mandag 30. april 2018

1. mai: For hvilken politikk? Kriger og sosiale nedskjæringer!



Parolegrunnlaget 1. mai i Oslo
1. mai er arbeiderklassens internasjonale kampdag. Mange går i tog verden over for både viktig og riktig politikk. Men samtidig går vi i Norge i tog og markerer denne politikken sammen med de viktigste politiske motstanderne til denne politikken, og gir dem legitimitet til å motarbeide og vedta den motsatte politikken. 

Først i toget i Oslo skal folk fra Aps toppledelse gå. Han eller hun fra Ap leder et parti som nettopp aktivt har støtta at kontrollen over norsk energiressurs skal gis til EU (Acer), og som i flere år har kjempa iherdig for å skjære ned pensjonene og gjøre de offentlige pensjonene mye dårligere. Ap er som alle de dominerende internasjonale økonomiske aktørene for mer privatisering og sørger for at staten selger seg ned i offentlig eide bedrifter og driver en aggressiv militær imperialistisk krig over hele verden etter USAs ønske. SV er også for alle USAs bombetokter i andre land. I tillegg er det sånn at dette Ap kontrollerer LO, mer på kontroll over hvem som får ledende tillitsverv enn på kontroll av at LOs politikk ikke blir for Ap-kritisk, men begge deler med over 90 prosent.

I tillegg til disse lederne som er imot det politiske ønsket til høyst sannsynligvis det overveldende flertallet av deltakerne — sjøl om imperialistisk bombing sikkert står sterkt hos mange av demonstrantene, «for den gode sak» —  er det aktive fagorganiserte ledere på lavere nivå som får med seg medlemmer for riktige krav. Det vises samhold blant fagorganiserte, og minner på og inspirerer den daglige kampen for gode arbeidsforhold. 

Men det er altså en demonstrasjon som ikke protesterer mot norsk imperialistisk krig, som deltaking i den internasjonale angrepskrigen mot Syria og i Afghanistan. 1. mai i Oslo tar såpass hensyn til Ap-ledelsen at den lar parolene være slik at Ap-ledelsen ser seg tjent med å gå i toget for å skaffe seg heder og gi inntrykk av at Ap står for en helt annen politikk enn det den gir seg ut for. Ap konstaterer, helt rett, at her får Ap støtte: Demonstrasjonen viser at Aps politikk er riktig, og at den får støtte blant de mest aktive fagorganiserte og venstreorienterte i Oslo og Norge.

I Oslo er det et akseptabelt parolegrunnlag, det dreier seg mye om økonomi. Men ikke om Acer. I Oslo dominerer ikke det humanitær-politiske komplekset med sin innvandringsentusiasme og kamp mot rasismen de ser over alt, som i Trondheim. Karin Andersen, som ivrer for norsk bombing for å få tatt imot flere innvandrere som hun kan synes synd i, har ingen offisiell støtteparole i Oslos 1. mai-tog.

Å gå i toget vil uten tvil være en støtte til Ap-ledelsens krig og økonomiske høyrepolitikk. Men å ikke gå i toget vil kanskje også være å svekke de best organiserte arbeidstakerne og deres ledere, ledere som Aps mektige LO-ledere har makt til å holde unna verv i forbundsstyrene i LO. Så å unngå svekke de beste lederne, opposisjonen i LO, må bli det viktigste argumentet for å delta i toget? 

Det riktige ville være å gå under paroler som «Nei til norske utenlandskriger», «Respekter folkerettens krigsforbud», «Seier for Assad» og «Still Stoltenberg, Støre, Solberg og Jensen for krigsforbryterdomstolen» samt «Stans den økonomiske politikken med nedskjæringer». Men ingen ledende venstreorienterte politikere tenker i slike baner. De er blitt humanitære bombere altfor mange av dem, slik arbeiderlederne var før og under første verdenskrig. 

fredag 27. april 2018

Røde Kors Hjelpekorps: Fra sjølrosende forurensende ressurssløsing til offentlig nøkternhet



Egenreklame med video på Facebook
for RKH, midt i et hyttefelt
Røde Kors Hjelpe-korps hadde et rekordhøyt antall oppdrag på 867 denne påsken. Hvorav to alvorlige, resten mindre oppdrag som forstuinger. Med en vaktstyrke på 1 200 folk på 150 hjelpestasjoner. I følge NHOs reiselivsundersøkelse skulle 23 prosent av befolkningen på hytta i påsken i år; 1,2 millioner. Altså at 0,8 promille av årets påsketurister fikk hjelp av Røde Kors Hjelpekorps sin store vaktstyrke.

