NRKs ukritiske hyperglobalist*

Skjermdump, mobil-versjon
av NRKS ytring.no

Journalister omtaler seg som kritiske. Det er vanskelig å forstå at kan stemme for ledende norske politiske journalister. De er først og fremst ikke-valgte politikere. Som ikke er særlig prega av kritisk holdning verken til motstand mot EUs politikk i Norge eller i Storbritannia. 


Støtten til Hillary Clinton er stor, som for De hvite hjelmene i Syria og enmannskontoret i London finansiert av EU og Storbritannia; Syrian Observatory for Human Rights. NRKs økonomikommentator, Cecilie Langum Becker, som vil «gi NRK en trøkk», drar med sin ytring 21. januar NRK videre i ukritisk ensretting. Hun framstiller World Economic Forums møte i Davos som ikke bare et viktig møte, men også som en bekreftelse på globalismens seier over stormaktenes internasjonale rivalisering.  

Beckers utgangspunkt er: 

• «Kort oppsummert: Verden har aldri vært mer globalisert enn den er nå. Samtidig har trusselen mot globaliseringen aldri vært større». Heldigvis kommer redninga for henne:
• «Diskusjonene i Davos kommer på et viktig tidspunkt.» 

Dette siterer hun fra en i det rikholdige ensidige kildegrunnlaget som dagens ukritiske journalister bruker: «førsteamanuensis Brian Klaas ved University College London til CNBC, noe også DN har referert til.»

Tross det håpefulle «viktige tidspunktet» er hun litt bekymra også, for «Det er så mye man tar for gitt at bare er der». WEF er i en rapport sjøl bekymra: 

«Ideen om å «ta tilbake kontrollen» (…) er et budskap som går hjem i mange land og på mange områder. Kreftene brukes på konsolidering eller å få tilbake nasjonal kontroll. Det kan komme til å svekke den samordnede responsen til de store globale utfordringene. Vi driver dypere inn i de globale problemene, som vi kommer til å slite med å komme oss ut av». Som i en skolestil ender hun snusfornuftig opp med:«Denne uken blir en anledning for makten å komme sammen og forhåpentligvis finne løsninger som fremmer mer åpenhet og mer samarbeid.» 

Hus i Davos med bannere mot WEF-konferansen, WEFs
stifter Klaus Schwab som «Fucked up our town« og
«His friends fuck up the World».
Foto Asle Toje, fra FB, gjengitt med hans tillatelse. 

Også Asle Toje er i Davos. I en kom-mentar på Face-book 23. januar, der han framhever at han opptrer som privat-person, skriver han:

 «I fravær av verdensledere er Davos nå stedet hvor avdankede politikere kommer for å lansere seg selv som nye politikere. Tony Blair er i sitt ess, nesten like blank i pelsen som Bono. Han har ett eller annet nytt clever inititativ som skal redde verden. Jeg har alltid hatt litt vondt for å ta råd fra folk som bruker solbriller innendørs, men det er en aldrende forsamling som husker U2, virker det som. Alle synes enige om at kryptovaluta er ut og at India er in. Mange tror at Trump er på vei ut og at Brexit ryker når Labour splittes. Brazils Bolsanaro holdt en tungt scriptet tale og fikk ingen vriene spørsmål. Trenden er at Davos har funnet seg til rette med den nye høyresiden og finner trøst i at alle land og alle ledere er ‘open for business’. Men det er litt dødt her. Amerikanerne som uteble lot 150 rom stå tomme, franskmennene noe færre. De store vinnerne i årets Davos er sveitserne som selger kakao til 70 kr koppen og sørget for at alle betalte for hotellrommene i forkant.»

Becker skriver om den viktige konferansen av verdens ledere som om det skulle være Sikkerhetsrådet eller Generalforsamlinga i FN. Men det er ikke det representative verdenssamfunnet som utgjør Davos-eliten. Enkelte statsledere stikker innom, for å vise seg fram. Likevel slipper noen gullkorn til. Som Italias statsminister Guiseppe Conte sa på konferansen, sitert i ABC-nyheter: 

– Åpne globale markeder, fri bevegelse av kapital og den teknologiske revolusjonen ga virkelig de lovede gevinstene. Men bare for de få, og ikke de mange. …

 – Historien viser oss at hva som helst kan skje når folk føler seg forrådt og urettferdig behandlet. Tross denne faren har mine italienske medborgere vist seg å være veldig modne og knyttet til sine demokratiske institusjoner. De har ikke tatt til gatene eller opptrådt voldelig for å uttrykke sin misnøye og sitt raseri, sa han og konkluderte:

– Min regjering er det institusjonelle svaret på det italienske folkets ønske om å finne en vei framover. 

