Som i totalitære stater, er den norske statsledelsen opptatt
av i hvilken grad mediene får nok penger til å utføre sine oppgaver slik
statsledelsen ser dem. Statsledelsen kaller sin utgreiing om støtte til mediene
med et misvisende ord, «Mediemangfoldsutvalget». De kan dette med manipulerende ord, den norske eliten.
Norske medier er en
lydig ensretta politisk aktør for det som kan kalles «den eneste mulige
politikken» for det «alle» er enige om. Medieutvalgets formål dreier seg ikke
om annet enn at flest mulig skal sikre seg mest mulig av skattepenga for å si
det regjeringene vil at de skal støtte opp om. Om mer skattepenger til denne
ensidige propgandabransjen står det ikke
«mye på spill. For oss alle», som redaktør
Harald Stanghelle hevda i Aftenposten 7. mars i år. Bare for Stanghelle og hans
yrkesbrødre.
1. Fotfølginga av
Trump,
bare ett eksempel på medienes ensidighet
De vestlige medienes felles aktive negative holdning til
Donald Trump, nærmest en forfølgelse, viser hvordan mediene opptrer aggressivt
enhetlig. Men bare å kritisere mediene for deres stormløp mot Trump, blir for
enkelt. Medienes kampanje mot Trump er bare et eksempel på hvordan de opptrer
på alle viktige samfunnsområder og viser at de er en aktiv bevisst aktør for de
mektigste økonomiske og imperialistiske interessene — i Norge som ellers i
verden.
Ingen president i USA har blitt fulgt, minst hver time, slik
som Trump er. Hvorfor kunne de politiske journalistene ikke hatt samme holdning
til han som til Obama, Bush-presidentene og Clinton?
Det er som da jeg spurte
tidligere Dagblad-journalist Anne-Sissel Skånvik på 1980-tallet en gang, om en
opplysning om en politiker som var mye omtalt på det tidspunktet, var
interessant. Skånvik svarte «Nå har alt om han interesse». Trump fotfølges daglig
med flere nyhetsinnslag av et samla journalistkorps, også i Norge. På nrk.no
skriver en journalist på typisk «saklig» vis at Trump ikke forklarer seg om sin
politikk, han «forsøker» å forklare.
Trump henges ut av journalistene særlig ut fordi han vil forby
anonyme kilder. Sigurd Allern, seinere medieprofessor, pekte alt i boka «Kildenes
makt» fra 1992 på problemet med den politiske makta som gis til anonyme kilder.
Ok, Allern er ikke sett på som en «troverdig kritiker» blant journalistene. Men kildenes makt er
ingen «oppfinnelse» av Sigurd Allern. Alt i 1984 pekte daværende rektor på
Journalisthøyskolen, Per Olav Reinton, på det han omtalte som «kildenes
tyranni» og det som derfor førte «journalistene inn i et frivillig slaveri».
Men når de politiske journalistene har en «skurk», nemlig Trump, så kan alt
brukes mot han. Uansett om det er logisk eller sant. Eller en «falsk nyhet».
Norges utenriksminister, Børge Brende, i trygg forvissning
om meningsmålernes og journalistenes spådommer om Trumps fem prosents sjanse
for å kunne vinne, trodde han trygt kunne gå ut å trakassere den ene
presidentkandidaten i det landet der norsk utenrikspolitikk utformes. Det er jo
en ekstremt udiplomatisk oppførsel av diplomatenes sjef. Bølla Brende kan prise
seg lykkelig over at Trump hadde storsinn nok til å behandle Brende på en helt annen
måte enn han behandlet Trump. Politikerjournalistene beundret Brende for hans
diplomatiske og politiske bøllestreker, i stedet for å kritisere han.
Den samstemmige opprørtheten over Trump er også litt merkelig når hans handlinger foreløpig ikke er så
uvanlige for en amerikansk president å være. Men Trump provoserer åpenbart journalistenes
grunnleggende verdensbilde; de må uten tvil føle seg rett og slett trua siden
de samla blir så opprørte. Noe tilsvarende har ikke skjedd det vestlige pressekorpset
siden siste verdenskrig.
