mandag 28. mars 2011

Hvorfor er skattekommunen relevant for et standpunkt?

Nå har alle avisene tatt over det standpunktet Aftenposten var først ute med: Nemlig å oppgi skattekommune, og eller/bostedsadresse, som kjennetegn på skriveren av et avisinnlegg ut over navnet. Jeg personlig betrakter det som en uthenging av meg generelt, og konkret, at kommunen Drammen skal knyttes mitt navn i forbindelse med mine meninger. I den grad det er relevant, jeg er sterkt imot å bli assosiert med Drammens nåværende politiske praksis og byens politiske og kulturelle historie.

Jeg har i dag et innlegg i Klassekampen om krigen i Libya. Hvilken relevans har min skattekommune for mitt politiske standpunkt? Jeg har tidligere klinkende klart gitt uttrykk for at jeg ikke vil ha oppgitt nåværende skattekommune som kjennetegn på meg, og har bedt om å få min bloggside oppgitt i stedet. Men for det siste innlegget glemte jeg overfor avisa å ta med forbeholdet mot å la min person bli karakterisert ved min nåværende skattekommune.

Arkitektprofessor Christian Norberg-Schulz har vært opptatt av den stedsmarkeringa som er så viktig i Norge. At vi «er» det vi kommer fra. (Som de sier i Klanen: «Alle som «er» Vålerenga, reis opp!»). At om vi er for eksempel «bergenser», oppfattes det som noe grunnleggende avgjørende for oss. Og som kan forklare våre meninger? Politisk kan en ut fra sentrum-periferi-konflikten i Norge med en flik av sannhet hevde at skattekommunen er relevant for å karakterisere ens standpunkt. Men i et slikt perspektiv spiller kommunen Drammen politisk, kulturelt og historisk overhodet ingen selvstendig rolle.

Skattekommunen til en politisk debattant gjør et innlegg verken bedre eller dårligere. I tillegg er det en klasseforskjell her: den intellektuelle eliten kan få skrive sin yrkestittel eller sitt universitetsfag bak sitt navn. At alle aviser er enig i en slik stempling, er interessant. Identitetsforvirring om skribenter er heller ikke noe argument, med mulighetene alle har i google.no.

Ove Bengt Berg, født i…, vokst opp i/på…, skatter i… , — altså en håpløs mening?


fredag 25. mars 2011

Høyre, Aps papegøye

Følgende innlegg står i dag på trykk i Drammens Tidende, bortsett fra den aller siste setninga som avisa klipte vekk:

Jeg kritiserte Buskerud Høyre ved Morten Eriksrød for Buskerud Høyre sin kamp for Gullaug, for knebling av Drammen Høyre og for Buskerud Høyres kamp mot Høyre i Asker og Bærum. Og for at det ga all skyld på Arbeiderpartiet, til tross for at Høyre mente det samme som Ap. Buskerud Høyre svarer ikke, men derimot en representant for Øvre Eiker Høyre, Hans Kristian Sveaas. Det er jo både merkelig og interessant.

På vegne av Buskerud Høyre forsøker partilaget i Øvre Eiker å snakke seg bort fra at Buskerud Høyre verken prioriterte en rask utbygging Drammen, som det åpenbart beste alternativet, eller pasientene. Øvre Eiker Høyre skylder på Arbeiderpartiet for at Høyre tok feil i sjukehussaka. Når Buskerud Høyre og Øvre Eiker Høyre da ikke har andre standpunkter enn det Buskerud Arbeiderparti har, hvorfor opprettholde Høyre da? Like godt følge Arbeiderpartiet i alle saker?

torsdag 24. mars 2011

Måtte Gaddafi vinne!

Dette innlegget er nå også trykt i Klassekampen 28. mars, med følgende nye første setning som redaksjonen ba om blei tatt inn: «Ønsker jeg virkelig det?»:

Nei, først og fremst ønsker jeg at de vestlige allierte koalisjonsstyrkene som kriger under ordre fra FN, skal tape. Og da ser jeg ikke annen mulighet enn at Gaddafi vinner. Og det til tross for at det er åpenbart at Gaddafi er en diktator som mishandler og undertrykker sine motstandere og landsmenn i og utafor Libya.

Men Gaddafi er ikke på noen måte verre enn de regimene de vestlige invasjonsstyrkene med støtte fra de afrikanske diktatorene ellers verner. Gaddafi var for inntil få uker en god vestlig venn. Gaddafi er ikke verre overfor en forsvarsløs sivilbefolkning enn det supervestlige regimet i Israel eller Russland er i Tsjetsjenia. Verden er full av småkriminelle jævler som Gadaffi og Netanyahu. Problemet er ikke først og fremst dem, men de store som holder sin hånd over disse småjævlene så lenge de er lojale mot dem eller ellers tjener dem.

