lørdag 26. juli 2014

Terrorvarselet — noen refleksjoner


Jeg har såpass tiltro til PST (Politiets sikkerhetstjeneste) nå at når de går ut og varsler om en mulig terroraksjon mot noen eller noe i Norge, så tror jeg at de tror på at dette er faktiske varsler som de har fått og som de må ta på alvor. Det er ikke med overvåkingspolitiet nå som før, at Arbeiderpartiet bare kan beordre overvåkingspolitiet til å overvåke sine politiske motstandere i LO og ellers. Overvåkingssjefen er heller ikke så platt og udyktig som tidligere sjef Asbjørn Bryhn som uttalte at å være motstander av norsk EU-medlemskap må sees på som det samme som mulig landssvik (80 % som landssvikere?). Men tross denne generelle tilliten som jeg med dette uttrykker til dagens PST: PST fylles helt sikkert opp med sneversynte høyreorienterte tullinger som det åpenbart må finnes mange nok av der fra før. Som de pensjonerte (AP-inspirerte?) overvåkerne som tok oppdrag for en annen stat mot norske statsborgere som ordinære utenlandsspioner (avslørt av TV2). Politiet saboterte den helt korrekte anklagen mot dem som spioner for en fremmed stat.

Det som kan slås fast er at når PST går ut med et slikt stort omfattende varsel, er det et tegn på at PST er «bakpå», det vil si at PST har ingen konkrete kunnskaper om hvem som har planlagt hva. For vanligvis jobber tjenester som PST i det stille og forhindrer aksjoner i det stille, slik det er gjort både i USA og i Storbritannia. Så vidt jeg veit også i Norge. Offentliggjøringa nå avslører at PST ikke har noen som helst oversikt. Derfor kan det også være en overreaksjon for å sikre seg mot kritikk i ettertid om en liten mulighet for ett eller annet skulle vise seg å være riktig.

PST må helt tydeligvis ha informasjonene sine fra andre lands tjenester. Det er tjenester i andre land som nå styrer informasjonsflyten til et PST uten oversikt i denne situasjonen. USA har allerede gått ut og bekrefta PSTs opplysninger, og det må forståes slik at de sannsynligvis er én av mulig flere kilder. Som Edward Snowden har påvist, har USA kontroll på all kommunikasjon som skjer over hele verden mellom absolutt alle (med unntak for kineserne?). Etter at STASI og KGB hører historia til, er det én hemmelig tjeneste som står aleine igjen på toppen som den desidert beste, og det er israelske Mossad. Som verdens beste spion- og etterretningsorganisasjon har Mossad kontakter hos alle viktige aktører i verden, i det minste i de vestlige landa og alle aktørene i Midt-Østen. Også ganske sikkert langt opp i Hamas og blant de mange aktørene i Syria, blant andre.

Mossad har selvfølgelig en politisk agenda, noe som er grunnlaget for og formålet dets. Samtidig med varselet har Israel en av sine mange pågående folkerettsstridige og folkemordaktige overgrep mot palestinerne på Gaza. Fra å være Europas mest Israel-vennlige stat, har Norge gått til å bli en noe mer Israel-kritisk stat. Israel har vært veldig aktiv i Norge med kritikk av alt og alle for «anti-semittisme» når Israels politikk er blitt kritisert. Norge er det eneste landet i EU, og Vesten, som fortsatt opprettholder kontakt med Hamas som de andre har fastslått som en terrororganisasjon. Det er nok flere enn den israelvennlige ideologen bak den mislykte og Israel-vennlige Oslo-avtalen, Terje Rød-Larsen, som har ergra seg over det. Nå er andre stater glad for at Norge har en kontakt med Hamas, en kontakt som den blå-blå regjeringa heller ikke har villet bryte. Det er da en mulig tanke slår meg: Hva om Mossad har varslet om denne terroraksjonen for å dra oppmerksomheten bort fra Israels pågående folkemord i Israel, og kaste mistanken over på islamske terrorister som Hamas? Mossad er dessverre også i stand til å inspirere islamske terrorister til å utføre handlinger som kan bedre Israels politiske posisjon.