Becker kunne jo skrytt litt av nordmenn som leder viktige internasjonale organisasjoner. Alle ivrige krigere: Jens Stoltenberg i Nato og Espen Barth Eide som var direktør i WEF. Han kom hjem for å bli utenriksminister, men måtte nøye seg med å bli en stortingsrepresentant. Og WEFs nåværende direktør Børge Brende som kjeda seg som nasjonal utenriksminister. Men nasjoner og nasjonal bakgrunn passer jo ikke inn i hyperglobalistenes* bilde. Hun nøyde seg med i ytringa heller å sende en hilsen til sin tidligere sjef i Dagens Næringsliv fra sin nye politiske posisjon. 

World Economic Forum har åpenbart en ambisjon om å bli  kapitalismens internasjonale sentralkomite, «Kapinform». Etter ideal fra kommuniststatenes Kominform. Men overnasjonale sammenslutninger skapt ovenifra av en elite, får ikke et langt liv. Heller ikke EU. Oppløsninga har begynt med indre uenighet. Så kommer Brexit. Itxit og Grexit står fremst blant de neste. AfD i Tyskland jobber for Dexit.  

Det er ingen grunn for den entusiastiske politikeren Cecilie Langum Becker og hennes mange mektige kampfeller til å se lyst på framtida. Heldigvis. 

*Hyperglobalistene hevder at verden i dag er et sammenkoblet system som utgjør en positiv utvikling fra nasjonalstatenes periode.

Globalisering er blant annet en friere flyt av varer, tjenester, kulturuttrykk og mennesker.

Eliter: Det «pluralistiske demokratiet» er et elitedemokrati

Svært sjelden faller noen avgjørelser i
Stortingssalen. Det er derfor naturlig
at den er tom. Avgjørelsene er ofte fatta
før sakene kommer til Stortinget, av en
elite som fører «den eneste mulige
politikken».
Skjermdump fra stortinget.no.

Mange skryter av det pluralistiske samfunnet, at «alle» kan ytre seg fritt, organisere seg og aksjonere for egne synpunkter. 

En av statsvitenskaps-professor Øyvind Østeruds kjennetegn ved et demokrati er at «det finnes ingen eliter eller særinteresser som monopoliserer den politiske makten»*. Men det er ikke det som kjennetegner den politiske situasjonen i Norge. Snarere tvert imot. Det oppskrytte pluralistiske demokratiet fungerer i praksis som et elitedemokrati der flertallets viktigste påvirkningsmåte, valg av styrende representanter i kommunestyre og Stortinget, settes til side hver eneste dag.

Det finnes neppe noe bedre land å bo i når det gjelder mulighet for alle til politisk påvirkning, enn Norge. Det er hvertfall ikke nødvendig å reise mange km for å komme til land som muligens kan være bedre. Men om vi er aldri så demokratisk, så er vi likevel mange tiår, eller hundreår, unna tidspunktet vi kan si at vi har et folkestyre der ikke bare en liten elite, men nær alle innbyggerne deltar i samfunnsstyringa. 

Måter å påvirke 

et politisk vedtak: Flere kanaler

En kan si det er fire kanaler, veger, til å få vedtatt sitt eget politiske mål som noe myndighetene må gjennomføre med makt. De er: Valgkanalen, organisasjonskanalen, aksjonskanalen og mediekanalen (ytringskanalen). 

Det er bare gjennom valgkanalen folk flest har noe å si. De andre kanalene domineres av en liten eksklusiv elite, i nært samarbeid med dem som tar beslutningene i regjering og storting. I mediene sitter viktige politikere med tittel journalist og vokter nøye på hvor mange mindretallssynspunkter som skal få slippe til.

Når valgene betyr lite, blir eliten avgjørende

Professor i statsvitenskap Øyvind Østerud definerer demokrati sånn: «Med demokrati vil jeg mene en politisk styreform med alminnelig stemmerett, der de styrende står til ansvar overfor velgerne i frie valg.»* Men hva menes med å «stå til ansvar» overfor velgerne? Hvor ofte og i hvilke saker? 

