bjørn-Inge Larsen (Birken på under 3 timer), har i mange måneder sagt følgende: 1) mange vil bli smitta, 2) for de aller fleste vil sjukdommen arte seg som en mild vinterinfluensa, men 3) noen godt friske og spreke, som ingen kan si på forhånd hvem er, vil dø.

Ja vel. Mange dør av mange grunner. Uforsiktighet, sløvhet, mangel på mosjon, røyking, drekking. «Dette må vi tåle», mener mange. Fornuftig nok. Men det må da være viktig å sørge for å redde dem som reddes kan, at lidelsene i live blir redusert og at færrest mulig dør?

Mange som meg, til og med fastlegen min hvis jeg forstod ham rett, og særlig «politisk oppegående folk», har avvist svineinfluensaepidemien som i hovedsak overdrevent hysteri. Som Trøndelags nyvalgte SV-representant, Snorre Valen, på twitter. (Jeg ble i sommer også mer sjuk av bronkitt enn nødvendig fordi alle skydde meg fordi helsepersonellet trodde jeg hadde svineinfluensa). Men først og fremst er det den litt merkelige legen og professoren Per Fugeli som avviser alvorligheten av svineinfluensaen. Han som ikke kan få gitt nok uttrykk for sin forakt mot Fremskrittspartiet, men som bruker alle Frps kronargumenter mot røykeforbud, helseråd mm, inkludert særlig kunnskapsrike råd: «Jeg er meg og gjør hva jeg vil, kom faen ikke her med gode råd, lover, skatter og fartsgrenser!».

Det er ikke gitt statlig pålegg om tvangsmedisinering. Så du må ikke la deg vaksinere hvis du ikke vil. Men hva om du blir sjuk og smitter andre som ikke tåler influensaen så godt, Fugeli & co? «De hadde dødd av noe annet likevel, seinere» — er det det dere mener?

Vaksinen er enkel å ta, og har ingen spesielle dokumenterte skadevirkninger. Hvis vi ikke tror på alle konspirasjonsteoriene samtidig, da.

Dette er hva Folkeinstituttet sier i VGs drakt.

Samme dag som Fugeli kom med en av sine bannbuller (kommer han med annet?) mot helsemyndighetene, kom den nye statsråden og helsemyndighetene med sine råd om vaksinering av alle, og gjentar at influensa for de fleste vil være mild, men noen friske som overhodet ikke er ventet å dø, vil dø. Og uten at noen på forhånd kan vite hvem det er som vil dø. Men utbredelsen økte sterkt mens Fugeli satt og skreiv. Nå står folk i kø, og nå slåss politikere om å få mest mulig av vaksinen til sin kommune raskest mulig. Sjelden har en selvutropt myndighetsfiende og sannsiger som Fugeli blitt mer offer for feil «timing» !

Fugeli er vel gammel nok til å gå av med AFP? Gjør det, på mandag!

tirsdag 20. oktober 2009

Desavuering av politisk arbeid — kraftig høyrevri

Norsk presse er tydeligvis stolt av seg sjøl. De siste dagene har de brukt enorme ressurser på å finne ut hvem som skal bli nye statsråder, og hvem som skal bytte departement. Enda vi alle ville få vite resultatet i dag. Hva er vitsen med dette arbeidet? Det tyder hvertfall på at norsk politisk presse har altfor lite å ta seg til, og at de åpenbart er for mange. «Pressedød» kan derfor ikke være noe problem.

Med tanke på de navnene som alt er kjent i dag tirsdag morgen, må det være grunn til å fastslå at den nye regjeringa representerer en klar høyredreining med personer som Sigbjørn Johnsen og særlig Microsoft-sjefen Grete Faremo. Det er grunn til å merke seg at Stoltenberg ikke trekker inn en representant fra LO. Kanskje er han redd fra protester fra opposisjonen fra Stortinget og det politiske pressekorpset?

Kanskje aller viktigste er desavueringa av politisk arbeid. Arbeiderpartiet er Norges største parti, med den desidert største gruppa på Stortinget. Likevel var ingen av Arbeiderpartiets erfarne stortingskandidater gode nok verken til å bli parlamentarisk leder eller stortingspresident. Tre lederverv kom utafra fra Stortinget. Av andre navn som Stoltenberg tydeligvis ikke fant aktuelle, var Drammens tidligere ordfører Lise Christoffersen. Hun er utdanna statsviter, har lang erfaring som ordfører i en av landets største byer, har sittet minst en periode på Stortinget, og har vært ansvarlig for å lose Stoltenbergs pensjonsnedskjæringsprosjekt gjennom i Stortinget. Marit Nybakk har sittet lenge på Stortinget. Ikke en gang verdig til å bli stortingspresident. En ivrig forsvarer av krigen i Afghanistan. Men likevel tydeligvis uaktuell som statsråd. Og Stoltenberg får vel frysninger av å høre navnet Jan Bøhler, enda så lojal han er mot DnAs nåværende linje?