Norge er et værbitt land med mye ulendt terreng, som mange av oss bruker til arbeid og fritid. Da skal vi være glad for at det finnes noen som vil bruke av fritida og arbeidstida si for å leite etter dem som trenger hjelp. Men innsatsen overdrives, som i påsken der Røde Kors dominerer mediebildet med hvor mange med forstuinger som de hjelper.

Mens folk i Finnmark var innesnødd uten vegforbindelse i dagesvis, var mediene opptatt av turister på Hardangervidda som fikk diare og måtte hentes med snøskuter. Ikke bare er medieomtalen av Røde Kors for omfattende, men også forutsetninga for den omfattende beredskapen baserer seg på et uriktig faktum. For det er ikke sånn at norske fjell og skogsmarker er et spesielt farlig sted å være. Risikoen for å oppholde seg slike steder, blir ikke registrert på Folkehelseinstituttets risikoanalyse som fører til skader og død. Skadene skjer i heimen, på arbeidsplassene, i barnehager og i trafikken. Dessuten, sier Folkehelseinstituttet: «Personer fra lavere sosioøkonomiske grupper er mer utsatt for skader enn personer fra høyere sosioøkonomiske grupper.» Og hytteeiere på påskefjellet, og andre turister der, er ikke i utpreget grad preget av «lavere sosio-økonomiske grupper».

Tilfredsstillende helsehjelp til Norges befolkning preges ikke av overflod av offentlige midler til helsetilbud. Det er et misforhold av hva som ytes av hjelp til forstuinger og diare i påskefjellet og det at lokalsjukehus landet over fratas kirurgisk døgnvakt og at en på eldrehjem må legge beboerne kl 16

Som Folkehelseinstituttet hevder: «Skader og ulykker kan forebygges. Strukturelle tiltak har vist seg å være særlig effektive forebyggende tiltak». Da verken naturen med geologi eller vær kan endres, eller folk nektes adgang til friluftsområder, gjenstår det eneste mulige for oss friluftsfolk: Forberede seg fysisk, bruke rett utstyr og tilpasse risiko til egne forutsetninger. Slike tiltak blir best når en vet at en ikke bare kan taste et nummer til rask hjelp for det minste problem.

Foruten å være en frivillig hjelpeorganisasjon, må RKH også regnes som en organisasjon for sosialt samvær. Den kan lokke med noe som ingen andre kan: snøskuterkjøring overalt, også i nasjonalparker. Og nå også ATV over alt om sommeren. Forståelsen for at friluftselskende nordmenn er svært lite begeistra for motorisert naturaktivitet, viser RKH med sin praksis at de ikke forstår og ikke respekterer.

Røde Kors Hjelpekorps har i økende grad trengt seg på i fjell og skogsmarker på jakt etter skadde. Det står ikke i forhold til hva de har utrettet, og det de kan klare å utrette slik terreng og natur er de stedene mennesker vil oppholde seg. Røde Kors Hjelpekorps gjør det som Terje Tvedt peker på i sin kritikk av vårt humanitær-politiske kompleks: Røde Kors Hjelpekorps iscenesetter sin godhet med sin påtrengende aktivitet i fjellheimen, særlig i påsken. Ledelsens aktive voldsomme propaganderte sjølros vil i lengden ikke være til fordel for de frivilliges innsats.


