Hindr Ap å dra LO med seg ned!

Sosialdemokratiske partier både i Norden og i Europa går kraftig tilbake i oppslutning, som en sikker langsiktig trend. Alle disse partiene vil aldri lenger bli partier med en oppslutning på over tjue prosent i framtida. Tilbakegangen går helt parallelt med sosialdemokratenes kraftige høyredreining både i økonomi og internasjonal krigslyst.

Sosialdemokratene i hele Europa slåss intenst for retten til EU-kommisjonen til å kriminalisere sosialdemokratenes økonomiske utjamningspolitikk fra etterkrigstida. Samtidig kontrollerer sosialdemokratene i land som Norge en fortsatt relativt sterk fagbevegelse; sterk særlig målt i antall medlemmer. Men den kontrollen Ap i Norge har gjør jo at Aps politikk også blir LOs politikk. Og at Aps politiske tilbakegang, til dels degenerering, dermed også blir LOs tilbakegang. Det må forhindres. Og det kan bare skje ved at Arbeiderpartiet fratas kontrollen over LO.

Den stadig mer tøylesløse kapitalismen, karakterisert som nyliberalismen, har som hovedkrav å knuse all fagorganisering med streikeretter så mye som det går an. Ett sentralt krav i denne prosessen er nedskjæring av pensjonene. I Norge blir det ikke noe greie på slike nedskjæringer før Ap legger sin tyngde i dem. Slik Ap gjorde under sin mest høyreorienterte leder noensinne, Jens Stoltenberg. Aps representanter i LO prøvde dels å gjøre motstand, dels vakle og dels kjempe helt ut for nyliberalismen. Det siste gjorde Aps sentralstyremedlem og leder for de kommuneansattes forbund, Mette Nord i Fagforbundet. Da hun forlangte at landsmøtet ikke skulle skulle stå på kravet om fortsatt 66 prosents bruttopensjoner, trakk landsmøtedelegatene det kravet som ville sikre medlemmene en god pensjon.

Ved siste valg stemte 38 prosent av LO-medlemmene på Ap, etter at LO hadde brukt rekordstore 25 millioner kroner av medlemskontingenten, for å få Aps høyreorienterte og EU-underdanige politikere inn i regjering. Holmenkollåsens store politiske sønn, Ap-leder Jonas Gahr Støre, var likevel på LO Stat sin kartellkonferanse på Gol 22.11.17 sterkt misfornøyd med at LO-medlemmene ikke slutta godt nok opp om partiet hans. Snakk om misfornøyd mottaker av storgaven på 25 millioner!

Hvorfor skal så og si alle lederposisjonene i LO besettes av mer eller mindre framtredende Ap-medlemmer? Når så få av medlemmene slutter opp om Ap?

Uten noen særlig faglig bakgrunn, bortsett fra Aps partibok, kom Gerd Liv Valla tidlig i sin LO-karriere rett inn som nestleder i statstjenestemennenes fagforbund, Norsk Tjenestemannslag. Det er typisk for hvordan lederverv besettes i LO. Alle sliterne for organisering og faglige rettigheter på grunnplanet, rundt omkring på arbeidsplassene, får i praksis aldri lederjobber oppover i forbundene og i LO. Hvis de ikke kan blafre med partiboka til Ap.

27. november blei det klart at Støres nære håndtlanger, den overivrige tilhenger av EU-kommisjonens politikk med de fire «friheter», Jonas Bals, nå skal begynne i  forhandlings- og HMS-avdelinga i LO. Han er Norges mest kjente malersvenn, men kommer fra ruteknuserne i Blitz og er utdanna historiker. Hovedårsaken til sosial dumping er nettopp den politikken malersvennen og historikeren bruker det meste av sitt engasjement på å forsvare, nemlig EU-kommisjonens økonomiske politikk som det norske arbeidslivet er underlagt gjennom EØS-avtalen. Det var ikke få innlegg Bals hadde i Klassekampen for å forsvare EU-kommisjonen og norsk EØS-medlemskap – og LO- og Ap-ledelsens politikk.

