USA – blir en dysfunksjonell stat. Smitteeffekt til Europa?

Amerikanske politiske aktører
vil ikke akseptere andre samfunns-
hjul enn sitt eget. De bryter ned
samfunnstilliten, akkurat som i
de dysfunksjonelle statene som
USA bomber og driver
økonomisk blokade av.
Foto fra pixabay.

USA strir med å holde på verdensmakta si. Men er USA også i indre oppløsning når en også der som i andre dysfunksjonelle stater ikke aksepterer valgresultatene og jobber for å fjerne valgvinneren i valgperioden med juridiske midler?

Det var ikke bare NRKs og avisenes journalister som var og er sjokkert og forferda over resultatet i det siste presidentvalget i USA. Noe som de alle har fått varig mén av. 

Demokratene i USA har satt i gang en omfattende juridisk prosess til millioner av dollar for å få fram bevis for at president Trump samarbeida med Putin og fikk hjelp av russisk produserte falske nyheter på digitale medier som påstås fikk mange nok velgere til å stemme på Trump i stedet for Clinton. President Bush ble i 2000 valgt etter tvilsomme manntallsmanipulasjoner av guvernøren i Florida, broren hans, og utropt til vinner av valget av USAs sterkt politiserte høyesterett (fem republikanske dommere mot fire demokratiske). Da Bill Clinton var president kjørte republikanerne kostbare juridiske prosesser for å få presidenten fradømt stillinga for uakseptabel seksuell atferd. Som om det var noe problem for andre enn de involverte som fru Clinton. Den første presidenten som gikk av midt i valgperioden etter å ha blitt fjerna, var Nixon i 1974.  

Fjerninga av Nixon har tydeligvis vært en inspirasjon til å få presidenter en ikke liker avsatt. Viktige politiske grupper i USA aksepterer ikke andre valgresultater enn dem de er enige i. Det er et uttrykk for manglende tillit til det formelle valgsystemet. Granskinga av «Russlandspåvirkninga» er åpenbart politisk motivert for å omgjøre resultatet i presidentvalget.

Denne nye USA-måten å drive politikk på er ikke tydelige i tradisjonelle europeiske stater, de «finner sin like» bare i dysfunksjonelle stater i den tredje verden. Noen statsledere der går ikke av etter å ha tapt valget, og opposisjons-kandidater godtar heller ikke et nederlag. De er alle bare enige om at det har vært «valgfusk». De politiske retningene knytta til de to partiene i USA godtar heller ikke andre vinnere enn seg sjøl. 

Trumps motstandere, som mediene, fram-
stiller Trump som den som ødelegger USA.
Ikke valgtaperne som vil avsette vinneren.
Forsida 20. mars 2017.

Disse omkampene om valgresultatet, og forsøk på ved hjelp av andre saker midt i perioden å fjerne presidenten, faller sammen USAs handelskriger og skiftende alliansepartnere ute i verden der dollarens betydning også er under press. I tillegg kan en føderal dommer for et visst antall av stater  stanse eller oppheve et presidentvedtak. I Norge kan ikke en lagrettedommer stanse et regjeringsvedtak. Etterhvert vil slike individuelle dommervedtak og andre juridiske grep som granskinger som hovedgrep i politikken, bryte ned hele den allerede tynnslitte samfunnstilliten og det politiske systemet i USA. USA er et foregangsland i rettsliggjøring av politikken, i virkeligheten en tilsidesetting av et folkestyrt demokrati. 

Trump anklages for å splitte det amerikanske samfunnet. Sjølsagt er det alltid mulig å prøve på splittende tiltak også der slik politikk har dårlig vekstvilkår. Men i USA er det åpenbart at grunnlaget for «splittende politikk» er betydelige. Økonomiske motsetninger skjerpes og styrkes av den konfliktmarkerende identitetspolitikken og de innenlandske følgene av USAs utenrikspolitiske konflikter. Samtidig øker medienes forakt for folk flest med krav om innskrenking av andres ytringsfrihet, for andre enn hovedstrømsmediene farer bare med «falske nyheter». Mot hovedstrømsmedienes alternativ: «Den eneste mulige politikken.»

