Fredsprisen til Russland og Kina!

Tre ganger nå har Russland og Kina lagt ned veto mot at FN skal gå militært inn på opprørernes side for å velte et godt etablert regime med regjering som ikke er til sjenanse for sine naboland. Disse vetoene har hindret vestmaktene i å bruke sine enorme militærressurser til en voldsom krig i Syria. At USA, Saudi-Arabia, Qatar, Tyrkia og EU har gitt politisk og militær støtte (Norge politisk og med økonomiske sanksjoner) til de voldelige opprørerne til tross for at de ikke fikk FNs støtte, endrer ikke på at krigen må bli mindre voldsom uten FNs godkjenning til massiv vestlig militær innsats. Russlands og Kinas vetoer oppfyller FN-paktenes hovedformål om å hindre krig og redusere krig.

I FN-paktens punkt 2 nr 4 heter det: «Alle medlemmer skal i sine internasjonale forhold avholde seg fra trussel om eller bruk av væpnet makt mot noen stats territoriale integritet eller politiske uavhengighet eller på noen annen måte som er i strid med de Forente Nasjoners mål.» Dette er jo ikke på noen måte overholdt i Syria, eller i Libya for den del, av vestmaktene. Mens altså Russland og Kina med sitt veto har etterlevd FN-paktens bestemmelser, og sørget for at FN overholder dem og etterlever dermed folkeretten slik den fastslår at angrep på andre land ikke er tillatt.

FN-vedtaket om krigsinnsatsen til fordel for de ulike opprørerne i Libya, der Russland, Kina og Tyskland stemte avholdende, ble iverksatt under påskuddet om å redde sivilbefolkninga fra ytterligere lidelser. Men Natos inngripen på FNs vegne (som formelt ikke var vedtaket, men et misbruk av det), førte til at alle fredelige handlingsalternativer ble utelukket. Krigen varte lenger enn forutsatt, og ofrene for sivilbefolkninga ble større enn vestmaktene påstod på forhånd.

USA og Europa har i dag store økonomiske problemer. Samtidig vokser Kina sterkt, og får innflytelse særlig i Afrika på USAs og Europas bekostning. Russland styrker seg militært og politisk. Alle er avhengig av olja fra Midt-Østen, og dermed av lojale klientstater. Når alle land er innlemmet i de mektiges innflytelsessfære som i dag, kan utvidelse kun skje på bekostning av motparten. I tillegg har Vesten uansvarlige ledere som starter håpløse kriger de taper, som angrepet på Irak og Afghanistan. Regimeskifter i arabiske land er viktig for alle. Vestlige interesser var svært viktige for å få til regimeskifter i Tunisia og Egypt, og militær innsats var nødvendig i Libya. Også i Syria er politisk og militær støtte utenifra for å kaste regimet nødvendig. Når Russland og Kina tre ganger har lagt ned veto mot en slik militær støtte til de splittete Syria-oppførerne, kan det sees på som et varsko til alle som vil væpna revolusjon mot sitt regime: Det er ingen automatikk i militær FN-støtte til opprøret. Stol ikke på Vestmaktenes løfter om dette. Som om budskapet er: Gjør gjerne opprør mot deres eget regime, men gjør det med egen innsats og stol bare på at fredelig og politisk motstand er det som nytter.

Slik vurdert er Russlands og Kinas veto et prinsipielt bidrag til mer fred i en verden som helt sikkert kommer til å oppleve et økende antall kriger om stadig knappere ressurser. Selvfølgelig er ikke Russland og Kina noen uskyldigheter som ikke er opptatt av egne interesser; interesser som selvfølgelig også de vil bruke makt for å forfølge. Som Russland i Tsjetsjenia — med Vestens stilltiende støtte. Det nye ved verdens situasjon nå er at diktatoriske regimer som før ikke var noe problem for stormaktene, nå kan brukes til ekspansjon under dekke av framgang for «demokrati og menneskerettigheter». Etterkrigstidas anti-krigsbevegelse er knust, og med det også tanken på en fredeligere og mer nedrusta verden. Merkelig nok begrunna med en mer «human» verden. Leda av «hellige rettferdighetskrigere» som Erik Solheim. Men demokrati og menneskerettigheter er ikke tjent med utenlandsk innblanding og støtte til borgerkriger med FN som deltaker.

Et FN som aktiv aktør i borgerkriger som stormaktene oppmuntrer til, er et opplegg for å overflødiggjøre FN og fjerne en internasjonal plattform for dialog. Vestmaktene vil helt åpenbart ikke ha FN lenger, og USAs president og vinner av Nobels fredspris, er stadig mer innstilt på «alenegang» utafor FN. For USA og vestmaktene står vetoretten i FNs sikkerhetsråd i vegen for det de definerer som «verdenssamfunnets» interesser.

USAs utenriksminister Clinton planlegger iflg NRK tekst-tv 7. august for å hindre at Syria utvikler seg til en slagmark for sekteriske kriger. Det kan ikke forståes på annen måte enn at USA planlegger å okkupere landet. USA har etterlatt Irak og Afghanistan  i kaos etter angrep. Syria må altså være viktigere for USA enn Irak og Afghanistan.

Russlands og Kinas veto må sees på som et prinsipielt veto mot å misbruke FN til å føre militær krig mot regimer en ikke liker, slik som Sikkerhetsrådets Libya-vedtak ble misbrukt. Et slikt prinsipielt standpunkt i en så viktig sak for fred fortjener en fredspris, særlig i ei tid med økende krigsfare støttet av de mange faktorene som bygger opp om en ny verdenskrig.

Men det er selvfølgelig ikke aktuelt å tildele Russland og Kina Nobels fredspris. For Nobels fredspris er ikke en fredspris, men en pris som de norske politikerne dels bruker for å gjøre seg godvenner med vestlige ledere og særlig amerikanske presidenter fra Det demokratiske partiet; men mest for å støtte vestlig ekspansjon overfor Vestens imperialistiske konkurrenter. 

Norge er i krig — igjen!

Det har ikke vært tvil om at den norske regjeringa ikke liker regimet til Assad. I likhet med USA, Israel, Saudi-Arabia og Qatar. Som hele det «politiske Norge» inkludert de politiske journalistene. NRK-reporterne Sissel Wold og Jon Gelius er jo talerør for alt som kan støtte opprørerne (Wold) og de vestlige landenes internasjonale kamp mot Assad (Gelius).

Derimot har det vært stille om Norges aktive bidrag til arbeidet for å velte Assad. Saudi-Arabia sender våpen, USA sender kommunikasjonsutstyr og militære «eksperter». Og «Norge hjelper til med å legge grunnlaget for en ny regjering i Syria», sier utenriksminister Jonas Gahr Støre i et intervju med Dagens Næringsliv 4. august 2012. Støre fortsetter: « - Ja, det kan vi være med på, og det er vi med på, blant annet gjennom kontakter med ulike deler av opposisjonen, fordi den ikke er samlet.» (Mine uthevinger). «- Vi har kontakter med flere deler av den syriske opposisjonen løpende og jevnlig, og vi oppfordrer til dette og forsøker å gi støtte på best mulig måte». På en måte er dette en oppfølging av hva Støre sa 17.07 til Dagens Næringsliv. Støre mente da at det er på høy tid at Sikkerhetsrådet blir enig om at manglende etterlevelse fra regimet skal få konsekvenser og at det vedtas sanksjoner mot regimet dersom ikke Annan-planen følges opp.

Norge er altså aktiv i borgerkrigen i Syria, for å motarbeide det regimet vi har diplomatiske forbindelser med. Det er litt uklart hva Norge bidrar med. Men vi er aktiv på den ene partens side i den voldelige og svært omfattende militære borgerkrigen.  

Major Steinar Skaar ved Luftkrigsskolen i Trondheim, skriver i en kronikk i Adressa 10.07.10 om Norge er i krig eller ikke i Afghanistan: «Det vil derfor være korrekt å si at folkeretten definerer som «krig» en konflikttilstand som overstiger beskrivelsen i Geneve-konvensjonen…Det er ingen tvil om at dette er situasjonen i Afghanistan. Norge deltar derfor i en konflikt som faller inn under folkerettens bestemmelser for væpnet konflikt,  og er således part i en krig». Dette gjaldt Afghanistan. Borgerkrigen i Syria er ikke mindre voldelig. Og om Norge ikke bidrar med våpen, er vi aktiv med for å støtte opprørere som med egne våpen — eller kanskje mest andre makters våpen — for å få til et regimeskifte. Dette er i praksis det samme som å være aktiv deltaker i krigen i Syria. 

Norges aktive engasjement i Syria er åpenbart i strid med  FN-pakten. I FN-paktens artikkel 2 punkt 4 heter det: «Alle medlemmer skal i sine internasjonale forhold avholde seg fra trussel om eller bruk av væpnet makt mot noen stats territoriale integritet eller politiske uavhengighet eller på noen annen måte som er i strid med de Forente Nasjoners mål.»(Min utheving). Sjøl om den norske regjeringa med SV ikke bruker direkte militær innsats eller våpen, etter det vi kjenner til, støtter Ap-SV-Sp-regjeringa opp om de som militært bekjemper en stats selvbestemmelse, en «stats territoriale integritet». Gjennom å slutte seg til EUs sanksjoner mot regimet, understreker regjeringa at den prøver å velte regjeringa i Syria og støtter de som militært prøver på det. Helt imot FN-paktens forutsetning om ikke-innblanding i andre lands styring.