Og disse store maktene, alle de sentrale vestlige landa og Russland og Kina, er militært offensive i økende grad de siste åra. Fra angrepet på Jugoslavia, via angrepene på Irak, Afghanistan, Pakistan, Gaza, Tsjetsjenia, Tibet og nå Libya. Det er denne økende krigsaktiviteten fra verdens stormakter som utgjør den store krigstrusselen for verdens folk. Den øvrige utviklinga i verden med finanskriser, råvareknapphet, vannmangel og klimakriser, demper heller ikke krigslysten for et overopprusta Vesten. Særlig alvorlig er det at det som skulle være fredsinstitusjoner som FN og Nobels fredspris, heller bensin på krigsbålet. Et nederlag for stormaktene i Libya vil gi deres krigslyst et skudd i baugen, og tid for folk til å mobilisere motstand om vår framtidig tiltenkte rolle som kanonføde. Taper invasjonsstyrkene i Libya, eller går seg fast i en stillingskrig, vil det være en strategisk viktig seier for verdensfreden, og dermed for verdens folk.

tirsdag 22. mars 2011

En lydig og underdanig presse

Norge er igjen i krig, for tredje gang på få år. Vårt «forsvar» er igjen i militære aksjoner i utlandet, i regi av verdenssamfunnets «fredsorganisasjon» FN og «freds- og demokratiorganisasjonen» Nato. Norske myndigheter og politikere kaller det heller ikke denne gang krig, og får ingen motstand av den dominerende pressa.

I TV2-nyhetene på lørdag 19. mars kl 18.30 rant journalistene over i rettferdig harme, nesten i president Bush jr-stil, med følgende klare mening: Nå har vi ham snart, svinet! NRK er ikke mye bedre. Men Tomm Kristensen spurte faktisk utenriksminister Støre i «Dagsnytt 18» den 18. mars om det ikke er litt spesielt at FN reagerer med våpen mot Gaddafi, mens FN aldri har reagert på Israels mange overgrep og den siste krigen i Gaza (Israels bevisste massive militærangrep spesielt retta mot ubevæpna barn, min formulering). Støre svarte imponerende nok at det var et «paradoks», uten at Kristensen ville utfordre ham videre på dette «paradokset». NRK tvs utenriksekspert Gro Holm har opplyst om motforestillinger til en rask og enkel militær seier for USA, Storbritannia, Frankrike — og Norge. Mens NRKs Søndagsavisa 20. mars tydeligvis var overlykkelig for å være mikrofonstativ for statsministeren.

Heller ikke andre medier på nett er prega av motforestillinger som vil være naturlig for en kritisk presse. Valg av ord som «de allierte» og «koalisjonsstyrene» om Natoangrepet har sin tydelige symbolikk. Bare halvparten av medlemmene i FNs sikkerhetsråd stemte for krigen som hevdes å være et stort framsteg prinsipielt. Hva fikk halvparten som stemte blankt i belønning? Ingen protester mot massakrer i Tsjetsjenia og Tibet? Når blir folk informert om Tysklands standpunkt og argumenter, NRK?

Det er mange grunner til å være kritisk mot den FN-godtatte Nato-invasjonen i borgerkrigen i Libya. Det ene er det store prinsipielle spørsmålet om riktigheten av å bruke FN som legitimering av en krigsinvaderende politikk mot de regimene de til enhver tid mektigste og krigsivrige statene i verden ikke liker. Sett i et lengre historisk perspektiv, med særlig erfaringa fra 1930-åra: Går dette i retning av flere invasjoner og småkriger og som kan ende i en ny verdenskrig? Det reelle konfliktene i verden om tilgang til knappe råvarer, og økonomiske problemer som stadige finanskriser, er heller ikke krigsdempende. Er det vanlige folks motstand mot å bli kanonføde, som skal mørnes med FNs nye politikk?

Det andre er vurderinga av at akkurat stoda i Libya er så ille humanitært at det akkurat er her «verdenssamfunnet» må sette inn sine militære ressurser for å ordne opp. Og for det tredje: Blir det færre drepte i Libya som følge av invasjonen?

Journalistene i de dominerende mediene lar seg rive med. Er de da en «kritisk» presse? Norsk politisk presse var mer variert og kritisk når den var partipresse, enn dagens politiske journalister og medier som kan karakteriseres som «nyanser i ensidighet».

fredag 18. mars 2011

Birken – ulike konkurranseforhold satt i system


En mulig vinner i klasse M 55-59 i Birkebeinerrennet, Oddvar Nygaard, sa til Dagens Næringsliv i går at han helst han ville ha tilbake ordninga med at klassene starta sammen, det vil si at alle i samme konkurranseklasse starta likt. Rennet er organisert slik som de fleste lange renn i Norge, med resultatlister og premiering i 5-årsklasser.

