onsdag 12. desember 2018

Den intellektuelle eliten: «Bare ytringer vi godkjenner!»


Den intellektuelle eliten: «Bare ytringer vi godkjenner!»
Fra wikipedia.no. En med uønska
meninger, Preussen utsatte han
for sensur i tre ledd før han flykta.
Gjennom den historia vi kjenner til, er det de som har begynt å tenke nytt og annerledes som har bidratt til å bringe verden framover. De har begynt den lange prosessen fra ord til handling, svært sjeldent gjennomført. Karl Marx måtte flykte til London for å kunne skrive Kapitalen. 

Nå er det de intellektuelle som går i spissen for å innskrenke ytringsfriheten og legitimere innskrenkinga ved å hindre legitimering av uønska ytringer. Fra universitetene i USA til Europa og Norge. 

Islamsk Råd, Ervin Kohn og Thomas Hyland Eriksen & Co
I 2016 gikk en gruppe intellektuelle samfunnsdebattanter sammen om et krav til norske medier og redaktører. Blant underskriverne var Islamsk Råd, Ervin Kohn, Lena Larsen, Linda Noor, Mina Bai, Olav Elgvin, Usman Rana og Thomas Hylland Eriksen. De kritiserte mediene for å slippe til det de kalte ikke-akseptabel kritikk av islam, og krevde at «Norges redaksjoner må bli bevisste på hva som er innenfor «kritikkens» grenser». Sjeldent har vi sett et mer totalitært framstøt satt fram i en intellektuell innpakning. Fra dem som Kjetil Rolness karakteriserte som «noen av verstingene når det gjelder å stemple rasjonell og rimelig islamkritikk som muslimhets, fremmedhat og rasisme».

Ali med «unikt perspektiv»: Ingen plattform!
Sumaya Jirde Ali kan etter eget utsagn bidra med «et unikt perspektiv». Hun krevde i Morgenbladet 31. august i år no-platforming — ingen talerstol. Hun hevda at det ikke dreier seg om avvise uenighet, men å nekte å legitimere «fundamentale måter å omtale og beskrive mennesker på». Som Narve Trædal advarte mot på sin Facebook-side 19. mars i år: at mediene «fortsetter å behandle [ekstremistene] som legitime deltagere i debatten.» 

Lars Gule:

Nytt argument: «Vi krenkes av ytringen!» 
Institutt for sosialt arbeid ved NTNU i Trondheim er helt lamma av ansatte og studenter som føler seg krenka av en ytring. Av en politisk uttalelse av en ansatt der i en offentlig debatt. Og over at det har blitt kjent at de har skrivi et «Vi er krenka-brev» til NTNUs rektor med krav om sanksjoner. Lederne på NTNU er uklar på retten til ytringer ikke alle studenter og lærere liker, mens rektor hevder han forsvarer ytringsfriheten.

Den farlige drømmen 
om rene sinn og samfunn
Walid Al-Kubaisi initierte et motopprop til Islamsk Råd som også jeg var med på å underskrive. Der hevda vi at ideen om å skape det «rene samfunn» uten hat og forakt, som er en del av ethvert menneske, bygger på en fascistisk tanke om at noen må kontrollere tanker og ord på vegne av «den kompakte majoritet». Det blir ikke mindre totalitært når de som oppnevner seg sjøl til sensorer er Islamsk Råd og Thomas Hylland Eriksen. 

Alle er for ytringsretten, men ikke for ytringer vi ikke liker. Hva er da vitsen med ytringsrett?

Kampen for 
å unnta stadig flere ytringer fra ytringsretten
Etter at rasisme ble et allment aksept begrep for noe som var uakseptabelt — og som er en uakseptabel holdning — har kampen stått om å få mest mulig av det en ikke liker, karakterisert som rasisme. Når først noen ytringer er unntatt fra retten til frie ytringer, vil det alltid inspirere til kamp om å kriminalisere stadig flere av ytringene. Ytringer som påstås å «diskriminere», «legitimere urett», «krenke» og uttrykker «fremmedhat» med uendelig mange flere grunner. 

Kamp mot ytringers innhold, ikke at de fremmes
Framfor å legge til rette for en kamp om utvidelse av ytringer som kan innskrenkes, kan en like godt godta alle ytringer, også de mest avskyelige. Så kan kampen for bit-for-bit-innskrenking av ytringsfriheten legges død. Og i stedet legge all oppmerksomhet på diskusjonen for og imot innholdet i ytringene. 

Men det er behageligere å forby ytringer en ikke liker, enn å argumentere mot dem.

tirsdag 11. desember 2018

Fører ord til handling? Nei.


Mye av den offentlige debatten dreier nå om hvilke ytringer som skal tillates eller «legitimeres», ikke diskusjonen for og imot hvilke ytringer som er de rette. De som vil innskrenke ytringsretten argumenterer med at «Ord er handling». Det er en uriktig påstand. 
Første del i dag om påstanden Ord er handling, og i morgen om intellektuelles nye historiske rolle som spydspiss for redusert ytringsrett.

