Pensjoner: Ap-ledet LO: Gir opp krav før forhandlingene starter

Klassekampen 21.10.2017

Lørdag etter siste møtedag i Fagforbundets landsmøte i år, hadde Klassekampen en reportasje om da forbundslederen forlangte omkamp om en avstemning hun hadde tapt, og fikk fullt gjennomslag. Både prosessen og innholdet i vedtaket har fått altfor liten oppmerksomhet og omtale. Landsmøtet i Fagforbundet vedtok først i en kampvotering «å arbeide for at bruttoprinsippet bevares i offentlig pensjon», med 258 mot 169 stemmer. Skriver Klassekampen på side 10 den 21. oktober 2017 ved sine to journalister Pål Hellesnes og Anne Kari Hinna. 

KK 21.10.17

De fortsetter: 

«Vedtaket ville vært en betydelig oppstrammer av forbundets forhandlingsposisjon foran vårens tariffoppgjør, der ansattes pensjoner ligger an til å bli hovedtema … Vedtaket falt tydeligvis gjenvalgt forbundsleder Mette Nord tungt for brystet. Etter lunsj ba hun om ordet, for å be om at vedtaket gjøres om: - Vi skal forhandle om pensjonene til våren. Med dette vedtaket kan jeg bare levere  det og så gå hjem, for da har jeg ingenting å forhandle om, sa hun.» Og dessverre, hun tvang landsmøtet i kne, og det tidligere vedtaket blei forkasta mot to stemmer. 256 delegater bøyde seg, særlig etter at den tidligere radikale fagforeningskjempen Ole Roger Berg fra Trondheim trakk sitt forslag.

Forhandlinger, og forhandlingsrom – hva er det?

Mette Nords påstand i landsmøtet, at med et slikt vedtak har hun ingenting å forhandle om, er oppsiktsvekkende. Det er det samme å si til sin forhandlingsmotpart: «Vi gir opp kravet før vi kommer til forhandlingsbordet, gi oss noen smuler i stedet». Kommunenes Sentralforbund (KS), med regjeringa som støttespiller, gråt ikke akkurat av sorg over landsmøtets snuoperasjon om «vi står ikke på kravet, vi har ikke noe krav».

I en annen landsmøtesak foreslo forbundsledelsen å vedta «å  redusere oljevirksomheten og verne sårbare områder» i Klassekampens formulering. Landsmøtet fatta et annet vedtak, det var klart og entydig «Fullt vern av Lofoten, Vesterålen og Senja». Hvorfor forlangte ikke forbundslederen dette vedtaket oppheva fordi det jo som et klart ønske ikke gir grunnlag for forhandlinger?

Det er ikke alltid det er mulig å få gjennom sine krav. Men en får uansett ikke gjennom krav en ikke kjemper for. Særlig ikke med en slik politisk forhistorie som landsmøtevedtaka. Det var nok ikke få champagneflasker som kunne åpnes i KS og i regjeringa etter det landsmøtevedtaket. Fagforbundet tvinger også de statsansatte i kne, og nok en seiere for Ap å innkassere.

Den kapitalistiske 

nyliberalismens krav om nedskjæringer

Det er et enormt politisk press for å redusere pensjonene. Ikke bare der vi har hatt gode pensjoner, som i Norden, men overalt også der hvor pensjonene er ganske dårlige. Dette er en nødvendig del av den nyliberale kapitalismen, der mest mulig av offentlige skattemidler til bruk for offentlige tiltak og folkelig velferd, skal bort. De superrike er ikke rike nok, føler de.

Den tyngste pådriveren for nedskjæringene av pensjonene i Norge, har vært Arbeiderpartiet med dets tidligere partileder og statsminister, Jens Stoltenberg. Under den rødgrønne regjeringa måtte han sterkt motvillig godta at hans kongstanke om fjerning av bruttopensjonene med 66 prosent lønn av den lønna du har når du blir pensjonert, slik det har vært i staten (siden lenge før krigen) og i kommunal- og fylkeskommunal sektor, ikke blei gjennomført. Arbeiderpartiet hadde selvfølgelig håpa på at Høyre/Frp-regjeringa skulle klare å fjerne disse gode pensjonene i sin første regjeringsperiode. Samtidig som da Ap kunne gå imot forslaget og gi inntrykk av at de står på de offentlige ansattes  side. Høyre/Frp ga opp, og satsa kanskje på at en ny Ap-regjering skulle gå kraftigere til verks. Men sånn gikk det ikke. Ap tapte valget.

Da må Aps folk i LO ta egne grep. Som sentralstyremedlem i Arbeiderpartiet, også leder i Fagforbundet, Mette Nord. Bruttopensjonene skal bare vekk, de er for gode og for dyre. Forutsetninga er at «dette har vi ikke råd til», og at pensjonistene, de med vanlige inntekter vel og merke, heller ikke trenger så høy pensjon som topplederne.
Landsmøtevedtaket i Fagforbundet viser veg for staten også, med Norsk Tjenestemannslag (LO) og LO Stat som neste til slaktebenken  etter at de kommunalt ansatte er knust. 

Ap og Rødt har en trist pensjonshistorie

Nedskjæringene av pensjonene og dens finansiering med avkastning av kapitalistiske og særlige håp om finansielle gevinster, bryter sterkt med prinsippene i folketrygden, vedtatt i 1967. Arbeiderpartiet var sterkt imot folketrygd, og gikk i 1961 til valg på at det ikke skulle innføres en folketrygd. Aps opplegg var at bare fagorganiserte skulle få pensjoner. Men etter at regjeringa til Aps Einar Gerhardsen blei kasta av SF og Finn Gustavsen i 1963, snudde Gerhardsen og kom tilbake til Stortinget med forslag om folketrygd (og utvidelse av ferien til tre uker). Det blei vedtatt, også med de «borgerlige» partienes stemmer.

Rød Valgallianse har langt opp til vår tid slåss hardt for at alle offentlige ansatte, nær en million arbeidstakere, skulle miste den pensjonen de hadde; to tredeler av arbeidsinntekt. Som redaktør i Rød Valgallianses medlemsblad Opprør mellom 1996 og 1998 forsøkte jeg forgjeves å få RV til å endre sin pensjonspolitikk. RV brukte det gamle NKP-argumentet i pensjonsspørsmål om at «det er ikke statens oppgave å opprettholde lønnsforskjeller», og var enig med Høyre og NHO om «like pensjoner». Enkelte drømmere i Rød Valgallianse tenkte — i beste fall, hvis de tenkte så langt — at denne like offentlige pensjonen skulle bli kjempehøy. Men den ville selvfølgelig blitt det som NHO og tilsvarende gikk inn for: Lav lik pensjon. Så lav at den ikke ville bli mulig å leve av, og at alle måtte sikre seg private spareordninger i tillegg. Nå har medlemmene i Rødt blitt så gamle at konsekvensene av deres egen politikk har gått opp for dem, og Rødt har endret seg til en bedre pensjonspolitikk.

