lørdag 27. mars 2010

«Uten glød» er feil analyse — det er et bevisst valg

Det store politiske oppslaget i dag er at ‹det rødgrønne prosjektet mangler glød». Som det står i forsideoppslaget i Klassekampen i dag. Av artikkelen lenger inne i avisa skal dette være en lekkasje fra noe Kristin Halvorsen sa på et sentralstyremøte for hele tre uker sia.

Det er for det første ganske uforståelig at den høyreorienterte markedsøkonomiske politikeren Jens Stoltenberg skulle bli den som ledet en rødgrønn regjering. Han stod jo i spissen for alt det som dette regjeringsalternativet var en reaksjon mot: omfattende privatisering av statlige virksomheter der han ga det norske folkets felles midler til noen få rikfolk, som Statoil og Televerket. At han går i skattedebatt med Rimi-Hagen er helt uforståelig, så mange skatteletter Stoltenberg har gitt til rikfolk i Norge. Alt det de driver med i LO av fornuftige saker, har Stoltenberg bare forakt til overs for. Stoltenberg bør huskes i norsk politisk historie som initiativtakeren til og lederen av to store strategiske kamper: Ubegrensa opptak av olje (for å hjelpe USA), og bruk av alle disse ressursene til infrastruktur over hele verden — bare ikke i Norge. Og en voldsom kamp for nedskjæring av pensjonene, hvertfall de til vanlige folk. Kamp mot sjukelønnsordninga har vært fundamentet for Stoltenberg politiske ideologi.

Men denne regjeringa vant faktisk valget etter fire år ved makta. Og hva bruker så Stoltenberg seiren til? Etter en finanskrise der mye av kapitalismens sanne sider har kommet fram i lyset? Jo, han innsetter reaksjonære personer som forsikringsdirektør Faremo som statsråd, krigsminister for NATO-krigen mot Afghanistan, og lanserer dette som sin seierssak etter valget: nedskjæring i sjukelønnsordninga. Nå blei det ikke så mye av hans nedskjæringsdrømmer. Men hvorfor velger han dette som regjeringas profileringssak etter valgseieren? Og hvor var SV og Halvorsen da? Jeg trenger ikke si noe annet enn at dette ikke kan være tilfeldig. Egentlig trenger en ikke lese annet enn råda fra OECD og Kristin Clemet for å få vite hva Stoltenberg, og hans regjering, anser som sine hovedsaker.

Problemet med den rødgrønne regjeringa og Stoltenberg er falskheten. Den utgir seg for noe annet enn den faktisk er. Slik falskhet og slikt hykleri blir alltid avslørt (av og til tenker jeg merkelig nok, og heldigvis). En rødgrønn regjering med Stoltenberg i ledelsen er en selvmotsigelse. Og nå har han og hans direktørvenner tatt over kontrollen i Oslo Ap og Ap over hele landet skvalper over av verpesyke markedsøkonomer som vil gjøre ett eller annet «kvalifiserende» før de går over i minst tomillionslønninger i det rundhåndete private næringslivet.

Norge styres i virkeligheten av en regjering under ledelse av Stoltenberg med Høyre og Frp i regjeringsposisjon. Det nåværende regjeringsalternativet nødvendigvis mangle glød og «sprut». Den rødgrønne regjeringa har rett og slett ikke noe folkevennlig å utrette, for den har ikke en gang en eneste plan om det. Kanskje ikke annet enn å la alle offentlige fellesgoder forfalle — med unntak for motorveger.


fredag 26. mars 2010

Kommunal skog = motorisert friluft


Dette innlegget står på trykk i Drammens Tidende i dag (ørlite forbedret):

Flere kommuner vurderer å kjøpe deler av Finnemarka for å drive skogsdrift. Det er tvilsom næringsvirksomhet med skattebetaleres penger, hevder DTs lederskribent, Odd Myklebust. Og sikkert riktig. Jeg er imidlertid mer bekymra for friluftslivet i skogsområder der kommuner eier slike områder, og konsekvensene når de overtar. Da blir det i «folkets interesser» åpnet for ekstra mye bilkjøring overalt i disse områdene, om nødvendig med nye skogsbilveger. Og økt hyttebygging. Som i Finnemarka i dag i Modum-traktene og nordvest i Nordmarka. Alt under argumentet om å gjøre friluftsområdene «mer tilgjengelig». Men konsekvensen blir at det blir lite friluftsområder igjen på et stadig mindre område. Særlig Ap- og Sp-folk tror at friluftsliv betyr den frisklufta en puster inn mens en lemper snøskuteren ned fra lasteplanet på bilen før en fortsetter å nyte støyen og eksosen fra skuteren innover i skogen.

