tirsdag 31. januar 2017

Trumps innreiseforbud: Lite treffsikkert, men en suksess som et politisk symbolvedtak


Det er vanskelig å forstå at Trumps midlertidige «forordning» om innreiseforbud i 120 dager for alle mennesker fra noen utvalgte stater og med muslimsk tro virker særlig gjennomtenkt hvis tanken er å hindre terror. Det er uforståelig at dette pålegget kan fange opp potensielle terrorister og stanse innvandringa på kort og lang sikt. Norske tradisjoner med utredninger, av noen vedtak,  hadde gjort seg. Men det er kanskje det som skal vurderes mens tiltaket er midlertidig?

Dette virker åpenbart som et politisk symbolvedtak fra Trumps side. Og som det virker det svært vellykka overfor de velgergruppene som mediepropagandistene har vondt for å regne med og som deres helt Clinton har skjelt ut omtrent som de skulle sagt det sjøl. Demonstrantene, mediene og juristene bare bekrefter det Trump og hans tilhengere mener. For demonstrantene er ikke bare aktivister som er imot det omstridte vedtaket, og som det kan være gode grunn til å være, de er også i praksis for ubegrensa innvandring og mot kritikk av muslimsk politisk kamp. Det er de samme, i USA som i Norge, som reiser til kamp for at enhver som vil inn i landet og motta landets ytelser, skal inn og få opphold og statlig finansierte ytelser (som de fleste demonstrantene). Uansett. De har mange organisasjoner som trer i aksjon til støtte for enhver som vil inn og som blir avvist. Når har NOAS og menneskerettighetsjuristene sagt at noen ikke har rett få opphold i Norge?

De interessante spørsmålet er egentlig om det ikke lenger tillatt og muligheter for å gjenopprette grensekontroller for sjølstendige stater? At grensene i globalismens tidsalder er åpne?

Under innsettelsen av Trump bar de maskerte gutta som knuste vinduer i Washington bannere med «No borders», som eksemplariske blitzere og trotskister. Etterpå fulgte de internasjonale juristene opp med «menneskerettighetene» og hevda at vedtaket er ulovlig, som professor i rettsvitenskap Terje Einarsen sa til Klassekampen i går.


Aftenposten hadde ellers en svært tåredryppende forside og omtale av en som hadde fått drømmen sin om USA knust. Han får ikke reise til USA, som han skulle med et tildelt reisestipend. Men han skulle ikke reise før i mai. Og så kan det ikke utsettes? —  Ja, det finnes virkelig mange triste menneskeskjebner som fortjener ei forside i Norges største «respekterte» avis! Men finnes det ikke verre triste skjebner, er det milliarder av mennesker som kan se framtida lyst i møte.

mandag 30. januar 2017

Ulven tar elgen fra jegerne, og tusen mot 80 000 selvdøde sauer


Skonhofts innlegg i DN 28.01.2017
Det finnes argu-menter for å utrydde ulven i Norge, hvorav det med at ulven ikke er den biologisk opprinnelige norske (hevdes det fra troverdig hold), kan regnes som den viktigste. Nest viktigst er kanskje å stanse et hylekor og den kanskje minst viktige begrunnelsen for utkantopprøret som vi ser at ulvens eksistens i Norge utløser. 

I et debattinnlegg i Dagens Næringsliv 28. januar i år skreiv professor Anders Skonhoft ved samfunnsøkonomisk institutt ved NTNU i Trondheim om samfunnsnytte av ulv, sau og elg og de ulike interessemotsetningene som står opp mot hverandre. 

At ulven må utryddes fordi den dreper sau, er ikke så ofte nevnt  i debatten lenger. Det er fornuftig av ulvemotstanderne. Hvert år dør rundt 80 000 sauer på beite av sjukdom og ulykker (som at de faller rundt på ryggen og ikke kan reise seg igjen pga av degenerering). Ulven dreper og spiser tusen sauer, som det gis erstatning for. Det er vanskelig å se sauen som en trussel mot saueholdet med disse talla.  Ulven tar ikke mer enn tusen av åtti tusen drepte og tapte sauer for sauebondene! Den største trusselen mot sauene er saueeierne sjøl.

