lørdag 24. mars 2012

Om å dyrke fiender til innvortes bruk: Overvåkere, Ap, AKP og Rødt

I leder-artikkelen i Dagens Næringsliv i dag skrives det om «Terrorens overpris» om å overvåke nettet, noe som avisa mener er et feilgrep til ingen nytte og stor sløsing med ressurser. Om overvåkingas historie under den kalde krigen skriver avisa at overvåkerne tøyde lovene, og: «Men det er også vist at det bak disse lovbruddene ofte lå slett politisk analyse. I Norge trodde for eksempel overvåkerne at det lovlige og harmløse partiet AKP(ml) utgjorde en fare for rikets sikkerhet.» 


Åpenbart helt rett, som trussel mot statens sikkerhet var AKP harmløs. Men arbeiderpartijournalistene og Ap-medlemmene som styrte overvåkingspolitiet var opptatt av å kjempe for Aps politikk gjennom misbruk av statsapparatet, og fant en mening med sitt politiske liv med en slik motstander som AKP. Samtidig var det klart at overvåkinga også ga mening til et politisk liv i AKP, som en viktig begrunnelse for et medlemskap. 


Når partiet Rødt i dag er så opptatt av noen ytterst få nazister, og finner dem så politisk viktige, er det også mer til innvortes bruk som et sjølinnbilt frelser-parti for en nær forestående nazistisk maktovertakelse i Norge, framfor å være opptatt av parlamentarisk representasjon som krever en helt annet politisk tilnærming. 


PS: Dagens Næringsliv skriver navnet på partiet feil, det skal nemlig være en bindestrek mellom m og l i parantesen. I Macs ordliste for ml blir ellers ml foreslått erstatta med øl…
ds

Forbudet mot radio- og tv-overføring i rettssaka mot Breivik: Unødvendig forbud

Dette innlegget har blitt liggende noen dager. Jeg må innrømme at jeg hadde tenkt å prøve å få det på trykk i Aftenposten for eksempel, før det gikk opp for meg at jeg ikke hører med til dem som har mulighet til å få innlegg på trykk i medier som Aftenposten. Derfor legger jeg det nå ut her:  

Jeg kan ikke tenke meg at jeg er interessert i å høre på Breiviks forsvarstale i rettssaken, om jeg hadde kunnet. Det vil uten tvil bli et opprørende politisk innlegg. Men heller ikke de som ikke slipper inn og vil høre han forklare seg når han gjør det, vil kunne det. I Norge er det forbud i domstolloven mot fotografering og lyd- og video-opptak i straffesaker. Tingretten har avslått søknaden fra Presseforbundet og Redaktørforbundet om å gjøre unntak fra hovedregelen i straffesaken mot Anders Behring Breivik. 


Med tingrettens avgjørelse har Breivik ikke mistet noen rettighet som tiltalt. Men i en sak som denne, som har så sterke politiske overtoner i all sin gru, mener jeg at Breivik bør få unntak fra bestemmelsen om lyd- og videoopptak, også fordi han ønsker det.

Hvorfor skal hensynet til pårørende og overlevende overordnes Breiviks ønsker om lyd- og videooverføring? De handlingene han allerede har utført på bestialsk vis, som både er uforståelige og meningsløse, er godt dokumentert som fakta og hevet over enhver tvil med full tilståelse. Det er disse drapene som med all rette de nærmeste kan føle både sorg og ikke minst sinne for, som for oss andre i samfunnet. Ikke det at Breivik nå prøver å begrunne dem. Det gjør ikke noe for den framtidige realiteten for Breivik om han får framføre et budskap som jeg vil anta at jeg vil kalle meningsløst, men kanskje ikke ufarlig, vrøvl. For Breivik kan umulig slippe ut av samfunnets fysiske kontroll de nærmeste minst tjue åra.

Hitler ble rikskansler i Tyskland i januar 1933. Etter riksdagsbrannen i slutten av februar samme år innførte nazistene straks unntakstilstand. Samtidig ble en av dem regimet regnet som sine viktigste fiender, den bulgarske kommunisten Georgi Dimitrov, anklaget for Riksdagsbrannen og stilt for retten sammen med andre. Dimitrov holdt sjøl forsvarstalen, anerkjent som god, og han ble overraskende nok frikjent. Dimitrovs forsvarstale ble kringkastet i datidas eneste øyeblikksaktuelle massemedium, riksdekkende radio. På Wikipedia.no hevdes det at radiooverføringa kan ha hatt betydning for frifinnelsen. I starten av Hitlers diktatur hadde altså regimemotstandere bedre rettigheter enn tiltalte har etter dagens norske straffeprosesslov. Og de fikk beholde dem inntil denne dommen. Etter denne frifinnelsen endret Hitler rettssystemet. Nå ble det nye folkedomstoler for forræderisaker, og de tiltalte ble stort sett dømt — til dødsstraff.