De klare dysfunksjonelle trekka i USA finnes det også spor av i Europa. EU-kommisjonens aggressive politikk uten politisk forankring, møter motstand. Aftenposten er stolt av å få en ensidig propagandist fra Financial Times, en nordmann, som apologet for «Den eneste mulige politikken» («Bli i EU!»). Vil de ledende politikerne i Storbritannia virkelig godta resultatet av folkeavstemninga om utmeldinga av EU? Hva vil skje når et folkevalgt EU-parlament, som ikke har noen parlamentarisk makt, sier nei til mesteparten fra EU-kommisjonen?

Fra pixabay.

Rivaliseringa i verden om markeder og ressurser skjerpes kraftig. «Småkrigene» i Afrika og Midtøsten er bare begynnelsen. Og splittelsen innad i de store «demokratiske» statene med oppløsninga av aksepten for de formelle valgreglene, øker. Motkreftene er ubetydelige. 

Framtida er ikke lys. 

Venezuela: Rødt med ny uttalelse: Nederlag for AU og Moxnes

Innledninga til vedtaket fra Rødts
landsstyrevedtak i helga.

På landsstyremøtet i Rødt 1.- 3. februar vedtok landsstyret en annen uttalelse om situasjonen i Venezuela enn den som AU vedtok i strid med forslag fra internasjonalt utvalg. Den nye uttalelsen er klart antiimperialistisk. Med det vedtaket har Rødts AU med Moxnes i spissen har fått sin politiske linje avvist.

Men det er all grunn til å tro at det er AUs og Moxnes´ politiske linje som representerer den politiske framtida til Rødt. At de ble nedstemt nå, endrer ikke tankegangen i AU.

På Facebook kunne i går medlem av Rødts internasjonale utvalg, og aktiv i Facebook-gruppa «Vi som bryr oss om avisa Klassekampen», Ivar Espås Vangen, fornøyd avvise kritikerne av Rødts AU-uttalelse med landsstyrets uttalelse. I en egen post på Facebook la også Erik Ness fornøyd ut vedtaket. Debattanten Hans Olav Brendberg omtalte vedtaket sånn: «Veldig bra, då kan glepptaka avskrivast på tabbekvoten. Dette er telemarksnedslag.»

Fra Klassekampen.no

Selvsagt skal alle antiimperialister være fornøyd med det nye vedtaket. Men enigheten må skjule en politisk kamp om imperialismen i Rødt. En så hårreisende uttalelse som den til AU, det øverste organet i Rødt utenom landsmøtene og landsstyremøtene, blir ikke til på hvilken som helst tilfeldig måte. De fremste tillitsvalgte skriver ikke uttalelser som ikke er bevisst valgt. Partispissene må forutsettes å vite hva de gjør. De ble dratt inn fra høyresvingen denne gangen. Men den er framtida. Hjulopphenget har en feil som konsekvent presser bilen til høyre. Mot Rødts velgergrunnlag blant høyutdanna og NGO-ansatte. Jeg veit ikke om Moxnes var i mindretall i AU om den opprinnelige uttalelsen, men han kan jo ikke fronte en sånn uttalelse uten å være enig i den. 

Uttalelsen avsluttes med setninga «Norge må støtte opp om forsøkene på å få i stand en dialog som ivaretar landets suverenitet, som blant andre Mexico og Uruguay går i spissen for.» Jeg forstår ikke at det er nødvendig for staten Norge å blande seg inn i den interne striden i Venezuela. Norge har ikke et forhold til Venezuela som gjør det nødvendig. Holdninga er grunnleggende forbedret fra tidligere uttalelse med orda «som ivaretar landets suverenitet.» Fint. Men det framstår som om denne setninga er lagt til som en nødvendig trøst til det nedstemte arbeidsutvalget. 

Rødt om Venezuela: En naturlig og ventet uttalelse

Rødts varaordfører i Bodø er uenig
med Rødts AU.
Fra Klassekampen.no 31.01.2019

Så har altså AU i Rødt slutta opp om kravet fra USA og den norske regjeringa om at det må holdes nyvalg i Venezuela. Rødt slutter dermed opp om en utenrikspolitikk som går ut på å blande seg inn i andre lands styre, og i tillegg støtter Rødt et krav fra USA som har gjort store anstrengelser for å bryte ned Venezuela for å få et mer vennligsinna styre. 