Fra påsketuren min i 1967,
Jostedalsbreen. Foto: OBB
Mangetimerstur aleine i Jotunheimen,
Kyrkja i bakgrunnen. Foto: OBB
I over 60  år har jeg vært mye på tur med  fam-ilie,
 venner, tur-grupper og aleine på lange dagsturer på topper i Jotunheimen uten mobil-dekning. Aldri har hjelp fra Røde Kors sin motoriserte armada vært et tema. Verken ved diare, skrubbsår eller forstuvinger. 

I Norge har vi det sånn at vi tar vare på hverandre gjennom offentlige forpliktelser. Nå er ikke behovet så sterkt som mediene ukritisk gjengir Røde Kors på, men i den grad det er til stede, må det være et offentlig ansvar å hjelpe folk i nød, ikke bare langs veiene og ved annen generell helsetjeneste. Med hjelp fra profesjonelle fagfolk med lønn. Som Oslo brann- og redningsetat. Om redningstjenesten blir en offentlig tjeneste, oppnås den fordelen at behovet og tildelte ressurser veies opp mot andre offentlige behov som kirurgisk heldøgnstjeneste på sjukehus. Da vil redningstjenesten bli nedskalert. Og staten som arbeidsgiver vil forhåpentligvis presse fram en annen holdning til den utbredte motorbruken i utmark og nasjonalparker.

Røde Kors Hjelpekorps har en svært viktig ideologisk-politisk oppgave, og det er å bidra å bekrefte det humanitær-politiske komplekset i Norge. Uten hjelpekorpsets påskeoffensiv fra den sjølerklærte «barmhjertige samaritan»*, mister det humanitær-politiske komplekset sitt propagandanummer for offentlig finansiering av alle sine organisasjoner. Vanskeligere vil det også bli for Røde Kors å nå fram med sin fortelling, sitt politisk-ideologiske budskap, om årsakene til og løsningene på nasjonale og internasjonale helse- og sosialproblemer — der løsninga alltid er til deres fordel. 


*En barmhjertig samaritan, en «fariseer», med 3,5 milliarder kroner på bok.







onsdag 25. april 2018

Kampen mot «populismen» — en maktkamp der eliten kjemper for sin fortsatte dominans


Kampen mot «populismen» 
— en maktkamp der eliten kjemper for sin fortsatte dominans

Del 1: 
Eliten frykter folket i valg

De etablerte politikerne, samfunnsdebattantene og mediene ble svært opptatt av det de mener er «uvesenet populismen» etter brexit og valget av Trump til president i USA. Både brexit og presidentvalget var et resultat av avgjørelser tatt av folk i valg. Et flertall av de innbyggerne som deltok i de to nevnte valgene bestemte noe annet enn de som har vært vant til å få vilja si ville. 

Eliten trues — svarer med 
«kamp mot populismen»
Folkeavstemning i Sveits, Landgemeinde
Glarus i 2006
Politikken blir ikke bestemt gjennom samfunnsmessige diskusjoner blant velgerne, som så bestemmer politikken med alminnelig flertall i avstemninger. Påvirkninga utenom valgene er framstilt som sjølve særpreget for rettighetene i et demokratisk samfunn. Men disse rettighetene er i praksis forbeholdt den lille taleføre og mektige eliten, og som stadig flere folk, utskjelt som uansvarlige og dumme, nå reagerer på. De som på arbeidsplasser og i bomiljøene føler på kroppen konsekvensen av den politikken som de som bor i Holmenkollåsen og Ullevål hageby har pressa gjennom. De som kontrollerer makta kjemper sjølsagt imot å tape sin dominerende innflytelse, og prøver å gjenerobre sin politiske dominans med parola «mot populismen», et begrep de legger masse ulikt i (se del 2, kommende).