Det er ingenting som tyder på at det betyr noe som helst for realiteten i dommen mot Breivik, enten han får kringkaste sine motbydeligheter, eller ikke. Men det er når vi er særlig opprørt over noe at vår respekt for rettferdig rettergang stilles på prøve. Breivik får selvfølgelig en slik rettergang som loven gir han rett til. Likevel synes jeg det er riktig å gi Breivik mer heller enn mindre av hva han ønsker når det gjelder prosessuelle spørsmål i rettssaken. Det som han forteller til rettens dommere, og til de få tilhørerne, er det prinsipielt viktig at også alle vi andre kan få gjøre oss kjent med mens rettssaken pågår, om vi ønsker. Uten mediearbeidernes siling.



onsdag 14. mars 2012

Med Skiforbundet mot velferdsstaten

Dette innlegget står på trykk i Klassekampen i dag, undertegnet «motvillig lisensbetaler», og med etter min mening en litt misvisende tittel, «Dyr skitur». Dette har lite med «skitur» å gjøre:

For å delta i et turrenn på ski må en i tillegg til startkontingent til arrangøren betale en skilisens til Norges Skiforbund. Mange har sett på lisensen som turrenndeltakernes tvungne og akseptable bidrag til finansiering av skiforbundets mange gode aktiviteter. Men en slik støtte er lisensen ikke. Rådgiver i Skiforbundet, Truls Jahnsen, har overfor meg i en epost skrivi at lisensen er en forsikringsordning de er påtvunget av det internasjonale skiforbundet, FIS, å kreve inn. Og også enstemmig vedtatt på siste skiting. Skiforbundet «verken kan eller vil» i følge Jahnsen foreslå eller endre FIS sitt forsikringskrav. Et litt merkelig FIS-pålegg, for Vasaloppsekretariatet opplyser at skiforbundet i Sverige for flere år sia sløyfa sin skilisens/forsikring. Hvorfor godtar FIS andre regler for det svenske skiforbundet, og for nordmenn i svenske renn?

I Norge har vi både folketrygd og gratis sjukehusbehandling. En renndeltaker som blir skada blir derfor henta helt gratis, om nødvendig i helikopter, for eventuell akuttbehandling på enten nærmeste sjukehus eller til et spesialistsjukehus i en annen landsdel. Som en hvilken som helst annen norsk borger, eller utlending, i Norge. Når som helst hvor som helst i Norge. Både deltakerne og andre kan få både sjukepenger med full lønn i inntil 12 måneder og eventuelt varig uførepensjon. Hvis arrangøren har opptrådt uaktsomhet og er årsak til deltakerens skade, kan arrangøren dømmes til å betale erstatning. Verken vanlige mosjonister eller «elitemosjonister» trenger tvangsforsikring ut over folketrygden, og de doble rettighetene lisensen gir er de fleste sikkert ikke en gang kjent med. Landslagsløperne har jo eget helseapparat.

Skiforbundets Jahnsen forsvarer ordninga med at idrettsskader utgjør en «betydelig belastning på det offentlige helsevesen» og at «I et større perspektiv mener vi at det offentlige helsevesen skal kunne behandle alvorlig sykdom og skader som normalt ikke oppstår i idretten». Men det offentlige helsevesenet i en velferdsstat behandler ikke skader etter årsak eller skyld. Også skadde fyllekjørere får hjelp. Skiforbundet argumenterer for å bygge opp et alternativt privat helsevesen med idrettsskader som argument.

Forsikringsbransjen er en del av den finansbransjen som har skapt den internasjonale økonomiske krisa, og kjemper politisk aktivt mot offentlige trygdeordninger og mot offentlig gratis helsevesen, som i USA. Det internasjonale skiforbundet FIS underlegger seg forsikringsbransjen og gir Norges Skiforbund et særpålegg. Skiforbundet lar seg villig bruke av det internasjonale høyres politiske krav: Privatiser velferdsstaten! Og de mener: Skrinlegg den!

Med å begrunne lisensen med at folketrygden ikke dekker skader for titusener av vanlige idrettsutøvere, undergraver Norges Skiforbund folketrygden og velferdsstaten. Samtidig som folketrygden dekker mange av forsikringsselskapets utgifter. Er det da riktig av stat og kommune å støtte forbundet med offentlige bidrag og tippemidler?

fredag 9. mars 2012

Lysbakken og «gjenreisinga av SV»: Hva er viktigst, mangelfull økonomistyring, eller SVs aksellerasjon mot høyre og overflødiggjøring av seg som alternativ?

