lørdag 28. januar 2012

SV i fall og endring: Slaget mot nynorsken - et omen?

Dyr og mennesker under hardt press handler i panikk. Sånn er det tydeligvis også med partiledere. SV har i de siste åra ført en politikk som har gjort det helt ugjenkjennelig. Mest kanskje for  sin aktive militære støtte til vestlige imperialistiske eventyr i Afghanistan og Libya. Torsdag i denne uka fant SV-leder Kristin Halvorsen som kunnskapsminister ut at hun skulle markedsføre seg med et slag mot nynorsken. Hun påstod hun ville styrke nynorsken ved å ta bort sidemålsstilen og karakteren i sidemål, i praksis nynorsken. Kunnskapsminister Tora Aasland forsvarte SV og Halvorsen i underholdningsprogrammet Nynytt i NRK med at dette bare var et forslag fra Utdanningsdirektoratet som skulle behandles av Stortinget om ett år. Men den går ingen på. Dette er selvfølgelig bare forsøk på unnskyldninger etter det som det å svekke nynorsken ikke blei den vinnersaka Halvorsen hadde tenkt seg. 


Men det er verre enn som så. For slaget mot nynorsken kan sees på som et eksempel på hvorfor SVs oppslutning faller. Halvorsen går imot SVs partiprogram med dette utspillet. Og får to fylkeslag i SV mot seg; Hordaland og Nord-Trøndelag. Det sier noe om hvordan hun tenker når hun skal skåre poeng ved å slå mot nynorsken: Dette gjør seg sikkert bra på bilmekanikerlinja på yrkesskolen på Sogn. Det er bare det at bilmekanikerne på yrkesskolen ikke stemmer SV uansett. Når partileder Halvorsen mener hun skal bygge partiet, velger hun en sak som mobiliserer motstand fra egne partirekker. Fordi hun ikke skjønner at det ikke lenger nytter å markedsføre partiet med individuelle medieutspill der partiorganisasjonen ikke har noen plass. 


At et parti som SV slår mot deler av den mektige historiske motstrømsbevegelsen, som målrørsla er en del av, viser at SV har mista det politiske gangsynet. Hva blir det neste? Kamp mot norsk landbruk av typen Trygve Hegnar og Dagens Næringsliv? SVs overgang til å være et parti for norsk EU-medlemskap, kan ikke være langt unna. 


SVs kamp mot nynorsken —  et omen.   

søndag 22. januar 2012

Høyre - begynt valgkamp for Arbeiderpartiet?

Høyre og Arbeider-partiet er de partiene som øker mest i oppslutning i Norge for tida. Og det er liten politisk forskjell på dem, enten vi snakker om økonomi eller utenrikspolitikk. Men de dyrker en ulik retorikk som mange tillitsvalgte, et uhorvelig antall velgere og særlig de politiske journalistene, derfor tror at det er stor politisk forskjell på dem. 


Nå har Høyre hatt noe som de kaller en landskonferanse i helga. Der ville partileder Erna Solberg framheve det positive ved Tysklands økonomiske politikk, og særlig Sveriges. De var eksempler på at Jens Stoltenberg og partiet og regjeringa han leder og kontrollerer, tar feil, mente Solberg. Som har valgt Stoltenberg og regjeringa som sine motstandere.


Det er noe interessant ved de eksemplene Solberg holder fram som Høyres argumenter for og formål med å overta regjeringsmakta i 2013 (som jo er en stund til…). 


Få industriland har hatt en større lønnsnedgang enn Tyskland. I tiåret fra 2000-2010 har de lavest lønte i Tyskland hatt en lønnsnedgang på 20 %, mens de rikeste for det samme tiåret har hatt en reallønnsøkning på 2,7 %. Sier tenketanken DIW Berlin ifølge Dagens Næringsliv.  Og dette trass i at kravene til arbeidskrafta i Tyskland har økt, i motsetning de mange nye og ufaglærte jobbene i USA. 


Et annet forhold ved Tyskland er at de med euroen har påført andre EU-land betydelige handelsunderskudd, og for eksempel tvunget den irske staten til masseoppsigelser og nedskjæringer for å hindre at tyske banker går med underskudd. Jf Rune Skarsteins kronikk i Klassekampen 16.03.11, gjengitt av Manifest Analyse.


I Sverige er arbeidsledigheten på hele 6,7 % i november 2011 og hele 20,5 % for folk under 24 år, ifølge siste tabell fra Statistiska centralbyrån. Hvorfor drar unge svensker til Norge til å jobbe i Stoltenbergs Norge, fra Erna Solbergs svenske paradis?
  
