Ukraina, innringing av Russland og krigsfaren

Plutselig falt Ukrainas folkevalgte president, Viktor Janukovitsj. Det voldelige opprøret mot statsmakten med okkupasjon av offentlige bygninger, blei vellykka. Forhandlingene ledet av Tysklands, Frankrikes og Polens utenriksministre fikk akkurat det resultatet som de ønska: etablering av et vestlig orientert regime.

Uten mer enn overflatiske kunnskaper om Ukraina, tror jeg likevel det må være hevet over tvil at en svært betydelig del av Ukrainas befolkning (nær eller over 50 %) ønsker seg en nærmere tilknytning til EU. Både som en naturlig motstand mot og frykt for sin mektige nabo Russland, og sikkert har svært mange av dem illusjoner om det de tror er et drømmeliv i EU.

Den i 2010 folkevalgte presidenten Janukovitsj´ makt falt sammen som et korthus. På en måte som alle politiske ledere i Norge sterkt bekjemper. For etter deres mening skal valgte politiske ledere kun kastes gjennom valg. Men det gjelder ikke for regimer de ikke liker.

Thorbjørn Jagland er ikke blant dem en bør lytte mest til. Men når han kommer med en faktisk påstand om at hele parlamentet i Ukraina består av oligarker, dvs rike menn har beriket seg på det tidligere sosialistiske og Sovjet-kontrollerte Ukrainas verdier, er det en faktisk påstand som jeg velger å tro Jagland på.

Det må være åpenbart at Janukovitsj fikk politiske utfordringer han ikke klarte å løse. Han aksepterte opprøret mot seg, uten å gjøre bruk av sine legale maktmidler. Som det ble reportert i Dagsrevyen lørdag, blei det fra øst i Ukraina uttrykt misnøye med at han ikke slo ned opprøret, men bare lot det fortsette og utvikle seg. Hvorfor han skal ha ringt til Putin for å få råd, samtidig som han aksepterte forhandlinger ledet av EUs stormakter for å få Ukraina inn under EUs kontroll, kan ikke bety annet enn at han ikke var «situasjonen voksen». At hans støttespillere var mer opptatt av egne økonomiske interesser enn politiske, var heller ikke til Janukovitsj´ fordel.

De vellykte revolusjonære i dag er ikke venstreorienterte og sosialistisk inspirerte mennesker i den fattige verden, eller i den mer velstående verden. Det er i stedet de aller mektigste og rikeste i Vesten, blant dem av de rikeste i verden som slipper «hjemme hos»-reportasjer fra Dagsrevyen. USAs utenriksdepartement finansierer gjennom USAID noe som kalles «US National Endowment for Democracy (NED)». Denne organisasjonen er den mest vellykka revolusjonsskaperen og regimevelteren i verden i dag, enten det gjelder opprør i Jugoslavia, Nicaragua, Venezuela eller Libya. En serbisk opprører karakteriserer NED slik: «Revolutioner ses ofta som spontana […]  Det ser ut som att folk bare gikk ut på gatan. Men det er et resultat av månader eller år av förberedelser. Det er mycket tråkigt fram till dess man når en viss punkt, där man kan organisera massdemonstrasjoner och strejker. Om det är noga planerat vid den tid då det börjar, är allt över på några veckor.» (Tina Rosenberg, «What Egypt learned from the Students who Overtrew Milosevic», Foreign Policy, 16/2 2011) (Fra boka til Ola Tunander «Libyenkrigets geopolitikk» med undertittel «Humanitär intervention eller kolonialkrig?» på Celanders förlag 2012).

Det er rapportert fra Kiev at nazistiske organisasjoner skal ha vært ledende under opptøyene. Jeg ser det imidlertid som underordna, og vil inntil det motsatte er bevist, tro at det nettopp er NED, kanskje i samarbeid med EU, som har utgjort den forskjellen som har gjort at den folkevalgte presidenten i Ukraina gjennom voldelige opptøyer falt.

Norges sannsynligvis mest krigerske politiker er Høyres Janne H. Matlary, pavens tidligere rådgiver og professor i statsvitenskap ved UiO. I Dagens Næringsliv skriver hun 21. februar under overskriften «Europas farlige avmakt» at «Europa kan kun «deale» med stater som følger demokratiske og fredelige regler». Dette er fra hennes side en kritikk mot en folkevalgt president som lot opprørere ture fram på militært vis med politisk hjelp fra Tyskland, Frankrike og Polen. Hvor mye kan og forstår egentlig Matlary av politikk?

