Forskjellen på bruk av hijab/nikab/burka og alle andre klesdrakter, uniformer, hårfrisyrer o.l.

I forbindelse med et norsk offentlig besøk i Iran, sa Aps visepresident i Stortinget, Marit Nybakk, og Venstres leder, Trine Schei Grande, nei til å være med. Vilkåret var nemlig at de måtte ikle seg hijab for å få møte offentlige representanter under utenlandsbesøket. Og et slikt påbud aksepterte de ikke. Aps Anniken Huitfeldt vil bruke hijab og skal derfor delta.

I den forbindelsen la jeg ut en litt ertende og litt alvorlig ment provoserende tekst på Facebook, i gruppa «Vi som bryr oss om Klassekampen». Jeg skreiv at det helt sikkert var ledende damer i SV og Rødt som etter en tilsvarende invitasjon nærmest i ekstase ville ha ikledd seg nikab.

Lederne i disse partiene brøy seg ikke, men deres underskog av innvandrings- og muslim- og religions-entusiaster lot selvfølgelig ikke sjansen til å gå fra seg til opphisset å engasjere seg for sine synspunkter.

Jeg kan ikke si at jeg ble så veldig imponert over innvendingene. Det ble påstått at jeg ikke visste forskjell på hijab og nikab, for eksempel.

Av alt det som kom fram på tråden, vil jeg trekke fram én gjennomgående påstand i trådens debatt: Nemlig at å ikle seg hijab og nikab dreier seg om det samme som om noen vil gå med slips, noen med langt eller kort hår, andre med indianerringer i nese og munn og alle de ulike og like utseender og klær hver enkelt av oss velger. Men det er en grunn og overflatisk betraktning. De tilsynelatende like symbolene har en helt fullstendig ulik funksjon, der hijab/nikab skiller seg kvalitativt ut fra de andre symbolene.

Hijab og nikab representerer et religiøst påbud som skal symbolisere at kvinnen ikke er likestilt, men atskilt og underordnet mannen, se også Store norske leksikon, SNL. Og at det skal hindre at de tydeligvis underforstått overkåte mennene fra Midt-Østens kulturer, som alle må være nær seksualforbrytere, står klar til straks å voldta kvinner som viser håret sitt eller ikke går helt tildekka i telt (nikab). Denne påstanden om hvordan menn (hverdagsmuslimen) reagerer på å se kvinnehår og en ikke skjult kvinnekropp, kan jeg ikke forstå på annen måte enn at dette oppfordrer til både et nedsettende kvinnesyn og til voldelig praksis overfor «ulydige» kvinner. Å si ja eller nei til hijab/nikab innebærer derfor et klart politisk ja til et reaksjonært kvinnefiendtlig politisk/religiøst påbud. Der slips, indianerringer, kort og langt hår, utringinger eller ikke, korte eller lange skjørter, bukse eller skjørt representerer et mer eller mindre fritt personlig valg, er ikke hijab/nikab et personlig valg. Hijab/nikab er gamle, og unge, mektige autoritære menns påbud for deres kontroll av kvinner, deres selvstendighet som enkeltindivider og særlig deres seksualliv.

Disse gamle patriarkene kan ikke kontrollere hver eneste av den rundt milliarden av mer eller muslimsk troende kvinner. Men de har klart å skape en politisk ideologi (religion) som sørger for at menn og kvinner ned til alle enkeltpersoner følger påbudet. Ideologien omsettes til praksis slik sosiologene kaller «internalisering», at et påbud/regel automatisk og uten egen vurdering blir en del av ens egne tanker og praksis. Denne ideologien har de klart å holde stort sett uberørt av påvirkning fra opplysningstidas ideer i mange hundre år (kravet om hijab er imidlertid svært nytt, fra tidlig 1970-tall).

Det finnes i Norge kvinner fra den muslimske kulturen som bryter ut av deler av innvandrerkulturen og tilegner seg selvstendighet både i form av å ta seg utdanning, jobb og sjøl velge sin ektefelle, men som likevel vil bruke hijab. Det kan ha noe med å opprettholde kontakten med sin muslimske bakgrunn å gjøre. Men viktigere tror jeg det er at hijaben brukes for å si fra om «at jeg er ikke som deg, jeg er ikke en vanlig norsk innbygger». Det vil forbause meg om mange av dem ikke også vil si «jeg er egentlig ikke norsk, jeg er ikke så skamløs som dere og derfor er jeg bedre enn dere». Heldigvis er det stort sett bare gamle ml-damer og andre desperate søkende etter holdepunkter i livet som i Norge i dag vil ikle seg nikab — foreløpig.

