tirsdag 30. april 2019

Den store høyrefesten 1. mai



Mange i hele verden ser fram til å markere sosiale rettferdskrav 1. mai. Også i et av verdens rikeste land med den lykkeligste befolkninga vil rettferdskrav bli markert og støtta. Men resultatet av feiringa er likevel at høyrekreftene som står for en aktiv krigspolitikk med sosiale nedskjæringer innkasserer æren i 1. mai-arrangementene. 

For det er imperialismens og kapitalens viktigste politikere, de som framstiller seg som «venstre», men som praktiserer høyrepolitikk, de som blinker til venstre og kjører til høyre, som leder 1. mai-arrangementene i Norge. 

De politiske karakteristikkene «høyre» og «venstre» slik de brukes i den kontrollerte offentlige samtalen, har fjerna seg fullstendig fra den reelle politikken som politikerne utfører. Språket er blitt helt orwellsk. Med fred menes krig, med velferd menes nedskjæringer. Det grønne skiftet betyr flere flyreiser og motorveger. 

Først i Oslo LO sitt tog i fjor gikk en stolt Jens P. Heyerdahl d.y., tidligere eier av Orkla. Sammen med en millionær av en partileder. I år kommer kanskje tidligere statsminister og de norske sosialdemokratenes viktigste iverksetter av sosialdemokratenes internasjonale omforming til et ordinært kapitalistvennlig parti, Jens Stoltenberg. Hvis han ikke er opptatt med mobilisering på vegne av USA verden over.  

Disse ledernes viktigste politiske seier er nedskjæringene av offentlig garanterte pensjoner på to tredeler av lønn. Videre er det privatisering av tidligere offentlige bedrifter, felleseide bedrifter som Telenor og Statoil, oppsplitting av jernbanen og fjerning av politisk styring av sjukehusa som ikke er noe annet enn privatisering, som hører til deres viktigste politiske seire. Det groveste er at vår store felles formue oljefondet spilles bort i finansiell tåke i stedet for å brukes på varige verdier i form infrastruktur og for å reparere forfalte offentlige bygninger. Oslos byrådsleder er sikkert veldig glad for at Oslo Arbeiderparti nå går til valg på at de i kommende periode ikke skal ekspropriere arealer for boligbygging. Så kan partileder Støres naboer i Holmenkollåsen med tomter over hele byen sove trygt i fire nye år, og Høyre får enda mindre å kritisere Ap for.

Internasjonalt spiller Norge en aggressiv militær rolle med bombing av stater til oppløsning med tusener av drepte, og med sanksjoner som hindrer mat og medisiner til krigsherja folk, fra våre egne og alliertes bomber. Denne krigerske og dødelige politikken verden over markedsføres som humanitære redningsaksjoner av Ap, SV og Rødt og av LO og Ap, og 1. mai-demonstrasjonene kritiserer dem ikke for dette. 

Rudolf Nilsens svært så treffende dikt også
den dag i dag om LO-sekretariatet. Det er fra 1929,
men ikke tatt med i diktsamlinga før i 1946.
Fra Gyldendals utgave Samlede dikt, 1966.
Det reises også gode politiske krav 1. mai, og det er flott at de støttes og blir kjempet for. Parolen «Gjenreis AFP, snu pensjons-reformen og styrk folke-trygden» vil få gapskratten  til å sprenge vindus-glassene i LO-sekretariatet. Dette og andre krav vil overhodet ikke bli gjennomført av LO- eller Ap-toppene, det vil bli kraftig motarbeida, som LO/Aps viktigste sosiale seier etter innføringa av folketrygden i 1967. Sånne krav fungerer bare som en avlednings-manøver. 