Boka der Østerud har skrivi
den siterte artikkelen.

Valgene skjer i Norge bare hvert fjerde år. Men hver dag treffer regjeringa og kommunene svært mange vedtak. Svært få om noen av disse daglige politiske vedtaka har vært oppe til diskusjon i valgkampen. På hvilken måte kan «de styrende [da] stå til ansvar overfor velgerne»? I neste valg, for en avgjørelse som alt er fatta? På grunnlag  av en generell fullmakt? Hvor mye av den generelle fullmakten var klart framme i valgkampen? Svaret finnes i den setninga Østerud fortsetter med: «I et demokrati er friheten til å påvirke utøvelsen av autoritet jevnt fordelt;…» (Uthevet av politikus.no). Det er nettopp det som er problemet. Ola og Kari Nordmann deltar ikke i denne daglige prosessen. De leder ikke organisasjoner som kan påvirke regjerings- og stortingsvedtak i sin retning. De skriver ikke lederartikler i aviser, og svært sjeldent avisinnlegg. Eller organiserer aksjoner som presser besluttende politikere til å treffe vedtak i samsvar med sine interesser. Forutsetninga for det som Østerud mener er et demokratisk kjennetegn, er ikke til stede. For «det finnes .... eliter eller særinteresser som monopoliserer den politiske makten».

«Eliten» er bare et annet uttrykk for det som tidligere blei omtalt som «makta».

Binder politikken med 

lover og internasjonale konvensjoner

I tillegg til denne overlegne makta som eliten har, sikrer de seg med lover over hodene på folk — uten folkelig forankring. Lovvedtak er et ordinært viktig politisk verktøy. Men nå bruker elitene domstolene til å avgjøre politiske stridsspørsmål til sin fordel. Langt vekk fra «uheldig» folkelig og politisk innflytelse. Dommerne deler i økende grad elitens syn «om den eneste mulige politikken». Ikke en gang den nasjonale rettsliggjøringa er nok, for elitene går nå et steg lenger og bruker overnasjonale lover som et verktøy. Østerud skriver i den samme artikkelen: 

«I 1960-årene startet en rettsrevolusjon i EU som domstolen gikk seirende ut av, etter kompetansestrid mellom fellesinstitusjonene og mellom overnasjonalt og nasjonalt nivå. Fellesskapsretten ble direkte gjeldende rett i medlemslandene, med forrang fremfor nasjonal lovgivning. Dette overnasjonale rettssystemet ble utviklet i allianse mellom EU-domstolen og lavere rettsinstanser i de enkelte land, etter motstand fra medlemslands øverste domstoler og uten formelle tilslutningsvedtak i nasjonalforsamlingene. En ny overnasjonal rettsorden ble motstrebende gjennomført.» (Utheva av politikus.no).

Østerud hevder om EU-domstolen det som også karakteriserer gjennomslaget for andre konvensjoner og domstoler:

«Utviklingen av overnasjonal domsmyndighet betyr makt til organer som ikke — eller bare svakt og indirekte — balanseres av folkevalgt myndighet.… Den politiske makten ligger først og fremst i et utvidet spillerom for rettsskapende tolkning, …» 

Som den nye innvandringskonvensjonen som nettopp blei vedtatt med Stortingets overveldende tilslutning uten reell offentlig diskusjon. 

EU-kommisjonens bygg. Dette er i
virkeligheten også Norges Høyeste-
rett.
Foto: Pixabay.

I Norge fungerer Stortinget som et lovgivende postkontor for vedtak fatta i EU-kommisjonen. Nå spør Norges Høyesterett et eget EU-styringsorgan, ESA, om hva de skal dømme. Det er ille med de asosiale arbeidsmiljøfiendtlige vedtaka som er en følge av denne EU-underordninga. Viktigere er at det er den norske politiske eliten som har tvunget gjennom denne underkastinga av EU og dermed tilsidesatt Grunnlovens paragraf § 88 om at «Høyesterett dømmer i siste instans».  