Hijab/nikab/burka representerer et reaksjonært kvinneundertrykkende syn, og det er helt utrolig at de nordmenn som er de ivrigste tilhengerne av alt det de ulike innvandrerkulturene forakter og er mest ivrig på å bekjempe, som homofili, «fri sex», avansert og provoserende kunst inkludert nonfigurativ — og sikkert med ønske om en gang i framtida å forby og straffe det — er denne kvinneundertrykkende klesstilens varmeste forsvarere, der hovedargumentet er at «dette er ikke noe problem i Norge». Heldigvis er det innvandrerkvinner sjøl som tar opp denne kampen, mot den etnisk norske universitetseliten og deres støttespillere i de to de to klareste støttepartiene for muslimske interesser i Norge, SV og Rødt.

Auschwitz: Massemord på jøder, og andre — men palestinernes skyld?

I dag er det 70 år sida nazistenes fangeleirområde Auschwitz ble åpnet av sovjetiske tropper, og fangene var frie. Det var jøder i klart flertall som var samlet her for å oppfylle nazistenes vedtak om «den endelige løsninga», om å drepe hver eneste jøde i Europa og andre steder. De fleste anslag går ut på at rundt mer enn 6 millioner jøder mellom 1938 og 1945 ble drept. De fleste i et moderne industrielt menneskeslakteri, drept med gass og deretter brenning av likene.

wikipedia skriver følgende: «Etter hvert begynte nasjonalsosialistene å sende folk fra hele Europa til Auschwitz, for det meste jøder, men også sovjetiske krigsfanger, sigøynere, tsjekkere, jugoslaver, østerrikere og folk fra andre nasjoner». «Det er svært vanskelig å fastslå antall drepte. Historikere mente tidligere at tallet var mer enn 4 millioner. Men senere har de (f. eks. Franciszek Piper) kommet frem til at minst 1,1 millioner døde i Auschwitz-komplekset. Brorparten var jøder. Av de 405 000 som ble registrert, overlevde ca. 65 000. Av 16 000 internerte sovjetiske krigsfanger overlevde 96. I tillegg mistet 146 000 ikke-jødiske polakker og ca. 20 000 sigøynere livet der».

I boka den «Den andre verdenskrig» fra 2012 skriver Antony Beevor på side 470 om Norge at «da tyskerne beordret innsirkling av jødene, ble bare 767 av 2200 deportert. De fleste resterende ble smuglet med hjelp fra nordmenn over grensen til Sverige…». Nær 40 % av de norske jødene ble altså drept, som følge av norsk politis innsats i løpet av én dag. Men det vellykte arbeidet som ble gjort for å redde ut flertallet av jødene, har lett for å bli borte i fortellinga.

Det er vanskelig å forstå både beslutningen og gjennomføringen av et slikt folkemord. Verken når det gjelder «rasjonaliteten», hva nazistene trodde de kunne klare å oppnå med et slikt «virkemiddel» og den uforståelige råskapen drapene ble utført med. Samtidig må det også kunne sies at en flyger som slipper en atombombe som dreper en million mennesker i ett sekund, kanskje ikke helt skiller seg fra de nazistiske morderne i fangeleirene? Krigene, og massedrapene i fangeleirene viser vel at skrivebordsmordere utgjør et større problem enn den bestialske morderen som ansikt til ansikt dreper én og én?

Minnemarkeringa i Auschwitz i dag gjøres først og fremst til en markering av Holocaust, utryddelsen av jødene i et antall på rundt 6 millioner i Europa. Ikke av de mange andre som ble drept, ikke av at det var Sovjet som frigjorde fangeleiren. Den viktigste og alvorligste følgen av dagens markering, er dessverre at den både er og blir forsøkt gjort til inntekt for staten Israels eksistens, Israels «nødvendige utvidelse» av hensyn til sine utvidelsers «sikkerhet» og staten Israels like nødvendige fortsettelse av fordrivinga av palestinerne. Som israeleren og jøden Ilan Pappe åpenbart har rett i: Israels fordriving av palestinerne er åpenbart et rasistisk folkemord. Men det er som Johan Galtung pekte på i et innlegg alt rundt 1965: det er ikke palestinerne som utryddet så mange millioner jøder, det var europeiske regimer, og hvorfor skal da palestinerne betale prisen for europeernes overgrep mot jødene?