Det viktigste ved 1. mai er at krigshisserne og de som gjennomfører sosiale nedskjæringer, kan framstille seg som «venstre», og kunne anklage dem som er mot nedskjæringene og et demokratisk styresett med nærhet mellom velgerne og de styrende, kan utstøtes som populister, rasister og konspirasjonsteoretikere. Sånn at de kan fortsette med krigene og nedskjæringene uten motstand. Godt støttet av hovedstrømsmediene. 

fredag 19. april 2019

Nasjonen Norge — ja, den finnes



Baksida på omslaget av Den store forsoningen
For globalistene og den internasjonale kapitalen er det viktig å få fram at nasjoner bare er en konstruksjon. Men i boka Den store forsoningen av Finn Olstad peker han på at Norge som stat med nordmenn var en oppfatning alt fra Sturlasons tid og som overlevde den flere hundreårige danske okkupasjonen.

Kampen mot nasjonen er blant hovedsakene for Vestens universitetsansatte og de politiske journalistene sammen med antirasismen, kamp mot uønska ytringer og krig for humanismen. 

I boka Den store forsoningen om Norge fra 1905-1945 av Finn Olstad i år handler det første kapitlet om den norske nasjonen. Olstad tar i innledninga utgangspunkt i Hammerfest-opprøret i 1921, det som i en av de første Klassekampen-utgavene fra 1969 blei omtalt som Hammerfest-kommunen. Som om det var en norsk Paris-kommune der arbeiderklassen tok over stats-/kommune-styringa.

Olstad skriver:
«Hendelsene i 1921 var den norske utløperen av verdensrevolusjonen. Slik var Norge en del av en større virkelighet, med stadig påvirkning utenfra. I det hele tatt bygde det meste som foregikk i Norge, på en eller annen måte på import — fra tenkemåter til teknologi. Den store verden med sine kriser, kriger og revolusjoner ble bestemmende også for det historiske forløpet i Norge. Men det gikk ikke helt som i andre land heller. Norge hadde sine særegenheter — økonomisk, sosialt og politisk, som ga det historiske forløpet sin egenart. Det relativt sterke nasjonale fellesskapet ga et gunstig utgangspunkt for det nye Norge etter 1905.»

Olstad forholder seg til kampen mot det nasjonale slik:
«Det nasjonale var ikke nødvendigvis noe «naturlig» eller selvsagt. Tvert imot har historikere og andre fra slutten av 1900-tallet sett på det nasjonale som noe konstruert og tilknytningen til en nasjonal fortid som «oppfunnet tradisjon». Det er også i Norge opplagt å identifisere et nasjonalt prosjekt og «program» for å bygge en norsk nasjonal identitet.».
Men:
«Det er lett å overdrive betoningen av konstruksjon og oppfinnelse. Det må samtidig være en mottakelighet eller «folkelig klangbunn». Kanskje skiller Norge seg litt ut fra en del andre europeiske stater, det der nasjonale i høyere grad framstår som en relativt nylig konstruksjon. I hvert fall siden Snorre Sturlason kongesagaer har det vært en forestilling om Norge som en distinkt politisk enhet og om nordmennene som et særskilt folkeslag. … må forestillingen om Norge og det norske ha overlevd dansketidens «firehundreårsnatt» og ha vært en levende realitet…
Det nasjonale framstår som et «forestilt fellesskap», uten dermed å være løsrevet fra språk og historiske erfaringer. … i 1905 og årene etter var den nasjonale diskursen, slik det ser ut, framtredende i nær sagt alle deler av befolkningen.»  (Utheva av politikus.no)

Så setter Olstad det nasjonale opp mot bokas hovedbudskap, den store forsoningen, opp mot at det nasjonale
«imidlertid [måtte] brytes mot og til dels konkurrere med andre tilsvarende forestillinger … knyttet til for eksempel klasse og lokal tilhørighet».



 Jeg er vokst opp med Detektivmagasinet og Knut Gribb, Rotta og Jerven. Men dagens krimlitteratur er for mye blod, drap, partering og ondskap. Jeg har mer enn nok med dagens faktiske imperialismes drap. Derfor leser jeg i påsken heller Finn Olstads historieverk om Norge i perioden 1905-1945, «Den store forsoningen.» Foreløpig har jeg bare lest det første kapitlet om nasjonen Norge. 