Skal slike attraktive naturområder sikres, må det enten vedtas en lov som markaloven rundt Oslo, eller området må være i statlig eie. Statlige eiere lar seg ikke korrumpere slik ordførere og formannskapsmedlemmer gjør overfor mektige lokale interesser. Som i Sigdal. Greier ikke motortilhengerne å presse politikerne i første omgang, går de til avisene med en fjern svært syk slektning og får journalistene til å støtte vegbygging og bilkjøring i skogsområdene med argumentet «Stakkars, de må da få oppleve naturen de også!». Men det er allerede mer enn nok av skogsbilveger i Norge til at alle bevegelseshemmede kan få oppleve skog.

torsdag 25. mars 2010

Helledussen, da, Høybråten – så idylliserende naiv!


I dagens utgave av Dagens Næringsliv har KrFs leder Dagfinn Høybråten et innlegg under overskrifta «Rødgrønn tornerosesøvn». Høybråten savner de breie nasjonale forlika mellom alle stortingspartiene i forrige stortingsperiode, og der han hevder at «KrF var en sentral part i dem alle». Og er misfornøyd med at alle sakene kommer «ferdig prutet» til Stortinget, slik at alle forslag bare blir banka gjennom i Stortinget. Han innrømmer likevel at «Alt dette har en flertallsregjering full rett til å gjøre».

Grunnen til at jeg nevner Høybråten her, er at han skriver «Landet trenger politikere som lytter til hverandre, som evner å sette særinteresser til side for helhetssyn, som er opptatt av å få gjort noe som kan stå seg over tid.» Men helledussen, da Høybråten! Hvordan greide du å stå til hovedfag i statsvitenskap med et sånt syn på politikk?? Du trenger ikke å gå lenger enn til opprettelsen av ditt eget parti og dets formål, det har da overhodet ikke noe som helst å gjøre med «å sette særinteresser til side for helhetssyn»! Mener du at du er inne på tanken om å legge ned KrF? Hvordan vil du karakterisere striden innad i ditt eget parti?

«Politikk dreier seg om hvordan interesser og verdier oppstår og formes, brytes mot hverandre, forsones eller seirer og taper i en beslutningsprosess. Maktkamp er dermed en viktig side ved det politiske liv», skriver Øyvind Østerud i boka «Statsvitenskap. Innføring i politisk analyse» (2002-utgaven). Riktignok nevner Østerud også samtale og gjensidig tilpasning og felles strev som en del av den politiske kampen. Men det er ikke tvil om at politikk dreier seg om å få sin vilje gjennom med makt, og at den politiske kampen står om fordeling av goder og byrder. Selvfølgelig er det klassekamp, sjøl om den arbeidende klassen i dag både står uten partier som representerer deres interesser, og denne klassen er heller ikke så interessert i at noe parti skal ivareta deres økonomiske interesser.

Høybråtens definisjon av politikk er ikke bare idylliserende naiv, den er også falsk, for det er ikke sånn han sjøl praktiserer politikk. Han er bare ute etter et påskudd for å få større oppslutning som sitt eget parti.

Dessuten er det sånn at Norge for eksempel hadde en ettparti flertallsregjering fra 1945 til 1961. Det er ingenting som tyder på denne perioden var noen katastrofe for det norske folk eller norsk økonomisk utvikling.

torsdag 18. mars 2010

«Skatt på egen bolig»

En av mine venner på Fjesboka meldte fra om at han hadde meldt seg inn i gruppa «NEI TIL EIENDOMSSKATT PÅ EGEN BOLIG». Jeg kommenterte det:

Jeg kan ikke forstå at dette med «skatt på egen bolig» er så mye verre enn annen skatt. Forholdet er jo at de som har lån til egen bolig får betalt 28 % av rentene på gjelda si av alle oss andre, og de som har størst gjeld og dyrest bolig, får størst fradrag og dermed størst bidrag fra andre. De dyreste boligene er offentlig subsidiert fra dem med de billigste boligene, eller de som ingen bolig har. Rentefradragsordninga er kanskje den viktigste måten der de rikeste får overført verdier fra vanlige folk og de fattigste. Bare ut fra dette er eiendomsskatt svært rettferdig, sjøl om det ikke kan rette opp urettferdigheten.