Den folkegruppa som sjøl blei offer for et folkemord, er i dag først og fremst representert med statsledere som med skånselsløs militær kraft fordriver palestinere fra gård og grunn til Vestbredden og Gaza, som nærmest må betraktes som kjempestore lukkete konsentrasjonsleire. Jødene har opp gjennom historia vært flinke til å tilpasse seg kulturen i landene de har bodd. De jødene som arbeidet for at jødene skulle skaffe seg en egen stat eksklusiv for dem, det vil si dem som baserte seg på den politiske ideen om sionismen, de har dessverre fortsatt betydelig oppslutning blant jøder over hele verden, sjøl om støtten forhåpentligvis reduseres. Den rasistiske fordrivelsen av palestinerne har gjort jøder til et større hatobjekt blant store folkegrupper i Midt-Østen, og det hjelper ikke på at sionistene blant jødene i USA sørger for at USA med alle vestmaktene på slep forsvarer og hjelper Israel til å fortsettelse fordrivinga og utryddelsen av palestinerne. Nok et overgrep mot en folkegruppe som verdens mektigste tillater å skje.

Overgrepene mot palestinerne hører absolutt med i markeringa av Sovjets frigjøring av Auschwitz. Men som vi alle vet, «det passer ikke inn» i den bevisste fortellinga noen vil fortelle.

Hva om Syriza mislykkes, dvs ikke oppnår noe overfor EU?

Alt tyder på at Syriza skal få nok stemmer til å danne regjering i Hellas. Men vil de lykkes — og hva om de ikke lykkes?

Pål Steigan skreiv på sin blogg 21. januar  at Syriza ikke har «en felles analyse av gresk eller europeisk kapitalisme av i dag eller noen egentlig strategi for det sosialistiske samfunnet partiet går inn for. Og det er slett ikke så sikkert at partiet lenger står inne for de mest radikale delene av programmet sitt.» Og: «I september 2014 vedtok SYRIZA et dokument som kalles Thessaloniki-programmet. Det er et svært interessant dokument, fordi det svært meget definerer partiet som et pro-EU-parti. Det SYRIZA nå ønsker er ikke et brudd med den europeiske finanskapitalen, men en New Deal for Europa:

1. Å holde offentlige investeringer utenom begrensningene i Stabilitets- og vekstpakten
2. Å iverksette en «Europeisk New Deal» med offentlige investeringer finansiert av Den europeiske sntralbanken (ESB).
3. Kvantitaive lettelser utført av ESB med direkte oppkjøp av statenes gjeldspapirer.»

Dette skulle tyde på at lite vil forandres med Syriza. Men  Mímir Kristjánsson skriver i Klassekampen 23. januar at det nå er på tide å være lykkelig over at et venstrealternativ endelig har framgang igjen etter «de førti årene i ørkenen». «Sørlyset skinner», og framgangen i sør mener han kan varsle en ny tidsalder, hevder han og inkluderer Spanias venstreradikale Podemos i hyllesten.  Redaktør Braanen følger opp dette perspektivet i sin leder i går, lørdag.  Syriza har lagt fra seg venstresidas tradisjonelle uttrykk og [blitt] et mer troverdig, pragmatisk og profesjonelt parti» hevder Braanen og siterer Syrizas parlamentariker Andreas Karitzis som hevder at «vanlige folks interesser for første gang i løpet av krisa i Europa vil havne på forhandlingsbordet».  

Samtidig påstås det i lederen i Dagens Næringsliv 24. januar at det beste en Syriza-regjering «kan håpe på er trolig noe bedre tilbakebetalingsvilkår på gjelden». Å misligholde gjelda vil ikke være et alternativ i følge Dagens Næringsliv, for «Det vil de facto kunne bety at Hellas sparkes ut av eurosonen og at banksystemet knekkes», noe som «i så fall bety en brutal blåmandag for den jevne greker».