Alle som har levd en stund, med erfaringer fra familie, arbeidsforhold eller en frivillig organisasjon, veit at om det er noe som er sant, så er det at ord ikke fører til handling. Likevel er påstanden om at ord fører til handling blitt den viktigste påstanden for å innskrenke ytringsfriheten.

Etter Frps Ytterhorns uttalelse om lederen av 17. mai-komiteen i Oslo, skreiv Knut Arild Hareide få minutter seinere på sin Facebook-side: 
«Så sier noen: Det er bare ord. Bare retorikk. Bare sosiale medier. 
Men vi vet bedre. 
Vi vet at ord er handling. 
Vi vet at ord gjør noe med oss – med de som settes i bås. 
Vi vet at ord endrer oss. Og at de endrer Norge. Kom ikke her og si at ord ikke betyr noe.» 

Fra Hareides Facebokk-side 04.11.18
I lederartikkelen i Klassekampen dagen etter mandag 5. november, tok politisk redaktør Bjørgulv Braanen opp Hareides reaksjon. Braanen skreiv:
  • «En viktig bakgrunn for engasjementet er at Knut Arild Hareide var leder av Stortingets 22. juli-komité, som ble nedsatt etter terrorangrepet. Han vet at ord kan føre til handling.» (Min utheving).» 

Leder i Tankesmia Agenda, Trygve Svensson, hevda i Morgenbladet 21.10.2018: «Mitt hovedpoeng er følgende: Ord er handling.» (Svenssons uthevinger).

Ord og ytringer fører ikke til handlinger
Men det er ingen slik dokumentert direkte sammenheng mellom ord og handling. Ikke privat i hverdagslivet, eller i samfunnsmessig sammenheng. Det overveldende flertallet av muslimer, nær hundre prosent av dem i Europa, planlegger ikke å drepe oss «vantro» — eller gjør det. Tross Koranens påbud om det. Heller ikke de kristne følger Bibelens påbud om dødsstraff for handlinger kristne ikke liker. Ord i religiøse skrifter teller for mange mer enn ord i samtaler og skrift.

Knut Arild Hareides politiske allierte i USA har sterke ord imot sjølbestemt abort, og angriper med våpen abortinstitutter og dreper leger som utfører abort. Er det Hareides og hans politiske meningsfellers ord som er årsak til disse drapene? 

Breiviks terror som argument
Det er betydelig mange i Norge som ikke er enig i innvandringspolitikken, og de konsekvensene den har for norsk dagligliv, norsk politikk og norsk økonomi. Som det ikke sjeldent antydes og ofte sies rett ut mot mot disses synspunkter: «Til felles med Breiviks». Braanens leder 05.11.18 kan umulig forstås på annen måte enn at ord som  påstås å likne på Breiviks, er like ved å utløse samme vold og terror som Breivik utløste. Men det er ingen sammenheng mellom de svært mange uttalelsene som noen vil påstå likner på Breiviks, og at de orda har ført til terror tilsvarende Breiviks. 

Vanskelig og lang prosess 
for å omsette ord til handling
Ord er ikke uten virkning. Men sjøl når de er sagt som en direkte oppfordring til handling, virker de ikke som ytreren ønsker. Sjøl den som erklærer seg enig i ord med oppfordring til handling, handler likevel ikke. Ord er bare starten i en lang usikker prosess. Som Rudolf Nilsen skreiv, ord er som løfter, men er kanskje ikke mer verdt enn skrift i sand. Mange ord over lang tid kan skape en oppfatning hos mange, som abortmotstandernes begrunnelser kan føre til drap av abortleger. Men det er bare enkeltindivider som dreper. 

Argument for innskrenking
Påstanden Ord er handling er bare riktig når den er satt fram for å redusere retten til frie ytringer. Og det har alle de nevnte som påstår Ord er handling til felles. At de vil innskrenke den retten til frie ytringer vi har kjempa for i mer enn tusen år. Retten til ytringer viser klasseforskjell. Det er dem med formell og reell makt som vil innskrenke ytringsfriheten, til bare å gjelde ytringer som bygger opp om deres fortsatte makt.

Hvem og hvordan krava om redusert rett til frie ytringer settes fram, kommer i morgen. 

mandag 10. desember 2018

Den vestlige imperialismens drøm om fredsprisen til Nato. Når tør de?

Hvert år 10. desember er en festdag for det politiske Norge, da bestemmer staten Norge hvem som skapte mest fred i verden det siste året. Med kongefamilien på første benk.


Fra nettsida til Nobelkomiteen
Det er det offisielle politiske Norge som deler ut Nobels fredspris. Det er bare norske statsråder, stortingspolitikere og det ledende kommentariatet som tror at «Den Norske Nobelkomite» med politikere oppnevnt av Stortinget, ikke representerer det politiske Norge. 