Hvert år subsidieres saueholdet i Norge med 2,5 milliarder — milliarder — kroner. Som Skonhoft skriver: «Det er mange gode grunner for støtten, men uten subsidier ingen sauedrift og heller ikke rovdyrtap». 

Skonhofts poeng er at «Konflikten mellom ulv og jaktverdien av elgen kan oppfattes som en konflikt mellom grunneierinteresser, som ønsker mest mulig profitt, og fellesskapet, som ønsker bioversitet [snl: mangfoldet av levende organismer] og vern av en viktig art.»

Wikipedia skriver: «Både i kjøttmengde og i pengeverdi er elgen det viktigste viltet i Norge. Elgjakt er i tillegg en attraktiv fritidsbeskjeftigelse for mange mennesker, og hvert år felles det cirka 30 000 elg i Norge.» Elgjakt er derfor en stor og viktig inntekt for dem som eier jaktterreng.

Skonhoft bringer inn elgpåkjørsler av bil og tog. «Kostnadene [ved disse] er kanskje større enn selve kjøttverdien ved elgjakten», skriver Skonhoft. Hvert år blir 1 700 elger påkjørt og drept på veiene, og noen av tog, noe som påfører menneskene i bilene som kjører på elg — og bilen — store skader. 

Grunneierne som har stor inntekt av stor elgbestand gjennom attraktive jaktlisenser, slipper å betale kostnadene ved elgpåkjørsler. De betales i stedet av dels staten, dels forsikringsselskapene gjennom innbetalte premier. Skal vi da ta hensyn til grunneiernes krav om utrydding av ulven fordi den spiser elgen de godt betalende jegerne skulle ha fått? Uten at de må betale for trafikkostnadene en stor elgbestand påfører oss?  

Skonhoft skriver: «Hvis for eksempel ulven tar lite elg og det samtidig er store kostnader ved påkjørsler av elg, vil den samfunnsøkonomiske analysen kanskje konkludere med at det bør være mindre elg enn det grunneierne ønsker. Mer ulv og flere spiste elg vil i denne situasjonen øke samfunnsnytten ved at antall elg reduseres og trafikkostnadene går mer ned enn det jaktverdien til grunneierne reduseres». Skonhoft spør om grunneiere også skal kompenseres for redusert utbytte av rypejakt fordi det er rødrev og andre rovdyr i området? Ingen krever det, men grunneierne krever erstatning for minkende elgbestand ved å kreve ulven  utrydda. 

Men ulven er farlig for mennesket, og skaper utrygghet? Det gjør den, men hvor reell er denne utryggheten? «Sannsynligvis er ingen drept av ulv i Norge siden 28. desember 1800, da en seks år gammel jente omkom etter angrep av en ulveflokk i Sørum i Akershus   Det har vel skjedd en del andre dødsfall og ulykker på de 217 åra sia 1800? 

For det finnes andre farer enn ulv. Som det mange i ulvesonen ivrer for, nemlig fornøyelseskjøring med snøskuter. Vista Analyse skriver i sin rapport fra 2014 om konsekvensene av økt snøskuterkjøring: 



Men det er altså ulven, som så seint som i år 1800 drepte en seksåring, som er den trusselen som Hedmark Høyre og Senterpartiet ser som den største. 






fredag 27. januar 2017

Hvem er «høyre»?



Dette innlegget blei sendt Klassekampen 24. januar i år, og står på trykk 6. februar 2017:

Å gi karakteristikker av motstandernes politiske standpunkter, er et viktig virkemiddel i den politiske kampen. Det er å passere et viktig hinder. Da blir all videre diskusjon mye enklere for en sjøl. Bare å nevne karakteristikken, er argument godt nok. Vi kjenner alle «vinnende» anklager som argumenter: «kommunist», «fascist», «nazist» og «rasist».

Som med betegnelsen «høyrepopulister» og «høyreekstremistene». En anklagende karakteristikk som ikke er retta mot dem som sitter med regjeringsmakta i de fleste europeiske landene, bygger ned velferden og øker krigsinnsatsen både i Europa og i Midtøsten. Ikke dem som fører den klassiske og den mest ekstreme økonomiske høyrepolitikken siden siste verdenskrig. Ikke EU-kommisjonen, ikke regjeringskoalisjonen som styrer i Tyskland i dag og ikke Stoltenberg-regjeringa som privatiserte, skar ned pensjonene og førte Norge inn i flere kriger. Ikke regjeringa til Erna Solberg som gir enda mer til de rike og er like krigslysten. De med den politikken som særlig rammer kvinner og de fattigste i verden.