Arbeiderpartiet er altså tjukk av erfarne politikere lokalt og på Stortinget. Men hvem velger han? Næringslivseliten og byråkratiske karrierister. Dette er en tydelig desavuering av politisk arbeid. Sluttrapporten fra den siste makt- og demokratiutredningen beskriver det slik (NOU 2003:19, side 60): «Mens folketallet vil ha økonomisk utjevning, sosial stabilitet og nasjonal kontroll, vil beslutningselitene ha effektivitet, omstilling og internasjonalisering. – Selv om samfunnslederne danner undergrupper av med ulike holdninger, formes det ikke lenger en alternativ elite gjennom arbeiderbevegelsen. Lederne i Arbeiderpartiet inngår ofte i samme form for elitesirkulasjon som politikere i andre partier, med pendling mellom politikk, næringslivsledelse, informasjons- og lobbyvirksomhet. …utbredt elitesirkulasjon mellom politikk, byråkrati, forskning og frivillige organisasjoner. Makt utøves av personer. Elitesirkulasjon og nettverk av beslutningstakere er institusjonalisering av personlig makt, med økte muligheter for gjensidige tjenester.» Heri inngår selvfølgelig det mektige høyreorienterte norske politiske pressekorpset. Som maktutredninga peker på, denne rekrutteringa sikrer en klar høyrekurs.

Hvordan kan SV godta dette persongalleriet? Lysbakkens radikale image vil smelte som dogg for sola.

Kan desavuerte politikere danne en egen radikal politisk opposjon mot elitesirkulasjonen, mot «effektivitet, omstilling og internasjonalisering» og for «økonomisk utjevning, sosial stabilitet og nasjonal kontroll»? Vi kan hvertfall være sikker på at dette er en helt utenkelig problemstilling for det «kritiske» politiske pressekorpset.

søndag 18. oktober 2009

En desertør — ære være Knut Harald Ulland! Og Care, bøssebærere og andre bidragsytere.

I dag burde selvfølgelig Care og TV-innsamlingsaksjonen æres, og det gjøres den hermed. Inkludert særlig alle de tusener av bøssebærere som fotsoldater som sørger for at flest mulig blir spurt på dørene om å gi. Men jeg har ikke noe konkret stoff om Care å videreformidle. Jeg fant ikke en kronikk av Marte Gerhardsen hvor hun etter det jeg forstod, peker på behovet for strukturelle systemendringer, det vil si politiske endringer, i tillegg til helt nødvendig humanitær og øyeblikkelig hjelp.

I stedet vil jeg bruke denne dagen til å ta opp en tråd i det jeg vil kalle den samme gata. Utviklingsfondet er også en av de mange uegennyttige bidragsytere til en bedre verden. Knut Harald Ulland er den nye daglige lederen i Utviklingsfondet. Han skriver om seg sjøl i Utviklingsfondets infoblad i år: «Hele mitt yrkesaktive liv har jeg arbeidet i bistandsorganisasjoner, noe som jeg i utgangspunktet ikke hadde planlagt. Med bakgrunn som toppidrettsutøver og idrettsstipend til 6 års studier i business og administrasjon ved et universitet i USA, var jeg litt broiler og klar for næringslivskarriere. Men så ble jeg kjent med andre sider av meg selv. Jeg leste mye, blant annet bøker av Erik Dammann og Arne Næss. Og jeg stilte etter hvert spørsmål ved hva vi gjør ved verden, og hvor jeg så meg selv i det bildet jeg tegnet». Dermed en i mine ord en som ikke satser på karriere, høy lønn og rett ut «seg sjæl», men noe større utafor seg sjøl. En flink og ressursrik mann som deserterer for å hjelpe andre fattige. En «vare» det har blitt atskillig færre av de siste 50 åra. Men slike overklassedesertører bidro på første del av 1900-tallet, og kanskje på slutten av 1800-tallet, for store framskritt for millioner av mennesker.