Hva nå? Der Spiegel melder at Ukraina i virkeligheten er konkurs. EU ville ikke hjelpe Janukovitsj, og derfor henvendte han seg til Russland som lovte betydelige midler. Selvfølgelig for å sikre seg russisk innflytelse over Ukraina. Det var Janukovitsj´ uunngåelig reaksjon på EUs avslag som utløste de opptøyene som førte til hans fall. Søndag skriver Der Spiegel at om ikke EU kan hjelpe, så må IMF hjelpe Ukraina vekk fra Russland. Noe IMF-lederen Lagarde i følge Der Spiegel sier seg villig til.

I Klassekampen 21.02.14 skriver Peter M. Johansen at Ukraina er den brikka Putin mangler i sin nye eurasiatiske union. Johansen viser til perspektivene som tidligere president Jimmy Carters nasjonale sikkerhetsrådgiver Zbigniew Brzeziński trakk opp i boka si «The Grand Chessboard» og andre bøker (The Grand Chessboard: American Primacy and Its Geostrategic Imperatives. Basic Books. 1997. The Choice: Global Domination or Global Leadership. Basic Books. 2004.

Second Chance: Three Presidents and the Crisis of American Superpower. Basic Books. 2007. ) Brzeziński skriver iflg Johansen: «Det kan ikke understrekes kraftig nok at uten Ukraina opphører Russland å være et imperium». Og en Kreml-rådgiver, Gleb Pavlovskji, skal i følge Johansen ha uttalt at «Uten Ukraina er Putins prosjekt umulig».

Der Spiegel melder på nett søndag at Merkel har ringt til Putin om Ukraina og at de er enige om at det viktigste nå er fred, enhet og en stabil regjering. Er virkelig begge disse to statslederne enige om det?

Hva blir slutten på Ukrainia-krisen? At landet ikke splittes opp? At Russland foreløpig sitter stille? Kan virkelig Russland godta denne endringa av maktbalansen? Hva skjer når folk oppdager at det ikke blir bedre med EUs og IMFs penger? Vil ukrainerne nøye seg med kulturelt provoserende filmer fra Hollywood og Lux-såpe?

Jeg kan uansett ikke tro annet enn at krisen i Ukraina ikke bare dreier seg om indre forhold i Ukraina og hva folket der ønsker, men viktigst for oss andre dreier det seg om kampen om innflytelsessfærer og ressurser i hele verden. Og dermed i siste omgang om krig om disse verdiene. At Jagland sikkert ønsker å gi Nobels fredspris til de militante og nazistisk inspirerte opprørene som tilsidesatte et demokratisk valg, vil ikke endre på det faktum at konfliktene om omfordeling av verdens ressurser har kommet til et høyere nivå og nærmere en omfattende krig.

Ikke et grunnlovsjubileum – men et selvstendighetsjubileum

Dette innlegget ble refusert i Klassekampen:

Den 16. februar i år begynte den offisielle 200 års feiringa av «Grunnlovsjubileet». For 16. februar 1814 «kalla [danskenes arveprins Christian Frederik] til seg dei beste mennene han i ein fart kunne få samla frå Austlandet, notabel- eller stormannsmøtet 16. februar», skriver Arne Bergsgård i boka «NORSK HISTORIE 1814-1880».

Men er det et Grunnlovsjubileum vi skal feire? Formelt åpenbart riktig, for den 17. mai 1814 på Eidsvoll blei det vedtatt en ny norsk Grunnlov. Men reelt er det det moderne Norges selvstendighetsdag som markeres. Grunnlovens første paragraf taler stormaktene imot og fastslår at kongeriget Norge er et fritt, selvstendig, udelelig rike som ikke kan gis bort. Men markering av norsk uavhengighet er en særdeles lite populær og politisk korrekt markering i dag. Norsk sjølstendighet er et pek mot dagens nærmest ubestridte underkasting av EU, EØS og Nato.

Denne norske samlinga på Eidsvoll i februar 1814 var den første nasjonale representative samlinga siden det norske statsstyret brøyt sammen på 1400-tallet og landet blei det historikeren Andreas Holmsen kalte «dansk lydrike». Den perioden andre har kalt «firehundreårsnatten». Det militære nederlaget for Sverige høsten 1814 tvang Norge inn i en underdanig union med Sverige som vi ikke kom ut av med full sjølstendighet før i 1905. Men 17. mai 1814 markerte et kvalitativt steg for norsk sjølstendighet. Derfor må det være den politiske selvstendighetskampen som må være det sentrale som skal feires for 200 årsjubileet for 1814, ikke at Grunnloven blei vedtatt eller innholdet i enkeltparagrafene. Grunnloven var bare et middel, et verktøy, for ny norsk sjølstendighet på mange hundre år.

