mandag 30. juni 2014

Arbeidsinnvandring: Kommer innvandrerne i arbeid?

En debattant i Klassekampen, som undertegner seg med «medlem i Rødt», Torgeir Salih Holgersen, tidligere i SV og nå aktiv i nettstedet «Radikal portal», får tilynelatende lett på trykk innvandringsentusiastiske innlegg i Klassekampen, og har i  flere innlegg skrivi om arbeidsinnvandring med særlig kritikk av Ottar Brox. Det er særlig Brox sin hovedpåstand om at overskudd på arbeidstakere fører til lavere lønn, som Holgersen er så uenig i. Holgersen ønsker at det kommer flere arbeidsinnvandrere til Norge, og kritiserer dem som er uenig med han. Det er ikke lett å forstå argumentasjonen for Holgersens ønske om flere arbeidsinnvandrere til Norge. Det jeg klarer å forstå er at hans hovedpoeng er at hvis vi ikke åpner for mange innvandrere, så vil Norges Bank og/eller regjeringa uansett sørge for tiltak som setter ned reallønna for arbeidstakere flest. Derfor kan vi like godt la alle som vil innvandre med påstand om at de vil jobbe her, få komme. Altså at Holgersen hevder at det finnes kun en eneste mulighet, vi må bare ta imot flere innvandrere som arbeidstakere, ellers kan det gå det norske arbeidende folk enda dårligere. I debatten i Klassekampen slapp også Bjørgulv Claussen og Elisabeth Reehorst (som også vil ha flere innvandrere av alle slag) til. Mitt innlegg om  i hvilken grad (arbeids-)innvandrerne kommer i arbeid, for å få diskusjonen litt over fra moral til fakta, ville ikke Klassekampen trykke mens diskusjonen pågikk. Og ikke seinere heller. Men her er det:

Det er mange som i Klassekampen argumenterer for økt arbeidsinnvandring. Det er en diskusjon ofte løsrevet fra fakta om arbeidsinnvandringen.

Slik tall finnes. Som i NOU 2011:7, også kalt Brochmann-utvalget. Der er konklusjonen klar: For få av innvandrerne jobber. I følge Brochmann-utvalget er andelen arbeidsinnvandrere i arbeid lavere enn 60 % i 2009. Og det gjelder arbeidsinnvandrere sett under ett. Innvandrere fra Sentral- og Øst-Europa har en sysselsettingsfrekvens som er 12 % lavere enn hos nordmenn ved utgangen av 2009. De fra Irak, Afghanistan og Somalia har en arbeidsfrekvens på 32 %, trass i at de er svært unge. Sjøl blant pakistanere som har vært her lenge, annengenerasjon inkludert, er det bare 65 % av mennene og 32 % av kvinnene som er i arbeid. Arbeidsfrekvensen synker enda mer for pakistanere med alder enn for nordmenn. To av tre pakistanere som kom før innvandringsstoppen i 1975, har nå uførepensjon. 43 % av polakkene var uten arbeid i 2010. Nå betaler vi norske trygdeytelser til minst ti prosent av dem — i Polen.

Framtidas norske arbeidsplasser finnes ikke for lavt utdanna arbeidsinnvandrere. De som får arbeid vil ofte bidra til å hindre økt effektivisering av produksjon og tjenester, slik som i byggebransjen.


Det å legge til rette for arbeidsinnvandring der for få av dem kommer i varig arbeid, fører til økte trygdeutgifter. Den økninga var ikke forutsetninga når vi vedtok dagens gode norske velferdsordninger, og de vil neppe kunne opprettholdes verken politisk eller økonomisk med et slikt omfang. Som det hevdes i Brochmann-utvalget: Det er ikke «sannsynlig at landets velferdsregime vil bestå i dagens form, hvis innvandringstakten fortsetter å øke slik den har gjort, særlig de siste 20 årene, og med overvekt av folk med lave kvalifikasjoner». Politisk vil økt arbeidsinnvandring kombinert med økende arbeidsledighet blant dem er oppvokst i landet gi gode muligheter for å sette grupper opp mot hverandre for å skjære ned velferdsytelsene — for alle.