Og nå bare om idrett. Olstad skriver: 
«Det spesielle ved Norge var skienes og skiløpingens sentrale stilling, på en måte som ennå i dag er en kilde til undring for utlendinger. Og litt underlig er det kanskje at Norge, med sin lange kyst og og sin avhengighet av havet, valgte seg innlandsvinterens framkomstmiddel og leketøy som nasjonalt symbol.» Og langrenn var innlandets idrett, ikke byenes. Olstad siterer Osar Mathisen om åssen byunga isla gårdsplasser og samla inn kasta juletrær for å markere svingene. Arbeidere gikk på ski i byene før krigen, Olstad nevner Vålerenga, og det var mange andre skiklubber også. Ivar Formo var vel første oslogutt som vant et NM langt opp i 1970-åra og har bidratt til at langrenn i dag også er idretten til Oslos øvre middelklasse — og vel så det?

Olstad: 
«Skiløpingen ble nok opphøyd til nasjonalidrett, men skøyter og skøytesport ble mer relevant og populært blant mange av dem som skulle utgjøre det nye tyngdepunktet i landets økonomiske og sosiale liv— byenes fabrikk- og industriarbeidere. (Olstad nevner Mathisens fem verdensmesterskap og hans betydning) … Skøytesporten, med sine krav til tempo, teknikk og jevnt monotont arbeid runde etter runde er uansett mer treffende markør for det karakteristiske ved «den nye arbeidsdagen» etter 1905.». 

Interessant, og kanskje rett? Også langrenn krever «jevnt monotont» arbeid, teknikk og tempo. Men langrennet kom ikke til mange før 1930, vel?

lørdag 13. april 2019

Kampen mot ytringsfriheten





Fra Aftenposatens nettutgave 10.09.2018
Nå er det kampen for å innskrenke ytrings-friheten som er på offensiven som aldri siden middelalderen. Ytringsfriheten kreves innskrenka i humanismens navn, og som den første kampen mot ytringsfrihet: for å forsvare religionene mot kritikk. I stedet står kampen om oppfinnsomhet for å finne argumenter for å innskrenke retten og muligheten til å ytre det en vil, og finne grunnlag for å avsette og straffe dem som kommer med ytringer de mektigste ikke liker. Særlig mot religionskritikk, les islamkritikk. Forkjempere for innskrenka ytringsfrihet får til og med forfatterforeningas ytringsfrihetspris.

Kampen for redusert ytringsfrihet
på offensiven
Kravene som dominerer den offentlige samtalen er «gi ingen en talerstol» («no-platforming»), politisk kriminalisering av ytringer som noen mener kan oppfattes som «krenkende», «sårende» eller «diskriminerende», for «hat» eller som påstås å omfattes av de uklare politiske begrepene «rasisme», «anti-semittisme» og «islamofobi». En kamp utvikla på universitetene i USA med både nekting av ytringer og avskjedigelser av folk med «uriktige» meninger som minner om kristendommens kamp mot Galieos Gallileis påstand om verdensrommet. Heldigvis er denne kampen foreløpig stoppa ved et universitet i Norge, av rektoren på UiO.
Eller som de mest sofistikerte begrepene mot ytringsfriheten: Påstanden om at noe er «Falske nyheter» eller «konspirasjonsteorier» og derfor må innskrenkes. Facebook strever for å tilfredsstille kravet til de akseptable ytringer, slik den hegemoniske oppfatninga er. Facebook ivaretar på eget  initiativ det å unngå at en kvinnelig brystvorte vises, og programmer om seksualopplysning. Journalistiske avsløringer som de av Julian Assange av krigsforbrytelser kriminaliseres — hvis de innebærer kritikk av vestmaktene.