Nødvendig for demokrati: 

Flere årlige folkeavstemninger 

Et reelt demokrati virker kanskje ikke sannsynlig å oppnå. Der alle samfunnsmedlemmene er daglig opptatt av politiske spørsmål, og prøver å påvirke de viktigste avgjørelsene. Det må minst en revolusjon av kulturell holdningsendring til for det. Men når alle får informasjon og mulighet til å avgjøre, vil vel de aller fleste delta? 

Atskillig verre er det å fullføre et reelt demokrati. For det forutsetter selvfølgelig samfunnsmessig, det vil si flertallets konkrete kontroll, med samfunnsøkonomien i stort. 

Viktigst er at hyppige årlige landsomfattende folkeavstemninger må gjennomføres. Det vil åpenbart svekke de få personenes styre og makt. Da kan de ikke sitte i bøttekort og diskutere med andre eliter om hva som skal gjennomføres. 

• Som et første skritt mot et reelt demokrati må det straks innføres en lov om at et visst antall underskrifter skal utløse en folkeavstemning, for eksempel 150 000 underskrifter. Så må denne loven pålegge alle medier, ikke bare de statsstøtta, at begge sider i en folkeavstemning skal gis like muligheter til å legge fram sitt syn. Noe må fellesskapet få igjen for at vi dels betaler, dels sterkt subsidierer mediene.

0,59 % oppslutning = én stortingsrepresentant

Ingen partier kan få flere representanter enn de har stemmer til. Når vi har 169 stortingsrepresentanter, betyr det at alle partier skal få én stortingsrepresentant per 0,59 prosents oppslutning. Ved siste stortingsvalg ville 22 200 stemmer gitt ett mandat. Jeg vet bare om Israel i hele verden som har en så demokratisk valgordning. 

Med utjamningsmandatene i Norge er partifordelinga ikke så ille, men de største partiene får i dag flere mandater på bekostning av MDG og Rødt. Disse to partiene har i dag ett mandat hver, men de skulle i forhold til oppslutninga hatt fem og fire representanter hver. Mandater som ordninga nå tildeler de andre større partiene. Ordninga fører også til at velgerne kvier seg for å stemme på partier som i meningsmålingene har liten oppslutning. 

Det finnes ikke noe som helst demokratisk i at noen partier skal de få flere representanter enn de har oppslutning til på bekostning av andre partier — og andre velgere. 

Kanskje bør det også innføres en tilbakekallingsrett av valgte kommune- og stortingsrepresentanter. Initiert av velgerne, ikke at et flertall i kommune- eller Stortinget kan kreve nyvalg. 

  

*Øyvind Østerud: Demokrati, rettsstat og rettsliggjøring, i antologien Demokrati, Historie og ideene, Dreyer 2015

Sjöstedt i Vänstern: Jeg trenger knapt smuler, ikke en gang glansbilder

Vi som fulgte partileder Jonas Sjöstedts innlegg på pressekonferansen i går, kan ikke være i tvil om hva som var budskapet hans til Stefan Löfven: Det er nesten ingenting som skal til for at vi stemmer ja til deg likevel.

Ingenting i teksten i den politiske avtalen mellom Sosial-demo-kraterna, Centern og Libe-ralerna vil Sjöstedt ha endra. Trass i at han omtaler den som den mest høyreorienterte som noen sosial-demokratisk regjering i Sverige skal styre etter. Ikke en gang setninga om at V skal holdes ute fra enhver politisk innflytelse i hele den inneværende riksdagsperioden ville Sjöstedt ha bort: «Denna överenskommelse innebär att Vänsterpartiet inte kommer att ha inflytande över den politiska inriktningen i Sverige under den kommande mandatperioden.» Bare at Löfven skulle si til han at dette ikke var noe å bry seg om.

Men Centerns Annie Lööf mener at dette er uhyre viktig, at V skulle «krokas av», hektes av, sa hun iflg svt text i går. Björklund i L ville heller ikke endre en tøddel på avtalen. Det er også Löfvens utgangspunkt. Men Vänsterns stemmer skal de ha. Den politiske styrken C og L viser, mangler helt i V.

Det skinner gjennom at det er viktigere for Vänstern at Sverigedemokraterna ikke får noen innflytelse enn at V sjøl får noen innflytelse. For som han får spørsmål om: Hvis V stemmer nei til Löfven, blir det en regjering støttet av SD. Og det er viktigere for V å hindre at SD får noen innflytelse enn at V får noen innflytelse sjøl. Det er en helt utrolig sjølmordslinje av et parti. Men sånn er det når rasismen er den viktigste motsigelsen i verden.