Men Ap slåss for nyliberalismens økonomiske og politiske linje, og nøler sjølsagt ikke i kravet om pensjonsnedskjæringer og privat bankfinansiering av pensjonene. Det som var folketrygdens formål å motarbeide, som et hovedgrep for velferdsstaten. Dårligere pensjoner, og usikker finansiering av pensjonene, er Arbeiderpartiets politikk. Som de internasjonale storkonsernenes politikk.

Svekkes LO i takt med Aps nedgang?

Heldigvis er de internasjonale sosialdemokratenes politikk, der de bløffer med å blinke til venstre og kjøre til høyre, i ferd med å avsløres i land etter land. Deres klare høyrepolitikk er så synlig at den ikke lenger kan skjules, sjøl av et ivrig støttende journalistkorps, og de synker sterkt i velgeroppslutning. Og med Arbeiderpartiets kontroll over Landsorganisasjonen, er spørsmålet:

Drar Ap LO med seg ned? Kan virkelig LO overleve under Arbeiderpartiets fortsatte kontroll?

Det blir en ny artikkel.

Eksklusiv verdighet

Etter krav på lederplass i Dagens Næringsliv, mange debattinnlegg fra særlig Civitas om fordelene ved en svekka arbeidsmiljølov for å få til mer arbeid utafor normalarbeidstid, er det nå åpna for en ny aksjon i Dagens Næringsliv. Denne gang vil mange ledere og fagforeningsledere oppheve aldersgrensa. Heldigvis har statsråd Bjurstrøm avvist å endre aldersgrensa. Jeg kunne ikke dy meg og tok til motmæle, og fikk faktisk dette innlegget på trykk, uten redaksjonelle endringer:

En lege har fått Bærum kommune til å heve aldersgrensa for leger, og fagorganisasjonen Akademikerne vil fjerne den øvre aldersgrensa helt. Organisasjonspsykolog Finn Bjørnar Lund vil i DN 8. august også fjerne aldersgrensa. For å ivareta hensynet til arbeidstakernes «verdighet».

Argumentet om verdighet for å arbeide lengre er en eksklusiv diskusjon for velstående personer i givende og mektige posisjoner. Heldigvis kommer DNs egen kommentator Eva Grinde 8. august med en viktig motforestilling: Faren for å få arbeidsplasser der en stadig eldre garde utgjør en uoppsigelig propp som hindrer utskifting og fornyelse.

Jeg gikk av som 62-åring etter 38 års arbeid. Det hevdes at min helse for alderen er svært god. Ikke hadde jeg hatt fysisk slitsomt arbeid heller. Jeg er tilhenger av å gjøre min plikt for samfunnet med kjedelig arbeid om det er nødvendig, men ikke ett minutt ut over det jeg må. Få av mine år i arbeidslivet har vært av andre grunner enn at jeg ble tvunget til det for å få mat og bolig. Arbeidslivet er fullt av meningsløse rammer og tilfeldige utfall fra mer eller mindre psykopatiske, autoritære og ustabile ledere. Det er ille nok å vente til disse lederne blir 70 år, om de ikke også skal bli sittende til de dør i sjefsstolen.

Jeg er tilhenger av Christian Vennerøds parole «Arbeid mindre — lev mer». Når mennesker med akademisk utdanning er 70 år, har de allerede arbeidet i 45 år i pensjonsgivende arbeid. Andre har arbeidd lengre. Det er mer enn nok. Det er flott om slike 70-åringer har god livsevne og arbeidsevne igjen. Den tida kan de bruke til det den unge Karl Marx forespeilte: «…å gjøre noe i dag og noe annet i morgen, å drive jakt om morgenen, å fiske om ettermiddagen, å stelle fe om kvelden, og etter måltidet kritisere så meget jeg lyster…». Og til å bidra til samfunnsmessig viktig frivillig organisasjonsarbeid, berikende selvstudier og hjelp i nærmiljøet til familie, venner og naboer. Og til fysisk trening. Som eksempel.

De godt lønna sjefene med et oppslukende arbeid de ikke vil gi slipp på, bør minnes om at det i Norge fortsatt finnes både industriarbeidere og sykehjemsarbeidere og mange andre med hardt fysisk arbeid. For dem er 70 år en for høy aldersgrense. Og ikke minst er det mange kontorister som avskyr å være lekeklosser for organisasjonspsykologer. For slike bør det være 50 års aldersgrense — helst lavere.

De som går sjuke på arbeidet, koster arbeidsgiveren dyrt

Den tyske tabloidavisa Bild-Zeitung refererte 08.06.11 til en undersøkelse fra firmaet Unternehmensberatung Booz & Company. Den viser at ansatte som til tross for sjukdom går på jobben, koster tyske arbeidsgivere dobbelt så mye som de som blir hjemme. De som går sjuke på jobben yter mindre og blir tidligere kronisk sjuke. De som går sjuke på jobben koster de tyske arbeidsgiverne årlig 2 399 € pr ansatt, mot 1 199 € for dem som blir hjemme når de er sjuke. Det er merkelig at denne undersøkelsen ikke skulle ha gyldighet for norske forhold også. Sunn fornuft bekrefter funn i undersøkelsen.

Karensdager vil selvfølgelig føre til at mange går sjuke på jobben. Er karensdager aktuell politikk nå? Jeg ser av et Høyre-oppslag på nettet at Per-Kristian Foss i 2006 hevdet at karensdager er gammaldags fordi det ikke svarer til nytten. Helt riktig, faktisk. Men jeg husker, med tilfredshet, Thorbjørn Jaglands vrede over Stoltenbergs utspill i valgkampen i 2001 (?) der han anyda muligheten for karensdager. Jagland sa da helt korrekt at Ap ikke kunne gå ut i valgkampen med to motstridende politiske krav. Og nå er vel også Stoltenberg mot karensdager — inntil videre hvertfall…

Rødgrønn regjering? Fra bedrag til selvbedrag

Jeg har kommet til at jeg vil legge ut min lange artikkel i Klassekampen 25. juli 2005 i serien «Med andre ord». Først og fremst for å ha den alminnelig tilgjengelig på nett. I ettertid ser en alltid at er det noe som kunne vært skrevet annerledes. Men jeg kan ikke se at den inneholder avgjørende feil, særlig ikke at Ap fikk flertall i regjeringa etter valget i 2009.

Klassekampens debattredaktør ville ikke trykke artikkelen, men etter at jeg kontaktet redaktør Bjørgulv Braanen, fikk jeg den på trykk. Artikkelen utløste ingen debatt eller kommentarer i Klassekampen etterpå, etter det jeg kan huske. En fagforeningstilsatt innvendte overfor meg at «de så litt mer praktisk på dette». Artikkelen kan også sees i forhold til uttalelsen fra den avsatte statsråd Øystein Djupedal i 6. april i år i Dagsnytt 18 om at den rødgrønne regjeringa har «snudd og endra Norge totalt» og synspunktene til nylig SV-utmeldte Tore Linné Eriksen.