I Birken er det mellom deltakerne mange slags konkurranser. Deltakerne konkurrerer med seg sjøl for å komme over på en akseptabel tid, eventuelt bare å fullføre, forbedre tidligere tid eller slå kjente. Men for mange er det nok viktig å prøve å klare å oppfylle vilkåret for Birkebeinermerket: Det vil si å klare å gå inntil 25 % dårligere i tid enn gjennomsnittstida til de fem beste i sin klasse. Det vil si er gjennomsnittet til de fem beste 3 timer og 12 minutter, er merkekravet (også kalt maksimaltida) 4 timer blank (på sekundet! Ett sekund for seint er ett sekund for seint).

Før gikk starten klassevis, med de yngste til slutt. Mange av de yngste fikk dårligere forhold seinere på dagen, både med tanke på føre og spor. Og svært mange å gå forbi. Kanskje blei en redd for rekrutteringa? Vegard Ulvang blei engasjert for å løse problemet, og det blei bestemt at det skulle innføres puljestart der deltakerne blei delt i puljer etter forventa sluttid.

Men klassevis konkurranse og merkekrav klassevis blei opprettholdt. For de som går for merketida: De «fem beste», i virkeligheten de rundt 20 som ligger an til å bli de fem beste i sin klasse, kommer da i en annen pulje enn dem som ligger an til å komme inntil 25 % dårligere i tid. Og i en pulje med høyst sannsynlig dårligere forhold både med tanke på spor og temperatur (ofte varmere). Merkekravet blir da vesentlig vanskeligere å oppnå. En jeg kjenner, hadde med den gamle startordninga ofte en sjanse på merket. Han kunne gå både 5 minutter under kravet eller 10 bak. Men han hadde hvert år en sjanse. Med den nye startordninga blir forholda mellom ham og de fem beste så ulikt og dermed så stort at han ikke lenger har sjanse til å greie merket. Og han representerer det som er typisk nå. Færre merketakere.

Rune Bergsodden, daglig leder i Birkebeinerrennet AS, bekrefter dette når han uttalte følgende til avisa Gudbrandsdalen/Dagningen 13.01.09: «Etter at vi gikk over til seedet puljestart, har merkeprosenten gått betraktelig ned. Det har aldri vært meningen å gjøre det vanskeligere å ta merke, men det har altså blitt en realitet. Tidligere lå merkeprosenten på cirka 30. Nå er den nede i 20. I en dameklasse var det faktisk bare sju prosent som klarte merket sist vinter. Det er ingen tvil om at vi har mange reaksjoner på at det nå nærmest er «umulig» å ta merket, for dem som starter senere på dagen», sa altså den daglige lederen av Birkebeinerrennet i 2009.

Tiltaket var å flytte noen til eliteklassen. Men hjalp det på merkeprosenten? Ikke for min kjente, og heller ikke for meg.

Det argumenteres med at deltakerne nå starter i rekkefølge etter hvor gode de er. Men det er jo ikke poenget, poenget er forskjellen på starttid på «de fem beste» og de som kjemper om å gå bare 25 % dårligere enn dem.

Dagens ordning er ulike konkurranseforhold satt i system. Det er ikke bare urettferdig, det strider jo også mot idrettens grunnleggende ide om «fair play». Dette burde ikke godtas av Idrettsforbundet. Alternativet er å gå tilbake til ordninga med klassevis start, gjerne med ulik startrekkefølge fra år til år. Slik at ett år starta de yngste først osv, neste år omvendt. Eller at merketida regnes ut på en annen måte, som i Vasaloppet der merkekravet er vinnertida + 50 %. Da kreves det felles startid, noe som lar seg gjøre med så mange som 15 000 startende.

Men noen har like konkurranseforhold fortsatt: kvinner som er 60 år og eldre og menn som er 65 år og eldre. Så med tid og stunder vil alle oppnå like konkurranseforhold med dem som setter merketida…

Libya: Norge i nok en krig: FNs krigsråd — får snart Nobels krigspris?

Det er vanskelig å være uenig med FNs sikkerhetsråd vedtak om militær intervensjon i Libya uten å bli tatt til inntekt for å støtte diktatoren Muammar al-Gaddafi. Men det er likevel nødvendig å ta avstand fra FNs vedtak om militære invasjoner.

FN blei ikke oppretta etter siste verdenskrig for å initiere kriger og militære intervensjoner — faktisk det motsatte. Både FNs vedtak om angrepet på Afghanistan og dette siste om angrepet på Libya er klart i strid med FN-paktens ord og ånd. Det er bare politisk makt som gjør en slik tolkning mulig, er det påvist av mange. Påskuddet for angrepet på Libya er sivile ofre, og at Gaddafi skyter på egne sivile innbyggere. Men hvorfor tillater FN og vestmaktene Russlands okkupasjon og krig i Tsjetsjenia? Hvorfor godtar sikkerhetsrådet Israels snart 60-årige brudd på FNs egne vedtak, og hvorfor gjorde FN ingenting da Israel angrep Gaza med det sikte nettopp å drepe flest mulig barn?

