Soldater og innvandrere

Steinholts innlegg 30. januar

Følgende innlegg står på trykk i Klassekampen 1. februar 2018:

Lege Margit Steinholt påstår i Klassekampen 30. januar at en skada norsk soldat på flukt gjennom Norge fra landets okkupantmakt, kan sees på som det samme som når sivile personer fra andre deler av verden har valgt seg ut Norge som nytt oppholdsland for seg og sin etterfølgende familie. Hun burde vite at det er en stor forskjell på soldat Baalsrud fra Kompani Linge på flukt fra tyskere, og afghaneres, syreres og afrikaneres forsøk på å få varig opphold i Norge. Der disse etter å ha lagt ut på en lang reise fra sine hjemland nærmest har slåss seg gjennom militært bevokta grenser uten at de er forfulgt.

Steinholts sammenlikning er et forsøk på å utvide grunnlaget til det dominerende moralske og humanitære standpunktet om at de som påberoper seg at de flykter fra krig og forfølgelse, og vil ha varig opphold, skal få det. Merkelig nok er det ingen lenger som vil innvandre til Norge og Europa. Alle påberoper seg status som asylanter, enten flyktning eller forfulgt.

Det er som Sylo Taraku titulerer boka si, behov for «Innvandringsrealisme» i «folkevandringens tid» (Dreyer, 2016). Framfor innlegg som argumenterer med sin egen skam og kvalme eller sammenlikner en soldat på flukt fra en okkupant med innvandrere på leting etter et bedre liv.

Det blir færre, men det er likevel altfor mange millioner fattige i verden. Et økende antall flykter fra kriger, men bare til nærområdet. Bare et lite mindretall av flyktningene ønsker å bosette seg i Europa, og bare et mindretall av de misfornøyde i Afrika og Midtøsten, prøver å flytte til Europa. Grunnleggende politiske løsninger er ikke på moralistenes dagsorden, hos dem er mantraet at alle som vil må få livsopphold i Norge. Derfor bruker vi i følge Dag og Tid nr 49 for 2017 hele 6,7 milliarder kroner på 6 000 mindreårige asylsøkere i Norge, mens vi bare bruker 1,25 milliarder kroner på å hjelpe 12 millioner syrere i nærområdene. Innvandrerne fra Midtøsten og Afrika kommer dessuten i liten grad i arbeid i Norge, og i så fall bare en kort tid av arbeidslivet. Ikke trives mange av dem særlig godt med norsk økonomisk, sosialt liv og kvinnesyn, heller. Den innvandringa som Steinholt ivrer for er ikke til hjelp for andre enn norske hjelpeorganisasjoner og asylbaroner.

Innlegget mitt, med KKs overskrift

Innvandringsentusiastene inspireres av en moralsk indignasjon som ikke enser grunnleggende årsaker. Som norsk bombing av Libya, noe som ødela en fungerende stat og gjorde staten med 6 millioner innbyggere om til en fortsatt slagmark. En åpenbar krigsforbrytelse. Heller ikke engasjeres de av den indirekte norske støtten til militære og økonomiske tiltak for å ødelegge staten Syria med sine 18 millioner innbyggere, og sanksjoner for å hindre mat og annen hjelp til landets innbyggere. Det er ikke slike norske krigsforbrytelser som trekker de moralske innvandringsentusiastene til tastaturet og som de arrangerer demonstrasjoner mot. Fordi mange av de ivrigste innvandringsentusiastene er også for å bombe og ødelegge fungerende stater de ikke liker.

Barn — når det passer

Alle må få slippe å få sitt seksualliv omtalt i mediene, inkludert toppolitikere og «samfunnstopper». Men det er alderen til den ene parten i den omtalte tidligere hendelsen med statsråd Trine Schei Grande som er viktig, ikke hva de gjorde sammen.