Det kan ikke herske tvil om at Bals er tilsatt fordi han skal forsvare LO-ledelsens kamp for norsk underordning av EU-kommisjonen, og fordi han har partiboka til Ap. Hvis LO-ledelsen hadde ment alvor med sin kamp mot sosial dumping, ville de helt klart valgt den enda dyktigere faglige tillitsvalgte Boye Ullmann til denne jobben. Men at Ullmann er dyktigere og har bedre resultater, er for LO-ledelsen underordna det viktigste: Ullmann er verken Ap-medlem eller ivrig tilhenger av EØS og EU-kommisjonens økonomiske politikk. Dette er et typisk eksempel på Arbeiderpartiets politiske kontroll over LO, brukt til å motarbeide medlemmenes interesser.

Det strider mot enhver statistisk sannsynlighet at Ap-medlemmene, som utgjør en så liten del av LOs medlemsmasse, skal være de eneste som er kvalifiserte til å ha lederverv i forbund og LO-sekretariatet.

Det er fagforeningsaktivister som har akseptert Aps stålkontroll over LO, sammen med vanlige medlemmer som ikke aktiviserer seg. Skal LO overleve som en faglig kraft, må Ap fratas kontrollen over LO. Ikke ved eksklusjoner av Ap-medlemmene slik Ap dreiv mot opposisjonen i LO på 1970-tallet og utover, men ved motstand mot deres faglige politikk. På 1970-tallet klarte medlemmene på LO-kongressen nesten å frata Ap kontrollen over LO. Formelt stod avstemninga om Aps kontroll over LO om det som kalles «det faglig-politiske samarbeidet» mellom Ap og LO. Med Aps aktive og så synlige underkastelse av EU-kommisjonenes grove høyreorienterte og fagforeningsfiendtlige politikk, er mulighetene større for å fravriste Aps kontroll med LO nå. Under valgkampen gikk Ap-leder Støre ut og ville ha regjeringssamarbeid med det mest høyreorienterte partiet i Norge i økonomiske spørsmål, og det klart mest fagforeningsfiendtlige, Venstre. 

I stedet for at partiboka til Ap blir det viktigste kriteriet for å bli valgt inn i ledelsen i forbund og LO-sekretariatet, må det heretter bli sett på som en diskvalifikasjon for et slikt verv. Slik at det i høyden blir valgt inn Ap-ledere i slike lederverv bare på tross av Ap-medlemskap, ikke lenger på grunn av. Fagforeningsvennlige  Ap-medlemmer i LO bør bruke sin tid til å radikalisere Ap, heller enn å bli brukt til å  tilpasse LO til Aps høyreorienterte politikk.

Uten at Ap mister kontrollen over LO, vil ikke LO overleve som arbeideres og andre arbeidstakeres  faglige forsvarsorganisasjon.   

Pensjoner: Ap-ledet LO: Gir opp krav før forhandlingene starter

Klassekampen 21.10.2017

Lørdag etter siste møtedag i Fagforbundets landsmøte i år, hadde Klassekampen en reportasje om da forbundslederen forlangte omkamp om en avstemning hun hadde tapt, og fikk fullt gjennomslag. Både prosessen og innholdet i vedtaket har fått altfor liten oppmerksomhet og omtale. Landsmøtet i Fagforbundet vedtok først i en kampvotering «å arbeide for at bruttoprinsippet bevares i offentlig pensjon», med 258 mot 169 stemmer. Skriver Klassekampen på side 10 den 21. oktober 2017 ved sine to journalister Pål Hellesnes og Anne Kari Hinna. 