Klassekampens Peter M. Johansen hevder i Klassekampen 16.03.11 at det i Libya ikke er noen humanitær katastrofe, men borgerkrig. Det har han nok rett i. Han nevner også at Saudi-Arabia, USAs nære venn, ruller inn tropper i Baharain sammen med De forente arabiske emirater for å knuse opprøret der. Vil fredsprisvinner Obama ha invasjon for å bekjempe opprøret der? Den arabiske liga som vestmaktene nå skyver foran seg, er som Johansen peker på, tross alt ikke annet enn de afrikanske diktatorenes fagforening.

Det sier seg sjøl: Stormaktene i FN følger regelen om at «for mine venner er det andre regler enn for mine motstandere». FN blir sånn et aktivt redskap for de til enhver tid mektige statenes tidsbestemte interesser, ikke et prinsipielt organ for å hindre kriger.

Gaddafi har det siste tiåret blitt vestmaktenes beste venn. Det er alltid dumt, da får du snart kniven i ryggen, jf de USA-avsatte presidentene Panamas Noriega og Iraks Saddam Hussein. Gaddafi styrer udemokratisk med hard hånd, og fortjener ingen støtte eller sympati. Men det er likevel vanskelig å unngå nevne at Gaddafi som inntil nylig anerkjent statsleder ikke gjør annet enn det alle statsledere og stater mener de har rett til, nemlig å forsvare staten og regimet mot væpna revolusjon. Det er interessant å se hvor mange som nå plutselig er tilhengere av væpna revolusjon, etter at de har brukt et langt politisk liv på å bekjempe en slik politikk.

Frigjort av Frankrike og Nato?
En oberstløytnant fra Luftforsvaret som var på Morgennytt i dag sa at særlig Frankrike var ivrig på militært angrep. Det er jo kjekt med litt oljetilgang fra en stat som står for 2,2 % av verdens produksjon. Libya har tidligere tilhørt Storbritannia.

Opposisjonen i Libya ville først ikke ha utenlandsk hjelp, fordi de mente at folkets frigjøring må komme som et resultat av deres egen innsats. Det er forståelig at den ber om hjelp. At de ikke blir frigjort av seg sjøl, men måtte ha vestmaktenes hjelp, vil for all framtid binde dem til usjølstendighet. Men opposisjonen kan si ja til Israel som takk til vestmaktene?

Det er et like dårlig tegn nå som i 30-åra at FN, som Folkeforbundet da, ikke lenger er en fredsorganisasjon, men er blitt en organisasjon som skal løse politiske problemer med militærmakt. Men sikkerhetsrådet kan kanskje få Nobels fredspris for sine krigsvedtak, eventuelt sammen med Nato?

Kombinert med mange internasjonale kriser som finanskrisa, er ikke dette noe godt tegn for framtida. Krigslysten er ikke bare stor hos de mektigste statene i verden, den er kanskje også nødvendig?

torsdag 17. mars 2011

Treholtdommen: Blir ikke gjenopptatt — selvfølgelig ikke


Det kan ikke være tvil: Gjenopptakingskommisjonen kommer ikke til å gjenåpne Treholt-saka. Påtalemyndigheten er fornøyd med gjenopptakingskommisjonens undersøkelser — Treholts forsvarer advokat Stabell er det ikke. Etter at kommisjonens leder 16. februar i år hadde uttalt til NRK tekst-tv :

«Vi mener at vi har fått frem nye opplysninger som er relevante for vår avgjørelse av saken
– Som har stor betydning betydning for om saken kan gjenopptas eller ikke? Vi mener det ja, svarer Sæter.»

mente Hallvard Bakke i en kronikk i Klassekampen at det gikk i retning av gjenopptaking, mens jeg i mitt innlegg skreiv at det mer sannsynlig betyr avslag.

Politisk og moralsk er det ikke tvil om at Treholt har forbrutt seg mot sin arbeidsgiver Utenriksdepartementet, og dermed også det norske folket. Ved bak UDs rygg å ha hatt hemmelige møter med representanter for en fremmed stat, særlig på et tidspunkt vi var inne i vanskelige forhandlinger med Sovjet om delelinja i Barentshavet. Treholt må også ha hatt et unormalt stort og innbilsk ego for å tro at han personlig skulle fikse og ordne opp i disse forhandlingene, eller i de store spørsmål om krig og fred mellom øst- og vestmaktene i den kalde krigen. Det er å håpe at det er slike feil Treholt tenker på når han i det siste har uttalt til blant andre Aftenposten at «Jeg er ingen forfulgt uskyldighet». Jeg skreiv om dette i mitt første blogginnlegg om Treholt, 12. september i 2010:

Jeg veit ikke om noen som ikke mener at Treholt har gjort seg skyldig i brudd på tjenestemannsloven. Det må være åpenbart at bruddene ville ha ført til avskjed, og sikkert fengselsstraff et par-tre år i tillegg. Men altså spion for Sovjet mot betaling som gir 20 års fengsel? Er det egentlig bevist? Det såkalte «Pengebeviset» blei lagt fram midt under rettssaka for å bevise at Treholt mottok penger, masse dollar. Dollar som måtte stamme fra Sovjet. Og dermed at han var spion som skulle få tjue år bak lås og slå. Dette beviset er omstridt. Det var også Treholts tidligere forsvarer, avdøde Arne Haugestad, sitt hovedspor at det ikke kunne ha vært så mange dollar i konvolutten under ransakinga som aktoratet påstod. Men riksadvokat Busch mener at pengebeviset ikke var og er sentralt og viktig for spiondommen. Både om pengebeviset er holdbart, og/eller sentralt, er det uenighet om.

I tillegg er jeg ikke i tvil om at det ligger et bakteppe bak denne konflikten: Overvåkingspolitiet, og dagens Politiets sikkerhetstjeneste, er befolka med personer med et sterkt høyrevridd syn på nasjonale og verdenspolitiske konflikter. For dem er alle som har det disse mener er venstreorienterte synspunkter, en trussel og en fare. Som dagens motstandere mot datalagringsdirektivet? Sjefen for overvåkingspolitiet på 1960-tallet, Asbjørn Bryhn, sa jo offentlig at alle EU-motstandere utgjorde en nasjonal sikkerhetsfare. De som er opptatt av rikdom og penger, som de høyreorienterte jo er, for de vil jo gjerne kjøpe seg en villa til minst 30 millioner kroner i Holmenkollåsen, på Bygdøy eller tilsvarende steder, er lite begeistra for skatt og arbeidsmiljølov; disse er ikke en gruppe som er i det politiske politiets søkelys. Andre sentrale personer i forsvaret og sentraladministrasjonen er også utafor mistanke. Treholt var suspekt fordi han, merkelig nok, blei sett på som «venstre». Det var sikkert fordi han var mot militærjuntaens udemokratiske statskupp i Hellas, som Norge som Nato-medlem slutta opp om (i demokratiets navn). Til nød ser politiet på høyreekstreme galninger, men aldri blant de etablerte og respekterte grupper og folk. Det er ikke tilfeldig at overvåkingspolitiets resultater de siste 65 åra er så dårlige, for det politiske politiet ser i feil retning. Det høyrevridde sikkerhetspolitiet er i seg sjøl en nasjonal sikkerhetsrisiko.

Men altså til bevisene mot Treholt for spionasje og mulighetene for gjenopptaking etter de påstandene som blei lagt fram i boka «FORFALSKNINGEN». Forfatterne påstod, og mente å kunne bevise, at bildene av kofferten med pengene i konvolutten blei tatt etterpå. Bildene fikk forfatterne utlevert av Politiets sikkertjeneste med gjentatt forsikring om at dette var bildene som blei lagt fram i rettssaka.

  • · I løpet av Gjenopptakingskommisjonens nåværende arbeid kommer det gjennom lekkasjer i Aftenposten fram at de bildene forfatterne fikk overlatt, og som forfatterne analyserte, likevel ikke var bildene som blei påstått lagt fram i rettssaka. Verken bildet av konvolutten med pengene, eller pengene bretta ut på et bord, og som åpenbart var feil. De riktige bildene hadde en av de pensjonerte etterforskerne fortsatt i et privat arkiv hos PST! Men blei disse «private» bildene faktisk lagt fram i rettssaka?
  • · Analysen fra det engelske fotolaboratoriet konkluderer med at kofferten i bildet fra arrestasjonen av Treholt ikke har den tapebiten som er på kofferten i dag, men som var på de bildene forfatterne av boka Forfalskningen fikk utlevert og granska, og som skulle ha blitt tatt under ransakinga — før arrestasjonen! Gjenopptakingskommisjonen har, etter lekkasjer som har kommet fram, enten avvist analysen fra det engelske firmaet eller at det med tapebiten er et relevant poeng. For Aftenposten mente at to av laboratoriene overfor Gjenopptakingskommisjonen forsvarte at kofferten var snudd, slik at tapebiten kunne være på den andre sida enn den synlige, slik at politiets forklaring kan holde (at bildene av kofferten med penga i blei tatt før han blei arrestert.
  • · Det foreligger en rekke uforenlige påståtte originaler av den skriftlige dommen, se Arild Rønsens artikkel i Klassekampen 16. mars.
  • · Det beløpet, 15 000 $, og den fordelinga av sedler som blei påstått å være i konvolutten i pengebeviset, forutsetter kun én bestemt fordeling: 290 femtidollarsedler og 25 tjuedollarsedler. Hvor sannsynlig er det?
  • · Lydbåndopptaket fra opplesinga av dommen i lagmannsretten er også borte.
  • · Videre har pressekorpset i Norge bedt om en offentliggjøring av hele dommen. Det er avslått.
  • · Statsadvokat Lasse Qvigstad og riksadvokat Tor-Aksel Busch er tross sin åpenbare personlige prestisje knytta til denne saka, erklært habile av regjeringa. Den tidligere lederen av Gjenopptakingskommisjonen, som sist avviste gjenopptaking av Treholtsaka, er nå leder av Politiets sikkerhetstjeneste og kommer med innspill mot gjenopptaking.
  • · Jurister burde være eksperter på formaliteter. Det er i Treholtsaka svært mange mangler i formalitet, som en ikke trenger å ha mye forståelse av byråkrati og jus for å skjønne at ikke holder mål. Tilsatte i overvåkingspolitiet føler seg hevet over alminnelig norsk lov, og går ulovlige «snarveger» når de finner det hensiktsmessig. Som ulovlig videoovervåking og ransaking av Treholts leilighet.

