Sykkel i Oslo: Vanskelig, men umulig bare når en ikke vil

I bladet Samferdsel, utgitt av Transport-

økonomisk institutt, er nr 7 for i år nettopp utsendt. Der har jeg artikkel over to sider. Det er et sammendrag av min masteroppgave i statsvitenskap fra i vår; «Plan på plan på plan — Et casestudium av Oslos forsøk på å gjennomføre vedtatte sykkelplaner.»

Jeg har skænna sidene, og de kan klikkes på og forstørres som andre bilder, tror jeg. Artikkelen følger også vedlagt i sin fulle tekst.

I statens vegplan II fra 1977 var målet at 72 tettsteder innen 1985 skulle ha et sammenhengende sykkelvegnett. Pr dags dato finnes det ingen by eller tettsted med noe sammenhengende sykkelnett. Oslo kommune har videre vedtatt sykkelplaner i 1977, i 1990, i 1999 og i 2006. Planene er i liten grad gjennomført. Av tiltaka i indre by i Oslo som skulle være ferdig i 2009, er ingen fullført. De var i mai i år ikke en gang påbegynt.

Hvordan er det mulig med et så stort gap mellom vedtatte planer og fullførte tiltak?

Norsk og internasjonal statsvitenskap har forsket mye på offentlige iverksettingsprosesser og utviklet teorier. Som et ledd i å ta en mastergrad i statsvitenskap ved Universitetet i Oslo, har jeg prøvd å undersøke i hvilken grad de generelle statsvitenskapelige teoriene passer til iverksetting av Oslo bystyres vedtak om sykkelplaner.[1]

Sykkelaktivister var ganske klar på årsaken til den manglende gjennomføringa: Det finnes ingen politisk vilje til å gjennomføre sykkeltiltak i Norge. Statsminister Stoltenberg er også opptatt av at det går for sakte med sykkelvegutbygginga i Oslo, men han aksepterer overfor Finansavisen 30.03 i år forklaringa om at det er vanskeligheter med reguleringsplanene som hindrer gjennomføring. Arbeiderpartiets gruppeleder, Rune Gerhardsen, og leder av kommunens samferdsels- og miljøutvalg, forsøkte i en samtale med meg å gi følgende teori som forklaring: Nemlig at sykkeltiltak var et politikkområde det var risiko forbundet med hvis en ikke gjorde noe, men at det samtidig var ufarlig å ikke fullføre vedtaket. [2]

Internasjonal statsvitenskapelig teori, utformet på grunnlag av konkrete studier av iverksettingsprosesser, har kommet fram til følgende forhold som viktige for en vellykket fullføring av et politisk vedtak: graden av enighet om vedtaket, hvor store endringer i forhold til nåsituasjonen et fullført vedtak innebærer, hvor mange saksbehandlingsledd (også kalt «vetopunkter») et forslag må gjennom, og til slutt hvilke ressurser og hvilken økonomi som blir stilt til disposisjon for gjennomføringa.[3] Dette er neppe så veldig overraskende teorier for de som har prøvd å få gjennomført politiske vedtak tidligere, eller har observert slike prosesser fra sida.

Oslo kommune er stor i geografisk utstrekning. Det er bygd en del km sykkelveganlegg. Jeg ville imidlertid spesielt ta for meg Oslo innafor ring 3. Dette fordi det er her det er viktigst å få til anlegg for å kunne få fullført det gjennomgående sykkelvegnettet, og fordi konfliktene med andre trafikantgrupper, kampen om plass i gaterommet og bygg- og arealløsninger ellers er størst her.

Er det geografiske og klimatiske forhold ved Oslo som gjør sykkelbruk vanskelig? Stockholm har i nær fortid vært en bilbasert by med lite sykkeltrafikk, men har det siste tiåret hatt en formidabel vekst i sykkeltrafikken etter bygging av mange sykkelanlegg. Derfor har tidligere byråd for samferdsel i Oslo, Peter N. Myhre, hevdet at topografi og klimatiske forhold forklarer forskjellen i omfanget av sykkelbruken mellom Oslo og Stockholm.[4] Men Stockholm er også kupert (Södermalm ligger på en høyde), og klimaet i forhold til temperatur, snøforhold og regnværsdager ganske likt.

Betegnelser som «kvalmende enighet» om sykkelvedtaka i Oslo er brukt som forklaring på at det er gjennomført så lite i Oslo. Men til tross for at «alle» politikere er for sykkeltiltak, så viser uenigheten seg klart både i politikernes kommentarer til og synspunkter på tiltaka, og i avstemningene når sykkeltiltak behandles. Men konfliktene skjules med påstander om enighet. Uenigheten kommer til syne som i spørsmål om det skal tilrettelegges for transportsyklistene eller tursyklistene, om sykkelanleggene skal holde seg til Vegdirektoratets sykkelnormal, og særlig i forhold til andre trafikantgrupper. Noen ganger var politikerne i samferdselskomiteen mer positiv til sykkel enn sine partifeller i byråd og bystyre, og politikerne i fagkomiteen måtte da trekke sine standpunkter under bystyrebehandlinga.

Men vel så typisk som at det er uenighet, vil jeg si at det er likegyldighet. Etter at bystyret i 2006 vedtok å få fullført sykkelvedtaket sitt i 2009, skulle en tro at det var viktig å sikre midler i budsjettdebattene for åra 2007 og 2008. Referatene fra begge disse budsjettbehandlingene ligger ute på internett, men sykkel er knapt nevnt blant disse to dokumentene som hver omfatter rundt 60 000 ord.

Vanskelig å gjennomføre?

Sykkelveganlegg krever fysiske endringer i gatene, og fører dermed uunngåelig til konflikter overfor parkeringsmuligheter, kjørende biler og kollektivtrafikk, og ikke minst i forhold til gående. Dette kan sees på som store endringer, som i følge teorien skal gjøre vedtaket vanskelig å gjennomføre. Men politikerne er ikke opptatt av disse store endringene, disse konfliktene, trass i at det er hvordan en prioriterer i slike konflikter som avgjør om det blir noe sykkelanlegg. I alle disse konfliktene taper sykkelinteressene, og det blir dermed ingen anlegg, eller de er ubrukelige for syklister. Men ett tiltak som krevde store endringer ble gjennomført: Like ved et kryss (Fagerheimgata/Chr. Michelsens gate) ble det gravd en undergang og bygd en sykkelveg på en plen mellom to blokker. Det som er interessant å merke seg her er at dette store gjennomførte endringstiltaket ikke kom i konflikt med konkurrerende trafikantgrupper. Og det er vel akkurat derfor at det ble gjennomført? Etter min mening er anlegget ikke attraktivt for syklister som vil raskt fram, med sine skarpe svinger, tunge bakker og blanding med fotgjengere.