KK 21.10.17

De fortsetter: 

«Vedtaket ville vært en betydelig oppstrammer av forbundets forhandlingsposisjon foran vårens tariffoppgjør, der ansattes pensjoner ligger an til å bli hovedtema … Vedtaket falt tydeligvis gjenvalgt forbundsleder Mette Nord tungt for brystet. Etter lunsj ba hun om ordet, for å be om at vedtaket gjøres om: - Vi skal forhandle om pensjonene til våren. Med dette vedtaket kan jeg bare levere  det og så gå hjem, for da har jeg ingenting å forhandle om, sa hun.» Og dessverre, hun tvang landsmøtet i kne, og det tidligere vedtaket blei forkasta mot to stemmer. 256 delegater bøyde seg, særlig etter at den tidligere radikale fagforeningskjempen Ole Roger Berg fra Trondheim trakk sitt forslag.

Forhandlinger, og forhandlingsrom – hva er det?

Mette Nords påstand i landsmøtet, at med et slikt vedtak har hun ingenting å forhandle om, er oppsiktsvekkende. Det er det samme å si til sin forhandlingsmotpart: «Vi gir opp kravet før vi kommer til forhandlingsbordet, gi oss noen smuler i stedet». Kommunenes Sentralforbund (KS), med regjeringa som støttespiller, gråt ikke akkurat av sorg over landsmøtets snuoperasjon om «vi står ikke på kravet, vi har ikke noe krav».

I en annen landsmøtesak foreslo forbundsledelsen å vedta «å  redusere oljevirksomheten og verne sårbare områder» i Klassekampens formulering. Landsmøtet fatta et annet vedtak, det var klart og entydig «Fullt vern av Lofoten, Vesterålen og Senja». Hvorfor forlangte ikke forbundslederen dette vedtaket oppheva fordi det jo som et klart ønske ikke gir grunnlag for forhandlinger?

Det er ikke alltid det er mulig å få gjennom sine krav. Men en får uansett ikke gjennom krav en ikke kjemper for. Særlig ikke med en slik politisk forhistorie som landsmøtevedtaka. Det var nok ikke få champagneflasker som kunne åpnes i KS og i regjeringa etter det landsmøtevedtaket. Fagforbundet tvinger også de statsansatte i kne, og nok en seiere for Ap å innkassere.

Den kapitalistiske 

nyliberalismens krav om nedskjæringer

Det er et enormt politisk press for å redusere pensjonene. Ikke bare der vi har hatt gode pensjoner, som i Norden, men overalt også der hvor pensjonene er ganske dårlige. Dette er en nødvendig del av den nyliberale kapitalismen, der mest mulig av offentlige skattemidler til bruk for offentlige tiltak og folkelig velferd, skal bort. De superrike er ikke rike nok, føler de.

Den tyngste pådriveren for nedskjæringene av pensjonene i Norge, har vært Arbeiderpartiet med dets tidligere partileder og statsminister, Jens Stoltenberg. Under den rødgrønne regjeringa måtte han sterkt motvillig godta at hans kongstanke om fjerning av bruttopensjonene med 66 prosent lønn av den lønna du har når du blir pensjonert, slik det har vært i staten (siden lenge før krigen) og i kommunal- og fylkeskommunal sektor, ikke blei gjennomført. Arbeiderpartiet hadde selvfølgelig håpa på at Høyre/Frp-regjeringa skulle klare å fjerne disse gode pensjonene i sin første regjeringsperiode. Samtidig som da Ap kunne gå imot forslaget og gi inntrykk av at de står på de offentlige ansattes  side. Høyre/Frp ga opp, og satsa kanskje på at en ny Ap-regjering skulle gå kraftigere til verks. Men sånn gikk det ikke. Ap tapte valget.