Amerikanske politikere og krigsforbrytere
Det politiske Norge bruker fredsprisen til å markere Norge internasjonalt, som en slags humanitær og særlig rettferdig domstol med kompetanse til å hedre verdens mest fredelige politikere — sett fra det politiske Norge. Amerikanske presidenter og politikere står særlig høyt i kurs for å få prisen. Du trenger ikke å ha gjort noe for å få den heller, som i tilfellet president Barack Obama. Komiteen er nok fortsatt fortvila over å ikke få kunne gitt prisen til Hillary Clinton som USAs første kvinnelige president. Etter amerikanske presidenter kommer krigsforbrytere som rett før nederlaget kapitulerer for å få fredsprisen. Som Henry Kissinger for å trekke konsekvensen av USAs nederlag i Vietnam og de Klerk for å tape kampen for raseskillet i Sør-Afrika. Samt de særegne norske illusjonene om upolitiske humanitære løsninger. 

EU, 
som trøst for to tapte folkeavstemninger
Fra EUs nettside 
Den største seieren for det politiske Norge var å gi fredsprisen til EU. Etter å ha plagdes med nederlag i to folkeavstemninger, fikk politikerne i Norge mulighet til å ta revansj over folket ved å gi prisen til EU. For påstanden om EUs betydning for freden i deler av Europa etter siste verdenskrig. Som at uten EU ville Frankrike og Vest-Tyskland, fortsatt redusert etter verdenskrigen og under kontroll av USA gjennom Nato, vært i krig med hverandre fra 1955. En helt utrolig politisk påstand. Og tross utmerkelsen fra Stortingets oppnevnte komite, så driver EU-kommisjonen nå en politikk som virkelig skjerper motsetningene både mellom europeiske stater og folk innen hver stat. 

Når EU, så også Nato
Fra Natos nettside
Er først EU tildelt prisen, finnes det overhodet ingen grunn til at ikke også det grunnleggende fundamentet for norsk politikk, Nato, skal få fredsprisen. Ikke noe har gitt mer fred til Norge og Europa enn nettopp NATO, mener så og si alle stortingsrepresentantene. Den ikke-uttalte politiske forutsetninga for all norsk utenrikspolitikk er at uten Nato ville både Norge og Europa vært okkupert av Sovjet/Russland. Liten diskusjon og motstand er det i Norge om dette standpunktet. Men de skjønner, til og med Thorbjørn Jagland, at det ikke vil være det enkleste å virkeliggjøre sine innerste drømmer om fredsprisen til Nato. 

Spørsmålet er bare, når mener de at verden er mottakelig for å samles om Nato som det viktigste fredstiltaket i Europa og hele verden? 


fredag 30. november 2018

Formålet med EØS: Å være EU-medlem


Stadig flere i fagbevegelsen oppdager hva EØS-avtalen fører til; nedbryting av faglige rettigheter. ESA-«domstolen», som skal representere EU-domstolen, opphevde en dom om en tariffavtale i norsk Høyesterett. Og Arbeiderparti-, LO- og Høyre-ledelsen går i felles forsvar for EØS-avtalen og hevder: Uten EØS vil ikke lenger EU-landene kjøpe norske varer og føre til en alvorlig svekking av norsk økonomi og sysselsetting. EU-tilhengerne truer igjen med økonomisk kaos og sammenbrudd som de gjorde foran folkeavstemningene i 1972 og 1994 hvis EØS-avtalen sies opp.


DN 29.11.18 av mjøndølingen og tidl.
Ap-politiker Stein Lier-Hansen, nå
adm. dir. i NHO-organisasjonen
Norsk Industri. Han vil ikke ha noe
mer diskusjon om EØS-avtalen, og
mener at EU-medlemskap ville være det beste.
Næringsminister Torbjørn Røe Isaksen sa til Aftenposten 28. november 2018 «Spørsmålet om EØS-avtalen handler … om norske arbeidsplasser over hele landet. om at to tredeler av eksporten vår går til EU. Om stabilitet og forutsigbarhet.»*  NHOs Stein Lier-Hansen, tidl. Ap-politiker er i Dagens Næringsliv 29.11.18 oppgitt over at EØS-avtalen diskuteres og «skaffer ikke sjelden EØS-tilhengerne trøbbel i det offentlige rom.» Han mener at for Norge er EØS-avtalen «Livsviktig», og legger til «Vi er ikke EU-medlem. Kanskje vi burde vært det.»

EØS-tilhengerne vil ha oss til å tro at EU-landa ikke vil kjøpe norske varer hvis Norge sier opp EØS-avtalen, for å straffe norske bedrifter og staten Norge. Som om bedrifter og forbrukere i andre land ikke kjøper varer etter egne behov, men kjøper varer for å belønne og være snill med noen. Eller som påstått, straffe Norge ved å la være å kjøpe varer fra oss hvis EØS-avtalen sies opp. 

Men EU-landa kjøper ikke norske varer for å være snill med Norge og norske bedrifter, men rett og slett fordi EU-landa trenger de norske varene. Norsk naturgass utgjorde 76 milliarder kroner av Tysklands 133 milliarder norgesimport i 2017. Russland skal vel ikke selge mer naturgass til Tyskland til erstatning fra den norske, når det skal vedtas enda flere sanksjoner mot Russland? Storbritannia, på veg ut av EU, kjøpte i 2017 norske varer for 230 milliarder kroner, og derav olje og naturgass til 143 milliarder. 