Jeg har prøvd å se om andre aviser enn Dagens Næringsliv har omtalt Norges aktive støtte til opprørerne. Jeg har ikke klart å finne noe. Men er det omtalt, er det hvertfall ikke noe politisk tema i Norge. For meg varsler det om at det er nye politiske krigsskyer på himmelen, både nasjonalt og internasjonalt.

Euro-krisa: Hvordan løser de problemet?

Å innføre euroen, var ikke særlig gjennomtenkt, snarere uansvarlig. Les Øyvind Østerud sin beskrivelse, Euroens forbannelse. Men som noen journalister har pekt på, det er slik EU-lederne, de politiske lederne der i samarbeid med sine byråkrater, har «utvikla» EU: Uten folkelig oppslutning har de pressa gjennom tiltak på tiltak og satsa på at det skulle gå bra. Og hittil har det gått bra. Slik også med innføringa av euroen. Inntil siste kapitalistiske krise.

Bankene i mange land, ikke minst i EU, har fått problemer, enda de tjener betydelig på utlån. Da tromma EU sammen til toppmøte på slutten av fjoråret, og alle land er nå enige om det tyske kravet, en ny finanspakt, der EU skulle kontrollere de offentlige budsjettene i alle euroland. Det ble tatt opp enorme lån for å gi i støtte til land med problemer. Som NRKs Steinar Mediaas har uttalt, 9 av 10 støttekroner går til bankene. Hellas er gitt slik «støtte», mot krav om betydelige offentlige nedskjæringer som vilkår.

Franskmenn i valg har gitt støtte til en ny president som har sagt at han vil endre de enstemmige EU-ledernes politikk for å løse krisa, uten at det er grunn til å tro at han tør følge opp løftene. Nå har velgerne i Hellas gjennom siste valg vist at det ikke er flertall for nedskjæringene. Og de greske politikerne er ikke i stand til bli enige om en ny regjering.

Da blander lederen av det internasjonale pengefondet seg inn og sier at dette må grekerne bare godta, ellers kan det bli svært vanskelig både for dem og andre. 

Dagens Næringsliv har i instruktive oversikter både 16. mai og 18. mai vist dominoeffektene av at Hellas trekker seg ut av euroen, eller blir kasta ut. De økonomiske konsekvensene blir betydelige, virkelig alvorlige, for svært mange land. Ikke bare for Spania, Portugal og Italia, men kanskje mest for Frankrike!

Det blir spennende å se hvordan de politiske lederne i EU forholder seg til denne utfordringa. Det synes allerede nå klart at de vil satse på omfattende politisk press i form av trusler overfor de greske velgerne fram mot valget 17. juni: «Stem som vi forlanger av dere!».

Med så store skadevirkninger for hele EU, skulle en heller tro at det vil være smartere å komme grekerne i møte med litt mildere tiltak for å sikre valg av greske politikere som er lojale til EUs hovedlinje. Men det er da ikke noe som tyder på at EU-lederne vil oppføre seg slik?

I mellomtida «stemmer» innbyggerne, særlig sør i Europa, med å ta ut sine euro fra bankene. Det øker problemene for landa sør, for euroen og for alle europeere.

Hva gjør lederne i EU? De gjør vel ingenting? De oppfører seg slik som en 18-årig gutt bak rattet i full fart mot en sving?

Jeg har lenge trodd at dette løser EU-lederne slik at de uforstyrra kan fortsette som før. Først nå begynner jeg å skjønne hvor dramatisk farlig dette er. Igjen er det tysk politikk som er hovedårsaken til andre europeeres problemer. Det er Tysklands økonomiske politikk som skaper problemer; tyskerne har tjent der andre har tapt. At det ikke finnes noen form for organisert politisk opposisjon med et politisk alternativ mot denne politikken i noe europeisk land, gjør situasjonen bare enda verre.

Det er lenge til jul, men grisen er født…

Berlusconi går — men skal internasjonale aksjespekulanter bestemme det? «Stemmer teller, men den internasjonale finanskapitalen avgjør».

Dette innlegget står på trykk i Klassekampen 10. november 2011:


Det er mange radikale mennesker som fryder seg over at Berlusconi endelig har meldt sin avgang – i Italia og ellers i Europa. Begrunnelsen er reell nok, han har mista flertallet sitt i den italienske nasjonalforsamlinga, oppgir han sjøl. Berlusconi er en sjelden frastøtelig markedsliberalistisk politiker. Jeg kan ikke forstå at det taler det italienske folket til ære at de har sørga for at han har blitt valgt og gjenvalgt i valg etter valg. Egentlig i samsvar med   mange italieneres historiske politiske valg.

Men sett bort fra det: Det politiske Italia er blitt utsatt for et sterkt internasjonalt press for at han skal gå av. Ikke av den internasjonale straffedomstolen eller såkalte menneskerettighetsdomstoler. Men fra internasjonale finans- og aksjespekulanter som presser italienerne med skyhøye renter på statsobligasjoner hvis ikke Berlusconi går av. Jeg vil heller se på det som bedre at italienerne får ha idioten Berlusconi hvis det er det de ønsker, enn at internasjonale grådige spekulanter skal bestemme hvem som skal være deres statsminister.

Å hylle avgangen til Berlusconi i dag, er derfor også å hylle den udemokratiske retten for finansspekulanter til å styre verden som de vil. Få dager etter at de samme spekulantene tvang Hellas´ statsminister Papandreou til å gå av, lykkes de nå med den andre palassrevolusjonen.

Det er også grunn til å minne om at den økonomiske situasjonen i Italia ikke er så ille, jf Kjetil Wiedswang i Dagens Næringsliv i dag. Gjelda er bare på 118 % av statsbudsjettet, og landet har siden begynnelsen av 1990-tallet levert overskuddsbudsjetter før renteutgifter – bortsett fra i 2008. Problemet for italienerne er lav vekst årlig, på 0,75 % i året, «godt under EU-snittet», iflg Wiedswang.

Avsettinga av Berlusconi og Papandreuo minner om våre nasjonale kapitalister som i 1927 tvang regjeringa Chr. Hornsrud til å gå av.

Hvem er det som vil kalle dette demokratisk? Bare sosialisthaterne? Vi kan omskrive statsviteren Stein Rokkans kjente tese «Stemmer teller, men ressurser avgjør» til: «Stemmer teller, men den internasjonale finanskapitalen avgjør».

Norge som USAs leiesoldater — og forsvar av «menneskerettigheter» blir argument for krig

« — Norge spiller rollen som USAs leiesoldater verden over», konkluderte Erling Borgen med når spørsmålet om Norges krigsdeltaking blei diskutert på Litteraturhuset mandag 24. oktober, FN-dagen. Det var i møteserien «Norge i verden» at spørsmålet «Hvorfor går Norge til krig?» blei stilt. I diskusjonen deltok  statssekretær Espen Barth Eide, NUPI-forsker Helge Lurås og Erling Borgen, filmmaker med et professorat i samfunnskritisk dokumentarisme ved Høgskolen på Lillehammer. 

Jeg gjengir fra debatten slik jeg husker den. Jeg skreiv ikke ned noen notater.

Eide presiserte at for han, og andre som var ansvarlig for krigsdeltakingene, at diskusjonene om deltakelse i krig var veldig vanskelig og krevende for dem. Det var ikke noe enkelt å gå til krig, påstod han. Han ville også ha fram at det ikke var fire kriger Norge hadde deltatt i, men 34 siden 1999. Og at det var på innstendig ønske fra FNs sikkerhetsråd at Norge deltok i disse krigene.

Lurås (mener jeg det var) slo fast at det var altfor enkelt for Norge å gå til krig, og at nordmenn flest var sterkt uinteressert i krigsspørsmål eller støttet opp om alle krigene, bortsett fra Irak-krigen. At spørsmålet om å gå til krig ikke en gang blir behandla i Stortinget, men bare på grunnlag av telefonsamtaler, taler sitt tydelige språk. Han avviste også i stor grad FN-argumentet til Eide. Det var ikke på grunnlag av FNs selvstendige vurdering at FN vedtok å gå til krig, hevdet Lurås. Men det var stater som ba om tillatelse til å gå til krig med FNs velsignelse til den krigen de hadde starta uansett FNs støtte eller ei.

Lurås spurte også med utgangspunkt i ordet «forsvar» hva bruk av norske styrker i Afghanistan og Libya hadde med forsvaret av Norge å gjøre. Lurås mente det ellers var helt galt at noen skulle gripe inn i et annet land for å få satt inn et vennligsinna styre, eventuelt hjelpe én av et lands stridende parter. Han ga slik jeg oppfattet det uttrykk for at det var mye bedre at et folk fikk avfinne seg med en hersker til de klarte å samarbeide om å kvitte seg med han sjøl. Om det var Lurås ord eller min mening i fortsettelsen av dette, blir resultatet som oftest: Kaos og ubalanse etter slike eksterne inngripender fra fremmede stater. Det er fristende å trekke fram det som noen vil kalle en floskel, men som bør bli en realitet igjen, nemlig: Folkets frigjøring må være dets eget verk!