Jeg kan tenke meg anklagen om «konspirasjonsteori» ved å nevne dette. Et argument som brukes nå når anklager som det verst tenkelig skjellsordet «kommunist» ikke føles sterkt nok. Jeg har ikke faktisk grunnlag for å si noe om Mossads rolle i det hele tatt, det er bare en tanke jeg får på grunnlag av det jeg måtte ha av kunnskap om politisk lureri de siste par hundre åra. (USA og Tony Blair: «Irak har atomvåpen»). At Mossad har gitt en bevisst feil alarm, fastholder jeg er en teoretisk mulighet og fullt trolig ut fra deres ønsker. Men jeg vil overhodet ikke slåss for at det er særlig sannsynlig, ut over det at det hører med til de mange tenkelige muligheter for det aktuelle terrorvarselet mot Norge. Et varsel som tydeligvis heller ikke PST veit noe konkret om. Men verdt å nevne, uavhengig av sannsynlighet.

Hva med at trusselen og tiltaka mot den sprer muslimfrykt? Jeg synes alt som kan skape skepsis og negativitet mot all religion, og for tida, særlig mot muslimsk religion, er ypperlig. Jeg tviler ikke på at svært mange muslimer i Norge har som mål å innrette seg etter lover og regler i et samfunn de må se ikke av er av de verste å leve i, i verden. At Norge er det beste land å leve i er fordi vi har basert vårt samfunn på å avvise og kriminalisere de mange påbudene i de inhumane religionene, særlig de tre hatefulle monoteistiske religionene fra Midt-Østen, konstruert for mer enn to tusen år sida. Derfor skal ikke muslimer som sådan anklages, akkurat som de kristne som klamrer seg til deres inhumane religion, ikke skal kritiseres for annet enn det de måtte si og gjøre. For også de kristnes religion, det vil si politiske ideologi,  er jo rett ut sagt kriminell, jf Det gamle testamentet. Alle har krav på å bli vurdert individuelt, og ut fra hva de gjør, og ikke fordømmes ut fra at de er tilhenger av en totalitær religion.

Men vi kan ikke komme unna at de muslimske terroristene øser av en kilde som inspirerer dem og ikke fraholder dem fra terror mot «de vantro». Også muslimenes kilde må kritiseres og vi må gjennom lovene gjøre det klart at å handle slik Koranen ber dem om, særlig i forhold til «vantro», må kriminaliseres. Slik vi har kriminalisert folk som handler på vegne av Bibelens mange inhumane påbud, og derfor skapt et demokratisk, humant og tolerant samfunn i Norge.






fredag 25. juli 2014

Elbilintensivene er Frp-politikk


Etter flere uker kom endelig innlegget jeg sendte til den pågående elbildebatten i DagensNæringsliv, på trykk. Her er det:

Elbildiskusjonen må dreie seg om mer enn CO2-utslipp. Bilen er en miljøbelastende måte å frakte folk på. For å produsere en eneste bil kreves det rundt 3200 liter olje og 500 000 liter vann. Mens en buss frakter 45 personer, frakter bilen 1,1 person på det samme arealet og krever ekstra energi til å bevege minst ett tonn (Tesla: to!). Bilbruken fører til mange dødsfall, forslumming av boligområder og til asfaltering av betydelige arealer til veger og parkering.

  • Elbilen har de samme ulempene som andre biler. Produksjonen av elbilen er mer miljøbelastende på grunn av høyere vekt og batteriene. Elbilen fører til økt bilproduksjon fordi i Norge er elbilen en tilleggsbil da 91 % av elbileierne har en annen bil i tillegg, jf TØI-rapport 1276/2013 tabell 21.

  • Elkraft produsert med fornybar vannkraft utgjør 16 % av all produsert elektrisitet i verden, mens elkraft produsert av kullkraft utgjør 68 %. Vannkraft forutsetter neddemte daler og tørrlagte elver og fosser.

  • Det er stort samsvar mellom tilhengerne av elbilinsentivene til nær 5 milliarder kroner i året, og dem som vil utvide E-18 vestfra for å fylle Oslo med enda flere biler som vil stå i vegen for trikker, busser, syklister og fotgjengere.


Miljøorganisasjonene applauderer elbilpolitikken. Men elbilpolitikken er bare lureri. Den har ikke andre funksjoner enn å bidra til å tilfredsstille Fremskrittspartiets bildrøm: at alle nårsomhelst skal få kjøre bil hvorsomhelst uten kø med mest mulig statsstøtte.


tirsdag 22. juli 2014

Oppgjøret Ap ønsker: Å hitle og kneble debatten?


Politisk kommentator i Dagens Næringsliv, Kjetil Wiedswang, skreiv i dagens utgave av avisa en kommentar han ga overskrifta «Oppgjøret». Kommentaren handler om det oppgjøret som lederne i Arbeiderpartiet ønsker mot holdninger og tanker som de hevder er gjenoppstått og som «finnes der ute», i kommentatorfeltene (på nettet). Dette gjentok partiets representanter i dag i flere sammenhenger i dag i forbindelse med minnemarkeringene for Breiviks terrorhandling for tre år sia der han henretta 67 personer på Utøya og i tillegg drepte ti personer i regjeringskvartalet med sine bomber. Wiedswang oppsummerer sitt poeng slik: «Arbeiderpartiet vil ha en politisert Breivik-debatt. Drapsmannen ønsker det samme.» 

