lørdag 24. juli 2010

Også kamp mot syklistene i Bayern


Noe av det første som lyser mot en togreisende som ender sin reise i München 22.07, er skrikende forsider med opplysninger om politiets nye offensiv mot syklister i Bayerns hovedstad. Kanskje er det en internasjonal trend, og der Arbeiderpartiet i Norge representerer den nye moderniteten, som er å være imot syklister? Jeg kjøpte ikke noen aviser, men fra
Süddeutsche Zeitung gjengir jeg raskt det jeg oppfattet av skriveriene: En sterk økning i sykkelulykkene. Såvidt jeg forstod var syklistene sjøl skyld i rundt halvparten av uhellene, mente en talsperson for Münchens trafikkpoliti. Problemet var at syklistene syklet slik sykkelen var skapt for, men som ikke trafikkreglene og de andre trafikantene tar hensyn til. Det var antydninger om en rekke restriksjoner mot syklister og deres oppførsel. Blant annet hjelmpåbud (og da vil hvertfall sykklebruken falle sterkt).


Uten noen empiri slo det meg at det er mange som sykler i München nå, også i Garmisch-Partenkirchen (eller «Garmich-P…, som noen i NRK sier). I alle aldre og typer. Men det kan være at jeg ikke var så opptatt av det tidligere, og derfor ikke så på hvor mange som sykla…


Gitt dagens trafikkmønster og de nåværende trafikkreglene, kan både Münchens politi-representant og alle hans likesinnende som det selvfølgelig finnes mange av i Norge, ca 40 på dusinet, ha rett. Og det er verken lett eller riktig å si at syklister ikke skal følge noen trafikkregler. Men hvorfor kan ikke heller utgangspunktet være sykkelens store fleksible anvendelighet — i praksis kan den brukes over alt, som ikke noe annet transportmiddel — være utgangspunktet for trafikkreglene? Slik at hvertfall i alle byer og alle tettsteder, der skal trafikkreglene og infrastrukturen bygges opp til å tilpasses syklistene, og ikke bilbrukerne og de andre trafikantene? Hvorfor skal ikke sykkelinteressene tenke slik, og kreve tilrettelegging deretter - i samsvar med slik alle syklister oppfatter sine muligheter som syklister?


Jeg synes faktisk det er på tide — tross lav politisk oppslutning om sykkeltiltak og ikke overholdte politiske vedtak om tiltak — å stille et såpass offensivt krav.


Foruten å være riktig, ville det ikke være lurt også???

tirsdag 20. juli 2010

«Sykkelhatet får fortsette»: Fjern denne regjeringa! Verre kan det ikke bli!


Dagsavisen hadde 15. juli et oppslag om et svar fra justisminister Storberget til Syklistenes Landsforening. Jeg hadde tenkt å vise til svaret på Justisdepartementets hjemmeside, men det finnes foreløpig ikke der. Derfor gjengir jeg journalist Tor Sandbergs artikkel fra side 7.

Min konklusjon er klar: Fjern denne regjeringa!

Journalist Tor Sandberg, Dagsavisen, sin artikkel:

«Syklisthatet får fortsette

Justisdepartementet vil ikke at at politiet skal prioritere å slå ned på bilistenes syklisthat. Tvert imot påpeker departementet at det er syklistene som risikerer å få bot.

Generalsekretær Rune Gjøs i Syklistenes Landsforening (SLF) hadde regnet med et helt annet svar på brevet han sendte til justisminister Knut Storberget for om lag en måned siden.

— Det virker som om politisk ledelse ikke tar inn over seg at syklister er en kasteball i bytrafikken, enten i konflikt med bilister eller med fotgjengere på fortau og gangveier, sier Gjøs.

HÅPET PÅ MER TRYGGHET

«Dæven æ har løst til å kjøre syklistan ned.» Dette er bare en av flere hatefulle trusler fra bilister som Dagsavisen omtalte i en artikkel 24. juni.

