25. september – et 40-års minne

Illu-strasjonen av Hans Normann Dahl er tatt fra boka «Det skjedde i Norge 1952-72.»

 Det er i dag 40 år sia det norske folket stemte nei til norsk medlemskap i EEC første gang. Jeg husker mye av det som om det skulle være i dag.

For det første husker jeg stemninga på jobben den dagen. Det enorme mediepresset, slagord på trikker, over alt. Presset fra alle øvrighetspersoner! Jeg husker jeg satt på kontoret i Drammensveien 60 og så ned på trikken og bussene med all ja-propagandaen, og følte meg ganske motløs mot den enorme overmakta. Nesten desperat.

Hjemme hos oss var det valgvaka. To kamerater med kvinner var til stede og vi hadde norske flagg i tomme flasker på bordet. Dagbladet og MMI, det vil i praksis si under ledelse av Ottar Hellevik, hadde laga en tabell over hver kommune, for hvordan det måtte gå om det skulle bli flertall for å stemme nei. De små utkantkommunene kom først, med klare nei-flertall. Så kom storbyene, med klare ja-flertall. Og totalt ja-flertall. Dette var i samsvar med Helleviks opplegg, og var ikke noe til hinder for et nei-flertall til slutt. Men NRK med høyremannen Lars-Jacob Krogh kunne innkassere seieren med sigar og det hele. Og eliten jubla. Avisene gikk i trykken, og Aftenposten og den erkekonservative avisa Morgenbladet trykte sine forsider: Det ble ja!

Men Norge er mer enn utkanter og storbyer. Det bor veldig mange i småbyer og i større tettsteder. Da resultatene fra disse kom inn, snudde det midlertidige ja til nei. Geipen hang på den lisensfinansierte Lars-Jakob Krogh og alle hans kolleger i mediene. Det blei nei!

Etter dette blei Hellevik min eneste pålitelige meningsmåler. Han har hatt en enestående god evne til å lage representative utvalg i sine undersøkelser. Det er som om han klarer å ta bedre hensyn til den tause og «lavere» del av befolkninga. I hans utvalg blir ikke bare «de som har telefon» kontaktet, for å minne om den meningsmålinga i USA foran et presidentvalg som så grovt bomma om oppslutninga (var det i 1948?). Fordi meningsmålerne bare kontakta den velstående delen som hadde telefon.

Resultatet av folkeavstemninga i 1972 var ikke mindre enn et politisk jordskjelv. Kanskje viktigere enn at det blei nei til medlemskap, var faktisk at hele den norske eliten fikk seg en på trynet; det var fantastisk deilig. Og attpåtil skulle det gjentas tjue år seinere! Og de politiske skillelinjene kommer klarere fram: Trillingpartiet Arbeiderpartiet, Høyre og Fremskrittspartiet burde jo for lengst slått seg sammen. 

1972 var ei anna tid. Jeg dro seinere på jobben dagen etter. Jeg utstyrte min gamle to-takter imolarøde SAAB med plakater på hver side der jeg hadde skrivi: «Monopolkapitalens største nederlag siden 1945!». Det har jeg dessverre ikke bilder av. Men det var en ekstra fornøyelse å komme kjørende vestfra og kjøre i felt ved siden av de flotte Mercedesene som begynte på jobb etter at køen var over. De så min plakat på den stakkarslige SAABen, og holdt triumferende fram forsidene fra Aftenposten og «Morrabla´» med at «det blei ja», rista på huet (de rister vel egentlig på «hodet»?) og pekte med fingeren mot hjernevinningene sine til meg for å signalisere «Hvor dum går det an å bli!». Ja, ikke sant?

Så stod SAABen med plakatene parkert midt foran Rikstrygdeverkets inngang hele dagen — ja, det gikk faktisk an i «gamle» dager.

Feiring, — ja. Men hvem vant egentlig de to avstemningene? Stein Rokkans ord «Stemmer teller, ressurser avgjør», gjelder vel også i denne saka?

Dommen mot Breivik: Får mediene et gjennombrudd på rettens område?

Tingretten kommer i morgen med sin dom i Breiviksaka. Det må være klart at Breivik ikke slipper ut på tiår. Det er knytta spenning til om Breivik blir regna for å være ikke tilregnelig eller tilregnelig og straffa. For meg er det viktigere å se dommen i lys av medienes makt i Norge.

De politiske journalistene styrer i stor grad den norske politiske offentligheten, og har avgjørende innflytelse for hva som blir iverksatt politikk i Norge. Journalistenes grunnlag for sin store politiske innflytelse, deres legitimitet, er ikke noe mer enn at det tilfeldigvis har falt ned fra himmelen. Eller dels fra statsstøtte i form av momsfritak og fra annonsører som velger å plassere sine annonser etter politisk sympati. Det er imidlertid ett samfunnsområde journalistene har hatt problemer med å få kontroll over. Og det er på rettens, jussens, område. Både juridiske dommere og legdommere har i stor grad avvist pressens krav om hvordan de skal dømme. Ikke til det de politiske journalistene har målbært som «folks rettsfølelse». 

Men tida for økt makt for mediene også på rettens område er kommet. Det er ikke annet enn press fra de politiske journalistene med støtte fra et lydhørt mindretall av de etterlattes bistandsadvokater, da retten kom til at den skulle oppnevne et konkurrerende psykiatripar til å vurdere den tiltaltes psykiske tilstand. Det ble fra rettens side markert som om det var rettens selvstendige ansvar å oppnevne de sakkyndige den ville. Men det må være hevet over tvil at den var under et voldsomt press fra medienes påståtte representasjon av «den alminnelige rettsfølelse».

Det er en svært uvanlig allianse som krever at Breivik regnes som tilregnelig til straff, og ikke at han ansees psykotisk og tvinges til behandling: Breivik sjøl, de høyreekstreme, hele den norske «venstresida», mediene og det taleføre mindretallet av bistandsadvokater på de etterlattes vegne. Inkludert et flertall av landets psykiatere som i strid med all yrkesetikk har fjerndiagnostisert Breivik og erklært han for frisk.