Det er ikke slike høyrepolitikere og deres allierte med regjeringsmakt som pådrar seg vrede i den internasjonale offentligheten. Dem som det mobiliseres til opprop, protestmøter og demonstrasjoner mot. For det er mot dem som ikke vil skjære ned pensjonene og i stedet vil la folkene i de enkelte nasjonene styre sjøl uavhengig av det overnasjonale EU. Som ikke vil bombe verdens fattigste, kvinner og barn og nabostatene våre. Uforståelig nok. De mektige høyrepolitikerne med statsmakt har lykkes med å påføre merkelappen «høyrepopulisme» og «ekstremhøyre» på dem som har overtatt de fleste økonomiske og sosiale standpunktene som tidligere var de venstreorientertes. Slike venstrestandpunkter som de som forhatte samler oppslutning om blant de mindre vellykka. Og blant kvinner, de av dem som ikke er professorer, forfattere eller skuespillere.

De som utøver den mest høyreekstreme økonomiske politikken og den mest krigerske politikken siden siste verdenskrig har med sin politiske stemplingstaktikk klart å gjøre venstreopposisjonen til sin aktive støttespiller. Ikke siden siste verdenskrig har en så farlig tjuv med større suksess ropt «Stopp tjuven».

fredag 20. januar 2017

Psykosen i vest: Når formuleringer blir viktigere enn handlinger — om Trump


Innlegget har fått plass i Klassekampen 21. januar (av redaksjonen utstyrt med anti-Trump-symboler):

I verden i dag vedtas og gjennomføres det en rekke vedtak som får dødelige følger for millioner av mennesker. Viktigst gjennom vedtatte kriger og meningsløst beslutta opprør — foruten de mange små vedtaka som regulerer tilgangen på mat og medisiner for millioner av mennesker. 


Men ikke i de siste tiåra har det i den vestlige verden vært en så samstemmig misnøye og forakt blant framstående politikere og journalister og fra «den opplyste allmennhet» mot én person, som mot USAs nye president, Donald Trump.


Men det er ikke han som har satt i gang krigene i Jugoslavia, Afghanistan, Irak, Libya og Syria. De ansvarlige for disse krigene som har ført til så mange dødsfall og lidelser, framstilles som respekterte mennesker. Hvis de noen gang kritiseres for disse bestialske vedtaka, er det mildt og med forståelse, for noen av dem får til og med med Nobels fredspris. Men aldri med den forakt som Trump møtes med, nærmest som en vestlig psykose blant alle innflytelsesrike og taleføre. Enda Trump ikke har hatt noe som helst med vedtaka for disse krigene som har ført til så mange døde, skadde og mennesker som har blitt drivi på flukt. Snarere har han sagt noe som USAs motstandere lenge skulle ønske å høre fra USAs president: at disse krigene koster USA for mye, og at landet ikke får noe igjen for disse krigene annet enn hjemsendte kister. Norske politikere frykter for sin fortsatte aggresjon over for Russland, hvis de må betale for fortsatt innringing av Russland med økte skatter eller velferdsnedskjæringer.

Forakten og motstanden som blir Trump til del i forhold til andre amerikanske, europeiske og norske statsledere er uforståelig hvis vi skal forholde oss til hva som blir vedtatt og utført. Norske statsledere og politikere, med ukritisk støtte fra mediene, har massevis av blod på sine hender og klær. Med folkerettsstridige militære angrep på andre stater og innblanding i borgerkriger. De latterliggjøres og foraktes aldri. Tvert imot går de sjøl i spissen for å rakke ned på en valgt president som enda ikke har vedtatt noe som helst. Forakten for Trump er en psykotisk virkelighetsfordreining uten grunnlag i gjennomført politikk.