Argumentet om manglende salg av norske varer i EU uten EØS-avtalen er bare en avledningsmanøver. For norsk eksport til EU vil det ikke være noe problem å ikke være med i EØS, som det ikke var før avtalen ble inngått. USA, Kina, Sveits, Russland og Tyrkia har ingen EØS-avtale. Likevel importerer EU mer fra disse landa enn fra Norge. For EU er EØS-avtalen uinteressant for om varer skal kjøpes. Har land som Sveits og andre land varer som EU-landa vil kjøpe, så kjøper EU-landa de varene uten å kreve en EØS-avtale først. 

Det viktigste ved EØS-avtalen er det statsminister Solberg 19.07.2018 til nrk.no omtalte som «den politiske intensjonen i EØS-avtalen». Her har hun vel ufrivillig avslørt noe de dominerende partiene, politikerne og journalistene og faktisk.no helst hadde sett ikke ble sagt: Den politiske intensjonen. Resultatet av intensjonen er underordning av EUs markedsliberale «fire friheter» og alt som EU-kommisjonen vil vedta — som om Norge var et EU-medlem. 

*I sitatet fra nrk.no begynner setninga med liten o. Derfor er det gjengitt sånn her også. 



torsdag 22. november 2018

Dolkesjø tar hevn: Frp blir «pissa på»


Vålerenga-trener Kjetil Rekdal sa i 2006 at
han ikke ville reise rundt i Norge for å bli
«pissa på». Men det vil Frp — svært gjerne.
 Foto: OBB  
På Fremskrittspartiets landsmøte på Bolkesjø i 1994 blei de ekstreme tilhengerne av ukontrollert kapitalisme stemt ned og i praksis utvist fra Frp. Et oppgjør kalt «Dolkesjø». I dag er de tilbake, og har tatt over Frp. 
I 2006 sa daværende Vålerenga-trener Kjetil Rekdal at han ikke ville være trener for et lag og reise rundt i Norge for å bli «pissa på». Men det er det Frp gjør i dag: sitter i regjering og budsjettforhandlinger og lar seg bli «pissa på»!

For det viktigste for Frp er ikke å kontrollere innvandringa og fjerne bompengene, men å sitte i regjering for syns skyld og senke skattene for de rikeste. Finansminister og partileder Siv Jensen betaler godt tilbake til den rike som sponser hennes feriested i Oslo, ikke akkurat et sted «folk flest».

Innvandring
Frp
  • støtter statsbevilgning til at innvandrere til Europa skal hentes med båt over Middelhavet
  • sier ja til å sitte i en regjering som vedtar FN-avtalen som opphever nasjonsgrensene og gir alle mennesker en fri rett til innvandring til hvilket som helst land (les Asle Tojes kommentar)
  • har akseptert kravet fra Venstre og KrF (og Rødt, SV og Ap) at bidraget til HRS reduseres med 500 000 (reelt opprettholdt) 
  • har økt den årlige støtten til Antirasistisk Senter (ARS) med 2,9 millioner kroner i året til fem millioner, for at ARS skal advare mot det ARS mener er Frps politikk
  • støtter bevilgninga til Universitetet i Oslo (Institutt for statsvitenskap) som skal forske i og finne botemidler mot det som påståes å være Frps hatefulle innvandrings-politikk
  • under Frps tid har antallet innvandrere økt

Under forhandlingene om statsbudsjettet for 2019 fikk imidlertid Frp medhold i å ikke ta imot flere kvoteflyktninger — for 2019. Det kommer nok Frp til å gi seg på i regjeringsforhandlingene. Kristelig Folkeparti fikk gjennomslag for nesten alt de ba, til økte statsutgifter. For å blidgjøre dem og få dem med i regjeringa. Der venter flere betydelige nederlag for Frp.

Makta i Solberg-regjeringa: 
         16 % oppslutning verdt 3 %, 
                   3 % oppslutning verdt 40 %
Det er helt tydelig at makta i Solberg-regjeringa er sånn at 16 prosents velgeroppslutning toppen er verdt mer enn 3 prosents gjennomslag i regjeringa, mens tre prosents velgeroppslutning er verdt nær 40 prosent gjennomslag i regjeringa. 
Det er vurdert ut fra hva Frp gir inntrykk av at de har av politikk. Frp har noen  
geledokker til forhandlere.
Kanskje de svakeste i norsk politikk i moderne tid. Ta et kurs hos Senterpartiet! Men viktigst er likevel ikke at de er geledokker, det er selvfølgelig at de ikke er opptatt av det de prøver å framstille seg som, og som mediene og alle andre politikere anklager dem for. 