I tillegg kommer at de som har lån altså slipper unna med 28 % skattefradrag på rentene, mens de som bruker alle penga på forbruk fordi de ikke har råd til lån, i stedet må ut med 25 % skatt i form av moms på alt sitt forbruk. Formuesskatt, som vi jo i praksis ikke har i Norge, er ut fra dette svært rettferdig. Det er også eiendomsskatt.

Eiendomsskatt hindrer skatteflukt. Men viktigst er å redusere rentefradraget, ikke brått, men etappevis ned mot ubetydelige fradrag over en 10-20-års periode. (Dette avsnittet stod ikke i FB-kommentaren).

Merk ellers framhevinga av «egen bolig». Kunne en ikke like godt ha lagd en aksjon om nei til skatt på «egen inntekt»? (Denne kommentaren stod ikke FB-kommentaren min).

Min FB-venn svarte meg, se kommentaren under innlegget.



fredag 12. mars 2010

Uforståelig kunnskapsløst

Følgende kronikk av meg stod i Drammens Tidende i dag som «Uforståelig kunnskapsløst om byens historie».

Høyres bystyrerepresentant Lene C. Westgaard er så fornøyd med Drammen i dag at hun gjerne vil gi Høyre hele æren for det. Og begrunner det med en rekke påstander, som alle er gale. Enda tre kronikker og en leder i Drammens Tidende i fjor sommer kunne forhindret henne fra å ta så feil, om hun hadde giddet å sette seg inn i det hun skriver om.

Westgaard burde ha merket seg sin egen ordfører Hansens kronikk i DT 18. juli i fjor. For Hansen skriver der faktisk at det ikke bare er Høyre som skal ha æren for dagens utvikling, men også andre politiske flertall i bystyret. Der Westgaard ser Høyres ledere som de som fikk renset elva, skriver Hansen at det «var stor vegring i Drammen for å rydde opp i byens miljøsynder».

«Kloakkrammeplanen ble lansert under Høyres ordfører Einar Haflan i 1986» skriver Westgaard. Det er feil. Kloakkrammeplanen ble vedtatt av Drammen bystyre i 1972, 14 år tidligere! Og i følge denne planen skulle kloakken fra minst 40 000 av byens innbyggere være rensa innen 1992. Men planen ble omtrent samtidig med vedtaket lagt til side av økonomiske grunner. I 1976 ble fylkesmannen utålmodig over at ingen rensing skjedde, og påla derfor kommunen å rense kloakken. Da anket Arbeiderpartiets ordfører Erik Dalheim på vegne av bystyret fylkesmannens rensepålegg inn for miljøvernminister Gro Harlem Brundtland. Og Gro ga kommunen medhold, og gjorde det mulig for Drammen å fortsette å slippe urensa kloakk fra 40 000 ut i elv og fjord.

Westgaard skriver videre om Høyres ordførere «Hallan» og Iversen: «Det er disse to vi kan takke for at Drammenselva ikke lenger er brun». De fleste vet at dette ikke stemmer. Hele 10 år etter Gros tillatelse til å slippe kloakken ut i elva, hadde fortsatt ingen rensing skjedd. Fylkesmannen tok igjen mot til seg, og påla på nytt Drammen kommune å rense kloakken. Drammen kommune anket igjen dette pålegget inn for Miljøverndepartementet. Opprettholdelse av anken lå som en forutsetning for det enstemmige vedtaket i april 1987 om en ny renseplan, i praksis et uforpliktende løfte om rensing da finansieringa ikke var bindende. Ordfører Turid Wickstrand Iversen ledet det bystyremøtet som bekreftet anken mot fylkesmannens pålegg om rensing. Hun ledet seinere en politikerdelegasjon inn til departementet for å prøve å få departementet til å tillate fortsatt kloakkutslipp, og uttalte seg håpefullt til lokalvisene etterpå i håp om at de kunne fortsette med kloakkutslippene. Hvordan kunne hun det når hun i følge Westgaard var så opptatt av en rein elv? Og ikke bare det: Ordfører Iversen sa at Drammen ikke kunne leve med en rein elv. Det er helt uforståelig at Westgaard kan få Iversen til å framstå som renseren av elva.