lørdag 28. juni 2014

Å nyta moralsk høgverd

Dette innlegget står på trykk i Dag og Tid nr 26 for 27. juni 2014:

Politisk redaktør av den danske Weekend-avisen, Arne Hardis, hevder i ein samtale med Jon Hustad i D&T nr 22 at «Det gjev ikkje meining å kalla ein fjerdedel av danskar for rasistar eller høgreradikale». Men for mange i Noreg gir det svært stor meining, og ikkje minst nyting, å hevda det. For det gjer ein sjølv så mykje betre. Med god samvit og omsutsfullt sinnelag. Terje Tvedt har i boka «Utviklingshjelp, utenrikspolitikk og makt» skrivi om det norske utviklingsmiljøets «opphøyde beskrivelse av seg selv» og «moraliseringens diskursive herredømme». Tvedts treffande påpeikingar av dei norske haldningane til utviklingshjelp, det han kallar «det sørpolitiske prosjekt» og eit «dannelsesprosjekt» samlar han i omgrepet «det nasjonale godhetsregime». Det meiner eg i fullt mon og gjeld i saker som dreier seg om innvandring, «rasisme» (kva er eigentleg det no for tida?) og motstand mot like rettar og plikter for alle.

Såkalla «venstreorienterte» personar og parti høyrer med til dei velutdanna og høgtlønna personane i Noreg, ofte offentleg løna. Korleis argumenterer dei overfor veljarane til Framstegspartiet? Mest seg imellom, og med hån og forakt. Dei legg ikkje fram tal for kor mange som kan få komme inn i «det norske spleiselaget», til kva pris og kvifor det skal gjelda eigne regler for dei. Mange parti i Europa blir av «dei ansvarlege» utpeika som både «populistiske» og «høgreradikale», men er meir som Hardis peikar på at Dansk Folkeparti er: «eit djupt sosialdemokratisk parti med eit nasjonalt utgangspunkt». Rett nok er Framstegspartiet eit klårt høgreparti, men med ei atypisk innvandringspolitikk til eit høgreparti å vera, og det som dreg svært mange arbeidsfolk til seg. Langt meir enn dei to lilleputtpartia SV og Rødt til saman. Men SV/Raudt saman med framståande synsarar gjer eit val, prioriterer å syna godheit ved gje eit klårt inntrykk av at alle Europas og verdas fattige kan koma til Noreg, og at til dømes bruk av nikab er noko av det viktigaste å forsvara. Resultatet av dette valet vert eit større Framstegsparti — og meir økonomisk høgrepolitikk. Hardis seier at det i Danmark «er mest slutt på all moralismen …om dårleg menneskesyn …». Det kan ein diverre ikkje seia er stoda i Noreg. Problemet med «den barmhjertige samaritan» i det norske «godhetsregimet», innarbeida i lang tid, er mykje verre å vinna over. For vissa om sin eigen overlegne moral er som ein rus å nyta.

onsdag 25. juni 2014

Rom-tigging: Nordmenns ansvar — i Norge?

Dette innlegget står på trykk i Klassekampen i dag under overskriften «Fattige romfolk — mitt ansvar?». Henvisninga til Terje Tvedt sitt begrep «det nasjonale godhetsregime» i forbindelse med de mektige hjelpeinstitusjonene redigerte KK bort:

Den sterkt engasjerende diskusjonen om tigging dekker over spørsmålet om hvordan sosiale problemer skal løses, hvem som har ansvar hvor og hvem som skal finne seg i hva av samfunns-problemer. Kampen for tigging går inn blant de spørsmåla som mobiliserer folk over hele Europa mot elitene. Der elitene vil ha leire av tiggere fra andre land til å bo på offentlige plasser og friluftsområder bare ikke der de sjøl bor. Den norske velferden med offentlige sosiale ytelser og goder som eliten motarbeider, vil den samme eliten øke med flere mottakere. De vil ha  med flere i «spleiselaget»s utgiftsside, mens de arbeider for at inntektene reduseres.

Jeg savner tiggetilhengernes argumenter for at det er norske innbyggere som har det moralske personlige ansvaret for å løse et av Europas minoritetsproblemer, ja kanskje egentlig alle minoritetsproblemer — og fattigdomsproblemer — i hele verden.