Frp — falskere enn Ap
Det viktigste for et politisk parti er å gi folk et inntrykk av partiet, gjerne et som står langt fra det partiet står for når det gjelder politiske vedtak. Ap er det partiet som har lyktes best med det. Det er det ivrigste partiet til å underordne Norge EU og USA, og som ivrer for aggressive militære utenlandsangrep. Overføring av rikdom til de rikeste hadde ikke vært mulig i Norge uten Aps støtte til pensjonsnedskjæringa og omfattende privatiseringer. I Norge som sosialdemokratene ellers i Europa. Ap står med palmer i hendene som et venstreorientert parti, ikke minst bygd opp av alle partier og medier. Ap blinker til venstre. Det blir lagt merke til, ikke at Ap kjører til høyre.
Det store nasjonale hatobjektet for norske journalister og politikere er Sylvi Listhaug. Det reageres mot hennes ord. Mediene bygger henne opp som den store heksa. Hun trives med det, og Frp tjener velgere på det. Men se på hva hun gjør. Listhaug praktiserer ikke det hun sier. Hun sitter som nestleder i partiet og fortsetter innvandringa og den mislykte integreringa som om regjeringa bestod av Venstre, Kristelig Folkeparti, SV og Rødt. Bompengene økes sammen med underordninga av FN-kravet om fri innvandringsrett for alle i hvilket som helst land. 
Frp framstår nå som et falskere parti enn Ap. 

Dolkesjø slår hardt tilbake
Dolkesjø har kommet tilbake og tar hevn med Siv Jensen og Tor Mikkel Wara i spissen. Hvor djupt kneler den utspilte «populist»-fløya, den som skaffer Frp velgere? 

tirsdag 20. november 2018

Søndagsskolen i KrF: Sjokkarta prosess, ikke demokratisk



Fra Finansavisen 2. november
I dag skriver Klassekampens Braanen om fraværet av «søndagsskole» i KrF, om at de slueste vant. Den 2. november skreiv Leif Monsen i First House i Finansavisen at lederskapet til Knut Arild Hareide står til stryk, og kaller det en sjokkarta prosess.

28. september talte partileder Knut Arild Hareide til landsstyret, få dager etter at han hadde lansert boka si på en pressekonferanse og foreslått for partiet sitt å søke regjeringsforhandlinger med Arbeiderpartiet og Senterpartiet. Han ba om en snuoperasjon for KrF, samarbeid med Ap og Sp i stedet for med Høyre og Frp. 

Nå veit vi resultatet. Under striden for og imot Hareides forslag, kom det stadig fram påstander om at det var veldig demokratisk å spørre medlemmene om hva de vil. Og det er det jo. Det er imidlertid avhengig av hvordan det skjer. 

Partner i First House, Leif Monsen, har i Finansavisen 2. november en artikkel om denne prosessen. Han mener at Hareide ikke har utvist godt lederskap fordi han har skapt polarisering i egen organisasjon. Monsen skriver: 
«Det er ikke godt lederskap å ekskludere sentrale medarbeidere i viktige strategiske prosesser, der du som leder nærmest er alene om analysen og konfronterer dine kolleger med fasiten. Da har du jo allerede fortalt dine nærmeste at du vet best, og at du ikke har tillit til at de kunne ha bidratt til en grundigere analyse og et bedre beslutningsgrunnlag. Det må føles spesielt både for de to nestlederne og for flertallet i partiets stortingsgruppe.»

Monsen fortsetter:
Det legges «opp til et ekstraordinært landsmøte om en ekstraordinær sak med en ekstraordinær saksbehandling og prosedyre. Det skapes igjen uklarhet og kaos både om hvem som skal innlede, avstemningsprosedyrer og representativitet — og splittelsen i partiet blir bare dypere.»

Dette skulle altså avgjøres i løpet av 6 uker. Det lå ikke an til at dette var en hastesak som måtte avgjøres før behandlinga av statsbudsjettet i år. Problemstillinga var neppe helt fremmed for partimedlemmene. Et klart flertall på landsmøtet avviste muligheten for å fortsette som før. Det var likevel tydelig at en rask avgjørelse som en nærmest sjokkarta hastesak, blei prioritert foran en grundigere og lengre diskusjon, med et felles skriftlig opplegg og med klare avstemningsprosedyrer og grunnlaget for valget av delegatene. Det er vanskelig å forstå at denne avgjørelsen ikke kunne vært fatta i til neste år. 

Ofte velger ledelser slike raske avgjøringsprosesser fordi det tror det tjener dem best. Men nå var det jo ulike syn i ledelsen, og begge var de altså enige om denne raske sjokkbehandlinga. Valg av prosess kan synes merkelig. Monsen skreiv: «Det er elementær ledelseskunnskap at involvering og prosess er avgjørende for å sikre felles forståelse og felles innsats for å nå mål». Og kaller framgangsmåten «en ledelsesskapt krise som skaper motsetninger med uante konsekvenser». Vi kan fastslå at slike motsetninger er skapt, men det kan godt hende de var uunngåelige og nå bare har kommet for  en dag. 