Vetopunkter

Saksbehandlingsgangen, og at sykkelprosjekter ikke drives fram på en så effektiv prosjektmåte som for bilveger, er et sentralt moment når en skal prøve å finne hvorfor vedtatte sykkeltiltak ikke gjennomføres. Fra en saksbehandler i Samferdselsetaten i Oslo fikk jeg satt opp ei liste over hvilke instanser og hvilken rutine det var for behandling av hvert enkelt sykkeltiltak. Hele 12 punkter ble denne lista på. Mest sentral var egentlig plan- og bygningsetaten, som stadig vekk skulle ha sakene til behandling. Byantikvaren var også en sentral instans. Og med i denne lista var ikke en gang den viktige og aktive veto-instansen mot sykkeltiltak, Oslo-politiet. I tillegg er det eksempler på at saker som Samferdselsetaten har fått ferdig prosjektert og finansiert, blir liggende ubehandla hos samferdselsbyråden.

En ny (midlertidig) sykkeletat, som byrådslederen i Oslo i august i år har foreslått for sin kommune, vil jeg derfor på grunnlag av mine studier støtte som et nødvendig tiltak. Viktigere er likevel en egen sykkelavdeling i Vegdirektoratet, ikke underordnet, men likestilt med vegavdelinga. Men om slik organisering for gjennomføring av sykkelanlegg er nødvendig, er den likevel ikke tilstrekkelig. For hovedproblemet er ikke organiseringa, men rett og slett at alle andre trafikkinteresser alltid blir vurdert som viktigere enn sykkelinteressene. Det er fraværet av politisk vilje — fra alle politiske styringsalternativ lokalt som nasjonalt — som er nøkkelleddet. Kombinert med at aktørene for sykkelinteressene ikke har eller vil skaffe seg sanksjonsmidler for å få gjennomslag for sine interesser.

Oppsummering

Beslutningsprosessen er slik at sykkelveganlegg, særlig i Oslo innafor ring 3, har en vanskelig veg fra vedtak til gjennomføring. Så langt har statsminister Stoltenberg rett. Men en rekke samferdselsvedtak, som både er omstridte og innebærer en stor endring i forhold til nåsituasjonen og som er teknisk krevende, har i motsetning til de enklere sykkeltiltaka, latt seg gjennomføre. Også de som var svært kostbare. Jeg nevner jernbanetunnellen Romeriksporten, Lærdalstunnelen, Hardangerbrua, flytoget mellom Oslo og Gardermoen — og Operaen og Barcode-kvartalet i Oslo. Fra en første prislapp på den nye Holmenkollbakken på 58 millioner kroner, ble sluttsummen Oslo hadde råd til med låneopptak, 1 800 millioner kroner. Det er altså mulig å gjennomføre vanskelige og dyre tiltak — hvis den politiske viljen er til stede for å overvinne politiske, tekniske og økonomiske utfordringer. Følgelig kunne en — uten kjennskap til statsvitenskapelig forskning og mitt Oslo-studium — ha lagt til grunn den konklusjonen som skuffete og desillusjonerte sykkelentusiaster og observerende journalister alt hadde konstatert: Det er rett og slett politisk vilje som mangler. Eller sagt på en litt penere måte: Sykkeltiltak i bysentra i Norge og Oslo er uten tvil vanskelige å gjennomføre, men umulig bare når en ikke vil.

---

[1] ««Plan på plan på plan» - Et casestudium av forsøk på gjennomføring av vedtatte sykkelplaner i Oslo». Masteroppgave i statsvitenskap Universitetet i Oslo 2010.

[2] Uttalelse bekreftet i epost, og tillatt gjengitt.

[3] Se særlig Kjellberg/Reitan: Studiet av offentlig politikk— en innføring. Tano. 2007.

[4] Uttalelse til bladet På sykkel nr 4 2004.

Når økonomi blir uviktig

Følgende innlegg står på trykk i Klassekampen i dag:

I Sverige er arbeidsledigheten rundt 10 %, og nær hver tredje ungdom er arbeidsledig. Likevel klarer ikke de som hevder å representere arbeiderklassen og de arbeidsledige, å få flere stemmer enn et politisk alternativ som lover skattelette. Kanskje ikke så rart, for det er ikke slike økonomiske forhold som engasjerer venstresida i Sverige. Rundt 10 000 protesterte i Stockholm dagen etter valget mot et parti som kom inn i Riksdagen for første gang. Egentlig en protest mot velgerne til dette partiet. Hvis det først er fritt valg, hvorfor protestere mot dem som har stemt annerledes enn seg sjøl? Og bruke forakt og utestenging i stedet for dialog?

Vi ser det samme i Norge. Politikere fra partiene på venstresida gir daglig inntrykk av at de mener at verdens fattigdomsproblemer kan løses ved at alle som vil skal få komme til Norge, og at det ikke finnes et eneste problem ved resultatene av en slik politikk. Før en blir tvunget til — hver gang motvillig — å akseptere at det finnes problemer ved en slik politikk. Denne politikken har gitt særlig Frp posisjoner som har gjort det mulig å ta penger fra de fattigste og vanlige folk i Norge og overføre dem til de aller rikeste.

Sverigedemokratene, SD, har ikke program som jeg ville ha stemt på. Partilederen Jimmie Åkesson skal ha ønsket seg et forbud med jazz-musikk. Selvfølgelig et latterlig krav det er umulig å få gjennomført i demokratisk samfunn. Men jeg kan ikke se at partiprogrammet inneholder noe om utvisninger av nåværende innbyggere med påstått innvandrerbakgrunn, bare om ny framtidig politikk. Det inneholder ellers en rekke krav som er vanlig å høre blant lavtlønna grupper og folk uten utdanning og med liten kulturell kapital, ofte eldre mennesker: Det reises krav om økt støtte til pensjonister, og tiltak mot kriminalitet.

