SV: Trist utvikling, støtter krig for verdens mektigste og økonomiske krav for Norges boligutbyggere

Skjermdump fra SVs nettside. Å bygge
landet grønt, gjelder ikke for Bydel
Gamle Oslo, mener SV. 

SVs leder var i sin landsmøtetale opptatt av forskjells-Norge. Og at han og SV skal motarbeide det. Men dessverre er den historiske politiske utviklinga for SV ganske trist. Fra utgangspunktet i Sosialistisk Folkeparti med motstand mot kriger og Nato, er SV blitt et av de mest krigsivrige partiene til støtte for de vestlige stormaktenes bombetokter.

SV er veldig opptatt av forskjells-Norge og at de rike bør skattes mer. Vel og bra. Men i boligpolitikken er SV i Oslo på boligutbyggernes side mot beboerne. SV i Bydel Gamle Oslo stemmer for at boligutbyggerne skal få dispensasjon fra vedtatt generelt krav om uteareal for boliger, og dermed beboerne. For at beboerne, dem SV vil støtte, skal få bedre boforhold? Nei. SV støtter med sin støtte til mindre utearel, grønt uteareal, dem som vil tjene enda mer om beboerne får mindre uteareal og dårlige boforhold: utbyggerne. 

Et godt eksempel på at SV sier en ting, og gjør noe helt annet. Kjemper for fred, men er et ivrig krigsparti. Slåss mot de rikeste, i ord, men stemmer for at de skal få tjene ekstra mye på vanlige folks dårligere boforhold. 

Er SV noe bedre på miljø enn andre? Svært mange SVere ivrer for å ødelegge naturen med vindmøller, for «å redde naturen». 

De fleste partier i Norge er svært falske når en sammenlikner hva de sier og hva de stemmer for. Verst av dem alle er Arbeiderpartiet. Ap får stor hjelp av journalistene for å opprettholde dette falskneriet. Men SV ligger ikke langt etter. 

Leiar i Dag og Tid: Skuffande om folkerøystingar

Leiaren i Dag og Tid, nr 11,
15.03.19

Dag og Tid er ei særs god vekeavis, ofte med andre vinklingar enn hovudstraumsmedia. Med gode leiarartiklar. Men ikkje den siste om folkerøystinga om brexit. 

Problemet med det representative demokratiet, det at vi vel nokre representantar til å styra for oss i ein periode på mange år, er at det vert utvikla eit eige sjikt av desse representantane som styrer som dei vil. I vala er få spørsmål oppe av dei som skal avgjerast i kommande årelange periode. Jo fleire folkerøystingar, jo fleire innbyggjarar får oftare makt over styringa og utviklinga av samfunnet. Altså meir demokrati, meir folkestyre. 

Svein Gjerdåker, redaktøren som skriv leiarane, skriv i siste utgåve: «Diverre må ein seia at valkampen vart eit solid argument mot folkerøystingar i slike kompliserte spørsmål…» Men kva er det som er så komplisert i eit demokrati at ein ikkje kan lata folket avgjera det? Er det då eit demokrati? Om ein kan seia at bilmekanikarar og fjøsarbeidarar som ikkje har doktorgrad i handelspolitikk ikkje skjønar seg på tollunionar, kva veit vi om politikarane som held seg i ein boble med professorar, doktorandar, lobbyorganisasjonar og pressefolk — er dei eigentleg noko meir rasjonelle? Og som ikkje ein gong har nytta nokon kjeledress. Vi krev ingen eksamen for å kunna ta del i val trass i at nokon heilt klårt kan meir enn andre i mange politiske saker. 

Frå Yngvar Ustvedts bok «Overflod og opprør»,
Det skjedde i Norge, 1961-72.  Gyldendal. 

Gjerdåker held fram i same setninga med: «…særleg sidan ein ikkje hadde eit konkret avtale-utkast å ta stilling til». 

Kvifor må ein ha eit avtaleutkast? Det kunne blitt brexit då òg, og same kritikken frå EU-tilhengjarane. 

Kvifor er ikkje ei subjektiv meining om kva ein vil, like bra? Noreg har hatt to folkerøystingar om medlemskapen i EU. Alle visste ikkje alt. Skulle berre dei som har den økonomiska makta og elles hadde dei politiske kommandopostane avgjera? Sjølvsagt meiner dei det. Men det er ein tanke som sterkt bryt med demokratiske idear. Minst to av tre stortingsrepresentantar er for fullt norsk medlemskap i EU, men folkemeininga er heilt motsett. Kven er det mest demokratisk å la styra? 

Gjerdåker har sjølvsagt rett i at det er eit kaos om brexit. Det må openbert skuldast at det ikkje er fleirtal i parlamentet for utmeldinga, dei er berre svakt bundne av det resultatet av folkerøystinga dei er imot. Førebels har ikkje politikarane vore så udemokratiske som dei norske at dei har ignorert folkerøystinga. Men makta ivrar for ny røysting, i von om at fleirtalet då snur. Trygg på det kan dei ikkje vera. Tapar dei att, vert nederlaget endå større for dei. 