Det blei også i debatten pekt på at de fleste krigene Norge deltok i under USAs ledelse, først og fremst var ideologisk begrunna kriger.

Borgen trakk fram mer enn bruk av bomber som Norge deltok i. Vi aksepterte at folkerettsstridig fangetransport med fly fikk lande på norsk jord. USA hadde gjennomført 2 000 angrep med dronefly, drevi av sprengstoff produsert av en norsk bedrift på Hurum, opplyste Borgen om.

Et interessant poeng ved Eides argumentasjon, var at han brukte ordet «robust» når han mente bruk av militær innsats i form av tropper og fly som drepte. Altså en bevisst omskriving for å få det hele det å framstå som noe mer harmløst enn de drapene den norske nasjonen står for. Han la ellers stor vekt på å si at avgjørelsen om å delta i krigene var «vanskelig», «satt langt inne» osv. Som en konsesjon til forsamlinga, som han nok forstod ikke var full av krigerske Frp-ere og offiserer, eller verre: krigere av Aps og SVs type. Det var ikke til å misforstå at Eide ville understreke ekstra sterkt at når så vanskelige avveininger lå bak, måtte avgjørelsene om krigsdeltakinga uunngåelig være riktige. Eide unnlot heller ikke å hovere i fornøydhet over at det norske folks tilslutning til krigen i Libya og de andre krigene er så massiv som den faktisk er.

Ellers blei det også reist spørsmål om tilgangen til olja var årsaken til Natos angrep på Libya. Eide mente at olja strømmet i strie strømmer til Europa (og USA?), så det var ikke nødvendig å gå til krig for å få tilgang til Libyas olje. Men som Borgen pekte på, spørsmålet om olje er ikke et spørsmål om oljestrøm, men om fortjeneste (og kontroll?).

Der Lurås ville ha ikke-innblanding som opprettholdt og førte til fred, ble han imøtegått av Eide som viste til at menneskerettighetene nå hadde kommet inn som et argument for utenlandsk intervensjon. Dette er åpenbart et nytt krigsfremmende argument. Helt uavhengig av at enda flere blir drept gjennom intervensjoner enn dem de gikk til krig for å «redde». Menneskerettigheter som intervensjonsargument får ellers tilsynelatende fredelige partier som SV, til å bli et blodig krigshisserparti for intervensjoner i menneskehetens navn. Og ikke minst SVs og venstresidas store romanlesende omland til å bli en blodtørstig gjeng. Litt merkelig da, kanskje, at det bare er når USA vil krig at menneskerettighetene er trua?

Lurås, mener jeg det var, sa at han trodde det ville komme en ebbe i de vestlige intervensjonene på grunn av de økende økonomiske problemene deres nå. Det er i så fall en ganske kraftig tilbakevising av Lenins påstand om at imperialisme betyr krig. Jeg håper at Lurås har rett, men jeg kan ikke forstå at det er mye som tyder på at han vil få rett i dette, dessverre.

Vestens Jaglandpris

En forkortet utgave av dette innlegget står i dag på trykk i Klassekampen, og i Drammens Tidende 8. oktober: 

Alfred Nobel døde bare 63 år gammel, og ønsket at hans formue skulle brukes til beste for verdens folk. Derfor skulle priser brukes til vitenskapens fremme. Ikke minst viktig var det for Nobel å gi en pris for arbeid for fred og nedrustning.

Om fredsprisen skrev Nobel at den skulle gå til: «…den som har verkat mest eller best för folkens förbrödrande och afskaffande eller minskning af stående armeer samt bildande och spridande af fredskongresser.» Faktisk står det slik: forbrødring og avskaffing og minsking av stående armeer. — Er det derfor Kissinger, Begin, Peres, Gore og Obama har fått prisen?

Fredrik Heffermehl, tidligere leder i Norges Fredsråd, har gått nærmere inn på de juridiske og politiske forholda til Nobels fredspris gjennom boka «Nobels vilje» fra 2008. Han har gått gjennom prisutdelingene og påstått at en rekke personer og organisasjoner har fått prisen i strid med Nobels testament. Faktisk 48 av 118 priser, hevder Heffermehl. Prisenes relevans har sunket sterkt med åra, med 1945 som et viktig skille, påviser han. Nobelkomiteen har drøfta Heffermehls innvendinger på hans forespørsel. Nobelkomiteens sekretær, Geir Lundestad, skreiv i en epost til Heffermehl 17.06.2008 at komiteen slo fast at alle komiteer siden 1901 har tolka testamentet annerledes enn Heffermehl.

Men kan testamentet omtolkes? Tolking av testament er et juridisk fagområde. Heffermehl viser til at en av Norges mest anerkjente jurister, Ragnar Knoph, i 1930 skreiv at tolkinga av testament skal være subjektiv og individuell. Det som teller er «hva denne testator i denne situasjon mente med disse ord i denne forbindelse» (Knophs egne uthevinger). Knophs tolking er bekrefta av professor Peter Lødrup i dennes lærebok «Arverett» fra 1995. Det er derfor ingen grunn til å gå bort fra den opprinnelige målformuleringa til Nobel med begrunnelsen at «nå er det andre tider». Faktisk skulle Nobels ord «avskaffing og minsking av stående armeer» være enda viktigere i dag med det enorme ødeleggelsespotensialet som nå finnes.

Humanitære organisasjoner som Røde Kors, er ikke det gode kandidater? Det er ikke det at de ikke gjør noe godt. De lindrer krigslidelsene, mens det Nobel var ute etter, var å hindre krig og arbeide for nedrustning. Og det gjør ikke de som bandasjerer, planter trær eller lager filmer om klimautviklingen.

Verden sett med vestlige øyne består av enkelte onde enkeltpersoner som hindrer ytringsfrihet og ukontrollert internasjonal markedsøkonomi. Dette vulgære og kunnskapsløse verdensbildet har kyniske statsledere har fått gjennomslag for i Vesten, ikke minst i Norge. Blant eliten, og med stor folkelig oppslutning. Fjernes bare Saddam, Omar i Afghanistan, Bin laden, Gaddaffi og Hugo Chaves, så blir verden mye bedre, er den nye doktrinen. I følge Der Spiegel nr 24/2011 var 2. verdenskrig dominert av et personlig motsetningsforhold mellom Hitler og Stalin! Den vestlige elitens verdensbilde er åpenbart også Jaglands verdensbilde. Men han har et eget markeringsbehov som en verdensfrelser, noe som de øvrige komitemedlemmene ikke korrigerer han i.

«Kinas fengsling av fredsaktivisten Liu Xiabo var en utløsende årsak til at vi valgte å gi han fredsprisen», sa Jagland om fjorårets pris. Og la til: «Kina kan ikke vedta en grunnlov, men ikke akseptere konsekvensene av det». Begge utsagn er fullstendig irrelevante i forhold til Nobels testamente. Hvilken krig deltok Kina i som Liu forhindret eller stanset? Liu Xiabo er mer en ekstrem markedsliberalist enn fredsaktivist. Jaglands ønskekandidater generelt er EU og Nato. Nå er kanskje det lite legitime Sikkerhetsrådet som i år åpna for Frankrikes og Storbritannias lenge planlagte krig for å avsette Gaddafi og overta landets oljeressurser, en hovedkandidat? Fordi FN initierte kriger? Men komiteen kan velge han som katalyserte opprøret i Midt-Østen som ville kommet likevel. Eller Jens Stoltenberg for hans uærlige «Vi skal møte terror med mer demokrati».

Verdens ledere bruker i disse dager mesteparten av sin tid, forgjeves, på de økonomiske problemene som er skapt av finansaktørene med statsledernes tillatelse. Samfunnsstyring av økonomien, er en viktig fredsfaktor. Strategisk viktig for framtidig fred, og viktigere enn å bekjempe de «onde» enkeltpersonene, er å forholde seg til de klare tegnene på et dramatisk kommende maktskifte i verden. Der USAs mister sin supermaktkontroll i verden til Kina. Kina bygger samfunnet, mens USA river ned sitt. Kina kjøper opp verdens råvareressurser, også de som trenges til framtidig datateknologi. I ly av disse lite omtalte endringene skjer det en enorm opprusting. Få verdensmakter har gitt fra seg sitt verdensherredømme frivillig, og det er ingen grunn til å tro at det kristenfundamentalistiske USA vil gjøre det heller. Snarere tvert imot. Med sine enorme militærressurser, og en befolkning som ikke har noen erfaring med krig på sitt territorium siden 1865, er det å frykte at USA vil tømme atombombelageret sitt under mottoet «Heller død, enn gul.». Den eller de som kan bidra til at USAs påbegynte fall ikke ender i en verdenskrig, fortjener en fredspris.

