Slå sammen SV og MDG? «En sykt dårlig idé»

I Klassekampen i dag refereres det til SVs nestleder Bård Vegar Solhjell som vil slå sammen SV og Miljøpartiet De Grønne. Det etter at han har lest programmet til MGD og kommet til at SV og MGD ikke bare er like på miljøpolitikken, men også på «SVs andre kjerneområder, internasjonal solidaritet, kampen for fred og privatisering» og at MGD på «flere områder er … rødere enn SVs program».

Hanna E. Marcussen, nasjonal talsperson i MGD, sier til Klassekampen at Solhjells forslag er helt urealistisk: «Vi er et helgrønt parti med vår egen ideologi. MGD hører ikke hjemme på venstresida, slik SV gjør, men bygger politikken på en grønn ideologi». Hun mener at Solhjell leser MGDs program svært velvillig når han sier at partienes program er like. Og legger til: SVs mål om en sosialistisk samfunnsordning «er ikke noe vi deler». Hun mener at avstanden til SV er stor.

SVs ledelse er samstemt om å gå ut med denne invitten nå, men innser i følge Klassekampen at en slik ønsket sammenslåing, fra deres side, ikke er noe som kan skje veldig raskt. Derfor vil SV ha felleslister ved det kommende kommunevalget.

Det kan godt hende at SVs ledelse reelt mener at de to partiene bør slå seg sammen. Men det er vanskelig å unngå å tenke på at SV mer er ute etter å bevare sitt eget parti, og/eller gi litt positiv inspirasjon til sine medlemmer som i flere år har måttet forsvare kamelspising. Og at SV-ledelsen tenker at om de to partienes slåes sammen nå, vil SV få et fortrinn, i og med at de sannsynligvis har en mye sterkere organisasjon enn MDG, i kraft av både antall medlemmer og partikultur.

Det trenges nok mer samarbeid mellom de kreftene som er imot den rådende politikken. Men sannheten er vel at disse kreftene, som hver for seg kan være mot enkelte av politikkområdene til den rådende politikken, men ikke nok til å gå sammen. I dagens Klassekampen avviser Solhjell et samarbeid med Ap og Rødt, mens MGD vil ha også Venstre og KrF med i et miljøsamarbeid.

I Dagbladet 1. oktober i år skriver John O. Egeland  om å samle «det uklart røde og det udefinerte grønne i ett parti, kan aldri bli noe mer enn et rustent sidespor i norsk politikk» (i ingressen). Egeland omtaler ideer fra «politiske kannestøpere» som har lagt sammen stemmetallene for SV, Rødt og Miljøpartiet De Grønne og funnet ut at de tre kan bli en faktor å regne med politisk. Egeland fastslår at det er «så sterke motsetninger mellom de tre partiene at en fusjon neppe vil gi vekst eller makt. Samtidig er det en sterk selvbevissthet hos alle tre.»

Uten at det står i teksten til Egeland, så er hans kommentar utstyrt med tittelen «En sykt dårlig idé». Og det må jeg dessverre gi Egeland fullstendig rett i. Det betyr at grunnlaget for noen som helst kraftfull opposisjon mot den rådende politikken gjennom valg, pr dags dato er fullstendig utenkelig. I høyden ut over noen få finter. 

Etter min mening er det et uttrykk for at lederne i disse tre partiene, og jeg vil legge til alle lederne i ulike interesseorganisasjoner, ikke mener at den politiske, økonomiske og miljømessige situasjonen i Norge er så alvorlig at det er behov for å tenke samarbeid. Og det har de kanskje rett i? Det virker derfor som om det er lenge til, gitt kunnskapen om hvordan andre folk i verden har det, at det kan bli noen kraftig motstand mot den rådende politikken på disse områdene.

