mandag 28. mars 2016

Terror i Brussel: SV-leder med nytt vers i sangen «det er vår skyld»

Akhtar Chaudhry sitter i SVs arbeids-utvalg, og jobber som under-direktør i Integrerings- og mangfoldsdirektoratet. Han omtaler seg sjøl som: «Samfunnsengasjert menneske med klare visjoner om et mangfoldig samfunn!»Han skriver blogg som privatperson hvis han ikke sier noe annet, sier han. Chaudry skriver om terroraksjonen tirsdag, undertegner med «Akhtar Chaudhry, SV». Han skriver altså på vegne av SVs arbeidsutvalg?

«Forebygging er nøkkelen»
skriver Chaudhry: «Terroren må også forebygges. Denne krigen kan vi ikke vinne med skuddsikre vester og automatvåpen, alene. Konfliktens bakgrunn og årsaker må forstås. Dersom også denne gangen er det ekstremister med islamist bakgrunn som står bak angrepene, og det er all grunn til å tro, må vi huske at ikke all propaganda fra ekstremistene vrøvl. Mye de bygger sin motstand og propaganda på er gyldig. Krigen i Afghanistan, okkupasjonen av Irak, stedfortredende krig i Syria, demontering av Libya som stat og samfunn, droneangrep i Pakistan og Jemen, vedvarende okkupasjon av Palestina med påfølgende smerte og ydmykelse av palestinerne er noe av det ekstremistene bygger sin propaganda på. Midlene de har valgt for å søke oppmerksomhet og rettferdighet på er avskyelige og må fordømmes på det sterkeste. Men bakgrunnen og målene må vi sette oss inn i. Det er da vi kan adressere årsakene bak rekrutteringen til ekstreme grupper. I dag trenger vi politiker som er modige, utradisjonelle, fremtidsrettet og er villige til å strekke en hånd til de vi må samarbeide med for å knekke ekstremismen. »

Kommer IS med 
antiimperialistisk kritikk? Mest religiøs
Jeg er selvfølgelig enig med Chaudhry i at de krigerske angrepa som Vesten står for overfor land i Afrika og Midt-Østen er feilslåtte og ødeleggende. Jeg vil legge til: og er krigsforbrytelser. Disse forbrytelsene kan bidra til å rekruttere til IS. Men når han skriver: «må vi huske at ikke all propaganda fra ekstremistene [er] vrøvl». Hvor har Chaudhry det fra at islamister kommer med en antiimperialistisk kritikk av Vesten? Det er da ikke det IS opererer med? Er det ikke at Europa og USA er «syndens pøl» og «frafalne»? Islamiststyret i Saudi-Arabia kommer heller ikke med anti-imperialistisk kritikk, nærmeste allierte som regimet er til USA.

Chaudry var for 
«venstresidas» krig mot Libya (?)
Chaudry nevner også «demontering av Libya som stat og samfunn». Merkelig. Han var visepresident i Stortinget da de parlamentariske lederne over sms vedtok at Norge skulle gå til krig for å fjerne Gadaffi fra makta. Den krigen som har ført til det Chaudry sjøl kaller «demonteringa» av Libya og som nå har ført til at IS kontrollerer byen Sirte. SVs ledelse har støtta kraftig opp om og forsvart Norges og Natos krigsforbryterske bombing av Libya for å fjerne regimet der, både før, under og etter den norske krigen mot Libya. Chaudry er medansvarlig for raseringa av Libya, det han sjøl omtaler som «demontering» av denne tidligere godt fungerende staten, som ikke er annet enn krigsforbrytelser.