Fredsprisvinner Obama, som hylles unisont som en respektert mann, «slapp 26 171 bomber bare i 2016, 72 bomber om dagen. Han bombet de fattigste menneskene på kloden, i Afghanistan, Libya, Jemen, Somalia, Syria, Irak, Pakistan», skreiv John Pilger. I forhold til faktisk statsgjennomførte drap, lidelser og statsødeleggelser, alt åpenbare krigsforbrytelser, er Trump en uskyldighet.

Trump har talt mot frihandel og globalisering; ikke populært blant de rike mektige. Forklaringa på forakten for Trump skyldes kanskje mer hans støtte til og oppslutning fra arbeidsløse arbeidere. Det oppfattes som «finere» å si som Obama sier med bomber «Jeg tror på det eksepsjonelle amerikanske med hver fiber i min eksistens» enn Trumps «Make Amerika Great Again». Mange nordmenns håp for fredsprisen, Hillary Clinton, sa om Trumps velgere: «en samling bedrøvelige, rasister, sexister, homofobe, xenofobe, islamofobe – alt mellom himmel og jord». Hun, krigeren framfor noen, pekte på arbeiderklassen som problemet. Det synspunktet deler hun med alle andre vestlige statsledere, og dessverre også dem i USA og Europa som erklærer seg som venstreopposisjon. Som ikke bryr seg om faktisk gjennomført politikk, bare ord. Hvis de er velformulerte nok.

onsdag 18. januar 2017

Kina i dollarfelle avhengig av USA — og Trump?


Kinas president er hovedtrekkplasteret på den internasjonale kapitalismens årskongress i Davos. Vi har hørt at USA er avhengig av Kinas økonomi, ved at Kina bare kan forlange låna tilbakebetalt til seg. Og så er USA konk. Men sånn er det ikke. På verdenskongressen skrøyt president Xi Jinping av internasjonal frihandel og at forsøk på å stanse den vil mislykkes. Det kan han si på Kinas vegne, for Kina er et land som driver ensidig eksport og ikke importerer forbruksvarer, rett og slett fordi folk i Kina har svært dårlig kjøpekraft.

I dollarfelle
Kina kan ikke «dumpe store mengder amerikanske statsobligasjoner og presse opp renta på USAs statsgjeld og det generelle rentenivået.» Det er det liten risiko for. «Et slikt salg ville også presse ned prisene på statsobligasjonene og medføre enorme tap for Kina. Kina er på denne måten fanget i en «dollarfelle». De enorme reservebeholdningene tvinger landet til å investere i amerikanske statsobligasjoner. Det er de eneste finansielle verdipapirmarkedene som kan absorbere slike enorme pengemengder. Dollaravhengigheten henger sammen med Kinas eksportorienterte utviklingsmodell og de tunge interessene bak denne.»

Kina: 
Svært dårlig lønna arbeiderklasse, 
for mye investeringer og lite forbruk
Dette hevder professor i utviklingsstudier ved Høgskolen i Oslo og Akershus, Kristen Nordhaug, i «tidsskriftet rødt!» nr 3 for 2016. Det er hans artikkel sitatene er fra. Overskriften er «En oppstigende stormakt i en verden dominert av USA». Han fortsetter: «Landet [Kina] er avhengig av USA for sin eksportorienterte vekst, og investerer sine dollarreserver i amerikanske statsobligasjoner». Med utgangspunkt i to bøker, The China boom, Why China will Not Rule the World av Ho-fung Hung og The global rise of China av Alvin So og Yin-wah Chu, mener Nordhaug at det er «lite belegg for påstander om at et oppstigende Kina radikalt endrer internasjonale maktforhold, eller blir en ny hegemonimakt. Kinas utviklingsmodell er basert på utbytting av en lavtlønnet arbeidsstyrke, underforbruk og overinvesteringer.»

Hele artikkelen til Nordhaug kan du lese her. Jeg har lagd et sammendrag av noen av argumentene hans.