Straff av ytringer — viktig politioppgave
Politiet i Norge øker innsatsen mot ytringer, sannsynligvis fordi suksessen med å bekjempe vanlige innbrudd, tjuverier og organisert kriminalitet har gitt sånn suksess at politiressurser kan frigjøres. For straffeloven har fått inn en bestemmelse som de kan straffe folk for hvis de kan si at lovbrudd «har sin bakgrunn i negative holdninger til andres religion eller livssyn, hudfarge, nasjonale eller etniske opprinnelse, homofile orientering eller nedsatte funksjonsevne». Det vil normalt kunne betegnes som hatkriminalitet. 
Jeg har i hele mitt voksne liv, og faktisk helt fra ungdommen av, hatt en sterk negativ holdning til religioner. Det må være en guds lykke at jeg – og faktisk hundretusener og millioner av nordmenn som både før og etter krigen, og lenge før det, som åpenbart har vist «negative holdninger til religion», har slippi ustraffa unna. Arnulf Øverland blei frikjent for boka «Kristendommen, den tiende landeplage» før krigen, men hva sier politiets hatgruppe til den og liknende «negative holdninger til andres religion» i dag? 
I Politidirektoratets rapport fra 2016 er «Annen» (kriminalitet) den største gruppa og der «hatefulle ytringer» utgjorde to tredeler. 

Men noen ytringer hylles og hedres
Noen kan kalle sine politiske motstanderne «purketryner, kutryner, håpets rotspisende parasitter» og stolt fortelle at de er utafor soveromsvinduene i hagen og venter med steiner. Dette hylles de for av sine politiske meningsfeller, flertallet av politikerne og journalistene. Å true med at en venter med steiner utafor soveromsvinduet er merkelig nok ikke uttrykk for hatkriminalitet som fenger Oslo-politiets interesse. Det er nemlig ytringer, om aldri så hatefulle og med trusler om voldelige angrep, uttalt «for den gode sak», slik de med politiske, mediemessig og juridisk makt tolker den gode sak. Å slå om seg med påstander om at en frisør og Sylvi Listhaug er nazister er helt i orden. Å skrive «Fuck Sylvi Listhaug og fuck politiet» er også helt toppers. 

Black Box med hatkriminalitet 
og voldstrusler
Det er det politiske teateret Black Box som hylles og forsvares for sin kamp for ytringsfriheten der teaterstykket Ways of Seeing med sine karakteristikker «purketryner, kutryner, håpets rotspisende parasitter», inkludert varsel om at de sitter klar med steiner utafor soveromsvinduet til dem med meninger de ikke liker.  Det er disse uttalelsene Festspillene i Bergen ærer Black Box med egen teaterforestilling for.

Også Sumaya Ali hylles 
for sin kamp mot ytringer
Samfunnsdebattanten Sumaya Ali er avhengig av ytringsfrihet for å nå fram, men hun godtar bare ytringer hun er  enig i. Til Morgenbladet uttalte hun 31.08.2018 om avisa Klassekampen: «Du kan ikke seriøst hevde du jobber aktivt for antirasisme i en antirasistisk avis, og samtidig gi plattform til noen som Resett.»  Ali har uttalt «Fuck Sylvi Listhaug og fuck politiet». Hun har riktignok beklaga uttalelsen i ettertid. Ali har Bergen tingrett sin dom på at hun i motsetning til dem hun kritiserer «har krav på et særlig vern» som «en offentlig kjent samfunnsdebattant og en viktig talsperson for en minoritetsgruppe i Norge». Hvis noen, selvfølgelig imot all formodning og rimelighet, skulle hevde at Ali bare er en intolerant reaksjonær rasist, vil vel det være nær og vel så det en straffbar ytring? Men å kalle noen ikke-nazister for nazister, som en frisør som ikke ville klippe ei jente med hijab for «nazi-frisør», har en norsk domstols fulle tilslutning. 

Nøkkelgrepet mot ytringsfrihet 
er påstanden «Ord er handling»
Det alvorligste slaget mot generell ytringsfrihet er knepet at «Ord er handling». Med likhetstegnet mellom ord og handling, noe som er helt forskjellige, som det er forskjell på å slå noen og kritisere noen, kan brukes som påskudd for forby ord. Det er også derfor påstanden «ord=handling» er brukt som et svært viktig argument i kampen for å innskrenke ytringsfriheten.