Tigging som politisk strategi for fattigdomsløsning har for radikale før i tida, de som går til roten av problemene, ikke vært løsninga før de individuelle menneskerettighetenes storhetstid. Men derimot krav om politiske og økonomiske endringer og samfunnsintegrering med rettigheter — og plikter.

Det å tigge, bokstavelig talt på sine knær, innebærer også bruk av makt. Tiggerne bruker makt til å si til de forbipasserende at «det er din skyld, du har plikt til å hjelpe meg, det er du som bestemmer om jeg og mine skal holdes nede i fattigdom eller ikke». Det mener mange norske arbeidstakere, og innbyggere, er urettferdig, og feil. Med sin kunnskap om radikale økonomiske omfordelinger. Jeg er blant dem. Mange synes det er ubehagelig å få denne personlige anklagen mot seg (ikke jeg, for jeg avviser anklagen). Men jeg ser at mange «venstreorienterte» dyrker denne anklagen om at nordmenn har et personlig ansvar for romfolkets fattigdom — i hele verden. Slik hele den norske ideologien for «utviklingshjelp» med sine mange politisk og økonomisk mektige institusjoner legger til grunn. Det Terje Tvedt kaller «det nasjonale godhetsregime».

Bortsett fra de moralske anklagene: Jeg savner argumentene for nordmenns ansvar for de av romfolket i Romania som har så god råd at de kan betale den lange kostbare reisen til høykostlandet Norge. Heller ikke kommer tilhengerne av tilrettelegging for tigging med tall på hvor mange romfolk som til hvilken kostnad skal få komme til Norge. De undertrykte minoritetene i Romania utgjør opp til 10 prosent av befolkninga, det vil si nærmere to millioner.  Er disse det norske spleiselagets ansvar — i Norge?

Når tiggetilhengernes krever tilrettelegging for romfolkets tigging i Norge, betyr det at en sier at tigging er tiltaket for romfolkets fattigdomsløsning. Og at en selvfølgelig ønsker at flere skal komme til Norge for å fortsette sitt tiggerliv.

Det er hevet over tvil at romfolk og andre minoriteter i Romania er utsatt for urimelig og undertrykkende behandling. Men jeg forstår ikke at løsninga på det er tigging i Norge. For eksempel obligatorisk skole og utdanning for rumenske romfolk i Norge, hvor naturlig og effektivt er det?

Vi kan bare bruke våre ressurser økonomisk og politisk til enda mer kraftfullt å tvinge regimet i Romania, og i landene i Europa ellers, til å behandle romfolk annerledes. Slik at de kan føres inn i et moderne samfunnsliv på en verdig måte. Det er viktigere enn å la seg styre av ideologier om å bevare kulturelle tradisjoner.

mandag 16. juni 2014

Slumphell Kumpheld om Stortingets vedtak om ny Nobelkomite og nye regler for komiteen


www.politikus.no har fra den litauiske superdoktorgradsstudenten Slumphell Kumpheld mottatt informasjoner om et stortingsvedtak få andre medier ennå ikke har rukket å bringe videre. Det er ikke trykkeplikt for innsendte bidrag i Norge, og vi kan selvfølgelig ikke bekjentgjøre meningene til alle som ønsker sine forskrudde meninger bekjentgjort. Men siden dette ikke er en hvemsomhelst, men faktisk en som ønsker å begynne på et EU-støttet superdoktorgradsstudium i Litauen om demokratiets kamp mot de mange voldelige radikale totalitære intolerante, har politikus i samsvar med vanlig redaksjonell praksis for vurdering av innsendere — der vedkommendes framstående eller kommende betydelige samfunnsposisjon er avgjørende momenter — kommet til en treffsikker og robust avgjørelse om likevel å videreformidle Kumphelds doktorerende informasjoner:

Stortinget melder i dag søndag om følgende enstemmige vedtak etter et søndagsmøte (søndager er nå innført som fast ekstra møtedag i Stortinget i lojalitet med de mange nye søndagsarbeidende):

1. Stortinget presiserer, robust, at det ikke er noen sammenheng mellom Stortinget og Nobelkomiteen. Antatt viktige enkeltpersoner og representanter for stater som hevder noe annet, vil av Nobelkomiteens sekretariat få tilsendt et bilde av den norske F-16-skvadronen med rapporten fra Norges vellykte robuste og treffsikre bombing av Libya med personlig dedikasjon av Bård Vegar Solhjell.

