Mer Drammenselv: Ikke troverdig i 1987

Følgende innlegg har stått på trykk i Drammens Tidende.

Både Odd Myklebust i DT og ordfører Tore Opdal Hansen kommenterer min kronikk om filmen som underslår historia om rensinga av Drammenselva og byens kloakk. De bruker uttrykkene «nølte» (OM) og «vegring» (TOH) om Drammens politikeres holdning til kravet om rensing av kloakken. En riktigere karakteristikk er «ikke troverdig».

28. januar 1987 skreiv kommunen sjøl, Ingeniørvesenet i Drammen, om kloakkrammeplanen 1986-2000: «…Planen ble vedtatt gjennomført i løpet av 20 år, og skulle stå ferdig i 1992. Denne gjennomføringstakten er ikke fulgt, og dette skyldes at Drammen kommune de siste 6-7 år stadig har utsatt bevilgningene. …kun 23 % av kloakken i Drammen renses…Nesten hundre utslipp går urenset ut…»

I et eget brev fra miljøvernavdelinga hos fylkesmannen i Buskerud til Drammenselvas venner 14. august 1987 beskrives klart Drammen kommunes mange lureknep og løftebrudd. For hver utsettelse fylkesmannen innvilget kommunen etter dens søknad om utsettelse eller lettere pålegg, svarte kommunen alltid med ny søknad om utsettelse. Dette begynte i følge fylkesmannens miljøvernavdeling alt i 1971/1972 og varte altså fram til hvertfall mai 1987. I juni 1987 vedtok bystyret å bevilge penger til rensing. Utenom ordinær budsjettbehandling. Dette skyldtes helt åpenbart at kommunen nå fikk restriksjoner på bygging av nye boliger før rensinga var blitt påbegynt. Men ville budsjettposten blitt gjentatt ved ordinær budsjettbehandling ved slutten av året hvis byggerestriksjonene hadde blitt opphevet og miljøvernminister Sissel Rønbeck ikke hadde løst hele problemet med sitt pålegg? Ingenting i kommunens forhistorie i denne saka tyder på det.

I dag er elva rensa. Men sommeren 1987 var det på ingen måte sikkert hva som ville bli utfallet. Ordfører Turid Wickstrand Iversen henvendte seg til Miljøverndepartementet, og forventet som tidligere at fylkesmannens pålegg ville bli oppheva, dvs fortsatt kloakkutslipp. Det er helt åpenbart at elva før eller seinere ville bli rensa, enten ved at politikerne sjøl fikk en bedre forståelse eller ved at det kom nye miljøinteresser på banen. Eller at staten seinere hadde gitt pålegg. Og at rensinga selvfølgelig til enhver tid måtte ha skjedd i regi av dem med makt, politikerne. — Hvem ellers?

At rensinga gikk fort når den først starta, er selvfølgelig ypperlig. Det skulle også bare mangle.

Men sett ut fra den usikre situasjonen våren og sommeren 1987 for elva, vil jeg hevde at uten Drammenselvas venners mobilisering av innbyggerne, så er sannsynligheten større enn mindre for at miljøvernministeren også denne gang ville gitt rensemotstanderne som dagens ordfører medhold. Dette vil vi aldri få et sikkert svar på. Men de håpløse og uskikkelige politikerne i Drammen fikk heldigvis stopp av staten, og tok motvillig til vettet. — Hva kan vi lære av det? I sjukehussaka, for eksempel?

Drammensfilmen: Riktig valg!

Denne kronikken står på trykk i Drammens Tidende i dag under tittel «Skrekkfilmen om byen», og blir også kommentert på lederplass.

Det skal lages en «dokumentarfilm» om Drammen. Den skal handle om oppsvinget i byen som følge av den kloakkfrie elva. Punkt null for filmen er tidligere statsråds Rønbecks vedtak om pålegget til Drammen om rense elva i 1987. Kommunen og «Byen Vår Drammen» er fornøyd med at det blir en skrytefilm.