En kandidat som peker seg ut, er vår egen Johan Galtung. Han har gått i spissen for å etablere faget fredsforsking og dermed systematisere de faktorene som peker i retning av fred, og de som peker i retning av krig. I mange tiår. Han har drevet konkret fredsmekling over hele verden. Men han har ikke hatt som utgangspunkt en «Pax Americana», fred på USAs vilkår. For da blir det ikke fred særlig lenge. Galtung er kritisk til USA, og er forhatt i den norske politiske miljøet. I sin tid også av AKP.

Det er kanskje ikke noen siden Nobels død som bedre oppfyller de handlinger Nobel ville belønne, enn nettopp Galtung. Men, mens det fjollete forsøket på å oppdra og belære Kinas ledere omtales som «modig og tøft», er det å provosere Vesten og det politiske Norge mindre enn utenkelig. Jagland vil ikke bare logre, han ber også om kjærlig klapp av sin herre for å ha gitt han Vestens krigspris.

Fortsette i samme spor?

Dette innlegget stod på trykk i Klassekampen i dag (bildet):
Den politiske kampen etter terrorangrepet på regjeringa og de ufattelige massedrapene på Utøya er forlengst i gang. Endres styrkeforholdet? Tilhengerne av økt innvandring og forsvarerne av religiøst begrunna særskikker, legger tydeligvis til grunn at de nå automatisk skal få en økt tilslutning til sine standpunkter. Nå er det vist i praksis hva deres motstanderne står for, har mange hevdet. Og de har behov for medgang nå. Tross flere tiårs iherdig innsats med støtte fra flertallet av partier og politikere, de beste penner og de fleste taleføre radikale og humane offentlige personer, synker oppslutningen om deres standpunkt. I juni var det over 50 % av det norske folket som var enig i at innvandrings- og integreringspolitikken ikke var vellykka. Sjøl den oppsiktsvekkende arrestasjonen av Maria Amelin med etterfølgende utvisning ga ikke økt oppslutning om mer innvandring.

Når så mange, særlig fra arbeiderklassen er imot innvandringspolitikken, eller ikke forstår den, hvorfor ikke da stanse opp og stille spørsmålet «Hvorfor lykkes vi ikke politisk, hvorfor taper vi så grundig?». 

Er altfor mange folk, særlig de med lønn lavere enn gjennomsnittet — minst 20-30 %, kanskje flere — bare kunnskapsløse, rasistiske og reaksjonære? Som må møtes med mer moralsk fordømmelse? Mitt utgangspunkt er annerledes: Høyrepartiene over hele Europa sier nei til mer innvandring og nei til særrettigheter for innvandrerne. Arbeiderklassen slutter opp om disse partiene, som dermed får mulighet til å overføre enda mer rikdom til de rikeste. Med betydelig økende arbeidsledighet og flere offensive imperialistiske kriger som resultat.

Jeg mener at i flere år har kravet om økt innvandring og forståelse for innvandrernes politiske krav om å endre norske lover og skikker, hvertfall for sin egen del, blitt den viktigste politiske oppgaven fra særlig venstreorienterte både i Norge og i Europa. Viktigere enn kamp mot kapitalistisk økonomisk politikk og imperialistiske kriger. Muligens kan endringa skyldtes at arbeid for sosialismen er blitt politisk kriminalisert. Det er interessant å registrere at to konsekvente og ytterliggående muslimer i Norge, Trond Ali Lindstad og Lene Larsen, begge er tidligere AKP-medlemmer.

Når det gjelder innvandring, vil jeg peke på at vi i Norge faktisk har innvandringsstopp fortsatt, vedtatt i 1973. Hvorfor er kravet om å oppheve den så lite framme i den offentlige debatten? Likevel: I følge Brochmann-utvalget har ingen land i Europa tatt imot så mange innvandrere som Norge i forhold til folketallet, og ingen har heller hatt en så stor økning de siste åra. De som har kommet har vært gitt opphold av humanitære grunner og politisk asyl. Og halvparten av dem (46 %) har kommet som følge av familiegjenforening. Av dem igjen svært mange som er nyetablerte familier for å kunne omgå innvandringsstoppen. Men i forhold til verdens nød og elendighet, er dette ubetydelig. Rundt 1 milliard mennesker, minst, lever under forhold som de med god grunn mener er utålelige og forståelig nok vil bort fra. Men radikale, og ikke minst sosialistiske politikere, bør gå til roten av ondet. Problemet er at nøden og sulten i verden er resultatet av en bevisst villet politikk av imperialismens organer som WTO, IMF og FN. En politikk som også norske myndigheter står bak og som nordmenn har fordel av. Hvor kommer da betydningen av Norges lille innvandring inn? Det er selvfølgelig bra at noen få får hjelp, enn at ingen får hjelp («Snøen som skulle falt på dem, faller på gaten», Brecht). Men det monner ikke på noen som helst måte, dette «forkorter ikke utbyttingens tidsalder», fortsatt etter Brecht. Hvorfor prioritere økt innvandring til Norge som løsninga på de lidelsene verdens folk utsettes for? Og hvor mange skal få komme til Norge, og på hvilket grunnlag skal de velges ut? Når det monner så lite, og ingenting av verdens elendighet endres, og den politiske kostnaden er så stor at høyrekreftene styrker seg i de fleste europeiske land og gir dem mulighet til å føre en stadig mer krigersk imperialistisk politikk - hvorfor tier innvandringsentusiastene om slike problemstillinger?

Det er et godt poeng at Norge trenger flere hender for å få utført nødvendig arbeid. Men for mange innvandrere bidrar ikke. Den norske velferdsstaten kan ikke overleve med mange passive og mange som eksporterer ytelsene. Det styrker heller ikke oppslutninga om innvandrings-. og intergreringspolitikken. Jeg er dessuten imot å ta imot de mest ressurssterke. De trenges i hjemlandet for å arbeide for revolusjon der.

Innvandringsentusiastene mener de har et trumfkort: Det multikulturelle Norge er alt et faktum! Men hva menes med dette honnørordet? Barne-, familie- og likestillingsdepartementet gir denne definisjonen: Staten, «enheten er ikke en felles nasjon med felles verdier, men de ulike kulturer som eksisterer i et territorium fungerer parallelt og er likestilt, det være seg … nye grupper med innvandrere. Staten skal være nøytral og ikke bygge på spesielle verdier.» Er dette målet? Ikke faktum hvertfall: Den norske staten har en egen religion i følge Grunnlovens § 2, den evangelisk-lutherske. Medlemmer av statskirken, rundt 80 % av befolkninga, er i følge grunnloven forpliktet til å oppdra barna sine kristent. Og markeringa av ikke-kristne som annenrangs borgere, vises ved at Grunnloven bestemmer at du ikke kan bli statsråd som ikke-kristen om ikke mer enn halvparten av statsrådene fra før er forpliktet til å oppdra sine barn i den evangelisk-lutherske tro. Hva er multikulturelt, flerkulturelt, ved dette? Og den europeiske menneskerettighetsdomstolen fikk nærmest politisk pålegg blant andre fra Paven om å omgjøre en tidligere dom for å tillate å påtvinge alle lærere og skolebarn i Europa kristne symboler i klasseromme, noe den villig etterkom. Multikulturelt Europa er det vel neppe? Betyr egentlig flerkulturelt samfunn støtte til statlige parallellsamfunn med egne leveregler, i praksis statlig godkjente ghettoer? Dessuten dreier det seg mer om forskjeller på gamle og nye kulturer, enn om ulike.

Jeg må jo dessuten få peke på i tillegg til dette begrepets uklarhet, så har jeg som samfunnsmedlem aldri noen gang fått meg forelagt begrepet og dets praktiske konsekvenser til diskusjon og avstemning, ikke en gang som medlem av et parti inntil 1998. Det er bare denne nedlatende triumfen, «Haha, nå er det der, din umoralske rasist!». Et trumfkort som ikke har virket, kanskje nettopp på grunn av sitt fravær av dialog og demokrati og sin nedlatende forakt. En så autoritær politikk fortjener heller ikke tilslutning.

Som en følge av innvandringa har tiltroen til religioner i Norge økt. Kristne har fått en ny vår etter drahjelp fra muslimer, særlig merkbart i Klassekampen. Religioner er konstruerte for å bevare makta til de herskende og deres tanker. Religioner er totalitære, fordi de har svar på alle sider i livet og i samfunnet, særlig kristendom og islam, og er derfor sterkt politiske. Å gi forrang til religiøse skikker er å gi politiske konsesjoner til inhumane rettigheter og imot individuell frihet og rett til egne valg. Tanker og rettigheter som var utenkelig da religionene ble konstruert for 2000 år siden. Som mest typisk, gjeninnføring av kontroll med kvinnen som mannens og familiens eiendom. Jeg endrer ikke syn på slike religiøst begrunna politiske krav fordi om de nå fremmes på nytt av en minoritet. Også minoritetens diskrimineringskrav er det like viktig å bekjempe, og gjerne forby. For det er vel ikke riktig å la katolske prester fortsette sine pedofile overgrep fordi det er deres kulturelle praksis? Ikke glem heller at mange av de sterkeste kritikerne av muslimsk religion i Norge er innvandret fra muslimske land, ja rett ut sagt flyktet fra muslimske regimer, nettopp på grunn av regimenes praktisering av sine statsreligioner.