Hvorfor kritisere Trump
når Clinton er den mest krigerske?
Videre skriver Chaudhry, medlemmet av SVs arbeidsutvalg: «Minst av alt vi trenger er ledere som Donald Trump som vil starte en ny politisk krig mot Iran, undergrave en felles institusjon som FN og drive valgkamp på å la Israel fortsette med sin undertrykkelse på okkupert jord. Alt dette er finskrevet resept på hvordan ekstremismen kan fortsette og øke». Hvorfor kritiserer medlemmet av SVs arbeidsutvalg Trump for disse krigene? Bortsett fra støtten til Israel, er jo Trump imot alle disse krigene, og kanskje også mot Nato. Chaudhry kunne jo spandert seg å lese Dag Seierstads kronikk om Hillary Clintons aktive rolle for krig mot alle disse landa, og særlig i Libya, i Klassekampen lørdag 19.03.16. Hun var den som ivret mest for krig og demontering av Libya som statssamfunn, kjøpt og betalt av våpenindustrien som hun er. Clinton står for mer av det som Chaudhry påstår han vil ha mindre av. Chaudhry griper til den overflatisk og dominerende analysen av både Trump og Clinton som er enerådende på «venstresida». Dag Seierstad er rådgiver for SVs stortingsgruppe. Han er tydeligvis ikke populær eller særlig troverdig hos Chaudhry.

«Møte dem», altså mer av det mislykka
Så skriver SV-lederen, åpenbart en ivrig tilhenger av  «integrering» og «mangfold», følgende: «Vi må møte dem på ideologisk og politisk grunn. Det må en overordnet plan til for å demme opp for og gradvis vinne over ekstremismen og terroren. En slik plan må ha som mål å skaffe rettferdighet og frihet til grupper som fungerer som rekrutteringsbank for dagens ekstremister. Vi må søke samarbeidspartnere i land hvor ekstremismen er på fremmarsj og bygge et felles forsvarsverk mot ekstremismen. Bare slik kan vi lykkes.»

Men når Chaudhry skriver om en plan for å løse rekrutteringa til terror, skriver han om at denne planen må ha som mål å skape «rettferdighet og frihet til grupper som fungerer som rekrutteringsbank for dagens ekstremister». Men er ikke problemet at vi har gitt dem for stort spillerom og ikke kritisert dem nok? Blir disse imanene og muslimene som maner til vold snillere ved manglende motstand? Mener Chaudhry at vi skal enda mer hensyn til ekstreme islamister, for frihet til slike grupper kan jo ikke bety annet enn å gi dem totalitær makt? Enda mer sjølstyre på egne territorier i vestlige stater, slik som i bydeler i Frankrike, England, Belgia og Malmø? 

Videre hevder Chaudhry at «Ideologisk og politisk grunn» er det som terrorister rekrutteres med. Til tross for at han omtaler dem som islamister. Hvordan kan da Chaudhry utelukke religion som årsak til mobilisering? Hvorfor hevder han det, når terroristene sjøl snakker om «herlighetene» i religionen og også organisasjoner som IS gjør det? Tror også Chaudhry at islam er fredens, kjærlighetens og rettferdighetens religion? (Hvilken religion er egentlig det?) Og derfor ikke ser de andre Koran-tekstene og formaningene fra profeten, det som de som ivrer for steining for utroskap og homofili ikke er i tvil om hva som er den rette islamske lære?

Mer av det samme mislykte…
Det kan ikke være tvil om vi må oppfatte Chaudhry som en tilhenger av fortsettelse av den mislykte politikken, det at vi ikke må kritisere noe som helst ved islam eller nekte muslimene å praktisere noe som helst av sin religion i Norge og i Europa. Det er vel neppe for ingenting at Chaudhry er en av lederne i «Integrerings- og mangfoldsdirektoratet». Derfor må selvfølgelig hijab, nikab og burka tillates, og overhodet ikke kritiseres. Jenter skal ha gym i egne klasser, og helst skal det være egne kjønnsklasser i enhver sammenheng. Jødene skal vekk, det samme med kristne. Og frafalne muslimer, ja hva med dem? I sum av det vi har hørt fra de velmenende forståelsesfulle: Den medbrakte gamle kulturen skal dyrkes i Norge, og det norske samfunnet må tilpasse seg denne kulturen. Målet er, med Chaudhrys ord, «å skaffe rettferdighet og frihet til grupper som fungerer som rekrutteringsbank for dagens ekstremister.» Hvorfor vil ikke Chaudhry  heller frata  «rekrutteringsbanken» makt ved å bekjempe dem framfor å arbeide for dem?

