Valget: Ikke om politisk retning

Dette innlegget står på trykk i Klassekampen i dag: 

Arbeiderpartiet og LO skremmer med en regjering ledet av  Erna Solberg. På lederplass i Klassekampen hevdes det også at det er en avgjørende forskjell mellom de to regjeringsalternativene.

Selvfølgelig er det en forskjell på en Ap-regjering og Høyreregjering. Det er andre mennesker med en annen tradisjon. Men hvilken politisk forskjell? I Klassekampen 25.07.2005 hadde jeg en større artikkel (Fra bedrag tilselvbedrag) om den manglende forskjellen på Ap og Høyre. Med påstander som har vist seg å stemme. For det er som filosofen Slavoj Zizek skriver i julinummeret av Le Monde diplomatique: «Den generelle tendensen i dagens globale kapitalisme er en ytterligere ekspansjon av markedsherredømmet, kombinert med en gradvis inngjerding av offentlige rom, kutt i offentlige tjenester (helse, utdannelse, kultur) og en stadig mer autoritær politisk makt.» Stoltenberg og Ap underkaster seg entusiastisk alle påbud om markedspolitikk fra Brussel gjennom den udemokratiske EØS-avtalen.

Uten Ap og Stoltenberg i førersetet ville vi ikke ha fått de kraftige pensjonsnedskjæringene. Hele Ap-ledelsen er gjennomsyra av markedsliberalistisk og imperialistisk politikk. Som Høyre og Frp vil, slåss Stoltenberg-regjeringa lojalt på USAs vegne i Afghanistan og Libya, og har gjort SV til et blodtørstig imperialistisk parti.

Den sannsynligvis viktigste saka for Stoltenberg i neste periode er å få fullført å frata de offentlige tilsatte sin ytelsespensjon som sikrer dem 66 % av lønna i pensjon. Denne pensjonsnedskjæringa ønsker Høyre også. Men når Solberg forsøker seg, vil hun i motsetning til Stoltenberg møte en mur av motstand, særlig fra LO. Hun vil måtte gi opp, mens Ap og LO vil bekjempe offentlig tilsatte med å kreve «solidaritet» av dem.

Offentlige tilsatte får sine arbeidsoppgaver ødelagt av den markedspåførte byråkratiseringa. Mye av tida går med til stadige omorganiseringer, der eksterne høytlønna konsulenter overflødiggjør de fast tilsatte. Denne raseringa av offentlige tjenester er Ap enig med Høyre om. Som å sette vårt lands felles oljefond på spill på børsene, framfor å vedlikeholde og bygge ut infrastruktur. Ikke en gang en politisk symbolsak som å beholde Munchmuseet i Oslo øst, klarte Stoltenberg.

Den sosialdemokratiske ideologiens funksjon var å dempe markedsliberalismens verste utslag for å hindre radikaliseringa av arbeidsfolk i Europa. Med fraværet av troverdige politiske alternativ til kapitalismen, er sosialdemokratiet blitt unødvendig. Jo før denne retninga vrakes som et politisk alternativ, jo bedre.

Et eventuelt valgnederlag vil bidra til tilbakegangen. For Ap kan ikke utfordre Høyre ved å gå til venstre. Å gå til venstre er umulig, ikke bare for dagens ledelse, men for hele partiet Ap.

Stortingsvalget i 2013, som det i 2009, 2005 og tidligere, dreier seg ikke om et politisk retningsvalg, bare om valg av ulikt tempo mot et stadig mer markedskontrollert samfunn. Hvorfor tro på den politiske illusjonen og holde liv i to alternativer som kjører i samme retning?

«Asylbarn» - skille barn og foreldre?

Denne artikkelen stod på trykk 13. juni i Klasse-kampen:

Valg av ord og begreper er viktig. Det ga økt støtte til anti-røykerne når de lanserte begrepet passiv røyking. Innvandrings-entusiastene fikk vind i seilene når de i kampen for å få flere asylsøknader godkjent begynte med begrepet «asylbarna». Til tross for at det er foreldrene som søker asyl, ofte før de har fått barn. Det gis inntrykk av, blant dem som mener at løsninga på verdens nød er opphold i Norge, at barna skal skilles fra sine foreldre. Men slik er det jo ikke. Blir foreldre utvist, skal barna selvfølgelig fortsatt få være sammen med sine foreldre.

Når en i avisinnlegg og på sosiale medier ser hvem det er som arbeider for «asylbarna», er det stort sett de samme som ellers støtter at alle som vil innvandre til Norge, skal få det. Faktisk er det også i stor grad sammenfall med alle de som også mener at disse skal få oppføre seg i strid med norske skikker og lover, men heller i samsvar med de skikkene og lovene i det landet de merkelig nok ikke vil bo i. Noen lar det også skinne gjennom at stater og grenser er noe umoralsk som vi ikke trenger å ta hensyn til.

Klassekampen-journalist Magnhild Folkvord brukte ordet «Humanitet» som overskrift i sin leder i avisa 10. juni. Hun ba myndighetene lytte til folkeopinionen og «sunt folkevett» for å la «lengeventande asylbarn» få opphold i Norge. «Både juridiske og politiske hindringar kan fjernast, om det er vilje til det», hevdet Folkvord. Mens NOAS bruker juridiske argumenter for å si at en politikk som gir færre innvilga asylsøknader er umulig.

Nettoinnvandringa til Norge ligger alt på topp i Europa, så vidt bak Luxemburg og Sveits. Vi bruker også 28 milliarder kroner i utlandet som er ment å gå til å hjelpe fattige til selvhjelp. Nordmenn gjennom det norske samfunn gir alt et godt bidrag til verdens nød og fattigdom. Vi kan godt bremse litt på innvandringa. Verken innvandrerne eller vi som bor her fra før har noe felles avklart forhold til hva innvandringa krever av oss økonomisk og sosialt. Noen innvandrere tror de kan leve som før, og mange taleføre nordmenn støtter dem i det.

Vi lever i en verden der nær en milliard sulter i et økende antall, rundt 50 millioner er på flukt fra krig og millioner er på vandring fra fattigdom. Enkeltskjebner er ofte utgangspunkt for riktige samfunnsmessige tiltak ved at de viser urettferdigheten. Men de som er opptatt av alles rettferd og framskritt, må være opptatt av helheten, ikke enkeltskjebner. Det er noe helt nytt fra radikale og sosialistiske talspersoner at løsninga på slike omfattende internasjonale samfunnsproblemer skal være individorienterte.

Folkvords leder er ikke et humant bidrag til et Norge og en verden med mer rettferdighet og velstand — og langt fra Klassekampens formålsparagraf?