Jeg kommenterte på Facebook Wiedswangs kommentar:

Jeg synes det var en svært god kommentar  til DN og Wiedswang å være. Hva skal det føre til å bruke Breiviks handlinger som bevis mot at uenighet om fortsatt økt innvandring og ettergivelse for muslimske minoritetskrav betyr å være tilhenger av massemord? Sjøl vulgære ekstremister som måtte dele Breiviks synspunkter går ikke rundt og skyter folk. Og mange ville hatt muligheten til å gjøre det samme hvis de hadde villet. Jeg forstår ikke Raymond Johansen og de fleste «venstreorienterte» sin mening på annen måte enn at med Breiviks handlinger kan de brennemerke all uenighet med dem sjøl og slippe unna en saklig diskusjon. Det som til vanlig kalles «hitling» (brukt av Wiedswang), noe som betyr å brennemerke et standpunkt ved å påstå at det mente Hitler også. Slik Israel forsvarer seg med «kritikk av oss er anti-semittisme». Wiedswang retter et sterkt argument mot dem som vil «ta et oppgjør med ideologien» Breivik står for: For hva da med islamske grupper som Boko Haram og ISIL? Oppgjør med islam, i hovedsak en nær fascistisk ideologi? Mulig? Når? «Hvis hatefulle utsagn fra ekstreme høyre skaper vold - vil ikke nøyaktig samme effekt springe ut av hatretorikken mot Vesten og vestlige medier som finnes i Europas nærområder og i deler av minoritetsbefolkningen?», spør Wiedswang. Men islamister skal forklares og forsvares, ikke kritiseres. Dessverre. Også i Norge. Det er «så synd på dem, for de er så undertrykt».

Nedskyting av passasjerfly etter 2. verdenskrig

Denne kommentaren la jeg tidligere i dag ut på Facebook: 


I Søndagsrevyen var NRKs politiker Hans-Wilhelm Steinfelds rasende argument for at russerne stod bak nedskytingen av det malayiske passasjerflyet over Ukraina at russerne, dvs Sovjet-Unionen, «hadde gjort det før». En noe merkelig bevisføring, kan en vel si. Tyske ARD1, den tyske allmennkringkastinga, har på sin tv-tekstside 120 i dag følgende opplysninger om nedskytinger av passasjerfly siden 2. verdenskrig:

  • 21.02.1973: et libyisk fly skutt ned av et israelsk jagerfly over Sinai. 108 av de 113 på flyet omkom. 
  • 01.09.1983: koreansk fly over sovjetisk område skutt ned av sovjetisk jagerfly. Alle 269 omkom. (Steinfelds «bevis» for at russerne står bak den aktuelle nedskytinga).
  • 03.07.1988: iransk fly over persiske golf skutt ned av en rakett fra et amerikansk hangarskip (Vincennes). Alle 270 ombord omkom (et ikke-tilfelle?). 
  • 04.10.2001: Russisk fly på veg fra Tel Aviv skutt ned over Sotschi av ukrainsk øvingsrakett, alle 78 ombord omkom.

Nest siste nedskyting av passasjerfly av ukrainsk rakett altså. Hvis ikke framtida viser at det var siste nedskyting, da.


Så mye kan en finne ut, uten inntak av vodka.


Mange har likt denne faktaopplysninga. Og som Pål Steigan skreiv sin kommentar: «Steinfeld gir vodkajournalistikken et ansikt og en stemme». Og det er det jo vanskelig å være uenig i. 

fredag 18. juli 2014

Er Hamas politikk det viktigste, eller forholdet mellom okkupant Israel og okkuperte palestinere?



Israel og USA anklager Hamas, det gjør Terje Rød-Larsen og Frps stortingsrepresentant Christian Tybring Gjedde i Klassekampen i dag. Organisasjonen med det meningsløse navnet «Med Israel for fred» (MIFF), (med tanke på hva de går inn for), bruker i et innlegg Rød-Larsens argumenter: Hamas er politisk svakt internt på Gaza-stripen, det er et tyrannisk regime, det er undertrykkende, det respekterer ikke menneskerettigheter, det er summariske henrettelser, kvinneundertrykkelse, minoriteter som kristne undertrykkes osv. MIFF viser til at Egypt, Den arabiske liga og Israel har inntatt felles standpunkt mot Hamas, og legger til at det er Hamas som har valgt å trappe opp konflikten.