Debatt om Hustads bok «Farvel Norge - velferdsstatens fremtidige kollaps»

I Kulturhuset på Youngstorget i Oslo arrangerte Halv7, Klassekampen, Kulturhuset og Manifest Tidsskrift en bok om Jon Hustads siste bok «Farvel Norge - velferdsstatens fremtidige kollaps». I panelet satt Jon Hustad, Mimir Kristjansson fra Manifest, Aps stortingsrepresentant Marianne Marthinsen og Kristin Clemet som leder i Civita. 

Jon Hustad presiserte at han var tilhenger av velferdsstaten, og tilhenger av offentlige tilbud reint generelt. Han mente at hans bok var ei bok for velferden, ikke mot den. Det ville ikke bli noe i nærheten av et brutalt samfunn om hans forslag blei gjennomført, sa han. Han mente at hvis en så på forholdet mellom inntekter og utgifter, var ikke nivået på dagens velferdsordninger bærekraftige. Hans forslag var at uførepensjon, alderspensjon og sjukepenger alle settes ned til 60 % av tidligere inntekt. Et forslag han kalte 60-60-60.

Mimir Kristjansson, også han tidligere Klassekampen-journalist, nå redaktør i Manifest Tidsskrift, innvendte at Hustad var svært deterministisk og var katastrofe- og sammenbruddsorientert som en gammel AKP-er. I en anmeldelse av boka i sitt eget tidsskrift skriver Kristjansson at Hustads bok er «gjennomsyret av antihumanisme og mistro til folkestyret». Kristjansson mente at spørsmålet om velferdsstatens framtid dreide seg om politiske valg. Vi kom til å få økende privat forbruk, og skal ikke noe av denne økninga brukes til offentlig velferd, spurte han? Videre pekte han på at Hustads tydeligvis mente at svaret på Norges problemer «var å finne på trygdekontoret, og ikke på arbeidsplassene». Det gjør at debatten ikke handler om å skape verdier, bare hvordan de skal fordeles. Og at det er de nederst som skal betale med dårligere økonomi.
Kristjansson hevda videre at økt privat vekst ville gi rikfolk mulighet til å bruke samfunnets ressurser i form av bygningsarbeidere til private slott, framfor å bruke de samme ressursene på samfunnsmessige fellestiltak som sjukehus. Eller som de blei hevda alt i 1960-åra: Bygg barnehager - ikke bankplasser!

Hustad derimot hevda at det ikke blir noen privat vekst i framtida, og at privat forbruk vil reduseres. Og at det vil føre til at politikerne bestemmer over 80 % av samfunnets økonomi.

Kristin Clemet mente at Hustads bok bare er en pessimistisk utgave Perspektivmeldinga, Stortingsmelding 12 2012/2013. Hun berømmet Hustad fordi han var den som hadde klart å få til en nødvendig debatt om de forholda Perspektivmeldinga reiser. Clemet sa at det egentlig ikke var så mye som skulle til av reduksjoner. Hun hevda at om vi hadde jobba like mye som på Island, så hadde vi klart det. Og hvis vi jobba like mye som i Sverige, så ville vi gått med overskudd på statsbudsjettet. Clemet mente at valget ikke stod mellom å øke skattene eller svekke velferden, men å få mer ut av arbeidslivet; det vi skaper. Derfor er det viktig at vi bruker våre mange ressurser nå på å skaffe oss vekst i framtida som infrastruktur, utdanning, forskning og det hun kalte vekstframkallende skattelette — alle tiltak som ville skape produktivitetsvekst, hevdet hun. 

Marianne Mathisen fra Ap tok opp det med viktigheten av offentlig arbeid. Hvorfor skulle bare en privat jordmord være  effektiv og nyttig, mens en offentlig ansatt jordmor bare var en utgift? Skillet mellom privat og offentlig virksomhet er kunstig. Offentlig tjenesteyting legger til rette for produktivitet, til å stimulere privat sektor. Mathisen mente ellers at Hustads forslag ville øke de økonomiske forskjellene mellom folk.

Det var litt snakk om endring av pensjonsalderen. Da mente Kristjansson at det heller burde være de yrkene der levealderen var høyest som burde få sin pensjonsalder økt. Og at det ikke skulle være lik økning, slik at de som hadde de tyngste yrkene og kortest levetid, ikke skulle få sin pensjonsalder økt. 