Da må Aps folk i LO ta egne grep. Som sentralstyremedlem i Arbeiderpartiet, også leder i Fagforbundet, Mette Nord. Bruttopensjonene skal bare vekk, de er for gode og for dyre. Forutsetninga er at «dette har vi ikke råd til», og at pensjonistene, de med vanlige inntekter vel og merke, heller ikke trenger så høy pensjon som topplederne.
Landsmøtevedtaket i Fagforbundet viser veg for staten også, med Norsk Tjenestemannslag (LO) og LO Stat som neste til slaktebenken  etter at de kommunalt ansatte er knust. 

Ap og Rødt har en trist pensjonshistorie

Nedskjæringene av pensjonene og dens finansiering med avkastning av kapitalistiske og særlige håp om finansielle gevinster, bryter sterkt med prinsippene i folketrygden, vedtatt i 1967. Arbeiderpartiet var sterkt imot folketrygd, og gikk i 1961 til valg på at det ikke skulle innføres en folketrygd. Aps opplegg var at bare fagorganiserte skulle få pensjoner. Men etter at regjeringa til Aps Einar Gerhardsen blei kasta av SF og Finn Gustavsen i 1963, snudde Gerhardsen og kom tilbake til Stortinget med forslag om folketrygd (og utvidelse av ferien til tre uker). Det blei vedtatt, også med de «borgerlige» partienes stemmer.

Rød Valgallianse har langt opp til vår tid slåss hardt for at alle offentlige ansatte, nær en million arbeidstakere, skulle miste den pensjonen de hadde; to tredeler av arbeidsinntekt. Som redaktør i Rød Valgallianses medlemsblad Opprør mellom 1996 og 1998 forsøkte jeg forgjeves å få RV til å endre sin pensjonspolitikk. RV brukte det gamle NKP-argumentet i pensjonsspørsmål om at «det er ikke statens oppgave å opprettholde lønnsforskjeller», og var enig med Høyre og NHO om «like pensjoner». Enkelte drømmere i Rød Valgallianse tenkte — i beste fall, hvis de tenkte så langt — at denne like offentlige pensjonen skulle bli kjempehøy. Men den ville selvfølgelig blitt det som NHO og tilsvarende gikk inn for: Lav lik pensjon. Så lav at den ikke ville bli mulig å leve av, og at alle måtte sikre seg private spareordninger i tillegg. Nå har medlemmene i Rødt blitt så gamle at konsekvensene av deres egen politikk har gått opp for dem, og Rødt har endret seg til en bedre pensjonspolitikk.

Men Ap slåss for nyliberalismens økonomiske og politiske linje, og nøler sjølsagt ikke i kravet om pensjonsnedskjæringer og privat bankfinansiering av pensjonene. Det som var folketrygdens formål å motarbeide, som et hovedgrep for velferdsstaten. Dårligere pensjoner, og usikker finansiering av pensjonene, er Arbeiderpartiets politikk. Som de internasjonale storkonsernenes politikk.

Svekkes LO i takt med Aps nedgang?

Heldigvis er de internasjonale sosialdemokratenes politikk, der de bløffer med å blinke til venstre og kjøre til høyre, i ferd med å avsløres i land etter land. Deres klare høyrepolitikk er så synlig at den ikke lenger kan skjules, sjøl av et ivrig støttende journalistkorps, og de synker sterkt i velgeroppslutning. Og med Arbeiderpartiets kontroll over Landsorganisasjonen, er spørsmålet:

Drar Ap LO med seg ned? Kan virkelig LO overleve under Arbeiderpartiets fortsatte kontroll?

Det blir en ny artikkel.

Med Hagen i Nobelkomiteen — endelig fredsprisen til Nato, Israel og republikanske presidenter?

Komiterommet til de norske flertalls-
politikernes Nobelkomite for tildeling
av verdens fredspris.
At stolene er tomme er en tilfeldig
symbolikk.
Foto av komiteen til fri gjengivelse.

Fremskrittspartiets stortingsgruppe har i dag foreslått sin tidligere partileder og sjølve personifiseringa av Fremskrittspartiet, Carl I. Hagen, som nytt Frp-medlem i Nobelkomiteen. Det som tidligere treffende ble kalt Stortingets Nobelkomite. 