Jeg må bare si at jeg rett og slett ikke forstår hvordan Høyre tenker når de skal innta regjeringskontorene etter å ha ført en valgkamp der lønnsnedslag og stor ungdomsarbeidsledighet holdes opp som idealer. Så er heller ikke jeg noen høyremann, så det sier jo ikke så mye når jeg ikke ikke forstår dette. 
- Men likkavæl?

mandag 16. januar 2012

Mediene — en reaksjonær mobb. Vært på kurs i Nord-Korea, eller?

 Aftenposten, VG, Dagens Næringsliv, Dagbladet og Dagsavisen er samstemte i sin behandling av Trond Giske: Han er illojal mot sin sjef. For de støtter at en styreleder offentlig går ut og kritiserer sin eier, ja nærmest krever sin eier avsatt. Altså at styrelederen er illojal mot sin eier. For journalistene baserer seg på at den egentlige eieren er Jens Stoltenberg, som står for en politikk de toneangivende mediene er enig i: ukontrollert markedsliberalisme. «Kom ikke og kontroller våre høyt lønna statsbyråkrater, som på personlig vis administrerer det norske folks felleseiendom!» Det må være bakgrunnen for skriveriene til de ledende politiske journalistene i Aftenposten, VG, Dagens Næringsliv, Dagbladet og Dagsavisen. Legger vi til NRK, og saka om Munchmuseet der NRK blei en propagandasentral for Høyre-byrådets Lambda-prosjekt, har vi blant disse ledende mediene en samla reaksjonær høyreorientert og monopolistisk medieblokk. Ikke minst de som jobber på desken i disse mediene. Har de gått på seminar i Nord-Korea? Eller bare hos Oddvar Stenstrøm?



Telenor, tidligere Televerket, er bygd opp med det norske folkets skatte-penger. Staten, som representerer det norske folk har en selvfølgelig rett til å ivareta det norske folkets felles økonomiske politiske interesser. Ikke interessene til overbetalte reaksjonære statsbyråkrater som Harald Norvik og det politiske kommentarkorpset.

Nå finnes det jo unntak som heldigvis gir et bedre og mer nyansert inntrykk av det samstemte reaksjonære norske pressekorpset i denne saka. Jeg har i et annet innlegg nevnt Magnus Takvam i NRK, som har en annen vurdering enn sin oppblåste sjef Kyrre Nakkim. Og Gunnar Stavrum som mener det er høyt spill fra Telenor-ledelsen.  Are Kalvøs kommentar er også er også treffende.   Og omdømmeekspert, hva nå det måtte være, Trond Blindheim, sier det slik:«Dette er storm i vannglass». I Ukeavisen Ledelse skriver Magne Lerø i dag at det er Giske som kommer seirende ut av dette. 

Dette viser at det selvfølgelig ikke er som i Nord-Korea her i landet, det bare virker sånn. Men hvorfor tenker de politiske journalistene så likt og så samstemt høyreorientert — så og si alltid? Hvorfor er det slik med de politiske journalistene at de bare kan fungere med å være for norsk medlemskap i Nato og for Nato, og for norsk medlemskap i EU og EU, at sosialdemokratisk politikk fra tida før Gro Harlem Brundtland er utenkelig og sterkt kritikkverdig — eller at de som politiske journalister ikke kan uttrykke slike i praksis utenkelige meninger om det lite sannsynlige skulle være tilfelle, at noen av dem er mot norsk medlemskap i Nato eller EU? Hva er det egentlig med miljøet og kulturen blant mediefolk, særlig det politiske sjiktet, som ensretter dem så høyreorientert? Til så urimelig høy lønn? Sportsjournalistene klager på fotballspillernes lønn, men de gjør jo ikke så stor samfunnsmessig skade som de enda høyere lønna politiske journalistene. Hvorfor bidrar vi egentlig med penger (kjøper avisene deres) for at de skal få økonomisk grunnlag for å spre sine høyreorienterte samstemte meninger? Bør vi nekte å betale NRK-lisensen?