— Bilister tuter, snitter ved forbikjøring, spruter vindusspylervæske og skriker skjellsord til meg, kunne Gjøs fortelle, helt i tråd med hva mange andre syklister opplever jevnlig.

Det burde være politiets plikt å beskytte syklister som trafikantgruppe, mener SLF, men så er ikke tilfellet. Flere steder i landet opplever syklister nærmest det motsatte, hevder organisasjonen.

Derfor sendte Gjøs et brev til Storberget i midten av juni. Han forventet at justisministeren ville gjøre sitt for at syklistene skulle få tryggere kår, gjennom et mer synlig og aktivt politi.

«BØTLEGGING VIL KUNNE SKJE»

Men vondt blir trolig ikke bedre, ser det ut til, av svaret som nå foreligger fra Justisdepartementet.

«Justisdepartementet mener (…) det er riktig å videreføre de sentrale føringene om at politiet skal rette sin innsats mot trafikkfarlig adferd, uten at det presiseres at trafikkfarlig adferd som er rettet mot syklister skal prioriteres spesielt», heter det der.

Videre skriver departementet: «Det følger av trafikkreglene at sykling på gangvei, fortau eller i gangfelt er tillatt når gangtrafikken er liten og syklingen ikke medfører fare eller er til hinder for gående. Slik sykling må ved passering av gående skje i god avstand og i tilnærmet avstand og i tilnærmet gangfart. Bøtelegging av syklister på fortau vil kunne skje dersom syklsiter bryter nevnte regelverk».

— Det er åpenbart at departementet ikke se seg selv eller politiet som redskaper for å få mer sykkeltrafikk i Norge, konstaterer Gjøs.

Regjeringa Stoltenberg går faktisk til krig mot syklistene. Hvorfor svarer en justisminister i en rød-grønn regjering slik? Jeg tror faktisk ikke en justisminister fra Fremskrittspartiet ville turt å være tøffere og mer negativ. Departementet bruker betegnelsen «adferd» skrivi i samsvar med språknormalen før 1959 (eller 1938?), det sier jo sitt. Storberget har ei fortid som en agressiv forsvarer langt ut over det normale for en av de kriminelle mordbrannbomberne fra Hells Angels-mafiaen. Er det derfor han velger å være så syklistfiendtlig?

Hvorfor støtter ikke Storberget de miljøvennlige svakere syklistene? Arbeiderpartiet er fortsatt et før-modernistisk parti preget av industrisamfunnets verdier før siste verdenskrig, og der synet på sykkel preges av at sykkel er et gammeldags og fattigslig transportmiddel i forhold til den «framtidsretta bilen».

Stoltenberg vil profilere Ap som et sykkelvennlig parti, men Oslo Ap får ikke til noen ting, verken i posisjon eller opposisjon. De er rett og slett ikke interessert nok, som da nåværende partisekretær i Ap, Raymond Johansen, var SVs samferdselsbyråd («minister») i Oslo.

Rune Gerhardsen har i intervju med meg (tillatt gjengitt) sagt at sykkel er et politikkområde der det er «ufarlig å la være å følge opp vedtakene fullt ut, men det er risiko forbundet med å la være å vedta det». Storberget, og Stoltenberg, tenker i samsvar med Gerhardsens politikkbeskrivelse?

På en sykkelkonferanse i Bergen i oktober i år stiller regjeringa med sin samferdselsminister. Men det hadde vel vært riktigere å stille med justisminister Storberget, slik at han på konferansen riktig kunne filleristet syklistene og satt skapet på plass for regjeringa? Og hatt Fremskrittspartiets samferdselspolitiker Bård Hoksrud som reserve for seg?