Kinas utviklingsmodell
Stor tilgang på tilflytting fra landsbygda har bidratt til å holde lave lønninger nede. Nede er også forbruket holdt. Ho-fung Hung viser til at Kina har et ekstremt høyt investeringsnivå. Nordhaug oppsummerer: «Kina har et ekstremt høyt investeringsnivå. Investeringene er overveiende finansiert med hjemlig sparing. Høy sparing innebærer lavt forbruk. Kinas økonomi er preget av «underforbruk» og «overinvesteringer». » (min utheving). I tillegg sørger Kina for at valutaen er «undervurdert», slik at eksporten styrkes samtidig med at forbruket svekkes ved at importerte forbruksvarer blir dyrere.
Etter den internasjonale finanskrisa sank Kinas eksportvekst, og den blei kompensert med statlig investeringspakke som førte til ikke lønnsomme overinvesteringer. Kinas gjeld økte med dette, og skapte problemer i finanssystemet. Gjelda kan bare betales med økte skatter som fører til enda mindre privat forbruk.

Kina som verdens råvareimportør
Kina har etter finanskrisa stått for en større andel vekst i verden enn USA. «Kinas etterspørsel presset opp prisene for olje, mat- og råvarer utover 2000-tallet. Det ga høye eksportinntekter og en boom innen råvareproduksjon og «agrobusiness» i Afrika og Latin-Amerika. Det er sannsynligvis en viktig grunn til at det knapt har vært noen større gjelds- og finanskriser i Afrika og Latin-Amerika etter årtusenskiftet. Denne situasjonen er i rask endring med de siste års langsomme vekst i Kina og prisfallet for olje og råvarer.» Utviklingslandas forsøk på å utvikle egen industri og gjøre seg mindre avhengig av råvareeksport, er blitt forstyrra av Kina. I Asia har landene lagt om til å produsere innsatsvarer for kinesisk industri. «Latinamerikansk industri har vært mindre tilpasningsdyktig. Mexico er hardt rammet siden det eksporterer samme type varer som Kina til de samme nordamerikanske markedene

Kina som eksportør av billig arbeidskraft, 
uten egen teknologisk utvikling
Vi kjenner til avanserte teknologiske produkter som produseres i Kina. «Det meste av kunnskap, innovasjoner og teknologi i denne produksjonen er innbakt i halvfabrikata og komponenter som Kina importerer fra nabolandene, og de virkelig store profittene tjenes av selskapene som kontrollerer omsetningen. Kina bidrar med enkel produksjon og montering. Mer avansert produksjon i Kina kontrolleres ofte av utenlandske selskaper. I 2008 stod selskaper med utenlandske investeringer for 55 prosent av Kinas eksport. Dette begrenser omfanget av profitt og teknologioverføring for Kina.» Hung viser til at i 2010 blei en iPhone4 solgt for 600 dollar. Apple fikk 360 dollar av salgssummen, mens montering i Kina kosta 6,5 dollar!

Kan Kina kjempe om verdensherredømme, 
og slå ut USA?
Mange skriver om dette, nesten håpefullt. Og viser til forsøka fra Kina og Russland både på å handle med en annen valuta enn dollar, og opprette egne handelssoner i konkurranse med de vestlige. Men Kinas skeive økonomiske utvikling gjør at Kina ikke er i stand til å skaffe seg en sånn posisjon. «Kinas utviklingsmodell med lave lønninger, lite forbruk, høye investeringer og stor eksport henger sammen med Kinas tette økonomiske forbindelser til USA. Det er et «symbiotisk» økonomisk forhold mellom USA og Kina. Derfor er det fortsatt en USA-dominert internasjonal verdensordning, til tross for geopolitisk rivalisering mellom de to statene.» Står det i tidsskriftets ingress til artikkelen. Nordhaug avslutter med «Til tross for sin retorikk, er det derfor en rimelig konklusjon at Kina i all hovedsak er orientert mot status quo i en USA-dominert verdensordning

Har Trump skjønt det, og derfor tøffer seg overfor Kina?
Kan dette forklare at Trump har vist en mer konfronterende holdning overfor Kina, mens han har vist en mer forsonlig holdning overfor Russland? Altså at han har skjønt at Kina er mer avhengig av USA enn USA av Kina? Og at det også er derfor president Xi taler så varmt om frihandel på kapitalistenes verdenskongress, fordi han veit at med frihandel betyr det for Kinas del økt eksportoverskudd fordi Kina ikke trenger å importere forbruksvarer fordi Kina ikke har noe privat forbrukermarked i samme omfang?
Kan den autoritære kommuniststaten overleve med mer enn en milliard velstående og kritiske forbrukere, slik som i Japan og Sør-Korea?



tirsdag 17. januar 2017

Forakten for Trump: Innhold eller form?