Hamas fikk flertall i valget i 2006 i de okkuperte palestinske områdene. Hele Vesten, Fatah, og Israel fratok Hamas valgseieren. Samtidig kan det ikke være tvil om Hamas i dag utfører både summariske henrettelser og er kvinneundertrykkende. Det er vanskelig å argumentere for at Hamas ikke er et tyrannisk regime. Og fører en politikk som på ingen måte kan støttes. Men er det dermed klart at Israel har rett til å gjennomføre sin opptrapping og sine angrep, eller kan bidra til å kunne si at Israels siste krig er forståelig?

Det som er politisk nytt i det siste er den palestinske samlinga mellom Hamas og de andre palestinske organisasjonene. Hamas har beveget seg politisk og lagt mer vekt på palestinsk samarbeid. De frykter kanskje også politisk konkurranse fra enda mer ekstreme islamister. Det er et politisk tilbakeslag for Israel at palestinerne samarbeider politisk og ikke slåss seg imellom. Konflikten blir mellom palestinerne og Israel, og ikke mellom Israel og Hamas, og det er åpenbart en lite gunstig politisk situasjon for Israel. Det er mer riktig å se krigen som et forsøk fra Israel på å gjenopprette den tidligere og for Israel gunstigere politiske situasjon.

I Klassekampen i går skriver Ebba Wergeland et innlegg under tittelen «Gaza er Palestinas Telavåg» blant annet: «…startet med etableringen av den palestinske samlingsregjeringen. For sioniststaten er palestinsk enhet en større trussel enn Irans bomber. Israel kunne håndtert drapene på de tre israelerne som en kriminell handling med ukjent gjerningsmann. Det skjedde i et område der okkupasjonsmakten selv stod for sikkerheten. I stedet ga Israel Hamas skylda, og gikk til angrep på alt som kunne knyttes til dem. Hundrevis av palestinere ble arrestert. Men den palestinske enheten holdt. Derfor kom angrepet på Gaza.» Wergelands beskrivelse virker sannsynlig, når en også tar hensyn til hennes inngående kjennskap til palestinsk politikk og historie.

Wergeland peker ellers på et kjennetegn for israelske angrep og stadige arealutvidelser: «Israel forteller alltid historien slik at deres handlinger blir gjengjeldelser og selvforsvar, utløst av palestinske overgrep. Alle deres invasjoner er blitt forklart med enkelthendelser … På samme måte er krigene mot Gaza alltid «svar» på palestinske angrep

Det ulike maktforholdet mellom Israel og Hamas gjør at Hamas sin islamske religion og tyranniske praksis er underordna. Hadde det dreid seg om likeverdige parter, vil det være feil å støtte noen av dem. Men det dreier seg om en okkupant og en av flere representanter for okkuperte. Okkuperte har rett til å gjøre motstand. Okkupanten Israel er militært fullstendig overlegen og bruker makta nådeløst, mens noen av de okkuperte forsøker seg på ubetydelig militær motstand. Det er derfor okkupasjonsmakta Israel må bekjempes og tvinges tilbake. Israel driver i tillegg folkefordriving og misbruk av makt.  (Staten Israel må oppløses).

Oppsummering:

De som i dagens situasjon peker på Hamas (anklager Hamas), er enten bevisst ute etter å støtte Israel, slik som «Med Israel for fred» og Terje Rød-Larsen er. Eller støtter Israel likevel, ufrivillig.

torsdag 17. juli 2014

Israel: Militære seire bestemmer den politiske løsninga

Her avsløres hulheten i argumentet «Israels rett til sikre grenser». 
Det dreier seg om daglige arealutvidelser og etterfølgende 
fordrivinger av palestinerne.
En av Oslo-avtalens mest sentrale personer, Terje Rød-Larsen, uttalte i Dagsnytt atten 16. juli at det «på lengre sikt er det helt åpenbart at det bare finnes en politisk løsning på konflikten. Det finnes ingen militær løsning». Rød-Larsen uttalte seg som om han mente Israel-Palestina-konflikten i sin helhet, og ikke bare aktuelle småkriger som den som pågår nå. Da må Rød-Larsen ta grunnleggende feil, for det finnes heller ikke i denne konflikten en egen politisk løsning uavhengig av den militære situasjonen. Den politiske løsninga på den andre verdenskrigen, som alle andre kriger, var ikke en «politisk løsning», men en militær løsning. Rett og slett fordi det er som kineseren Mao Zedong sa: «Den politiske makt  vokser rett ut av geværløpet». Og som militærteoretikeren Carl von Clausewitz sa: «Krigen er en fortsettelse av politikken med andre midler». Enhver krig avsluttes med politiske løsninger som den militære seierherren dikterer. 