Intet parti i et demokratisk samfunn kan tro at alle postene i et partiprogram skal kunne gjennomføres — omtrent samtidig. Sikkert heller ikke ledelsen i SD. Dersom politikk er å ville noe, og økonomi er viktig, skjønner jeg ikke hvorfor det ikke kan innledes drøftinger med SD og gi dem noe som de kan bli fornøyd med. Alt ved innvandringspolitikken og integreringa i Sverige kan da ikke være så perfekt at ikke endringer kan gjøres? Og gjennom slike drøftinger styre endringene i en annen og mer human retning enn den SD opprinnelig hadde tenkt seg. Og til og med ta regjeringsmakt med SDs hjelp hvis mandatfordelinga gjør det mulig?

Men det er åpenbart viktigere å dyrke sin egen selvtilfredshet og markere moralsk overlegenhet framfor å oppnå økonomiske resultater og forhindre fortsatt sosial omfordeling til fordel de rikeste.

Drammen har plass til hele Gullaug

Følgende innlegg står på trykk i Drammens Tidende i dag. Innlegget var et svar på et innlegg fra Arvid Skage som igjen var et svar på et innlegg fra Tom Helgesen, Harald Kaldestad og meg. Deler av Skages innlegg, som dette innlegget er et svar på, følger etter mitt.

Arvid Skage begrunner behovet for et sykehus på Gullaug med at psykiatri og somatikk må være tilbud i ett og samme sykehus. Nå er dette behovet for samlokalisering av disse sykdomsgruppene omstridt i helsesektoren. Men helt uavhengig av det: Alle bygg prosjektert på Gullaug får plass på det området Drammen kommune disponerer til sykehus, for samlokalisering.

Skal en ta framtidsutfordringene på alvor, må hensynet til miljø telle mye. Flytting til Gullaug vil generere ekstra trafikk, og bryter med alle prinsipper for transportreduksjon, jf Buskerudbyen og Naturvernforbundets uttalelse.

Mammutsykehus som Gullaug må trekke til seg pasienter fra andre sykehus for å være økonomisk drivverdige. Jf hva som skjer med A-hus i Oslo og nedlegging av lokalsykehusa der. Tør tilhengerne av Gullaug stå fram og kreve den uunngåelige konsekvens: nedlegging av sykehusene på Kongsberg, Bærum og Ringerike?

I sykehusområdet Vestre Viken skal de ulike sykehustilbudene nå vurderes, og hvilke sykehus som skal tilby hva. Noen spesialiteter bør stimuleres for hvert sykehus. De lokale akuttilbudene må opprettholdes, og da blir totaltilbudet på Gullaug umulig så nær Oslo. Fordelen ved å utvide og bygge nytt i Drammen, foruten miljøfordelene, er at utbygging her kan tilpasses behovene etter hvert som de oppstår. Er det noe som er nyttig og økonomisk for befolkninga i Bærum og Buskerud, og framtidsretta, er det utbygging i Drammen.

Arvid Skage skreiv i DT 22./23.09: «…Jeg avviser at min oppfølgende interesse for saken er tuftet på snevre lokal- og egeninteresser. I så måte har man nok gått glipp av den grunnleggende argumentasjon når det gjelder selve behovet for et nytt sykehuskonsept. — I decennier har forholdene ved Buskerud psykiatriske sykehus vært av en slik karakter at folk med et noenlunde oppgående samfunnsansvar har tiet i bunnløs skam over hvilke rammebetingelser det i årtier har eksistert ved angjeldende sykehus. … Jeg har også sittet som meddommer i tingretten og fått høre impliserte fortelle om forhold som har brakt for dagen rammebetingelser ved dette sykehus som ikke tilhører vår tid. …Fortsatt å drive og transportere pasienter mellom to behandlingstilbud er både kostbart og meningsløst, og representerer forhåpentlig ikke en opptreden overfor syke mennesker som skal knesettes for all fremtid. Nå er det faktisk gjort et sentralpolitisk vedtak på at det skal komme et Gullaug sykehus i Helse Sør-Øst RHF. Noen iblant oss insisterer på å gå med ryggen først inn i fremtiden, men verden blir ikke bedre av seg selv - det er det som er vår oppfordring.»

Kunnskap — til glede og nytte

Som noen vil ha sett har jeg vært ubeskjeden nok til å blande meg opp i en diskusjon som professor i statsvitenskap, Bernt Hagtvet, har reist i Dagens Næringsliv 14.09 og som er blitt kommentert av hans professorkollega i det samme faget, Hanne Haaland Matlary. Vi utdanner studenter som i en pølsefabrikk, og plagiat hentet fra nettet florerer blant studentenes arbeider, hevdet Hagtvet. Mens Matlary 15.09 hevdet at Hagtvet er useriøs og respektløs når han, etter hennes mening, sabler ned alt ved universitetet.

Mitt bidrag til diskusjonen i DN, «Bedre før?», gjaldt det med plagiat og kunnskapstilegning. 22.09 gikk Hagtvet nærmere til verks i DN med ti bud for en bedre utdanning, og en radikal universitetsreform.

I DN 23.09 hevder forskningsminister Tora Aasland at dette ikke er nye standpunkter fra Hagtvets side, han har framført dem helt siden 2003. Og hun hevdet at «Hagtvet lever i en 68-er-verden», og er lite framtidsretta. Hun sier at hun synes det grenser til latterliggjøring av hardtarbeidende professorer og studenter, noe de ikke har fortjent. Og at det ikke er noe ved dagens system som hindrer å oppfylle Hagtvets krav om «Krev mer av studentene» og «Styrk lærerkreftene».

I NTL-magasinet nr 7 side 38/39 i år skriver Paul Bjerke om markedstilpasninga av universitetene og høyere utdanning . I ingressen for hans kronikk står det: «I gamle dager leverte universiteter og høyskoler høyere utdanning, basert på vitenskapenes kvalitetskrav. I dag er de blitt kvasi-bedrifter som «produserer studiepoeng»». Bjerke peker på at den grunnleggende drivkrafta blant de uheldige utviklingstrekkene er det markedsbaserte finansieringssystemet. Universitetene og høyskolene får nå stykkprisfinansiering. Svært mange universiteter og høyskoler tar derfor inn langt flere studenter enn de har plass til vurdert ut fra et kvalitetsmessig behov. Denne markedstilpassinga er et resultat av «Kvalitetsreformen» fra 2003, etter forslag fra Mjøsutvalget. Hagtvet sier: «Alt dreier seg om gjennomstrømming. Dette er en hydrologisk reform. Personene bak dette er Tora Aasland, Ole D. Mjøs og Kristin Clemet. De har sluppet altfor lett. Vi har ikke råd til seminar- og kollokvieundervisning lenger. Norsk studerende ungdom fortjener bedre enn dette». Når statsråd Aasland avviser kritikk mot dagens studieordning med at alt er et «ledelsesspørmål», uttaler SV-medlemmet seg som en litt arrogant Høyre-representant.