Betydelig mange i KrF er ensidig opptatt av abortspørsmålet, og ellers av å markere meningene sine i saker som provoserer svært mange folk. Det er å håpe at partiet ikke har noen framtid uansett hvem de går i regjering med. 

onsdag 14. november 2018

KrF styrker høyreposisjonen sin — på veg ut av politikken


Klassekampen s 2 13.11.2018
Kristelig Folkeparti har i hele sin eksistens vært et solid høyreparti med støtte til Høyres økonomiske politikk. Oppslutninga minker og partiet er på veg ut av Stortinget. Det er gunstig. KrF var det avgjørende partiet for EØS-avtalen, stortingsvedtaket som satte flertallet i to folkeavstemninger til side.

Klassekampens tidligere redaktør og nå avisas politiske redaktør Bjørgulv Braanen, skreiv 13. november en bekymra FOKUS-kommentar. Han framstiller seg som å være bekymra for de venstreorienterte i Norge, men det virker som om hans egentlige budskap er at han er bekymra for framtida for de kristne i Norge og KrF i særdeleshet. 

Krf er høyre, og nå vil de lenger til høyre
Overskriften er «Venstresida er ikke tjent med å skyve kristne velgere til høyre». Nei, men det er da ingen som tvinger dem til høyre? Det gjør de fullstendig frivillig av egen vilje uten press fra venstre. 
Kristelig Folkeparti har i all sin tid bekjempa arbeiderbevegelsen og kollektive sosiale fellesskapsløsninger, og alltid støtta Høyre i økonomiske og politiske spørsmål. De siste fem åra har Kristelig Folkeparti til og med støtta en regjering med Fremskrittspartiet. Og nå har partiets medlemmer bekrefta den historiske klare høyrekursen for sine stadig færre og utdøende velgerne. 
Venstresida i Norge, med alle dens retninger og mer eller mindre tvilsomme politikk, har alle bidratt med sin riktige politikk til at Kristelig Folkeparti har tapt alle de sakene de bør tape og fått enda mindre oppslutning. De som er tilbake er bare en reaksjonær og folkefiendtlig flokk blant de mest aggressive Israel-tilhengerne på Sør-Vestlandet. Det er KrF sjøl som går til høyre, og ikke noe som venstreorienterte i alle sine avskygninger tvinger dem til eller har noe ansvar for. 

En front med KrF virker helt utenkelig
Jo flere som slutter opp om en «riktig politikk», jo bedre er det. Samle alle dem som lar seg samle, det er selvfølgelig den riktige politikken. Men en utdødende gruppe som djupt reaksjonære er ikke noe å tilpasse seg. De kristnes grunnleggende ideologi er den som står i Bibelen, i både Det gamle og Det nye testamentet og ellers slik som Høyre og de ledende kapitalistene nasjonalt og internasjonalt ser på samfunnsutfordringene. 
Ved 75-års jubileet til KrF i 2008 skreiv Dagbladets John Olav Egeland: «Listen over tapte saker representerer en trist miks av seksuelle nevroser og avvik, et tydelig sosialt kontrollbehov og redsel for nye kulturuttrykk.» Som KrFs tapte saker nevner Egeland avholdssak, nakne kroppsdeler på tv, seksualundervisning i skolen, kristen formålsparagraf i barnehage og skole, likestilling mellom kjønn, sex før ekteskapet og ikke minst abortspørsmålet. «Samlet sett lyder det nesten som en diagnose», skreiv Egeland. Det er særlig sorteringa av mennesker i syndige og ikke syndige, og fordømmelsen av ugifte mødre som preger den kristne ideologien. Idehistorikeren Trond Berg Eriksen sa til en drammensavis tidlig i dette årtusenet at kristne i Norge er sykelig opptatt av seksuallivet, særlig andres. 

Falske 
Omfavning av det ytterste høyre er ikke noe «venstre-orienterte› tvinger eller skyver kristenfolket og KrF mot. Dette er noe de kristne ved KrF velger helt automatisk og ufravikelig når de først har valgt den politiske ideologien kristendommen. 
Det fører til den engasjerte støtten til den rasistiske staten Israel med sin etniske rensning og fordriving av kristne og ikke-jøder. KrF har tvangsfødsel av et ikke levedyktig foster som hovedsak med begrunnelse om at livet er «hellig», samtidig som statsministeren deres sender bombefly til Jugoslavia og Afghanistan og partiet støtter bombing av  Libya — alt for å drepe fødte levende barn, kvinner og menn. 

KrFs umoral og politiske standpunkt er ikke noe å kompromisse med, heller ikke deres økonomiske politikk eller EØS-knefall. 
Det er ikke nødvendig å skyve KrF og dets velgere vekk; det klarer de utmerka godt sjøl. Det er faktisk deres eksistensgrunnlag å skyve folk vekk fra seg. 

lørdag 10. november 2018

Strømmen – for alltid en plass hos meg


Jeg husker tydelig da jeg kom til Strømmen sommeren 1953 og de andre gutta i Guldalsgata sa «Når du begynner på skolen, så lærer du nok norsk, du og!» For vi kom flyttende fra Sola, og jeg hadde alt lært meg stavangerdialekt. Og mye mer lærte jeg på Strømmen, jeg lærte om klasseforskjeller og jeg lærte ikke minst om fotball. I løpet av bare to år.