Jeg har ikke forutsetninger for å ha en klar mening om Breiviks tilregnelighet, og forstår på avstand at det kan virke merkelig om han ikke er tilregnelig. Men de første psykiaterne, erfarne rettspsykiatere, hevder det. Vi kan ikke godta det fagpersoner sier kritikkløst. De tar også feil. Likevel er det merkelig å avvise de første psykiaternes arbeid slik at deres vurdering kan underkjennes som nærmest en nullitet. Og aktoratet hevder altså ut fra sin rettskunnskap at bare en liten tvil om tilregnelighet er nok til å frikjenne for straff. 

Litt merkelig er det hvis aktoratet underkjennes på sitt eget spesialfelt; strafferett. Retten kan sikkert finne gode juridiske argumenter for at aktoratets strafferettsforståelse er feil. Men aktoratet frarådde retten å prøve seg på å danne ny rett gjennom sin dom.

Jeg synes det var  veldig betenkelig at retten lot seg presse av mediene til å oppnevne et nytt psykiaterpar som åpenbart må ha følt presset om å komme til en annen konklusjon enn det første paret. Vil retten på samme måte føle at den må komme «den alminnelige rettsfølelse», målbåret av journalistene, i møte? Jeg håper ikke det, men jeg kan ikke fri meg fra mistanken.

Trusselen fra Breivik om anke hvis han ikke blir erklært tilregnelig, vil retten ganske sikkert ikke legge formelt vekt på. Og jeg håper: heller ikke reelt. Det vil være for ille. Som det vil være at retten satser på at aktoratet ikke tør anke om Breivik erklæres tilregnelig.

Uansett utfallet av morgendagens dom, vil den helt sikkert bli et ledd i en utvikling der medienes makt utvides også til rettens område. 

Mediene — en reaksjonær mobb. Vært på kurs i Nord-Korea, eller?

 Aftenposten, VG, Dagens Næringsliv, Dagbladet og Dagsavisen er samstemte i sin behandling av Trond Giske: Han er illojal mot sin sjef. For de støtter at en styreleder offentlig går ut og kritiserer sin eier, ja nærmest krever sin eier avsatt. Altså at styrelederen er illojal mot sin eier. For journalistene baserer seg på at den egentlige eieren er Jens Stoltenberg, som står for en politikk de toneangivende mediene er enig i: ukontrollert markedsliberalisme. «Kom ikke og kontroller våre høyt lønna statsbyråkrater, som på personlig vis administrerer det norske folks felleseiendom!» Det må være bakgrunnen for skriveriene til de ledende politiske journalistene i Aftenposten, VG, Dagens Næringsliv, Dagbladet og Dagsavisen. Legger vi til NRK, og saka om Munchmuseet der NRK blei en propagandasentral for Høyre-byrådets Lambda-prosjekt, har vi blant disse ledende mediene en samla reaksjonær høyreorientert og monopolistisk medieblokk. Ikke minst de som jobber på desken i disse mediene. Har de gått på seminar i Nord-Korea? Eller bare hos Oddvar Stenstrøm?

Telenor, tidligere Televerket, er bygd opp med det norske folkets skatte-penger. Staten, som representerer det norske folk har en selvfølgelig rett til å ivareta det norske folkets felles økonomiske politiske interesser. Ikke interessene til overbetalte reaksjonære statsbyråkrater som Harald Norvik og det politiske kommentarkorpset.

Nå finnes det jo unntak som heldigvis gir et bedre og mer nyansert inntrykk av det samstemte reaksjonære norske pressekorpset i denne saka. Jeg har i et annet innlegg nevnt Magnus Takvam i NRK, som har en annen vurdering enn sin oppblåste sjef Kyrre Nakkim. Og Gunnar Stavrum som mener det er høyt spill fra Telenor-ledelsen.  Are Kalvøs kommentar er også er også treffende.   Og omdømmeekspert, hva nå det måtte være, Trond Blindheim, sier det slik:«Dette er storm i vannglass». I Ukeavisen Ledelse skriver Magne Lerø i dag at det er Giske som kommer seirende ut av dette. 

Dette viser at det selvfølgelig ikke er som i Nord-Korea her i landet, det bare virker sånn. Men hvorfor tenker de politiske journalistene så likt og så samstemt høyreorientert — så og si alltid? Hvorfor er det slik med de politiske journalistene at de bare kan fungere med å være for norsk medlemskap i Nato og for Nato, og for norsk medlemskap i EU og EU, at sosialdemokratisk politikk fra tida før Gro Harlem Brundtland er utenkelig og sterkt kritikkverdig — eller at de som politiske journalister ikke kan uttrykke slike i praksis utenkelige meninger om det lite sannsynlige skulle være tilfelle, at noen av dem er mot norsk medlemskap i Nato eller EU? Hva er det egentlig med miljøet og kulturen blant mediefolk, særlig det politiske sjiktet, som ensretter dem så høyreorientert? Til så urimelig høy lønn? Sportsjournalistene klager på fotballspillernes lønn, men de gjør jo ikke så stor samfunnsmessig skade som de enda høyere lønna politiske journalistene. Hvorfor bidrar vi egentlig med penger (kjøper avisene deres) for at de skal få økonomisk grunnlag for å spre sine høyreorienterte samstemte meninger? Bør vi nekte å betale NRK-lisensen?

Det er mange eksempler på at mediene samstemt mobber sine ofre. Som er vi venstreeorienterte, stort sett. De mener også at de har en rett til å ta regien, og prosedyrene, ved de rettssakene de er opptatt av. Uavhengig av vedtatte lover og prosedyrer. Maktfordelingsprinsippet er et fremmedord i redaksjonene, eller hvertfall noe de ikke har forstått. Rundt redaksjonsmøtene dyrkes bare deres egne suverene makt. Å imøtegå dem møtes med å si at da er du for slik Nord-Korea styres, og defineres av medielederne som «ut». Ofte med tilslutning fra det såkalte «Pressens faglige Utvalg». Slik lederne i Nord-Korea også sier om sine motstandere. Men i Norge har heldigvis ikke mediene makt til å straffe folk ut over å mobbe dem fra jobb og all ære (stikkord: boka «Katharina Blums tapte ære», av Heinrich Böll). Men dømmende rett mener mediene at de har, og den praktiserer de med full tilfredshet og makt.

— Kanskje det er på tide å slutte å finansiere dem? Si opp abonnementene?

Kjøret mot Giske, tror de at de har en god sak?