Hva er det som er så forferdelig med Trump, som gjør at alle som «er» noe, «betyr» noe, og har makt av ulike slag, er så imot han? Indirekte er det underforstått at Hillary Clinton ville vært en mye bedre president for USA og verden enn nesten hvilkensomhelst annen republikansk politiker. Alt som kan være negativt om Trump dras fram, alt han sier tolkes i verste mening. Journalister av alle slag og også politikerne er rysta av forakt for Trump. De er samstemte hele skalaen fra Rødt til langt inn i Fremskrittspartiet, og alle mediene.

Men hvor mye av kritikken er politisk, og hvor mye er form, som hans måte å snakke på, ha en sveis som prøver å vise at han har mer hårvekst på hodet enn han faktisk har, at han har vært gift tre ganger og så videre all den kritikken som først og fremst rammer han? Det virker som det mest provoserende for alle kommentatorer og politisk interesserte er at han viser så klart til dem at «dere vil jeg ikke underordne meg: det er jeg som vant valget, dere stilte ikke til valg på annen måte enn at dere gjorde alt for å motarbeide meg. Dere er politikere som arbeider mot meg, jeg bryr meg ikke om dere.» (Dette er sjølsagt ikke et direkte sitat, bare slik jeg oppfatter at han mener).

Jeg så den siste pressekonferansen direkte på CNN onsdag 11.januar litt over kl 17.  Den skulle handle om Trumps forhold til sine forretninger mens han er president. Han innleda noen minutter med angrep på det han kalte falske nyheter om seg sjøl. Om ryktene om at han i Moskva skulle ha blitt filma i seksuell aktivitet med prostituerte/russiske agenter. Han kritiserte i skarpe ordelag de nyhetsorganisasjonene som hadde brakt dette videre, og også CIA som han hevda kunne ha gjort sin største feil noensinne med denne lekkasjen. Samtidig skrøyt han av de presseorganisasjonene som ikke hadde brakt ryktene videre, og sa at han hadde respekt for mediene og han skrøyt av dem, generelt. Så gikk han over til å snakke om hva han hadde jobba politisk og økonomisk med den siste tida. Han sa at to bilfabrikker ville begynne produksjon i rustbeltet, Fiat/Chrysler den ene. Og at Ford hadde stansa sin produksjon i Mexico, og i stedet ville begynne fabrikk i Michigan. Og at han håpa på at general Motors ville følge opp med etableringer. Han nevnte også «a big company» som ville starte etablering i USA. Og han håpa på både produksjon av medisiner i USA og mer konkurranse medisinfabrikkene imellom. Før han gikk over til å snakke om det pressekonferansen var innkalt for, hans forretninger under hans presidenttid.

Han nekta noen journalister å stille spørsmål, og kritiserte dem i stedet i harde ordelag. Men må han svare på alle spørsmål, må han svare alle? Jeg skjønner ikke det. Det var hans pressekonferanse, hvorfor skal han la sine motstandere styre den? Alle medier i Norge får vel ikke stille på alle pressekonferanser og stille alle de spørsmåla de vil? Som Klassekampen på AP-LO sine pressekonferanser på 1970-tallet? Naturlig nok, for journalister og medier, enten i Norge eller i USA, på 1970-tallet eller i dag, er ikke annet enn aktive politiske aktører, som ensidig jobber for å presse fram sine politiske syn, som kan oppsummeres som «Den eneste mulige politikken». Som de politiske utspillene fra tv2  og fra VGs politiske kommentator Frithjof Jacobsen; Velkommen til en syk verden.  