Sjöstedt driver nok bare intern kamp for å få motstanderne blant partimedlemmene til å akseptere hans ja til denne regjeringa. Sjöstedt vil ikke en gang ha knapper eller glansbilder, bare løfter om kjærlighet. Sånne løfter som Rudolf Nilsen skreiv ikke er mer verdt enn skrift i sand. 

Er det noe rart at tradisjonelle politikere, partier og journalister taper oppslutning? 

Ikke bare brexit, men også Dexit?

Skjermdump fra nettsida ard.de

Blir Tyskland den neste staten som trer ut av EU, etter Storbritannia? At etter brexit kommer Dexit? Dexit, Tysklands (Deutschlands) utmelding av EU har nemlig vært diskutert i i partiet Alternative für Deutschland.  Partiet diskuterte i helga programmet for det kommende valget til EU-parlamentet på et eget EU-landsmøte. Der vedtok de å droppe datofestinga av en utmelding til 2024 de er for. Men tidsfrister var å binde seg og kom for brått på, mente partiledelsen som fikk stor tilslutning til dette. Derimot krevde AfD en kraftig reformering av EU med mer vekt på nasjonalstatenes sjølstyre. Tilhengerne av utmelding mente  at en reformering i den retninga var helt urealistisk.
Utmelding av Euroen ble fastholdt. 

ARDs faste månedlige meningsmåling

Partiet som karakteriseres som et høyrepopulistisk parti av ledende politikere og journalister,  har i følge meningsmåling til statskringkasteren ARD en oppslutning på 14 %. 

Svenske sosialdemokrater: Går til høyre for å hindre høyrepolitikk. Fordi kamp mot rasismen er viktigste sak.

Sosialdemokratene går til høyre for
å bekjempe høyrepolitikk

Sosialdemokratene i Sverige blir sittende i regjering med Miljøpartiet de gröna (MP) med støtte av Centern og Liberalerne. Prisen for det er enda mer høyrepolitikk i Sverige, alt for å hindre Sverigedemoktarerna mulighet til politisk innflytelse. Sosialdemokratene øker farta til høyre. Høyrekrava  fra C og L er bare unnskyldninger for en politikk Sosialdemokratene ville ha kommet med likevel. 

Kamp mot Sverigedemokratene viktigst

Fire partier gikk til valg på løftet om at de sammen skulle danne regjering. For å holde løftet, går de nå fra hverandre. Det var nemlig et annet løfte som var viktigere: Ikke noe som helst samarbeid med Sverigedemokraterna (SD). 

Med løftebruddet fra Centerpartiet og Liberalerne, ser det endelig ut til at Sverige skal få en politisk regjering, sjøl om Sverige har greidd seg like godt med et såkalt «forretningsministerium». Det er kanskje ikke så stor forskjell på en «politisk» regjering og en «upolitisk» for de dominerende økonomiske, og dermed politiske kreftene i dagens vestlige samfunn? 

S langt til høyre

NRKs Magnus Takvam sa i Dagsnytt 18 på fredag at sosialdemokratene «måtte gå svært langt til høyre» for å beholde regjeringsmakta. Politisk mener både Takvam og den svenske avisa Dagens lederskribent Elisabeth Sandlund at Centerpartiet og Liberalerna er de politiske vinnerne med denne avtalen. 

Her er noe av sosialdemokratenes nye politikk i regjering  i følge det 73 punkt lange avtaledokumentet:

• Skattepolitikk til fordel for de rikeste 
• Det skal bli lettere å si opp folk
• Det skal flere private aktører inn i velferdsytelsene, og de skal kunne ta ut mer profitt 
• Privatisering av arbeidsformidlinga
• Færre byggerestriksjoner for at utbyggerne skal kunne få gjøre som vil
• Mer utleie i boligpolitikken
• Mer utbygging i strandsonen

Politisk skal ikke bare Sverigedemokraterna holdes ute fra politisk innflytelse, men også Vänsterpartiet.