Partileder Grandes største politiske seier før statsrådsposten, var sist høst å få flertall på Stortinget for å hjelpe barn, «oktoberbarna». Barn som har reist mange tusen kilometer på egen hånd, også gjennom krigssoner. Riktignok viser det seg at disse barna ikke alltid er under 18 år, men disse unge trenger etter stortingsflertallet inkludert Grande den norske statens hjelp — fordi de er barn. Mens jamnaldrende fra Trøndelag, vanligvis uten slike livserfaringer som de afghanske barna, automatisk skal vurderes som bevisste voksne sjølstendig handlende.

Om en regnes som barn eller voksen, avgjøres altså etter formålet, ettersom det passer, politisk eller personlig. Noen ganger passer det både politisk og personlig: barn i den ene situasjonen og voksen i den andre.  

Giske, så aktiv og likevel helt sjukmeldt?

Skjermdump fra Dagbladet 22.12.2017.

  Full lønn       under    
  sjukdom       i 
  ett år i    Norge er et godt og viktig velferdstiltak. Mulig at det bare er Norge i hele verden som har en slik god ordning. Den er sterkt omstridt, og Ap ved Jens Stoltenberg gikk i valgkampen i 2001 ut og ville redusere sjukelønnsordninga. Men som Thorbjørn Jagland kritiserte Stoltenberg for: Ap kan ikke gå til valg for å redusere sjukelønnsordninga. Men det var i 2001, ikke nå.

Jo flere som misbruker sjukelønnsordninga, jo mer svekkes dens politiske oppslutning. Det er derfor viktig å passe på at sjukelønnsordninga brukes som forutsatt og ikke kommer i miskreditt ved at misbruk tillates. Særlig når mange av samfunnets svært så velstående framtredende personer melder seg sjuke når det stormer rundt dem.

Arbeiderpartiets nettopp avgåtte nestleder Trond Giske oppga å være sjukmeldt fra 22. desember. Dagbladet siterer 22. desember på nett fra Giskes Facebook-side:

- Jeg er vant med et høyt medietrykk, men i denne saken opplever jeg en ny og annerledes journalistikk, Presset har blitt svært vanskelig å bære. Jeg har i dag mottatt en sykemelding fra min lege, etter en helhetsvurdering av min helsesituasjon. Jeg har tatt dette til etterretning og er sykemeldt inntil videre, står det i Facebook-posten.

Samtidig har vi sett at Giske etter å ha blitt meldt sjuk på Facebook har skrivi at en rekke påstander om hans oppførsel er «grunnløse og falske». nrk.no skriver i dag:

«Etter det NRK forstår betyr dette også at Støre har fått Giskes kontradiksjoner og tilsvar i flere av varslingssakene, men kommet til at han tror mer på varslerne enn sin egen nestleder».

Videre:

«De to hadde avtale om å snakkes igjen på telefon søndag kveld, men Giske kom Støre i forkjøpet da han meddelte både resten av partiledelsen og offentligheten at han går av.»

Giske er i full virksomhet i denne saka, og åpenbart i daglig hyppig kontakt med sine personlige venner og politiske støttespillere. Han deltar i den offentlige debatten med Facebook-innlegg. Noen ganger sier han at han ikke kan kommentere fordi han er sjukmeldt — åpenbart når det passer han å tie og ha noe å unnskylde seg med.

Dette er i sterk motsetning til våre to tidligere kjente politikere som var sjukmeldt, som Kåre Willoch og Kjell Magne Bondevik. Og begge var sjukmeldt mens de var statsministre. Bondevik sa sjøl om sin sjukmelding: «De neste ukene orket han verken å lese aviser, høre radio eller se på tv.» Hans statssekreær Gunnar Husan kommenterte Bondeviks sjukefravær slik: «- Enten er man statsminister eller så er man det ikke». Men for Giske er sjukmeldinga ikke noe enten-eller, men både-og, alt ettersom det passer han.

Giske viser til «mottatt sykemelding fra min lege». Den har han i så fall mottatt etter at Giske har henvendt seg til legen sin for å få denne sjukemeldinga.