Journalistene, i sin vante flokk, føler seg ikke bare trua,
de lukter blod, og vil ha og vil se Trump fjerna. Og alle vil ha sin del av
æren for henrettelsen, tydeligvis. Det kan ikke være en annen grunn enn at
Trump står i vegen for deres politiske mål, «den eneste mulige politikken»,
konsensuspolitikken.
2. Journalistenes
politiske historie:
ukritisk stats- og maktunderdanig
Mediene i hele Vesten har ikke spilt noen rolle i å
motarbeide verken første eller andre verdenskrig. Snarere tvert imot. På
1930-tallet var norsk «borgerlig» presse (ikke Ap-avisene), så «kritisk» at
deres politiske journalister var sterkt for Nazi-Tyskland, minus én journalist
(Dagbladets Ragnar Vold).
I vår tid, i siste del av forrige århundre, var redaktøren
av Sunnmørsposten i Ålesund ordfører samtidig. Hvor kritisk var redaktøren til
ordføreren? Like kritisk som de to, tilsynelatende motstanderne, en Høyre- og
en Ap-representant i Drammen formannskap, som redigerte hver sin «konkurrerende»
avis og la lokk det de så på som uønska lokale diskusjoner?
Situasjonen med manglende kritikk er like ille i dag som
disse eksemplene, egentlig verre, men bare mer skjult. Det er ikke noe problem
å finne saker som journalistene tier om for å slippe å plage de som
administrerer «den eneste mulige politikken».
3. Bolig-, energi- og
pensjonspolitikk
Bare ta viktige politikkområder for folk flest som
boligpolitikk, elektrisitetsforsyning og økonomisk politikk.
Mediene er mikronstativ for boligprodusentenes mange
organisasjoner for å påstå både at det er boligmangel og hva den skyldes.
Stadig, særlig i NRK Dagsrevyen, får boligprodusentene, banker og
eiendomsmeglere som lever av høyest mulig boligpris, legge fram sine argumenter
for å øke boligprodusentenes fortjeneste: Mindre boliger tettere og høyere,
mindre lys og med dårligere byggkvalitet. Det journalistiske indirekte budskapet
er at motforestillinger til boligprodusentene ikke finnes. Mediene søker heller
ikke opp motforestillinger til boligprodusentenes interesser. Det er i praksis
for boligprodusentenes mange organisasjoner bare å ringe Dagsrevyen, så kan de
være ganske sikker på å få på plass et propagandainnslag som i tillegg kan
applauderes av en helt enig bygningsminister Jan Tore Sanner. Sikkert med
rosende omtale i Dagsrevyens interne loggbok etterpå.
Ap-, SV- og Sp-regjeringas bygging av master i Hardanger
fikk stor medieomtale som visuell naturforurensing. Men ikke hvorfor nye master er viktig, og ikke noe om noe som er enda viktigere: nemlig bygging av mange nye sjøkabler til det europeiske fastlandet. Det er for å knytte Norge til EUs kraftmarked og konsekvensene av det. Norge skal
kunne tjene penger på å tømme vannmagasinene om sommeren for så å kjøpe strøm tilbake om vinteren til dyr EU-pris, strøm som er produsert av kull og atomkraft. Som en følge av dette av holder mediene også skjult hensikten med
de nye strømmålerne til milliarder av kroner betalt av oss forbrukere, noe som faktisk
åpner for å strupe strømtilgangen individuelt hos hver enkelt strømkunde. Det
står i forskriftene for de nye strømmålerne. Et journalistisk ikke-tema for
«mangfold»-journalistene.
De politisk-økonomiske journalistene synes det er helt ok
med å sette overskuddet av vår oljeproduksjon i aksjer som kan fordufte i et internasjonalt
finanskrakk, i motsetning til i det minste å bruke penga til varig
infrastruktur i Norge til glede for framtidige generasjoner.
Og like selvfølgelig er det for de politiske journalistene at
vi ikke lenger har råd til slike pensjoner som vi hadde råd til før
oljeinntektene.
