Regjeringa har velgernes støtte

Den politiserende «valganalytiker» Svein Tore Mathinsen fulgte opp mitt motinnlegg til hans kronikk med et innlegg i Drammens Tidende dagen etter, 14.10.2009. Innlegget hans hadde overskriften «Velgerne tapte valget». Marthinsen gjentar der sin påstand om at regjeringspartiene fikk 50 000 stemmer færre enn «Stortingets fire opposisjonspartier KrF, V, Høyre og Frp.» Han benekter med det ikke min påstand om at han ser bort fra stemmene til de velgerne som ikke nådde opp til mandat. Han bygger dessuten sitt resonnement på en illusjon, for de fire partiene Marthinsen feilaktig hevder har flertall, ville jo uansett ikke danne regjering sammen, eller bidra til at dette påståtte flertallet kom i regjering. Jf motviljen mot og fra Frp.

I det følgende avisinnlegget som stod på trykk i Drammens Tidende i dag, har jeg ikke kommentert en påstand fra Marthinsen: «Berg trekker så fram at valgforsker Bernt Aardal forsvarer valgordningen. At Aardal har behov for å forsvare den, …[han] er en av arkitektene bak denne skjeve valgordningen». Men det var ikke mitt formål med å trekke fram Aardal at han forsvarte valgordninga, for jeg skreiv: «Professor i statsvitenskap, Bernt Aardal, har tilbakevist at det er valgordninga som gjorde at vi fikk en rødgrønn regjering». Poenget, som statsviter Mathinsen ikke ønsker å registrere, er jo at Aardal går gjennom en rekke ulike valgordninger som har vært oppe til debatt, og alle ville gitt det samme utfallet, nemlig et flertall av rød-grønne stortingsmandater. Se Aardals blogg.

Her er mitt innlegg:

Regjeringa har velgernes støtte

Marthinsen vil ikke gi seg på sin personlige politiske kamp for å vise at vi i Norge har fått en regjering mot folkets vilje. Men fakta sier noe helt annet, fortsatt. Marthinsen er ikke i stand til å dokumentere at de velgerne som vil ha Stoltenberg i regjeringsposisjon, er færre enn de som vil ha Marthinsens konservative regjering. Justert opp med de offisielle tall, og inkludert Pensjonistpartiet som det også er dekning for å si at ikke vil ha Marthinsens regjering, er flertallet for dagens regjering på 702, landet sett under ett, når en ser bort fra Kystpartiet og partier med under 300 stemmer på landsbasis.

En valgordning kan aldri bli 100 % rettferdig. Den er gjenstand for et politisk valg, der flertallet bestemmer hvordan det neste valget skal foregå. Som det politiske valget at noen distrikter skal få relativt flere mandater enn andre, noe som uansett ikke ville ha endret på dagens valgresultat. Ingen krefter av noen betydning har verken før eller etter valget sagt at valgresultatet ikke kan respekteres på grunn av valgordninga. Heller ikke jeg er enig i alt i dagens valgordning. At det skal være vanskeligere å få ett mandat enn mandat nr 2, 3 og 4 osv, synes ikke jeg er rettferdig. Men Marthinsen og hans meningsfeller nådde ikke opp med sin skattelette til de rikeste, verken ved mandatutregninga eller i oppslutninga blant folk. Marthinsen skyver sin status foran seg i sitt politiske korstog. Nettopp fordi han er så politisk, har han liten om noen faglig oppslutning for sine konstruksjoner om manglende demokratisk støtte for den rødgrønne regjeringa. Jeg synes heller ikke han viser særlig demokratisk sinnelag når han med sin argumentasjon vil se bort fra min stemme ved valget over de som var for og imot den rødgrønne regjeringa, når jeg faktisk stemte for det.

Et tillegg:

En av Høyres statsrådskandidater, Kristin Clemet, har hevdet det samme Svein Tore Marthinsen. Høyres nyvalgte stortingsrepresentant, Torbørn Røe Isaksen, også statsviter, uttalte i Dagsnytt atten den 14. oktober, at det ikke står et flertall bak den rød-grønne regjeringa.

Over hele verden fører valg til voldelige opptøyer fordi den tapende part ikke aksepterer valgresultatet. Det har vært et av de vestlige lands og Norges fortrinn, at den tapende part har akseptert nederlaget og overlatt posisjonene til den seirende part.

Høyre har formelt gjennom riksvalgstyret og Stortingets konstituering godkjent valgresultatet. Men vil Høyre fortsette kampen for å undergrave, på feilaktig grunnlag, legitimiteten til Stortingets valgte representanter og den rødgrønne regjeringas legitime grunnlag? Eller vil Høyre akseptere valgresultatet ikke bare formelt, men også reelt?