Sykkel i Oslo: Fra «planer» til «strategi»: Men gjennomføring?

Forsøket på å gjennom-føre de mange vedtatte planene for sykkel-vegnett i Oslo er først og fremst prega av løfter om planer. Nå er det blitt så pinlig med de mange planene uten gjennomføring at politikerne har begynt med et nytt ord: strategier. Dette reagerte jeg på med vedlagte motinnlegg i Klasse-kampen. På twitter har flere nevnt at det i 2014 ble bygd 1,2 km kommunal sykkelveg, og at det planlegges 0,9 km i 2015, uten at jeg kan gå god for talla. 

Miljø- og samferdselsbyråden i Oslo, Guri Melby, skriver i Klassekampen 17. mars om at hun har «lagt frem landets mest ambisiøse sykkelstrategi». Men det er ikke planer og «strategier» som er problemet i Oslo, det er gjennomføring. 

Oslos første sykkelplan blei lagt fram i 1977, og det blei etter hvert så mange uten gjennomføring at Aftenposten-journalist Hilde Lundgaard i 1999 karakteriserte situasjonen som «Plan på plan på plan». 

16 år og mange nye planer etter Lundgaards treffende karakteristikk, omskriver Melby «planer» til «strategier». Men situasjonen er den samme: Fravær av gjennomføring, særlig av gjennomgående sykkelveger. For også Venstre prioriterer andre interesser foran sykkelinteressene så fort sykkeltiltaket møter en annen motstridende interesse, enten det er kollektivtransport, fotgjengere, parkerte biler eller påstått verneverdige hus. 

Ofte blir sykkeltiltak gjennomført på de andre trafikkinteressenes premisser, eller slik som Oslo politikammer bestemmer.

Så problemet er som før: Planene, og nå «strategien», finnes, det er bare gjennomføringa som mangler.

Som daværende statsminister Jens Stoltenberg sa i 2010 om Oslos sykkeltiltak: «…det går altfor sakte».

Fra min side undertegnet:

«Ove Bengt Berg, medlem av Syklistenes Landsforening (leder i 1993).» Dette fordi nåværende styreleder i SLF, generalsekretær i Framtiden i våre hender, Arild Hermstad, har bedt meg slutte med å si at jeg har vært leder av Syklistenes Landsforening fordi det er irrelevant og er lenge sida. Dessverre endra Klassekampen på mitt forslag til underskrift.

Drapet på Nemtsov: Ikke noe å lære av påskekrimmens jakt etter motiv?

Mange i Norge leser kriminallitteratur, særlig i påsken. Men innebærer det også noe nyttig som vi kan lære av? Jeg leser ikke lenger den blodige kriminallitteraturen, men husker fra tidligere, og det vesle jeg kommer over gjennom aktuelle tv-serier, at spørsmål om motiv er viktig for å finne hvem som er den skyldige i en kriminell handling eller et drap. For den skyldige har et motiv.

Dette må åpenbart være en innsikt norske politikere og politiske kommentatorer mangler. De spør ikke hvem det er som kan tenkes å tjene på en handling. Svaret er gitt på forhånd, som om alle har gått i skole hos Hordaland politikammer. For eksempel gjøres det helt klart, ikke direkte, men så tydelig indirekte at ingen ikke oppfatter budskapet: at det må være Russlands president V. Putin som står bak mordet på opposisjonspolitikeren Boris Nemtsov. VGs overskrifter er «Putin-motstander drept på åpen gate» og en kommentar som «Han talte Putin midt imot». Kjekk kar, til og med intervjua i Urix. Motivet er klart: Fordi Nemtsov var i opposisjon til Putin, må Putin være den skyldige. 

Men et tenkelig motiv må vurderes, hvor viktig er det? For hvilket problem var Nemstov for Putin, før og etter mordet? Som levende var Nemtsov en politisk ubetydelighet for Putin. Som død er hele Vesten enig om at Putin er den skyldige. Eller sagt i kriminalsjangeren: for noen var Nemtsov mer verdt død enn levende. Er det ikke de som har politisk fordel av hans død som har et det viktigste motivet, og som en dermed bør lete etter drapsmannen blant?