4. Politikere
forskjellsbehandles
I NRKs program Politisk kvarter 21.12.16 ble den nye
justisministeren Per-Willy Amundsen mindre enn et døgn etter utnevninga
intervjua av journalist Bjørn Myklebust. Intervjuet er framstilt som et
framstående eksempel på kritisk revolverjournalistikk. Det interessante ved
dette intervjuet er den unntaksvise kritiske holdninga som en ledende politiker
blir utsatt for. Hadde Myklebust behandla Stoltenberg, Solberg, Støre eller
Børge Brende slik Amundsen (og Søviknes) ble, for eksempel når det gjelder krigene
i Libya og Syria, hadde neppe Myklebust hatt noen jobb lenger. For det er
forskjell på dem som representerer «den eneste mulige politikken» og de andre.
Jeg husker sjøl en gang på 1990-tallet da jeg var i diskusjon
med Carl I. Hagen i Dagsnytt 18 om fartsgrenser på motorvegene. Da jeg fikk
satt ut Hagen litt med noe han var uforberedt på, jubla og klappa
NRK-journalistene utafor studio. Artig for meg, men dette er et representativt
eksempel på at journalistene ikke er så kritiske og upartiske som de påstår.
5. Demonisering av
politikere — noen
Mens en ellers i Norge er opptatt av å motarbeide mobbing,
er mobbende demonisering av utvalgte politikere en æret journalistisk aktivitet.
Før Trump var det i Europa Marine Le Pen og særlig Putin som var «ut».
Opposisjonen til «den eneste mulige politikken» har ingen journalister, og
politikere som ikke har støttespillere i mediene kan lett tas — som de
svakeste. Sånn ulvene driver geriljataktikk. Ikke mot politikere med makt, som
EU-kommisjonens ledere, og særlig de amerikanske i deres øyne heltepresidentene
Obama og Clinton og våre egne helter som statsministrene Brundtland og
Stoltenberg.
I Europa manes det opp et skrekkbilde av Putin som en
trussel mot Europas stater og folk. Forsida på Der Spiegel — og Klassekampen —
taler sitt tydelige språk. Som en pensjonert kjent utenriksjournalist sa i et
privat selskap jeg tilfeldigvis møtte han: «Putin er reine Hitler.»
Du skal ikke være mye utafor den smalspora «eneste mulige
politikken» før du blir utstøtt. Per Olav Lundteigen pådro seg journalistflokkens
vrede da han i 2006 ville at vi «skulle stå tidlig opp om morran» og begynne å
produsere vaskemaskiner igjen i Norge. Trygve Slagsvold Vedum truer også den
eneste mulige politikken. Det er helt i samsvar med de politiske journalistenes refleks i forsvar for «den eneste mulige politikken» at politisk redaktør i Adresseavisen, Tone Sofie Aglen, med støtte av Kristin Clemet, hevder og
krever, at Vedum må angripes nå. Clemet spår også at journalistene, som hun treffende omtaler som
en blokk, snart vil måtte reagere.
For nå er det mest opphisselsen mot «demonen» Sylvi Listhaug
som gjelder. Fra journalistene, Clemets blokk, politikerne fra Venstre til Rødt
til de universitetsansatte. Listhaug gjennomfører politikken til Erna Solbergs
regjering som har nærmest enstemmig oppslutning i Stortinget. Listhaug sier ja
til asylinstituttet som et reint innvandringsinstitutt, hun sier ja til mye av
det Frp sier de er imot, og hun sier ja til å sende skip til Middelhavet for å
hjelpe misfornøyde afrikanere med å komme til Europa. Hun er på de norske
innvandringsentusiastenes side mot EU-kommisjonens restriktive planer for innvandringsvegen
over Middelhavet. Hun kritiseres for «retorikken», men hun gjør akkurat som
innvandringsentusiasten Knut Arild Hareide vil. Slik som mediene hjalp Carl I.
Hagen fram med lattergjøring, hjelper de politiske journalistene, som alle er
uenig med Frp, å gi inntrykk av at Frp mener noe helt annet enn det de faktisk
arbeider daglig for.
Derimot er Listhaug selvsikker avvisende til å underkaste
seg kritikerne og journalistene. Det er nok ekstra provoserende for dem som
representerer «den eneste mulige politikken» at hun ikke er ydmyk overfor dem; «kontrollørene»,
«vi som bestemmer hva som er akseptabelt å mene». Og så kan en jo bruke
muligheten til å sverte en kvinne, noe som ellers ikke er korrekt.