2. Stortinget sier seg svært fornøyd med at eksperten på amerikansk politikk og kald krig, Olav Njølstad, er blitt Nobelkomiteens nye sekretær. Stortinget vil særlig slutte seg til Njølstads understreking av viktigheten av kunnskap om USAs politikk for å tildele fredsprisene mest mulig treffsikkert og robust.

3. Stortinget utnevner følgende til nye medlemmer av Nobelkomiteen:
Leder: Thorbjørn Jagland (gjenvalg), nestleder Carl I. Hagen. Videre professorene i statsvitenskap Janne Haaland Matlary og Bernt Hagtvet og journalistene Hans-Wilhelm Steinfeld og Harald Stanghelle. Reserver: Anders Giæver, Zbigniew Brzezinski, Hans Petter Sjøli (som har søkt om navneendring til Sjølie), Benjamin Netanyahu og Christian Borch. (Reserver utenom reserver på benken, altså på tribunen: Knut Olav Åmås fra Fri Fred og Helge Øgrim, kontrollør av samfunnsoppdrag.)
Stortinget kommenterer selv utnevnelsen av den nye komiteen med at «det er fortvilende at så få forstår at det overhodet ikke er noen sammenheng mellom det politisk folkevalgte Stortinget og Nobelkomiteen.»

4. Stortinget har videre vedtatt nye robuste og treffsikre regler for arbeidsmåten i komiteen:
a) Utnevningen som komitemedlem er livsvarig (på det vilkåret at Nato får prisen for 2014).
b) Medlemsvervet går i arv, først til eventuell ektefelle, deretter til livsarvinger hvis de har bestått det totale grunnfaget av Hagtvets totalitetskurs.
c) Priser kan tildeles avdøde (det er viktig å hjelpe arvingene til fredskrigerne).
d) Åpenbare forbigåelser/forglemmelser fra tidligere komiteer, som for eksempel manglende pris til presidentene Reagan og Bush-ene, skal revurderes.
e) Prisen kan også tildeles komitemedlemmene hver for seg eller samla, helt eller delvis.
f)  Det er mulig å få prisen flere ganger. (Det er særlig nyvinningen fredsdroner som gjør Obama aktuell til å få den for andre gang. Gjentatte geniale tildelinger fra komiteens side vil nå også kunne premieres flere ganger (beløpet tas av rentene)).
g) Ved stemmelikhet har lederen ikke dobbeltstemme, men det blir slåsskamp (uten promillekontroll) mellom Steinfeld og en representant for motparten for å kåre fredsprisvinneren. (Det er ingen regler for slåssingen). De Steinfeld setter ut av spill, blir straks erstattet av de robuste reservene (gjerne før kampen er over).