Tilhengerne av økt innvandring og de som er fornøyde med integreringspolitikken, har alltid benektet ethvert problem ved innvandringa. Bare motvillig, etter lang tids politisk kamp, har en akseptert at innvandring har ført til sosiale utfordringer. Som at mange innvandrere ikke aksepterer norske rettsregler, særlig de som bryter med klans- og ættebånd, og at de som har bedre råd enn arbeiderklassen flytter når det blir for få «vanlige» nordmenn i et boområde. Innvandringsentusiastenes virkelighetsflukt er en viktig årsak til deres politiske nederlag.

Satt på spissen: Jeg prioriterer null innvandring fra nå av og ingen konsesjoner til religiøse politiske særkrav, før det har fått politisk oppslutning fra minst 80 % av befolkninga gjennom et nasjonalt rådslag. Etter et slikt rådslag som gir enighet om de sentrale innvandringsspørsmåla, kan en lettere mobilisere mot det kapitalistiske systemets samfunnsødeleggelser og fattigdomsutvikling. Et mer antikapitalistisk og sosialistisk Norge og Europa vil være til stor fordel for verdens fattige millioner, også for de troende.

Berlin: Hvorfor kjempestor Leninstatue i Deutsches Historisches Museum?

Etter at jeg kom ut fra utstillinga om nazipolitiets historie, ser jeg at det ved den ene trappa inne i den store inngangshallen, er det to store statuer. Ikke langt fra en sittende Bismarck står det en kjempehøy Leninstatue på rundt fire meter. Hvorfor i alle dager en Lenin-statue her i Berlin? For det første er jo nesten alle statuene av slike tidligere tiders helter fjerna eller enten gravd ned, smelta om eller lagt på «statue-kirkegårder». Og om så en statue av en av disse fordums heltene, hvorfor da en utlending og ikke tyskerne Marx eller Engels?

Det historiske museet forklarer i oppslaget ved siden av følgende: Leninstatuen stod i Leningrad, og blei satt opp der i 1925. I forbindelse med nazistenes beleiring av av Leningrad i 29 måneder fra 1941 til 1944, blei den frakta til Berlin som krigsbytte. Dels som en politisk triumf for Hitler, og dels for å smeltes om til krigsindustrien. Men det var nok å smelte om, så denne store og tunge statuen kom aldri langt nok fram i køen til å smeltes, så den blei aldri smelta. Og så tapte nazistene…

DDR ville bruke statuen for å profilere seg som en anti-fascistisk stat. Derfor blei den satt opp i byen Eisleben. Men så falt jo DDR og blei innlemma i Vest-Tyskland. Hva så med Lenin-statuen som som alle andre statuer plutselig blei uønska? Det endte til med slutt med at Museet i Berlin overtok statuen.

Men dette er jo strengt tatt en kulturgjenstand stjålet av nazistene i daværende Sovjetunionen som bør leveres tilbake? Men så finnes ikke Sovjetunionen lenger, byen heter ikke lenger Leningrad, og viktigst: Hvem i St. Petersburg vil i dag ha denne statuen? Den står nok trygt inne i hallen i Unter den Linden 2. Så lenge…

17. mai: Krigernasjonen Norges nasjonaldag

Erling Borgen kommenterer i Dagsavisen i går Norges nasjonaldag 17. mai under tittelen «Hurra for krigernasjonen Norge». Han skriver «Når vi vifter med flaggene mot kongefamilien og hever glassene for demokratiet i morgen, skjer det i et land som er i krig», og videre: «Det å delta i krig er blitt alminneliggjort og akseptert som normalt. Ikke en eneste parlamentariker protesterer og stemmer mot. Med hederlige unntak framstår også media som maktens haltende trommeslagere.» Borgen viser også til utenriksminister Jonas Gahr Støres løgn fra Ris kirke 1. mai i år om at Norge i motsetning til vikingtida nå «1000 år senere er vi et land verden ser hen mot for evnen til kompromiss, dialog og demokrati». Med bomber.

Det kan være mange forklaringer på den enorme krigslysten til Norge etter 1990. Initiert med en kristen statsminister, og etter at «freds»partiet SV kom i regjering. Disse forholda er neppe hovedforklaringer. Heller ikke at Norge, under ledelse av konge og regjering, i perioden 1940-45 lot den tyske okkupantmakten i fred i Norge, mens kjempende folk og soldater ellers i verden hadde hatt et sterkt behov for at tyskenes okkupasjonssoldater fikk motstand og kanskje forsterkninger fra andre krigsområder som kunne hjulpet dem. For en kan ikke kalle det krig det som skjedde i Norge mellom 1940-45, sjøl om det var trefninger med dødelig utfall, særlig i 1940. Det at Norge og nordmenn, for øvrig i likhet med USA og amerikanerne, ikke opplevde daglige militære kamper i sitt eget land med store sivile tap, er kanskje en av årsakene til vår store krigslyst nå — i andre land?

Donald Trump med enkle imperialistiske planer — et varsel om mer krig

Dagbladets Vegard Kristian Kvaale melder fra USA 24.04.11 at kjendisrikingen Donald Trump, god for 16,2 milliarder kroner (2,7 milliarder dollar) vurderer å stille som presidentkandidat for republikanerne. Han første utspill er at Barack Obama ikke har rett til å være USAs president, fordi det ikke stemmer at han er født på Hawaii. Men dokumentasjon på at Obama er født på Hawaii finnes. Men i følge tidligere USA-korrespondent for NRK, Bjørn Hansen, i dag på NRK P2 (Politisk kvarter?), teller ikke slik dokumentasjon for mange republikanske folkevalgte hvis det kan brukes til å sverte Obama.

Trumps hovedbudskap er ellers at det er enkelt å ordne opp i alle USAs problemer, et USA som er «på vei til helvete» etter hans mening.

Bensinprisene: - Okkuper og ta olja!
Han er oppgitt over at bensinprisene har nådd hele 6 kroner literen der! Det fordi OPEC ikke pumper opp nok olje ifølge Trump. Det løses ved at USAs president skal ringe OPEC og si: «Gutter, tida er ute. Dere skal ikke få fortsette sånn.»

Han har også planen klar for hvordan han mener USA bør håndtere Irak.

«- Vi gikk inn i Irak og har brukt 1,5 billioner dollar (9000 milliarder kroner). Vi kunne ha gjenoppbygget halve USA. 1,5 billioner, og så skal vi bare forlate landet? I gamle dager var det vinneren i en krig som beholdt restene. Du vinner krigen, og du tar det, sier Trump.» (Sitat fra Kvaale, Dagbladet).

Kvaale refererer spørsmål fra tv-stasjonen ABC om Trump vil at USA skal stjele Iraks oljefelt, svarer han: «- Unnskyld meg. Vi stjeler ikke noenting. Vi betaler tilbake til oss selv de 1,5 trillionene, vi har brukt.» Kvaale refererer hans uttalelser til CNN om Libya: «- I Libya ville jeg gjort én ting. Jeg ville enten gått inn og tatt oljen, eller jeg ville ikke gått inn i det hele tatt. Vi kan ikke være hele verdens politimann.» I følge Kvaale intervjuet CNN Trump: «- Du ville tatt oljen? - Absolutt. Jeg ville tatt oljen, men jeg ville gitt dem rikelig så de kunne levd lykkelig. I gamle dager hvis du vant en krig, var landet ditt». (Min utheving).

Trump vil ha insentiver som gjør at amerikanere ansettes i jobber i USA, framfor utlendinger. Hva skal det være, sier han ikke noe om slik det er gjengitt av Kvaale. Forby utlendingene jobb? Sette ned minstelønna enda mer?

Nå er det ikke sikkert at Trump tross sine milliarder vil kunne slå seg fram som presidentkandidat for republikanerne, langt mindre vinne over Obama. Den velstående Perot Ross nådde ikke opp da han forsøkte seg som selvstendig presidentkandidat i 1992 og 1996. I følge Bjørn Hansen vil Trump være en ønskemotstander for Obama. Ja, mon det?

Det er mer interessant å se på Trump sine uttalelser som et tegn i tida. Som hva «konteksten», det vil si den alminnelige offentlighet i denne sammenheng, godtar av argumenter. Det er stadig mer grove og aggressive uttalelser og trusler. Det er grunnlag for det i USA nå. USA er et land i sterk krise. Påstanden om at USA står foran sammenbruddet, svekkes ikke av uttalelser som en innflytelsesrik og framtredende borger som Trump kommer med. USA er et samfunn der de rikeste beholder alt produksjonsoverskuddet sjøl, og framstår som et like føydalt samfunn som de en går til krig mot. Trumps uttalelser er et varsel om tøffere tider for verdens folk. Dette bildet styrkes av FNs rolle som et krigersk organ, under USAs ledelse. Det likner ikke på situasjonen da en aggressiv ideologisk motivert fasciststat gikk til krig for «Lebensraum», det vil si ressurser. Det likner mer på tida før første verdenskrig da rivaliserende imperialistmakter gikk til krig mot hverandre for å krige seg til bytte. Slik Trump viser til at det var i gamle dager, at når du vinner en krig vinner du alle ressursene til taperne. (Er Trump foreslått til fredsprisen i år?).