Sjeldne valg — eliten styrer daglig politikk
I antologien «Demokrati, historien og ideene» (Dreyer 2015) skriver statsvitenskapsprofessor Øyvind Østerud: «Med demokrati vil jeg mene en politisk styreform med alminnelig stemmerett, der de styrende står til ansvar overfor velgerne i frie valg.» Sånn er det jo i Vesten. Men valgene er sjeldne, i Norge bare hvert fjerde år. Og sakene i valgkampene er få, tilfeldig valgt ut av mediene og som regel uten politisk innhold ut over «hvem som er til å stole på».
Dreyer 2015
Alle de daglige politiske vedtaka som avgjør samfunnsutviklinga diskuterer ikke makthaverne med velgerne, som heller ikke får sagt noe før til neste valg, der nye seksualskandaler blir de viktigste sakene. 
Østerud er i artikkelen i den nevnte boka opptatt av forholdet mellom demokrati og rettsliggjøring der — i mine ord —domstoler overtar den politiske makta med å endre lovene gjennom «dynamisk» lovtolking og lovendring uavhengig av den lovgivende folkevalgte forsamlinga. Østerud skriver: «I et demokrati er friheten til å påvirke utøvelsen av autoritet jevnt fordelt; det finnes ingen eliter eller særinteresser som monopoliserer den politiske makten». Men det er nettopp den skeive muligheten til å påvirke som er tilfellet i det utvikla vestlige demokratiet i dag. En elite, om den ikke monopoliserer makta, så dominerer de den så sterkt at en kan si at de kontrollerer den. Særlig mediene som stort sett mener det samme alle om de viktigste sakene, og er svært nøye med å sile motforestillinger. Mediene kaller det dessuten ikke motforestillinger, men «konspirasjonsteorier». 

Politikken vedtas i dialog med eliten i mediene, organisasjonene og aksjonene
Mesteparten av politisk utvikling som fører fram til vedtak som binder oss alle, skjer til vanlig utafor innbyggernes innflytelse gjennom valg. Politikken utvikles gjennom mediene, gjennom organisasjoner og gjennom dagsaktuelle aksjoner for enkeltsaker og etter pålegg fra internasjonale domstoler fristilt fra folkelig innflytelse. Den politiske organiseringa gjennom partier er i ferd med å gå i oppløsning, og politikken utvikles ikke lenger der, men i og gjennom mediene og lobbyorganisasjoner. Mens et politisk verv var et politisk karrieremål før, er det nå et springbrett til et enda mektigere og mer innbringende verv, i medier og organisasjoner som First House. 
All daglig politisk aktivitet domineres fullstendig av en liten elite, der mange av dem opptrer i flere av disse påvirkningskanalene, samtidig som de kontrollerer tilgangen til kanalene sine. Representanter for organisasjonene og «kulturpersonligheter som betyr noe» har fortrinnsrett i mediene, med hovedartikler og små innlegg. 

Stadig viktigere: sjølgående internasjonale lover og domstoler
Ikke bare er det en nasjonal elite som utvikler politikken uavhengig av innbyggerne, men denne eliten har også funnet seg en internasjonal alliert i domstoler som utvikler internasjonale konvensjoner, «lover», som de tolker i samsvar med egen mening om hvordan verden skal være — helt løsrivi fra alle demokratiske prosesser med folkelig medvirkning. 

Folkelig motstand: et tegn i tida — foreløpig ingen stor trussel.
Brexit og Trumps seier var viktig nok, og alvorlig nok for dem som misliker det. Men som mange journalister og litteraturvitere fortrøstningsfullt har pekt på, elitemotstanden har også tapt mange valg i Europa. Rundt 20 prosent velgeroppslutning med liten sjanse til å nærme seg de 40 prosent som gir absolutt flertall i de fleste parlamentene. 