Frata dem politisk makt!
Denne feilaktige kampen blant «venstreorienterte» og offentlige debattanter for å innføre og videreføre denne håpløst gammeldagse og diskriminerende kulturen i Norge, er ikke direkte oppmuntring til islamsk terror. Men ved aldri å kritisere noen av islams kulturelle og religiøse krav, heller ikke de mindre, for i stedet sette alle ressurser inn på å fordømme dem som kritiserer dette for å uttrykke rasisme og «innvandringsfiendtlighet», da sier hele dette dominerende selverklærte «humane toleransesjiktet» at islam og dens kultur er hevet over kritikk. Det oppmuntrer ikke til kritisk tenking om religionen, og islam i særdeleshet. Hvordan dette intense og ukritiske forsvaret av islams kultur demper muslimer fra å bli voldsromantikere, er det Chaudhry og hans mektige politiske venner som partilederne og Thorbjørn Jagland som må forklare. 

Det er deres politikk som har ført til dagens situasjon. Hvor lenge kan vi godta at de skal få fortsette å styre med denne mislykte politikken sin?


onsdag 23. mars 2016

Ytringsfrihet: Et redskap for å løse konflikter

Aftenposten har i dag trykt et opprop som kronikk. Det er et motinnlegg mot et et krav som sentrale og dominerende samfunnsdebattanter de siste tiåra stilte til redaktører 1. mars i år om å styre debatten om islam. Her er det:

En gruppe samfunnsaktører, kunstnere og debattanter advarer sterkt mot å skille mellom islamkritikk og islamhat. Oppropet «Mediene må skille mellom islamkritikk og muslimhat» trykket hos journalisten.no  og undertegnet av Islamsk Råd Norge, Lena Larsen, Thomas Hylland Eriksen og mange andre, har uten tvil gode intensjoner og er motivert av noble hensikter. Målet er å beskytte muslimene fra hat. Men mentaliteten bak oppropet er uheldig og skremmende for ytringsfriheten i Norge.

Umulig å skille
Underskriverne krever et skille mellom kritikk og hat/fiendtlighet. Dette er en umulig oppgave. Initiativtagerne mener norske redaksjoner må bli seg bevisst hva som er innenfor kritikkens grenser. De stiller behjelpelig opp når journalister trenger dem.
Det vil si at en selvoppnevnt elite av debattanter tilbyr mediene å sensurere debatten og delta for å bestemme hvilke tanker og ord som er tillatt å bruke. De vil selv sensurere meninger og sortere ut de meninger som skal få merkelappen «hat». Hvem tør å kritisere islam da, dersom man frykter å bli stemplet som muslimhater? Da blir det ikke frihet til å komme med kritikk. Frihet styrt av frykt er i praksis undertrykkelse.

Begrenser ytringsfriheten
Vi ser på dette som et klart forsøk på å begrense ytringsfriheten. Vi husker det som skjedde rundt årene 2008–2009 da den rødgrønne regjeringen la frem et lovforslag som skulle kriminalisere religionskrenking. Det holdt på å bli vedtatt.
Lovforslaget ville sette Norge 200 år tilbake. Det inngikk i en stor internasjonal kampanje for å kriminalisere religionskritikk: FNs menneskerettighetsråd, hvor flere totalitære regimer var representert, har jobbet for det samme. Derfor ville oppropet tvinge frem en konsensus om religionskritikk.

Rett og galt nedfelt i lovverket
Man kan aldri bli helt enige om hva som er riktig og galt. Det initiativtagerne mener er riktig, er for andre kanskje galt: Religionskritikk varierer i form og sjanger. Det kan aldri bli enighet om hvilken form og stil som er mest effektiv. Noen sier at religionskritikk er bra, men ikke religionssatire eller religionskrenkelse. Andre sier at ytringsfriheten er bra, men må ikke rettes mot religiøse minoriteter. Man vil aldri bli enige på dette feltet. Derfor er det en bragd at de europeiske demokratiene klarte å skille mellom jus og moral.
Vi kan aldri sitte og diskutere oss frem til en enighet om hva som moralsk sett er greit, og hva som ikke er greit. Den eneste konsensus vi kan oppnå i det norske samfunn er Norges lover, som bestemmer hva som er tillatt og hva som ikke er det. Og det foregår gjennom en demokratisk prosess. Men at en elite vil ta makt for å skape en ny konsensus, kolliderer med demokratiet.