Velferdskommisjon?
Det ble nevnt på møtet i går at Gudmund Hernes har pekt på behovet for en offentlig kommisjon for å vurdere den framtidige bærekrafta for velferdsstaten. Hvertfall KS-leder Halvdan Skard pekte i 2008 på det. Som vel både Hustad, Clemet og Mathisen var inne på, så hadde politikerne den kunnskapen som trengtes for å gjøre de nødvendige nedskjæringene, men de turte ikke. Men med et nedskjæringsforslag fra kommisjonen ville det bli lettere for politikerne å si ja. Slik pensjonskomiteen klarte å få politikerne til å skjære ned pensjonene.

Solidariske nedskjæringer?
Hustad, Clemet og vel også Mathisen var opptatt av det jeg vil karakterisere som «solidariske nedskjæringer». Særlig de to første. De satte uførepensjonister og sjuke arbeidstakere opp mot hverandre. For hvorfor skulle uførepensjonister bare få 65 % av tidligere ytelse (Hustad foreslår 60 %), og så skulle ikke dem med full lønn kunne tåle en nedgang fra full lønn til 90 % av lønn?
Dessuten ble det sagt, særlig av Hustad, at mange hadde vært motstanderne av reduserte pensjoner som ble resultatet av pensjonsforliket, men at det nå virka helt greit og det var ingen særlig motstand mot nedskjæringer lenger.
Clemet er også for økt innvandring for å hjelpe verdens fattige (mer seinere).

Følgene av innvandring og EØS
Hustad fastholdt at det var en kostnad for Norge å satse på innvandring. Han viste til en internasjonal undersøkelse som viste at slik kraftig innvandring Norge hadde hatt de siste åra, ville være skadelig for ethvert samfunn, der mindre og liten innvandring (og utvandring) kunne være gunstig eller ikke utgjøre et problem. 
Mathisen sa at arbeidsinnvandring har muliggjort norsk velstand nå, og Clemet mente det var en håndslag til verdens fattige at de fikk komme til Norge, sjøl på lave lønninger og sosiale vilkår enn for øvrige nordmenn, og slik bli rikere. 
I tillegg kom EØS-avtalen til å være ekstra ugunstig for oss, påstod Hustad. EØS-avtalen er tilpassa sosialordningene i EU-landa som har mye privat finansiering og er basert på hjelp i familien (og fra religiøse organisasjoner), i motsetning til de universielle norske ordningene. EØS-avtalen, hvis den ikke sies opp, tvinger fram en endring av den norske modellen og den norske velferdsstaten, mener Hustad. En åpen økonomi med universelle ordninger som trekker til seg utenlandske arbeidstakere uten slike ordninger, går bare ikke, sa han.

Virker økonomisk insentiver?
Full lønn under sjukdom koster penger. Det ble nok lagt til grunn at med reduserte sjukepenger, ville utgiftene gå ned og færre sjukmeldinger bli resultatet. I Sverige har de «riktignok fått ned det registrerte sykefraværet noe. Bak tallene ligger det derimot ikke en tilsvarende økning i sysselsettingen, som man kanskje kunne forvente av en slik aktiv «arbeidslinje». Det vi finner er en økende fattigdom og utstøting av en stor gruppe mennesker.», skriver Lars Gunnesdal i Manifest i et innlegg i Aftenposten.
Spørsmålet er ikke om økonomiske insentiver virker eller ei, men om hvilke virkninger vi ønsker å oppnå. Folk i arbeid har kanskje tatt opp betydelige lån. Reduserte sjukepenger innebærer en større risiko, og kan føre til både personlige økonomiske problemer, og ha negative samfunnsøkonomiske virkninger. I tillegg må jeg bare si at jeg synes ikke noe om å sende alle disse halvsjuke forkjøla og influensasmittende folka på jobb for å smitte kolleger og andre på offentlige kommunikasjonsmidler. Det har også en samfunnsøkonomisk kostnad.  

