onsdag 27. mars 2013

Sykkel: Ny 1977-plan — like mislykka?


Denne artikkelen stod på trykk på Oslo-sidene i Aftenposten 20. mars:

SV presenterte i helgen regjeringens vedtak om å bevilge 6,9 milliarder kroner til bygging av sykkelveger som sitt partis plan. Denne planen er en kopi av den samme ikke fullførte planen fra 1977. Når vi også vet at Oslo har vedtatt fire eller fem sykkelplaner siden 1977 uten at noen av dem er fullført, er det ingen grunn til optimisme.

Politikere flest snakker om sykkelveger som «gang- og sykkelveger». Men «gang- og sykkelveger» er et svært dårlig tiltak for sykling. De er i praksis kombinerte leikeplasser, spaserveger og lufteområder for bikkjer i band som fanger syklister. Folk som skal sykle raskt til sitt mål kan ikke bruke «gang- og sykkelveger». Det er egne sykkelfelt som en del av kjørebanen for biler og busser som er sykkelbehovet.

Penger er ikke det viktigste problemet, men politisk vilje til å prioritere sykkeltiltak på bekostning av andre trafikantinteresser. Politikerne prioriterer parkeringsplasser for biler foran sykkelfelt. Kun få steder i byene blir det bygd sykkelfelt, men mest utafor sentrum der vegene er breie og der ikke en eneste annen transportinteresse blir utfordret. Bilister flest ignorerer parkerings- og stoppforbudet i sykkelfelt, og uten at de bøtlegges.

Sykkel er den eneste transportinteressen som ikke får gjennomslag. Alle andre transportinteresser, og verneverdige hus, trumfer sykkel fordi syklistene er uten sanksjonsmidler, uten vilje til å skaffe seg dem og uten tunge støttespillere. Det kommunale selvstyrets mangel på sykkelvilje ble støttet av statsminister Stoltenberg i Finansavisen 31.03.2010 som en grunnleggende demokratisk rett. Jeg har satt opp ei liste med 22 faktorer som taler mot tilrettelegging for sykkel i Norge, og ingen for. Det er helt i samsvar med løfter og planer om sykkeltiltak i Norge siden 1977.

Det er lite som tyder på at 2013-utgaven av 1977-planen blir mer vellykka. De som lanserer ønskeplanene har ikke greie på hva som er god tilrettelegging for sykkel, de vil ikke skaffe seg kunnskap om det, og de ignorerer de politiske konfliktene som sykkeltiltak utløser. Det er nå slutt med Olsenbanden-filmene der Egon Olsen alltid hadde «en plan». Men politikere som reelt ikke er villig til å satse på sykkel har overtatt Egons stafettpinne og proklamerer hver vår «Jeg har en plan» om sykkel. De burde tiet til de har gjennomført sammenhengende sykkelvegnett i de fem største byene. For de tør fortsatt ikke å prioritere sykkel på bekostning av parkerte biler eller en eneste annen interesse?

lørdag 9. mars 2013

OL: Hvor viktig sak? Trenger vi internasjonal gjennomkommersialisert idrett?


Dette innlegget stod på trykk som hovedinnlegg på debattsidene i Klassekampen 8. mars:

Jeg er imot at Norge skal redusere pensjonene for å sponse rikingene i IOC med et norsk OL. Rett og slett fordi det er sløsing. Samtidig har jeg sans for Arild Rønsens argument om at det er å markere seg som gledesdrepere hvis nei til OL skal være en viktig kampsak for det politiske venstre. Andre saker er faktisk viktigere. Jeg er mer for argument av typen «Gjerne OL, men først svømmehaller i Oslo øst, først nye trikkelinjer og t-banetunneler, Ringeriksbanen og nytt Munchmuseum på Tøyen».

Jeg synes tilhengerne har et veldig godt argument: Når vi først har internasjonal konkurranse og OL og mesterskapene er viktige for norsk vinteridrett og norsk offentlighet, må det også være en plikt for Norge å arrangere vinter«lekene». Ikke minst fordi Norge er et rikt land.

Dette argumentet kan bare imøtegås ved å stille spørsmål om de olympiske «lekene» og internasjonal idrettskonkurranse generelt. Og det mener jeg det er all grunn til. Internasjonal idrett i dag er gjennomkommersialisert. Jeg ser ikke nytten ved den, ut over fordelen for verdens rikeste til å berike seg enda mer. Forbund som Skiforbundet er en politisk aktør for privatisering av pensjoner og helse. De beste landa i internasjonal idrett er de samme som topper OECDs liste over de rikeste landa.

Jeg er tilhenger av livslang trening og gjerne konkurranser. Å trene åtte timer hver uke hele livet, kan jeg ikke forstå er umulig å kombinere med arbeid, familieliv og et godt liv ellers. Jeg kjenner en norgesmester i maraton som vant på 2.18 ved siden av jobb og familie. Heldagsutøvere som løper et kvarter raskere, hvorfor skal vi betale for slike millionærer?

Jeg deltar i internasjonale langrennskonkurranser enda jeg er langt opp i 60- åra. Det gjør jeg helt uavhengig av hvordan det har gått med Northug jr, Oddvar Brå eller Lars Erik Eriksen. Og jeg er ikke aleine. Tusener går Marcialonga hvert år, nær 30 000 går 90 km i Vasaloppet i løpet av hver Vasaloppuke, mens deltakinga stenges på 15 000 i Birkebeinerrennet. I 1978 skreiv sportsjournalistene om krise for norsk langrenn. Men deltakinga i «tur»renn økte sterkt. Jeg ser ikke problemene om den nasjonale og internasjonale betalte eliten forsvinner. En klar fordel: Billigere startkontingenter og pengene beholdt i idretten.