Jeg er helt enig i det valget for filmen som her er gjort. Et annet startpunkt vil være pinlig for Drammen kommune og mange nåværende aktive politikere. For de var jo samstemt mot rensing av elva. Drammens egne politikere hadde verken lyst til eller var i stand til å rense innbyggernes kloakk, noe kanskje kommunen var aleine om i hele landet. Politikerne var rett og slett sterkt imot rensing. Det måtte et statlig pålegg til. Og en film som bidrar til en slik kunnskap om motstanden mot en rein elv, er jo ikke akkurat skryt. Dessuten kan jo mange tro at det er en sammenheng mellom tidligere motstand mot en kloakkfri elv og motstanden mot å beholde sykehuset i Drammen.

I 1972 vedtok Drammen kommune en plan som skulle gi rein elv i 1992. Men planene blei tidlig skrinlagt. Fylkesmannen blei utålmodig og påla i 1976 fortsatt rensing. I januar 1977 reiste daværende ordfører Erik Dahlheim inn til daværende miljøvernminister Gro Harlem Brundtland og fikk opphevet fylkesmannens pålegg om rensing. Ingenting ble gjort fra 1977 og de neste ti åra. Et nytt pålegg fra fylkesmannen i 1987 ble møtt med et enstemmig vedtak i Drammen bystyre i april 1987 der en ba Miljøverndepartementet oppheve pålegget om å rense kloakken. Med SVs og Venstres stemmer!

Foran bystyremøtet i mai 1987 ble Drammenselvas venner opprettet. Vi krevde det enstemmige bystyrevedtaket fra april om anke over rensepålegget opphevet, noe som blei avvist. Ordføreren reiste i stedet inn til Miljøverndepartementet for å få fylkesmannens rensepålegg oppheva.

Godt hjulpet av lokale medier ble kampen mot kloakkutslippene en engasjert sak i byen, og kloakkstriden i Drammen ble en rikspolitisk sak. Blant andre Aftenposten skreiv om «kloakkpress» i byen. Statsråd Sissel Rønbeck hadde både politisk nese og mot, og tok et ansvar for miljøet som forgjengeren Brundtland ikke turte. Rønbeck satte drammenspolitikernes krav til side og tvang dem til kloakkrensing med statlige penger. Politikerne tok signalene fra innbyggerne, og ga opp motstanden mot rensing. Miljøforståelsen kom omsider også til Drammen. Noe av den, hvertfall.

Det må virke ufattelig i dag at et enstemmig bystyre i 1987, inkludert dagens ordfører, var så ivrig for å hindre rensing av kloakkutslippene av elva. Og hadde vært det i så mange år. Daværende Høyre-ordfører Iversen uttalte til og med at byen ikke kunne leve med en rein elv! Det er kanskje bevist i dag, Iversen? Og det filmen skal fortelle hele Norge? Arbeiderpartiets gruppefører, Aage Hanstein Jensen, fortalte i et møte med Drammenselvas venner foran bystyremøtet mai 1987 at elva var rein nok med urensa kloakk fra 40 000 mennesker, for han bada i elva en gang i året!

Ingenting av dette hører med i en skrytefilm. Jeg vil derfor gi min fulle støtte til filmprosjektets valg. Bare nå ingen andre får vite om hva som skjedde før filmens punkt null, da kan skrytet lett få en negativ virkning! Begrepet «dokumentarfilm» også.

I en skrytefilm hører kanskje også kampen for å flytte sykehuset vekk fra kommunen med. Det er Drammen (også?) aleine om i hele Norge. Og for å ha spilt bort muligheten for E-18 i tunnell under elva, for å lure staten til å betale en kommunal veg til Konnerud. Og siden «arkitekten» bak alle disse prosjektene er Erik Dahlheim, bør kanskje filmen få navnet «Filmen om Erik Dahlheims by»? — Men da er vi kanskje over i sjangeren for skrekkfilmer?

(Ove Bengt Berg, initiativtaker til Drammenselvas venner)