Jeg er tilhenger av et menneskesyn som legger vekt på at det er en viktig livsglede, og et mål, at flest mulig kan mest mulig om alt mulig. Og at vi alltid beholder nysgjerrighet etter kunnskap for å forstå livet og verden rundt oss. Som min tysklærer på realskolen, Lauritz Leikvang, seinere venn, sa på en skitur i Nittedal mot Nordmarka tidlig på 1960-tallet: tenk på all den kunnskapen utover i verdensrommet og ned på mikronivå vi nå får tilgang til! Men han la til, «Bli aldri som en journalist, en som kan litt om alt!».

Uten å gå inn i debatten, må jeg umiddelbart si at jeg har sans for kravet om gjeninnføring av forberedende eksamen med fag som filosofi og logikk for alle universitetsstudenter.

Kan et universitetsopphold på 5 år bli et ekstraordinært opphold som gir varige kunnskapstilegninger for resten av livet? Kanskje kan vi si det sånn som at et universitetsstudium kan bli som å gå på en fjelltopp for oss. Men hensynet til livslang læring tilsier at vi må være i stand til å fornye oss og stadig lære nytt. For eksempel å følge med på den nye digitale revolusjonen som skjer i dag og med de læringsmuligheter det gir. Kan noen periode i livet bli den perioden i livet hvor vi lærer «det grunnleggende»? Men det grunnleggende er vel i så fall ikke mer enn nysgjerrighet, grundighet og ærlighet? Samtidig som en hevder at kunnskap har en egenverdi, kan en ikke komme unna at det ikke kan være ubegrensa med kunnskap som det offentlige med skattemidler skal bidra til at uteksaminerte studenter får før de sendes ut i arbeidslivet.

Jeg tar ikke direkte opp en diskusjon med Hagtvet. Han vil helt sikkert ikke diskutere med meg, heldigvis. Han vil påstå at jeg er tilhenger av og forsvarer av massemord og totalitære samfunnssystemer, uavhengig av hva jeg sier og mener. Hagtvet opptrer i det offentlige rom som kombinert anklager og dommer, og der han bestemmer hvem som får legge fram bevis og hvilke bevis som skal aksepteres. Det slår ikke bare meg at det er et kvantesprang mellom de idealene om debatt og kunnskap som Hagtvet prediker og slik han velger å framstå i debatter i det offentlige rommet. Hagtvet er, når hans meninger blir imøtegått, en sjelden vulgær og intolerant debattant. De norske beslutningshavere som i dag gir ordre om krig og bruk av våpen, er merkelig nok unntatt hans sinne. Skal jeg bruke samme type argumentasjon som Hagtvet, må jeg si at han tar feil i alle standpunkter, under henvisning til hans frenetiske anti-sosialisme og for eksempel manglende kritikk av regjeringas krig i Afghanistan. Men i motsetning til Hagtvet, har jeg det utgangspunktet at sjøl om noen etter min mening tar feil i ett spørsmål eller to, kan de faktisk ha rett i andre spørsmål.

Uten at jeg helt veit hva det er, støtter jeg de «frie unviversitetene», der de gis penger fra det offentlige til å forske i hva de vil. Det kan bli mye «unyttig forskning», men skal vi få til virkelig nyttig forskning, må det forskes mye «unyttig» og «bortkasta», tror jeg.

Det slo meg under mitt nylige studieopphold på Institutt for statsvitenskap i Oslo at studentene var veldig praktisk orienterte, og var ganske målbevisst med valg av tema for å skaffe seg jobb. Og noen av dem lyktes bra med raskt å få seg en jobb der de tok sikte på. Det er noe litt annet enn min avgjørelse på gymnaset: Jeg ville studere politikk fordi jeg er interessert i det. Og derfor «nøt jeg» også Jens A. Christoffersen. Nå opplevde jeg at ånden er annerledes enn det engasjerte og opphete politiske miljøet på statsvitenskap på slutten av 1960-tallet. Sjøl om jeg kan sies å ha vært et «fremmedelement» som så det hele litt på avstand fordi jeg var eldre enn de andre, stemmer nok observasjonen om forskjellen i studiemiljøet.

«Kunnskap er makt», sa Francis Bacon, «og makten skal brukes til å bedre menneskenes kår». (Filosofiens historie, Arne Næss 1968 side 48). Det er utvilsomt fortsatt riktig. Uten kunnskap, faktisk og politisk strategisk og taktisk, kan en ikke oppnå noen politiske resultater. For det er med formålet med kunnskap om statsvitenskap og politikk, som Karl Marx sa om filosofene: «Filosofene har bare fortolket verden forskjellig, det [det] kommer an på, [er] å forandre den.»*

*Teser om Feuerbach. Side 103, Karl Marx: Samfunn og frihet, en antologi ved Jon Elster, Pax 1965.

Skage, Gullaug og sløsing

Dette innlegget stod på trykk i Drammens Tidende 20.09.2010:

Vi har merket oss at Arvid Skage i flere innlegg har ivret for å flytte sykehuset i Drammen til Gullaug, nærmere sin hjemkommune Røyken. I hans siste innlegg har han reagert på en eventuell pengebruk ved å endre navnet «Sykehuset Buskerud» til «Drammen sykehus». Om navneendring skal skje, vil ikke vi ta stilling til. Men vi er enig i at dagens navn er feil både språklig og ikke minst reelt. Det finnes ikke lenger noe sentralsykehus i fylket i fylkeskommunal eie.

Vi synes imidlertid det er helt uakseptabelt av en tilhenger av flytting til Gullaug å bruke hensynet til å bruke penger på pasientene som et argument for Gullaug. Det vil koste langt opp mot 10 milliarder kroner, om ikke mer, å flytte sykehuset til Gullaug, og til et omfang og størrelse som det i det nåværende Vestre Vikens sykehusområde ikke er behov for. Flyttingen vil også gi økte trafikk- og miljøomkostninger som resultat. Vi mener det må være hevet over tvil at fylkestingets reelle begrunnelse for flyttingen er å skaffe økonomiske ringvirkninger i en del av Buskerud fylke med få økonomiske stimuli.