        Kumpheld har også overbrakt til www.politikus.no, robuste
        ubekreftete rykter hun har oppfanget via sine kontakter i NSA
        om på hvilket grunnlag komitemedlemmene har akseptert
        Stortingets oppnevning:
For Jagland var det viktigst at medlemmene nå også sjøl kan motta prisen (særlig gjelder det komitelederen). Stortinget aksepterte et krav fra Carl I. Hagen om en godtgjørelse på en million Euro i året for nestledervervet, og sammen med Matlary ble Hagen lovet av Stortinget at også republikanske og ikke bare demokratiske  amerikanske presidenter heretter skal kunne få prisen, jf også utnevningen av Njølstad. Til Matlarys glede uttrykte Stortinget (NB og obs!, reds bemerkning: nok en robust understreking: som ikke har noe med prisutdelingen å gjøre!) at Paven burde vurderes som prisvinner hvert år. 
Hagtvet ble lovet at robuste krigere som enkeltvis, i militser eller i hærer som i rettferdig vrede har drept og henrettet personer fra de mange utålelige totalitære grupper og regimer (nettopp for å eliminere den viktigste årsaken til krig), skal bli det nest viktigste kriteriet for Stortingets Nobelkomite (etter republikanske amerikanske presidenter). 
Hagtvet stilte også som vilkår for oppnevningen at hans tidligere student undervisningsministeren skal be Universitetet i Oslo å omgjøre utnevninga av Sigurd Allern til professor i journalistikk i 2002, slik at Hagtvets kone Guri Hjeltnes i stedet kan få den professorstillinga hun rettmessig skulle fått i 2002 — som den ikke-totalitære hun er og som Hagtvet kjenner ekstra godt til at hun er. Kravet er at Allern treffsikkert gis robust avskjed med krav om tilbakebetaling av all utbetalt professorlønn. Tilbakekrevd lønn fra Allern i tolv år, sammen med renter av Hjeltnes´ uteblitte lønn i tolv år, skal gå til Hagtvets vindmølleprosjekt på Svinesund. (Giæver og Sjøli(e) arbeider for øvrig med et fembinds verk om Hagtvets vindmøller, utgitt på det nye fellesforlaget til Stortinget, Nobelkomiteen og Civita, under redaksjon av Bård Larsen). 

Stanghelle er utnevnt av Stortinget som en ekstra redaktørsikring for at det heller ikke nå blir stilt noen kritiske spørsmål til utnevningen av prisvinnerne, det skal han robust og treffsikkert avvise særlig i tilknytning til sin jobb som NRK-kommentator. (Reservene vil selvfølgelig også hjelpe til). Stanghelle vil for øvrig forrette ved alle prisutdelingene.

Stortinget har videre, samtidig som det nok en gang understreker den manglende forbindelsen mellom Stortinget og Nobelkomiteen (kan ikke bli gjort for ofte) forutsatt at de som slipper inn på Nobelkomiteens pressekonferanser der komitemedlem «Eg ska´ knuuse deeg!»-Steinfeld er til stede, minst bør tilfredsstille kravene til Bokseforbundets  blodige belte.


Men for at det ikke skal være noen tvil, dette har ikke noe med bloggen politikus.no å gjøre, snarere tvert imot. Vi tar sterkt avstand fra Slumphell Kumphelds reaksjonære skriverier og den presseetisk uforsvarlige videreformidling av de ubekreftete ryktene om de hemmelige forhandlingene om de nye komitemedlemmenes krav for oppnevning. Påstandene er simpelthen så åpenbart feilaktige, plumpe og ondsinnede at alle bare vil føle medlidenhet med Kumpheld. Viktigst for avgjørelsen har vært å respektere ytringsfriheten særlig fra personer i land som har ligget under for totalitære regimer, grupper, enkeltpersoner eller fått sympati fra utilsikta (?) totalitærtilhengere (de er nok de verste og må straffes hardt). Vi føler, under sterk tvil, men under en samla helhetsvurdering, oss trygg på at dette er en robust og treffsikker avgjørelse.

torsdag 12. juni 2014

Bybanen over Bryggen: Trikk og fotgjengere går fint!


Dette innlegget stod på trykk i Bergens Tidende 5. juni i år:

Som daglig leder av Aksjon Nærmiljø og Trafikk ble jeg på begynnelsen av 1990-tallet intervjuet her i avisa. Intervjuet fikk overskriften «Synes synd i Bergen». Det var fordi Bergen som få byer, om noen i Europa, satset på å fylle sentrum med bilveger. Jeg husker også at jeg var på et møte sporveisarbeidernes forening for å bidra til å støtte opp om arbeidet for Bybanen. Bergenspolitikere skal ha ros for tiltaket Bybanen. Men det er bare halvgjort og delvis, dette tiltaket.

Det viser seg ikke minst i det uforståelige vedtaket om at Bybane foran Bryggen er skadelig, men derimot ikke verken busser eller biler. Jeg ser dette bare som en rest av den særegne europeiske kampen for å fylle bysentrum med biler.