Det kan ikke være tvil om at mange i media nå værer statsrådsblod. At de skal få den radikale, i deres øyne, Trond Giske, fjerna. Gjennom det statsbærende byråkratsjiktet som utøver politikk på egne innfalls vegne, på helt udemokratisk vis. Og som mange tror, at den ledende representanten for dette høyreorienterte sjiktet, Jens Stoltenberg, skal tilfredsstille dem med å fjerne Trond Giske. Slik de fikk fjerna Gerd Liv Valla.


De som nå arbeider mot Giske, er opptatt av prosedyrespørsmål og formaliteter. Sjølve saka dreier seg om salg av den nest største tv-stasjonen i Norge til utlandet, om Norge skal bli et «filialland», som Giske sa. Der følger han bare opp politiske tråder som LO-leder Flåthen tidligere har gjort seg til talsmann for; nasjonalt eierskap. Bare ikke nå. Nå gjør bedriften A-pressen og LO-lederen et stort poeng av at å eie A-pressen ikke har noe med politikk å gjøre. A-pressen skal fortsatt pøse penger inn i aviser som har som formål å ramme fagbevegelsen i Norge.


Tror disse journalistene at de skal vinne denne kampen? Da har jeg mer tro på den analysen som Magnus Takvam i NRK hadde i går. Ikke som Kyrre Nakkin hevder i dag, at det er en politisk blemme. Nakkim er en oppblåst impuls-karrierist. Dette er en politisk god sak for Giske. Den har kanskje allerede ført til at Flåthen må gå av som LO-leder fordi aldersgrensa likevel ikke blir endra. Det kan godt hende høyrefløya i Ap nå føler seg så suverene at de kan kvitte seg med Giske, men de gjør det neppe likevel nå. De har andre metoder…


Det vil bli en pyrrhosseier, i så fall. Og «folk flest» vil se noe annet enn ord på Lorry som vesentlig, nemlig hovedspørsmålet: Hvorfor skal vi ikke eie noe i dette landet, hvorfor skal Norge, av alle land i verden, bli et filialland?

Den politiserte rettssaka

Straffesaka mot Anders Behring Breivik er for lengst blitt en politisk rettssak. Innarbeida strafferettsregler blir nå i det offentlige ordskiftet utsatt for politisk press. Og dette politiske presset følger ingen prosedyrer, som politiske prosesser ikke gjør. Særlig ikke når media er med som viktige aktører. 

Det er forståelig at Breiviks bestialske handling blir så politisk viktig, fordi den er politisk begrunna av massemorderen og han handla etter et klart politisk mål. Fra «stadig flere» og «veldig mange mennesker», som debattleder Erik Wold i NRK Debatten 5. januar refererte til, og politikere og redaktører fra blant andre Aftenposten og Klassekampen, utsettes nå tingretten for et press om å bryte innarbeida prosedyrer. Det politiske kravet er at det skal oppnevnes enda flere sakkyndige som skal gi sine mulige konkurrerende vurderinger, ut over det ordinære systemet med to undersøkende rettsoppnevnte psykiatere/psykologer som får sin vurdering vurdert av en overordna rettsoppnevnt kommisjon. Vurderinger som disse må forsvare under rettsforhandlingene. Det politiske presset mot tingretten for nye sakkyndige er en trussel mot et selvstendig rettsvesen. Argumentet om i vareta hensynet til «folks rettsfølelse» er en dårlig begrunnelse, for «folks rettsfølelse» er kunnskapsløs om rettsregler og er en særlig hevngjerrig og hatefull følelse. Politisk styrte rettssaker er ikke en rettsstat verdig.

Bistandsadvokat Mette Yvonne Larsen var på de overlevendes vegne  i Aktuelt i NRK 4. januar klar på at Breiviks meninger, som han handlet på grunnlag av, ikke kan være resultat av et sykt sinn. For, som Larsen sa, dette er ytringer han deler med svært mange andre. Under ligger premisset om at det er en linje fra ytringer til massemord, slik den svenske journalisten Ola Larsmo hevder i Utrop.

De som vil ha Breivik erklært frisk, er de som er ute etter å bruke Breiviks handlinger som et argument mot sine meningsmotstandere i innvandringspolitikken. Mot dem som er kritisk til innvandring og aksepten av religiøse skikker. Og da passer det ikke inn at Breiviks handlinger skulle være et resultatet av at han er psykisk sjuk. Viktigere enn straffesaka mot Breivik, er å kriminalisere sine meningsmotstandere. Derfor får vi det politiske presset mot tingretten for å friskmelde han.  

Twitter-diskusjon om mitt refuserte Dagblad-innlegg

Jeg skreiv en kommentar til Marie Simonsens artikkel i Dagbladet om «De fortapte menn. De frykter ikke bare muslimer. Mest av alt hater de likestilling»,   om anti-feminismen og kvinnefiendtligheten hos de fleste islammotstandere på ytre høyre. Artikkelen blei refusert. Jeg aksepterte det. Men jeg la kommentaren min ut på bloggen min 27.08.11, og nevnte innledningsvis at den var refusert av Dagbladet.

Dette førte til en replikkveksling på twitter, der signaturen @willJens refererte til den. Twitterdiskusjonen om refusjonen ble gjentatt sist helg der til og med Simonsen sjøl var med og karakteriserte min artikkel for å forsvare refusjonen («svevende var svakt sagt», skrev hun om den).

Det er selvfølgelig interessant å bli sentrum for så stor oppmerksomhet blant så mange betydelige offentlige personer. Men jeg ikke har bedt om ny vurdering av artikkelen eller på annen måte klagd på at den ikke ble trykt bortsett fra å opplyse om det. Jeg har heller ikke problemer med å se at den kunne vært bedre og klarere. Jeg skriver noe, og ikke alt er like vellykka, verken i disposisjon eller innhold. Jeg ser også når jeg går gjennom mine egne utkast, at utkastet er svært dårlig. At noen innlegg kommer så langt som til bloggen eller at jeg ber om å få dem trykt uten at de har en god kvalitet, er derfor ikke usannsynlig.

Men sett bort fra det så er det jo ikke sånn at artikler og innlegg bare blir trykt etter i hvilken grad de er gode. «God» om artikkel er jo en subjektiv vurdering. Minst like viktig som innholdet, budskapet, er hvem som skriver. I Dagbladet er det ekstra viktig, og særlig er det viktig å representere en organisasjon. Ellers mener Dagbladet som andre avisredaksjoner at det er viktig å opplyse om skribentens skattekommune for de andre leserne.