Lykke til i arbeidet i Utviklingsfondet, Ulland! Måtte du vise veg for mange andre til også å bli desertører! Kan dagens tv-aksjon og Care sette i gang noe av det samme for flere?

lørdag 17. oktober 2009

Regjeringa har velgernes støtte

Den politiserende «valganalytiker» Svein Tore Mathinsen fulgte opp mitt motinnlegg til hans kronikk med et innlegg i Drammens Tidende dagen etter, 14.10.2009. Innlegget hans hadde overskriften «Velgerne tapte valget». Marthinsen gjentar der sin påstand om at regjeringspartiene fikk 50 000 stemmer færre enn «Stortingets fire opposisjonspartier KrF, V, Høyre og Frp.» Han benekter med det ikke min påstand om at han ser bort fra stemmene til de velgerne som ikke nådde opp til mandat. Han bygger dessuten sitt resonnement på en illusjon, for de fire partiene Marthinsen feilaktig hevder har flertall, ville jo uansett ikke danne regjering sammen, eller bidra til at dette påståtte flertallet kom i regjering. Jf motviljen mot og fra Frp.

I det følgende avisinnlegget som stod på trykk i Drammens Tidende i dag, har jeg ikke kommentert en påstand fra Marthinsen: «Berg trekker så fram at valgforsker Bernt Aardal forsvarer valgordningen. At Aardal har behov for å forsvare den, …[han] er en av arkitektene bak denne skjeve valgordningen». Men det var ikke mitt formål med å trekke fram Aardal at han forsvarte valgordninga, for jeg skreiv: «Professor i statsvitenskap, Bernt Aardal, har tilbakevist at det er valgordninga som gjorde at vi fikk en rødgrønn regjering». Poenget, som statsviter Mathinsen ikke ønsker å registrere, er jo at Aardal går gjennom en rekke ulike valgordninger som har vært oppe til debatt, og alle ville gitt det samme utfallet, nemlig et flertall av rød-grønne stortingsmandater. Se Aardals blogg.

Her er mitt innlegg:

Regjeringa har velgernes støtte

Marthinsen vil ikke gi seg på sin personlige politiske kamp for å vise at vi i Norge har fått en regjering mot folkets vilje. Men fakta sier noe helt annet, fortsatt. Marthinsen er ikke i stand til å dokumentere at de velgerne som vil ha Stoltenberg i regjeringsposisjon, er færre enn de som vil ha Marthinsens konservative regjering. Justert opp med de offisielle tall, og inkludert Pensjonistpartiet som det også er dekning for å si at ikke vil ha Marthinsens regjering, er flertallet for dagens regjering på 702, landet sett under ett, når en ser bort fra Kystpartiet og partier med under 300 stemmer på landsbasis.

En valgordning kan aldri bli 100 % rettferdig. Den er gjenstand for et politisk valg, der flertallet bestemmer hvordan det neste valget skal foregå. Som det politiske valget at noen distrikter skal få relativt flere mandater enn andre, noe som uansett ikke ville ha endret på dagens valgresultat. Ingen krefter av noen betydning har verken før eller etter valget sagt at valgresultatet ikke kan respekteres på grunn av valgordninga. Heller ikke jeg er enig i alt i dagens valgordning. At det skal være vanskeligere å få ett mandat enn mandat nr 2, 3 og 4 osv, synes ikke jeg er rettferdig. Men Marthinsen og hans meningsfeller nådde ikke opp med sin skattelette til de rikeste, verken ved mandatutregninga eller i oppslutninga blant folk. Marthinsen skyver sin status foran seg i sitt politiske korstog. Nettopp fordi han er så politisk, har han liten om noen faglig oppslutning for sine konstruksjoner om manglende demokratisk støtte for den rødgrønne regjeringa. Jeg synes heller ikke han viser særlig demokratisk sinnelag når han med sin argumentasjon vil se bort fra min stemme ved valget over de som var for og imot den rødgrønne regjeringa, når jeg faktisk stemte for det.

Et tillegg:

En av Høyres statsrådskandidater, Kristin Clemet, har hevdet det samme Svein Tore Marthinsen. Høyres nyvalgte stortingsrepresentant, Torbørn Røe Isaksen, også statsviter, uttalte i Dagsnytt atten den 14. oktober, at det ikke står et flertall bak den rød-grønne regjeringa.

Over hele verden fører valg til voldelige opptøyer fordi den tapende part ikke aksepterer valgresultatet. Det har vært et av de vestlige lands og Norges fortrinn, at den tapende part har akseptert nederlaget og overlatt posisjonene til den seirende part.

Høyre har formelt gjennom riksvalgstyret og Stortingets konstituering godkjent valgresultatet. Men vil Høyre fortsette kampen for å undergrave, på feilaktig grunnlag, legitimiteten til Stortingets valgte representanter og den rødgrønne regjeringas legitime grunnlag? Eller vil Høyre akseptere valgresultatet ikke bare formelt, men også reelt?