Jeg må si at jeg ikke forstår at ikke de nye bevisene, eller riktigere påstandene, kan legges fram i full offentlighet i en ny rettssak utenom kommisjonens hemmelige drøftinger. Ville ikke det skapt en helt annen ro og aksept for at det er bevist med betydelig større sannsynlighet enn i dag at Treholt faktisk var spion, og at han fikk betalt for det? Jeg for min del støtter en slik framgangsmåte. Men forfatterne kan reddes, og kanskje Treholt og, hvis etterforskerne gjør alvor av å gå til rettssak mot forfatterne for falske anklager.

Det gjenopptakingskommisjonen skal vurdere, er om nye bevis, eller svekking av de framlagte bevis, kan føre til et annet resultat. Om «Det foreligger nye bevis eller nye omstendigheter som kan være egnet til å føre til frifinnelse eller gi mildere straff.» Hovedpoenget er om nye bevis eller «omstendigheter» «kan være egnet til å føre til frifinnelse…». Å vurdere omstendigheter kan gjøres helt uavhengig av bevisenes styrke. Det kan jo like godt være en politisk vurdering av mulighetene for hel eller delvis frikjenning. Og en trenger ikke mye politisk forståelse for å forstå at Treholt vanskelig kan frikjennes for spiondommen. Det dreier ikke en hvilken som helst sak. Det som står på spill er kanskje den viktigste av alle hegemoniske symbolsaker siden 1945 for den bestående maktstruktur og overvåkingspolitiets prestisje. Det dreier seg ikke om et simpelt juridisk overgrep mot en ressursfattig uførepensjonist. Jeg kan ikke forstå at det går i retning av gjenopptaking.

mandag 14. mars 2011

Høyre — en aktiv ødelegger

Dette innlegget står på trykk i Drammens Tidende i dag:

Buskerud Høyre ved sin leder Morten Eriksrød er frekk nok til å klage på Arbeiderpartiet for at «Buskerud fortsatt [står] uten nytt sykehus».

Buskerud Høyre har, som alle andre partier på fylkestinget, ikke vært opptatt av nytt sykehus og pasientenes og de pårørendes behov, men av de ringvirkningene, særlig for utløsing av vegmilliader i timilliarders klassen, et sykehus kunne skape for en stagnerende region i fylket — med statlige helsemilliarder. Buskerud Høyre brukte partipisken, med stor suksess, for å hindre Drammen Høyre i å arbeide for det fornuftige forslaget som kombinerte sykehusbehov med fornuftige miljø- og økonomiske kostnader. Nemlig fornying og utviding i Drammen. I stedet valgte Buskerud Høyre, som representant for et parti som ellers kjemper for færrest mulig offentlige tiltak og lavest mulige skatter, det dyreste og minst effektive tiltaket.

Lederen i Buskerud Høyre burde kastet sine sneversynte øyne ut av fylket, til sine partifeller i Akershus Høyre, og til Høyres ordførere i Asker og Bærum. Disse ville ikke ha noe av kampsaka til Buskerud Høyre, et monstersykehus på Gullaug. Det hjalp ikke at Buskerud Høyres stortingsrepresentant Trond Helleland, hadde overtalt hele Høyres partigruppe med partileder Erna Solberg i spissen til å gå for Gullaug. Men Solberg måtte forgjeves slåss mot sine partifeller i Høyre i Asker og Bærum.