Det er mange eksempler på at mediene samstemt mobber sine ofre. Som er vi venstreeorienterte, stort sett. De mener også at de har en rett til å ta regien, og prosedyrene, ved de rettssakene de er opptatt av. Uavhengig av vedtatte lover og prosedyrer. Maktfordelingsprinsippet er et fremmedord i redaksjonene, eller hvertfall noe de ikke har forstått. Rundt redaksjonsmøtene dyrkes bare deres egne suverene makt. Å imøtegå dem møtes med å si at da er du for slik Nord-Korea styres, og defineres av medielederne som «ut». Ofte med tilslutning fra det såkalte «Pressens faglige Utvalg». Slik lederne i Nord-Korea også sier om sine motstandere. Men i Norge har heldigvis ikke mediene makt til å straffe folk ut over å mobbe dem fra jobb og all ære (stikkord: boka «Katharina Blums tapte ære», av Heinrich Böll). Men dømmende rett mener mediene at de har, og den praktiserer de med full tilfredshet og makt.

— Kanskje det er på tide å slutte å finansiere dem? Si opp abonnementene?

fredag 13. januar 2012

Kjøret mot Giske, tror de at de har en god sak?

Det kan ikke være tvil om at mange i media nå værer statsrådsblod. At de skal få den radikale, i deres øyne, Trond Giske, fjerna. Gjennom det statsbærende byråkratsjiktet som utøver politikk på egne innfalls vegne, på helt udemokratisk vis. Og som mange tror, at den ledende representanten for dette høyreorienterte sjiktet, Jens Stoltenberg, skal tilfredsstille dem med å fjerne Trond Giske. Slik de fikk fjerna Gerd Liv Valla.


De som nå arbeider mot Giske, er opptatt av prosedyrespørsmål og formaliteter. Sjølve saka dreier seg om salg av den nest største tv-stasjonen i Norge til utlandet, om Norge skal bli et «filialland», som Giske sa. Der følger han bare opp politiske tråder som LO-leder Flåthen tidligere har gjort seg til talsmann for; nasjonalt eierskap. Bare ikke nå. Nå gjør bedriften A-pressen og LO-lederen et stort poeng av at å eie A-pressen ikke har noe med politikk å gjøre. A-pressen skal fortsatt pøse penger inn i aviser som har som formål å ramme fagbevegelsen i Norge.


Tror disse journalistene at de skal vinne denne kampen? Da har jeg mer tro på den analysen som Magnus Takvam i NRK hadde i går. Ikke som Kyrre Nakkin hevder i dag, at det er en politisk blemme. Nakkim er en oppblåst impuls-karrierist. Dette er en politisk god sak for Giske. Den har kanskje allerede ført til at Flåthen må gå av som LO-leder fordi aldersgrensa likevel ikke blir endra. Det kan godt hende høyrefløya i Ap nå føler seg så suverene at de kan kvitte seg med Giske, men de gjør det neppe likevel nå. De har andre metoder…


Det vil bli en pyrrhosseier, i så fall. Og «folk flest» vil se noe annet enn ord på Lorry som vesentlig, nemlig hovedspørsmålet: Hvorfor skal vi ikke eie noe i dette landet, hvorfor skal Norge, av alle land i verden, bli et filialland?

Nye sakkyndige, som å bøye seg for en mobb

Etter at den vanlige rettsprosedyren har vært fulgt så langt, med to rettspsykiatere og med en vurdering av en fulltallig rettsmedisinsk kommisjon, har retten likevel desavuert disse vurderingene og bedt om en ny rapport. I praksis en konkurrerende rapport. Retten sier iflg NRK i dag: «Dommarane grunngjev utforminga av ein heilt ny rapport med omsynet til den allmenne rettskjensla, altså at samfunnet har uttrykt eit sterkt behov for å få fleire fakta på bordet. – Denne saka er av ein heilt spesiell og særleg alvorleg karakter at det krev ei nærmare utgreiing av tilreknelegheitsspørsmålet, sa tingrettsdommar Wenche Elizabeth Arntzen på ein pressekonferanse i dag.»
For meg er det likegyldig om Breivik er tilregnelig eller ikke, det kan uansett ikke gjøre om igjen hans grusomme handlinger. Men prinsipielt vil jeg se rettens svært uvanlige handlemåte på lik linje med at retten bøyer seg for en mobb.  Riktignok er det ikke en mobb som har krevd dette av retten, men særlig medierepresentanter og en del bistandsadvokater. Om mediene er noe bedre enn en mobb, finnes det jo delte meninger om. 

Retten blander sammen lover, rettsprosedyrer og politiske krav som burde sees på som helt uakseptabelt i rettsstat. Men det beviser nok en gang at juss ikke er noe uavhengig og selvstendig område, kall det gjerne en statsmakt, men bare et underbruk av de til enhver tid sterkeste politiske kravene. Og det finnes mange politiske krav som utløser like mange og enda større politiske protester, men da bøyer ikke rettsapparatet seg. 