Bekjempe høyrepolitikk med høyrepolitikk

Høyrepartiet som skal bekjempes med høyrepolitikk, er Sverigedemokratene. Det er et borgerlig parti. Men ikke så konsekvent på skatt og de andre økonomiske kjernesakene som andre partier. Partiet er mest kjent for å være mot mer innvandring og gjøre noe med den mislykka integreringa (om det er et mål). Samtidig står det i den nye regjeringsplattforma at det er store utfordringer i Sverige  med «bristande integration, segregation och bidragsberoende». «Integration og hedersbrott» har fått et eget avsnitt med tre punkter med følgende innledning

«Sverige har en stor integrationsutmaning. De som får uppehållstillstånd ska snabbt ges möjlighet att komma in i vårt land, stå på egna ben och lära sig svenska. Hedersrelaterad brottslighet och förtryck ska förebyggas, förhindras och straffas. » 

Men likevel skal det altså ikke være noe som helst samarbeid med Sverigedemokraterne.

I samsvar med høyresosialdemokratisk tradisjon

Denne høyresvingen er ikke noe brudd med europeisk sosialdemokratisk politikk. Den er en naturlig følge av en politikk som begynte alt på 1950-tallet med stadig mer tilpasning til kapitalistiske krav. Denne høyreorienterte økonomiske og utenrikspolitikken er en politikk som ligger i ryggmargen i alle sosialdemokrater. I stedet for å si at de blir pressa til høyre, er det mer riktig å si at sosialdemokratene under Stefan Löfven har funnet et påskudd for å unnskylde den høyreorienterte politikken de ville gått inn for uansett. 

Vänsterpartiet også spedalsk

Vänsterpartiet skal også holdes ute fra et hvert samarbeid, og politikken deres skal avvises fullstendig. V kan vise et mot som Finn Gustavsen i 1963 og stemme nei til plattforma, og da faller også dette regjeringsprosjektet og det blir nyvalg. Et nyvalg både V og SD vil tjene på.

V lar seg piske — med glede?

Vänsterpartiet med Klassekampens tidligere debattredaktør Ali Esbati som en av sine riksdagsrepresentanter, lar seg helt sikkert piske til lojalitet med fasttømring av en økonomisk politikk som vanskelig kan endres. V jubler nok for det de oppfatter som antirasismens seier med denne plattforma og nye regjeringa, et standpunkt de deler med S, C og L. Klarere kan det ikke vises at sosialdemokratiske partier av ulike avskygninger underordner økonomisk kamp det de mener er

hovedkampen i verden i dag: 

kamp mot rasismen. 

Det er en grunnleggende feilorientering som kan få alvorlige følger for vanlige mennesker. 

Klart det blir flertallsregjering med KrF

KrF kopler seg på.
Fra pixabay

Alt er mulig, men det er nær til usannsynlig at det ikke skal bli en flertallsregjering etter forhandlingene mellom Høyre, Frp, Venstre og KrF. Til det ligger det for mye i potten: En flertallsregjering der alle saker kan avgjøres i forhandlinger på bakrommet mellom alle fire partier. Og etter at forhandlingsresultatet i regjeringa er sendt til Stortinget, kan de alle bare skåle i den drinken tidligere statsminister Bondevik foreslo. For det forslaget som Stortinget vil vedta. For når vi har flertallsregjeringer, blir Stortinget et reint sandpåstrøingsorgan for regjeringas vedtak.

«Alle» — de som «forstår seg på politikk», og de som har til hensikt å tilsløre og skjule — snakker om de vanskelige krava som KrF har og hvor vanskelig det er for de nåværende regjeringspartiene å komme til enighet med dem om. Men husk at vi går nå inn i det sjette året der KrF har slutta opp om regjeringas politikk, og vi må vel si, siden det er problematisert så mye, den politikken Frp står for. Det er helt utenkelig at KrF plutselig i år skulle si nei til Frps politikk. For de siste seks åra er ikke noe unntak. KrF er et trygt «borgerlig» parti med full støtte til Høyres økonomiske politikk — fra dag én i partiets eksistens. KrF har tidligere med stor tilfredshet deltatt i «borgerlige» regjeringer. Det er der de hører hjemme, og det er fra velgere med slike meninger de får oppslutning fra. 

KrF er et parti med standpunkter som er til salgs. KrF sa ja til EØS-avtalen fordi de fikk sterkøl til 6,3 % ut av butikkene og over til Polet. Nå lar de seg kanskje kjøpe til bare å tillate 3,5 % øl i butikkene, som i Sverige?