Sett ut fra sykkelinteressene mener jeg det vil være riktig å kreve enhver regjerings avgang med en så sykkelfiendtlig justisminister. Personlig kunne jeg også tenkt meg en annen regjering med tanke på krigen i Afghanistan, en annen økonomisk og miljøpolitikk mm. SV er ikke opptatt av sykkeltilrettelegging - som miljøbevegelsen - og Senterpartiet må i utgangspunktet betraktes som en rein motstander av sykkel — atskillig mer gammaldags enn Ap. Alternativene til ei Ap/SV/Sp-regjering er ikke de beste. Men en slik sykkelpolitikk som Storbergets kan og bør ikke noen sykkelinteresser og sykkelorganisasjoner akseptere.

Derfor blir kravet: Trekk tilbake Storbergets brev Stoltenberg, eller gå av med den sykkelfiendtlige regjeringa di!




fredag 16. juli 2010

Hvilke kommuner bygger mest i kystsonen?



Dette innlegget stod på trykk i Dagsavisen i går, 16.07.2010.

Miljøvernminister Erik Solheim har reagert på alle dispensasjonene til bygging i strandsonen som kommunene Fjell og Os i Hordaland har gitt, og har bedt om en forklaring fra disse kommunene. I følge Solheim har de innvilget hvert femte søknad om bygging i det 100-meters beltet der det i Norge skal være fri tilgang for allmennheten.

I 1965 ble strandloven med byggeforbudet gitt. Men dessverre med et unntak: kommunene skal få gi dispensasjoner. Dermed har nedbygginga av strandsonen fortsatt.

I forbindelse med et masterstudium i statsvitenskap prøvde jeg å finne kjennetegn ved de kommunene som bygde ned mest av strandsonen sin. Jeg trodde at det var kommuner med lite innbyggertall og med dårlig økonomi som bygde ned mest av strandsonen. Og tenkte at i kommunene der de to partiene SV og Venstre, hadde høy oppslutning, ville strandsonen bli lite nedbygd.

Jeg tok for meg alle kommunene langs Oslofjorden fra Halden til og med Søgne, i alt 34 kommuner. Jeg så på perioden 1985 til 2007. Jeg brukte data for prosentvis endring i nedbygd kystsone. Det viste seg at mine hypoteser om at små kommuner med dårlig økonomi bygde ned mest av kystsonen sin, ikke så lett lot seg bekrefte. Kombinert med oppslutninga for SV og Venstre, ble sammenhengen imidlertid sterkere, der størrelsen på oppslutninga om disse partiene stod for halvparten av utslaget.

Det kan være feil med mine data, og forhold jeg ikke har vurdert som kan være viktigere. Men min lille undersøkelse tyder hvertfall på at Solheim spør de riktige kommunene om en forklaring, når han spør Høyre- og Frp-kommunene Fjell og Os i Hordaland om forklaring på deres nedbygging av kystsonen sin; kommuner der SV og Venstre har svært lav oppslutning.

torsdag 8. juli 2010

20 % sykkel i 2020?

På side 5 i dagens Dagsavisen står dette innlegget. Avisa lagde følgende ingress basert på min artikkel: «Vegdirektoratet er en organisasjon for bygging av bilveger. Hver fiber og nerve i organisasjonen er preget av denne miljøskadelige løsninga. Men lar denne historiske kulturen seg overvinne?»

Vegdirektoratets forslag om at sykkelturene skal utgjøre 20 % av antall turer i de største norske byene innen 2020, er et godt forslag. Problemet når det gjelder sykkeltiltak, er imidlertid ikke mangelen på gode forslag. Det er gjennomføring. Statens vegplan fra 1977 innholdt svært gode forslag om utforming og vedlikehold, men 33 år seinere er svært lite av disse planene gjennomført.

Jeg har nettopp levert en masteroppgave i statsvitenskap om den manglende gjennomføringa av Oslos fire vedtatte sykkelplaner. Oppgavens tittel var «Plan på plan på plan», etter en overskrift i en artikkel i Aftenposten av Hilde Lundgaard. Men jeg kunne like godt brukt et sitat av Egon Olsen: «Jeg har en plan», eller kanskje bedre av Peer Gynt: «Ja, tænke det; ønske det; ville det med, - - men gjøre det! Nei; det skjønner jeg ikke!».