Klassekampen presenterte artikkelen med følgende utdrag: «SV er et parti oppstått av motstand mot Arbeiderpartiet, en motstand som det nå finnes større grunn til enn for 40 år sida, skriver Ove Bengt Berg». Sjøl ville jeg heller ha framheva følgende: «Jeg skjønner ikke hvorfor det er bedre og riktigere at Arbeiderpartiet, SV og Sp skjærer ned på sosiale ytelser og unnlater å satse på sykkel og kollektivtrafikk framfor økt bilbruk, enn at de «borgerlige» partiene gjennomfører den samme politikken.»

Fra Klassekampen Med andre ord 25.07.2005:

Årets stortingsvalg vil ikke gi landet en regjering som vi etter fire nye år vil kunne oppsummere som en som brøyt med en økt tilpasning til en markedsliberalistisk politikk underlagt imperialistiske ønsker. Politikken vil i all hovedsak bli den samme enten statsministeren vil hete Bondevik, Solberg, Hagen eller Stoltenberg. Forskjellen dreier seg ikke om retning, bare om ulikt tempo og taktikk for den samme politikken. Regjeringsalternativet «rødgrønt» mellom Ap, SV og Sp er verken rødt eller grønt. Det er et bedrag i strid med all virkelighet at vi står overfor «en ny kurs» eller «et nytt flertall» med dette alternativet. Opposisjonelle som hevder dette, gjør seg til et offer for et selvbedrag.

Allerede på begynnelsen av 1960-tallet dokumenterte SFs ukeavis Orientering (nåværende Ny Tid) at i alle vesentlige utenrikspolitiske og tunge innenrikspolitiske saker som økonomi, så stod Arbeiderpartiet sammen med Høyre og de andre borgerlige partiene. Klassekampen har også dokumentert hvor ofte på 1990-tallet Ap stemte sammen med Høyre og de andre borgerlige partiene i slike viktige saker. Den aktuelle «rødgrønne» statsministerkandidaten Jens Stoltenbergs nære politiske historie viser hvor feilaktig påstanden om «et nytt flertall» er. Han har innad i partiet kjempet gjennom en privatisering av Statoil, og med det delt ut det norske folkets felleseiendom til Norges og verdens rikeste. Slik han og partiet hans dels har gått i spissen for, dels bidratt til, til å frata folket fellesverdiene opparbeidet i Televerket, Posten, NSB, elektrisitetsverkene og sjukehusa. Fellesverdiene er fjernet fra politisk og demokratisk kontroll. Om framgangsmåten er ulik; resultatet er det samme som for det russiske og de andre folkene i den tidligere Sovjetunionen som har blitt fratatt sine fellesverdier.

Det var Arbeiderpartiet med Jens Stoltenberg som statsråd som fikk drivi gjennom anbud i norsk samferdselspolitikk, der lavere lønn og lavere pensjon for transportarbeiderne er den erkjente og uunngåelige konsekvensen. I valgkampen for åtte år sia gikk Stoltenberg ut med høyrekritikk av sjukelønnsordninga, i strid med partiets politikk. Stoltenberg tok i 2000 regjeringsmakt for å øke Norges bidrag til verdens miljøforurensing ved å gå inn for å bygge forurensende gasskraftverk. I denne sammenheng er det viktig å understreke at det var Høyre som hjalp Stoltenberg til de regjeringstaburettene han og partiet hans mottok med sånn glede.

Umiddelbart etter å ha inntatt statsministerkontoret lanserte han programmet «Modernisering av offentlig sektor». Et til da ukjent politisk program snytt ut av markedsliberalismens språkbruk og med de samme premisser og politikk. Toppen av all den sosiale raseringa er det økonomiske ranet som nedskjæringene av folketrygda med 20 prosent som årets stortingsforlik om de framtidige pensjonene innebærer. Stoltenberg har ikke bare hatt regien over avslutninga av nedbygginga av folketrygda, han har også lagt premissene og dels leda et mangeårig løp som endte med pensjonsforliket i Stortinget. Nå gleder finansbransjen seg over milliardinntekter som de skal få fra arbeidsfolk gjennom tjenestepensjonsordninga som Stoltenberg dreiv gjennom.

Stoltenberg gjentar i ett sett at «Bondeviks høyreregjering gir skattelette til dem som har mest fra før». Men Stoltenberg støtta og gikk i spissen for dagens aksjebeskatning som gir enorme skatteletter til rikfolk og som har gjort Norge til et lite skatteparadis. Dette utgjør mer enn det som Bondeviks regjering gir i skattelette til de samme gruppene, noe også Bondevik sjøl korrekt påpeker i debatter.

Videre har nå Ap-ledelsen styrka kontrollen over LO, Arbeiderpartiets egen «leikegrind». Denne kontrollen bruker partiet til å hente politisk og økonomisk støtte fra LO. LO-lederen og forbundsleder Jan Davidsen er nye medlemmer i Aps sentralstyre, i tillegg til den konservative og miljøfiendtlige forbundslederen Kjell Bjørndalen. Partilojaliteten deres går sjølsagt foran lojaliteten til de fagorganiserte. Politisk pålegges LO-ledelsen å støtte Ap i opposisjon, og hjelpe et Ap i regjering til å dempe og hindre de fagorganisertes motstand mot de sosiale nedskjæringene og den økte markedsliberalismen som en Ap-ledet regjering nødvendigvis kommer til å gjennomføre.

Noen påstår nå at Ap har tatt et oppgjør med den ekstreme markedsliberalistiske høyrepolitikken i åra under Brundtland og Stoltenberg. Men jeg har ikke sett noen form for sjølkritikk eller annen form for konkret egen påvisning av hva de har gjort feil. Og ingen personer i ledelsen er skifta ut for å vise en slik snuoperasjon. Drivkrafta bak det å prøve å gi inntrykk av at de er mot knefallet for markedsliberalismen, kan like godt sees på som et tiltak for å opprettholde rekruttering gjennom å fortsatt kunne lokke med å tilby medlemmene statsrådsposter, statssekretærstillinger, ledere av statsetater og LO-forbund. Foran valget har Ap rydda unna noen saker de ikke vil ta en politisk kamp om. Forslaget fra Fagforbundets og Norsk Tjenestemannslags forbundsledere om at de offentlige skatteinntektene kunne øke noe for å finansiere viktige fellesbehov, ble kontant avvist. Ikke en gang kontantstøtten, som er så politisk upopulær, vil han ta kamp med Bondevik-regjeringa om.

Det er åpenbart at den alternative regjeringa til en regjering med partiet Høyre i lederrollen, verken er «rød» eller «grønn». Ap prioriterer kortsiktige næringsinteresser framfor vern av natur, vil ha mer skuterkjøring i fjell og skog, og er kun for kollektivtrafikk og sykkelbruk så lenge det ikke blir vanskeligere eller dyrere å bruke bil. Senterpartiet er hakket verre. Med sitt symbolkrav om å utrydde ulven, viser det hvordan det vil framstå som «grønt». Miljøpolitisk stiller Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet og Senterpartiet i en suveren verstinggruppe av norske partier med svært lik praktisk politikk, tett fulgt av Høyre.