Konklusjon:
At det ikke blir nedskjæringer strider mot alle økonomiske drivkrefter og politiske maktforhold, inkludert avmaktsforhold og illusjoner blant de minst ressursrike, de som burde være mest imot nedskjæringene. Størrelsen på nedskjæringene vil muligens avhenge av den innvandringsøkninga ytre venstre, les Rødt og SV «med tilliggende herligheter», vil klare å få til i samarbeid med de organiserte økonomiske høyrekreftene i NHO og Virke. Høyst sannsynlig vil bare EØS-medlemskapet i seg sjøl ta knekken på den norske velferdsstatens universelle ordninger. Uten at det blir gjennomført «de mindre og lite merkbare justeringer» som Hustad og Clemet gikk inn for.

Det er sosialdemokratisk retorikk som nå også brukes av økonomiske høyrekrefter for å redusere offentlige ytelser. Det er ikke «du får sjøl ta ansvar for ditt eget liv». Det er jo også interessant å observere, sjøl om virkeligheten ikke blir annerledes enn den utviklinga vi har sett i USA.










  

Velferdsstaten, Norges svøpe? Hustads angrep er tidstypisk

Dette innlegget står på trykk i Klassekampen i dag:

Journalist Jon Hustad har fått gode motsvar, som fra Kalle Moene, på sitt angrep på den norske velferdsstaten. Som kanskje riktigere kan kalles et omfordelingssamfunn. Det norske er jo faktisk et av de mer vellykka samfunn i verden i dag, ikke minst historisk sett. Bare ett poeng mot Hustad jeg ikke har sett nevnt: han ser bort fra at offentlige stønader bidrar til økt kjøpekraft som holder liv i både bedriftseiere og deres tilsatte.

Hustads angrep ikke er noe spesielt nytt. Allerede 1973 gikk en tidligere LO-leder som sosialminister i en Ap-regjering ut mot uføretrygda (Odd Højdahl). Både en trygdedirektør og en sentralbanksjef gikk omtrent samtidig ut mot folketrygdens pensjoner, særlig alderspensjonene, som de mente var for gode. Hustads angrep kommer i en tid da det er politisk mye bedre grunnlag for slike angrep enn på 1970-tallet. Både nasjonalt og ikke minst internasjonalt.

I USA har den rikeste delen av befolkninga forsynt seg av alt overskudd fra 1973 til 2005. Uten motstand. Mellom 20 og 30 millioner av de fattigste amerikanere har sunket enda mer ned i fattigdom. Som det gikk fram av den tv-serien som ble vist i NRK for en tid sida, så framstår USAs multimilliardærer som de fattigstes talspersoner mens de indignert klager over at de knuges av skatter og at det i USA nå er umulig å leve i samsvar med «den amerikanske drømmen». I Europa lever et økende antall tyskere lever på lønninger og stønader de har problemer med å finansiere sine bo- og matgutgifter med, foruten det økonomiske fallet for alle sør-europeerne. Samtidig smuldrer de politiske kreftene som forsvarer de fattigste. Før deserterte flinke folk fra overklassen til forsvar for fattige og vanlige folk, men nå er de mest opptatt av å nøye seg med å være elite. Politisk motkraft som virker skapes ikke.

Derfor er Hustads angrep viktigere enn de påstandene han lanserer. For hans utspill er bare ett av mange varsler om hva som blir framtidas politikk. De herskendes tanker er sterkere blitt de herskende tanker, også blant de fattige og de med lavere inntekter. «Ytre høyre i støtet», brukte Klassekampen som en overskrift 16. oktober om et fransk lokalvalg. Motstanderne av økonomisk ulikhet og økende fattigdom mislykkes. De finner ikke «koden» for oppslutning, hovedgrepet politisk, og samordner seg ikke. Men engasjementet finnes likevel til venstre: Det brukes til å kreve økt innvandring av fattige fra hele verden og kritisere dem som kritiserer religiøse og kulturelle undertrykkende skikker.