Marie Simonsen karakteriserte de fortapte menn på en helt presis måte — når det gjaldt deres holdning til kvinner og kvinners rolle i samfunnet. Men det er også mer som karakteriserer dem. Mitt poeng som jeg prøvde å få fram var hva kan vi gjøre for å få dem med i samfunnet. Det synes jeg faktisk er viktigere enn å konstatere deres fortapthet.

Drammens Tidende ser verden med Høyres briller

Den politisk høyreorienterte statsviteren Svein Tore Marthinsen fikk i oppdrag å vurdere valgkampdekninga til Drammens Tidende og Romerikes Blad. Hans oppsummering av Drammens Tidende står i dag som kronikk i Drammens Tidende. Samtidig står min oppsummering av Drammens Tidendes valgkampdekning, basert på lederen som samfunnsredaktør Odd Myklebust hadde i avisa si 13. september. Her er min kommentar:
                  

Drammen Høyre fikk 49,6 % oppslutning av de 61,2 % drammenserne som stemte. Nå blir det skattelettelser for de mest velstående og enda flere privatiseringer? Og kommunesammenslåing med tvang der Lier, Røyken og Øvre og Nedre Eiker innlemmes i Stor-Drammen? Jeg tillater meg å tvile på om velgerne i Drammen, og resten av landet, har finlest Høyres program og at det er derfor de har stemt på partiet. Jeg må innrømme at jeg mer tror på at det er en upolitisk popularitetsbølge enn politisk oppslutning om Høyres politiske standpunkter. Uten, selvfølgelig, at min tvil om begrunnelsen til høyrevelgerne kan rokke ved Høyres rett til å gjennomføre sitt program.

Samfunnsredaktør Odd Myklebust skriver i sin kommentar til valgresultatet at avisa hans har «gått kritisk til verks for å finne riper i lakken til det borgerlige styret». Avisa skal ha ros for intensjonen. Men særlig vellykka synes jeg ikke resultatet av den påståtte kritiske gjennomgangen er, ikke minst når en ser på hva DT har skrevet på lederplass.

I sjukehusstriden har DT unnlatt å omtale flere forhold som ikke talte til Høyres fordel. Rett nok er sjukehusstriden en sak som ikke engasjerte drammenserne, et manglende engasjement Drammen er aleine om i Norge. Men hvorfor tok ikke DT på lederplass klarere avstand fra Gullaug, og ville spille en aktiv rolle mot Gullaug og for Drammen?

Og hvorfor gjorde ikke Myklebust mer ut av konflikten mellom Drammens ordfører og den som styrte Drammen Høyres standpunkt i denne saka, Høyres stortingsrepresentant Trond Helleland? Nyvalgt bystyremedlem Haakon Fossen skrev det slik: «Selv Drammens ordfører klarte å avstå fra det naturlige standpunktet for hans by — behold sykehuset i Drammen!» Også Høyre-ordførerne i Asker og Bærum etterlyste det eksterne sykehusstandpunktet til Drammens Høyre-ordfører. Men ikke DT. For at Myklebust skulle beskytte sin venn Helleland?

Høyre har i forrige periode stått for et politisk standpunkt som DT kunne gjort mer for å bringe ut som en verdenspolitisk sensasjon fra Drammen. Drammen Høyre nektet sine bystyrerepresentanter å skrive under på et opprop om å beholde sjukehuset i Drammen. Begrunnelsen var ikke lojalitetshensyn til Buskerud Høyres kamp for Gullaug. Men Drammen Høyre hevdet at ved å skrive under på et slikt opprop ville underskriverne da bli inhabile ved en bystyrebehandling! Det er jo en verdenspolitisk sensasjon, at politikere blir inhabile hvis de stemmer for det de har sagt de mener! Hvorfor beskyttet DT Høyre mot å omtale dette hårreisende standpunktet?

En annen sak er ansettelsen av en ekstern konsulent for å se på helsesektoren. Kanskje er det ikke galt å be noen utenifra se på om kommunen arbeider effektivt. Men han fikk to årsinntekter på fire måneder. Om konsulenten er glup, så glup at han er verdt alle de millionene, er han ikke. Han er som sine konsulentvenner griskere enn han er nødvendig og dyktig. Slik sløsing med skattebetalernes penger burde Høyre fått tyn for. Det hjelper ikke at Arbeiderpartiet har identisk den samme politikken. Dette var et ran av kommunekassa. Men bruken av konsulent Ingar Pettersen ble forsvart av DTs samfunnsredaktør på lederplass.

Jeg har sett på Facebook at minst to sentrale Høyrepolitikere har vært rasende på DT fordi avisa har tillatt seg å omtale noe disse ikke likte. Men grunnen til at DT har mislyktes i å finne Høyres «riper i lakken», skyldtes rett og slett at DT ser på verden med Høyres øyne. Helt naturlig for en kristen markedsliberalistisk avis.

Nyttig med anonym nettdebatt?

Som en følge av terrorhandlingen og massedrapet har det oppstått en debatt om nytten av anonym debatt. Statsråd og SV-leder Kristin Halvorsen har krevd at redaktørene av nettaviser må opphøre med praksisen med anonyme nettinnlegg. Avdelingsdirektør Rune Fløisbonn i Kripos og redaktør Magne Lerø i Ukeavisen Ledelse utgjorde mindretallet i Medieansvarsutvalget og redegjør i Dagens Næringsliv i går og på Lerøs nettsted om hvorfor de ville ha lovfestet et redaktøransvar også for anonyme nettsteder/blogger. De viser til at for anonyme innlegg på nettsteder med en redaktør, er redaktøren strafferettslig ansvarlig for de anonyme innlegg som slippes til på nettstedet sitt.

Sigurd Allern og Ester Polloack hevder i en kronikk i Klassekampen 2. august, «Det anonymiserte hatet», i det de karakteriserer som «nettdebatt», har blitt en frisone som det er på tide å gjeninnføre redaktøransvaret for. De skriver blant annet om sin oppfatning av nettdebatt: «Det er som om å se ned i et avløpsrør. Utskjelling erstatter argumenter.»