Det som gjenstår er om det i det hele tatt er mulig for de nye rettspsykiaterne å komme med en uhildet vurdering. De har fulgt med i den politiske og juridiske debatten, selvfølgelig, og de vet hvorfor de er oppnevnt, og hva det kreves av dem. Det skal godt gjøres om de ikke svarer på oppfordringa. 

mandag 9. januar 2012

Den politiserte rettssaka


Straffesaka mot Anders Behring Breivik er for lengst blitt en politisk rettssak. Innarbeida strafferettsregler blir nå i det offentlige ordskiftet utsatt for politisk press. Og dette politiske presset følger ingen prosedyrer, som politiske prosesser ikke gjør. Særlig ikke når media er med som viktige aktører. 

Det er forståelig at Breiviks bestialske handling blir så politisk viktig, fordi den er politisk begrunna av massemorderen og han handla etter et klart politisk mål. Fra «stadig flere» og «veldig mange mennesker», som debattleder Erik Wold i NRK Debatten 5. januar refererte til, og politikere og redaktører fra blant andre Aftenposten og Klassekampen, utsettes nå tingretten for et press om å bryte innarbeida prosedyrer. Det politiske kravet er at det skal oppnevnes enda flere sakkyndige som skal gi sine mulige konkurrerende vurderinger, ut over det ordinære systemet med to undersøkende rettsoppnevnte psykiatere/psykologer som får sin vurdering vurdert av en overordna rettsoppnevnt kommisjon. Vurderinger som disse må forsvare under rettsforhandlingene. Det politiske presset mot tingretten for nye sakkyndige er en trussel mot et selvstendig rettsvesen. Argumentet om i vareta hensynet til «folks rettsfølelse» er en dårlig begrunnelse, for «folks rettsfølelse» er kunnskapsløs om rettsregler og er en særlig hevngjerrig og hatefull følelse. Politisk styrte rettssaker er ikke en rettsstat verdig.

Bistandsadvokat Mette Yvonne Larsen var på de overlevendes vegne  i Aktuelt i NRK 4. januar klar på at Breiviks meninger, som han handlet på grunnlag av, ikke kan være resultat av et sykt sinn. For, som Larsen sa, dette er ytringer han deler med svært mange andre. Under ligger premisset om at det er en linje fra ytringer til massemord, slik den svenske journalisten Ola Larsmo hevder i Utrop.

De som vil ha Breivik erklært frisk, er de som er ute etter å bruke Breiviks handlinger som et argument mot sine meningsmotstandere i innvandringspolitikken. Mot dem som er kritisk til innvandring og aksepten av religiøse skikker. Og da passer det ikke inn at Breiviks handlinger skulle være et resultatet av at han er psykisk sjuk. Viktigere enn straffesaka mot Breivik, er å kriminalisere sine meningsmotstandere. Derfor får vi det politiske presset mot tingretten for å friskmelde han.  

torsdag 5. januar 2012

Familiens tvangstrøye

Dette innlegget står på trykk i Klassekampen i dag:


Redaktør av Utrop, Majoran Vivekananthan, skryter av familiens fordeler i det nye årets første FOKUS i Klassekampen 02.01.12. Han avslører en ukritisk holdning til en av samfunnets mest problemskapende sosiale institusjoner. Det finnes knapt et menneske som ikke har unngått familiens stengsler, urimelige grenser og styring, intriger og angrep på barns verdighet, og i sjeldnere grad (?), av vold og seksuelt misbruk. Og  verst er det autoritære mannlige hierarkiet i storfamilien. 


Vivekananthan skriver: "For storfamilien kan også bety mindre familiekonflikter, mer harmoni, bedre økonomi og helse." Nei. Storfamilien betyr flere konflikter og utspekulert tvang under den manipulerende merkelappen «harmoni».  Og både stor og liten familie har  skapt psykiske problemer som har gjort dem til hovedleverandører til psykiatriske institusjoner ved siden av religionene. Storfamilien benytter seg av barns gratis arbeidskraft, og folketrygden forutsetter ikke stønader fordelt etter patriarkenes uskrevne ættetradisjoner. Folketrygden bidro til å oppløse storfamiliens kår-ordning.