Oktoberfest 2013 avsluttes

I dag, søndag 6. oktober, er den siste dagen for årets Oktober-fest, den 180. i rekka. Og det finnes bare én Oktober-fest, den på Theresienwiese, kalt Wiesn, i München, Tyskland.

Den første blei holdt i 1810 til ære for bryllupet mellom kong Ludwig den første av Bayern og prinsesse Therese. Fra først av var hesteveddeløp det viktigste ved de årlige feiringene av dette bryllupet, men med åra utvikla det seg til vellykka servering av store mengder lokalt øl i store øltelt. Dette blei svært populært. I år blei den 180. Oktoberfest arrangert. 

Oktoberfest åpnes til vanlig en lørdag ca den 20. september hvert år, og avsluttes første helga i oktober etter fjorten dager. 

I følge Der Spiegel er Oktoberfest i München verdens største folkefest. I løpet av to uker i år drikker 6,4 millioner besøkende 7,5 millioner liter øl. På denne lenka til Der Spiegel kan du også lese om at en Maß kanskje ikke inneholder en liter, at servitørene tjener mindre når prisen for en Maß er nesten 10 €, og at det faktisk er mulig å gå på en økumenisk gudstjeneste på området.


For folk i Bayern er Oktoberfest å regne nærmest som en 17. mai for nordmenn, men en feiring som varer i fjorten dager, og uten at barna er i sentrum. Voksne folk i alle aldre kler seg i de lokale bunadene, der lærbukser, Lederhosen, er et sentralt moment. Utringningene i kvinnenes bluser er heller ikke av de minste. Bayerne reiser til Wiesn når det passer dem, hverdag som helligdag, seint og tidlig i løpet av de to ukene. Barn får være med, også dem under ett år. I tillegg til mange tilreisende fra det øvrige Tyskland, og ikke minst mange fra mange andre nasjoner fra hele verden. 

Etter hvert har festen de siste åra blitt så populær langt ut over Bayern og Tyskland, at lokalbefolkninga ikke fikk plass i teltene. Internasjonale og lokale storbedrifter kjøpte seg  reserverte bord for sine lokale og internasjonale kunder og fortrengte lokalbefolkninga. Protestene lokalt blei store, som om Oslos folk ikke skulle få plass langs Karl Johan 17. mai i stedet for DNBs, Olav Thons og Rimi-Hagens oppkjøpte plasser for sine gjester, mange utenlandske. Alle reserveringene på Wiesn som stengte folk fra München og Bayern ute for deres nær 200-årige tradisjon, blei derfor etter hvert ei sak for bystyret i München. Det vedtok, for å sikre lokalbefolkningas tilgang, at det skulle bli begrensninger i hvor mange plasser som skulle reserveres, særlig i den mest populære helga, den siste i september. Bare 35 % av alle bordplassene i teltene kunne reserveres, vedtok bystyret. Så kunne folk møte opp og finne seg en plass ved bordene, uten reservering.

Dette vedtok altså den markedsorienterte politiske unionen som har hatt flertall i München mer eller mindre hele tida etter krigen. Hadde Høyre og Frp tørt å provosere pengemakta på samme måte som «kristen-demokratene» i München, å hindre DNB og Rimi-Hagen å trenge vekk vanlige folk uten reserveringer fra Karl Johans gate 17. mai? Neppe.  

Et dansk reiseselskap reklamerer likevel med at de har sikret seg reserverte bordplasser, og tilbyr dem til 5 000 kr pr person, hvis de er minst ti personer! Pakka inneholder også tillegg for obligatorisk reise og hotell som må kjøpes gjennom dette byrået.
 
På Wiesn er det ti store telt som hver tar minst 5-9 000 gjester. Bare i disse ti teltene finnes det hver dag i de fjorten dagen til enhver tid minst 60 000 mennesker. I tillegg kommer de som sitter i de mange mindre ølteltene rundt de store.  Her skal, etter det lokalbefolkninga sier, stemninga være koseligere, og du kan høre orkestermusikken bedre. 