Rødts AUs Venezuela-uttalelse er en naturlig og uunngåelig uttalelse som er helt i samsvar med Rødts nye politikk.

Dette er jo et kraftig politisk linjebrudd på det en skulle tro er sjølsagt antiimperialistisk politikk. Det finnes «en del» stater i verden med vanstyre. Men når det gjelder Venezuela går Rødt ut med støtte til USA, EU og USAs ekko i Europa, den norske regjeringa, og støtter den venezulanske overklassens kamp for regimeskifte og nyvalg. Rødt krever derimot ikke nyvalg i Frankrike eller i Tyskland. Heller ikke i vestligsinna vanstyrte land i tredje verden.

Rødts arbeidsutvalg uttalte seg i strid med innspill fra partiets internasjonale utvalg, og møter en viss intern motstand. Blant andre har Rødt i Bodø med varaordføreren i spissen kommet med en annen uttalelse og offentlig gått ut mot arbeidsutvalget. Holdninga skal diskuteres på Rødts landsmøte denne helga.

Av det landsstyremøtet kommer det sikkert ut en uttalelse som legger ballen død og gir litt til alle. Men det er uansett klart at noen veg tilbake til en klar antiimperialistisk holdning for Rødts sin del, er utenkelig. Bare ordet antiimperialistisk ødelegger kosen ved teateranmeldelsene for Rødt-medlemmene. Rødts AUs Venezuela-uttalelse er rett og slett en naturlig og uunngåelig uttalelse. Den føyer seg inn i rekken som støtten til det imperialistiske angrepet på Syria. For Rødt er det nødvendig å kvitte seg med alt gammelt politisk grums/slagg, som partileder Moxnes har sagt. Det viktigste er å finne sin plass blant de allment dominerende og aksepterte meningene der tilliten til de vestlige stormaktene er ukritisk, bare dandert av mild kritikk. 

Dette er nødvendige nye standpunkter for å tilpasse seg den nasjonale og europeiske politiske situasjonen. En viktig symbolmarkering for Rødt. 

Rødt får flere velgere gjennom å få tilslutning fra et sjikt med høy universitetsutdanning, og fra det økende statsfinansierte humanitærpolitiske sjiktet. Dette sjiktet liker ikke provoserende begreper som imperialisme om virkeligheten, og ser bare snille rettferdighetssøkende demokratiske opprørere over alt. Når ikke regimeskifte er aktuelt, er løsninga massemigrasjon til Europa for «å dele litt av våre goder med verdens fattige» sånn at en sammen med arbeidsgiverne kan holde lave lønninger lave. 

Når mediene i sin støtte for USA og EU setter inn sin ensidige propagandakvern, er det ubehagelig for respekterte kulturstøtter å stå imot dem. Og Rødt er en mer troverdig økonomisk kritiker av «forskjells-Norge» enn når den kommer fra et parti ledet av en mangemillionær fra Oslo vest. 

Generasjon tredje verdenskrig

Kjernen i Rødts rekruttering er fra «Generasjon tredje verdenskrig». Et aktivt og naivt samfunnssjikt over flere generasjoner, hovedtyngden av norske samfunnsengasjerte mellom 20 og 55 år. Disse tror på globaliseringens velsignelser, og ikke ser at den skjuler den økende internasjonale rivaliseringa som driver verdensutviklinga. Dette sjiktet ivrer for «humanitære og frelsende» angrepskriger som dem overfor Jugoslavia, Afghanistan, Irak, Libya, Syria. Dette sjiktet konkurrerer Rødt med SV om, men også med deler av Ap og KrF/Venstre. 

Dette forklarer Rødts AUs nødvendige tilslutning til den vestlige imperialismen i Venezuela. 

Med liten skrift:

Chavez-styret i Venezuela er et forsøk som med støtte av flertallet i folket har prøvd å bedre levestandarden til svært stor fattig samfunnsklasse ved å legge bånd på en svært rik overklasse. Men Chavez-politikken har ikke lyktes, både på grunn av egne feil og voldsom økonomisk krig mot regimet fra andre stater, særlig USA. Ytre årsaker virker gjennom indre. Men det er av redsel for at Chavez-linja for sosial rettferd og omfordeling skal lykkes, at den vestlige imperialismen engasjerer seg i Venezuela. Med Rødts tilslutning.