Foran bystyremøtet i mai 1987 tok jeg initiativet til Drammenselvas venner, og vi krevde at bystyret skulle trekke tilbake sin enstemmige anke fra april. Bystyret inkludert Høyre ville ikke det. Men det initiativet Drammenselvas venner tok, fikk for oss initiativtakerne uventa stor oppslutning. Aftenposten skrev om «Kloakkpress i byen». Politikerne levde den gang som nå i sin egen lille isolerte verden, og forstod ikke drammensernes irritasjon over dopapir og avføringspølser fra mennesker langs strendene og blant fritidsbåtene. Denne politiske situasjonen gjorde det vanskelig for daværende miljøvernminister Sissel Rønbeck å unngå å gi landets verste kloakkkommune pålegg om rensing. Hun truet med betydelige dagbøter om kommunen fortsatt unnlot å rense. Og Drammen slapp svært billig unna ved at staten betalte betydelig for rensinga.

Det eneste forsvaret for Høyre i kloakkspørsmålet var at det ikke var Høyre som var den store føreren i kampen mot rensing av kloakken. Høyre var bare en underdanig og villig etterplaprer av det opplegget mot rensing som Arbeiderpartiets tidligere ordfører Erik Dalheim hadde staka ut. Og at de aksepterte rensepålegget sammen med de andre partiene når det først var gitt.

Westgaards innlegg er med sin sine feil og fortielser pinlig for Høyre og for Drammens politikere. Hun kritiserer også sin egen nåværende ordfører. Feil kan alle gjøre, mest de som handler mest. Men å skjule dem og unndra seg ansvaret for dem slik Westgaard gjør, er bare ynkelig. Dessverre er det å skjule historia om kloakkrensinga en populær politikersport i Drammen for tida — ved siden av å flytte sykehuset ut av byen.

Ove Bengt Berg, initiativtaker til Drammenselvas venner

(Se også http://www.bengt-berg.blogspot.com fra juli i fjor)

Foto av meg i 1988, brukt i DT: Av Kirsti Marie Lau

søndag 7. mars 2010

Skattefritak for alkohol og tobakk — urettferdig og feil

Jeg kan overhodet ikke forstå at du skal slippe å betale avgifter på tobakk og alkohol bare fordi du reiser en tur utenlands. Kjøper du derimot en øretelefon av et norsk firma kr 372, men sendt fra Danmark, må du ut med 108 kroner i toll og 102 kr i moms — kr 210 i tillegg. Hva er det som er så mye bedre ved alkohol og tobakk enn øretelefoner og staten skal belønne det ene og straffe det andre?

Før var det bare de velstående som reiste utenlands. Nå reiser atskillige «vanlige» folk utenlands. Men fortsatt er det mange som ikke reiser utenlands, og det er også stor forskjell på hvem som reiser ofte. De rikeste reiser jo ofte i yrkessammenheng utenlands, og trenger da aldri å kjøpe rødvin og sprit til ordinær pris med polets avgifter. Hvorfor skal det være slik?

Dette er jo bare tull. Men en sak det blir forferdelig mye støy om, mye skrik i media. Men de har jo egentlig ikke seriøse argumenter for det, annet enn bare å sutre. Det kunne vært enkelt å argumentert for å ta bort det skattefrie salget, både av helsemessige og sosiale rettferdsgrunner. Og dessuten en sak som blir fort glemt. Det er da ikke mulig at Høyre og Frp skal vinne valget på at folk vil ha tilbake skattefritaket for alkohol og tobakk – noe som de to partiene som EU-tilhengere uansett må gi slipp på, dersom de får viljen sin og vi blir EU-medlem?

Fjern skattefritaket raskt – uten nøling!

torsdag 4. mars 2010

Uansvarlig!


Dette innlegget står på trykk i Drammens Tidende i dag:

Martin Kolberg og Lise Christoffersen prøver å appellere til ansvarlighet i sin kronikk om nytt sykehus på Gullaug. Og hevder «Enten blir det Gullaug eller det blir ingenting». Både denne påstanden og deres arbeid for Gullaug er det som er uansvarlig i denne saken.

Det var Buskerud fylkeskommune som i sin tid foreslo å bygge nytt sykehus på Gullaug. Men nå er det helt andre tider. Fylkene eier ikke lenger sykehusene. Buskerud fylke er en del av foretaket Helse Sør-Øst, og under der igjen regionen Vestre Viken. Sykehusplasser for Drammen er ikke lenger en fylkessak, men en del av hele vestre del av hovedstadsregionen, der også Asker og Bærum inngår. Det er derfor formelt og reelt feil når Kolberg og Christoffersen gjør spørsmålet om nytt sykehus til en fylkessak for Buskerud.