Halve slekta mi kommer fra samme kommune. En kommune prega av inngifte som ga som resultat et stort antall psykiske lidelser og selvmord. Lidelser som også jeg er konfrontert med i etterfølgende slektsledd. Den andre slektshalvdelens storfamilie opplevde jeg som tilsynelatende hjertelige og omsorgsfulle i en flergenerasjoners julaften. Men sjøl unge skolebarn mer enn ante at det var noe under overflata. Illusjonen om en vellykka storfamilie brast i stridigheter, intriger og smålig personlig hat. Ikke ulikt egenskapene til patriarken i storfamilien. Et dukkehjem i stor målestokk.


Det er våre foreldre som gir oss oss den første omsorg og kjærlighet. Slik jeg opplevde, og muligens flertallet av oss. Mine foreldre ville nok det beste for meg — i deres overførte forestillinger blandet med sine egne. Men deres ønsker og mål for meg ble ikke mine. Jeg vokste neppe på de konfliktene. Sikkert har også jeg videreformidlet mine egne og foreldres konflikter til egne barn, enda jeg mener at jeg vil det beste for dem. For storfamiliens tradisjonelle hyklerske tvang rir nok også meg som en mare.


Etter Ibsen, Freud, Munch og Hamsun er det trist at vi i 2012 skal måtte lese en artikkel som årets første Fokus. Hørt om skilsmisse, Vivekananthan? Nora bare gikk. Helmer rakk ikke å mobilisere storfamilien. Det var ikke mange land i verden der Nora kunne gå fra storfamilien og tro at hun skulle få leve videre. Ikke i 1878, og heller ikke i dag.


Ensomhet er muligens et samfunnsproblem. Men løsninga er verken familien, storfamilien eller religionenes undertrykkende tilbud. Familien og religionene er faktisk problemet og er fortsatt også vår tids svøpe.

onsdag 4. januar 2012

Utbyggerne styrer boligmarkedet

Erling Dokk Holm har i Dagens Næringsliv initiert en viktig debatt om standarden på boligene. Olav H. Selvaags svar er at de nye boligene blir solgt og at de dermed må være attraktive og akseptable. Men boligmarkedet er ikke som den påståtte likevektsteorien om markeder. Mellom aktørene utbyggerne, entreprenørene, bankene og boligkjøperne, har boligkjøperne lite de skulle ha sagt. Kjøp det tilbudte, eller ikke noe, er markedsloven. 


Utbyggerne i Norge fikk på femti-tallet gjennomslag for at en for eksempel på Teisen i Oslo kunne bygge fem etasjer uten heis, og heiskravet står svakt den dag i dag. Etter krigen ble det også bygd mange boligblokker i Norge uten balkong, blant annet i Drammen. Men som jeg har sett som mangeårig styreleder i et borettslag i boligsamvirket; slike mangler er meget gunstige. For da kan entreprenørene holde liv i virksomheten sin ved å utbedre manglene i ettertid - til store kapitalkostnader for beboerne. Slik fører også opprinnelig manglende kvalitet til sløsing med boligsektorens knappe ressurser. Sløsing er det også at folk flytter unødig fort på grunn av boligens manglende kvalitet, sjøl om bankene neppe ser ny boligfinansiering som en ulempe. 


Også som tidligere tilsatt i Husbanken mener jeg det var lett å registrere entreprenørenes og utbyggernes store kontroll over prosjektene. Kvalitet var aldri viktig nok. 


Etter nærmere 50 års medlemskap i OBOS har jeg nå fått kjøpt en bolig på et ønsket sted, Ensjø i Oslo, til en pris og med en finansieringsform som passer min situasjon. Jeg ser positivt fram til å overta min bolig. Men jeg registrerer at mange av leilighetene i mitt prosjekt har for store entreer og at alle har åpen kjøkkenløsning, og at området er noe mer fortettet enn mange på Vindern kan forestille seg. 


Hvorfor er det ingen beboermedvirkning på standardløsningene av leilighetene? Det er muligens ikke lett å få til et ferdig prosjekt der de framtidige boligeierne diskuterer seg fram til ønskete kvaliteter til en akseptabel pris. Uansett må det stilles strengere moderne kvalitetskrav til utbyggere, både når det gjelder leilighetene, bygget og arealet rundt. Slik at hensynet til livslang trivsel og energieffektivitet ivaretas. 


Boligsektoren er en bransje som er helt sentral for utvikling av norsk økonomi, med sin store betydning for sysselsetting i mange bransjer, for industriproduksjonen og finansvesenet. Av politikere og partier må vi kreve sterkere rammestyring av denne sentrale samfunnssektoren. Kjøperne av nye boliger må gis innflytelse på utformingen av nye boligprosjekter innafor nye offentlige rammer. Også for botrivselens skyld - en viktig økonomisk faktor.