Bric-landenes framvekst (Brasil, Russland, India og Kina) er en trussel mot USA og Europa. Kalt de nye supermaktene på møte ved Studentersamfunnet i Bergen (UiB) om disse landene. De representerer ikke et alternativ til kapitalismen, men det svekker heller ikke tendensene til rivalisering om verdens ressurser, snarere tvert imot.

Trump er symptomet på tida — og framtida. Det kan virke som en floskel å gjenta den gammelkommunistiske påstanden om at «Imperialisme betyr krig». Men det stemmer jo faktisk. Det blir stadig flere kriger der vestlige land kriger mot land i Asia og Afrika. Utviklinga av Norge til en aggressiv krigsmakt over hele verden, uten noen form for diskusjon, bekrefter dette.

Noe kan hindre at rivaliseringa blir til ny verdenskrig. Hvis arbeidsløse i den rike del av verden, som i Hellas, Storbritannia og USA, tar lærdom av opptøyene i Nord-Afrika og Midt-Østen og gjør opprør. I så fall et blindt opprør uten mål. Men mindre blodig blir det ikke. Særlig nå når «væpna revolusjon» er blitt akseptert av vestlige politikere og deres allierte i mediene — i andre land enn sitt eget.

Islendendinge sa nei for andre gang til et irrelevant krav! Eva Joly kommenterer.

Islendingene sa nei til den britiske og nederlandske regjeringenes ublue krav — for andre gang! Icesave var en privat islandsk bank som lovte høye renter. Men banken gikk konkurs. Mange briter og nederlendere hadde innskudd i banken. «I stedet for å la innskytere tape pengene sine eller vente på erstatning fra konkursboet, besluttet den britiske og nederlandske regjeringen (de landene der Icesave-produkter var markedsført) å refundere beløpene uansett utfallet av boet. Refusjonen inkluderer full tilbakebetaling av innskuddet og en uhørt høy rentefortjeneste ble inkludert som en bonus til de risikosøkende innskyterne. Britiske og nederlandske myndigheter gikk til den islandske regjeringen og hevdet, med henvisning til EU-regulering, at kompensasjonen var faktisk var islandske borgeres ansvar, og at Island måtte refundere britiske og den nederlandske innskytere i sin helhet». (Min utheving). Dette skriver de grønnes presidentkandidat i Frankrike, Eva Joly, i en kommentar i The Guardian 8. april, og som også er trykt i Dagens Næringsliv 9. april. Joly er kjent som en franske korrupsjonsjeger og har også hatt offentlige korrupsjonsoppdrag i Norge og på Island. Jeg kan ikke sitere Eva Jolys sin artikkel i helhet, men trekker fram to av hennes andre poenger:

Alvorlige statlige gjeldsproblemer har inntil nå vært begrenset til utviklingsland, og har vært ødeleggende for vellykket sosial og økonomisk utvikling. Tiltross for kampanjer gjennomført av ikke-statlige organisasjoner og noen internasjonale organisasjoner, har disse problemene i stpr grad blitt ignorert av resten av verden. Nå vil problemene som folk over noen av de fattigste landene i sør har slitt med i flere tiår «treffe hjemme» i nord.

Det er i denne sammenheng at Icesave-folkeavstemningen er både meningsfylt og viktig for Europa og resten av verden. Det er åpenbart at den demokratiske prosessen mangler. Det har ikke vært noen offentlig debatt for å avgjøre om skattebetalerne skal gjøre opp for finansielle institusjoner som et prinsipp, eller ikke. Jeg har mine tvil om at den europeiske skattyter mener dette er rettferdig. Det er ikke klart om dette er en ideologisk holdning eller en praktisk holdning. Og hvis det er rent praktisk, er det bærekraftig?

Har sosialdemokratisk politikk noen framtid? Neppe.

Institutt for statsvitenskap ved Universitetet i Oslo har oppretta en blogg, Ta politika: Analyse av aktuell politikk. Som en ingress har den følgende tekst:

«A week is a long time in politics», sa Harold Wilson. Formålet med denne bloggen er dels å rapportere om aktualiteter, dels å trenge dypere inn i saker og hendelser. I spalten obiter dicta finnes også hetere synspunkter på presserende spørsmål og ferske begivenheter.

Den 30. mars har stipendiat Øivind Bratberg et innlegg med overskriften Sosialdemokratiet: nytenkning på ny. Han stiller spørsmålet: «Europeisk politikk preges i dag av ledere som Merkel, Sarkozy, Cameron og Berlusconi. De sosialdemokratiske partiene har lite å stille opp med. Selv i sin gamle høyborg Sverige, ble en senterhøyre koalisjon gjenvalgt i fjor. Hva er det blitt av sosialdemokraters evne og vilje til regjeringsmakt?» Og viser til at det finnes et mer optimistisk syn på sosialdemokratiets framtid, fordi finanskrisa kanskje har vist at «frie kapitalkrefter likevel ikke er eneste farbare vei»: «Dette mer offensive perspektivet er det som nå ligger til grunn hos mange sosialdemokrater i Europa, men de gode svarene på nye utfordringer har latt vente på seg. Nytenkning skapte på 1950-tallet Bad Godesberg-programmet i tyske SPD. I dag kunne partiet trengt en ny veiviser av samme støpning. At fellesskapet måtte defineres på ny, var nettopp poenget ved Bad Godesberg, som skjøv bort klasseretorikken til fordel for en bredere appell og et mer offensivt demokratisyn. De samme stikkordene går igjen i dag både i SPD og i britiske Labour: begge steder har partiene tilsynelatende mistet evnen til, for det første, å styrke fellesskap og tilhørighet og, for det andre, å gi folk muligheten til medbestemmelse over egne liv.»

Den 3. april svarer den svenske professoren i statsvitenskap, Olle Törnquist, i et langt innlegg under tittelen «Den svenska socialdemokratins problem är provinsialismen, inte idéerna.» Törnquist hovedpoeng er at det ikke er noe feil med de sosialdemokratiske ideene, men at politikken (tilnærminga til den?) er «provinsiell». Han er uenig i påstanden om at det sosialdemokratiske tilbakeslaget i Sverige ikke er unikt i EU og at det er feil at «till sist även svensk socialdemokrati och välfärdsstat fått ge efter för nyliberalismen och den konservative populismen». Et annet sted skriver han at det er feil «att orsaken till moderaternas framsteg var att socialdemokratiska idéer helt enkelt blivit underminerade av globaliseringen och den post industriella utvecklingen.» For som han skriver: «Detta är, vill jag hävda, helt fel. Socialdemokratiska idéer och strategier har istället blivit allt mer giltiga i både post-industriella länder och i nya industriländer utanför Festung Europa.»

Der Bratberg trekker fram det han mener er prinsipielle kjennetegn ved sosialdemokratiet og dets utfordring, oppfatter jeg at Törnquist kommer med velmente råd til en politisk retning han sympatiserer med. Det er Törnquists argumenter som har fått meg til å skrive dette.

Hva er sosialdemokratisk politikk?
Verken Bratberg eller Törnquist definerer «sosialdemokrati» særlig klart. Bratberg nevner mange sannsynligvis treffende aktuelle karakteristikker som fravær av klasseretorikk, bredere appell og et offensivt demokratisyn som eksempler på sosialdemokratisk politikk. Og han peker på at partiene til venstre for sosialdemokratiet til forskjell har «et [mindre] pragmatisk syn på politiske virkemidler». Törnquist skriver om å «tämja globaliseringens avigsidor», «inkludera såväl arbetare som arbetslösa, bönder, småföretagare och tjänstemän i ett demokratisk och solidarisk folkhem» som et alternativ til «det fascistiska folkhemmet.»

Det politiske begrepet sosialdemokrati blir vel ikke klarere med dette, og neppe klarere enn den kjente påstanden fra før krigen om at «sosialisme er elektrifisering». Strengt tatt finnes det vel to ytterpunkter av økonomiske samfunnssystem: Ett med uinnskrenka privat eiendomsrett og privat kontroll over produksjonsmidlene og produksjonsoverskuddet. Og et annet med full samfunnsmessig eie og kontroll med styring av produksjonen og fordelinga av overskuddet. Begge kombinert med ulike mer eller mindre demokratiske styringsformer. I dette mellomrommet finnes den sosialdemokratiske politikkens slingringsmonn. Så fleksibel som en uendelig gummistrikk. Men som praksis viser av sosialdemokratisk politikk siden hvertfall 1920-åra: styrt av det slingringsmonn styrken og svakheten til de to nevnte samfunnssystemenes ytterpunkter tillater. Eller som Bratberg skriver: «viljen [har] vært stor til å velge virkemidler ut fra det aktuelle handlingsrommet – og til å endre virkemidler når dette handlingsrommet forandrer seg over tid.» Bratberg nevner også det som er velkjent for kritikere til venstre for sosialdemokratiet: «grensedragningen mellom pragmatisme og opportunisme».