Umiddelbart virker det åpenlyst at jo mer visse typer utsagn blir uttalt, jo mer akseptable og «sanne» blir de. Når hatske uttalelser og nedlatende holdninger overfor «utgrupper» blir mer og mer vanlige, får det konsekvenser både for holdninger og handlinger. På nettsida til det tyske partiet Die Linke viser representanten Luc Jochimsen i artikkelen «Høyrepopulisme – når, hvor og hvordan begynner det?» i ti punkter til de mange små ord og skritt som til slutt kan rettferdiggjøre de grusomste handlinger. Kvinneaktivister før sa at «Pornografi er teorien, voldtekten er praksis». Uten at jeg har sett empiri for denne påståtte sammenhengen er lagt fram.

Statsviteren Robert Ford, University of Manchester, etterlyser empiri om konsekvensene av hatefulle uttalelser på nett. Ford skriver i sin artikkel, gjengitt og oversatt til norsk på vg.nett.no:

Massemorderens ekstremisme var oppildnet av opphetet retorikk på internett, spesielt i bloggsfæren.
Virkelig? Hvis dette er sant, må vi lure på hvorfor den enorme veksten av blogger det siste tiåret ikke har utløst en epidemi av morderiske pistolmenn. Jeg vet ikke om noe forskning som har fremlagt beviser om forbindelser mellom internettaktiviteter og vold.

Og:

Vi blir fortalt at en ekstrem høyreideologi som demoniserer muslimer og innvandrere var med på å motivere Breivik.
 Finnes det noen beviser som støtter denne påstanden? Jeg kjenner ikke til noe forskning som viser at massakre forekommer oftere i land med fremtredende høyreekstreme bevegelser enn i land uten slike bevegelser – som er det vi kunne forvente hvis ekstremistiske ideologier oppfordrer til morderiske handlinger. Heller, ifølge et stort forskningsprosjekt av den nederlandske forskeren Ruud Koopmans, er det mye som tyder på det motsatte.
 Kanskje har noen gjort forskning som viser en sammenheng. Hvis så, bør de snakke til pressen om det. Hvis ikke, er det like sannsynlig at Breivik søkte etter en ideologi som tilfeldigvis passet hans morderiske paranoia. Væpnete galninger tidligere har alltid funnet seg et sprøtt narrativ om at de er forfulgt eller offer for en konspirasjon – for å rettferdiggjøre sine handlinger.

Oppfatta jeg stipendiat ved Institutt for statsvitenskap ved UiO riktig i Dagsnytt 18 i går, Anders Ravik Jupskås, som holder på med et doktorgradstudium om høyreoppslutning og vold, så finnes det ikke en påvisbar sammenheng mellom stor oppslutning om høyreekstreme partier og vold.

Jeg forstår ikke at alle meninger må opp og fram i lyset. Arbeiderpartiet hadde som strategi å tie ml-erne i hjel. Kanskje var det vellykka. Uansett: Noen synspunkter kan da bare ties i hjel, særlig de som nærmer seg uttalelser som allerede er forbudt, som ringeakt og diskriminering og hatefulle uttalelser om andre raser, folk med avvikende seksuelle legninger og liknende? Kanskje kan de ikke forbys rundt stambordene på ølkneipene, men muligheten til å få spredd dem til ensomme likesinnede særlinger som overhodet ikke legger bånd på seg foran tastaturet, har en egenverdi. Bånd de fleste av dem, og oss andre, ville gjort ansikt til ansikt med andre.

I en kronikk i Aftenposten i dag skriver Petter Bae Brandtzæg om at nettdebatten slik den foregår, faktisk hindrer andre fra å delta på grunn av sin uforsonlige skjellsordpreg. Det stemmer for meg. Det er ikke interessant i det hele tatt å prøve med noen form for debatt på nettdebattene i for eksempel Drammens Tidende, enda den og innlegga der underlagt redaktøransvaret. Kanskje ikke diskriminerende, men bare dumme og frekke, altfor mye. Jeg tok det også opp med redaktør Bore 7. oktober 2009 i en (ubesvart) epost:

«Jeg har ikke grundig og systematisk kunnskap om innlegg på debattsida i DT nett (eller andre steder), men det er vel dekning for å si at det finnes flere innlegg der som er usaklige, frekke og jeg vil faktisk tillate meg å hevde nærmer seg meningsløse reint politisk sett — enn i trykte aviser? Jeg tenker for eksempel på de innlegga som var i forbindelse med en litt tidligere nettdebatt i vår/sommer om Gullaug, men det gjelder også de fleste nettdebattene, både i DT og andre? Personer med slike synspunkter og måter å uttrykke seg på har jo også ytringsfrihet, og uttaler seg vel sånn i muntlige organiserte debatter, [men] må det videreformidles av dere likevel? Slike ytringsformer som det kryr av på nettet hører vel mer hjemme i en betydelig engere krets?

For det første er jeg ikke sikker på om disse innlegga, nærmest utbrudd, trenger å komme på nett som en sikkerhetsventil for å hindre opprør, hvis det er slik en tenker. Det har jo også noe med hele debattnivået på nettet å gjøre, og hvem en der trekker til seg? Mange vil hevde at jeg ikke er av de sakligste … alltid,…, men jeg føler meg ikke tiltrukket av å delta og prøve å være saklig i en typisk nettdebatt (nettdiskurs?). Og det er jo litt dumt å ikke legge til rette for konstruktive meningsutvekslinger i en så praktisk kanal som nettdebatter kan være? Eller ser dere på det å tillate hva som helst kan trekke til seg alle og slik etterhvert skolere dem til å ta del i en mer detaljert debatt?

Jeg ser at dere i forbindelse med debatten om læreren på Galterud opererer med begrepet «forhåndsmoderert» debatt. Burde det utvides til flere og alle nettdebatter?»

Og er egentlig debattene på vg.no og dagbladet.no bedre? Nei. Det er vel bare Dagsavisens nettdebatter som er tilfredsstillende?

Jeg støtter ønskene om at avisenes nettsider blir redigert med like strenge krav som for innlegg i papirutgavene. Og også at ethvert nettsted skal ha en ansvarlig redaktør som er undergitt de samme bestemmelsene i straffeloven som redaktører av skriftlige publikasjoner. I forhold til kontrollen av utenlandske nettsteder er det selvfølgelig et problem. Men til realiteten, å gjøre forsøk på å hindre de mest platte og forgiftende ytringer på nettet kan jeg ikke se hindrer retten til at alle ytringer skal kunne komme fram hindres, også retten for dem som måtte argumentere for en sosialistisk revolusjon (som egentlig er forbudt?) eller en innføring av et kristenfundamentalistisk diktatur (som nok ikke er forbudt).