Dumme og håpløse ytringer — men straffbare?
Ei dame på 70 år er dømt for i fjor på Facebook å ha skrivi «Fandens svarte avkom reis tilbake til Somalia og bli der din korrupte kakerlakk». Ikke særlig smart uttalelse, og heller ikke et argument som vil overbevise mange. Men hvorfor bruke så mange offentlige ressurser på få straffa hu som uttalte seg så håpløst? Og samtidig hylle at Frp-statsråder omtales som «purketryner, kutryner og håpets rotspisende parasitter». Samtidig frikjenner en lagmannsrett folk som anklager en åpenbart ikke-nazist for å være nazist, mens de som påberoper seg å være krenka av kritikk mot sin religion eller etniske bakgrunn får domstolenes tilslutning til å ilegge kritikerne fengsel og betydelig gjeldsbyrde.  
Det er ikke en konstruktiv samfunnsdebatt å legge hovedvekta på å karakterisere andre for å være «kakkerlakker», «purketryner», «nazifrisører» — eller «antisemitter», «krenkere» og «konspirasjonsteoretikere». I stedet for å ta til motmæle mot og argumentere mot slike synspunkter går den politiske makta den letteste vegen: Vi forbyr det vi ikke liker! 

Ytringsfrihet uten grenser 
— legg vekta på diskusjonen
Seirene for innskrenkingen av ytringsfriheten inspirerer bare til enda mer innskrenking. Når vil innskrenkingene stoppe? Alle som hører noen ytringer de misliker vil jobbe enda mer for å nekte og straffe ytringer de ikke liker, i stedet for å debattere.
«Det som bekymrer, er at i økende grad så handler samfunnsdebatten om nettopp det: At enkelte bør fratas muligheten til å ytre seg. Det er ikke motargumenter som kommer til uttrykk, men snarere vurderinger av hvorvidt noen burde fått anledning til å ytre sin mening. Det er simpelthen en økende anerkjennelse av intoleranse i samfunnsdebatten», skreiv Øverenget.

Kampen for denne innskrenkinga av ytringsfriheten, med aktiv innsats av dem som får delta mest og kontrollerer debattene, må stanses jo før jo heller. Det ender bare i ensretting, seier for «den eneste rette mulige meninga», det som er det motsatte av ytringsfrihet.

Gjeninnfør:
«Jeg er dypt uenig i det du sier, men vil til min død forsvare din rett til å si det.» 

* Sitatet tillegges vanligvis Voltaire  og regnes som hans mest kjente. Ordene er imidlertid hentet fra Evelyn Beatrice Halls bok skrevet mer enn 100 år etter Voltaires død, og er hennes egen oppsummering av Voltaires tro på ytringsfriheten.

søndag 7. april 2019

Protester mot økende boutgifter i Tyskland



Fra avisa Bilds nettside. Seinere
nedjustert til mer enn 10 000.
I Norge bor åtte av ti i en leilighet de eier, enten i en enebolig eller i et borettslag hvor de i praksis eier leiligheten sin. Sånn er det ikke i Tyskland, der bor bare halvparten i en bolig de eier. Utleieboligene monopoliseres nå av store konserner med titusenvis av leiligheter de øker leia i. 

Som en naturlig del av kapitalistisk utvikling monopoliseres stadig mer av kapitalen. Fra enkelteiere av leiligheter i Tyskland har det nå utvikla seg til at store konserner eier mer enn titusenvis av leiligheter. I de siste åra har leieprisene økt veldig, samtidig som reallønnsveksten i Tyskland er svært lav.

Noen politiske partier snakker om økende forskjeller, uten å være konkrete. Økende leieutgifter er et eksempel og en uunngåelig følge av det uklare begrepet «økende forskjeller».