Etter at SV gikk inn i regjering, har politisk opposisjon i Norge nærmest forstummet. Sosialistisk Folkepartis inntreden i norsk politikk i 1961 påførte Arbeiderpartiet og ettpartistaten uten opposisjon det første store politiske nederlaget etter siste krig. Det som blant andre SFeren Per Maurseth kalte «den tredje veg» mellom kapitalisme og kommunisme, klarte å mobilisere et betydelig sjikt av velgere mot den til da udiskuterte politikken. Mot den norske NATO-politikken, mot norsk EU-medlemskap og mot en rekke autoritære kulturelle krefter – og for likestilling, for endring av autoritetsforhold i menneskelige relasjoner og for kulturell liberalisme. Med en stemmeandel på rundt 5 %, og til tider rundt 10 %. 

Denne oppslutninga er satt over styr med regjeringssamarbeidet med Arbeiderpartiet der partiets historiske fundament for oppslutning er blitt forkasta. Den viktigste politiske seieren av regjeringssamarbeidet er kanskje at tollkvoten for rødvin er økt fra to til tre liter. Hvis ikke det er at Erik Solheim har blitt værende i SV. SV har nå blitt et aggressivt krigsparti som mer enn gjerne tar internasjonale militære oppdrag for USA. SVs tillitsvalgte applauderer motstandsløst dette grunnleggende politiske linjeskiftet. Men ikke velgerne. Finn Gustavsen ville samarbeide med Ap for «å holde Ap i øra». Men etter 2005 er samarbeidets konsekvens at det er den høyreorienterte Jens Stoltenberg som har holdt SV i øra.

Det kunne ført til noe om standpunktet til fylkesårsmøtet i SV i Møre og Romsdal fra i februar i år hadde blitt realisert: «At SV bør gå ut av regjeringa om Arbeidarpartiet står fast på å innføre vikarbyrådirektivet.» Da «snakker vi» som det så moderne heter nå. Men SV-medlemmene trives i et parti med ledere i statsråd-BMWene.

Fortsetter SV denne underdanighetspolitikken, kan jeg ikke forstå annet enn at SV vil gjøre seg overflødig som politisk alternativ, og med bare sporadisk stortingsrepresentasjon. Som en som står til venstre for både det gamle og særlig det nye SV, beklager jeg det. Det har vært viktig at SV har kunnet målbære en generell opposisjon, særlig utenrikspolitisk. SVs forfall svekker opposisjonelle synspunkter og rommet for alternative venstresynspunkter i Norge. Særlig fordi Rødt på ingen måte har vært i stand til fylle rommet etter SVs høyregallopp.

SVs politiske forfall er viktigere enn rotet med habiliteten og forholdet til statens økonomireglement. Jeg må innrømme at det er kritikkverdig, men jeg kan fortsatt ikke se at det er så alvorlig når bevilgningene ligger innafor det som er regjeringas subjektive rett til å bevilge. Se for øvrig også Tom Helland sin kommentar i Stavanger Aftenblad; Revisjonssamfunnet.  Det kan ikke hindre kritikken av SV-statsrådene: Men når en sammenlikner med den manglende mediestormen som ble Høyres leder Erna Solberg som kommunalminister til del når hun sa ja til en åpenbar feil tolking av kommuneloven og tillot at kommuner kunne satse sine midler på veddemål i millionklassen i regi av Terra, da står vel ikke det i forhold til hverandre?

Det er altså i en situasjon der SV fullstendig har endra politikk, og partiet anklages for misbruk av statens midler, at en ny leder skal velges. Ny leder skulle velges som i et ledd i å gjenreise partiet etter at siste og dårlige valgresultat førte til at Kristin Halvorsen trakk seg som partileder. Nå når det virkelig hadde vært behov for alternative kandidater, finnes de ikke. Enda Heikki Holmås har reist land og strand rundt i hver eneste kommune for å hindre at Lysbakken blei ny partileder, stiller han ikke når det kunne vært behov for det. Holmås kandidatur framstår i dag som ualminnelig lite seriøst. Pinlig er det eneste som kan karakterisere Holmås´ opptreden. Men hans kandidatur er kanskje planlagt av et mediebyrå for å skape oppmerksomhet rundt partiet?

Det er og blir politikken, valg av politiske standpunkter og politiske mål, som er det som betyr noe for et politisk parti uansett hva politiske kommentatorer måtte mene om utstråling og liknende uvesentligheter. Statsrådsavgang og økonomisk rot kan nok føles viktig for SV i dag. Men SVs politikk og politiske utviklingsretning er ikke oppe til debatt på landsmøtet. Da blir politikken som før, og velgeroppslutninga også.