Spørsmålet er hvorfor Giske kontaktet legen sin for å få sjukmelding 22. desember. Det hadde han ikke trengt, hvis han da ikke har brukt opp egenmeldingsretten sin. Arbeidstakere i Norge har nemlig en egenmeldingsperiode på 16 dager der lege ikke trenger å kontaktes. Det er nok å melde fra til sin arbeidsgiver, som det går fram av folketrygdlovens § 8-23 Egenmelding :

Med egenmelding menes det at arbeidstakeren melder fra til arbeidsgiveren om arbeidsuførhet på grunn av sykdom eller skade uten å legge fram legeerklæring.

En arbeidstaker har rett til sykepenger i arbeidsgiverperioden på grunnlag av skriftlig eller muntlig egenmelding etter bestemmelsene i §§ 8-24 til 8-27.

Det ligger dessuten en viktig tidsbesparing for legene for at legene skal få bedre tid til andre viktigere oppgaver enn å bruke tid på å bekrefte korttidsfravær.

Men når legen først har gitt han en underforstått hel sjukmelding, skal det skyldes en «funksjonsnedsettelse», jf folketrygdlovens § 8-4 Arbeidsuførhet:

Sykepenger ytes til den som er arbeidsufør på grunn av en funksjonsnedsettelse som klart skyldes sykdom eller skade. Arbeidsuførhet som skyldes sosiale eller økonomiske problemer o.l., gir ikke rett til sykepenger.

Det er vanskelig å forstå at Giske kan være særlig funksjonsnedsatt så politisk og sosialt aktiv som han er. Presset Giske skylder på, hindrer ikke hans aktivitet. Hvis legen hans har godtatt at han kan være sjukmeldt på grunn av så sterk funksjonsnedsettelse som 100 prosent og det kan kombineres med Giskes fortsatte store personlige og politiske aktivitet, må det være god grunn for NAV til å påstå at legen til Giske har brutt sjukmeldingsreglene. 

Giske trenger ikke denne sjukmeldinga av økonomiske grunner annet enn raskest mulig å spare Stortinget/Arbeiderpartiet for sitt økonomiske ansvar som arbeidsgiver, og for å få de øvrige norske arbeidstakerne til å betale for Giskes sjukdom fra folketrygdens budsjett.

I praksis går det ikke an å si at Giske er 100 prosent arbeidsufør («funksjonsnedsatt»). Han har av politiske grunner hatt behov for denne sjukmeldinga for å kunne velge hvilke politiske debatter han vil delta i, og kanskje dels for å få sympati som et angrepet offer. Dette er misbruk av sjukelønnsordninga, og i praksis en oppførsel for å støtte dem som vil redusere sjukelønnsordninga som Trygve Hegnar, slik også Stoltenberg ønska.

Det finnes sjølsagt mange gode psykiske grunner for sjukmelding fordi en reelt er 100 prosent arbeidsufør («funksjonsnedsatt») på grunn av en personlig vanskelig situasjon. Den som mister sine kjære eller er oppe i psykisk krevende situasjoner som samlivsbrudd, mener jeg kan ha en god grunn til å tilfredsstille vilkåra for sjukmelding fordi du åpenbart ikke kan utføre ditt daglige arbeid på normalt vis.

Men for Giske er det ingen endring, han fortsetter sin politiske funksjon som før. I motsetning til Willoch og Bondevik.

Det er ikke for tilfeller som Giskes at sjukelønnsordninga er oppretta, verken i ord eller formål. Det er betegnende at ingen i Arbeiderpartiet, eller hans mange partivenner i ledende posisjoner i LO, er i stand til å korrigere han på dette misbruket av sjukelønnsordninga.

Oljedommen: Mislykka rettsliggjøring av miljøkampen

Skjermdump fra nrk.no

Eliteorganisasjonen Greenpeace og medlemsorganisasjonen Natur og Ungdom tapte i går saka de hadde reist mot den norske staten for brudd på Grunnlovens nye miljøparagraf fra 2014, § 112. Den paragrafen ga staten et større ansvar i å sørge for at «Enhver har rett til et miljø som sikrer helsen og til en natur der produksjonsevne og mangfold bevares».