Dette har ført til protester over hele Tyskland. Det er et økende krav om oppløsning av de store leiekonsernene, slik Standard Oil til John D. Rockefeller i 1911 blei oppløst i 34 enheter etter antitrustlovene. Kravet er at ikke noe selskap skal eie mer enn 3 000 boliger. 
Vel og bra, men dette endrer jo ikke spørsmålet om de økende leieprisene i særlig grad. 
Og realiteten i Norge er jo at det ikke er vi som bor i «egne leiligheter og hus» som eier dem, men bankene vi har lån av. 

Foto: OBB
Protesten mot de økte leieprisene i Tyskland er tyskernes svar på de gule vestene og Brexit. Dette er motstand mot «den eneste mulige politikken», og er derfor av de etablerte partiene og politikerne, og mediene, sett på som de avskyelige fenomenene «populisme» og «konspirasjoner». 

Kall det hva du vil, fullt forståelige og nødvendig motstand mot en uakseptabel politikk, er det like fullt. Stå på!

fredag 5. april 2019

Ap: Følger lojalt den globale nyliberale politikken



Fra tv2.no.
Over hele Europa taper sosialdemokratene oppslutning. Sosialdemokratene vender seg bort fra arbeiderklassen og de lavest lønte, og over til de mer velstående og velutdanna. Den arbeidende klassen har ingen rolle i partiet, og partimedlemskap er bare en karriereplattform til landets
best lønna og politisk ledende stillinger. Sosialdemokratiets fall henger sammen med den nyliberale kontrarevolusjonen fra slutten av 1960-tallet, og sosialdemokratenes tilslutning til denne nyliberalistiske politikken.  

Det klareste eksemplet på denne tilslutninga til nyliberalismen, er Arbeiderpartiets rolle som spydspiss i fjerning av pensjonene som en statlig finansiering og over til privat finansiering, basert på framtidige usikre aksjeverdier. Særegent for Norge er at Arbeiderpartiet går i spissen for en aggressiv militaristisk utenrikspolitikk på USAs vegne, og kaster bort oljefondet på usikre papirverdier framfor varig nasjonal infrastruktur. 

Det er dette partiet Magnus Marsdal med sin lobbyorganisasjon Manifest vil at skal ta regjeringsmakt for å redde velferden i Norge. Dette bildet av Aps politikk er falskt. Over hele den vestlige verden har kapitalkreftene brutt opp fra den politikken de blei tvingi til å føre rett etter siste verdenskrig, og krevde en stadig mindre regulert økonomisk politikk og over til mer og mer friere markedskrefter. Det er samfunnskontrakten mellom arbeid og kapital som er oppløst, den som kapitalen ble pålagt etter siste verdenskrigs slutt. Dermed er de rikeste er blitt enda rikere, på bekostning av en omfordelingspolitikk for bedre velferd. Dette er en politisk endring sosialdemokratene har slutta fullt opp om, i Norge som i Norden som i hele Europa. Særlig viktig er tilslutninga til EU, der sosialdemokratisk økonomisk politikk som blei ført rett før og rett etter verdenskrigen, i praksis er kriminalisert. 

Forsida til den svenske utgaven.
Den tyske sosiologen Wolfgang Streeck skreiv i 2012 boka «Kjøpt tid — den utsatte krisa til den demokratisk kapitalismen.» Boka er interessant nok ikke oversatt til norsk. Sven Røgeberg har i Vardøger nr 36 fra 2016 gjengitt hovedtrekka i boka til Streeck. 