KrF er et parti i Norge basert på standpunkter de har lest i en gammel bok, ca to tusen år gammel. Bibelen med både Det gamle og Det nye testamentet. Der er kvinner annenrangs mennesker, og det er sterke regler om hvordan seksuallivet skal være, særlig andres. Bibelens leveregler står sterkt på Sørlandet og Vestlandet, der KrF har sine eldre velgere. Der er de opptatt av fostre i kvinners kropp. Disse fostrene er «livet» hellig for, mener KrF. Like hellig er ikke levende fødte barn, kvinner og menn i land som KrF i regjering får «bud» fra USA om å bombe til døde. 

Regjeringsforhandlingene kom i stand fordi statsministeren lokket KrFs medlemmer med at abortloven skulle endres. Nå har KrF-medlemmene valgt side, så da er løftene ikke viktig lenger. Det var dessuten åpenbart for alle som ikke tror på undere, at KrF ville ikke klare å få endra abortloven. Sjøl med sin store oppslutning på rundt tre prosent. I stedet håper KrF nå på forbud mot «tvillingabort». Dette sier representanter på Stortinget, fra Høyre og Venstre nei til. Men når dette blir et krav som en firepartiregjering vil stå og falle med, kommer ikke representanter fra Høyre og Venstre til å stemme nei til den nye regjeringa. Uansett vil den nye regjeringa bli redda av Senterpartiet, det superkristne svært USA-lojale partiet, som er enig i kravet om forbud mot tvillingabort.

Fremskrittspartiet nevner ikke innvandring som viktigste sak for å regjere sammen med KrF. Skattelette for de rikeste og flere motorveger er viktigere. To av regjeringspartiene, med en samla oppslutning på 6-8 prosent av velgerne, vil i den kommende regjeringa utgjøre en kraft for økt innvandring. Høyre vil lytte til sine arbeidsgivere som trenger innvandring for å holde lønningene nede. Det lever Frp svært godt med. Innvandringsmotstand er bare ord som Frp bruker til å markedsføre seg med, ikke gjennomføre. Viktig er derfor hva potensielle Frp-velgere tror er partiets politikk. Og det vil Frp få viktig hjelp av Rødt, SV og alle innvandringsorganisasjonene til. Disse vil si at Frp hindrer økt innvandring, uten at Frp trenger å praktisere det. Sånn vil Frp seile fram bare på grunnlag av anklagene og oppmerksomheten de får om den politikken de ikke praktiserer.

En kan lure på hvorfor økt innvandring, særlig av muslimer, er så viktig for KrF. Neppe for å øke oppslutninga om Israel i Norge. For å holde liv i forlatte guds- og menighetshus? Eller i håp om revansje for alle tilbakeslag kristendom og religion har fått de siste to hundre åra?

Mye uro i verden — men er framtida lys?

En dyster himmel, i solnedgang.
Foto: OBB

Verden preges av økende rivalisering og erobring av arealer og ressurser, skiftende geopolitiske allianser, usikker realøkonomi dominert av finansslott og oppsamling av rikdom på færre hender. Heldigvis også med økende folkelig motstand over hele verden mot de politiske og økonomiske elitenes tradisjonelle politikk. Men med uorganisert tilfeldig motstand — altfor svak.

Bjørn Ditlef Nistad oppsummerte verdenssituasjonen  sånn i går

«Vi lever virkelig i en kampstor tid der noe nytt er i ferd med å bryte seg frem, og noe utlevd er i ferd med å gå under. Brexit, Donald Trumps valgtriumf, Marine Le Pen, Angela Merkels avgang som partileder, de gule vestenes opprør i Frankrike, Erna Solberg som stenger sin hjemmeside på grunn av folkelige protester mot regjeringens tilslutning til FNs migrasjonspakt – overalt gjør vanlige mennesker opprør mot den liberalglobalistiske eliten og en globalisert, grenseløs verden en liten krets av rikinger er de eneste som tjener på. 

Nistad skriver: 

Spesielt gledelig er de gule vestenes opprør i Frankrike. I flere tiår har vestlige politikere, godt sekundert av regimetro massemedier, hyllet fargerevolusjoner og opprør i Russland, Serbia, Kina, Iran, Ukraina og andre land fjernt fra deres egne samfunn. Og så får vestlige politikere smake sin egen medisin i form av opprør mot seg selv. Maidan i Frankrike – Macron har et helikopter i beredskap for å kunne flykte fra presidentpalasset. Det svimler! Kanskje er ikke den dagen altfor fjern da ikke bare Macron, men også andre vestlige politikere må flykte i helikopter?