For Putin var Nemtsov en ubetydelighet. Nemtsov har aldri stilt til valg som president. I 2003 stilte han til valg som leder av partiet Unionen av høyrekrefter, men nådde ikke opp til sperregrensa på fem prosent. I 2009 stilte han til valg som ordfører i Sotsji, der han ble født, for å markere motstanden mot OL og kostnadene. Han fikk 14 % oppslutning. Nemtsov har rett nok hatt ledende stillinger i Russland på 1990-tallet, men nå var hans oppslutning liten, sjøl om han var helten til Putins og Russlands motstandere, særlig i utlandet. Hvorfor skulle Putin kvitte seg med en så ubetydelig motstander? Etter drapet har Nemtsov blitt et politisk problem for russernes populære Putin. Og det måtte vel enhver tenkelig drapsmann på forhånd forstå? For Putin var Nemtsov åpenbart bedre levende enn død. Hvorfor er da alle dem som har tjent på Nemsovs død, hevet over mistanke?

Svaret er selvfølgelig at Putin er både ond og dum, og at drapet av Nemtsov er det endelige beviset på det.

Kommentator Sverre Strandhagen i Dagens Næringsliv mener at situasjonen i Russland er labil, og at det skal lite til før Putins makt smuldrer opp. «Drapet på Boris Nemtsov kan bli et vendepunkt i opposisjonens kamp mot Putin»,  skriver han 3. mars i år. Det er nok mer ønsketenkning fra den politiske redaksjonen ved Hausmanns´ bru i Oslo. Likevel, Strandhagen støttes av den ellers fornuftige Julie Wilhelmsen  som hevder: «at regimet har et paranoid syn på opposisjonelle, til tross for at de har forholdsvis liten appell i den russiske befolkningen.- Regimets største angst har lenge vært at deres makt skal trues av et opprør à la den arabiske våren eller Maidan. Regimet har i mange år forsøkt å hindre krefter som man forestiller seg kunne bli en del av et slikt opprør, samme hvor ubetydelige de er. Det kan virke paranoid, men strategien er å komme disse prosessene i forkjøpet». Men andre har en annen oppfatning: «Han var ingen stor trussel for regimet, men han kunne være en trussel for enkeltpersoner innenfor regimet, sier Tor Bukkvoll ved FFI. - Nemtsov var sentral som opposisjonsleder, men opposisjonsbevegelsen han ledet er ikke sentral i Russland, utdyper forskeren.» Begge de to siste sitert fra en Aftenposten-kommentar.

Enhver politiker kan ha mange mange motstandere, særlig i et til dels korrupt og autoritært kapitalistisk regime som det russiske. Men Putin har stor oppslutning i valg og økende politisk oppslutning med nær to tredeler av alle velgerne. Om lederen av Rødt skulle bli drept på åpen gate, hvor mange ville peke på statsministeren i Norge som den sannsynlig skyldige? Det er altså et selektivt valg i hvilken grad en vil vurdere motiv som årsak.

Det vi veit er altså at for Putins motstandere var, og er, Nemstov betydelig mer verdt som død enn levende. I Russland er politiske mord lett å ty til, som tidligere i USA. Men vi veit også at USAs statlige politiske organisasjoner som CIA og USAs nye vellykte opprørsorganisasjon NED ikke nøler med drap om det kan tjene USAs interesser. USA har en skjerpa konflikt med Russland nå, der USAs skyver fram sine strategiske geopolitiske posisjoner. Problemet er at Europa ikke er så villig til å følge opp USAs ambisjoner om krig i Europa. USA har hvertfall et motiv, ikke bare angriper Putin vestover, er deres påstand, men Putin er også så aggressiv at han likviderer sine politiske motstandere på åpen gate. Som en bekreftelse på et snarlig angrep på Vest-Europa?

Men sett fra skolebenken til etterforskerne fra Hordaland politikammer er det et ikke-eksisterende motiv at andre enn Putin kan ha hatt noe å tjene på Nemtsovs død. Med den lærdommen tar politikere og kommentatorer ferie med påskekrim. Vil de lære noe om motiver? 

Er kvinnebevegelsen imot også undertrykking av kvinner når den skjer fra muslimer og innvandrere?

Fra Klassekampens intervju med noen av deltakerne i 

demonstrasjonen i Oslo 09.03.15. Dette er sikkert

standpunktet de fleste 8. mars-deltakerne synes er det viktigste

og riktigste å markere. Men hadde en prostituert sagt at det 

var hennes frihet til å selge kroppen sin som gjorde hun 

deltok i 8. mars-toget - hva ville da kvinnebevegelsen sagt?  