Vi har ikke noe imot at Hurumlandet kommer ut av sin økonomiske bakevje, eller at Lier skal få en hjørnesteinsbedrift. Men å argumentere for flytting til Gullaug med pasientenes behov og fornuftig bruk av knappe offentlige helsemilliarder, nærmer seg det uhederlige, og er hvertfall faktisk feil. Dagens og fremtidens sykehusstruktur tilsier ikke lenger et fremtidig sentralt fylkessykehus med en størrelse som prosjektert på Gullaug. For øvrig er det plass til alle de prosjekterte bygg på Gullaug på dagens sykehusområde i Drammen, til en langt rimeligere kostnad.

Ove Bengt Berg, Tom Helgesen og Harald Kaldestad.

Universitetsdebatten: Bedre før?

Jeg blanda meg inn i debatten om universitetene som pølsefabrikk, og hadde følgende innlegg på trykk i Dagens Næringsliv på lørdag:

Bedre før?

Med nettopp fullført mastergrad i statsvitenskap, 38 år seinere enn normert studietid, tillater jeg meg å blande meg inn i debatten om utviklinga av kvaliteten på studiene. Mye kan fortsatt gjøres bedre, og formålsdiskusjoner trengs stadig, men umiddelbart må jeg si meg enig i med professor Matlary: Det var dårligere før.

Konsekvensene av kvalitetsreformen i 2003 kan jeg ikke uttale meg om. Men jeg mener dagens pensum og undervisningsopplegg for statsvitenskap ved Universitetet i Oslo gir studentene mulighet til å gjøre seg tilstrekkelig og godt arbeidsdyktig til å utføre de arbeidsoppgavene der deres kompetanse er etterspurt. Mer overkvalifisert enn diskvalifisert, faktisk. Etter 37 års yrkeserfaring med arbeid der statsvitenskapelig kunnskap er relevant, inkludert ni år som lærer i videregående skole, mener jeg studiet i et lengre perspektiv er bedre organisert nå enn før.

Masterstudiet er lagt opp med krav om gjennomføring av flere (valgfrie) kurs/emner, med hver sin eksamen. Jeg drister meg til å påstå at studenter som leser og arbeider med pensumet i disse kursene, får en god innsikt i emnet. Helhetlig skulle da studentene få både dybdeinnsikt i noen emner og grunnleggende innsikt i flere relevante statsvitenskapelige temaer.

Tilegnete kunnskaper i delkursene skal vises dels med egne oppgaver over valgt og godkjent problemstilling, og dels med tre timers skriftlig (gammeldags) eksamen i tillegg til oppgaven på rundt 15 sider.

Med min omgang med studentene på mitt kull i og rundt lesesalen, har jeg vanskelig for å forstå at plagiering i form av uoppgitt avskrift, manglende selvstendighet eller hjelp fra andre til skriving, kan være utbredt. Enkelte utsatte også eksamener på grunn av prioritering av andre gjøremål. Det ville vel ikke vært nødvendig hvis det var enkelt å sette sammen en oppgave med avskrift fra oppgaver funnet på nettet?

Jeg ble også, blant flere masterstudenter, tilsatt for å lede et seminar der førstesemesters statsvitenskapsstudenter skulle skrive oppgaver. Til hver «time» skulle én student levere og presentere en besvarelse av en oppgave gitt av instituttet, og en til to studenter skulle levere en begrunnet kommentar til den. Alle måtte gjennom alle rollene. Dette er en læringsform som er åpenbart bedre enn i «gamle dager». Arbeidsresultatene viste en naturlig variasjon som ikke skulle tilsi at fusk i form av plagiering var utbredt. Å sette sammen deler av andres arbeid og dokumenter på en meningsfull måte, krever også en viss innsikt og arbeidsinnsats. En slik arbeidsmåte er nødvendig i arbeidslivet, men da selvfølgelig med referanse til kilder.

Studieprestasjoner godkjent av Institutt for statsvitenskap i Oslo mener jeg gir studentene det nivået som det er rimelig å kreve at det offentlige skal bruke skattemidler til for å dekke.

Valget i Sverige - sosialdemokratene slo ikke seg sjøl

I Sverige er ledigheten blant ungdom størst i Europa. Kanskje så mye som nær hver tredje unge. Arbeidsledigheten er ellers høy, på rundt 10 %. Likevel klarer altså ikke de som skal være representantene for disse gruppene å mobilisere nok velgere til å stemme på seg for å få regjeringsmakt. Flertallet i Sverige lar seg lokke av skattelette for mer personlig forbruk, uten at de tenker på at da får de dårligere offentlige fellesgoder.

Eller er dette helt gal analyse? At det dreier seg om tillit til personer, at Reinsfeldt er mer tillitvekkende enn Salin? Men hvilke politiske vurderinger ligger bak en slik tillitsvurdering - tilsynelatende uavhengig av politiske standpunkter? Eller betyr det, som Erna Solberg hevder, at det for Sverige går i riktig retning med mindre arbeidsledighet og at regjeringa derfor fikk fortsatt tillit? Det kan da ikke være prioritering av politikk som skulle gi flere stemmer til Reinsfeldt enn Salin? (Men nå fikk sosialdemokratene flere stemmer prosentvis enn «moderaterna»).

Sosialdemokratene tar heller ikke sin kritikk av moderaterna på alvor. De nekter å inngå samarbeid med Sverige-demokratene for å få makt og forsvare og gjennomføre det de mener er viktig. Økt innvandring og toleranse for totalitær praksis er viktigere enn økonomi for sosialdemokrater i Sverige, som vel også i Norge. Makt er altså ikke så viktig når det kommer til stykket. For hva kan egentlig Sverige-demokratene oppnå? Er Sverigedemokratenes velgere først og fremst overklassevelgere fra Djurgården?