Slik er det også med politikk og krig i Israel. Det er ikke aktuelt for Israel med en eneste meters tilbaketrekking eller oppheving av blokaden av Gaza og Vestbredden. For Israel kan gjøre som de vil med sin militærmakt. Omtrent hver dag siden 1948 har det israelske regimet utvida sitt areal med militære midler og fordrivi palestinerne. Samtidig har de israelske lederne fra dag en i 1948 sagt at de vil forhandle, men forhandlingene har betydd ingenting annet enn at de bare har fortsatt med utvidelsen av sitt område og enda flere fordrivi.  Dette har «verden» trudd på. Særlig alle norske politikere og journalister; fordi Norge og særlig de norske kristne sammen med Arbeiderpartiet ledet* av Haakon Lie har vært en Europas mest ukritiske støttespillere for Israels militære fordriving av palestinerne. At flere når ser de undertrykte og fordrevne palestinerne er bra, men det hjelper dessverre lite når en likevel faller tilbake på det aggressive fundamentet «Israels rett til trygge grenser». 

I verden er det ingen stater som støtter palestinerne. Det gjør bare politisk og militært maktesløse personer og grupper. De har også FN imot seg, for FN lar bare Israel kjøre på. Også i Midt-Østen er alle regimer mot palestinerne, der de blir sett på som en trussel som kan skape intern uro. 

Israel, en av verdens sterkeste militærmakter, og den sterkeste målt i forhold til sine naboland, med deres vilje til å bruke sin makt, vil selvfølgelig ikke godta en annen politisk løsning enn den som står i forhold til sine militære seire og makt. Som alle andre i samme suverene maktposisjon. Målet for det sionistiske regimet har fra første stund vært å omgjøre hele det palestinske arealet til et eksklusivt areal for alle med jødisk religion (sionisme), akkurat slik Theodor Herzl, grunnleggeren av sionismen,  ønsket. Politikerne og statsledere som gjør krav på å være både seriøse og ansvarlige later som de verken ser Israels endelige mål eller de daglige erobringene og fordrivingene av palestinerne. De snakker i stedet om «Israels rett til sikre grenser». Det må være en grunn til det. Hvilken? Venter de på at Israel fullfører sitt mål, og ser fram til å administrere fordrivinga av palestinerne inn i naboland?

En palestinsk stat ved siden av Israel, med full rett til sjølstendighet og det militærapparatet de ønsker seg, vil aldri Israel og dets vestlige støttespillere godta. Areal må i så fall denne palestinske staten få tilbake fra Israel og de aggressive utenlandske bosetterne. Det er kun gjennomføringa av ett krav som kan føre til fred og politiske løsninger, og det er «Oppløs staten Israel».  Det vil si å lage en ny palestinsk stat der alle som bor på arealet har rett til å bo der med like rettigheter uavhengig av livssyn. Det er utenkelig i dag at det skulle bli enighet om en slik politisk løsning. Og vanskelig å se for seg gjennomføringa av et sånt prosjekt om FN med militærmakt skulle slutte seg til en slik politikk. Men et oppløst Israel kan bli resultatet av en virkelig omfattende og voldsom krig der alle Midt-Østens stater og flere stormakter har deltatt. 

At vestmaktene har latt Israel ture fram og premiert dem med Nobels fredspriser, er en sak opprører folk i Midt-Østen, og som er en viktig bidragsfaktor for rekruttering til de mest ekstreme og voldelige islamske organisasjonene. Den omfattende vestlige støtten til Israel utvikler også alminnelig muslimsk hat mot ikke bare Vesten, men også mot andre religioner og særlig den jødiske på en måte som likner på rasisme. 

Kanskje kan krigen om Palestina bli den konflikten som utløser den tredje verdenskrigen. (En ny verdenskrig vil også løse mange av problemene i verdensøkonomien).

Så kan jo Terje Rød-Larsen holde seminar om politiske løsninger mens krigen pågår.


* Haakon Lie hadde aldri posten som partileder i Arbeiderpartiet. Han var svært lenge generalsekretær i partiet. Jeg betrakter han som lederen innad i Arbeiderpartiet, den som la forutsetningene for partiets politikk i Israel-spørsmålet. Han var svært aktiv for Israel som generalsekretær.