Kampen for norsk sjølstendighet er politisk sprengkraft i dag, sjøl om kreftene for norsk sjølstendighet er svake og spede. Både høyre- og «venstre»-sida er i dag enige om at nasjoner ikke skal spille noen rolle i en verden som de karakteriserer med de uklare begrepene «globalisert» og «multikulturell». For et bredt dominerende politisk spekter i Norge mener at nasjonene som institusjoner er bakstreverske og reaksjonære.

Derfor er det viktig for de dominerende politiske kreftene i Norge, inkludert NRK, å markere den nasjonale selvstendighetsreisninga i Norge i 1814 mer som et lov- og menneskerettsjubileum, ikke som den selvstendighetsmarkeringa den burde være. 200-års-feiringa blir, åpenbart bevisst, en falsk markering.

Senterpartiet: Nytt ledervalg bare for å fjerne Navarsete til fordel for Moe?

Mer og mer framstår valget av ny ledelse i Senterpartiet som en måte på ekstraordinært vis å kvitte seg med den landsmøtevalgte lederen, Liv Signe Navarsete, til fordel for Ola Borten Moe. Det meldes om et grasrotpress for Ola Borten Moe, og 17.02 meldte NRK at Civita-vennen Sandra Borch meldte seg til ny tjeneste etter at hun forlot lederstillingen i Senterungdommen i protest mot Navarsete og den rødgrønne politikken. Klassekampen 18.02 melder at Moe har styrket seg.

Det kan godt være at det er personen Liv Signe Navarsetes væremåte som har vært Senterpartiets ledelsesproblem. Men det virker vanskelig å tro. Jeg har stor tillit til stortingsrepresentant Per Olaf Lundteigen, og han har uttalt at Moe er en del av problemet, og derfor ikke bør være med i den nye ledelsen.

Trygve Slagsvold Vedum ligger an til å bli foreslått som ny leder for å roe gemyttene. Uten særlig inngående kjennskap konfliktene i Senterpartiet, virker det vanskelig å forstå annet enn at Vedum kommer til å bli styrt av Moe og alle hans støttespillere. Er det nødvendig å drive så mye intern pining at de ikke like godt kan velge Moe til leder med en gang? Moe har vist at han har ambisjonene og viljen til å bruke alle virkemidler for å oppnå den lederposisjonen.

Så får de monarkistisk og religiøst prega senterpartimedlemmene like godt først som sist den frelseren de vil ha. Det spørs bare om velgerne blir like fornøyde, og om partiets egne bønder blir fornøyde med en tilnærming til de partiene som er mer positivt innstilt til utenlandsk enn til norsk landbruk.

Fjernvarmenettet i Oslo — uakseptabelt sikkerhetsopplegg

Store deler av Oslo som er knyttet til Hafslund fjernvarmenett, har mistet varmt vann i springen og til dusj, og mulighet til å varme opp radiatorene.  Skaden skjedde midt på dagen onsdag, og det kan ta flere dager før varmen er tilbake igjen.

Hafslund fjernvarme skriver på sin nettside i dag: «Det var klokken 14.15 i går 12. februar at Hafslund oppdaget trykkfall på fjernvarmenettet i Oslo. Kort tid etterpå ble Hafslund varslet…Skadestedet ble innen en time isolert fra resten av fjernvarmenettet, og reparasjon startet.»

Det er ikke 20 kuldegrader i Oslo i disse dager, så vi fryser ikke i hjel. Vi som er vokst opp uten tilgang til annet enn kaldt vann, veit også åssen vi skal få til varmt vann når det ikke er varmt i springen. Men det viktige spørsmålet er likevel: Hvordan er det med opplegget når det tok en hel time fra skaden skjedde til skadestedet blei isolert? Hvorfor er det ikke et teknisk system som registrer at det strømmer 25 millioner liter vann ut i unormalt tempo og som stenger og isolerer skadestedet automatisk? Hvorfor er ikke systemet konstruert slik at skader virker bare på et mindre område, og ikke i mesteparten av Oslo? Hvorfor har Hafslund fjernvarme akseptert et slikt system, og hva mener Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap om disse manglene?

Jeg ringte derfor i dag konserndirektøren for kommunikasjon og samfunnsansvar i Hafslund, Johan Chr. Hovland, for å spørre om hvordan de kan ha et slikt sårbart system. Han sa over telefon til meg at han beklaga det som hadde skjedd, og at det var en følge av en rekke uheldige omstendigheter. I Oslo er det store høydeforskjeller viste han til, og når det renner 25 millioner liter vann ut av systemet nederst, vil det ta lang tid å fylle opp systemet og få trykk i det, sa Hovland.