For det lar seg nemlig fullt mulig å kombinere trikk og fotgjengere på samme areal. Slik er det i Zürich og i Freiburg, begge byer som har satset på miljøvennlig og folkevennlig bysentrum. Og Bergens bystyre trenger ikke å reise lenger enn til Oslo for å se at fotgjengere og trikk lar seg kombinere på samme areal, nemlig på Rådhusplassen, Norges viktigste folketorg. Også i Oslo kjempet trikketilhengerne på Rådhusplassen i motbakke lenge, men til slutt klarte vi å overbevise politikerne der til å gå med på det.
Vil Bergens politikere ta lærdom av de andre trikkebyene, eller vil de fortsette sin kamp for bilene i sentrum på bekostning av Bybane, syklister og fotgjengere?


Fotball-VM: Hvem vinner? Bare ikke England!

Spådommene og ønskene for utfallet av fotball-VM er mange. For meg er det viktigste: Bare det ikke blir «England»! Alle de norske fotballinteresserte med «engelsk sjuke» — som Rune Bratseth helt rett har karakterisert dem som — dem ønsker jeg ikke den triumfen de så ofte forgjeves har håpa på.

Men hvem vinner? Sjeldnere enn i noen annen fotballturnering, blir det en sensasjonell vinner i et VM. Uruguay vant i 1950, Sverige kom helt til finalen i 1958 på hjemmebane, og England vant i 1966 på hjemmebane (etter et feildømt mål). Disse resultata er VMs mest overraskende og uventa resultater. For det er som regel VMs hittil beste nasjon, Tyskland, flestvinnende Brasil eller Italia/Spania som vinner VM i fotball.

Hvorfor det er slik, kan ikke eksakt forklares. Min umiddelbare tanke om «kultur» og «tradisjon» holder ikke. Sjøl om det kan virke sånn, som når det uerfarne Nord-Korea rundspilte erfarne Portugal i 1966 i første omgang og leda 3-0 til pause, men likevel tapte. 

Fotball er et spill, en idrett, hvor favoritten taper i 45,2 % av alle kamper. Målt etter å ha gått gjennom 43 000 fotballkamper. Forfatterne av boka «Tallenes tale - Alt du tror om fotball er feil», Chris Anderson og David Sally, har personlig oppsummert tusenvis av fotballkamper og lagt fram et utall av andre statistikeres gjennomgang av hva det er som betyr noe i fotballkamper. Flaks betyr svært mye i fotball. Professor i treningsanalyse og dataanalyse i idrett, Martin Lames, også ansatt i Augsburg og Bayern München, har gått gjennom video av over 2 500 skåringer i VM- og klubbfotball. De fastsetter flaksens betydning, for «heldige» skåringer, til nøyaktig 44,4 %. Heldige skåringer inntreffer mest på stillinga 0-0, kom disse også fram til (for da spiller laga fortsatt etter sitt system).

Men ingen er likevel bedre til å spå utfallet av fotballkamper enn «bookmakerne». Trass i denne høye andelen av flaks og tilfeldigheter, bookmakerne tjener penger, masse penger. Det betyr at de har et system for å vurdere sannsynligheten for kamputfallet som treffer godt nok, tross den store betydninga flaksen har og hvor ofte favoritten taper. 

Dagens Næringsliv har i sitt Magasinet 17.06.14 fått noen i PwC Deals til å «regne ut» vinneren. Underveis konsulterer i artikkelen flere andre norske forskere, og konkluderer til slutt med at det blir Spania mot Brasil i finalen. Ikke særlig sensasjonelt forslag. Goldman Sachs setter sannsynligheten for brasiliansk seier til 46,5 %. Summen av bookmakene gir vel denne sannsynligheten: Brasil foran Argentina, Spania og Tyskland.

Etter noen uker er det fort glemt hvem som vant VM. Pampene i FIFA og tv-kanalene teller sine økte inntekter, og vanlige folk i arrangørlandene må betale så det svir for ekstravagansen.