6. Krigspropagandistene
Som alle bedrifter, partier og organisasjoner har sine egne
kommunikasjonsmedarbeidere, ofte journalister, som skal framstille sin egen
organisasjon i et mest mulig positivt syn, trenger krigførende parter sine egne
krigspropagandister. Men de moderne vestlige statene, som Norge og andre
europeiske stater, trenger ikke opprette et eget statlig propagandabyrå. De som
smykker seg med karakteristikken «kritisk» tar helt automatisk frivillig på seg
å unnlate å kritisere Norges krig i Afghanistan, i Irak, i Libya og Syria — mens
den forberedes og pågår. Det er lavmælt forståelig mumling for ikke å støte
sine statsledere som også er potensielle intervjuobjekter som kan brukes i egen
karriere. Etterpå, når krigen er over og ikke så mange er opptatt av den, kan
en gjerne referere noen som sier at noe av disse krigene var feilslått
politikk.
At Norge nettopp har tapt krigen i Syria, der de blanda seg
inn i en borgerkrig åpenbart i strid med folkeretten, er et sviende nederlag
for den norske eliten og deres klakkører journalistene. Det er et krigsnederlag
journalistene tier om. Enda de jobba sterkt politisk innad i Norge for å hindre
det lovlig valgte regimets gjenerobring av Aleppo fra IS. En politisk
propagandakamp der de underkasta seg de politiske interessene til Norges Røde
Kors og den norske Flyktningehjelpen. Dagens politiske norske journalistene
hadde kanskje også støtta Hitler for å hindre at Sovjet-troppene erobra Berlin
for å knuse det tyske nazi-regimet?
Norges innblanding i den syriske borgerkrigen, og med sanksjonene
som så sterkt rammer sivilbefolkninga i Syria, er ikke noe folkerettsproblem
for våre politiske myndigheter, og dermed heller ikke for det politiske
journalistkorpset.
7. Folkeretten, Krim og Syria
Statslederne i Vesten snakker stadig om folkeretten, og
viser til den når de skal framheve egne interesser og maktbruk, og de politiske
journalistene gjentar dette ukritisk daglig som papegøyer. Det finnes ingen
slik domstol som kan dømme noen stater. Tilbakeføringa av Krim til Russland
etter folkeavstemninga der er ikke dømt i noen folkerettsdomstol, og det er
heller ikke åpenbart at Russland ville bli dømt i en slik tenkt rettssak, sjøl
med et flertall av vestlige dommere. Den reelle politiske bakgrunnen, at å frata
Krim fra Russland ville være en betydelig geopolitisk svekkelse av Russland, på
linje med sovjetiske atomvåpen på Cuba, er et ikke-tema for våre politiske
journalister.
Ingen folkerettskjennelse har heller gitt Norge noen rett
til å delta i borgerkrigen i Syria og ramme sivilbefolkninga med sanksjoner for
å kaste den valgte lederen der. Om det hadde fantes noen folkerettsdomstol, er
den norske innblandinga i Syria åpenbart i strid med folkerettens intensjoner. De
politiske journalistene er heldigvis lydig og nevner aldri noe om dette.
Journalistene
skjuler også et kraftig linjeskift i den norske utenrikspolitikken fra de
første tiåra etter siste verdenskrig med en ny aktiv innblanding i andre
stater. Et aggressivt skifte. Med full samla støtte fra en «mangfoldig»
presse.
Norske politiske journalister gir samstemmig inntrykk av
at staten Norge kan smelle til Russland med sanksjoner uten at Russland
forventes å reagere med mottiltak på sanksjonene.
8. De utvalgte til å
bekrefte
journalistenes mening
Den nye russiske ambassadøren til Norge uttalte 17. februar at
forholdet til Russland var vanskelig og kritiserte Norges politikk overfor
Russland. Da reagerte NRK som på refleks: det kan jo ikke stemme at det finnes
noen feil med norsk politikk, og journalisten må ha tenkt «hvem kan jeg raskt
kontakte for å få det bekrefta det riktige og udiskutable norske standpunktet»?