Det er flere parter her. EU-kommisjonen vil måtte vurdere en gresk uttreden av Euro som en så alvorlig trussel for at flere vil gjøre det, at de vil strekke seg langt. Men det kan og bety at EU-ledelsen overhodet ikke kan strekke seg langt.

Det er meldt om at flere grekere har pekt på at Tyskland ikke har gjort opp gjelda for sine krigsødeleggelser fra andre verdenskrig. Det er et interessant moment.

Det jeg er opptatt av denne gang, er at det politisk er nødvendig at de som slutter opp om Syriza i dag, føler at Syriza fortsatt er deres redskap for en bedre økonomisk hverdag. Nå har de tradisjonelle partiene sviktet, og Ny Demokrati har mistet tillit. Om grekerne kommer til å føle at også Syriza svikter, at også de bare kom med store ord og feite løfter de ikke holdt, da åpner vel vegen seg for det nazistiske Gyllent daggry?

Terroristene i Paris seiret, for nå sier «alle»: «Vi er imot drap, men vi skjønner så inderlig vel …»

Jeg skreiv i et tidligere innlegg at terror vanligvis virker mot sin hensikt. Dessverre kan vi oppsummere at denne gangen har terroristene seiret. Motstanden og forbitrelsen reiser seg nå mot satirebladet Charlie Hebdo både i Europa og i den muslimske verden. Særlig i Norge, på «venstresida».

Alt tidlig ble holdninga på «venstresida» klar. Den viste seg gjennom «venstrekommentarer» i «sosiale medier» (internett). Det er ikke så lett å forstå redaktør Bjørgulv Braanens lederartikler på annen måte enn at han gjentar den samstemmige suksessen «venstresida» følte de hadde under forrige karikaturstrid, og den oppslutninga Dag Solstads essay med kritikk av karikaturtegnerne og deres støttespillere fikk. «Venstresida» slutta seg lett til daværende utenriksminister Støres unnskyldende holdning overfor muslimsk tro, muslimer generelt og muslimske stater. For frontfiguren for retten til å tegne Muhammed var en kristenfundamentalist, Vebjørn Selbekk i bladet Magazinet (nå gått inn i avisa Dagen). (En kristenfundamentalist som ikke er mer kristenvennlig enn at han støtter fordrivinga av kristne fra Israel.)

Heldigvis hadde jeg gleden av å ikke være til stede på Klassekampens debattmøte 14. januar, men jeg skjønner av referatene at det var halleluja-stemning der; mot krenking av muslimene. Jeg merka meg den sjeldent engasjerte og indignerte politiske agitasjonen fra Knut Nærum på NyNytt 16. januar. Og Dag Seierstad, i et innlegg han får på trykk i Klassekampen 17. januar, setter likhetstegn mellom personlige samtaler og trykte avisinnlegg. Budskapet er: Gjør ikke noe som kan krenke noen muslimer! Teksten i Koranen skal være avgjørende for hvilke ytringer som skal tillates i Norge, og i hele verden.

Det eneste «partiet» i Norge som framhever Stalin som en helt å hedre, «Tjen folket», har ved sin ubestridte fører Kjell Gunnar Larsen kjørt fram sitt partis parole over alt på nettet i forbindelse med henrettelsene i Paris: «Muslimer har ingenting å be om unnskyldning for». Her treffer for en gangs skyld Larsen den store «venstresida» i Norge, inkludert venstresidas ledende universitetselite. Nemlig at det nå er muslimene som er ramma, og at de angripes av respektløse krenkere og provokatører som egger til krig mot islam. Akkurat det terroristene mente.

For teksten i «melodien» på «venstresida» vil jeg påstå er denne: «I denne situasjonen velger vi å peke på at det er Vesten, inkludert Norges politiske ledere ved et samstemmig Storting, som dreper atskillig flere, med sine angrepskriger, bomber, droner mot muslimske stater. Det er vi som har erklært verdens muslimer krig, og muslimene er verdens mest undertrykte mennesker som vi velger å stå solidariske med. Det er dessuten andre muslimer, ikke vestlige personer, som mest rammes av ekstreme muslimers verk. Vi er derfor imot tilløp til sivilisasjonskrig, og vi støtter muslimene, verdens mest undertrykte — mot Vesten og Norge, pinlighetens og oppblåsthetens fremste nasjon i verden».