Det er merkelig at fotball-VM fortsatt fenger interesse, i ei tid der de mest taleføre og innflytelsesrike menneskene, særlig universitetstilsatte i Europa, nærmest betrakter entusiasme for en nasjon på linje med nazisme. Fotball-VM er ei tid da tilhengerne av multikulturalisme lider. Likevel har landslagsfotballen for lengst tapt for klubbfotballen, både økonomisk og ikke minst i internasjonal oppslutning. Verken landsdelslaget England i staten Storbritannia (hvorfor får staten Storbritannia stille med fire lag i internasjonale konkurranser?) eller det spanske landslaget kan måle seg med den internasjonale oppslutninga om Manchester United eller Barcelona. For spillerne er VM knapt som en ekstrajobb å regne. De ukentlige millionlønningene i klubbene er viktigere enn æren for å vinne for en stat de knapt vil betale skatt til.

De intellektuelles drømmer er nok mest tilfredsstilt av staten Østerrike. Staten som frivillig underordna seg sin utflytta landsmann og var strålende entusiastisk for å komme under tysk kontroll i 1938. For flere tiår sida begynte Østerrike å kjøpe opp utlendinger og gi dem østerriksk pass for å få dem på sitt landslag, på samme måte som klubber kjøper opp spillere.

Noe av det beste Dag Solstad skal ha skrivi om fotball, er at det ikke går å se en fotballkamp uten å holde med ett av laga. Jeg har ikke så sterke ønsker om hvem som skal vinne. Det viktigste er at landsdelslaget England fra staten Storbritannia ikke vinner. Norske fotballtilhengere er helt forskrudd engelskorienterte, og de holder ofte mer med et engelsk klubb- og landsdelslag enn et norsk lag. Jeg unner rett og slett ikke alle de «norske» fotballtilhengerne en slik seier. Ranet i 1966 får holde. Det ville fryde meg om «England» tapte alle kampene, og hvertfall at de ikke kom videre til utslagskampene. Så får de «norske engelskmenna» nok en gang oppdage sannheten om sin manglende fotballforståelse.

Jeg ser spørsmålet om seier i VM først og fremst som et subjektivt politisk spørsmål, som de små mot de mektige. Da er det best at et lag fra Afrika, som Nigeria, Kamerun eller Ghana vinner. Men mest et lag som Vestmaktene har veldig imot. Ut fra dagens aktuelle politiske situasjon vil det selvfølgelig være aller viktigst om Iran eller særlig Russland vant. Russland som vinner av VM: Det ville virkelig vært en «trøkk seksten» for Obama, Merkel, Jagland og Juncker!

Likevel, jeg nøyer meg med engelsk fiasko og gjerne tysk seier som et pek til «norske» fotballentusiaster. Kommer Tyskland til finalen, skal jeg se den på storskjerm på Brandenburger Tor. Hvis Tyskland-Nederland i finalen: Måtte Nederland hevne tapet i 1974! (Amsterdam i stedet, da?)


mandag 9. juni 2014

Reiulf Steen: Et visjonært forbilde for venstreorienterte?

Fra Klassekampens
forside 06.06.14
Tidligere leder av Arbeiderpartiet, tidligere ambassadør og samferdselsminister, blant mange andre verv, Reiulf Steen, er død nær 81 år gammel. Hans familie og venner sørger forståelig nok ved hans bortgang. For oss som ikke har et personlig kjennskap til han, men er opptatt av politikk, er det naturlig å prøve å oppsummere det politiske livsverket til en av Arbeiderpartiets ledere.

Reiulf Steen var leder for Arbeiderpartiet fra 1975 til 1981, og satt før det i sentralstyret og var stortingsrepresentant fra 1977 til 1992. På Stortinget var han leder for flere komiteer, blant annet utenrikskomiteen og var visepresident. Altså en sentral politiker i Arbeiderpartiet og i Norge.

Som medlem av AUF på Bryn rundt 1961, skreiv gruppa mi et svar på studiesirkelen om hva sosialisme er. Jeg husker vi var ganske stolte over at vi fikk «M» på den besvarelsen, og at Reiulf Steen var den som retta svaret vårt og ga oss den karakteren.