Terje Omestad la 7. mars ut ei lenke i Facebook-gruppa «Vi som bryr oss om avisa Klasse-kampen» der han viste til oppslaget i VG om at Amal Aden påstod at politiet hadde bedt henne dempe seg. Da lurte Omestad  på «om toget har noen paroler om undertrykkelse av sånne som henne?». Det utløste en veldig lang tråd med mange innlegg. Jeg så det litt seint, men tillot meg likevel å skrive et motinnlegg til innlegg fra en av 8. mars-komiteen i Oslo (?) sine ledere, Helle Borgen, sine kommentarer. 

I stedet for at min ytring etter hvert forsvinner i en historisk tråd på Facebook, vil jeg legge flere av debattinnleggene min der, ut på denne bloggen. 

Opprinnelig i denne bloggen siterte jeg to av Helle Borgens innlegg her, i sin helhet, for å slippe henne til orde. Men hun ville ikke at hennes innlegg på tråden skulle gjengis her. I følge kjennelse fra Pressens Faglige Utvalg, kan også uttalelser fra lukka grupper gjengis offentlig utafor dem. At Borgen syntes hennes innlegg på tråden var så dårlige at de ikke kunne leses av andre enn 3 100 spesielt politisk interesserte mennesker, er vel egentlig litt positivt, men jeg har likevel da tatt dem bort fra dette innlegget.

Dette er mitt innlegg på tråden Omestad tok initiativ til etter at jeg reagerte på den begrunnelsen Borgen ga for å forsvare 8. mars-parolene: 

Når jeg ser dere uttale dere om muslimsk kvinneundertrykking, kommer jeg til å tenke på hva EU-tilhengerne sa om Einar Gerhardsen: Hver gang han sier ja, høres det ut som et nei. For dere kan aldri noen gang si at det finnes muslimsk kvinneundertrykking, punktum! Dere må alltid legge til en rekke forbehold, alle av typen «men det er andre som er mye verre, derfor er dette egentlig ikke-eksisterende.» 

Dette er ei holdning som går langt tilbake i tid. Det begynte kanskje med omfavnelsen av Khomeini som Irans og verdens frigjører og verdensfrelser etter at idealet Mao bleknet. Ofre for Khomeini og muslimsk undertrykking blei sett på som forrædere, og Khomeini blei forsvart mot kritikerne av prestestyret med påstand at de var muslimhetsere som var mot fattig frigjøring fra USA-imperialismen. Det fortsatte med Jorun Solheims innlegg i Klassekampen på 1990-tallet der hun forsvarte omskjæring for at muslimske kvinner i Afrika skulle føle seg verdige. Holdninga lever godt den dag i dag, da Hege Ulstein skreiv i Dagsavisen 20.02.10 at påstanden om omskjæringas skadevirkning var overdrivi og bygde på myter (fjerna fra nettet, men Hege Storhaug m fl har sikra seg en kopi). Se også, der FOKUS reagerte på Ulsteins skriverier. 

Når Borgen skriver at 8. mars-komiteen er imot all kvinneundertrykking som forsvar for at de ikke vil nevne noen form for muslimsk undertrykking, så må det være bevisst mot åpenbart bedre vitende. (Sier ja, men mener nei).  

Kvinnebevegelsen  i Norge har ikke gått i spissen for å påpeke en eneste muslimsk undertrykkingsform, den har møtt avsløringen, varslingen, først med at «det finnes ikke», og bare motvillig blitt drevet fra skanse til skanse på område etter område til benekting ikke lenger er mulig. Det gjelder omskjæring, tvangsgifting, utplassering i «hjemlandet», bruk av kvinnediskriminernede klesplagg (som nå vel egentlig er kvinnefrigjørende??). Og når noen av de muslimsk prega innvandrerjentene gjorde opprør mot tvangsgifting av dem, tok de «venstreorienterte» og kvinneforkjemperne ikke stilling for de jentene som gjorde opprør, men for undertrykkerne! 

Valget av parolen «mot all kvinneundertrykking» er bare et sleipt forsøk på å vri seg unna at den hvite overklassekvinnebevegelsen er selektiv i hva de godkjenner som undertrykking. Den er imot all undertrykking, bare kritikken ikke rammer innvandrere eller muslimer. Å hindre kritikk av innvandrere og muslimer, er kvinnebevegelsens aller viktigste mål. Det er feigt, og skuffende. Og gjør kvinnebevegelsen til et underbruk av moskeenes mannlige ledere. Fint da at kvinnene sitter i et eget avlukke bakerst! 

Halvparten av kvinnene i den muslimske verden kan ikke lese. Er det oss «islamofobe» «muslimhetsere» sin skyld? Bare noen få somaliske innvandrerkvinner i Norge er i arbeid. Er det oss «islamofobe» «muslimhetsere» sin skyld?