Ingen har sagt dette slik, men jeg kan ikke forstå annet enn at dette er en riktig oppsummering av «venstresida»s dominerende standpunkter, særlig i disse dager. Det er den enkeltes muslims egen vurdering av hva som er krenking, som skal styre hva som skal kunne sies og skrives i det offentlige rommet om muslimsk tro.

Det er heller ikke tvil om at det er Vesten, det vil si USA med EU og et krigslystent Norge, som har angrepet muslimsk-dominerte stater og drept titusener, skapt kaos og intern splittelse i dem og sånn gitt grobunn for muslimsk inspirert motstand mot Vesten materielt og Vestens måte å forholde seg til medmennesker på uavhengig av tusenår gamle påbud. IS´ plutselige vekst og styrke virker uforståelig uten USAs indirekte eller direkte hjelp. Vestens aggressive krigshandlinger og økonomiske grep gjør at det som tilsynelatende virker som å være «venstresidas» mest selvtilfredse slagord: «Muslimer har ikke noe å be om unnskyldning for», kan ha en kjerne av sannhet i seg. Men det stemmer bare om du ikke er homofil, ikke er kvinne og ikke ikke-troende med mere og med mere, eller sunni- eller shia-muslim (kryss av).

I denne sammenhengen reagerer jeg på at det nå reises en kampanje mot «upassende» satire, krenking av noens religiøse følelser og innerste tro. Rett og slett som en offensiv for religiøse krav, og bortforklaringer av typen «andre er mye verre så dette er ikke noe å snakke om». Nå når noen nettopp er henretta for slike upassende tegninger og uttalelser. For meg er drapene hovedsaka, ikke de krenkingene tegningene måtte innebære. Det er mer enn upassende nå å komme drassende med kritikk av krenkelser som ikke fungerer på annen måte enn å gi drapsmennene rett. Det som nå utvikler seg her i landet, særlig blant de velutdanna og kunnskapsrike, fungerer jo bare som en politisk støtte til terroristene.

Arnt Folgerø peker i et innlegg pådocument.no, slik jeg forstår han, at ytringsfrihet først og fremst er for å kunne kritisere makta, og at frihet til ytringer har som mål å svekke makta. Og at den ytringsfriheten ikke brukes i Norge i dag, fordi makta i hovedsak forblir uimotsagt. Det er jeg enig i. Samtidig er det som Helge Lurås skriver i en kronikk iAftenposten 14.01.15 viktig å ta med seg: «Blasfemi berører samme fenomen som majestetsfornærmelser. De harde straffene som opprinnelig var forbundet med blasfemi og latterliggjøringer av monarker og statsoverhoder, tjente til beskyttelse av maktens autoritet. En viktig måte å alminneliggjøre autoritet på, er humor og satire. Latterliggjøringen av autoriteter – inkludert av guder og profeter – er både en årsak til og et symptom på undergraving. Kirkene, de kristne etablissementene, kjempet innbitt over mange hundre år mot enhver tanke om at verden var skapt av noen andre enn gud, eller at gud slett ikke skulle eksistere. Kristendommen tapte imidlertid denne kampen, og allerede for mer enn hundre år siden kunne Nietzsche erklære, med et visst hold, at «gud er død». I våre dager er vi fortsatt litt forsiktig med å fritte hverandre ut om hvor langt mot ateismen hver av oss er kommet, men realiteten er at selv mange norske prester tviler på guds eksistens.» Den holdninga til religion finnes ikke i Midt-Østen, hevder Lurås. Han skriver: «…Utallige samtaler om fremtiden i den muslimske verden slutter fortsatt med uttrykket «inshallah» – hvis gud vil. Mange mener det bokstavelig.»

Det er ikke annet å si enn at Paris-terroristene i dag, hvis de hadde kunnet, klapper tilfreds i sine graver. Deres gravsted ble holdt hemmelig for å unngå hedrende valfarting dit. Men deres terrorhandlinger ble en politisk suksess — deres krav om å følge Koranens påbud øker sin oppslutning i Europas eliter inkludert «venstresida»s ledere.