Syria: Hvor mye blod?

Anders Sollli Sal har i flere innlegg i Klassekampen uttrykt sin misnøye og sin motstand mot Assad-regimet i Syria. Det har han og mange andre i Syria åpenbart god grunn til, sjøl når vi tar hensyn til at Assad i valget i 2012 fikk overveldende oppslutning med en valgdeltaking på nær 60 %.

Faktum er at opprørerne i Syria har begynt et opprør som ikke kan kalles som annet enn uansvarlig og folkefiendtlig. Hittil har dette ført til minst 70 000 døde, mange millioner på flukt og enorme ødeleggelser av landets infrastruktur.

Med å kreve vestmaktenes militære støtte baserer Sal seg ikke seg på at kasting av Assad-regimet skal være syrernes eget verk for å overta et nytt Syria styrt av syrere. Syria-opprørerne, med Norges og vestmaktenes politiske støtte (foreløpig), baserer seg ikke på å beskytte og skåne sivilbefolkninga i sitt militære opprør, slik geriljakrigens strategi forutsetter.

Sal kaller Reehorst og andre med hennes synspunkter mot vestlig militær inngripen for å ta kontroll over Syria som «reaksjonært». Sjøl tar han ikke avstand fra opprørernes uansvarlige blodtapping av den syriske befolkninga. Hvor går grensa for hvor mange syriske liv og lidelser Sal vil ofre for et svært uklart politisk og religiøst alternativ til Assad?

Norge i Syria

I Klasse-kampen svarte stats-sekretær i Utenriks-departe-mentet, Torgeir Larsen, mitt innlegg om Norges inn-blanding i Syria. Han skreiv blant annet: «…Ove Bengt Berg [omtaler] at forståelsen som Utenriksdepartementet har undertegnet med den syriske Nasjonalkoalisasjonen er innblanding i et annet lands anliggende. Det er ikke bare feil. Berg har også misforstått hva Norge faktisk gir av støtte.» I Klassekampen i dag står mitt svar til Larsen:

Statssekretær i Utenriksdepartementet, Torgeir Larsen, hevder i Klassekampen 1. juni at jeg tar feil og har misforstått om min påpeking av Norges innblanding i Syria. Men hele innlegget hans er jo en bekreftelse på at jeg har rett. Han vedgår at Norge ikke lenger anerkjenner den regjeringa som fortsatt har kontrollen over mesteparten av Syrias territorium. Norge har fra 8. desember 2012 støttet Syrias Nasjonalkoalisjon (SNC) som statens Syrias representant sammen med Vesten, Saudi-Arabia og Qatar.

I Klassekampen 1. juni går det fram at SNC nærmest gikk i oppløsning ved avslutninga av møtet i Istanbul forrige fredag. Dette vaklende initiativet med høyst uklar politikk, med det muslimske brorskapet som den sterkeste fraksjonen, er det Norge anerkjenner som representant for territoriet Syria. FN-granskeren Paolo Pinheiro sa 29. mai at det er vanskelig å finne noen grupper blant opprørerne som arbeider for et demokratisk Syria.

Statssekretær Larsen bekrefter at Norges nye linje er straks å støtte militære opprør i stater og anerkjenne opprørsbevegelsen som statens nye representant — hvis det tjener vestlige interesser. Men opprørerne i Tyrkia vil ikke bli støtta. Nato-landet Tyrkia tar i Syria-konflikten de tyngste militære oppgavene for USA og EU, og fører i økende grad en reaksjonær inhuman politikk overfor sine innbyggere. Opprørerne i Tyrkia vil åpenbart være en opposisjon som ikke vil få vestmaktenes, og dermed Norges politiske, økonomiske og militære støtte.