En helt annen tilnærming er å se på sosialdemokratiet som en ide for å redde privat eiendom med å gi konsesjoner til sosialistiske krefter, for å slippe revolusjoner. Slik Bismarck begrunnet behovet for sosialhjelp. Nå når kommunismen ikke lenger er et alternativ for folk i vest og dermed ikke en trussel for de vestlige kapitalkreftene, er det da behov for et alternativ som kan dempe kapitalismen? Kan ikke bare motkreftene overkjøres helt? I USA trives kapitalkreftene helt utmerket uten motstand. Jf avsnittet om kapitalismens triumf, kap 1 i Paul Krugmans «THE RETURN OF DEPRESSION ECONOMICS AND THE CRISES OF 2008.»

Et annet samfunn…
Mitt utgangspunkt er at jeg er motstander av en verden der noen få eier produksjonsmidlene, kan ta overskuddet sjøl som i USA siden 1973 (Krugman) og styre verden slik de vil gjennom styringsorganer og baserer dette ideologisk som det eneste moralsk mulige. Altså ser jeg med stor sympati på det venstrealternativet som Bratberg karakteriserer som «et [mindre] pragmatisk syn på politiske virkemidler», og vel så det. Alternativet til kapitalismen kan bli totalitært, og har dessverre blitt det. Og vil også bli det for all framtid? Men også kapitalismen har blitt totalitær, som i Tyskland, Spania, Italia og hele Latin- og Sør-Amerika. Slik kapitalismen i Vesten i dag eksisterer med en form for frivillig underordning og ensretting, må vel også kunne gjennomføres der det er felleseie til produksjonsmidlene og tilnærmet lik fordeling av økonomiske goder og byrder?

Törnquists forslag og håp
For Törnquist må ikke sosialdemokratene ha en provinsiell tilnærming om de igjen skal få gjennomslag for sine ideer. Framtida for sosialdemokratiet ligger i å tillempe det de nye utvikla land som Brasil og India har gjort. «Ännu viktigare är, att social demokratiska idéer blivit mer relevanta i globalt perspektiv, i den större delen av världen, i Asien, Afrika och Latinamerika, inte minst i tillväxtländerna. Det finns två huvudorsaker till detta. Det första är att den skandinaviska socialdemokratins huvudargument vunnit terräng på bekostnad av både ekonomisk determinism och revolution: man kan avancera genom demokratisk politik. … Den andra orsaken till den skandinaviska socialdemokratins ökande relevans är den snabba tillväxten i storheter som Kina, Indien, Brasilien och Sydafrika.» I tillegg til denne påstanden mener Törnquist at vi i har mye å lære av sørafrikanske og brasilianske fagforeninger, fordi vi nå rammes av de ulemper disse lenge har arbeidet med. For de «har bland annat lång erfarenhet av att hålla samman rörelserna när arbetsgivarna minskar antalet fast anställda, hyr in arbetskraft, lägger ut arbetet på externa enheter och ställer migrantarbetare mot andra.» Videre trenger vi et globalt perspektiv for at vi skal komme tilbake til «den

demokrati som prövas lokalt

ibland annat Brasilien och indiska Kerala varigenom fragmenterade sociala rörelser, aktionsgrupper och engagerade sakkunniga kan förenas och delta i planering och skötsel av samhället samt motverka korruption. Liknande reformer kan behövas hos oss också, så att inte bara etablerade organisationer och nätverk kommer till tals och därmed underminerar förtroendet för offentliga institutioner.» Törnquist avviser riktignok ikke at

«Sverige och Norge blivit mer nyliberala och postindustriella och påminner mest om EU och USA.» Hans poeng er imidlertid: «

Men samtidigt är länder som Sverige numera mycket mer integrerade än tidigare med den större delen av världen. Och därför är socialdemokratins växande internationella relevans betydelsefull även här hemma.» Men det er folk i Norge og Sverige som må drive fram endringer i sine egne land. Siden arbeidsmiljøloven ble vedtatt i 1977, har solidarisk politikk betydd å drive en konstant forsvarskamp, og motkreftene har i liten grad kommet på offensiven.

Jeg vil legge fram den motsatte påstand av Törnquists: Nemlig at i en verden der et aggressivt og ukontrollert kapitalistisk system styrker seg, er det heller ikke rom for med regjeringsmakt å praktisere et samfunnsmessig påstått sosialdemokratisk idesett med tilsvarende politiske verktøy for samfunnsstyring. Handlingsrommet politisk, juridisk og ikke minst ideologisk utelukker det.

Provinsiell, et sterkt ladet politisk begrep i Norge
Törnquist bruker ordet provinsiell i overskriften i sin artikkel. Det vekker min norske skepsis. Selvfølgelig bør et syn være helhetlig og vidsynt, ikke sneversynt og detaljert. Men dette ordet betegner en sentral politisk konfliktlinje i norsk historie, vanligvis kalt sentrum-periferi. Den typiske norske opposisjonen kommer fra periferien, fra «provinsen» (småbønder, fråhaldsrørsla, språkrørsla og lekmannsrørsla) mot sentralmakta i og utafor Norge. Denne konfliktlinja våkner til liv i alle kamper eliten i Norge starter for å få Norge som medlem i EU.

Norge, et sosialdemokratisk ideal?
Før Törnquist går ut i verden og viser til sosialdemokratiets suksessmuligheter der, tar han turen over grensa til Norge der han mener at sosialdemokratiske ideer har fått regjeringsmakt «vid god vigör». Det er ikke lett å forstå at denne «god vigör» utgjør et alternativ til nyliberalismen. Både Brundtlands og Stoltenbergs regjeringer førte en klar nyliberalistisk politikk. Omtrent det første Stoltenberg gjorde når han ved hjelp av Høyres stemmer fikk regjeringsmakt for å tillate gasskraftverk, var å innføre programmet «Modernisering av offentlig sektor», med ord og begreper som snytt ut av New Public Management. Det norske Arbeiderpartiet gjennomførte under Brundtland og Stoltenberg privatisering i stor stil av statlige selskap som Televerket, Statoil, Posten, NSB, e-verkene og sjukehusa. Politisk viktig var arbeidet for å innføre karensdager i sjukelønnsordninga (mislyktes) og redusere pensjonene for å privatisere pensjonssystemet og gjøre det fondsavhengig. Og redusere næringslivets og de rikestes skatter. Jeg viser til min artikkel «Fra bedrag til selvbedrag» i Klassekampen 25. juli 2005. Törnquist framhever også som god sosialdemokratisk politikk de norske regjeringenes manglende bruk av oljeinntektene i Norge for varige infrastrukturtiltak. I stedet brukes pengene på det jeg ikke er aleine om å kalle finansielt lotteri. I den grad en kan si at det rød-grønne alternativet som vant valget i 2005 representerte et alternativ til en nyliberal politikk, er det i alle fall vanskelig å si at politikken etter stortingsvalget i 2009 representerer et brudd med politikken til Brundtlands regjeringer og Stoltenbergs første regjering. Det kan ikke stemme det SVs tidligere nestleder og tidligere kunnskapsminister Øystein Djupedal uttalte i NRKs Dagsnytt 18 den 6. april i år: en regjering som har «snudd og endra Norge totalt». Arbeiderpartiet har nå reint flertall i regjeringa, og bruker flertallet til å overkjøre sine to valgsvekkete regjeringspartnere, særlig i spørsmål som er relevante i forhold til en økende nyliberalistisk politikk . Inn i regjeringa kom høyreorienterte politikere som finansminister Sigbjørn Johnsen og forsvarsminister Grete Faremo, hun fra direktørstillinger i Microsoft og Storebrand. Norge som eksempel på en vellykka sosialdemokratisk politikk, hvertfall som et alternativ til en nyliberal politikk ala Tony Blair, er vanskelig å se kan være i samsvar med realitetene. Men kanskje i «god vigör».

Sosialdemokrater i EU
For Törnquist er også et europeisk perspektiv for snevert når han skal vurdere sosialdemokratenes muligheter i Sverige. Jeg kan likevel ikke unnlate å peke på følgende: I Hellas sitter sosialdemokrater og forvalter EUs pålegg om at sosialdemokratenes kjernevelgere, ideologisk sett, skal betale så det svir til internasjonale finansinstitusjoner. Den sosialdemokratiske regjeringa i Portugal gikk av fordi den ikke fikk flertall for å legge like store byrder på sine kjernevelgere. Heller ikke i Irland eller Island har sosialdemokratene noe alternativ til ekstra fortjeneste til finanskrisens skapere — og vinnere. Jeg vil minne om at tradisjonell sosialdemokratisk økonomisk politikk med sterk styring i samsvar med politiske rettferdighetsmål er i strid med EUs grunnleggende «friheter» og ikke kan nyttes. I Norge er EUs kontrollutvalg ESA stadig på jakt etter å få nektet bruk av politiske verktøy som har bidratt til å utvikle Norge økonomisk med sosial utjamning mellom landsdeler og sosiale grupper i landet.