I statsvitenskapen er det en etablert sannhet at tiltak som krever store endringer og det er strid om, er vanskelige å gjennomføre. Dette skiller seg ikke ut fra erfaringer alle samfunnsengasjerte kan gjøre seg. Når det gjelder sykkel sier «alle» politikere at de er for sykkelanlegg. Men så snart sykkelinteressene kommer i konflikt med en annen interesse, enten det er bil, kollektivtrafikk eller gatearealet, er likevel «alle» enige om at sykkelinteressene må vike. I tillegg er det en svært fragmentert beslutningsprosess fra plan til ferdig sykkelanlegg.

I mars i år uttalte statsministeren seg i Finansavisen om de manglende sykkelveganlegg i Oslo: «…men det går altfor sakte». Han forstod imidlertid den manglende iverksettinga med vanskelige planvedtak i Oslo kommune og manglende samarbeid mellom stat og kommune. Stoltenberg mente det var riktig å vise «respekt for at det er kommunene som regulerer tomter, og gjør reguleringsvedtak om for eksempel å fjerne parkeringsplasser i gatene for å gjøre plass til sykkelveier».

Det avgjørende er rett og slett at politikerne ikke er interessert nok i sykkelanlegg. Penger bevilger de ikke, for eksempel. Men politikerne har også rett i at det er en svært vanskelig komplisert beslutningsprosess å få gjennomført sykkelanlegg. Uten å gjøre noe med den, vil det fortsatt bli vanskelig, om enn ikke umulig, slik alle politikere nå hevder.

Oslo har et mål om 12 % sykkelandel i 2015. Det kommer ikke til å nås. Hvis Vegdirektoratets mål om 20 % sykkel i norske byer i 2020 skal nås, må det derfor gjøres noen helt grunnleggende grep for beslutningsprosessen. Gjerne ad lovvegen for å sette lokale reguleringsmyndigheter, byantikvarer og politiet til side. For å nevne noen av syklistenes motstandere. Vegdirektoratets effektive organisasjonsform for veganlegg er et godt mål. Men Vegdirektoratet er egentlig en organisasjon for bygging av bilveger, hvor hver fiber og nerve i organisasjonen er preget av denne miljøskadelige løsninga. Så det spørs om dette direktoratets historiske kultur lar seg overvinne. Ikke uten videre hvertfall.

Men kan vi ikke bare sykle der det er mulig, da? For å få til en økning er det nødvendig å drive oppfordring og påvirkning til sykling. Og med dagens anlegg vil det være et uansvarlig og trafikkfarlig forslag. Derfor må det fysiske sykkelveganlegget på plass. Og sykkelveganlegg er ikke «gang- og sykkelveger», som er fotgjengernes og barnas område. Men som det het i statens vegplan fra 1977: Sykkelveger «med minst like høy standard som bilvegene, god og hensiktsmessig linjeføring, et godt dekke som er belyst og at de vedlikeholdes tilfredsstillende sommer og vinter».

«Vil ha sykkelgerilja», men helst sykkelliste?

Dette intervjuet med meg står i Dagsavisen i dag. Det har med mine små justeringer, som ikke kom med i den trykte utgaven.

1. februar 2006 vedtok bystyret i Oslo at rundt 20 sykkelstrekninger i indre by skulle være ferdige i løpet av 2010. Ingen er ennå påbegynt rent fysisk. Dette viser hvor lite interesserte politikerne er i å få til et sykkelveinett. Dette kan de tillate seg, fordi det er ingen med makt som presser på for flere sykkelveier. Derfor trenger vi en sykkelgerilja og derfor trenger vi en egen sykkelliste, som kan komme på vippen mellom den borgerlige og sosialistiske blokken etter valget neste år, og som dermed kan avgjøre hvem som skal styre byen, sier Ove Bengt Berg.