Jeg skjønner ikke hvorfor det er bedre og riktigere at Arbeiderpartiet, SV og Sp skjærer ned på sosiale ytelser og unnlater å satse på sykkel og kollektivtrafikk framfor økt bilbruk, enn at de «borgerlige» partiene gjennomfører den samme politikken. (Utheva i dag). Den naturlige regjeringa sett ut fra de faktiske standpunktene de norske partiene tar og handler i samsvar med, er en flerpartiregjering mellom Arbeiderpartiet, Høyre og Fremskrittspartiet. Disse partiene er enige om alle strategiske og viktige utenrikspolitiske, næringspolitiske og miljøpolitiske spørsmål. En slik regjering ville klargjort de reelle politiske alternativene i Norge, og gjort det mulig å skape en kraftig og innsiktsfull opposisjon som kunne ha bremsa og snudd politikken i riktig retning.

Merkelig nok er «venstre»-politikere og mesteparten av journalistkorpset rasende forbanna på Kristelig Folkeparti, og særlig statsrådene Høybråten og Haugland for deres «moralisme». Det trass i at SV så seint som 1. mai i år prøvde å lokke KrF ut av Høyres favn, og de samme indignerte «moralisme»-kritikerne ikke har ett kritisk ord å si om ekstreme muslimer og sharia.

En «rødgrønn» regjering betyr også en gravlegging av SV som et opposisjonsparti. SV vil ikke få gjennom noe vesentlig av den opposisjonspolitikken det har stått for de siste 40 åra og samla støtte til. I toppen en returpantordning som er de tyske grønnes eneste resultat etter åtte års regjeringssamarbeid med de tyske sosialdemokratene. SV har alt tapt oppslutning ved å la Ap å framstå som et ledende opposisjonsparti mot markedsliberalismen. Altfor mange kjenner til Stoltenbergs politiske bedrifter og har lært at de ikke kan stole på det partiet han leder. Det er også lett for nåværende regjering å dokumentere at Stoltenberg i praktisk politikk har stått for noe helt annet enn det han nå prøver å gi inntrykk av.

I stedet burde SV droppet regjeringsalternativet med Ap, og ført en valgkamp for de økonomiske kjernesakene til SV de siste åra. SV er et parti oppstått av motstand mot Arbeiderpartiet, en motstand som det nå finnes større grunn til enn for 40 år sida. Å trekke seg nå, slik SV gjør ved å overlate det politiske lederskapet og initiativet til Ap, er som å bryte et maratonløp 100 meter før mål. Derfor går nå velgerne over fra SV til Ap. EU står med sine fire markedsliberalistiske friheter for den politikken som nå er så upopulær og som Ap også prøver å innbille folk at de er imot. Men for Arbeiderpartiet er det å få Norge inn som fullt medlem i EU en viktigere sak enn å opprettholde den «rødgrønne»-regjeringa. EU-kamp i samarbeid med Høyre, nok en gang. Denne klare politiske meldinga fra Ap kan jeg ikke forstå at «venstresida» ikke tar konsekvensen av, i stedet for å la seg bedra nok en gang av Aps politikk med venstre i opposisjon og høyre i regjering.

Artikkel i serien Med andre ord fra Klassekampen 25. juli 2005.

Overtid — hvorfor det?

I programmet Debatten på NRK fjernsyn diskuterte de overtid i går. Det er forslag om å utvide mulighetene til å jobbe mer overtid og om å gå over til turnusordninger. Markedsført under honnørord som «fleksibilitet» og «arbeidsfolk kan vurdere sjøl hvor mye de tåler av overtid». Det siste som et argument mot «LO-pampene». Men spørsmålet om behovet for overtid kom i liten grad i sentrum for debatten. Denne debatten er blitt offentlig fordi den er initiert av arbeidsgiversida, og da logrer mediene.

Jeg møtte spørsmålet om overtid første gang midt på 1960-tallet. På gassbedriften Norgas. Sjåførene ville kjøre nærmest hele døgnet, mens vi som jobba med å montere flaskene av og på gassrankene ikke ville det. Sjåførene blei kalt «aper» av de andre arbeidstakerne. På en skole for universitetsutdanna lærere var det en rekke lærere som ville jobbe både 110 %, 120 % og opptil 150 % av full stilling. Deres argument var, «ta ut all den lønna som kan tas ut raskest mulig». Mens jeg, i fagforeningsstyret, prøvde å få fagforeninga til å redusere og hindre den type jobbing av hensyn til å bevare definisjonen på hva som var 100 % stilling. Jo flere som jobber 120 % stilling, jo lettere er det for arbeidsgiver å si at den nye 100%-jobben er heretter det som tidligere var 120 %. Og slik gikk det omtrent; lærernes arbeidstid er økt.

I staten har den som arbeidsgiver etter sigende spart mange overtidstimer med innføringa av fleksitid. Fleksitida innebærer for eksempel at noen kan komme kl 06.30 på jobb for å sikre seg gratis parkeringsplass og lese avis til kl 8. Tid som seinere blir tatt ut i fritid.

Det som var fraværende i Debatten, var det usolidariske ved alle dem som driver på for å jobbe mest mulig overtid. Min erfaring er at det ikke er arbeidsgiverne som er de viktigste pådriverne av overtid, men arbeidstakerne sjøl. Mange kjøper seg for dyre biler, for dyre boliger eller har pådratt seg dyre skilsmisser. Eller har koner og barn de ikke orker å være så mye sammen med — for det er menn som er de ivrigste overtidsbrukerne. Kvinnene orker kanskje heller ikke å ha dem hjemme. Overtidsentusiastene er usolidariske overfor dem som ikke vil eller ikke kan jobbe ut over normalarbeidstida, og som krever en anstendig lønn å leve av — uten overtid.

Overtidsapene sliter seg kanskje ut, og skal ha oss til å betale uførepensjon for dem etterpå.

Mitt utgangspunkt er det at jeg selger arbeidskrafta mi dyrest mulig, og ellers vil jobbe minst mulig. Vi er ikke født til å arbeide, men er tvunget til å jobbe for å kunne overleve. Men jeg kan gjerne legge til: for å gi mitt bidrag til de samfunnsoppgavene som må utføres.

Arbeidsmiljøloven burde satt grensa ved to overtidstimer i måneden, ikke 400 i året som Arbeidstilsynet i praksis har innført som normalt der loven sier maks 200 timer uten dispensasjonssøknad.

Men hva da med alt sesongarbeid, når fisken kommer og potetene er modne? Dette er det alt unntaksbestemmelser for. De kan fortsette. Andre arbeidsgivere får tilsette flere arbeidstakere til å ta arbeidstoppene. I staten er det kanskje mye arbeid som ikke burde vært gjort, eller kunne vært gjort av andre enn de som skal monopolisere et bestemt arbeidsområde for å gjøre karriere. Flere arbeidsgivere burde lese Einar Førdes tese «Kirkegården er full av uunnværlige folk» om og om igjen. Så kunne de spart både overtidsbetaling og fått mer arbeid utført — særlig i staten. Alternativet burde være ingen overtidsbetaling. Så tenker jeg at overtidsinteressen reduseres tilstrekkelig, også de som monopoliserer arbeidsområder for å gjøre karriere. Disse belønnes seinere i karrieren med høye lønninger. Det får holde.