Politikkens retrett
Det er andre forhold som Törnquist ikke nevner som mulige forklaringer, og som må høre med i vurderinga av politiske muligheter i Norden og i Europa. Det dreier seg om «politikkens forvitring» og «politikkens tilbaketrekking» slik det er lagt fram i den siste norske maktutredninga. I tillegg blir partiene mer og mer like. Partiene kaster stadig fram påstander mot hverandre om at de andre «har stjålet våre klær». Norge har ikke et partimønster som uttrykker de politiske oppfatningene blant folk. Derfor blir heller ikke norske valg et uttrykk for valg mellom politiske (ulike) alternativer. I en så viktig sak som spørsmålet om norsk medlemskap i EU er nesten alle partier for norsk EU-medlemskap, og absolutt alle i alle former for betydningsfulle norske eliter, men bare 25 % av velgerne. EU-spørsmålet i Norge samler opp i seg mange av de mest sentrale politiske stridsspørsmåla.

Videre synker valgdeltakelsene. I USA er den svært lav, og en viktig krigersk president fikk bare en total oppslutning på 25 % av alle voksne innbyggere. (USA har også stemmerettsregler som lager vansker for fattige/fargete å delta i valget). Jeg kan ikke forstå at det er mulig å komme utenom slike fakta, og de gjelder i hele Europa.

I tillegg, eller som en følge av denne utviklinga, er ikke lenger en politisk karriere så attraktiv. Politisk engasjement er nå snarere et springbrett for en annen mer innflytelsesrik og interessant jobb og ikke minst en mer innbringende karriere i store økonomiske selskaper. Den tidligere sentrale statsråden Bjarne Håkon Hanssen er et typisk eksempel. Sosialdemokratiske partier i Norden har ikke lenger medlemmer med kvaliteter som gjør dem i stand til å utvikle og kjempe fram alternativer til nyliberalistisk politikk nasjonalt som internasjonalt. Ikke rekrutteres mennesker med slike kvaliteter heller. Snarere tvert imot. Kjendiser uten partimedlemskap dras inn til statsrådposter, og en lar et samstemt politisk pressekorps heie fram kandidater fra den økonomiske overklassen på bekostning av trauste og dyktige partislitere.

Fanget av nytale
Alternativene til nyliberalistisk politikk hindres ikke minst av ideologiske sperrer. Begrepet menneskerettigheter er etablert som det mest sentrale politiske ankerfestet, som et mantra, overordna politisk lovgivning. Ikke minst for å forsvare militære angrep. De menneskerettighetene arbeiderklassen har kjempa for og institusjonalisert også juridisk og som er knytta til mat, bolig, lønn og arbeid, er irrelevante i forhold til «menneskerettighetene». Som betyr at enkeltindividet står over fellesinteressene. «Menneskerettighetene» er i dag uttrykk for særlig den ideologiske retten til økonomiske eliter å overordne sine egne interesser over behovene til folk flest i Sverige, i Norge og over hele verden. Som en del av «menneskerettighetene» er det ideologiske bremseverktøyet «ytringsfrihet» sentralt, som en viktig samfunnsmessig kampsak. I løpet av de siste 5 åra er ytringsfriheten i riksmedia i Norge redusert til i praksis å bli en eksklusiv rett for representanter for politiske partier og interesseorganisasjoner, kjendiser og høyreekstreme som Nina Karin Monsen og Hanne Nabintu Herland. Disse eksklusive samfunnsdebattørene ensretter problemstillinger og handlingsalternativer.

Nytt: Samsvar mellom posisjon og mening
I løpet av de siste generasjonene er det intellektuelle og ikke-arbeidende sjiktet i Norge økt betydelig. Ikke bare de mange unyttige finansfolk og eiendomsmeklere, men også er det blitt flere tradisjonelle intellektuelle. Mens kraftige verktøy for bygging av fellesskapet, sosialt, økonomisk og mellom landsdeler, fra 1930-tallet og langt opp på slutten av det forrige århundret hadde støttespillere blant det velutdanna universitetssjiktet, domineres intelligentsiaen, særlig økonomene, av de som mener at markedsliberalistiske verktøy er de eneste mulige og akseptable. Arbeidsledighet er ikke problemet, men inflasjon og konkurranseevnen. Blant de velutdanna er det færre som kommer fra arbeiderklasseliknende kår, og enda færre av dem som er opptatt av sosial rettferdighet og samfunnsutvikling på bekostning av opphopning av rikdom på få hender. Det gjelder på alle intellektuelle områder

som humanoria, samfunn, jus og økonomi.

En kapitalistisk «Komintern»
Verdensbanken, det internasjonale pengefondet IMF og WTO, Verdens handelsorganisasjon, er mektige internasjonale organisasjoner som tvinger fram en nyliberal politikk i hele verden. Til fordel for Europa og USA, og ikke minst for store flernasjonale selskaper. WTO forlanger at matproduksjonen skal legges om fra å fø fattige lands egne innbyggere til å støtte produksjonen av billige forbruksvarer i den rike del av verden. Uten bruk av militære midler kan jeg ikke forstå at noen land kan sette seg imot disse internasjonale kapitalistiske styringsorganene. Heller ikke Brasil og India. Uten politiske ledere som tør bruke motkonjunkturelle og anti-kapitalistiske virkemidler er det umulig, for selverklærte sosialdemokrater utenkelig. Alternativet er retningsløse folkelige opprør som dem vi nå har sett i Nord-Afrika.

«Seieren følger våre bomber»
Europa og USA preges av en stadig økende krigslyst der deres enorme våpenarsenal kan bli brukt (og erstattet med ny produksjon med nyttig effekt på sysselsettinga). Ofrene er oljeproduserende land med regimer som er opposisjonelle til USA eller Europas gamle kolonimakter. Og de landene der Törnquist hevder at de sosialdemokratiske ideene og praktiske politikk er på frammarsj? Norske og svenske bombefly er sammen med USAs og de europeiske kolonimaktene ute i nyliberale ærend verden over. Som Johan Galtung skriver: Høyt på lista over nye ofre for det nyliberale militære felttoget står Venezuelas demokratisk valgte president, Hugo Chavez. Han har tidligere med USAs støtte blitt avsatt i et militært statskupp. Chavez bruker store ord, og skryter av marxismen fra FNs talerstol, men hans konkrete politikk skiller seg ikke fra nordisk sosialdemokratisk politikk på 1930-tallet. Hans nasjonalisering av oljeproduksjonen er jo politisk den samme som begrunnelsen for opprettinga av det norske statsoljeselskapet Statoil (tidligere Norol). Statoil blei oppretta for å sikre at Norges oljeressurser skulle komme hele den norske befolkninga til gode. I dag er denne sosialdemokratiske institusjonen blitt en aktør som nettopp har som formål å hindre at land som er i den situasjonen Norge var i ved oljealderens inntreden, skal gjøre det samme. Dette kan neppe kalles annet enn kolonialisme, eller imperialisme. Statoils utvikling illustrerer noe som er typisk for sosialdemokratisk praksis i en tid der en stadig mer aggressiv kapitalisme er på frammarsj i de statene som dominerer og styrer verden.

Uten klimasvar
Også klimautfordringene som alle de økonomiske systemene har ført til, må nevnes i forhold til sosialdemokratiske politiske muligheter. Både produksjon og alminnelig livsførsel i den rike verden med en omfattende og ineffektiv reisemåte lokalt og de mange private globale reisene, må opphøre om ikke miljøkonsekvensene skal bli omfattende for folk flest over hele verden. Vestlig pålagt jordbruksproduksjon utarmer jordsmonnet over store deler av verden. Hvilket alternativ er det mulig for sosialdemokratene å komme opp med i forhold til disse utfordringene? Blandinga av nyliberale entusiaster og få gjenværende tradisjonelle industrialister i de sosialdemokratiske partiene har ikke svar på denne utfordringa i form av taktisk politikk for oppslutning. Neppe noen andre innflytelsesrike politikere i hele verden heller.

Ikke viktig å frata Moderaterne regjeringsmakt
Bratberg viser til tyske SPDs Bad Godesberg fra 1950-tallet og Törnquist til verdensperspektivet. Karl Marx kritiserte de daværende reformistenes politiske program i artikkelen «Kritikk av Gotha-programmet» så tidlig som i 1875. Kan sosialdemokratene i Europa, eller ellers i verden, komme tilbake i regjeringer med en med politikk tilhengere, motstandere og nøytrale observatører kan kalle «sosialdemokratisk»? Neppe.

Törnquists utgangspunkt var de svenske sosialdemokratenes problemer. Riksdagsvalget i 2010 ga dem mulighet å danne regjering ved å søke støtte fra Riksdagens nye parti, Sverigedemokratene (SD). Kampen mot dette partiet, ble imidlertid en hovedsak for alle partier i valgkampen på grunnlag av en politisk mote fra den mest taleføre intellektuelle del av befolkninga. Det er vel sosialdemokratenes tidligere kjernevelgere som er SDs største velgergruppe? Med sossernas politiske og organisatoriske erfaring, burde de kunne tilby SD tilstrekkelig i bytte mot å ta regjeringsmakt. Og stanse utviklinga av SD som et reint kapitalistisk og rasistisk parti. For å praktisere det de sjøl mener er en tradisjonell sosialdemokratisk politikk. Men regjeringsmakt, posisjoner for å gjennomføre egen politikk, er ikke lenger viktig nok for svenske sosialdemokrater. De har møtt den nyliberale veggen og er uten selvtillit. Sosialdemokratene i Sverige valgte med vitende og vilje sin egen politiske retrett. — Et omen?