Opp til mer enn et år i forvegen må en reservere hotellplass.  Oktoberfest er en stor næringsbegivenhet i München med kraftig omsetningsøkning. Hotell- som ølpriser er satt opp og mange får arbeid, men som regel bare til den lave tyske minstelønna, som selvfølgelig blir den vanlige lønna. 

Jeg har lenge sett fram til å ta del i en sånn ølfest med opptil titusen i vennlig samvær underholdt av ompamusikk. Å føle en vennskapelig samhørighet med mange, også fremmede, tenkte jeg at ville være «løftende», nærmest himmelsk. Men slik følte jeg det ikke sist søndag.

På søndag 29. september, mens de «borgerlige» partiene i Norge avbrøt «sonderingene» på grunn av kjerkatida, fikk vi fem norske tilfeldigvis plass på ett bord litt over kl 10. Takket være vedtaket i Münchens bystyre om begrensning av reserveringene til bare 35 % av plassene. Alle bord og enkle benker, har trang plass til ti personer. Det blir nærkontakt med ryggen til den som sitter på nabobordet.  Og før kjerketida i Norge var over, hadde vi i München rukket både to Maß øl, dvs fire halvlitere med 6 %, og en kylling. Mens folk drakk, sang og klappa og heia på å få blåseorkesteret til å begynne å spille. Noe orkesteret venta med til helt til kl 12, etter da å ha gått ut av teltet, og så gikk inn igjen spillende klappa fram av nær ti tusen stående på benkene. Stimmung!   

Kanskje det har noe med å være på livets hell å gjøre: Men det tok ikke helt av for meg som noe ekstremt entusiastisk, noe helt epokegjørende. Som når Vålerenga vinner køppfinalen. Det var ok, og veldig hyggelig — ikke minst å være sammen med fire hyggelige norske damer. Glad for at jeg har opplevd det. Men heller ikke mer enn det. Egentlig «forsynt». Følte det ikke sånn at hit må jeg igjen og igjen, hvert år, for å oppleve et av mine livs faste holdepunkter. Og at uten denne årlige opplevelsen, ville livet få en knekk. Glad er jeg for at jeg fikk årets opplevelse, med bordplass med kjente, med den ompamusikken musikken som jeg ikke altfor godt hørte. 

Men jeg anser meg, «trur eg …», ferdig med Oktoberfest i München, trass i at det var første gangen at jeg fikk plass i et telt. For saka var, at jeg blei ikke en «integrert» del av eller «kanalisert» inn i Bayerns og Münchens store lokale årsfest. Etter mange års ønske om å oppleve stemninga og livet fra en bordplass i teltet, må jeg si: dessverre.

Likevel:
Skål! Det var hyggelig, jeg er fornøyd - men det er også det. De nær hundre tusen rundt de liters store ølglassa søndagen jeg var der blei kanskje litt i overkant for meg? Jeg er slukket på øltørst og Wiesn-deltaking. Hvertfall til …

Nato — den mest selvfølgelige fredsprisvinner sett fra Norge!

Spekulasjonene om hvem som får Nobels fredspris for 2013 er i gang. Men de må ta utgangspunkt i det synet på fred som de stortingsoppnevnte politikerne har. Stortingsflertallet utnevner medlemmer  som mener at verdensfreden ivaretas av EU, Nato og at USA gjennom sin verdenspolitirolle innsetter. Norske politikere som er aktuelle for Nobelkomiteen er overbevist om at denne politikken skaper fred og lykke til alle mennesker i hele verden.

Det er denne norske felles nasjonale politiske vurderinga av verdenssituasjonen som er grunnlaget for de politiske vurderingene politikerne i Nobelkomiteen gjør. Kinesiske myndigheter har nok skjønt mer av norsk politisk virkelighet enn norske politikere og deres forlenga arm journalistene og de norske statslønna statsvitere når kineserne  fastslår at også Nobelkomiteen representerer den offisielle norske staten. Tross det offisielle Norges formalistiske motargumenter.