Hva slags politikk stod Reiulf Steen for? 
«Den visjonære arbeideren» omtaler Klassekampen han som på forsida. Han som var tilhenger av Nato, norsk EU-medlemskap og var leder for «Europa»-bevegelsen fra 1999-2001. Hans periode som samferdselsminister i et drøyt år på begynnelsen av 1970-tallet må vel sies å ha vært svært lite prega av visjoner og grunnleggende nasjonale samferdselsspørsmål. Det er vanskelig ut fra hans samla politiske innsats å forstå at disse verva skal ha vært så veldig visjonært og venstreorientert utført. Han var riktignok leder av likestillingsrådet, og gjorde forsøk på å oppheve forskjellen mellom «ånden og hånden» i skolepolitikken. Han var i de siste åra mot Afghanistan-krigen og satt som nestleder i Attac. Men dette hadde verken noen særlig betydning innad i Arbeiderpartiet eller for den riktige motstanden mot den politikken Ap fører an i.

Mange fikk kanskje sympati for Steen fordi han blei fjerna av fløya til Gro Harlem Brundtland som partiets leder og forvist til Sør-Amerika som ambassadør. Som det står på regjeringas egne hjemmesider (henta 08.06.14): «Brundtlands forhold til partileder Reiulf Steen var anstrengt, og Steen trakk seg under Arbeiderpartiets landsmøte på Hamar i april 1981.» Med Gro Harlem Brundtland blei det fart i den markedsøkonomiske retninga for Ap og som innleda det taktskiftet som Stoltenberg aksellererte med kraftige pensjonsnedskjæringer, privatisering av sentrale statsinstitusjoner og en aggressiv imperialistisk militær politikk. Steen hadde da for lengst mista tillit hos den fløya som kontrollerte Arbeiderpartiet. Sjøl Thorbjørn Jagland blei for mye for dem som kontrollerer Arbeiderpartiet. (Om ikke ei fra Huk aveny på Bygdøy, så en fra Gråkammen på Holmenkollbanen).

Men stod Reiulf Steen egentlig for en annen politisk retning enn Gro Harlem Brundtland? Han var jo ikke uenig i noen av de politiske hovedspørsmåla økonomisk eller i utenrikspolitikken. Kanskje vurderte de i Ap, «de som snakket sammen», at han ikke var personlig egna nok? Jeg kan huske at AKPs ledelse skreiv at da Reiulf Steen leda partiet, var han var den svakeste lederen Ap noen gang hadde hatt. (Hvilket grunnlag hadde AKP-lederne for å hevde det — var det bare en frekk påstand?) Det var sannsynligvis likevel riktig på grunn av den manglende personlige styrken han viste i interne kamper i det partiet som ikke er «en søndagsskole». Men også de reelle styrerne av Ap, «de som snakket sammen i bøttekott», vurderte Steen på samme måte som AKP-ledelsen.

Harald Stanghelle skriver om «Den tragiske storhet» i minneorda om Steen, og at han representerte «visjonær storhet og dyp tragedie». Pål Steigan omtaler Steen som en lyttende og romslig person etter en diskusjon han hadde med han i 2001. Redaktør Bjørgulv Braanen skriver i Klassekampens leder 6. juni at det var Steens store fortjeneste at han klarte å «opprettholde forbindelseslinjene til yngre generasjoner og venstresida».

Steen hedres som en venstresosialdemokrat. Men sosialdemokratisk ideologi er en svært relativ politisk ideologi. I praksis er den en redningsideologi for kapitalistisk samfunnskontroll, mer radikal jo sterkere en sosialistisk opposisjon er. Derfor blir de erklærte sosialdemokratiske partiene i Europa nå reine høyrepartier, rett og slett fordi det ikke finnes noen sosialistisk opposisjon, knapt en gang opposisjon i det hele tatt, til den utførende politikken.

Avdøde mennesker bør omtales med en viss respekt, også framtredende politikere. Men jeg har dessverre problemer med å forstå at Reiulf Steen, mangeårig partileder i Arbeiderpartiet og en som har arbeidet sterkt både for norsk Nato-medlemskap og norsk EU-medlemskap, og vært en av det offisielle Norges mest sentrale politikere, skal framstilles som et forbilde for norske venstreorienterte sosialister, til og med som en visjonær. Skjer det, sier det mest om dagens norske venstreside.