Jeg tror vi må kunne si at sosialdemokratene er kommet til veis ende som ideologi. Med utelukkinga av kommunismen og sosialismen som alternativ til kapitalismen, er sosialdemokratiet som historisk rolle også utspilt. Sosialdemokratene i Sverige, og i Norge, er jo gjennomsyra av markedsøkonomisk tenkning. Markedsøkonomiens kontroll er nå sjølve ryggraden i sosialdemokratisk tenking. Og ikke minst bruk av partiverv som karriere til et mer innbringende arbeid i offentlig eller privat sektor. Stikkord: Pølse-Hansen. Ikke bare er en fysisk arbeidsinnsats fullstendig fremmed for Arbeiderparti-folk, de forstår ikke eller er opptatt av den typen samfunnsarbeid. (Ja, jeg veit at stortingspresidenten også har vært skogsarbeider, et unntak). Det som betyr noe for Aps ledelse er de høyreorienterte forskerne i FAFO og næringslivsfolk som oppdrettsfisker Berg-Hansen og rekefisker (etter eget utsagn) Røkke. LO er en organisasjon de gir ordre til.

Sosialdemokratenes ideologi er uegna til så slå «borgerlige» politikere. Fordi de står for det samme.

Til Ingjald Ørbeck Sørheims minne: Hans siste avisinnleggg

Ingjald Ørbeck Sørheim var en viktig og interessant stemme i det offentlige rommet. Og en radikal uredd stemme på Arbeiderpartiets venstre fløy. I det siste tok han også parti for palestinerne, mot den ukritiske støtten til Israel. For Treholt var Ørbeck Sørheim en viktig støttespiller, omtrent fra første stund. Til hans minne gjengis hans innlegg i Dagsavisen, 16. september, to dager før han døde, «Hvem skal rydde opp», der emnet er «Hvem vokter hvem?»:

Hovedaktører i Treholt-saken leder i dag rettslivet i Norge: Aktorene Busch og Qvigstad er riksadvokat og førstestatsadvokat. Sakens dommer Tore Schei er justitiarius i Norges høyesterett. Janne Kristiansen ledet kommisjonen som avviste gjenopptakelse i 2008. Kort etter ble hun leder for det hemmelige politi, PST, hovedansvarlig for dagens skandale. Statsadvokat Stein Vale var påtalemaktens mann i gjenopptakelsessaken, før nestleder i POT (nå PST). I fjor skrev han en meget problematisk bok om Treholt-saken.

Aftenposten drøfter habilitetsproblemet på lederplass 13.9. og kritiserer de jusspolitiske talsmenn for Høyre og Frp. Det er rett at tidligere rolle som aktor ikke automatisk gir inhabilitet. Men slik jeg leste de to talsmenn ga de ikke uttrykk for dette. De la vekt på det fundamentale – allmennhetens tillit til rettssystemet.

Konstellasjonene her er så spesielle at det må være legitimt at stortingspolitikere reiser tvil om hvor troverdig det er å sette dypt involverte aktører til å stå for oppryddingen. Som representanten Astrup (H) sier 14.9: «Dette er personer som har investert så mye prestisje i å få Treholt dømt, at det kan være grunn til å spørre om de er forutinntatt».

Astrup mener habiliteten må vurderes av en uavhengig instans, «det er ikke tilstrekkelig å proklamere egen habilitet».

Meget alvorlige spørsmål trenger seg på i denne saken: Visste ledere i politi og påtalemyndighet om det fabrikkerte beviset? Hvorfor fulgte ingen opp den dokumentasjonen Arne Haugestad la fram i boken «Kappefall», etter 20 års intenst arbeid? Han ga sterke grunner for at beviset ikke kunne være ekte. Hvorfor avslørte ingen i gjenopptakelseskommisjonen eller påtalemyndigheten det den kritiske journalist Geir Selvik maktet?

Vi behøver ikke spørre hvor Stortinget var: Alle unntatt to stemte for å frata Treholt lønn og pensjon lenge før rettssaken. Georg Apenes og Åge Hovengen sto oppreist, alene. Hva gjør vi når systemet råtner innenfra? Hva gjør vi dersom politiet lyver? Hvordan kan folket ha tillit til politi, påtalemyndighet og domstoler hvis de berørte ledere blir sittende i sine embeter og derfra leder etterforskning, eventuell tiltale og rettergang som kan berøre dem selv?

Aftenposten treffer godt når de spør hvor klokt det var av riksadvokaten å sette statsadvokat Stein Vale på saken. Vales bok i 2009 forega å gi «den endelige sannheten» om Treholt-saken. Aftenposten har full dekning for å skrive: «Boken «Teppefall i Treholt-saken» er dessuten så full av feil og misforståelser at vi er sterkt i tvil om hva den tidligere overvåkingsmannen Vale har forstått av saken». 14.9 opplyser Aftenposten at Vale har trukket seg fra saken som følge av den tvil som er reist. Dette var en overmoden konklusjon. Det overraskende og kritikkverdige er at riksadvokaten ikke selv innså dette.

Geir Selvik opplyser i sin bok at Janne Kristiansen i gjenopptakelsessaken først var innstilt på å utlevere negativene til pengebevisbildene. Etter samtale med Vale snudde hun og sa til den sakkyndige professor Hådem at kommisjonen hadde vedtatt å droppe nye undersøkelser av pengebeviset «fordi det kun ville være av marginal interesse for saken». «Marginal» er nok ikke ordet her.

Nære personforbindelser og lojalitetsbånd blant jurister kan true rettssikkerheten og folkets tillit til rettsstaten. Ansvaret ligger nå hos riksadvokat Busch. Han bør gjøre to ting:

1. Erklære seg inhabil. Da blir alle hans underordnede inhabile.

2. Foreslå for sin overordnede, Kongen i statsråd, å oppnevne en setteriksadvokat.

Bare uhildede folk kan gjenreise folkets tillit til at rettferdighet skjer i vårt land. Spørsmålet er det evige: Hvem vokter vokterne?

Se ellers den interessante nettdebatten som ligger etter Sørheims innlegg på dagsavisen.no.

Ikke inhabile? Men Qvigstad og Busch skal jo granske seg sjøl!

Det er lagt fram påstander om at påtalemyndigheten i Treholtsaka la fram forfalskete bevis. Riksadvokat Busch har nå bedt førstestatsadvokat Lasse Qvigstad om å granske om påtalemyndigheten la fram forfalskete bevis. Det virker ganske naturlig.

Men hvem er de personene Busch og Qvigstad skal granske for å ha lagt fram forfalska bevis i Treholt-saka! Jo, nettopp Qvigstad og Busch! «Går det an, det´a?». Ja, det gjør visst det. Det dreier seg jo om ei sak der hele det norske overvåkingspolitiets og den norske statens politiprestisje står på spill.