Jo, de ringte straks til en som trygt kunne bekrefte deres syn: krigshisseren
Kjetil Stormark som lever av å få småpenger av opprustning. Stormark kunne
selvfølgelig berolige NRK-journalisten. - Nei da, Russland tar feil, og det er
de som er den aggressive! Interessant nok diskuterte NRK rett etterpå i et
annet program Trumps medieanklager, og der en nyhetsredaktør i NRK presiserte
at det var forskjell på etisk forsvarlig journalistikk og det som var dårlig
journalistikk. Bruken av Stormark i denne sammenhengen, må vel karakteriseres
som dårlig journalistikk? Heldigvis for NRK kunne vår statsminister seinere på
dagen trygt avfeie den russiske ambassadørens uttalelse med karakteristikken «propaganda».
Bra, så slapp vi å fundere på konsekvensene av hvordan våre handlinger virker
på andre.
Den raske kontakten med Stormark kan kanskje også sees på
som en fornærmelse mot Russlandshisseren Sverre Strandhagen i Dagens
Næringsliv. Han kunne hjulpet NRK med å ha vært enda krassere mot Russland enn
Stormark?
9. Journalistene
regisserer og styrer debatten
Foran enhver debatt, og enhver reportasje, har journalisten
en på forhånd bestemt «agenda» for hva de vil ha fram. De plukker synspunkter
som de synes er interessante, og gjerne noen de tror er «dumme» som vil styrke
deres eget standpunkt, til å få fram det synet de på forhånd har bestemt seg
for er det eneste mulige. Det kommer aldri noe overraskende ut av slike
debatter, det har debattlederne sørga for gjennom utvalget av deltakere og
spørsmåla sine. Alt blir som med regnestykkene i mattetimene: Q. E. D. , Quod erat
demonstrandum: Det som skulle bevises. Det som journalistene alt på
forhånd ville ha fram.
Avisdebattene er for noen få aksepterte aktverdige debattanter
som blir spurt om å breie seg ut i spaltene, mens andre må nøye seg med
småinnlegg eller blir hengt ut som latterlige personer i spalter som «Meninger
om mangt». Og konkurransen fra nettmediene, som har gitt så mange muligheter
til frie ytringer forbi sensuristene i de statsstøtta mediene, blir bare
karakterisert som «nettroll».
10. Hvor får
journalistene sine meninger fra?
Journalistene framstiller seg som «kritiske» og dermed
nøytrale hevet over enhver politisk interessekamp. Men slike mennesker finnes
ikke. Særlig de politiske journalistene har en politisk plattform for å vurdere
hva som har «nyhetsverdi» og som er «viktig». Heller ikke for journalistene
faller deres meninger ned fra himmelen uavhengig av de samfunnsmessige politiske
stridene.
Ser en på hva som er de politiske journalistenes felles «eneste
mulige politikk» — globalisering, frihandel, internasjonalt sjøloppnevnt
rettsvesen, fri innvandring, medlemskap i EU og Nato og kriger i Midtøsten —
ser en også hvor de får sine tanker fra. Det er fra verdens mektigste herskere
som den aktive og ekstremt rike valuta- og regimevelteren George Soros og det
nærmeste en kommer kapitalistenes internasjonale «sentralkomite», World
Economic Forum. Forumet som har hatt norske generalsekretærer, Espen Barth Eide
og Børge Brende, begge «tilfeldigvis» utenriksministre.
Alt i 1961 (17.01.61), i forbindelse med sin avskjedstale
som president i USA, advarte Dwight D. Eisenhower, USAs øverstkommanderende i
Europa under siste verdenskrig, mot det han omtalte som «det militærindustrielle
kompleks» sin politiske makt. Eisenhower har talt for døve ører, særlig
journalistenes. For de maner til krig, og våpenprodusentene håver inn
milliarder på kriger og rustningskappløp.
Mot kritikk av den politikken de sprer, har journalistflokken
i egne øyne et knusende motargument: «Det der er en konspirasjonsteori!».
11. Samfunnsoppdraget
– bare bløff
Journalistene snakker ofte om samfunnsoppdraget de har fått.