Ap ved sin ledende Libya-kriger Jonas Gahr Støre, protesterer ved å vise til det formelle. For Stortinget har vedtatt at stortingsrepresentanter og påstått at vararepresentanter som Hagen, ikke kan velges til komiteen. Nobelkomiteens tidligere sekretær Geir Lundestad viser også til at Hagen med sitt politiske syn er uegna til å sitte i komiteen.

Stortinget oppnevner ledende politikere — 

å oppnevne Hagen er ikke et prinsipielt brudd

For det første, alt snakk om formelle regler for oppnevning til Nobelkomiteen, er bare formaliteter. For valg av medlemmer til komiteen er i særlig grad en politisk oppnevning ut fra standpunktene til «den eneste mulige politikken» i Norge.  

I dagens komite ble valgt Thorbjørn Jagland, tidligere partileder og statsminister, Kaci Kullmann Five, tidligere partileder i Høyre og statsråd, Sissel Rønbeck, tidligere statsråd og stortingsrepresentant, Inger-Marie Ytterhorn, tidligere stortingsrepresentant for Frp og SVs tidligere stortingsrepresentant Ågot Valle. Det ble oppnevnt andre enn politikere, dels som varamedlemmer, men også de er oppnevnt som partirepresentanter. Som filosof Henrik Syse, Høyre, forsker Sverre Lodgaard, Ap, og biskop Gunnar Stålsett, Sp. 

Komiteen fylles på med «godkjente» politikere, det er det som preger Stortingets Nobelkomite. Som Berge Furre, Gunnar Berge, Hanna Kvanmo, tidligere statsminister Odvar Nordli, Kåre Kristiansen, Egil Aarvik. Ut over på 1970-tallet med de mest høyreekstreme utenrikspolitiske haukene i Norge som Aase Lionæs (mens hun også var president i Odelstinget), John Sanness, Gidske Anderson. 

Kinas vurdering av at det var Nobelkomiteen som på vegne av regjeringa og Stortinget ga prisen til Liu Xiaobo, en ekstrem markedsliberalistisk enslig oppvigler på vegne av utenlandske interesser, er helt rett. 

Nobelkomiteen er det ledende politiske Norges pris – til sin egen politikk

Det er det dominerende norske utenrikspolitiske synet som bestemmer hvilke kandidater som best støtter deres egen politikk, og som får prisen. Opposisjon slipper til, som da SV en gang hadde 17 stortingsrepresentanter, men det får aldri flertall. Frp, Høyre, Ap, Senterpartiet, V og KrF utgjør en felles bastant og ufravikelig utenrikspolitisk blokk. Ingen tildeling av pris som svekker deres utenrikspolitiske standpunkter er politisk mulig. 

Det synet går ut på at Nobels forutsetninger i testamentet om ikke opprusting og ikke krig, sees på av komiteen som en nullitet. Det er krigere som får prisen, og ofte får de prisen når de har tapt, som en belønning  fordi de ikke kjempa til siste mann, til sin egen død. Som da USAs utenriksminister Kissinger fikk prisen for at amerikanerne tapte i Vietnam, og at apartheid-tilhengeren de Klerk fikk prisen for at de ga opp apartheidpolitikken da hans regime ble tvunget til det av utlandet.  

Med noen unntak for det ekstremt naive særsynet som dominerer i Norge, «godhetssynet» vårt, godhetstyranniet med våre humanitære kriger. To damer ingen utenom Nobelkomiteen hadde hørt om verken før eller etter, fikk fredsprisen for å skape null endring mellom Irland og den britisk okkuperte delen av Irland. Og når noen av krigerne i Irland fikk fredsprisen, valgte det politiske Norges Nobelkomite  bort som prisvinner den ene av de to partene som gjorde fredsavtalen mulig; lederne for IRA. 