Nobelkomiteens tildelinger preges av at Norge er en av USAs mest lojale nasjoner i Europa utenom de øst-Eurpoeiske statene. Og de preges dermed av hva USA mener er mest fredsbevarende. Norske politikere er overhodet ikke i tvil om at fred sikres ved militær opprustning, militær «avskrekking» og vestlige samarbeidsinstitusjoner som EU og Nato. DDR-regimets hovedparole «Frieden schaffen wir auch mit Waffen», er også Stortingets og dermed Nobelkomiteens mening.

Nobelkomiteen er Stortingets oppnevnte komite. Alle norske stortingspolitikere mener at det er Nato som sikrer freden og friheten for Europas og verdens folk. Enten det dreier seg om grekere under et Nato-støttet militærdiktatur, en amerikansk invasjon i Irak eller Afghanistan eller når den norske staten  gjør et folkerettsstridig forsøk på å drepe en statsleder, riktignok en diktator, i Libya. Diktator Gadaffis problem for Vesten var ikke at han var en diktator — diktatorer er ofte populære i Vest og kan regnes som fredsstabilitatorer — men at han, Gaddafi, lenge hadde vært en trussel mot vestlige interesser, og åpenbart var en usikkerhetsfaktor for framtidige vestlige oljeinteresser.

Med den posisjonen militæralliansen Nato har i den norske makteliten, kan det ikke være tvil om den mener at den viktigste garantien for fred i Norge, i Skandinavia, i Europa og ellers i verden, nettopp er eksistensen av Nato. Nato er viktigere enn EU, etter dette synet. Ellers ville de selvfølgelig ikke vært Nato-tilhengere hvis de ikke hadde ment dette.

Tildelinga av fredsprisen til EU er en selvsagt og helt naturlig del av denne tankegangen. Ovderhodet ikke grunn til å bli overraska over den tildelinga. Men viktigere for det norske politikere kaller «fredsarbeid» enn EU, er Nato. Dette er i praksis kanskje den viktigste steinen i den norske «grunnloven». Derfor er det helt meningsløst ut fra denne «grunnloven», at komiteen aldri har tildelt Nobels fredspris til Nato. Derfor er det tid for det nå, mens det ennå er tid.

Jagland har behov for å distansere seg fra sine ungdomssynder, og har et enda sterkere behov for å håne sine politiske motstandere. Ikke noe annet enn en tildeling av fredsprisen til Nato ville oppfylle Jaglands smålige personlige og politiske behov bedre enn om Nato fikk Nobels fredspris.

Natos generalsekretær kunne jo møtt opp på fredsprisutdelinga sammen med Jagland med atomkofferten, kanskje båret fram av en knelende fredsprisvinner Obama? (Hvilket motiv for Rolf Groven!) Og hele den vestlige verden ville applaudert og hylla Norge og Jagland som en av verdens store politikere, verdig til mange svært store statuer over hele den vestlige verden.

Men har Jagland og de andre i komiteen mot til å følge sine innerste ønsker og meninger? Sannsynligvis ikke. Men situasjonen med en ny Høyre/Frp-regjering er gunstig, og en tildeling til Nato kan bane veg for enda mer spektakulære tildelinger for en komite med Høyre/Frp-flertall. Kanskje Tea Party-bevegelsen i USA kan bli en fredsprisvinner etter Nato?

Kanskje vil komiteen ønske litt ro mellom Norge og Kina  etter støtten til Kinas ekstreme markedsøkonomiske ideolog, Liu Xiaobo. Kanskje er komiteen opptatt av Norges vanskelige forhold til Kina etter tildelinga. Men sannsynligvis ikke, den mener nok at den har brakt verden et stort steg framover med tildelinga til Liu.