Norge styres uten innbyggernes medvirkning
I Norge har det aldri vært oppe til diskusjon om hvor mange nye innvandrere vi skal ta imot. I en MED ANDRE ORD-artikkel i Klassekampen 17. august 2011 konstaterte jeg at jeg og velgerne aldri hadde fått seg forelagt innføringa av multikulturalismen til offentlig diskusjon og avstemning. Ikke før tilhengerne triumferende kunne konstatere at «nå er den her, og ingenting å gjøre med, haha!». 
Heller ikke underkastelsen av Acer, kommunereformen, politireformen, jakt på rovdyr, motorisert ferdsel i utmark, utbygging av motorveger, «fritt skolevalg», bare høyhus med toromsleiligheter uten vindu på soverom osv osv har innbyggerne fått uttale seg om. Som å bruke mer av folketrygdfondet til varig norsk infrastruktur som overlever enhver internasjonal finanskrise, noe ikke folketrygdfondets aksjebeholdning gjør. 
Og aller viktigst: Regjeringens rett til, og vedtak om å gå til krig i andre land. Og alle de endringene i finanslover og økonomiske rettigheter som har skaffet oss en ekstremt rik nasjonal og internasjonal overklasse. 


Innføring av rett til hyppige folkeavstemninger
Som i California og Sveits burde det vært sånn at når et visst antall innbyggere krever folkeavstemning, for eksempel 150 000, så må den avholdes, og være bindende med alminnelig flertall i saker der ikke Grunnloven krever kvalifisert flertall. 
Motargumentet mot at innbyggere skal avgjøre sånne saker er anti-demokratiske, som at folk kan ikke sette seg inn i alt dette. Slike argumenter bygger alle sammen på at folk er dumme og er i sin kjerne anti-demokratiske. Gjennomføring av hyppige folkeavstemninger er en nødvendig konsekvens av at valgene skjer så sjeldent og at få og tilfeldige saker blir diskutert i valgkampen. 

Fire års blankofullmakt er udemokratisk
Det som kalles det representative demokrati, at de som er valgt for fire år kan gjøre hva de vil i alle de åra uten tilbakekallingsrett og rask overprøving av det de vedtar, er ikke særlig demokratisk. I dag er hyppigere folkeavstemninger mye enklere å gjennomføre digitalt, og må innføres. 


torsdag 19. april 2018

Demoniseringa av Assad — nødvendig for krigen mot Syria



Dette innlegget står på trykk i Klassekampen i dag, med en litt annen overskrift:

Den utenlandske invasjonen av Syria med de siste bombeangrepene fra USA, og vestmaktenes og nabostatens behov for å oppløse Syria, er helt avhengig av å demonisere Assad for å skape politisk støtte for krigshandlingene. Eller kanskje viktigere: å hindre en protestbevegelse mot krigen og alle bruddene på folkeretten. Brudd som forsvares både av statsminister Erna Solberg og opposisjonsleder Jonas G. Støre.

Rødts sentralstyremedlem, Marielle Leraand, etterlyste på sin Facebook-side lørdag motstand mot krigen. Hun viste til motstanden mot Irak-krigen som samlet 60 000 i Oslo, mens bare 100 blei mobilisert mot det norske angrepet på Libya i 2011 med SV i regjering. USAs nederlag i Vietnam var ikke bare militært, det var også et medienederlag. Det har USA og dets allierte lært av. Det beste en kan gjøre for å vinne tilslutning til krig, er å vise lidende barn. Med bilder av lidende barn kan krigshisserne få opinionen med på å støtte opp om mer krig som fører til flere drepte og skadde barn — merkelig nok. I Libya var det tilstrekkelig å kutte i en film for å få Nato til å gå til krig for å oppløse nok en stat.

Slik Der Spiegel agiterer mot Russland med å demonisere Putin med to forsider i 2014 (Brannstifteren og Stopp Putin nå!), slik ble Assad demonisert fra første stund angrepene mot Syria begynte. Dessverre har de vestlige imperialistmaktene fått de venstreorienterte, som gjør krav på å være det, med på sin side. Som tidligere er mange venstreorienterte, sjølerklærte, nå så oppsatt på opprette rettferd og «demokrati» over alt i verden at de er villig til, og mange av dem ivrer for det, å gå til bombekriger for «rettferden». Som landsmøtet i SV i 1999 var for Natos krig i Jugoslavia, og SV i regjering var for Natos regimeskifte i Libya i 2011 og statsoppløsning. Alt i strid med folkeretten.