Men det finnes ikke noe vedtak der Stortinget har gitt medier et oppdrag å
sørge for brei informasjon sjøl om betydninga av en fri offentlig diskusjon er
omtalt i Grunnloven. Det står opp til hvem som helst å begynne et medium.
Argumentet om samfunnsoppdraget er bare skjult argumentasjon for å sikre seg
mest mulig statskroner, og for å forsvare sin politiske ensidighet. Intet presseorgan
ser det for eksempel som sin oppgave å bringe fram motforestillinger til
begrunnelsen for boligpolitikken eller energipolitikken. Samfunnsoppdraget er ukritisk å fremme de mektiges synspunkter, foruten egne særegenheter.
12. Nyanser i
ensidighet
Den aktive og engasjerte kommunistjegeren, også journalist i
TV2, Gerhard Helskog, skreiv 04.03.02 i en kronikk i Aftenposten: «Journalistene er Norges mest selvkritiske
yrkesgruppe.» Som om journalistene er som Freia Melkesjokolade, «Ingen
over, ingen ved siden». Heldigvis skreiv Jahn Otto Johansen i Samtiden 2/2002:
«Mange norske redaktører og journalister
skal ha seg frabedt enhver kritikk av seg selv og kolleger. Pressens folk går
rett i sine skyttergraver når mediene kritiseres.» Og: «Det er en mangel på motforestillinger som
er helt påfallende,…»
Journalistene «kikker ikke makta» i kortene og er ikke
kritisk mot statsledernes grunnleggende politikk. Som et gullkorn en annen
journalist skal ha sagt: Det er bare Se og Hør-journalistene som fortjener
betegnelsen kritiske journalister i Norge.
VGs Anders Giæver organiserte en aksjon, sammen med Helskog,
mot at Sigurd Allern skulle bli medieprofessor, av frykt for at Allern skulle
kunne komme til å kritisere mediene på en tillitvekkende måte.
Journalistene Øystein Singsaas og Arne Strand, «kritiske» av
yrke, trivdes utmerket som statsminister Brundtlands lydige pudler foran de
øvrige knelende politiske journalistene på Brundtlands pressekonferanser.
Alle de politiske journalistene fra Dagens Næringsliv og det
som regnes som riksmedier, for det meste også inkludert Klassekampen, har
politiske journalister som jobber med utgangspunkt i «den eneste mulige
politikken». Alle disse som det går
førti av på dusinet, produserer politiske kommentarer som ved sammenlikning
ikke kan karakteriseres på annen måte enn som nyanser i ensidighet, for «den
eneste mulige politikken». På engelsk kalt «mainstream media». Motstemmer blir
ikke rekruttert, eller de blir tilpassa eller oppsagt om de etter en feiltakelse ble
rekruttert.
13. Mediemangfoldutvalget:
Mer penger til mer ensretting
At staten gjennom NRK skal holde seg med en egen politisk
redaksjon som skal «rettleie» folket med utgangspunkt i meningene til verdens og
Norges mektigste økonomiske og militære aktører, og ellers finansiere privat
eide medium som formidler den samme politikken, er uforståelig. nrk.no sin ytring.no
er redigert av de mest ekstreme elitistiske forkjemperne for «den eneste mulige»-politikken.
Redaktørene plukker fra sitt nettverk, de som de ofte bytter jobber med, og
utnevner dem til «faste skribenter». Som Dag Herbjørnsrud 10.03.17 fra ytringsredaktørenes
eget eksklusive nettverk. Det passer godt på ytring.no-redaksjonen det Jahn
Otto Johansen skreiv i Samtiden 2/2002: «Vennskap og bekjentskap påvirker den kritiske sans, enten man vil
eller ikke.»
Det felles ensidige budskapet fra alle «seriøse» medier viser at alle milliardene hvert år til den norske, ikke «mangfoldige», men ensidige politiske pressa, er en fiasko. Justeringa av statsfinansieringa kan ikke endre på denne ensidigheten.
Statlig finansiering av disse ensidige propagandistene har
ingenting med demokrati og ytringsfrihet å gjøre. Kan ikke de statsfinansierte politiske journalistene heller skaffe seg en jobb i det private næringslivet, eller i
offentlige etater som har mangel på arbeidskraft, som pleiehjem og barnehager?