Nistad siterer Bjørnstjerne Bjørnsons dikt «Til Johan Sverdrup» fra 1869:  

En kampstor tid, - og vi er med!
på jord det største er: å være
hvor krefter som er stort i gjære,

skal tage skikkelse og sted.

Kampstor tid?

Jeg ser ikke så positivt på framtida som Nistad gjør. Opprørene er spede og preges av at de er uorganiserte. Det er motstand mot enkeltsaker, men det finnes ingen organisert ledelse som er i stand til å analysere sammenhengen mellom det som skjer og legge opp en plan som grunnleggende kan forsvare folk mot det som skjer. 

Partiene degenerer, vi er uten et politisk parti 

Partiene mot kriger og økonomiske forskjeller i Vesten som sosialdemokratiske, sosialistiske og kommunistiske partier har forfalt. I USA alt på slutten av 1950-tallet, i Europa i økende og aksellererende grad etter siste årtusenskifte. Disse partiene er like opptatt av krig som før, men nå for å starte dem i humanismens navn og i allianse med USA. Slik Ap og SV i Norge var for krigene i Jugoslavia, Libya og Syria. 

Kamp mot rasismen har nå blitt hovedsaka for disse partiene, som den er i Frankrike og Sverige. Den politisk aktive universitets- og journalisteliten dominerer de politiske partiene og den politiske debatten med kamp mot rasismen som viktigste politiske sak. 

Sammen med arbeidsgiverorganisasjonene ivrer de for økt innvandring til USA og Europa fra den fattige delen av verden. Arbeidsgiverne for å holde lønningene nede. «Humanistene» med påskudd for å belønne noen Lotto-vinnere fra fattige land til et liv i Vesten, som et ledd i en før-sosialistisk politikk. Viktig for disse degenererte politiske partiene er også kamp mot «konspirasjonsteorier».

Krigshungrig «humanisme»

Til sammen utgjør disse krigshungrige politikerne gjennom et koppel av humanitære «hjelpeorganisasjoner», i Norge rundhånda statsfinansiert, flere generasjoner i aldersgruppa fra rundt 20 år til 60 år. Disse politikerne kan karakteriseres som «Generasjon tredje verdenskrig». De er politisk ekstremt naive uten forståelse for at politikk dreier seg om makt og strid om økonomiske interesser, og derfor så lett griper til krig for det som i virkeligheten er imperialistiske røverkriger.

Grisen før jul?

Uten en nasjonal og internasjonal ledelse med politisk innsikt som organiserer motstand, er situasjonen for mennesker flest alvorlig. Tron Øgrims påstand om oss som «Grisen før jul» fra 1985, blir stadig mer aktuell. Men den som gir opp har tapt. Vi må våge å vinne. Nettstedene derimot.no og steigan.no er positive tegn i tida som kan bli kimen til nødvendige og viktige verktøy ut over et medium. 

Og aldri blir: Nå i dag

Bertolt Brecht roser dialektikken med et dikt* som passer på dagens situasjon, og jeg gjør Brechts ord til mitt håp for å gjøre noe med alle de grunnene vi har til pessimisme:

Urettferdigheten går i dag trygt omkring.

Undertrykkerne planlegger de neste titusen år.

Volden sverger: Det som er forandrer seg aldri.

Ingen stemme overdøver maktens stemme.

Og på markedet sitter utbytterne: Nå først begynner vi.

Men blant de undertrykte sier mange:

Det vi vil går aldri.

Den som lever skal ikke si: aldri!

Det sikre er ikke sikkert.

Det som er forandrer seg alltid.

Når de mektige har talt

tar de avmektige ordet.

Hvem våger si: aldri?

Hvem bestemmer at det finnes undertrykking?

Det er vi!

Hvem bestemmer om den skal slutte

Også vi.

Du som er slått ned, reis deg!

Du som har tapt, kjemp!

Du som har forstått din tilstand:

Hvordan kan du holde den ut?

For de beseirede av i dag 

er de seirende av i morgen.

Og aldri blir: Nå i dag.

*i Georg Johannesens oversetting