Sjøl om en kan finne demokratiske mangler med Assads styre, var det under hans styre ikke 400 000 syrere som drept og mange millioner som ble drevet på flukt. Både i Norge, i Europa, og USA, er det som oppfattes som venstreside, og de som oppfatter seg som det, så lamma av vestmaktenes ensidige kritikk av Assad at de ikke klarer å reise seg til motstand mot denne sju år lange folkerettsstridige krigen. På samme måte som venstresida deler de dominerende økonomiske høyrekreftenes syn på økt innvandring, deler de de samme kreftenes syn på Assad.

Det er nødvendig å reise en antikrigsbevegelse ikke bare mot krigen mot Syria, men også mot det økende antallet kriger. Og det er ikke mulig uten å forsvare Syrias rett til sjølstyre for deres eneste lovlig valgte regjering i et land der det ikke finnes noen som helst sjølstendig stor opposisjonsbevegelse. Det er nødvendig å tilbakevise vestmaktenes propaganda om «monsteret» Assad, og kreve «Seier for Assad – for et sjølstendig Syria». Å gå i strupen på krigerne og krigshisserne. 

Men finnes det krefter sterke nok til å reise en antikrigsbevegelse nå? For vi er vel igjen i samme situasjon som før første verdenskrig, at arbeiderbevegelsen slutter opp om egen nasjons røverkrig?




mandag 16. april 2018

Solberg og Støre mot folkeretten — verdt et mistillitsforslag?


Skjermdump fra nrk.no, 15.04.
I folkeretten finnes tre mulige grunnlag for militære angrep på andre land, sier professor ved det juridiske fakultetet ved Universitetet i Oslo, Geir Ulfstein, til ABC-nyheter 13. april: 
  1. Det første er selvforsvar – noe som ikke er aktuelt i dette tilfellet siden ingen andre land ble rammet av det antatte kjemiske angrepet i Syria.
  2. Et annet mulig grunnlag er et vedtak i FNs sikkerhetsråd. Men det har det ikke vært mulig å få til, siden Russland har fast plass i rådet og vetorett. 
  3. Den siste muligheten er at land kan samtykke i militæroperasjoner på eget territorium iverksatt av andre stater. At Syrias president Bashar al-Assad skulle samtykke i rakettangrep på sine egne militære anlegg, er lite sannsynlig.
Dermed vil et angrep på Syria som straff for det folkerettsstridige kjemiske angrepet innebære et nytt brudd på folkeretten.
— Det er ingen tvil om det, sier Geir Ulfstein.» (Utheving av Politikus). 

Til Klassekampen 13. april sier FNs tidligere FN-inspektør Hans Blix:
«Den tidligere svenske topp­diplomaten Hans Blix sier et vestlig angrep på Syria vil være et klart brudd på FNs folkerett og bidra til en «svært farlig situasjon» mellom USA og Russland.
– Et angrep fra USA med støtte fra Storbritannia og Frankrike vil være et brudd på FN-loven som sier at stater ikke får bruke vold mot andre staters integritet uten at dette skjer i selvforsvar eller med godkjenning i FNs sikkerhetsråd, sier han til Klassekampen.
Blix understreker at ingen slike kriterier oppfylles av et amerikansk angrep på Syria per i dag.
– Det er forbausende at ikke flere påpeker dette, sier 89-åringen.»

– Vi mener likevel at på bakgrunn av at det finnes et forbud mot bruk av kjemiske våpen, at det finnes en rekke resolusjoner fra tidligere, så burde ikke den syriske regjeringen være forbauset over at det kom en reaksjon når kjemiske våpen ble brukt, sier statsminister Solberg.

– Jeg har forståelse for våre alliertes angrep på anlegg for produksjon og oppbevaring av kjemiske våpen, sier Ap-leder Jonas Gahr Støre.
– Bruk av kjemiske våpen er totalt uakseptabelt. Det er viktig at det reageres tydelig, understreker Ap-lederen i en melding til NTB. 