Folk må få slappe av med ukomplisert underholdning. Men det kan vi tilby på andre måter enn med titalls milliarder statskroner til et OL. Argumentet om at ingen barn og tenåringer vil drive idrett uten eliten, er ikke dokumentert. Den viktigste rekrutteringskilden er fortsatt vennene. Den viktigste idrettslige oppgaven som er uløst i Norge i dag, er å lære barn å svømme. Det har vi ikke råd til nå. Og idrett er på ingen måte «for alle» i dag.

Om IOC spør om få arrangere OL, og tilbyr å betale all ny infrastruktur og alle nye anlegg, pluss et gebyr på 10 milliarder til Oslo og Norge; da kan vi svare ja. Som et ledd i skrinlegginga av OL.

fredag 8. mars 2013

Oslo 8. mars: Imamene er fornøyde!


Det finnes få land, om noen, der kvinnene har det bedre, flere rettigheter og bedre økonomiske forhold enn i Norge. Det er veldig bra, men dessverre utsettes kvinner fortsatt for mye urett som er motstand og en politisk markering verdig. Resultatene har ikke kommet dalende ned fra himmelen. Norske kvinners, og nordiske kvinners rettigheter, er et resultat av både en knallhard, ubehagelig og intelligent kamp. Det er all grunn til å berømme disse kvinneforkjemperne helt fra 1800-tallet, kanskje mest lederne av kvinnekampen på slutten av det forrige århundret.

Men den vestlige kvinnebevegelsen fikk etter Khomeinis iranske revolusjon raskt nye idealer. Kamp mot den vestlige imperialismen blei likestilt med støtte til alt muslimsk. Etter Khomeini blei kvinnefrigjøring gjort lik påbudt bruk av hijab og nikab, og støtten til bruk av hijab og nikab ble av vestlige venstreorienterte kvinner og menn gjort til det viktigste politiske kravet i vår tid. Rett nok skjedde det en politisk sensasjon da SV-statsråd Thorkildsen på FN-konferansen om likestilling for tre dager sia kom med en knyttneve mot at religiøse, kulturelle og såkalte moralske argumenter skal forsvare kvinneundertrykking. Denne nye linja med ikke lenger å forstå og forsvare religiøse kvinnefiendtlige skikker har fått lite oppmerksomhet, og blir nok ikke ny venstrepolitikk på svært lenge.

I fjor var det stor kamp om støtten til prostitusjonssenteret Pro Senteret. Oslo Rødt blei nedstemt på parolemøtet, da det blei vedtatt ei parole mot at Pro Senteret skulle få kommunal støtte til sin prostitusjonspropaganda. Rødt fikk tvunget gjennom et nytt parolemøte som de vant og fikk støttet Pro Senteret, til tross for at Rødt er imot prostitusjon. I år er denne problemstillinga ikke-eksisterende, merkelig nok. Nytt av året er at Høyre har engasjert seg i kvinnekampen med paroler mot alle kvinnekrav de siste åra. Høyre tapte paroleforslaga, men skal gå i tog i Oslo for sine tapende paroler til støtte for Holmenkollens unge finansfruer.

I år er det i Oslo vedtatt parolen «« — Ja til et inkluderende arbeidsmarked - nei til etnisk kjønnsdiskriminering.» Men hva menes med «etnisk» kjønnsdiskriminering? Dette er selvfølgelig bare lureri. «Etnisk» er et kodeord for støtte til religiøse politiske krav. Parolen er selvfølgelig en kampparole til støtte for påbudet til kvinner om bruke hijab og nikab i arbeid og generelt. Parolen betyr at moskeenes ledere skal få medhold i den årtusen gamle påstanden om at kvinnene er fristerne som provoserer mennenes seksualdrift, slik disse «fristerne«» har «provosert» katolske kardinaler, paver, imamer og alle slags religiøse ledere.

Parolen «— Selvstendig status for familiegjenforente - Fjern treårsregelen!» er ikke lett å forstå, ei heller hvor mye den har med kvinnekamp å gjøre. Men den er kanskje forståelig når en tenker på at krisesenterbevegelsen stadig er i media for å støtte enkeltpersoner som vil ha opphold i Norge og innvandre. Det virker som om det er viktig å få flere autoritære og undertrykkende menn inn i Norge. For å omskolere dem eller sikre krisesentrenes økonomi, kan en jo lure på.

Det er jo ganske sensasjonelt at en skal arrangere 8. mars-tog for å markere kvinnenes frigjøring, når parolegrunnlaget støtter kvinneundertrykkerne. Dette er verre enn i Sovjet, der 8. mars blei feira som en morsdag.

De kristne har tapt kampen om å tvinge kvinnene tilbake til kjøkkenbenken, men uten å ha gitt opp. Med nye allierte er de nå på offensiven. De nye venstreorienterte kvinneforkjemperne lar kvinnekampen underordnes det muslimske kvinnesynet. Som om det er noe bedre enn det kristne kvinnesynet. Dermed blir årets 8. mars markering, hvertfall i Oslo, meningsløs. Hvis en tror på en kamp for kvinnenes frigjøring. Men i moskeene kan imamene i dagens fredagsbønn tilfreds markere støtte til sitt kvinnesyn — på 8. mars.