Men foreløpig holder Robert Ford sin påstand, en sammenheng mellom hatefullt debattklima og hatefulle argementer, og vold, er foreløpig ikke påvist.

For øvrig: Jeg har nå satt en stopper for kommentarer på min egen blogg fra personer jeg ikke vet hvem er. Jeg vil i grunnen ikke ha kommentarer og motforestillinger fra andre personer enn de som kan stå for sine meninger under fullt navn.

SKUP-prisen 2011 — betryggende lojal

SKUP-prisen er journalistenes egen pris for framragende arbeid. (SKUP: Stiftelsen for en Kritisk og Undersøkende Presse). Journalistene mener de er kritiske, og har en kritisk holdning til maktmennesker og verdens begivenheter. Som for eksempel til vedtak 1973 i FNs sikkerhetsråd og praktiseringa av den? Ja, det går vel klart fram?

Journalistenes vurderingsgrunnlag for hva som er kritisk, det er det de til enhver tid måtte tenke sjøl som riktig. Altså at deres tanker for hva som er rett, detter ned fra himmelen som udiskutable dogmer.

SKUP-prisen ble delt ut i går. I årsmeldinga for 2009 står det at «SKUPs prisjury består nå av leder Thor Woje (Romerikes Blad), Lars A. Kristiansen (NRK), Ida Grieg Riisnæs (Dagens Næringsliv), Kari Aarstad Aase (VG), Svein Brurås (Høgskulen i Volda), Anne Berit Bjørken (Adresseavisen) og Anne Hovden (Bergens Tidende).» «Prisutdelingen er av kommentatorer kalt "Norgesmesterskapet i journalistikk" og omfattes med betydelig prestisje», skriver SKUP på sin egen side om prisen.

Styreleder Thor Woje sier om begrunnelsen: « - Et enkelt case om Hjørdis på 85 som sto i sykehjemskø, ble til en stor avsløring av køer kommunene har ønsket å skjule og som derfor var ukjente for lokalbefolkning og sentrale myndigheter. Det bildet som er skapt av eldresektoren i den politiske debatten, viste seg ikke å stemme,» sa juryleder Thor Woje om begrunnelsen for hvorfor prisen gikk til denne TV 2-reportasjen. Og la til: « - Metodebruken i prosjektet har blitt til på veien. Hindringer førte til utvikling av nye metoder eller at gamle metoder måtte brukes på nye måter. Prosjektet preges av systematikk, troverdighet og god kildekritisk håndtering». Jeg gjentar: «Utvikling av nye metoder»? Casestudier, eller tilfellestudier som en professor i statsvitenskap helst vil kalle det, er jo et metodeområde med en omfattende nasjonal og internasjonal samfunnsfaglig litteratur. Tror journalistene at de har finni opp noe helt nytt? Da er de utrolig mer uvitende enn jeg kunne forestilt meg.

For meg har det siste året vært dominert av to store journalistiske bragder: Geir Selvik Malthe-Sørenssens og Kjetil Bortelids Mælands bok «FORFALSKNINGEN — POLITIETS LØGN I TREHOL-SAKEN». Og for det andre TV2s avsløring av amerikanske spioner i Norge, faktisk pensjonerte politiske overvåkere fra vår egen nasjons «Politiets sikkerhetstjeneste». Men disse sakene nådde ikke opp i SKUP-komiteen til hovedprisen. Jeg har ikke finni noen vurdering av hvorfor disse sakene ikke nådde opp. Kanskje finnes det journalistiske argumenter mot boka og TV2-avsløringa. TV2s spionavsløring kan kanskje sies å være et kompromiss, i og med at de faktisk fikk en mindre SKUP-pris. Når det gjelder Treholtsaka er jo forfatterne delvis lurt av PST, i og med at de er blitt forelagt bilder som er påstått lagt fram i retten, men som en PST-pensjonist påstod likevel ikke er de som ble lagt fram i retten. Men uten at noen veit hva som blei lagt fram i retten. Hva som faktisk er avgitt skriftlig dom, kan jo heller ikke dokumenteres av rettsapparatet.

Men jeg er ganske sikker på noe: Uansett hvor god Selvik Malthe-Sørenssen/Bortelids Mælands bok er, og særlig TV2s spionavsløring, er det tilnærmet politisk umulig for SKUP å gi hovedprisenprisen til disse to, med all den oppmerksom og motstand dette ville ført til. Den kritiske journalistikken ville fått de mest grunnleggende institusjonene til makthaverne i Norge mot seg. Og særlig deres mest sentrale mektige støttespillere. Det går ikke, det finnes da dog grenser for kritisk holdning!

Hvorfor er skattekommunen relevant for et standpunkt?

Nå har alle avisene tatt over det standpunktet Aftenposten var først ute med: Nemlig å oppgi skattekommune, og eller/bostedsadresse, som kjennetegn på skriveren av et avisinnlegg ut over navnet. Jeg personlig betrakter det som en uthenging av meg generelt, og konkret, at kommunen Drammen skal knyttes mitt navn i forbindelse med mine meninger. I den grad det er relevant, jeg er sterkt imot å bli assosiert med Drammens nåværende politiske praksis og byens politiske og kulturelle historie.

Jeg har i dag et innlegg i Klassekampen om krigen i Libya. Hvilken relevans har min skattekommune for mitt politiske standpunkt? Jeg har tidligere klinkende klart gitt uttrykk for at jeg ikke vil ha oppgitt nåværende skattekommune som kjennetegn på meg, og har bedt om å få min bloggside oppgitt i stedet. Men for det siste innlegget glemte jeg overfor avisa å ta med forbeholdet mot å la min person bli karakterisert ved min nåværende skattekommune.