For eieren av huset vi skulle bo i, en arbeider på Strømmens Værksted, var også materialforvalter for A-laget i fotball til Strømmen. Kona vaska draktene (ikke mannen vel?), de var i fint litt stivt stoff, i Strømmen-fargene grått og rødt. De lå i kurver og ved siden av stod det lakrisluktende (?) sportsliniment og to  Select-baller uten luft i. Alt lå klart før kamp i gangen der jeg måtte passere for å komme til og fra leiligheten vår.

Min første skoledag, foran trappa i Guldalsgata 2, 
der Strømmens drakter og fotballer lå klar til kamp
i vinterhagen bak trappa.
Søstra mi Jannike blei seinere klubbmester for 
Vålerenga i orientering, og debuterte som maraton-
løper 67 år gammel.
Hadde jeg avslutta folkeskolen på Strømmen hadde
det vært stopp for videre teoretisk utdanning. Med 
bare G i de tre viktigste faga med landsomfattende 
skriftlige prøver, hadde jeg ikke kommet inn på 
realskole og gymnas på Lillestrøm, og ikke i
noen annen kommune i Norge enn Oslo heller, 
har jeg hørt.
Jeg begynte på Sagdalen skole og under leik i skole-gården falt jeg med hodet i asfalten og det gikk et hakk av den ene fortanna mi. Etter en slags beinkrok. Jeg kom seint hjem fra skolen den dagen etter å ha vært hos skole-tann-legen, og da jeg endelig kom hjem skreik muttern fortvila: «Å, jeg skjønte det, det er fredag den trettende!» Skoletannlegen slipte vekk nesten alt bak på den ene fortanna mi, og lovte meg «krone», plastikktann, når jeg blei voksen. Men voksen har jeg aldri blitt og tanna med gull har overlevd med meg. 

32 kuldegrader
15. februar 1954 var det veldig kaldt på Strømmen. Det dampa noe veldig av en hest som dro ei kjerre på Strømsveien som lå tett ved. Muttern målte 32 kuldegrader på termometeret, og klimakontoret på Meterologisk Institutt har nettopp bekrefta overfor meg at temperaturen høyst sannsynlig stemmer. Altså ikke noe innbilt. 
Det var andre tider da, og jeg blei sendt på skolen bortsett fra at muttern utstyrte meg med et skjerf over nese og munn. I dag hadde vel foreldre og skoleledelse blitt satt inn hvis det samme skjedd? I tillegg hadde vi utedo. Vokse opp uten sykkelhjelm, sendt på skolen i 32 kuldegrader og med utedo: Hva sier Folkehelseinstituttet til det i dag? Er det mulig?

Arbeiderklassen på Strømmen
Industriarbeideren og materialforvalteren, huseieren, Arne Kristiansen het han, jobba på Strømmens Værksted som var mest kjent for å bygge Norges lokomotiver og jernbanevogner. Han lærte meg noe grunnleggende som er like aktuelt for meg nå, men dessverre for stadig færre som er mer opptatt av sin «identitet». På Strømmen bor arbeiderklassen, sa han, på Lillestrøm bor de rikeste. Han sa kanskje borgerskapet? For meg stemte det, for vi hadde en fjern slektning som var en rik urmaker i Storgata på Lillestrøm. 

Storlaget til Strømmen fra
VGs sports-album, serie J bilde 6.
Bildet er ikke tatt på Strømmen, for
de har bortedraktene på. Av terrenget
kan det se ut som i Sarpsborg,
eller i Greåker som har
samme drakter som Strømmen?
Storlaget til Strømmen for meg var det rundt 1957. Senter Odd Wangen og indreløper Jan Tangen var de mest kjente. Wangen en kort plugg av en målskårer, Tangen en mer sleivete høy mann som alltid fikk ballen med seg. I mål stod Arve Egner. Han kunne ta de vanskeligste skudda, men ikke sjelden stod han bare bom stille og lot ballen gå inn. Jeg husker han som pessimistisk, og litt sær? Jeg tror jeg arva keeperbuksa hans. Ytre høyre var den raske Bjørn Tyskerud som bodde i de fine jernbanearbeiderblokkene ved
Grorud stasjon. Han hadde ei svært vakker kone, som også Wangen. (Tvilsom observasjon av en ti-åring, skulle vel vært behandla for en sånn kvinnediskriminering?) Nils Tømte med nummer 5 på ryggen, litt rund i ryggen også, var en ruvende midtstopper, vond å komme rundt. En gjestende fotballeder kalte han et «urmenneske», så tøff var Tømte i taklingene.