Ytringsfrihetens fotsoldater
Journalistenes og redaktørenes rolle er å være ytringsfrihetens fotsoldater: De organiserer debatten og passer på at den foregår innenfor rammen av norsk lov og i samsvar med presseetikken. 
Nøytrale medier er nødvendig. Konflikter om meninger blir ikke avgjort ved at redaktøren ekskluderer eller demoniserer og deler ut merkelapper «hat» og «fobi». Dette kan skje i despotiske land som Iran, Saudi-Arabia og Nord-Korea. Dette er en utfordring for debattanter. 
Ytringsfriheten slik den er presentert i oppropet, er en belønning til dem man er enige med, liker og aksepterer. Dette er ikke samme ytringsfriheten som Voltaire kjempet for. Dette er ikke ytringsfriheten europeisk kultur er kjent for.
Ytringsfrihet trengs nettopp fordi den er et redskap til å løse konflikter rundt meninger og moral, der meninger og argumenter møter andre meninger og argumenter, der kjærlighet møter hat, der toleranse møter intoleranse. 

Meninger vi hater og forakter
Troen på ytringsfrihet innebærer toleranse for meninger vi hater og forakter. Våre grenser for å hate er forskjellige. I et demokrati kan mennesker både hate og forakte hverandre, men de kan likevel skape et fungerende samfunn der enhver har sine rettigheter i behold. 
Hva var det som førte til moderne teologi i kristendommen? Det er også hat. For til og med kritikk som er drevet av hat, som sårer, som krenker, som håner og provoserer, har sin funksjon i Europas utvikling. Albert Schweitzer var far til den liberale teologi, og venstresiden betrakter ham som en helt. Han sa: «Jeg innser at mange av dem som ryddet veien til min kritikk, var religionskritikere som var drevet av hat.»

Religionskritikk frigjorde Europa
Uten religionskritikk vil islam stagnere og aldri oppleve den utvikling som kristendommen har vært igjennom. Likevel prøver mange å koble religionskritikk til hat eller islamofobi. 
200 år med religionskritikk har frigjort Europa fra middelalderen. Ville opplysning og reform av kristendom lyktes hvis kristendomskritikere ble betraktet som kristendomsfober, og at de ble kritisert ut fra sinnelagsetikk: At deres intensjon ble kriminalisert? Ville Europa da ha klart å gå ut av middelalderens mørke tid?
Vel, hvilket Europa ville vi ha hatt i dag dersom kristendomskritikere som VoltaireErnst Renan og Hermann Samuel Reimarus ble kalt for kristendomsfober fordi de hatet religionen? 
Er det ikke forskjellsbehandling å bekjempe islamkritikere med å stemple dem som muslimhatere? 
Kan en religionskritiker med muslimsk bakgrunn beskyldes for islamofobi?

Den farlige drømmen om det rene sinn og samfunn
Hvordan kan man holde sinnet rent fra hat? Hat og kjærlighet, respekt og hån, aksept og avvisning er en del av menneskets natur. Man kan ikke endre dette, men settes det i demokratiets sammenheng vil det nøytraliseres. 
For det rene sinnet som ikke kjenner hat og forakt, finnes ikke. 
Det er urealistisk å kontrollere sinnene i et helt samfunn til å tenke bare positivt om ideologier, om religion eller annet som de er negative til, sinte på og kanskje hatefulle til. Drømmen om det rene sinn er like farlig som drømmen om det rene samfunn: Det rene samfunn ekskluderer jøder, «negre», homofile og handikappede, muslimer, alle som er feilplassert i det perfekte samfunnet.