Det spekuleres i at Malala kan få den, hun som ble forsøkt drept av Taliban fordi hun som jente mot Koranens ideologi gikk på skole. Hun fortjener all støtte og hjelp, som alle kvinner som vil ha og bør få utdanning. Men noen som helst forbindelse til Alfreds Nobels ønske med fredsprisen om å arbeide for nedrustning av hærer, kan jeg ikke se at en slik tildeling vil ha. En  slik tildeling vil selvfølgelig provosere Taliban og ekstreme muslimer verden over, og vil neppe bli mottatt med applaus i den norske åndseliten og partiene til venstre i norsk politikk. Kritikk av alt muslimsk, moderat som ekstrem islam, sees på av venstresida i Norge som en rasistisk støtte til vestlig imperialisme.

Andre mulige fredskandidater ut fra den norske «grunnloven», er alle de som har praktisert væpna revolusjon i Tunis, Libya, Egypt og Syria. Men de utgjør jo et villniss av kandidater i disse statene, og delvis fortsatt i krig med hverandre. Tildeling til noen av disse vil ikke gi komiteen prestisje. Så disse vennene må nok vente.

Men oljestaten Qatar da? Den lille staten med 1,9 millioner innbyggere har drivi en offensiv utenrikspolitikk og deltar med tropper i mange av de væpna opprøra i Midt-Østen. Qatar er en viktig medspiller for vestmaktene som oljeleverandør, og bygger sitt næringsliv på import av arbeidere som behandles som slaver. Qatar kjøper seg internasjonale mesterskap som VM i fotball som skal gi dem internasjonal prestisje. Hadde Qatar satsa på det, kunne nok denne staten greidd å gjøre seg til en god kandidat for Stortingets Nobelkomite. 

De som burde fått fredsprisen i år, var selvfølgelig Russlands president Vladimir Putin med hans utenriksminister Sergej Lavrov. Disse har sørga for å hindre FN i å støtte nok en vestlig USA-leda krig mot et regime Vesten ønsker fjerna. Putin og Lavrov har gjennom fredelig diplomati hindra fredsprisvinner Obama i å gå til nok en USA-krig, og faktisk sørga for at Assad-regimet har gått med på en delvis nedrustning; destruksjon av krigsgassen sin. Et lager av krigsgass fredsprisvinner Obama ellers åpenbart ville gitt til opprørerne. Muligens burde Putin og Lavrov delt prisen med deler av kongressen i USA, som forhindra fredsprisvinner Obama til nok en krig med ufattelig mange drepte. 

Men å gi prisen til Putin/Lavrov vil jo fullstendig bryte med det norske nasjonale utenrikspolitiske verdensbildet. Det vil ikke bare være utenkelig, men også politisk umulig. Det finnes ikke politisk grobunn i Norge eller i Vesten for en slik tildeling, som åpenbart ville være dagsaktuelt riktig.

Nomineringene til årets fredspris innen fristen er sannsynligvis hemmelig for andre enn «pålitelige» (les underdanige) norske politiske journalister. Jeg finner ikke offentliggjort en slik liste via Nobelinstituttets hjemmeside eller andre steder. Jeg veit ikke om Nato er nominert i år. Jeg veit at Putin og Lavrov er nominert, men for seint for fristen for årets tildeling. Det som er kjent er at både Assange og Snowdon er nominert. Men for dem blir det som med Malala: De har alle gjort mye bra for en bedre verden, men ikke noe konkret for nedrusting av noen del av verdens militærapparat. Det har bare Putin og Lavrov gjort.

Jeg ser også bort fra at han som oppfører seg som om han er  Guds stedfortreder på jord, Bernt Hagtvet, vil få Nobels fredspris. Sjøl om ingenting kan utelukkes når det gjelder Jagland. Men det er vel ingen som har foreslått Hagtvet?

Det som er sikkert ved hver tildeling av Nobels fredspris er: Det er ikke de som sørger for militær nedrustning og færre muligheter til å løse konflikter med militære midler, som vil få prisen. Slik Nobel ønsket. Tildelinga vil med nødvendighet passe inn i vestmaktenes utenrikspolitiske og militære verdensbilde, av og til justert med grunnlag i noen norske politikeres sære naivistiske drømmerier.