Berg er mannen bak en ny masteroppgave i statsvitenskap, hvor temaet er oslopolitikernes mislykkede forsøk på å gjennomføre ikke bare en eller to, men hele fire vedtatte sykkelplaner.

Berg har tidligere også vært sentral i Syklistenes Landsforening, både som leder og styremedlem. Han konstaterer at Oslo ikke er unntaket, men regelen i Norge.

-Ingen norske byer tilfredsstiller kravene som stilles til en sykkelby. Sykkelinteressene mangler en Kjell Opseth, en med den samme politiske kløkten, handlingsevnen og de samme ressursene, som vår tidligere samferdselsminister hadde, sier Berg.

Slik bør sykkelgeriljaen operere, mener Berg:

Den organiseres som en aksjonsgruppe med mellom 50 og 200 medlemmer som flere ganger hver uke markerer syklistenes interesser.

Dette kan for eksempel skje ved at andre trafikanter blir hindret, «slik politikerne hindrer syklistene», ved at mange syklister inntar gater med blandet trafikk.

Demonstrasjoner rettet mot statsminister, byrådsleder, vegdirektøren, politidirektøren, politimesteren, byplansjefen og byantikvaren kan også være del av sykkelgeriljaens strategi.

Ideen om en egen sykkelliste ved kommunevalget neste år, har Berg hentet fra vårt naboland.

-Det ble et rabalder uten like i Stockholm ved valget i 1998, på grunn av Stockholmspartiet, som var imot bilenes ødeleggende virkning på bevaringsverdige bygninger, forteller Berg.

Resultatet av valget ble at Stockholmspartiet kom på vippen. Dermed ble det sykkelfelt i Sveavägen og i 12 andre sentrale hovedgater, etter at Moderaterna kom med tilbud om dette, mot å få byrådsmakten.

-Sykkellisten i Oslo bør ha ett krav: En fullføring av et gjennomgående sykkelnett gjennom sentrum med egne felt, og prioritering av sykkel foran alle andre trafikkformer, innen maksimalt 24 måneder, sier Berg.

Alt annet må vike for å få på plass dette sykkelnettet, både hensynet til parkeringsplasser, bygninger, kollektivtrafikk og gående, mener han.

-Men er det mulig å få på plass et gjennomgående sykkelveinett på bare to år?

-Det har vært mulig å gjennomføre både kostbare, teknisk krevende og omfattende samferdsels- og byreguleringssaker flere ganger de siste årene. Som byggingen av den nye Holmenkollbakken, Bislett Stadion og Barcode-prosjektet i Bjørvika, svarer Berg.

-Kostnaden ved Holmenkollbakken kom på 1,8 milliarder kroner, med en overskridelse på hvertfall 600 millioner. Kommunen tok opp lån for å finansiere dette, tilføyer han.

-Beslutningsprosessen for sykkelanlegg er komplisert og fragmentert, men Oslo Lufthavn Gardermoen, Romeriksporten og verdens lengste biltunnel, mellom Lærdal og Aursdal, lot seg likevel gjennomføre. Selv om tiltakene innebar store endringer og var politisk omstridte. Men nødvendige ressurser ble stilt til rådighet.

Dagsavisen satte opp følgende ramme til intervjuet:

DERFOR HAR DET GÅTT GALT:

  • Politikerne har ikke oppfattet de vedtatte planene som viktige nok
  • Politikerne har ikke vært interessert i å stille tilstrekkelig med ressurser til rådighet
  • Det har til dels vært politisk uenighet om sykkeltiltakene
  • Politikerne har ikke gjort forsøk på å endre den fragmenterte beslutningsprosessen med mange vetopunkter
  • Politikerne har forutsatt økte statlige bidrag til utbyggingen
Avisa oppga min masteroppgave «Plan på plan på plan» som kilde for opplysningene i ramma.


mandag 5. juli 2010

Hvor mange flere må dø forgjeves?