Den politiske situasjonen i Norge er dyster framover. De politiske debattene blir enda mer innskrenka med det nye høyreorienterte SV som heller ikke kan regne med  permanent stortingsrepresentasjon. 

tirsdag 6. mars 2012

Lysbakken-saka: Formalistisk forskjellsbehandling

Ja, nå har han altså gått av. Jeg kan fortsatt ikke forstå at det var nødvendig og riktig, jf min forrige vurdering.

Det er helt riktig at midlene til jenteforsvarstiltak burde vært utlyst, og at dette var en feil fra Lysbakkens side. Men for det første stiller jeg meg uforstående til at ikke andre organisasjoner skulle være kjent med mulighetene for å få støtte. Med min bakgrunn i frivillige organisasjoner holder jeg det for svært usannsynlig. Og for det andre kunne dette vært løst ved at en ny pott hadde vært utlyst i samsvar med helt korrekte forskrifter. Og det uten at han trengte å ha gått av.

Når det gjelder de andre bevilgningene til Reform er dette politisk sett en lite omstridt bevilgning. Det er vanskelig å se at andre enn Frp ville gått imot den. Med sin bakgrunn i dette prosjektet, hadde det selvfølgelig vært det beste og åpenbart formelt riktige at Lysbakken erklærte seg inhabil. Men hvor viktig og hvor stor feil? Ikke i få lover brukes det formuleringer som feilens konsekvenser for vedtaket. 

Aftenpostens politiske kommentator Håvard Narum skriver  : «Audun Lysbakken hadde ikke noe valg. Den helheten han selv viste til, med systematiske regelbrudd og uryddig saksbehandling i hans departement og manglende evne til å innse egen inhabilitet som statsråd, er mer enn nok til å måtte gå av. Hvis han ikke selv hadde tatt konsekvensen av dette, hadde det vært gode grunner for at statsminister Jens Stoltenberg og SV-leder Kristin Halvorsen måtte ha bedt ham gå. Lysbakken ville ha blitt drevet fra skanse til skanse av Stortingets kontroll- og konstitusjonskomité.» Nei, Lysbakken kunne sagt: «Vi gjør alt på nytt uten å frata de som har fått noe. Om så regjeringa måtte selge en halv kvadratmeter på Trafalgar Square.»

I en kommentar til konsekvensene av at Lysbakken som (eventuell) ny SV-leder ikke kommer til å sitte i regjering skriver Narum også: Noen vil kanskje mene at dette er formalistiske bagateller. Men da mener man samtidig at politiske hensiktsmessighetshensyn skal være styrende (for hvordan et regjeringssamarbeid fungerer i praksis.)» Jeg har satt parentesen fordi jeg vil bruke Narums kommentar til regjeringssamarbeidsproblemene mer i forhold til de feil Lysbakken har begått. Jeg forstår ikke at Lysbakkens feil, om han hadde vært arbeidstaker, hadde kvalifisert til avskjed etter en avskjedssak i retten. Det som står igjen er at han har bevilget penger av midler Stortinget har pålagt han å bruke til gode formål. At det er gjort saksbehandlingsfeil under denne saksbehandlinga, er feil som kan rettes opp. Lysbakken har ikke personlig beriket seg, slik en tidligere Høyre-statsråd beriket seg gjennom å forfalske reiseregninger (for ubetydelige beløp).

Da står det igjen at det mot Lysbakken og andre politikere i liknende situasjoner brukes regler og vurderinger som ikke gjelder for andre. Oslo politikammers trafikkseksjon er en institusjon som konsekvent er aktiv mot syklister som individuelle trafikanter og som trafikantgruppe i forhold til tilrettelegging. Og som ikke etterforsker alle trafikkulykker og grove brudd på trafikkreglene. Men både disse, Oslos politimester og politidirektøren blir sittende tross disse feila. NRKs sjef Hans-Tore Bjerkaas er sjef for journalister som gang på gang gjør grove feil og blir dømt av Pressens Faglige Utvalg. Også Dagsrevy-sjefene får bli sittende uten «å måtte ta konsekvensen» av sine feil. Den lydhøre Marie Simonsen i Dagbladet, hun som hører taktfaste rop ingen andre hører, blir selvfølgelig også sittende som en helt om hun mot formodning skulle bli dømt i FPU. (I FPU dømmer de vel mer etter partenes anseelse og ikke sakens fakta). Men så er det selvfølgelig forskjell på en fornuftig samfunnsmessig behandling av feil, og de feil journalister begår. Journalister er besvogret med «Vår Herre», og deres høyreorienterte syn er derfor hevet over kritikk. Kritikk av dem, derimot…