Når EU, hvorfor ikke Nato? 

Der kan Hagen bidra!

EU fikk fredsprisen i 2012 for å ha hindra krig mellom EUs medlemsland, uten at det var mulig å påvise noen høyst sannsynlig krig mellom noen medlemsland i EU verken midt på 1950-tallet eller før 2012. Men tildelinga av prisen til EU var et viktig håndslag til utbredelsen av en aggressiv markedsøkonomi i Europa. Samtidig som det er blitt enda klarere at framtida for EU som fredsskaper ikke er blitt lysere siden 2012.

Det som for den kompakte majoritet på Stortinget og i norsk presse er mer fredsskapende enn EU, er Nato. Det er jo også sånn all støtte til Nato både politisk og militært er enda viktigere enn støtten til EU. Det må da være trist for Jagland å forlate Nobelkomiteen uten å ha gitt fredsprisen til Nato, «den viktigste årsaken til at Norge fortsatt eksisterer som et fritt og sjølstendig land (uten å være okkupert av Russland)». Som han ville formulert det i begrunnelsen for tildelinga til Nato. Nato ledes jo også av nordmann, til og med en fredsskaper i Libya. Så hvorfor venter komiteen med denne tildelinga?

Carl I. Hagen vil bli en viktig og tung støttespiller for Jagland sammen med Aps tidligere statssekretær Reiss-Andersen og Høyres filosof Syse for Nato. De har de alt flertall for prisen til denne fredsorganisasjonen!

Republikanske* presidenter må også få fredsprisen, ikke bare demokratiske

Det ble ikke mulig for komiteen å skrive i en begrunnelse for tildeling av prisen til Hillary Clinton at «hun hadde brutt glasstaket og gitt håp og inspirasjon til halve jordens befolkning om fred». For hun ble ikke valgt til USAs første kvinnelige president, til det politiske Norges store skuffelse og forbitrelse. Hun ville blitt enda en demokratisk president som ville fått fredsprisen i vår tid, etter president Obama, visepresident Al Gore (som trøst for at han ikke ble president) og Jimmy Carter. Mulig kunne hun fått prisen bare som kandidat, men så langt tenkte nok ikke komitemedlemmene, lamma som de sikkert blei alle sammen over valgresultatet. 

Tidligere fikk demokraten Woodrow Wilson prisen etter første verdenskrig for etableringa av Folkeforbundet (dagens FN). Republikaneren Theodore Roosevelt fikk prisen i 1906 for å etablere USA som verdenspoliti, og fordi han mekla i krigen mellom Russland og Japan. Men Roosevelt var lite republikansk, og mer av en demokrat fordi han var imot de store monopolkartellene og ofte tok arbeidernes parti.

Denne skeivheten kan Hagen hjelpe Nobelkomiteen med. Og sånn gi et annet inntrykk av komiteen enn å bli sett på som  et underbruk av demokratiske presidenter. Tidligere president George W. Bush må jo være en opplagt kandidat med å ha starta kampen mot terror, for den krigen har vel brakt så mye fred og glede til mange millioner? 

Og ennå har ikke Israel fått fredsprisen for å være «det eneste demokratiet» i Midtøsten.

Bra med Hagen i Nobelkomiteen

Med Carl I. Hagen som medlem av Nobelkomiteen er det håp om at vi virkelig kan få se Nobelkomiteens reelle funksjon som den vestlige imperialismens utilslørte talerør i full frihet. Samtidig som vi vil bli spart for priser til godhetstyranniet med sine «humanitære» imperialistiske SV- og Ap-kriger og forlengende plastring av undertrykking. 

*

I USA er det to store dominernede partier. De kaller seg Republikanerne og Demokratene. Uten at de er noe i nærheten av det de gir seg ut for. Her har jeg bare gjengitt deres egen betegnelse på sitt partinavn.