Nå er det ikke en gang bevist at det ble brukt kjemiske våpen, og heller ikke hvem som i så fall brukte dem. Det viktigste med angrepet Solberg & Støre «forstår» så godt, er likevel:

Solberg, regjeringa og Arbeiderpartiet er dermed imot folkeretten. Å hevde at når noe er forbudt, så kan ikke de som ikke liker «lovbruddet» gå til krig på egen hånd for å opprettholde sin private mening om hva som er «lov og orden». Det innebærer som Ulfstein sier et nytt brudd på folkeretten. Det er innføring av et internasjonalt anarki; stormaktenes ukontrollerte rett. Overhodet ingen fordel for en liten nasjon som Norge. Og ikke bare det, det er imot FNs rolle og det internasjonale systemet som ble bygd opp etter den andre verdenskrigen for å hindre krig.

Tyskland trakk seg fra Folkeforbundet i 1933, og nå hever USA, Storbritannia og Frankrike seg over vedtak i FNs sikkerhetsråd, i trygg forvissning om at de er unndratt internasjonale domstoler som krigsforbryterdomstoler som i bare dømmer land og politikere som Vestmaktene ikke liker. Når disse atommaktene ikke vil akseptere krig bare når FN godkjenner det, avviser de hovedformålet med FN. Dette viser økende krigsvilje blant stormaktene, en linje som begynte alt etter Sovjetunionens fall med krigene i Jugoslavia, Afghanistan, Irak, Libya og Syria. 

Regjeringas «forståelse» for brudd på folkeretten og å gå til krig uten Sikkerhetsrådets vedtak, er vel verdt et mistillitsforslag?

søndag 15. april 2018

Rødts problemer med krigen i Syria: Tør ikke si «Seier for Assad», det eneste som vil stanse krigen og føre til fred


Det er all grunn til å være glad for at to partier i Norge nå er imot Norges militære deltaking i krigen Syria, nemlig Rødt og SV.

Moxnes´ kronikk i Klassekampen 13.04.2018
13. april skreiv Rødts leder Bjørnar Moxnes en kronikk i Klasse-kampen der han tok avstand fra det varsla angrepet mot Syria fra USA, Storbritannia og Frankrike. Og kalte det innledninga til en ny folkerettsstridig krig. Det er mange gode argumenter i kronikken. Som at Nato ikke har «foreslått noen sanksjoner i tilfellene der islamistgruppene har brukt eller mistenkes for å ha brukt kjemiske våpen», og at Rødt «setter folkeretten og norske borgeres sikkerhet foran USA, Nato-eliten og Saudi-Arabias geopolitiske interesser». Det er bra at Moxnes på vegne av Rødt tar dette standpunktet. Men vil Rødts landsstyre også stille seg bak disse synspunktene? For det bryter med Rødts og Moxnes´ tidligere politikk og analyse av krigen i Syria. 

Rødt om Syria: Som Vesten
Sammen med det øvrige humanitær-politiske komplekset i Norge har Rødt direkte og indirekte bidratt til å gi inntrykk av at krigen i Syria dreier seg om et rettferdig masseopprør mot et monster av en diktatorisk statsleder, Assad. Rødt har ikke tatt til motmæle mot påstanden om at krigen i Syria dreier seg om et væpna masseopprør og borgerkrig. Rødt har heller ikke uttalt at krigen dreier seg om regimeskifte for imperialistisk omfordeling av geopolitiske maktforhold, initiert av Israel, Saudi-Arabia og Tyrkia foruten USA og EU. Med å godta og underbygge det vestlige imperialistiske premisset om «monsteret Assad» har det heller ikke vært mulig å reise en massebevegelse mot krigen som har kosta 400 000 syrere livet og drevet millioner på flukt. En massebevegelse Rødts kvinnepolitiske leder Marielle Leraand etterlyste på sin Facebook-side lørdag. Hele det europeiske venstre er fanga i premisset til det imperialistiske Vesten om monsteret Assad.