Kampen for økt overtid er i realiteten en kamp for lengre normalarbeidsdag og dårligere lønn. Og underordna: En kamp mellom dem som utfører personlig givende og høyt lønna arbeid, og dem som utfører nødvendig og lavt lønna rutinearbeid.

Sverre Myrli med nytale

Jeg har fått oppgitt av KK at dette motinnlegget til Aps stortingsrepresentant Sverre Myrli skal ha kommet på trykk i dag:

Arbeiderpartiets stortingsrepresentant Sverre Myrli vil i Klassekampen 20. april presisere avisas referat av hans uttalelser 15. april. Han nekter for at han «skal ha sagt at vi kuttet i budsjettene». I stedet mener han at han sa er «at vi endret pensjonssystemet tidlig slik at det skal være bærekraftig for fremtiden…». Men uavhengig av disputten med journalisten; Myrlis siste versjon er jo bare andre ord for nedskjæringer! Grunnlaget for det nye pensjonssystemet er jo nettopp at «vi» ikke har råd til det! Det har jo Myrli i årevis reist rundt i fagforeninger og fortalt oss. I kortversjonen av rapporten fra Pensjonskommisjonen (2004), der Myrli var medlem, står det at den tidligere pensjonsordninga «vil føre til en sterk økning i pensjonsutgifter utover i dette århundret», og: «Dette setter pensjonssystemet under press og gjør det nødvendig med en pensjonsreform.» Sjøl mange av endringas viktigste politiske støttespillere, som de politiske kommentatorene, har jo også sagt at alt annet enn å si at det nye pensjonssystemet dreier seg om nedskjæringer, er feil. Det gjelder både for hver enkelt pensjonist, og for de totale offentlige pensjonsutgiftene.

Det er merkelig, og interessant, at Myrli ikke lenger vil innrømme at det nye pensjonssystemet dreier seg om nedskjæringer. Kanskje da de offentlig tilsatte kan få beholde sine bruttopensjoner?

Forsvar for nedskjæringer

Mitt motinnlegg til Fellesforbundets Norvald Mo om folketrygdas alderspensjon den 5. april i Klassekampen, fikk et motsvar allerede dagen etter. Jeg svarte straks og har i dag følgende innlegg på trykk. Først kommer Mos innlegg i går i kursiv, og så mitt innlegg.

Mos innlegg:

Forsikringselementet

Ove Bengt Berg meiner i Klassekampen 5. april at eg tar feil, når eg i eit tidlegare innlegg skriv at folketrygda opprinneleg hadde eit sterkare forsikringselement enn dagens ordning. Det er kanskje kva eg la i omgrepet «forsikringselement» som gjer at berg meiner eg tar feil. Når eg hevda at dagens ordning har mindre grad av forsikring i seg enn det ordninga opprinneleg hadde, knytta eg det til oppteningsreglane. Altså på den eine sida at høgre inntekter berre delvis gir opptening, og på den andre sida garantipensjon som sikrer alle ein minstepensjon uavhengig av innbetaling. Utjamning er ikkje akkurat det som pregar forsikringsprinsippet.

Men når Berg skriv om at dagens system har sterk grad av forsikringselement i seg tenkjer han nok på levealdersjustering. Altså at når forventa levealder stig, blir den årlege pensjonsutbetaling justert ned med mindre ein ikkje vel å arbeida lenger. Altså ein nær samanheng mellom opptening og utbetaling. Men det var jo ikkje slik i den førre ordninga, at ein ikkje såg på samanheng mellom dette. Ein gjorde det berre på andre måtar som til dømes underregulering av Grunnbeløpet eller tilstramming av oppteningsreglane. Ein av fordelane med dagens ordning er at reguleringa er bestemt på førehand.

Norvald Mo, rådgjevar i Fellesforbundet.

Mitt svar i dag:

Fellesforbundets rådgiver Norvald Mo gir seg ikke i sin kamp for å forsvare nedskjæringene i den nye folketrygdordninga. Hvorfor sier han ikke som Stoltenberg og hele den norske eliten at «vi» ikke lenger har råd til en så god alderspensjon lenger? I stedet for å komme med den ene bortforklaringa etter den andre?

Det er snedig når han lurer inn politisk vedtatte sosiale omfordelinger i den gamle alderspensjonen i folketrygda og kaller det forsikring. Og bruker ordet «delvis» slik mange kan tro det kan bety så lite som en firedel eller tredel. Han ønsker tydeligvis å forsvare dagens reduserte pensjon med å sette likhetstegn mellom den tidligere bedre pensjonen og de private forsikringsordningene. Men folketrygda blei innført i 1967 nettopp fordi de private forsikringsordningene var for dårlige og for usikre for flest.

Den nye folketrygdordninga opererer med forsikringsbegrep som pensjonsbeholdning og delingstall, foruten levealderjustering. At dagens ordning er dårligere enn den tidligere, betyr ikke at den tidligere ikke burde ha vært bedre. Som dagens offentlige (og private) bruttopensjonsordninger. Men disse er det nå regjeringas hovedoppgave på pensjonsfronten å få ødelagt. Som tilsatt i det Ap-lojale Fellesforbundet arbeider vel Mo mot de offentlige bruttopensjonene? Og da også med argumenter for at bruttopensjonene er for dårlige, og er «forsikring»?

Feil om folketrygda

I Klassekampen i dag har jeg følgende innlegg på trykk, minus den setninga i kursiv som jeg ikke sendte inn:

I diskusjonen mellom Fellesforbundets rådgiver Norvald Mo og Stein Aamdal kommer Mo 29. mars med en oppsiktsvekkende påstand. Han skriver «Forsikringselementet er svakare enn kva det var då Folketrygda vart innført.» Dette er jo en 100 % gal påstand. Forsikring av pensjoner betyr at du skal få pensjon i forhold til det pengebeløpet, premien, du har betalt inn. Folketrygda fra 1967 baserte seg på et helt annet prinsipp: Årlig skatt av arbeidsinntekt fram til pensjonsalder, og så pensjon etter det regelverket som var fastsatt i folketrygdlova i forhold til tidligere inntekt. Etter finansieringsprinsippet «Pay as you go»: Det du har krav på kommer til utbetaling uavhengig av forutgående innbetaling og størrelsen på eventuelt fond. Det var ingen sammenheng mellom innbetalt skatt («premie») og fond og utbetalt pensjon slik som i private forsikringer. Bare indirekte gjennom progressiv skatt.