Wolfgang Streecks teorier og statistiske dokumentasjon fortjener en egen omtale. Nå bare hovedtrekkene i hans historiske gjennomgang av kapitalismen: Rundt 1960-tallet kom det til et punkt hvor realøkonomien ikke produserte nok til å bruke på velferdsordninger og høyere lønninger. Samtidig ville kapitalen ut av det samarbeidet som nå hindret kapitalistisk utvikling og akkumulasjon. Dette blei først forsøkt løst gjennom å ta opp statlige lån på reelle verdier som ikke fantes. Det førte til en uakseptabel inflasjon for kapitalen. Inflasjon er å svekke långiverne på bekostning av låntakerne. Dermed blei det, og tøffest og raskest av Ronald Reagan og Margareth Thatcher, nedskjæringer av den statlige gjelda. Fulgt opp av president Bill Clinton. Følgen av de statlige nedskjæringene blei at offentlig velferd og lønnsøkninger måtte skrinlegges. I stedet økte den private gjelda. Velferdstiltaka blei privatisert. Ikke bare Reagan og Thatcher oppnådde fagforeningsknusing og praktisk opphør av streik som ekstragevinst med denne politikken. I Tyskland gikk sosialdemokratene med Gerhard Schröder i spissen for sosiale nedskjæringer, slik Ap i Norge gjør med pensjonene. I Storbritannia går den «radikale» sosialdemokratiske lederen, Jeremy Corbyen, i spissen for å holde landet i EUs jerngrep. 

Tabellen viser streikedager per tusen sysselsatte i Italia,
Frankrike, Sverige, Storbr., Tyskland og Japan. Mest i St.br.
Etter 1991 har det knapt vært noen streiker i disse landa. 
Nå skal Aps landsmøte vedta at det skal opprettes flere heltids-stillinger, nei til innleie og «kamp mot bemannings-bransjen». Det er flott, men bare et lite politikkskifte om de vedtar det. Det er grunn til å tvile på hva som kommer ut av dette i konkret politikk fra Ap. Merkelig politikk også med tanke på alle lederne som går over til NHO og blir ledere i organisasjoner om de stemmer for dette. Det blir neppe flertall for dette på Stortinget, det blir for radikalt for MDG og Sp. Og skulle det bli gjennomført, vil det bryte med den grunnleggende økonomiske politikken som Ap har ført fra Gro Harlem Brundtlands tid, og den internasjonale globale politikken som kommer gjennom EU. ESA-domstolen vil kunne si nei, sjøl til så ubetydelige tiltak som dette. 
Thorbjørn Jagland sa om et svært så dårlig valg for Ap, at det ikke kunne gå annerledes når Stoltenberg gikk til valg på å redusere sjukelønna. Men Jagland blei fjerna på grunn av slike riktige politiske uttalelser. I stedet blei pensjonene rasert. 

Den reelle politiske og økonomiske retninga holdes skjult ved at Arbeiderpartiet får gjennomslag for å framstille seg som en parti for sosial rettferd i motsetning til Frp, Høyre, KrF og Venstres politikk. NRKs politiske kommentator Lars Nehru Sand sin analyse av Aps politikk i sin kommentar i ytring.no 4. april, tar heller ikke utgangspunkt i den grunnleggende økonomien. Sand viser til «statsvitere i Europa» som snakker om andre konfliktlinjer enn dem som baserer seg på et økonomisk grunnlag, høyre-venstre aksen. Det hevdes å være to nye konfliktlinjer. En retning som er Grønn, Alternativ og for Liberal globalisering, GAL. Opp mot partier som er Tradisjonelle, Autoritære og Nasjonalt orienterte, TAN. (merk den negative karakteristikken autoritær mot alternativ for det motsatte). 


Die Zeit, tysk ukeavis 04.04.19
Det som vi ser i Europa nå er at de gamle partiene ikke griper tak i de følgene denne politikken får for folk. Valgdeltakinga går ned, for det finnes få alternativer til dagens politikk på valg. Partiene har alt slutta å drive i valgkamp i de fattige områdene der behovet for omfordeling er størst, for de gidder likevel ikke å stemme. De protesterende tar til gata der alle revolusjoner begynner. Det finnes ingen organiserte politiske motkrefter, for de gamle partiene, inkludert de nye grønne, ser bare det som er «den eneste mulige politikken». Det går mot et kræsj, også sjøl om de skulle klare å holde Storbritannia i EU. Kanskje særlig da.