Tankediktatur?
Forsøk på å skape rene sinn er urealistisk, fascistisk, og farlig: Det ekskluderer tanker fra sinnet. Man kan ikke hindre hodet i å tenke. Når man får mange tanker i hodet, og uten at en vurderende instans ekskluderer det som ikke er i samsvar med det den kompakte majoriteten aksepterer, vil dette si at man driver med tankediktatur. 
«Din tanke er fri», er en sang som synges i norske konfirmasjoner. Det initiativtagerne bak oppropet ønsker, er å fjerne denne friheten og innføre et tankediktatur?

Vebjørn Selbekk, redaktør og forfatter
Ragnhild Bjørnebekk, voldsforsker
Lily Bandehy, forfatter og samfunnsdebattant
Jon Hustad, journalist
Shwan Dler Qaradaki, kunstner
Cemal Knudsen Yucel, religionskritiker
Inger-Lise Lien, forsker og antropolog
Mohammed Rah, religionskritiker
Khalid Thathaal, religionskritiker
Hanan Bakir, romanforfatter og journalist
Sahar Ahtidal Ismail, samfunnsdebattant og syrisk fredsaktivist
Ingalill Sandal, samfunnsdebattant
Arnt Folgerø, journalist
Michael Konupek, forfatter
Halvor Fossli, forfatter
Ove Bengt Berg, interimstyret Venstrepopulistene
Sarah Z Mitic, forfatter og samfunnsdebattant
Guro Giske, kunstner
Walid al-Kubaisi, forfatter

søndag 6. mars 2016

Donald Trump: Hvorfor tok alle «ekspertene» feil?


Fra Dag og Tid nr 5/16
Det interessante spørsmålet er ikke at noen tar feil, men hvorfor en samstemmig norsk, europeisk og amerikansk elite som regner seg som «eksperter», samstemmig kunne ta så feil om Donald Trumps — og Bernie Sanders — oppslutning?

Trump har ennå ikke vunnet kampen om å bli republikansk presidentkandidat, og kan fortsatt tape den. Men oppslutninga hans hittil har vært «mot alle odds». Hvor-for?

For meg er det i seg sjøl en stor glede når slike vestlige sjølsikre og arrogante journalister og politikere tar feil. Og grunnen til at de tar feil kan ikke være en annen at de beveger seg i lukka miljøer og med altfor dårlig kontakt med «virkeligheten». Med sånn hets og arroganse som de behandler motstandere av sterk innvandring og kamp mot gjeninnføring av religiøse skikker med, nyter jeg at de har bomma på oppslutninga om Trump. Hittil.

Dag og Tid er sannsynligvis den beste og mest kritiske avisa i Norge. Likevel: For svært lang tid sida husker jeg at Therese Sollien, med godt kjennskap til amerikansk politikk, med en gjennomgang av USAs etniske, sosiale og aldersfordeling  konkluderte med at det ble umulig for Trump å vinne. Hun pekte på at gruppa hvite menn var en aldrende og minkende gruppe som var for få til at han kunne vinne. Underforstått: Bare blant de gamle hvite menn ville Trump få oppslutning. Og Jon Hustad skreiv i samme avis nr 5/16 fra 5. februar over to sider at det var Marco Rubio som hadde best sjanse, også fordi han var partiledelsens mann. Frank Rossavik, med en egen reportasjebok om det republikanske partiet, blei presentert i Dag og Tid 29. februar med at «Trass i at det vert stadig færre kvite menn i USA, trur Frank Rossavik at ein republikanar kan verta den neste presidenten i USA». Rossavik sjøl skreiv: «Held pessimismen seg i veljarmassen gjennom året, trur eg faktisk Trump diverre kan greie å vinna.»

Det viktigste er at eliten, journalistene og politikerne, har undervurdert misnøyen og forbannelsen blant vanlige folk. Det vil si, de har ikke observert den. Noe suksessen til Bernie Sanders også bekrefter. Fullt forståelig, for journalistene er ikke så interessert i virkeligheten. Journalistene, sjøl om de er forskjellige mennesker med ulike meninger, har sammen med de mange ørlite ulike politiserende professorene sine egne fordommer som de styrer etter og presenterer sine saker etter. Trumps og Sanders store oppslutning er ikke med i disse fordomsskjemaene deres.