Den reduserte nye alderspensjonen (7 % lavere), Stoltenbergs store livsverk, har derimot ordninger som etterlikner de private forsikringsselskapenes pensjonsordninger. Den pensjonen du tar ut samtidig mens du jobber, eller om du ikke velger å jobbe lenger om gjenstående levealder øker, reduserer framtidig ytelse. Folketrygdloven opererer nå med forsikringsbegrep som pensjonsbeholdning, levealderjustering, delingstall. At det er en egen paragraf om garanti, mer enn antyder usikkerheten. Merkelig at Mo ikke har oppdaga at kampen mot bruttopensjon, som ikke har noe forsikringselement innebakt, er så viktig for regjeringa å bekjempe. For bruttopensjonen bryter mot forsikringsprinsippet, og det er dette punktet regjeringa, Stortinget og forsikringsbransjen framhever som et brudd med den reduserte folketrygda, markedsført som «modernisert folketrygd».

Ap innførte ikke folketrygden

Klassekampens tidligere redaktør Paul Bjerke har hver torsdag sin faste spalte i Klassekampen under vignetten «Pauli ord». Sist torsdag tok han opp spørsmålet om Arbeiderpartiets evne til å være lydhør, og kom i den sammenhengen med en påstand om at Arbeiderpartiet «innførte folketrygden». Det måtte jeg bare kommentere, og sendte allerede kl 08.31 samme dag dette innlegget som står på trykk i Klassekampen i dag:

I sin interessante kommentar om Ap 20.01.11 skriver Paul Bjerke at Arbeiderparti-regimet «innførte folketrygden». Men Ap gikk i 1961 til valg på ikke å innføre folketrygd, men bare en pensjonsordning for fagorganiserte. Det var først etter at SFs to representanter hadde kasta Gerhardsen-regjeringa etter Kings Bay i 1963, at Gerhardsen etter to uker kom tilbake med en ny regjeringserklæring som inneholdt forslag om folketrygd (og tre ukers ferie). I stortingsvalget 1965 kjempa alle partiene om å være mest mulig for folketrygd (en uforståelig politikk ut fra dagens politiske realiteter.) Ap trua i valgkampen 1965 om at det ikke ble folketrygd om Ap tapte valget, hvilket de gjorde. Stortinget vedtok, tross Aps skremsler, folketrygda i juni 1966 under et «borgerlig» flertall og der Per Borten leda en borgerlig samlingsregjering.

Som jeg tidligere har påpekt om boligpriser og svarte penger under bordet: Dette var en utvikling som et Arbeiderpartikontrollert boligsamvirke og lokale borettslagsstyrer ikke gjorde noe for å hindre. Penger under bordet var jo også i samsvar med «arbeiderklassens interesser»? Kortsiktige, kanskje.

Det er ikke sikkert at Arbeiderpartiet var så mye mer lydhør før, i den grad forholda i andre tider som på 1960-tallet og i dag kan sammenliknes.

Nytt år, ny redusert folketrygdordning, og det lønner seg selvfølgelig fortsatt å jobbe framfor å bli pensjonist!

En av de pinligste pressebegivenhetene på slutten av det forrige året, var NRKs og NTBs kampanje for å redusere de gunstige bruttopensjonene i offentlig sektor. Kampanjen var jo som snytt ut av et opplegg fra statsministerens pressekontor, og var kanskje det og? Det endrer lite at Dagens Næringsliv tidligere i sommer på lederplass også prøvde å svekke de offentlige pensjonsordningene med å argumentere med ordningenes manglende mulighet til å tjene ekstra ved sida av pensjon.

Et stort sosialt velferdsframskritt det siste hundreåret har vært pensjonene. Altså de økonomiske midlene arbeidere etter oppnådd pensjonsalder skulle få å leve av. I spissen gikk de mest velstående, de offentlig tilsatte i stat og kommune og i finansnæringa. Folketrygden innførte denne ordninga for alle, ikke bare de rikeste. Det var svenskene som kom på den firkantregelen om to tredeler, at en gammel ikke arbeidsfør person var verdt to tredeler av en fullt arbeidsfør arbeider.

I stat og kommune har en hatt den ordninga at når en har arbeidet 30 år, får en to tredeler (66 %) av den lønna en hadde når en gikk av. Den lønna en har ved avgangstidspunktet, og som de 66 % i pensjon, regnes av, blir dessuten justert opp i samsvar med prisstigning. Dette er en svært god pensjonsordning, og mye bedre enn den nye reduserte folketrygdordninga som blir justert etter gjennomsnittlig levealder. Statspensjonen står fast uansett så lenge du lever, på et høyt nivå. Folketrygdas ytelser var før i dag en mye dårligere ordninga. De som tjente normalt, og over normalen, fikk rundt 50 % i pensjon. Mens de lavtlønte kanskje fikk opptil 66 % i pensjon av lønna si. Nå blir folketrygdordninga mye dårligere. Av to grunner: 1. Det er ikke lenger de 20 beste åra av de 40 åra som skal regnes med, men alle 40 år inkludert de åra da du tjente dårlig. Dette rammer særlig de som bare har mulighet til å få slitsomme og dårlig betalte jobber. 2. Dersom den gjennomsnittlige levetida øker, så reduseres også de årlige pensjonsutbetalingene. Og hvilken inntekt har de som har best helse og lever lengst? Nettopp. Mens folk på østkanten i Oslo dør når de skal til å motta folketrygd som de har betalt til, dør de. Mens de på vestkanten lever i 14 år til og lever godt på de lavest lønte sliternes innbetalte pensjonsavgifter. — Hva skal vi med Høyre og Frp når vi har Arbeiderpartiet under ledelse av Jens Stoltenberg?

Dette er fra høringsuttalelsene om Stoltenbergs forslag til nedskjæringer av pensjonene: Landsorganisasjonen (LO) går imot Pensjonskommisjonens forslag til modernisert folketrygd. LO mener svekkelsen av folketrygden vil resultere i tilsvarende høyere pensjonssparing i privat regi. Dette vil etter LOs oppfatning gi økte forskjeller, mindre forutsigbare pensjoner og svekket likestilling mellom kvinner og menn. Fagforbundet, Norsk Sykepleierforbund og Utdanningsgruppens Hovedorganisasjon stiller spørsmål ved det framtidsbildet Pensjonskommisjonen gir og mener forslaget vil gi dårligere fordeling, og øke omfanget av markedsbaserte ordninger. De går derfor inn for å bevare dagens folketrygd og at økte utgifter kan skattefinansieres.

Nedskjæring av pensjonene er en av Jens Stoltenbergs politiske besettelser, på linje med rask tømming av norske oljereserver for å hjelpe internasjonal, og særlig amerikansk kapital, med finanser. Argumentet han har overbevist «alle» om, er at siden det blir færre arbeidstakere i forhold til pensjonister, som blir de tidligere ordningene «for dyre». For statsfinansene og skattebetalerne. Men dette er bare et formelt argument. For hvis to arbeidere kan finansiere alle pensjonistene det tidligere trengtes fire arbeidere til, gjennom den økte produktiviteten de nåværende arbeiderne er i stand til, så er vel det helt ok? Men Stoltenberg har fått alle politiske og økonomiske journalisters tilslutning til at produktiviteten til de færre pensjonistene i forhold til antall pensjonister, er et ikke-argument.