Forslaget om Gullaug innebærer en milliardinvestering og et kjempesykehus, slik som A-hus nesten ved Lillestrøm. Konsekvensene av det nye store og dyre A-hus, er nedlegging av lokalsykehus i Oslo som Aker sykehus. Skal et så stort sykehus som A-hus være lønnsomt, må det ha mange pasienter, og de må tas fra småsjukehusene. Blir Gullaug en realitet, er det ikke bare sykehuset i Drammen som må legges ned, men også Kongsberg og Ringerike. Og selvfølgelig også Bærum sykehus. Planene for dette er alt begynt ved noe som kalles «funksjonsfordeling». Det er et velferdsgode å ha kort veg til sitt lokale sykehus som kan stå for fødsler og akuttmedisin. Innbyggerne i Oslo tenkte seg ikke at lokalsykehusene skulle bort når A-hus stod ferdig, men det burde de ha skjønt. Innbyggerne i Vestre Viken, i Bærum, Asker og Buskerud-kommunene, bør begynne å innse dette snarest mulig for å beholde sykehustilbudet sitt.

Regjeringa ved statsminister Stoltenberg og finansminister Johnsen har varslet mindre offentlig pengebruk. Ikke bare er Gullaug i seg selv uønsket, men det vil legge beslag på så mange milliarder at det ikke bare blir en belastning for hele landets helsebudsjett, men også komme i motstrid til mange andre og viktigere offentlige tiltak.

Ved å konsentrere knappe helsemidler til å ta igjen forsømt vedlikehold i Drammen og bygge nye bygg der etter konkrete aktuelle behov, kan innbyggerne i Vestre Viken få ivaretatt sitt helsetilbud på en forsvarlig måte. Å bygge slott som en prestisje for fylkespolitikere som ikke lenger er eiere av noe sykehus er uansvarlig. Uansvarlig er det også å øke miljøbelastningen ved å bygge på Gullaug, jf Buskerud Naturvernforbund.

Det er all grunn til å lure på hvordan det er mulig for politikere å si nei til byggestart i morgen i Drammen. Ansvarlig er det hvertfall ikke.

onsdag 3. mars 2010

Drammen — byggestart i morgen!


Den nye lokalpolitikeren i Buskerud, Aps Martin Kolberg, har i en kronikk slått seg sammen med tidligere Drammens-ordfører Lise Christoffersen om et panisk forsvar for prestisjeprosjektet til fylkespolitikerne i Buskerud; Gullaug. De har nå trått inn på banen som reserver for de gamle pampene Dahlheim og Haraldseth, men med identisk politikk.

Kolberg/Christoffersen er opptatt av historia og hva som skjedde før for å begrunne at deres tidligere standpunkter om Drammen ikke kan gjelde i dag. Men sykehusbehovet skal dekkes i dag, ikke på 1990-tallet!

I Drammen finnes det i dag tomt som ikke fantes tidligere, og der er det plass til alle bygg som er prosjektert på Gullaug. Bygginga kan begynne i morgen, sier Drammen kommunes politiske ledelse. Fordelen ved Drammen er også bygginga kan dimensjoneres etter de aktuelle behov, og ikke er avhengig av en kjempestor milliardpakke som på Gullaug.

Martin Kolberg har tilkjennegitt sitt negative syn på Miljøverndepartementets formelle og reelle kompetanse, og sin egen elsk for bilkjøring. Lise Christoffersen protesterte ikke da et enstemmig bystyre i mai 1987 ba Miljøverndepartementet oppheve fylkesmannens påbud om å rense kloakken i Drammenselva. Buskerud Naturvernforbund har i en grundig uttalelse pekt på hvilken økende privatbilkjøring med økt CO2-utslipp Gullaug vil føre til. Kollektivtrafikk ut til Gullaug er det ingen grunn til å tro på, og den vil uansett ikke kunne være økonomisk bærekraftig da den som i Drammen ikke kan kombineres med annen kollektivtrafikk. Gullaug strider også mot forutsetningene for miljøtiltaket «Buskerudbyen». Så «Kolberg + Christoffersen = miljø» har ikke noe som helst sant i seg!

Det er grunn til å gjenta at tilhengerne av Gullaug misbruker et behov for utvidelse og fornying av sykehustilbudet til fordel for et stort prestisjeprosjekt for uansvarlige fylkespolitikere, og dels til å skaffe økonomisk virksomhet til Hurumlandet. For hva kan ellers være grunnen til at de sier nei til å bygge i morgen alle Gullaugs prosjekterte kvadratmetere i Drammen sentrum?