Arkitektprofessor Christian Norberg-Schulz har vært opptatt av den stedsmarkeringa som er så viktig i Norge. At vi «er» det vi kommer fra. (Som de sier i Klanen: «Alle som «er» Vålerenga, reis opp!»). At om vi er for eksempel «bergenser», oppfattes det som noe grunnleggende avgjørende for oss. Og som kan forklare våre meninger? Politisk kan en ut fra sentrum-periferi-konflikten i Norge med en flik av sannhet hevde at skattekommunen er relevant for å karakterisere ens standpunkt. Men i et slikt perspektiv spiller kommunen Drammen politisk, kulturelt og historisk overhodet ingen selvstendig rolle.

Skattekommunen til en politisk debattant gjør et innlegg verken bedre eller dårligere. I tillegg er det en klasseforskjell her: den intellektuelle eliten kan få skrive sin yrkestittel eller sitt universitetsfag bak sitt navn. At alle aviser er enig i en slik stempling, er interessant. Identitetsforvirring om skribenter er heller ikke noe argument, med mulighetene alle har i google.no.

Ove Bengt Berg, født i…, vokst opp i/på…, skatter i… , — altså en håpløs mening?

Kapitalismen, umoralsk eller logisk umulig?

«- Sådan är kapitalismen, otack är den armes lön», sang Fred Åkerström i sin versjon av danske Per Dichs dikt Kapitalismen. Av alle var det finansmannen Øystein Stray Spetalen som i Dagens Næringsliv på forsida 10.06.2010 «Varsler slutten for kapitalismen». Der pekte han på det faktum at 0,01 prosent av befolkninga i Vesten stikker av med hele gevinsten, og at det er middelklassen som igjen må betale det samme mindretallet for de finansødeleggelsene de har påført andre. Debatten har gått i DN seinere, men uten at jeg kan se at den har slått an i øvrige medier.

Dette er jo egentlig en debatt som burde vært initiert av både Klassekampen og Rødt, og gjerne SV. Rune Skarstein har reist den i «Økonomi på en annen måte», og Krugman med sin bok om finanskrisa i 2008. Men det har vel blitt sånn at det er umulig for kapitalismens kritikere å ta dette opp, uten fra dem som har vært betrakta som kapitalismens største tilhengere. Kapitalismens kritikere møtes bare av et samla politiker- og pressekorps med hån og hoderystende håpløshet, som når pressen møter systemkritikk. Men altså ikke på samme måten som når Spetalen, også kalt Spettis i Vålerenga-kretser, tar det opp. Da blir problemstillinga kommentert seriøst, om ikke akkurat applauderende, av respekterte maktpersoner som statsministeren, de i finansverdenen og andre rikssynsere. Men ut over Dagens Næringsliv, har ikke dette blitt en særlig omfattende diskusjon.

Slik jeg oppfatter Spetalen, er han altså opptatt av det urimelige i at alt overskuddet av samfunnets produktivitet går til en minoritet, at det er spekulantene som var årsak til krisa som støttes av statene gjennom enorme finansieringspakker, og at det nok en gang er middelklassen som må ta belastninga for kapitalismens havari. I tillegg vil han satse på mer realøkonomi, finansmekleren!

«Produksjonsprosessen framstår for kapitalisten bare som et uunngåelig mellomledd, som et nødvendig onde, for at han skal kunne tjene penger. Alle kapitalistiske nasjoner er derfor i perioder fanget av et feberaktig forsøk på å tjene penger uten å gå veien om produksjonsprosessen.» Karl Marx, Das Kapital. Sitert som et oppslag i Financial Times 18.10.2008.

Å spå kapitalismens død, er en velkjent øvelse blant sosialister og marxister. Marx blir ofte tatt til inntekt for påstanden om at kapitalismen er et umoralsk system. Det mente han muligens også. Men hans hovedpoeng var at han mente å kunne påvise at kapitalismen er et økonomisk system med slike innbygde motsetninger at det ikke kunne overleve til «evig tid», men før eller seinere må bryte sammen. Derfor hadde vel også Marx håpet at mange kunne ta avstand fra kapitalismen på dette grunnlaget, sjøl om de måtte mene at kapitalismen er et moralsk riktig system. I dette perspektivet er Spetalens kritikk interessant, som Paul Krugmans kritikk er det.

I et ekstranummer av tidsskriftet Rødt! har Peder Martin Lysestøl en artikkel om kapitalistiske kriser. Og han viser til at kampen mellom kapitalistene om omfordeling av merverdien skjedde med finanskapital. Omsetninga av derivater i USA økte fra 1 000 milliarder dollar i år 2000 til 20 000 milliarder dollar seks år seinere. «Så skjedde det som ingen politikere hadde forutsett: For første gang i kapitalismens historie er den økonomiske krisen så omfattende at den truer flere stater med konkurs.» Og politikernes og statenes løsning på dette er: Reduserte lønninger og reduserte offentlige ytelser. Sånn svekker de kapitalismens fundament enda mer.

Trøsten kan være som økonomiprofessor Steinar Holden har proklamert fra Blindern: Kapitalismen har ingen alternativer, derfor må oppgaven være å rette opp dens svakheter. (Min omskriving av hans ingress i DN 18.06.2010 side 3). Slik John M. Keynes, en sosialøkonom som nå står veldig svakt blant økonomer og politikere, foreslo å berge kapitalismen som system fra krisa i 1930-åra. Keynes ville overstyre kapitalismen ved å sørge for at folk fikk et minimum av kjøpekraft, og satse på offentlige tiltak som satte den økonomiske sirkulasjon i gang igjen. Kapitalistene satset heller på verdenskrig. Kapitalismens redningsmann Keynes blei etter hvert kapitalistenes skrekk og hån parallelt med økende finansspekulasjon.

Erfaringa er klar: Krisene kommer igjen og igjen, neste gang alltid mer omfattende og grunnleggende enn den forrige. Sjøl ikke verdenskriger som forsøk å løse kapitalismens motsigelser, har hjulpet. Lysestøl: «Knapt noen gang tidligere har Karl Marx sine teorier om motsetningene i kapitalismen vært tydeligere enn idag». Jeg er ingen ekspert på Marx, og han hadde vel neppe rett i alt han hevdet i Das Kapital, kan det være trygt å hevde. Men foreløpig er det mer og mer som tyder på at han har grunnleggende rett: at kapitalismen som system ikke kan overleve. Infløkte matematiske likninger fra Økonomisk institutt har ikke vært til annen økonomisk samfunnsnytte enn at likningsmakerne har fått sin gode lønn.