Ved siste lønnsoppgjør i 2009 satsa regjeringa alt på å ødelegge to tredelers ordninga i offentlig sektor. Først blei det lokka med muligheten til å jobbe i tillegg til pensjon, for å sukre pillen. Fagforeningene, særlig under ledelse av Unio og Anders Folkestad, skjønte opplegget og holdt fast på den gode ordninga. Unio står fast mot angrepene på bruttoordninga på sitt nettsted 23.12. De Ap-kontrollerte LO-fagforeningene vakla under tariffoppgjøret i 2009, men turte ikke å skrinlegge ordninga med 66 % pensjon av siste lønn. Vakla gjorde også den kronisk høyreorienterte forbundslederen i YS, Tore Eugen Kvalheim, som sikkert satser på en framtredende offentlig stilling med velferdsnedskjæring som hovedformål. (Under en Høyre/Frp-regjering? Med han som Nav-direktør blir det vel ikke en krone i utbetaling?) Men det var ikke mulig for Stoltenberg å satse på en streikekamp mot arbeidstakere i et valgår. Stoltenberg trakk seg, og nekta som en del av dette offentlig tilsatte å arbeide ekstra slik de som bare får folketrygd har rett til. I tillegg kom enda en straff i forbindelse med statsbudsjettet for 2011: De pensjonistene med høyest utbetalt pensjon, fikk plutselig straffeskatt, en ekstra skatt, som skulle gå til å gi skattelette til pensjonistene med lavest pensjon.

Det er på denne bakgrunnen romjulas NRK- og NTB-kampanje mot de gode offentlige pensjonene framstår. Den framstår under falskt flagg. NRK-kampanjen er ikke en kampanje direkte mot 66 % offentlig pensjon (bruttopensjoner). Nei, NRKs kampanje framstår som en kampanje for at det for de offentlig ikke vil lønne seg for dem å jobbe etter fylte 67 år. Men:

Lønner det seg ikke å jobbe ut over 30 års tjenestetid? Sjølsagt gjør det det, også når du har jobba i 30 år og kan ta ut pensjon. Hvem er det som ikke forstår at 100 % i lønn er mer enn 66 % i pensjon? Per Arne Bjerke i NRK?

I NRK var det Per Arne Bjerke, Gro Harlem Brundtlands tidligere statssekretær, som fronta Stoltenbergs propaganda for å svekke de offentlige pensjonsordningene. Godt støtta av politisk kommentator Frode Nakkim og NRKs økonomiekspert, Steinar Mediaas, sønn av en avdelingsdirektør i Rikstrygdeverket. Det må være utenkelig at herrene Bjerke, Nakkim og Mediaas ikke har forstått hva dette dreier seg om, at 100 % i lønn er mer enn 66 % av lønna i pensjon. Desto verre. Da er de ute i et helt annet og bevisst ærend. Riktignok har de sluppet til Anders Folkestad i Unio, som har sagt det helt nødvendige om bruttopensjonen. Men de går i fotsporene til den ukritiske propagandisten for nedskjærte pensjoner i Dagsrevyen, nå pensjonerte Olav Gran-Olsson.

Noen har nå fått det for seg at de både skal jobbe litt og få pensjon. De blir lokka med at de til sammen skal få mer enn 100 % ved denne kombinasjonen. Hvorfor er dette så viktig? Det er for å skjule at pensjonen blir redusert på lang sikt i forhold til den tidligere folketrygdordninga og de nåværende offentlige pensjonsordningene og som privat er fullt lovlig å avtale, som i finansnæringa og mediene. Og hvem er det egentlig som er så friske at de kan jobbe når de når pensjonsalderen? Hørt om sosiale og helsemessige forskjeller?

Enda mer betenkelig er det at lederen i LO Kommune, Klemet Rønning-Aaby, som på uforståelig vulgært vis har propagandert Stoltenbergs ønske. I følge nettstedet e24 sier han: Han er så misfornøyd med resultatet av pensjonsforhandlingene i 2009 at han mener nye forhandlinger må til. Rønning-Aaby går enda videre i Stoltenbergs ærend: «…helheten i bruttopensjonene må vurderes på nytt», og han vil ha «et partssammensatt utvalg under vårens mellomoppgjør. Dette utvalget bør jobbe seg igjennom problemstillingene fram til hovedoppgjøret 2012. Da bør det bli nye forhandlinger.» Det mest interessante er at Rønning-Aaby er forbundsleder i Fagforbundet, Jan Davidsen, sin personlige politiske sekretær. Jan Davidsen er leder for LOs største forbund, Fagforbundet for alle de kommunetilsatte, og medlem av sentralstyret i Arbeiderpartiet. Som forbundsleder i Fagforbundet burde selvfølgelig Davidsen forsvart de kommunetilsattes pensjonsrettigheter. Men partilojaliteten i Norge er større enn alle andre drifter, og Davidsen er selvfølgelig mer Ap-mann enn fagforeningesleder. Det er derfor grunn til å spørre: Taler på Rønning-Aaby på vegne av Davidsen, som igjen ytrer seg på vegne av Stoltenberg?

Jeg synes det er all grunn til å vise til tidligere redaktør i Klassekampen, Paul Bjerke, sin artikkel i Klassekampen lille julaften:

Paul Bjerkes PAULI ORD 30.12.2010 i Klassekampen:
Hvorfor får Stoltenberg ture fram med oppspinn i pensjonssaka?

Presse og pensjon.

I denne romjula har Norges to mest «offisielle» nyhetsredaksjoner, NRK Dagsrevyen og Norsk Telegrambyrå, logret for statsministeren på en måte som de må ha lært i Italia og Hviterussland.

Saken er at pensjonsreformen som innføres fra 1. januar. Hovedinnholdet er at de aller fleste nordmenn får mindre pensjon enn ved dagens ordning og at friske og raske personer i morsomme høytlønte yrker kommer uendelig mye bedre ut enn utslitte og/eller sykelige personer i noe mindre morsomme, lavtlønte yrker.

Om dette har både NRK og NTB vært tause som graven. i stedet har man vinklet på en detalj, nemlig at mens pensjonister fra privat sektor fra 1. januar kan tjene så mye de vil ved siden av pensjonsutbetalingene, gjelder dette ikke for «offentlige» pensjonister under 70 år. De blir trukket i pensjon hvis de har arbeidsinntekt.

I reportasjene har ofrene fått berette sine triste historier. Deretter har journalistene latt Stoltenberg fortelle allmennheten at dette er de offentlige fagforbundenes skyld: De sa nemlig nei takk til regjeringens «sjenerøse» tilbud om å fjerne all samordning mellom pensjon og arbeidsinntekt også for dem. Ikke et kritisk spørsmål er stilt, til tross for at Stoltenbergs påstand er så tett på en rein løgn det er mulig å komme.

Sannheten er nemlig slik: I alle år har ansatte i stat og kommuner hatt rett på en god tjenestepensjon som sikrer dem to tredeler av sluttlønna etter 30 års yrkesaktivitet. I tillegg har de hatt rett til en førtidspensjonering som ikke hadde betydning for de ordinære, seinere pensjonsytelsene.