Hadde Buskerud Høyre vært opptatt av pasientene, kunne de gjort det standpunktet Drammensordføreren ikke fikk lov til å arbeide for, til sitt eget. Og gått for Drammen. Arbeiderpartiet på regjeringsnivå hadde vett til å desavuere Thorbjørn Jagland og Martin Kolberg slik at nytt sykehus i Drammen kan realiseres, mens Buskerud Høyre ble stående igjen på Gullaug. Det må være tiårets største frekkhet at Buskerud Høyre slår seg på brystet og driver selvros i sykehussaka. Buskerud Høyre burde heller skamme seg.

onsdag 9. mars 2011

Kollen og ski — er det Norge og oss?

Et omarbeida og forkorta innlegg av mitt blogginnlegg om nasjonsbygging står i dag på trykk i Drammens Tidende. Det var etter forslag fra Klassekampen omarbeida fra det tidligere blogginnlegget, men så ville likevel ikke Klassekampen trykke det:

I et program på NRK tv før ski-VM uttalte tegner og samfunnsideolog Tor Bomann-Larsen: «I det øyeblikk vi slipper Kollen, slipper vi idéen om oss selv». Det er en skjerping av påstandene hans i boka fra 1993, «Den evige sne». På omslaget av den boka står det: «Skiene er det nasjonale vidundervåpen som gjenreiste den tapte illusjon om vikingstormakten Norge. … Han påviser hvordan nettopp skiene ble bærebjelker i vårt nasjonale byggverk». Jeg har ikke funnet annet enn at Bomann-Larsens tese siden 1993 både har fått stå uimotsagt og fått tilslutning.

Kan nordmenn sies å være samla om felles kulturelle «fortellinger», som én nasjon? Utvilsomt. Men under ski-VM står striden om privatisering og lønnsdumping sterkt. Ski-VM svekker ikke disse motsetningene. Det er strid om oljeboring i Lofoten, og litt om å la være å bruke oljeformuen på noe varig som infrastruktur i stedet for på finansielt lotteri. Om eliten i norsk økonomi og politikk, som kontrollerer mediene, igjen skulle gå for sin hovedsak, EU-medlemskap, ville de århundrelange grunnleggende regionale motsetningene i Norge på nytt eksplodere. Og ville i så fall påstanden — Kollen, idéen om oss sjøl — dempe konfliktene? Nei, fordi det er konflikter som den mellom sentrum og periferi (målstrid, fråhalds- og lekmannsrørsle), mellom fattig og rik, mellom nasjonale krefter og utlandets brohoder i Norge, som preger Norge mer enn samlinga om «ski».

Det er merkelig at så mange ukritisk har gjort Bomann-Larsens tese til sin egen. Hvis idrett er viktig, hva har de andre folkeidrettene som turn, skøyter og fotball betydd? Les også mitt blogginnlegg: http://tinyurl.com/5wvs3wy.

Nasjon og stat er sentrale tema i statsvitenskapen sammen med politiske konflikter. Norge og nasjonalismen er derfor behandla i en underrapport til den siste maktutredninga. I den står det at i norsk nasjonalisme, til forskjell fra svensk og dansk, er «ein offentleg og, i vid forstand, politisk arena». De mektige og rike i Norge har i de siste århundra hatt en underdanig rolle overfor utlandet. «Ski» har ikke vært noen motkraft som gjorde at «kong Sverre talte Roma midt imot», har mobilisert mot dansk/svensk herredømme og nazistisk okkupasjon, fikk kong Haakon til å si «nei» eller hindret underkastinga av Nato og EU.

På nettstedet Ariadne skriver Gry Anita Hemsing at borgerskapet prøvde å finne en nasjonal fellesnevner for sin makt. Byeliten fant bonden, og satsa på leikarring og én bunad, Hardangerbunad. Men som hun skriver: «Det lå ingen automatikk i at borgerskapets svermeri for bondekulturen skulle medføre at gudbrandsdøler, flekkefjordinger og lofotværinger tilegnet seg en felles nasjonal identitet».

Bomann-Larsens påstand om at det er skia som er bærebjelken som samler gudbrandsdøler, flekkefjordinger og lofotværinger om Norge, er ikke blitt til i drøfting og i tilbakevising av andre forklaringer. Det er bare hans ene «gudegitte» og nærmest kongelige forklaring som opphøyes. Det holder ikke.

onsdag 2. mars 2011

Opprøra i araberlanda: Med Libya er vestmaktene tilbake i kjent politisk terreng

De regimeveltende opprøra i Tunisia og Egypt, og uroen i Jemen, Jordan, Algerie og Saudi-Arabia har kommet brått og ubehagelig på vestmaktene. Deres utsendte diplomater og mange etterretningsagenter har ikke varsla dette, ei heller de mange «kritiske» journalistene. Det er vestens støttespillere inkludert Russland som faller, og som skaper usikkerhet for deres fortsatte innflytelse. Vesten har aksepert at menneskerettighetene ikke har blitt respektert hos sine allierte falte regimer. Dette peker også Thorbjørn Jagland, generalsekretær i Europarådet, på i NRK Dagsnytt i dag tidlig. Ekstra interessant er det at det er Thorbjørn Jagland som sier dette; en av den vestlige, amerikanske og europeiske maktpolitikkens beste støttespillere som leder av Stortingets Nobelkomite.