Det er viktig å føle med de pårørende når noen har mistet livet. Fire norske soldater mistet nettopp livet i Afghanistan, og norske tap er nå kommet opp i ni døde soldater. Men vi må regne med at flere norske soldater vil måtte dø, sier Natos generalsekretær Anders Fogh Rasmussen.

Den siste krigen i Afghanistan har vart siden 2001. Innledninga var tilsynelatende angrepet mot flere mål i USA 9. september 2001. Et enkeltstående angrep der 2 976 sivile mennesker mistet livet. En avskyelig terrorhandling. Den ubehagelige sannhet er likevel at med dette angrepet fikk amerikanerne oppleve den død og lidelse deres statsledere i flere tiår hadde påført andre lands innbyggere. I følge fredsforsker Johan Galtung har USA etter 1945 militært gått inn i 69 land, noe som har kostet 15 millioner mennesker livet.

USA krevde i september 2001 overfor Afghanistan alle Al-Qaida-medlemmer utlevert og treningsleirene deres stengt. Kravet ble avvist. USA begynte så med en omfattende bombing av landet for å fjerne Taliban-styret. Seinere fikk USA med seg Nato og FN på sin side i krigen. Begrunnelsen for krigen er nå endret til å gi skolegang til jenter og frigjøre kvinnene. Men hvorfor har ikke USA, Nato og Norge gått til krig mot alle land med slike mangler? Det er løgn å framstille krigen i Afghanistan som en humanitær fredsoperasjon i FN-regi. Senterpartiets nestleder Trygve Slagsvold Vedum vedgår at Norge har ett argument for å krige i Afghanistan: Vår lojalitet til USA.

Afghanistan har tidligere vært angrepet av England to ganger, i 1838 og 1878, og av Sovjetunionen fra 1979. Begge stormaktene måtte gi tapt og trekke seg tapende ut. Det ble sagt på forhånd at det samme ville skje med USAs invasjon. Afghanistan er et stammesamfunn uten statsinstitusjoner etter vår målestokk. Etter ni års krig med mange titusener av sivile afghaneres død og 2000 drepte soldater, er situasjonen at Taliban har styrket seg kraftig.

Afghanerne er imot fremmede soldater av flere grunner: som muslimer er de imot sekularisme og vestliggjøring. Afghanistan er ingen enhetsstat med en sentralmakt. Og viktigst: de hater utlendinger som okkuperer, dreper vilt og bomber. Det siste er jo forståelig. Få nordmenn trodde på de tyske okkupantenes ord om de var her for å sikre freden i Norge. Den tyske okkupasjonen samlet nordmenn i motstand, som den breie fronten Taliban gjør det i Afghanistan mot Natos soldater.

Krigen i Afghanistan er i strid med folkeretten og FN-traktatens formål, og en urimelig overfallskrig mot fattige, men gjenstridige stammefolk.

Den norske staten har brukt 7,6 milliarder kroner på krigen siden 2002, foruten den hjelpen vi har gitt USAs krigsmaskin med å plassere rundt 600 milliarder kroner av oljefondet i amerikanske verdipapirer. De sivile utgiftene for krigen har hittil vært 3,2 milliarder kroner. Årlig koster krigen Norge 1,2 milliarder kroner. Stoltenberg har nesten ikke råd til noen ting, men til denne krigen sitter titalls av milliarder løst.

Dagsavisens redaktør Arne Strand setter likhetstegn mellom USAs krig mot Vietnam og nederlaget der og dagens Afghanistan-krig. At Aps utenrikspolitiker Laila Gustavsen sluker alle honnørordene fra Washington, er typisk. Norge er fortsatt, med SV i regjering, det som en av SFs stiftere, Finn Gustavsen, påpekte: «Den snilleste gutten i Nato-klassen». Men Arbeiderpartiet gikk på et betydelig politisk nederlag etter Vietnam-krigen for sin aktive støtte til USAs krig.