Denne pensjonsordningen er i strid med i hovedinnholdet i pensjonsreformen, nemlig at du skal straffes (hardt) for å gå av tidlig. Dette skjønte naturligvis de ansatte i offentlig sektor og deres organisasjoner, som fra første stund slo ring om sin ordning og ved flere anledninger tvang regjeringa i kne. I selve pensjonsforliket mellom alle partiene (unntatt Frp) på Stortinget i mai 2005 ble det slått fast at «tjenestepensjon tilsvarende to tredjedeler i offentlig pensjon (bruttoordninger) videreføres» og at denne skulle tilpasses ny folketrygdmodell gjennom «forhandlinger mellom partene i offentlig sektor».

Disse forhandlingene skulle skje under tariffoppgjøret i stat og kommune i 2009. Men regjeringen var da overhodet ikke villig til å forhandle om en slik tilpasning som Stortinget og LO-kongressen hadde forutsatt. De «tilbød» i stedet en helt annen modell, som ville gi de aller fleste offentlig ansatte vesentlig dårligere pensjonsvilkår. Det kunne naturligvis ikke fagforeningene ikke akseptere, og streikefaren var overhengende. Resultatet ble at at den nåværende tjenestepensjonen i alle hovedsak ble videreført.

Regjeringa var rasende etter nederlaget. Regelen som betyr at ansatte som pensjonerer seg ved 67 år i praksis vil få inndratt nesten all sin arbeidsinntekt, ble ensidig bestemt av Ap — som en hevn — etterpå. Hensikten var nettopp å kunne lage medieoppslag om fortvilte/forundrende pensjonister som ikke tjener ett øre på å jobbe.

Og denne PR-jobben for Stoltenberg er det nå NRK og NTB villig gjør — av Ap-lojalitet eller kunnskapsløshet?

Bjerke, Nakkim og Mediaas er vel ikke kunnskapsløse? Da gir svaret seg sjøl, dessverre.

Meningsløs diskusjon om antall uførepensjonister — skjuler kampen for lavtlønte deltidsstillinger

Fremskrittspartiets stortingsrepresentant Robert Eriksson har gått til felts mot regjeringa for å jukse med arbeidsledighetstalla, og Høyres stortingsrepresentant og statsviter Torbjørn Røe Isaksen har hengt seg på. På Dagsnytt 18 i går sa Eriksson at det er de svakeste som er transportert ut av arbeidslivet, i det han ga inntrykk av at dette er regjeringas skyld. «– Det forteller meg at regjeringen Stoltenberg bevisst har tatt de svakeste fra arbeidslivet og transportert dem over på trygdeordninger, for nettopp å holde arbeidsledigheten lav, sier Robert Eriksson, sosialpolitisk talsmann i Fremskrittspartiet til NRK.»

Dette er for det første et merkelig motargument mot regjeringas skryt av at arbeidsledigheten i Norge er lav sammenliknet med andre land, særlig i Europa.

Frp og Høyre anklager i virkeligheten Ap for at det ikke er fullt statsstyre i Norge, og at det derfor er regjeringa som bestemmer om noen skal ha arbeid eller få pensjon. Men det er faktisk ikke sosialisme i Norge, det er overlatt til først og fremst private arbeidsgivere, og deretter selvstendige offentlige arbeidsgivere, å bestemme både hvor mange tilsatte som hver enkelt bedrift skal ha og hvem de skal ha. Det er utrolig at Eriksson og Isaksen kan snakke som om de ikke er fullstendig klar over dette.

Jeg har vært i arbeid noen år, både som underordna og dels i en lederstilling med ansvar både for løpende personalforvaltning og med å tilsette folk. Forholdet er at det ikke er plass til alle i det norske arbeidslivet. Det er faktisk arbeidsledighet i Norge. Mange som vil jobbe får ikke jobb. Hvordan kan det da bli plass til alle de andre? Det er ikke nok ordinære vanlige arbeidsplasser i Norge til alle som er i «yrkesaktiv alder», og langt færre kan jobbe med de krava som må stilles i det effektive norske arbeidslivet. Arbeidstakerne blir sakte pressa ut, ikke av regjeringa, men av de krava arbeidsgivere i dag må stille til sine arbeidstakere. Jeg har tidligere skrivi om at uførepensjonsordninga er et konkurransefortrinn for Norge. Det gjør at vi kan ha de mest effektive arbeidstakerne i jobb, samtidig som de utstøtte gjennom uførepensjon får kjøpekraft til å holde den økonomiske sirkulasjonen i samfunnet i gang.

Jeg kan ikke forstå annet enn at Isaksen og Eriksson vil nivået på uførepensjonen til livs. Det vil også Ap-regjeringa. Men regjeringa ser nok ikke for seg i samme grad som Eriksson og Isaksen at vi skal få et arbeidsliv som i USA, med kortvarige deltidsjobber til 50-60 kroner timen. Det er også det eneste logiske resultatet av en mer reindyrka kapitalisme.

En forsker fra FAFO-miljøet, Kåre Hagen, sikkert også en forsker statsråd Hanne Bjurstrøm har hørt om, har tidligere deltatt i diskusjonen om uførepensjonen og slått til lyd for at staten bør stille motkrav til stønadsmottakerne, om at de gratis skal måke snø, drive med forefallende vaktmesterarbeid o.l. Og kanskje også selge pølser på bensinstasjonene?

Dessuten er det grunn til å holde seg til de faktiske talla. Det gjør ikke politikerne. Statsminister Jens Stoltenberg snakka for et par uker sida om 750 000 uførepensjonister. I går snakka de tre nevnte politikerne om 680 000 i yrkesaktiv alder utafor arbeidslivet. Hvem er disse? Ifølge Nav er det 299 568 som i følge siste telling har uførepensjon. 71 431 er samtidig registrert arbeidsledige. Økningen i antall uførepensjonister var i 2009 på 1,6 % av den totale arbeidsstikken, ca 3 300 av 2,0 milloner arbeidstakere.

Pr. august i år mottok 170 000 personer arbeidsavklaringspenger. Det er disse som politikerne regner som uførepensjonister. Men uførepensjonister er de jo ikke. Arbeidsavklaringspenger erstatter yrkesrettet attføring, rehabiliteringspenger og tidsbegrenset uførestønad. I det siste året har dette antallet riktignok økt med 10 %.

Uførepensjonen er til for å brukes. Med så mange eldre og kvinner som vi har i det norske arbeidslivet, må vi regne med et frafall. Uførepensjonen er ikke en utgift, men en viktig inntekt for det norske næringslivet. Som en tidligere direktør i Rikstrygdeverket sa: Uførepensjonen er det viktigste distriktspolitiske virkemidlet i Norge. (B. I. Walmann).

Er det for mange arbeidsledige i Norge er det ikke for høy skatt som er problemet, men for lave lønninger der arbeidsgivere kan tenke seg å ansette noen. Spørsmålet er: Må de sette opp lønna for å få noen til å jobbe for seg, eller skal de vente på at Høyre og Frp skal kunne tilby dem underbetalt arbeidskraft?