Folkerøystinga om britisk EU-medlemskap var ein demokratisk siger. Resultatet for alle oss som er imot EU sin strenge einsretta marknadsøkonomi, er ein politisk siger som stør dei splittande faktorane i EU og peiker framover mot ei naudsynt oppløysing av det strengt marknadsstyrte og overnasjonale EU. 

Fra antirasismens ekkokammer: Bilde av Waras hus — hvorfor?

Fra en kulturelt mer kjent bolig enn
Waras.
Foto: OBB

I skrivende stund har PST utpekt samboeren til permittert justisminister Tor Mikkel Wara som den ansvarlige for minst ett av angrepene mot familiens hus og bil. I så fall har hun gjort det for å framstille det politiske teateret Black Box og stykket «Ways of Seeing» som kriminelle med inngrep i privatlivets fred. Hun er den kriminelle her, hvis PST har rett i sin siktelse.

I månedsvis har justisminister Tor Mikkel Wara og hans familie med smitteeffekt til hele Fremskrittspartiet kunnet nyte hele det politiske Norges sympati som offer for personlige angrep fra påståtte venstreorienterte ekstremister for økt innvandring. 

Hvorfor politikernes private hus?

Det er ikke straffbart å vise bilde av et hus der verken bydel, gatenavn eller gatenummer går fram. Det framviste bildet av Waras hus i teaterstykket viser mindre av huset enn det google maps gjør av boliger flest i Norge. Men hvorfor viser Black Box bilder av hjemmene til sine politiske motstandere? Sjøl en lite omstridt justisminister som Wara, tidligere kjent tilhenger av fri grenseløs innvandring. Kan det være noen andre grunner enn å lede noen til å ramme sine politiske motstandere privat og personlig?  MDGs Eivind Trædal sa til Klassekampen 10. desember i fjor «Uansett kontekst … så mener jeg man bør unngå å trekke inn folks privatliv. Som regel ligger det implisitt trussel i dette, at man vet hvor du bor». 

Hva vil forfatterne med Ways of Seeing?

Med «Ways of Seeing» «ønsket kunstnerne å belyse hvordan overvåking og propaganda brukes aktivt i maktutøvelse», i følge Klassekampen 16. mars i år. En velkjent og ikke særlig omstridt påstand, nærmest fra et sosialt samfunn og politikkens første dag. Hanan Benammer er fransk-algerisk og flytta fra Frankrike til Norge i følge Klassekampen som en reaksjon på «den framvoksende høyrepopulismen i Frankrike. Men i kjølvannet av 22. juli-terroren opplever hun at de samme ideene vinner terreng også i Norge.» Hun sammen med en kurdisk flyktning vil «kartlegge nettverkene de hevder har interesse av å gjøre Norge til et mer rasistisk samfunn». Benhammer viser til sin hudfarge som forklaring på motreaksjonene: «Det er klart det gjør vondt når to brune damer går opp på scenen og sier at vi egentlig ikke bryr oss om dere, men vi skal hjelpe dere». 

«Vi ser dere i soveromsvinduene: purketryner, kutryner, håpets rotspisende parasitter»

Sånn skryter Black Box teater om stykket, sin «forskningsinnsats» og analyse av sine motstandere: 

Pia Maria Roll/Hanan Benammar/Sara Baban/Marius von der Fehr har kartlagt nettverkene som har interesse av å gjøre Norge til et mer rasistisk samfunn. Hvem er de og hva oppnår de med det? Og hva er sammenhengen mellom dette miljøet og et stadig høyere rop om mer overvåking?

«Vi venter i hagen, som steinene venter, som ringdua og svarttrosten og isen og det klare vannet. Vi venter, som en tohodet nisse; møkkete, grov, upålitelig. I blant ser vi dere gjennom soveromsvinduene: purketryner, kutryner, håpets rotspisende parasitter. Sakte roer hjertet seg. Vi tenner svarte lykter. Skrekken slipper taket. Europa forsvinner. Så vender vi oss mot paradisene som er tapt for dere og deres nærmeste.»

Sjølmålet frikjenner ikke Black Box´s ekstremisme

Teaterfolka bak «Ways of Seeing» er en ekstrem gruppering som ser mer rasisme og islamofobi over alt enn de fleste i det moralsk sjøltilfredse humanitær-politiske komplekset. De har fått to gavepakker av Waras samboer, hvis en skal tro på PST. Først hennes aggressive oppførsel med personlig kverulering i teateret, så hennes påståtte fingerte brannstifting. Men hennes politiske sjølmål kan ikke frikjenne den ekstreme moralismen som Black Box skaper med sin nedlatende forakt i «Ways of Seeing».