Også Buskerud har fått sin innvandringssak med et svært så konkret individuelt ansikt. Ole Kristian Navrud fra Åmot i Modum kommune i Buskerud har gifta seg med ei filippinsk dame som kom som au-pair til Norge i 2007. Nå har de fått en sønn sammen. Hun, Laila, er nå utvist og må flytte fra Norge innen 3. juni. Hu har hele tida under oppholdet her hatt jobb, betalt skatt og lært seg norsk. Men som det sies i Drammens Tidende, må hun reise ut fordi hun skal ha hatt en feil koding i sitt pass. Modums ordfører, Terje Bråthen, for øvrig også en som støtter palestinerne, mener at «Det kan tyde på at det er en brist mellom lover og regler på den ene siden og intensjoner på den andre siden». Det er oppretta ei fjesbokgruppe med kanskje 10 000 medlemmer som støtter oppropet mot utvisninga, og nå i dag på Blaafarveværket blir også statsminister Stoltenberg kopla inn. Omtalt i TV2 er saka også.
Jeg har merka meg at en av mine Fjesbok-venner er veldig ivrig og engasjert i å samle støtte mot denne utvisninga. Med utgangspunkt i at jeg mener at vedkommende støtter Fremskrittspartiet, tillater jeg meg å kommentere denne oppfordringa her. Fordi jeg kan ikke forstå annet enn at Fremskrittspartiet er en sterk tilhenger av en restriktiv innvandringspolitikk og resolutt utkasting av «grunnløse asylsøkere» og andre. Ja, det er en politikk som Frp så desidert har «sakseierskapet» til.
Nå er ikke jeg den fremste tilhenger av politikken om at det er best om alle som vil bo og arbeide (eller ikke arbeide) i Norge, skal få komme hit. Men jeg synes også det også må være en sammenheng mellom det en mener i enkeltsaker, og den politikken som en mener skal gjelde for summen av alle de andre liknende saker av samme type.
Jeg har full forståelse for at utvisningssaka i Modum ikke er noen god generell sak å vise fram en ønsket streng innvandringspolitikk på. Det synes jeg går tydelig fram av hvem det er som støtter den utviste kona. Men utvisninga er ganske sikkert i samsvar med de politiske føringene byråkratene har fått lagt for sitt arbeid — og det av de mest innvandringsfiendtlige politikerne. Jeg har problemer med å forstå at myndighetene har gjort formelle feil, og de har sikkert kjent til situasjonen med giftermål og barn.
Nå har politikerne oppretta organer som UNE nettopp for å slippe å gi medhold til slike folkeaksjoner som vi ser i dette tilfellet. Og så vil mange av dem som ellers skjuler seg bak UNE for sin urimelige (generelle) politikk, akkurat i dette tilfellet at statsministeren griper inn og ordner opp!
Dette dreier seg om rettferdighet. Hvis politikken er feil, er det den som må rettes opp. Vel og bra om noen unntas for følgene av en urimelig og feil politikk, men hva med de andre? De som ikke kjenner noen innflytelsesrike? Hvorfor skal de med kjennskap til mektige personer eller engasjerte medmennesker få medhold, og ikke de andre?
Fremskrittspartiet støtter alle saker der det er litt folkelig oppslutning. De er for den strengeste innvandrings- og asylpolitikk, men er samtidig for unntak i de tilfellene folk ser hvor urimelig dette er. Skal de virkelig slippe unna med en slik dobbeltpolitikk? Hvorfor sier ikke Fremskrittspartiet i Buskerud, og sentralt: «Ja, dette er et flott eksempel på hvordan vi vil ha det. Ut!»?
Skal en vedtatt politikk bare gjelde når noen ikke klarer å samle støtte, mens det skal gjøres unntak når alle kan se hvor urimelig politikken er?