Spørsmålet er bare, slipper vi unna en ny(e) verdenskrig(er) før det irrasjonelle kapitalistiske system gis opp?

Bildet er tatt fra Rødt! nr 2A 2010, side 17.

Verdens militærutgifter, økt med 49 % siden 2000. Forgjeves, eller nyttig?

Det svenske fredsforskningsinstituttet sipri offentliggjør i dag en oversikt over verdens militærutgifter. Fra 2008 til 2009 økte de med 5,9 %. USAs økning på 47 milliarder dollar utgjør 54 % av økninga. Og av de landa det finnes tilgjengelig data for, økte 65 % av landa militærutgiftene. I Asia og Indonesia var oppgangen sterkest, de økte militærutgiftene sine med 8,9 %.

"Många länder ökade de offentliga utgifterna under 2009 som ett sätt att öka efterfrågan för att bekämpa recessionen. Trots att militära utgifter inte vanligtvis var en stor del av dessa ekonomiska stimulanspaket, så skars de inte ned heller ", förklarar Dr Sam Perlo- Freeman, chef för SIPRI:s projekt om militärutgifter. "Siffrorna visar också att militära utgifter utgör ett långsiktigt strategiskt val för större eller medelstora makter, som USA, Kina, Ryssland, Indien och Brasilien, som länderna håller fast vid även i svåra ekonomiska tider." (Sitat fra sipris sammendrag av årboka).

Jeg anbefaler dere å lese sammendraget av rapporten som blei offentliggjort i dag. Nevnt av NRK radio i natt, men ligger ikke inne verken på tekst-tv eller nett (etter nylig søking).

Spørsmålet er så, er alle disse utgiftene bortkasta? Kan vi se dette som et ledd i at verden blir stadig sikrere og at krigsfaren går ned? Altså at sikkerhet betyr stadig større militærutgifter, som er høyresidas årsaksforklaring. Eller som deres politiske meningsfeller i DDR sa det: «Frieden schaffen wir auch mit Waffen». Og litt sant er det i det: Uten våpen hadde ikke Hitler blitt slått.

Jo hyppigere bruk av våpen, krig og jo større militærutgifter, desto større er sjansen for å få Nobels fredspris. Men jeg tror folka bak Nobels fredspris ikke skjønner seg så mye på krig og fred.

Sipris påviste opprusting er ikke noe godt tegn. Det er mange internasjonale konflikter under oppseiling, og det er ujamn utvikling mellom stormaktene. Noen, som USA, er på veg ned. Alt dette kombinert med kapitalismens uløselige problemer. Slagord som «imperialisme betyr krig» er kanskje ikke helt bak mål?

Politiske institusjoner og politikere har glemt siste verdenskrig, og årsakene til den. FN er helt omgjort til en krigsvelsignende organisasjon, ved at det er lov til å angripe land med begrunnelsen mindre enn mistanke om en annen stats hensikter, som FN om Afghanistan. Akkurat som Hitler om Polen. Journalister gjør ikke karriere på å kritisere verdensutviklinga, som de heller ikke gjorde på 1930-tallet. Folk i den vestlige verden er politisk uinteresserte og ubekymra for krig, utenom mot muslimene, og i den grad de er bekymra og mot kriger, så er disse menneskene uorganiserte og for svake. I Norge sitter til og med den politiske organiserte krigsmotstanden i regjeringa og fører krig mot det afghanske folket. Statsminister Jagland lo av og håna alle de internasjonale folkelige protestene mot krigen mot Irak, for de hadde ikke politisk makt. Og blant det amerikanske folket dominerer vel nærmest en lengsel etter krig; med hellig vrede å hevne og straffe dem «som ikke vil som oss»?

Jeg tror statslederne som ruster opp har rett. Våpna trengs. Framtida er ikke lys.

Politimann uten hjelm drept

I går omkom dessverre en syklist i Buskerud. Den 39-årige mannen hadde iflg NRKs tekst-tv for Buskerud (side 176) i går svært stor fart, falt over styret og døde momentant i følge politiets opplysninger.

Politiet opplyste videre at vedkommende ikke brukte hjelm, fant NRK plass til å opplyse i den korte meldinga. Hvorfor ga politiet denne opplysninga til mediene, og NRK brakte det videre? Selvfølgelig fordi politiet (og NRK?) mente at dette var årsaken til ulykken, uten at det direkte ble sagt. Bare for at vi likevel skulle forstå at det var årsaken. Men kan vi være sikker på at vedkommende ville overlevd om han hadde brukt hjelm? Tenk om vedkommende ville ha blitt drept likevel? Hjelmen kunne ha vært for dårlig, ikke hjulpet eller syklisten kan ha dødd av andre skader. Og hvorfor skal politiet gå ut og årsaksforklare en trafikkulykke straks? Det gjør politiet når det dreier seg om syklister, og da tilsier trafikkpolitiets ryggmarksrefleks to ting: 1) Årsak og skyldspørsmål må avgjøres straks, og 2) syklisten har alltid skylda. Blir en syklist nedkjørt og drept av en trailerhenger i en høyresving, er politiet alltid på pletten, før kroppstemperaturen på den avdøde har kommet ned i 30 grader, og frikjenner yrkessjåføreren.

Jeg veit at det har vært tatt opp med politidirektoratet at politiet ikke straks skal gå ut og avklare årsaks- og skyldspørsmål i trafikkulykker, særlig der syklister er involvert. Men det nytter ikke. Syklister er trafikkens pariakaste, og for politiet trafikkproblem nr 1.

Trygg Trafikk, de fryktsomme tantenes organisasjon for uhemmet vekst i privatbilbruken, er mot alt som ikke tjener dette formålet. Blant annet vil de ha hjelmpåbud for alle syklister alltid. Som i den australske byen Perth der nesten ingen sykler lenger. Trygg Trafikk krever imidlertid ikke hjelmpåbud for passasjerer i baksetet i biler, trass i at også dem får mange alvorlige hodeskader. Det kan hindre veksten i bilbruken og det tør ikke Trygg Trafikk si noe om. For øvrig mener jeg at en alltid bør bruke hjelm når en trener på sykkel, men at det ikke er nødvendig når en sykler småærender i byen.

I forrige uke ble en politimann på tragisk vis drept i tjenesten. Han brukte ikke hjelm da.