Heller ikke amerikanske militæreksperter hevder at krigen i Afghanistan kan vinnes. President Obama vil trekke ut USA til neste år. Flere land vurderer ensidig tilbaketrekking; Nederland og Canada har alt vedtatt det. Også de som støttet krigen, innser nå at den er tapt. Halvparten av soldatene som er drept i den ni år lange krigen er drept de to siste åra.

Norge står nå i fare for å bli støttespiller for de krigssugne amerikanske republikanerne. Det minste ondet er å trekke seg ut nå. Dagsavisen sier det for meg: «Det er nok nå. La oss komme oss ut.»

De norske soldatene i Afghanistan vil bli drept forgjeves. Deres liv og dyktighet er verdt helt andre formål, som i stedet heller å forsvare norske interesser. Denne meningsløse og uansvarlige krigen kan ikke vinnes. Men soldatenes og sivilbefolkningas liv ofres fortsatt for at noen vestlige statsledere, som Stoltenberg, ikke skal miste ansikt. De bærer et tungt ansvar. Slike statsledere må bli fratatt denne muligheten til å påføre så mange mennesker død, lidelser og sorg — og straffes som krigsforbrytere.

Denne ytringa stod som kronikk i Drammens Tidende i dag.

lørdag 3. juli 2010

EU: Hvilken krig forhindret?

I forbindelse med Trond Giskes kritikk av EU-tilhengerne og hans forsvar for EØS-avtalen, blei både Michael Tetzschner og Jonas Gahr Støre innkalt til mediene for å forsvare sitt EU-standpunkt. Tetzschner gjentok i Dagsnytt 18 som EU-tilhengere flest for n-te gang at EU er et fredsprosjekt som har hindret krig mellom europeiske stater. Han burde vel i det minste ha presisert «inntil nå»?

Forløperen til EU er kull- og stålunionen. Arbeidet med den begynte i 1950, blei undertegna i 1951 og satt i verk fra 1952. Ottar Julsrud i Store Norske Leksikon (nett) påstår «På den måten ville man sikre et varig samarbeid mellom de to stater og bl.a. gjøre en krig mellom dem umulig». De to statene det dreide seg om var Vest-Tyskland og Frankrike. Men ærlig talt, hvilken overhengende krigsfare var det da som EU-tilhengerne mener det var mellom Vest-Tyskland og Frankrike i 1950, kun fem år etter at Nazi-Tyskland blei mosa av Stalins soldater i Berlin 8. mai 1945? Hadde disse to statene militære og økonomiske muskler til igjen å gå til krig mot hverandre i 1950, og hvilken politisk støtte fantes det da for en ny krig mot hverandre blant befolkninga i Vest-Tyskland og Frankrike?

Det finnes vel knapt en tilhenger av EU som ikke også er en sterk tilhenger av Nato (merkelig nok). Nato blei oppretta i april 1949, og Norge blei medlem samme år. Men Nato ville altså ikke forhindra en krig mellom Vest-Tyskland og Frankrike, eller de andre europeiske stridsmaktene, mener EU-tilhengerne? Og derfor måtte EU måtte opprettes?

Nå er jo ikke EU-landa og EU-tilhengerne imot krig — verken i eller utafor Europa. Overlevende etter krigene i mange afrikanske land som Algerie og i Kongo, i Vietnam, Kampuchea, Irland, Burma, Argentina, landa i det tidligere Jugoslavia, Irak og Afghanistan — for å nevne noen — vil neppe si seg enig med norske politikere i at EU representerer et fredsprosjekt. De mange drepte kan vi ikke spørre.

Det er uforståelig at EU-tilhengerne bruker EUs påståtte fredsskapende funksjon som argument for norsk EU-medlemskap. Det er historisk feil, og det er helt i strid med EU og EU-landas ønsker, vilje og krigspraksis.