Kamp for bedre miljø er en politisk sak, 

ikke en juridisk sak

Det er forståelig at eliteorganisasjonen Greenpeace dropper politikken og bruker innsamla pengestøtte på to millioner kroner til å droppe hele den politiske kampen med å sørge for politisk oppslutning om sitt syn. I stedet tar de snarvegen mot politisk seier ved å prøve å overbevise noen mer eller mindre høyreorienterte dommere.

Fra politikk til domstoler: Svekket folkestyre

Den siste makturedninga fra 2003 pekte på politikkens retrett og rettsliggjøring av politikken. At politisk kamp overføres fra den tradisjonelle politiske kamparenaen til rettssalene. Lederen av makturedninga, Øyvind Østerud, kalte det svekket folkestyre og økt rettsmakt. Denne rettssaka er et tydelig eksempel på det. Det er ikke på langt nær flertall i Norge for å stanse all oljeleting, og det har ikke gitt noen større politisk sjanse for å oppnå det flertallet med denne rettssaka. Men det er selvfølgelig hyggeligere og ikke minst behageligere å sitte og argumentere i en oppvarmet rettssal enn å gå ut å organisere folk til å støtte eget syn.

Om § 112 kunne brukes til å forby oljedrift, 

ville den ikke blitt vedtatt  

Lover et bare et uttrykk for politisk vilje for hva som med statens tvangsmakt skal kunne gjennomføres. Lovene er underordna politikernes vilje. Hadde politikerne ment med Grunnlovens § 112 at norsk oljeleting og oljeutvinning skulle forbys, hadde ikke loven blitt vedtatt, gitt det politiske flertallet på Stortinget. Et overveldende flertall. Derfor kan ikke oljeleting stanses med å vinne en rettssak om dette. Ingen domstol kan sette seg ut over lovgivers vilje.

Hensikten med denne miljøparagrafen er fra politikernes side overhodet ikke å ta hensyn til miljø, hva nå det måtte være. I de fleste sammenhenger er «miljø» bare en svært uklar floskel, som lett kan imøtegåes med et motstridende miljømål, lokalt som globalt. Hensikten med å formulere en lovtekst som den i § 112, er i hovedsak ikke mer enn et forsøk på å være «moderne», og: politisk korrekt. 

Det lå selvfølgelig ingen tanke om at denne paragrafen skulle kunne brukes til å underkjenne vanlige løpende politiske vedtak i Stortinget.

Men når politikerne først vedtok noe som åpenbart er ment som en floskel (av de fleste stortingsrepresentantene), kan det jo likevel tenkes at loven kan brukes til noen bagateller. Og det var vel det Greenpeace ville bruke millionene sine på med dette forsøket på denne enkle snarvegen med støtte fra den opplyste ungdommen i Natur og Ungdom. 

Men det var overhodet ikke i stortingsflertallets tanker at § 112 skulle kunne forby oljeleting. Da hadde de vedtatt det i et vanlig stortingsvedtak, og det gjorde de ikke.

Fra vanskelig politisk mobilisering til lune rettssaler

Det er synd at Natur og Ungdom forlater den politiske kampen og flykter inn i de lune rettslokalene. Det er et tydelig tegn på den apolitiske elitistiske tenkinga som sprer om seg i «liberale» kretser, og som blir den eneste naturlige for dagens ungdom. Der politikk ses på som noe skittent. 

Natur og Ungdom bidrar dermed til å svekke politisk arbeid generelt, noe som passer inn i det generelle kravet om at vanlige folk må holde seg unna samfunnsstyring og valgdeltaking. Slik de norske filosofiprofessorene som går imot alles rett til å stemme. 

Det er en flukt fra politisk arbeid og arbeid i partier, og over til «eksklusive tenketanker». Til de stedene der staten uavhengig av regjeringsfarge rundhåndet sprer skattepenger, og gjør rettslokalene enda lunere.