Med utviklinga i Libya er vestmaktene tilbake i kjent politisk terreng. Libyas diktator Muammar Gaddafi sprer om seg med ord og fraser som kan oppfattes som om han er en sosialist, og motstander av vestlig oljeimperialisme. Og han får dessverre støtte av både den folkevalgte presidenten i Venezuela, Hugo Chaves, og den ikke akkurat folkevalgte Fidel Castro på Cuba. Da trues det med flyforbud over Libya, det vil si at bare USA får fly over Libya? USA sender sine krigsskip til kysten utafor Libya. EU-land som Sverige forbereder seg til militær invasjon (Aftonbladet i går). Glemt er at disse landa de siste ti åra har invitert Libya inn i det gode selskap som gode allierte til blant andre Italia og Frankrike, og med besøk av Tony Blair. Gaddafi har også lært seg det nye vestlige mantra som kan begrunne alle overgrep: Det er al-Qaedas terror som står bak motstanden mot meg! For en gangs skyld lar ikke verdens mektige stater seg styre av dette mantraet.

Rapporter tyder på at Gaddafi er truandes til å bruke alle sine militære ressurser på å beholde makta og nedkjempe sine landsmenn som er imot han. Det kan bli en langvarig borgerkrig. Han skal også ha brukt flyangrep mot egen sivilbefolkning. Men store deler av hans hær har gått over til opprørerne mot han. Gaddafis regime går åpenbart mot en slutt, men det kan bli en enda mer blodig kamp enn det hittil har vært. Se også reportasjene i Dagens Næringsliv i dag (ikke på nett?).

Invasjonsstyrkene er selvfølgelig ikke velkomne av den libyske alliansen som vil kvitte seg med regimet til Gadaffi. Men her står store økonomiske interesser på spill. Libya står for 2,2 % av verdens oljeproduksjon. Viktigere er det at det for USA og dets allierte i Europa nå er på tide å signalisere klart til opposisjonelle grupper i land som Algerie, Jemen, Jordan, Saudi-Arabia og Syria: Gjerne demokrati og bedre sosial fordeling, men vi skal ikke ha noen redusert innflytelse! Israels rett til fortsatt ekspensjon og fortrenging av palestinerne, gjelder fortsatt, og er viktigst for oss! — Hvis ikke kommer fredsprisvinner Obama og tar dere! Igjen.

tirsdag 1. mars 2011

Helsemilliarder til lokal sløsing?

Denne kommentaren til en politisk artikkel i Dagens Næringsliv lørdag, ble i dag refusert av avisa:

Buskerud Ap vil legge ned de regionale helsetiltaka og dele opp Helse Sør-Øst, og fremmer forslag om det på Aps landsmøte. Forslaget kommer etter at Buskerud-politikerne tapte kampen om å flytte Drammen sykehus til en nedlagt dynamittomt på Gullaug i Lier. I Stortinget støttet også Høyres ledere Erna Solberg og Jan Tore Sanner Gullaug-alternativet. Men de møtte motstand fra de mektige Høyre-partiene i Asker og Bærum for sin Gullaug-kamp. Alle i Asker og Bærum så et nytt monstersykehus på Gullaug som en trussel for sitt Bærum sykehus. Og argumentene fra bl. a. Bærum fikk politisk gjennomslag: Helsedepartementet og regjeringa sa nei til Gullaug. Det ble et stort politisk nederlag ikke bare for Martin Kolberg, men også for Erna Solberg. Et nederlag Solberg hittil har sluppet ubemerket fra.

Alle partiene i Buskerud kjempa knallhardt mot sykehuset i Drammen og for Gullaug med ekstraordinær partidisiplin. Ikke av hensyn til pasienter og helse, men for muligheten til å bruke statlige helsemilliarder til ny lokal stedsutvikling og vegbygging. Det gir svaret på det spørsmålet leder i Aust-Agder Ap, Linda Verdal, stiller i DN: «Hva er det man skal oppnå?». Verdal peker også helt korrekt på at Buskerud Ap forveksler det å være uenig i de politiske beslutningene med mangel på politisk styring. Det er et riktig prinsipp at det er valgte politikere som skal styre helsepolitikken som all annen politikk. Men når det dreier seg om offentlige midler på riksplan, må de styres fra dette nivået. Hvis Aps landsmøte endrer politikk slik at lokale og regionale interesser får kontroll over statlige helsemilliarder for å bruke dem til ny lokal stedsutvikling som veger, må en slik politikk motarbeides.