Høyres stortingsrepresentant Nikolai Astrup har bedt om at deres habilitet skal vurderes, i følge Aftenposten nett 14.09. Professor i rettsvitenskap, Eivind Smith sier i følge Aftenposten nett til NTB: «Men det at spørsmålet om deres habilitet kan reises, taler for at de bør tas av saken, mener han. I så fall må det oppnevnes en setteriksadvokat, sier Smith.»

Men fagdirektør Sylvia Peters i Politiavdelingen i Justisdepartementet sier merkelig nok, at dette ikke er Justisdepartementets bord. For påtalespørsmål er ikke noe Justisdepartementet har noe med, der er Riksadvokaten suveren! Det må for det første være et viktig prinsipielt spørsmål, for det betyr at riksadvokaten er gitt en særstilling der han kan hindre anklager mot seg sjøl å bli behandla. Derfor kunne tidligere riksadvokat Dorenfeldt ha en så suveren posisjon? Dette må da være et rettssikkerhets spørsmål?

Men til den konkrete saka, kan, når Qvigstad og Busch gransker seg sjøl, komme til at Qvigstad og Busch gjorde straffbare handlinger i forbindelse med Treholtsaka og foreslå seg sjøl straffa??

Qvigstad spilte en helt sentral rolle for å hindre at det kom fram at konvolutten ikke kunne inneholde så mange penger som påstått. Med hjelp av Overvåkingspolitiets sine agenter på NTH kritiserte Qvigstad «konvoluttekspert» Ingolf Hådem sine beregninger alt før Hådem hadde endelig konkludert og før han sendte sine beregninger inn til påtalemyndigheten. Qvigstad presset i følge boka Forfalskningen, side 127, Hådem til å konkludere som han ville. Qvigstad var altså ikke interessert i uavhengige fakta. Qvigstad hadde en konklusjon som passet med hans påstand i anklagen, og den arbeidet han sterkt for at ikke skulle svekkes av brysomme fakta. Det er ikke slik en polititjenestemann skal opptre etter våre prinsipper. Er det sannsynlig å tro at dagens førstestatsadvokat Qvigstad skal komme fram til at statsadvokat Qvigstad i Treholtsaka har opptrått klanderverdig og straffbart? Hva? Really? Det er ennå en stund til jul…

Det er helt uforståelig at det ikke blir et sterkt politisk press mot at Qvigstad og Busch skal granske seg sjøl. Det er interessant at de sjøl tviholder på sine posisjoner. Men her er vi kommet i en situasjon at de som er mest høylydt og sterkest i sitt forsvar for liberale rettsstatsprinsipper, kan bli avslørt for det de er: kortsiktige forsvarere av egne politiske posisjoner og økonomiske interesser — mer enn gjerne på tvers av de prinsippene de påstår at de støtter. Prinsipper er bare taktiske politiske argumenter mot politiske motstandere, framført med makt og uten ubehagelig lys fra en påstått kritisk presse.

Finanskapitalen — rikere enn statene, og mektigere

I går var statsminister Jens Stoltenberg «vert for en konferanse i Oslo som skal adressere problemene med skyhøy ledighet og svak økonomisk vekst», for å sitere Nrk.no.

Utgangspunktet er at det er 30 millioner arbeidsledige som følge av finanskrisen. Jeg hørte lederen av et FN-organ, mener jeg det var, eventuelt lederen av ILO, men uansett hvem det var, så sa han at det var dem som ikke hadde det minste for ansvar for finanskrisen som måtte bære byrdene. Det var en uttalelse gitt på direktesending på Nrk 2 i går, men som ingen kommentatorer eller redaktører av debattprogram fant interessant.

Samtidig kom det fram at det var de enkelte statene som var de svake partene i forhold til den internasjonale finanskapitalen. Det var de siste som satt på makta, de hadde penga, hadde lånt dem ut til statene som trengte penger de ikke hadde til stimuleringstiltak, og til vilkår finanskapitalen bestemte. Det gikk nå ut «paroler» om at finanskapitalen ikke måtte være så streng med tilbakebetalingskravene slik at en ny finanskrise ble resultatet! Får håpe de er snille, da!

TV2 viser bilder av demonstrasjoner og opprør i Hellas i tilknytning til følgene av finanskrisen. Godt for noen, de som har mest makt, å tenke på at slike protester bare er uttrykk for tilfeldige, spontane og ikke minst politisk uorganiserte med tanke på et politisk systemalternativ til kapitalismen. Godt statslederne har lyktes med å knuse sosialismen og kommunismen som et alternativ!

Statslederne, og alle de norsk ministrene og LO-leder Flåthen var særlig opptatt av den store arbeidsledigheten for ungdom, ikke bare ute i Europa, men også i Norge. Men samtidig som det ikke er arbeid til ungdom, og framhever det åpenbart uheldige ved det, så er det om å gjøre å få de eldre til å stå lengst mulig i arbeid. Dette går jo ikke i hop. Det er ikke «behov for alle». Det trenges flere folk i omsorgssektoren, men omsorgssektoren har ikke arbeid til dem, eller det finnes ikke midler til å øke antall arbeidsplasser med en forsvarlig lønn. Derfor hadde det vært bedre med lavere pensjonsalder, hvertfall midlertidig, for å få de unge i arbeid. På slutten av 1980-tallet måtte faren min, pensjonist mot sin vilje pga pensjonsbestemmelsene i forsvaret, gå fra sin ekstrajobb i staten for at de unge arbeidsledige skulle få arbeid. En politikk LO ivret for da. Sjøl om han ikke likte det, var det vel riktig at han som mottok pensjon, ikke også skulle ha arbeid med lønn og dermed ekstra inntekt på bekostning av arbeidsledig ungdom?

For øvrig sa Stoltenberg i Dagsnytt 18 at det var 750 000 på uførepensjon i Norge. Det er jo en faktisk feil. Pr 30.06.2010 sier statistikk fra nav at det er 299 568 som har uførepensjon i Norge. Mens det pr året før oppgis at uføreytelser samla, dvs både for tidsavgrensa uførepensjon og «varig» uførepensjon, er 346 239. Hvem er det da statsministeren regner som uførepensjonister?

Treholtsaka - forfalsket bevis for spionanklagen?