En annen ting er at journalistene heller ikke forstår hvordan folk opptrer nå. Muslimer er ikke bare muslimer. «Venstre» og journalister snakker bare om de mest ekstreme muslimene, og er veldig redd for at disse kritiseres. Men i Norge, for eksempel, er hele tre av fire muslimer ikke med i en muslimsk «menighet». Følgelig er ikke muslimer flest opptatt av de sakene «venstre» vil presentere dem som, som hijab- og nikabforkjempere og andre symboler for å markere avstand til det norske samfunnet. Sannsynligvis er heller ikke de amerikanske muslimene, og andre religiøse og etniske grupper, så «katolske» som journalistene og «ekspertene» tror de er. Det viser også at Trump faktisk har oppslutning fra flere enn hvite eldre arbeidsløse arbeiderklassemenn. Økonomiske nedgangstider og den arrogante eliten føles like hard blant innvandrere som har bodd lenge i USA. 

Et annet poeng: I USA har en lang tradisjon for å ikke være tilhenger av det uklare begrepet vi i Norge kaller «integrering», men heller for «assimilering». Det vil si at innvandrerne skal bli som de innbyggerne som alt er der (jeg ser bort fra de utrydda indianerne). Det er også et argument for ikke å se på etniske grupper som at de stemmer gruppevis. For innvandrerne i USA, vil ganske sikkert, til norske universitetsansattes store fortvilelse, ikke bli som om de fortsatt bodde i de landa de kommer fra, men faktisk bli som amerikanere flest. I det nye landet de kommer til, og har lyst til å være i. Det er ikke uten grunn til at de valgt seg ut USA som sitt land, ikke sitt opprinnelige hjemland.

Meningsmålinger har også en økende tendens til å bomme, som meningsmålingene før det engelske og det siste danske valget. Meningsmålingene tar utgangspunkt i et samfunns sosiale, aldersmessige og geografisk fordeling (representative fordeling). Men folks meninger følger kanskje ikke slike ytre kjennetegn lenger? Dessuten holder meningsmålingsinstituttene dem som svarer «vet ikke», ute fra meningsmålingene. Men de deltar jo likevel i valg, noen av dem, og det er også en grunn til at meningsmålingsinstituttenes månedsresultater ikke blir valgresultatene. Trump har mobilisert hjemmesitterne.

Klassekampen har valgt seg doktor Hilde Eliassen Restad som USAs valgekspert. I Klassekampen 5. mars i år uttaler hun, som oppgis å være ekspert på amerikansk utenrikspolitikk, seg ikke om utenrikspolitikk, men om oppslutninga om Trump. Hun sier om Trump: «Han samler både kristenkonservative/teaparty-folk og moderate velgere som er mer opptatt av økonomisk politikk enn av verdispørsmål.» Og kaller det «å kutte på tvers av det vi har vært vant til av skillelinjer innad i partiet». På spørsmål fra journalist Sissel Henriksen om «ekspertene har undervurdert sinnet blant velgerne», svarer Restad: «Jeg tror egentlig ikke det. Jeg tror at det man har undervurdert er at en person kan være så fullstendig skamløs». Men det var altså partilelitens kandidat Marco Rubios som begynte å snakke om at Trump vætet seg bak talerstolen av nervøsitet («pissa på seg», som folk flest ville sagt), og gjentok kritikken fra en kjent avisredaktør at Trumps kjønnsorgan ikke var stort nok. Poenget var at mot denne skamløse offensiven, som Restad ser bort fra, tok Trump til motmæle, men med samme mynt og satte dermed Rubios skamløshet til skamme. Det skjønner ikke Restad, selvfølgelig fordi hun ikke vil. Når hun videre sier at «Trump peker på innvandrere og muslimer» som årsak til problemene, så underslår hun jo også at Trump snakker om eliten og de økonomiske oligarkene. Der han har han sannsynligvis større velgersuksess. 

Restads fordommer passer fullstendig med «venstre»s fordommer. Jeg merker meg også at utenrikseksperten Restad ikke omtaler bankenes oppkjøpte kandidat og ivrige kriger Hillary Clinton med ett eneste ord, og selvfølgelig heller ikke et negativt.