Trump kommer fra en verden jeg ikke er kjent med. Jeg driver ikke med sånt som han driver med, forretninger og særlig eiendom og pengespill, og omgås heller ingen framstående forretningsmenn. Mange av hans grunnleggende politiske standpunkter om skatt, næringsliv, sosialpolitikk, kvinnerettigheter, og utenrikspolitikk, er meg fremmed og som jeg er sterkt uenig i. Men jeg har sans for at vi får politikere som kommer utenfra den inngrodde bobla av samrøre mellom alle etablerte politikere fra høyre til venstre inkludert de politiserende journalistene. Politikere i dag i Vesten utgjør et lukka eksklusivt sjikt som sørger for sine privilegier og er samstemte politikere for «Den eneste mulige politikken». Ikke minst er jeg veldig motstander av krigshissere og aktive krigere som Hillary Clinton og hennes løpegutt Jens Stoltenberg med støtte fra alle stortingspolitikere og nær alle de politiske journalistene i Norge. Derfor liker jeg at Trump sier han vil endre den konfliktskapende politikken overfor Russland, at han er glad for Brexit og at han mener at Nato er «gått ut på dato». Det vil si at Nato-landa sjøl må begynne å betale for krigspolitikken sin. Og at han er sterkt kritisk til CIAs rolle. Alt dette skulle jo være en politikk som ville gi håp for alle antiimperialister og fredsaktivister. Men for dem er Trump det verste de kan tenke seg, i det de er skuffa over at den aktive krigeren Clinton ikke vant valget. Som kvinne. Det sier ikke så reint lite om det politiske forfallet på venstresida.

Trumps private syn og praksis når det gjelder seksuell tilnærming til kvinner bør være like lite politisk interessant som president Bill Clintons tilsvarende. Som Stoltenbergs og Bondeviks kvinnetilnærming, enten den er bedre eller dårligere.

Sjølsagt er det betenkeligheter med Trump. 
  • Som politiker er han «ufaglært», han har ikke hatt framstående offentlige og organisatoriske politiske verv før. Ufaglærte er et generelt problem, og ikke et kvalitetstegn. Samtidig lever vi i et system som kaller seg demokratisk der flertallet av folk skal avgjøre politikken, og da må også «ikke-skolerte» politikere kunne bli valgt. Som ikke er uvanlig verken i USA eller i Europa. Trump har i mange år deltatt som politisk pådriver og vært en viktig bidragsyter til Demokratene, og særlig til Hillarys valgkamp(er). 
  • Det store spørsmålet er i hvilken grad han faktisk vil føre en mindre konfliktskapende politikk enn det han har sagt, om handling følger hans ord. Om han for eksempel ikke avsetter Stoltenberg, som han burde, men overtar Stoltenbergs politikk, som er Hillarys. At han tilpasser seg, og ikke blir en spesiell president i amerikansk historie, en som gjorde mye bra eller «Gjorde USA stort igjen». Og opptrer uforutsigelig internasjonalt på en måte som skaper enda mer usikkerhet og lager mer internasjonalt kaos og kriger enn det alt er. Det er også ugunstig om han skjerper motsetningene mellom ulike etniske grupper innad i USA. 
  • Det er indirekte av mange antyda, som av mange «upolitiske» skuespillere,  at han kan komme til å handle på impuls og trykker på atomknappen når han møter de minste problemer. Men hva i hans forretningskarriere i det øvrige liv begrunner et sånn irrasjonelt impulsivt handlingsmønster, som om han var en tre-åring? 
  • USAs politikk er i dag forutsigbar, den følger de geopolitiske prinsippene til fredsprisvinner president Carters politiske rådgiver Zbigniew Brzeziński (The Grand Chessboard) om aggressiv innringing av Russland og Kina, fulgt opp av fredsprisvinner president Obama. Den politikken må bare endres, slik Trump har sagt at han vil i forhold til Russland. Men ikke i forhold til Kina. (Mer om det i morra).

Det at Trump velger å gå imot og være uavhengig av den kompakte ensidige vestlige politiske enighet, er likevel mer et pluss og et håp for framtida enn den trusselen de mektige i dag føler og uttrykker. Samtidig er det tegn som kan tyde på at uavhengig av Trumps politikk, vil USAs posisjon som verdenshersker vil bryte sammen. 

Attentatforsøk - som lykkes?
Men blir Trump president? Jeg er tvilende. Aldri før har en valgt president hatt flere motstandere i toppen av staten, i sitt eget parti, politiske aktivister og blant mange selvoppnevnte verdensfrelsere som føler seg berettiga til å bruke makt. Så er det mulig i et så bevæpna land å hindre noen i å drepe Trump før, under og etter seremonien på fredag — når han også er i konflikt med de statlige etterretningsorganisasjonene? Hvor mange attentatforsøk kan han overleve? Er Donald Trump USAs president 21. januar?