Jeg hører ikke til dem som har vært så opptatt av om spiondommen mot Treholts har skyldtes en konspirasjon av det lukkete og åpenbart politisk sterkt høyre-orienterte overvåkingspolitiet. Treholt hørte ikke til en politisk retning som min. Han var ikke noe aktiv i det store allmenne studentmiljøet jeg vanket i, trass i at jeg var oppe til de samme eksamenene som han bare et år seinere. Treholt ville gjøre karriere i Arbeiderpartiet, noe som av politiske grunner, særlig Aps kraftige støtte til USAs krig mot Vietnam, var helt utenkelig for meg. På venstresida var det samtidig ei gruppe som så det som viktig å forstå og samarbeide med Sovjet-blokka, mens jeg hørte til den retninga som var like mot Sovjet som mot USA.

Da Treholt blei arrestert for spionasje til fordel for Sovjet-unionen, forsøkt dokumentert med bildet av ham sammen med Titov i Wien, tok jeg det for gitt at dette var i samsvar med virkeligheten. At en byråsjef i UD reiser rundt på egen hånd og har hemmelige møter med andre staters representanter, og særlig representanter for andres staters etterretningsorganisasjoner, var og er for meg helt utenkelig, uakseptabelt og kriminelt. Jeg har ikke hatt stor forståelse for alle dem som på Arbeiderpartiets venstrefløy og andre venstreerklærte som har forsvart Treholt som uskyldig dømt.

Der har jeg nok vært litt upresis. Treholt er dømt for en rekke forhold der han sjøl innrømmer at han har opptrådt klanderverdig i. Men han, og hans støttespillere, har alltid hevdet at han aldri har vært spion for Sovjetunionen, aldri har levert dokumenter som kan ha skadet Norges sikkerhet eller fått betaling for å gjøre dette. Og det er det som er grunnlaget for spiondommen og at dommen førte til så mange år i fengsel. Som han sjøl sier til Aftenposten: « - Jeg er ingen forfulgt uskyldighet. Jeg erkjenner at livet ikke alltid er så enkelt å forholde seg til og at man iblant gjør noe man kan angre på i ettertid. Men det betyr ikke at man har gått rundt og solgt statshemmeligheter! sier Treholt…»

Grunnlaget for spiondommen er at lagmannsretten med Høyesteretts tilslutning har funnet det bevist at Treholt har tatt imot penger, og mye penger, 15 000 dollar som var mye på 1980-tallet og er mye i dag. Fordi han har fått så mye penger, må det ha vært verdifulle dokumenter han har overlevert til Sovjet. Den såkalte «sirkelargumentasjonen». Men det er ikke bevist hvilke dokumenter med fare for rikets sikkerhet, som er overlevert Sovjet. Og det er også bare påstander om hvor mye penger det var han skulle ha fått. Derav det såkalte «pengebeviset». Under en ransaking i Treholts leilighet, før han ble arrestert, fotograferte overvåkingspolitiet innholdet i Treholts koffert, der det var en konvolutt med penger i. Treholts tidligere forsvarer, avdøde Arne Haugestad, forsøkte å bevise at den konvolutten på bildet til overvåkingspolitiet ikke kunne inneholde så mye penger. Han kom ingen veg med det sporet.

For, den personen som er kilden og utgangspunktet for den nye boka til Geir Selvik Malthe-Sørenssen og Kjetil Bortelid Mæland, «Forfalskningen - Politiets løgn i Treholt-saken», sa at rett nok var Haugestad på sporet, men han leita feil. For kilden sa at overvåkingspolitiets bilder er ikke tatt i Treholts leilighet før han ble arrestert, men rekonstruert i overvåkingspolitiets kontorer lenge etterpå! Forfatterne dokumenterer på overbevisende måte at så er tilfellet. Treholts koffert før han ble arrestert, hadde ikke et klistremerke som er på alle bilder seinere. Overvåkingspolitiet har et vell av bilder av kofferten som de ikke har kontroll over, og bare ett sett på tre er lagt fram for retten. Og ett av originalfotoene er temmelig avslørende. På samme negativrullen som de tre bildene som ble lagt fram for Lagmannsretten og Høyesterett, viste seg å være et negativ før disse tre. Og dette første bildet viste klart og tydelig at bildene ikke var tatt som påstått på Treholts uoppredde seng, men på et moderne kontor! Hvilket? Jo, nettopp!

Det er åpenbart at bildene er tatt etter det de er påstått å være tatt. Det betyr ikke at politiet ikke har ransaket leiligheten hans og funnet penger på det tidspunktet de hevdet. Men at de ikke har notert det ned da. Det er først etterpå at påtalemyndigheten kom på at bevisene for en spiondom ikke holdt, og at det trengtes mer bevis. Og så konstruerte de et bevis i ettertid, for ingen vil vel finne ut det? Det er bare det at politiet i så fall har forfalsket et bevis, og det er svært alvorlig. Større rettsskandale enn både Moen-saka og Liland-saka, mente både Harald Stanghelle og Arne Strand.

Det er fortsatt sånn her i dette landet at staten må bevise noens skyld, det er ikke slik at vi må bevise at vi er uskyldige. Treholt kan ha vært Sovjetspion, eller kunne ha blitt det, og han kan ha fått penger, mye, men det må bevises! Kan det ikke det, er vedkommende uskyldig. Forfalska bevis er verre enn verst, rett og slett straffbart. Det er slik vårt rettssamfunn eksisterer, og må eksistere.

Dette blir litt av ei suppe med mange sentrale personer involvert på begge sider. Overvåkingspolitiets nåværende sjef, (ja, jeg vet at det heter Politiets sikkerhetstjeneste, PST, nå), er Janne Kristiansen. Hun avviste for to dager siden til VG-nett at dette var noe interessant og viktig. Og viste til Gjenopptakelseskommisjonens siste vedtak om dette i 2008. Og hvem var sjef for Gjenopptakelseskommisjonen da? Jo, nettopp Janne Kristiansen! Førstestatsadvokat Lasse Qvigstad skal vurdere om påstandene i boka skal etterforskes. Hvem var hovedanklager i Treholt-saka? Lasse Qvigstad!

Det må gå mot frifinnelse for Treholt om spionanklagene. I så fall er det synd at hans far og Haugestad ikke skulle få oppleve det.

Og enda et poeng, enda mer interessant: Etter at Gunvor Haavik Galtung ble tatt, sa etterretningskilder at Sovjet hadde en enda større sentralt plassert spion i Norge enn henne. Hvis ikke Treholt var den store sentralt plasserte spionen, hvem var, eller er, det da?