Jeg kan bare ikke forstå at Hafslund fjernvarme har hatt en forsvarlig gjennomgang av sikkerheten og beredskapen rundt dette systemet. Det kan rett og slett ikke være akseptabelt at ledelsen, og særlig toppsjefen i Hafslund fjernvarme, ikke har tenkt seg tanken at en slik skade kan skje på fjernvarmenettet nederst i Oslo sentrum, og hvordan denne skaden skal hindre å lamme store deler av Oslo slik som nå. At dette muligens ikke er en sak en gang for Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap, er ikke mindre uakseptabelt for DSB.

Hva skjer videre med sikkerheten i opplegget i fjernvarmenettet? Kan den manglende sikkerheten true sjølve fjernvarmesystemet?

EU-elitens raseri — og «venstresida»s stilltiende enighet

At det ikke ble mer enn 50,3 % flertall i Sveits for å begrense innvandringa, var for meg mer overraskende enn at det ble flertall. Dog uten at jeg hadde fulgt med på debatten i Sveits før avstemninga. De norske EU-tilhengernes raseri, var derimot ikke uventa. For dem dreier dette ikke seg om politikk. For dem finnes bare en mulighet, fullt medlemskap. Først ute var en som er statsråd i Norge, Vidar Helgesen, men som oppfører seg som om han var EUs ambassadør i Norge. Han sa tidlig mandag morgen at han ville innkalle Sveits sin ambassadør i Norge for å få vite hvilke konsekvenser dette vedtaket får. At lederen for det statlige propagandaapparatet for norsk underkastelse av EU og EØS-avtalen, Arena, fordekt som «forskning», ved sin leder professor Erik Oddvar Eriksen, satser på snarlig omvalg fordi den sveitsiske eliten ble nedstemt, bør heller ikke forbause noen.

Mest rett har nok Sveriges utenriksminister Carl Bildt som sa at det nok vil ta år før dette flertallet mot innvandringa vil få noen praktisk betydning. Hvis det blir stående. For regjeringa, som er uenig med folket det styrer, kan bruke tre år på å gjøre vedtaket om til lov.

EU-entusiast Kjetil Wiedswang i Dagens Næringsliv skriver i dag: «Når medlemsland som Irland tidligere har stemt «feil» i folkeavstemninger, har Kommisjonen brukt press og trusler og til slutt tvunget frem ny avstemning der innbyggerne har stemt «riktig»».

Det er sannsynligvis de delene av Sveits der det bor flest tysktalende, sveitsisktalende og italiensktalende som har stemt ja til begrensa innvandring, mens bykantonene, spesielt de fransktalende, har utgjort mindretallet.

I store deler av det som en velvillig kan kalle Europas venstreside, er motstand mot medlemskap i EU det verste slike partier og partiledere kan tenke seg. Ja, verre enn usolidarisk og markedsøkonomisk politikk i strid med tradisjonell velferdsstat-politikk. Motstand mot EU er i Europas venstreside nærmest å betrakte som nazistisk politikk. Det erfarte jeg sjøl blant lederne i europeiske sykkelorganisasjoner på begynnelsen av 1990-tallet. Den holdninga er helt klart tydelig på frammarsj i Norge også, det vil ikke minst vise seg om eliten i Norge føler behov for en ny EU-avstemning.

Bjørgulv Braanen skriver i sin leder i Klassekampen i dag om EUs fri flyt av arbeidskraft som «bidrar til sosial dumping og forverrede forhold for vanlige lønnstakere.» Motstanden mot denne politikken er etter Braanens mening solidarisk, «men utnyttes samtidig av høyrepopulistiske og fremmedfiendtlige grupperinger og partier». Braanen skriver at det vil være «naivt å tro at ikke resultatet også er uttrykk for breiere, fremmedfiendtlige holdninger.» Og det er det heller ikke tvil om at det kan en også si om resultatet av folkeavstemningene i Norge om EU-medlemskapet, både i 1972 og 1994. Det var klart at det var de «fremmedfiendtlige» som gjorde forskjellen på flertall og mindretall begge gangene.