Den eneste tegninga i
utklippsboka mi
Strømmen vant ikke alltid. Raufoss var et lag Strømmen kriga mye mot. Sjelden mot Lillestrøm. Både Fredrikstad og Brann har spilt på Strømmen stadion. Strømmen vant kvartfinalen hjemme mot storfavoritten Larvik Turn 2-0 i 1957. Odd Wangen og Jan Tangen var i storform. Jeg var på kampen og blei kjørt i bil av noen kjente på Galgeberg (Enebakkveien, utflytta strømlinger?) fra Ulvenkrysset som jeg da hadde flytta til. Den hittil største seieren for Strømmen, en sensasjon. Leif Olsen fra Vålerenga, som spilte både for Strømmen og Vålerenga, skåra det ene målet  for Strømmen. 

Fra semifinalen på Ullevaal i 1957. Sandefjords kaptein
Thorbjørn Svendsen, som endte på 105 landskamper, og
Jan Tangen til høyre som var Strømmens kaptein. Oppe på
benkeraden foran det hvite huset til venstre sitter en spent
11-åring som fort blei veldig skuffa.
Bilde fra Strømmen IFs hjemmeside.  
Semifinalen blei spilt på et fullsatt Ullevaal. På bildet sitter 11-åringen øverst til venstre på Store Stå. Det var fattern som plasserte meg øverst på kanten av tribuneveggen. Et fall bakover – ti meter ned! 
Jeg husker med avsmak den dag i dag Sandefjords Hans Sperre, landets ledende badmingtonspiller også. Han kasta noen lange innkast, og mitt kjære Strømmen blei feid av banen med hele 4-1 til Sandefjord. De var for nervøse, sa materialforvalteren. Jeg var langt nede. Det gjorde det ikke noe bedre at fattern forklarte tapet med at Sandefjord hadde mye bedre adresser på pasningene! Adresser på pasninger, når Strømmen hadde tapt, hva slags foreldre er det en tildeles? Dagen etter på Hovin skole, under oppstillinga, var det en klassekamerat fra Malerhaugen som gjorde narr av meg på grunn av Strømmens tap. Jeg knakk helt sammen, og gikk bare hjem fra skolen. 

Strømmen glei etterhvert bort for meg. Jeg slo rot i Karl Staaffs vei på Ulven og stortrivdes og utvikla meg blant Vålerengas ski- og orienteringsløpere i kontakt med både fotballspillere og VIF-ledere. Ikke før i 1976 var jeg igjen på Strømmen stadion for å se Vålerenga i cupkamp. Da vant heldigvis Vålerenga 0-1, og det var for øvrig den aller siste kampen vårt æresmedlem Terje «Hengern» Hellerud spilte for Vålerenga, som 37-åring. Strømmen var en av de klubbene som stadig bytta spillere med Vålerenga. Som Vålerengas elegante og gode Leif Olsen, med 60 VIF-kamper på ni sesonger. Flere ganger har Vålerenga og Strømmen spilt mot hverandre. I andre runde i 1995 slo Strømmen Vålerenga.

Nå er Strømmen endra. Verkstedet er lagt ned. Den kjente kiosken «Kårnern» på hjørnet av Strømsveien og Jernbanegata også, og Strømmen kino som viste Hopalong Cassidy annen hver søndag. En film husker jeg tilbake med gru: En fullsatt kino ropte, klappa og trampa av glede for at sørstatssoldatene kom og tok de «fæle» indianerne.
Å sykle gjennom Strømmen på Strømsveien i dag minner om en cowboygate full av pizzasjapper med innvandrernavn. Men Strømmen Storsenter sysselsetter mange og det bygges nye boliger på Strømmen. 

Strømmens A-lag har et budsjett på 7 millioner, det er svært lite i forhold til andre OBOS-lag og lag i Tippeligaen. Generalsponsor er Strømmen Sparebank med rundt 1 million, av totalt et budsjett på 13 millioner. Fotball er i praksis den eneste gjenværende idretten i Strømmen, de andre idrettene har gått til spesialklubber. Johann Olav Koss gikk på skøyter for Strømmen IF, og Strømmen stadion var islagt om vinteren med lengdeløpsbane. Klubben har nå 600 medlemmer. 

Strømmen henger med i annen divisjon, formelt 1. divisjon — OBOS-ligaen. I år etter år, nærmest klorer seg fast. I sommer så det ille ut. Lå på klar nedrykksplass. For Strømmen raste nedover på tabellen, etter å ha sluppet inn svært mange mål i de siste minuttene i hver kamp. Da tok ledelsen grep. Det blei henta inn nye spillere, og spillestilen lagt om med tettere forsvar. Og etter sommerferien har Strømmen vært det beste laget i OBOS-ligaen, én uavgjort og bare seire før siste kamp mot Aalesund. 

Klarer Strømmen seg til neste år og året deretter? Det er knapt tilskuere på kampene. Framtida får avgjøre. Å rykke ned er vel for aldri å klare å komme opp igjen? Det blir nok en tid før Vålerenga og Strømmen møtes i serien igjen, men kanskje alt til neste år igjen i køppen? 
Først skal Strømmen avslutte årets sesong hjemme mot Aalesund i morgen. Vinner Strømmen, møter Vålerenga Viking og Mjøndalen i Eliteserien neste år.