To talspersoner for Fremskrittspartiet har uttalt seg til fordel for en folkeavstemning også i Norge, både nåværende nestleder Per Sandberg og Mazyar Keshvari som er Fremskrittspartiets innvandringspolitiske talsmann. Det vi kan si med sikkert er at det ikke blir noen folkeavstemning på grunnlag av Frps initiativ. Regjeringspartiet har en avtale med to svært så innvandringsvennlige støttepartier. Og Aps nestleder Helga Pedersen uttaler til nrk.no i forbindelse med nrk.no sin omtale av Sandbergs krav i dag: «Det er brei semje mellom partia om innvandringspolitikken i dag, også i regjeringa. Vi er heilt avhengige av innvandring nettopp for å vidareutvikle velferdsgoda våre.»

Men Pedersen tar feil. Hun burde vite at alternativet til de lavtlønte innvandrerne er høyere lønn til nordmenn. Svensk markedsøkonomisk politikk sender store deler av svensk ungdom ut i arbeidsløshet. I stedet drar de arbeidsløse unge svenskene til Norge, og bidrar til å holde lønningene i norsk sørvisnæring nede.

Alle mine innvandringsvennlige venner på Facebook har tiet om avstemningsresultatet i Sveits. På sine nettsider har verken Rødt eller SV lagt ut noen uttalelse om resultatet av folkeavstemninga i Sveits. Det er ingen grunn til å være i tvil om hva lederne i Rødt og SV mener, og ikke minst hva deres deres mange velutdanna og høytlønna velgere og sympatisører mener: de liker åpenbart ikke resultatet av folkeavstemninga i Sveits. For der dominerer den holdninga som Braanen mener folkeavstemninga i Sveits er et uttrykk for: «breiere, fremmedfiendtlige holdninger». Enten de liker det eller ei, i dette spørsmålet deler de synspunktet med EU-kommisjonen og de norske EU-tilhengerne, sjøl om de ikke helt vil se akkurat det.

I et land som Sveits er 27 prosent av de åtte millioner innbyggerne i landet utlendinger, altså 2,16 millioner i følge Wiedswang i DN. Pål Steigan skriver på sin blogg at ethvert land bør ha suverenitet til å avgjøre slike spørsmål som størrelsen på innvandringa. Det er nok provoserende for mange, særlig de som regner seg som «venstre».

Interessant nok avslutter Braanen sin leder med at alle mennesker er likeverdige, uavhengig av hudfarge. Ja, selvsagt! Men hvorfor legger Braanen til «nasjonal bakgrunn» som et slags viktig diskrimineringselement å bekjempe, i denne sammenhengen? Det kan vel ikke forståes på annen måte enn at også han støtter EU-kravet om flyt av arbeidskraft uten noen form for grenser og reguleringer? Og det er jo akkurat det viktigste politiske kravet fra all europeisk «venstreside» nå, i likhet med EU-kommisjonen. Nasjonalstaten har ikke bare uheldige sider, slik de framstiller det, men nå legges det til grunn at vi alt er i en globalisert verden som bør ha frie grenser. Her forenes nok en gang Trotskys nasjonalstatsfiendtlige politiske linje med de mektigste og rikeste kreftene og statene i verden. Det er i dag fjernt fra «venstresida» at nasjonalstaten har gitt det norske og mange europeiske folk demokrati og velferd.

Interessant nok kommenterer Braanen på den samme avissida Finn Olstads bok «Det farlige demokratiet», som et «brennende engasjement for folkelig deltakelse og demokrati». Olstads påpeking av den manglende legitimiteten som norsk innvandringspolitikk har, viser både det manglende demokrati og elitens folkefjerne og foraktelige kamp mot nasjonalstaten og dens positive sider. Og mot den folkelige velferden som bare har vært mulig å få til gjennom nasjonalstaten. Det gjelder åpenbart også i flere land enn i Norge.

Det som kalles høyrepopulistiske grupperinger og som skal være fremmedfiendtlige, er neppe høyreorienterte. For de ledende og innflytelsesrike høyrepartia i Norge som i EU, mener alle det samme: Mer innvandring, og det på innvandrernes kulturelle og økonomiske premisser, særlig hvis de kommer fra en fattig og sterkt religiøs del av verden. 

Feilen er ikke at det er motstand mot den elitevedtatte innvandringspolitikken. Feilen er at det i dag ikke finnes et eneste parti i Norge som kan kombinere innvandringsmotstanden med en solidarisk økonomisk politikk mot økonomiske nedskjæringer. Gjerne på en «populistisk», det vil si folkelig måte uten de store visjonene om et «paradis på jord». Å skape et slikt politisk alternativ, et venstrepopulistisk anti-elitistisk parti som kan stille til valg, er den viktigste politiske oppgaven nå.