Syria - heller ikke viktig nok
I tillegg til et feil syn på hva krigen i Syria dreier seg om, er Syriapolitikken heller ikke viktig nok for Rødt. Kampanjen Norge ut av krigen i Syria  er en ikke-sak for de dominerende venstrekreftene i Norge. Det er derimot ikke kamp for økt innvandring og identitetskamp for religiøse grupper. Før i kronikken der Moxnes skriver at det vil være «et svik mot det norske folks sikkerhetsinteresser» å støtte et nytt angrep på Syria, var det bare mot stortingsflertallet som ville ta imot færre syriske flyktninger enn det Rødt ville, at han brukte orda «svik» og «kvalmende dobbeltmoral»Ikke imot Norges deltaking i krigen mot Syria og de lidelsene det syriske folket har måttet gjennomgå. 

Uansvarlig voldelig revolusjonsromantikk
AKP(m-l) møtte mye avsky for sitt standpunkt om «væpna revolusjon», både misforstått og en unødvendig politisk parole. Men med Rødts og øvrige venstreorientertes støtte til det militære opprøret i Syria, åpenbart svakt og uten den minste mulighet til å seire, uttrykker Rødt bare revolusjonsromantikk. Dette er et uansvarlig militært opprør, i den grad det er nasjonalt initiert, som bare har ført til unødvendige folkelige lidelser. 

Rødts historie om krigen i Syria:
Rødt har på sin hjemmeside ingen emneknagg for Syria under internasjonal solidaritet slik det er for PalestinaVest-SaharaKurdistanAfghanistan, og EU og EØS. Likevel er det mulig å finne ut noe om hva Rødt har ment og sannsynligvis fortsatt mener.

2012:
Daværende medlem av Rødts arbeidsutvalg, Vegard Velle, sa til Klassekampen 7. juni 2012 at «Syrerne gjør rett i å slåss for frihet», samtidig som han beklager manglende hjelp til opprørerne med å hevde «Så langt har Israel og Vesten motsatt seg en slik intervensjon …»
Rødts daværende nestleder Marielle Leraand sa i juli: «– Vi står solidarisk med det syriske folket i kravet om å få slutt på det diktatoriske styret til president Bashar al-Assad.» Hvem var det på vegne av folket som gikk til opprør, mindretallet som tapte valgene? Rett nok la Leraand heldigvis til: «Men militær innblanding utenfra, enten den kommer fra Saudi-Arabia og Qatar, Israel eller USA representerer ingen demokratisk kraft. Det er syrerne selv som må få skape morgendagens Syria. Derfor er det viktig for Rødt å understreke at vi er motstandere av militær intervensjon
 
2013:
I en uttalelse 27.08.2013 sier Moxnes at krigen er en borgerkrig (borgerkrigsrammet), og foreslår en våpenembargo. 
 
2015:
Landsstyret i oktober: «– Norge må si klart nei til stormaktenes innblanding i Syria, enten det gjelder USA eller Russland, sier et enstemmig landsstyre i Rødt.» Rødt godtok da ikke at Syria som en sjølstendig stat som har rett til å be hvem som helst om hjelp for å forsvare sin sjølstendighet (Russland). 
 
2016:
Landsstyret i oktober: «Norge må kreve at USA og Russland stanser sin kamp om kontroll over Syria og at de bidrar til å få sine krigspartnere til forhandlingsbordet.» Underkjenning av Syrias rett som sjølstendig stat igjen (Russland). 
 
2017:
I landsmøtetalen i april nevner ikke partileder Moxnes med ett ord Norges deltaking i krigen i Syria. Som Pål Steigan skriver: «Dette er naturligvis ikke en glipp. Bjørnar Moxnes er en så proff politiker at han velger helt bevisst hva han skal snakke om og hva han ikke skal snakke om. Og han synes altså åpenbart ikke at Rødt foran valget i 2017 skal profilere seg som antikrigsparti eller gå i strupen på Norges deltakelse i USAs og NATOs krigsprosjekter.» 

Flere mener det samme…
I 2012 var det en annen politiker som sa «Verden ikke bare skal stå og se på konflikten utvikle seg. - De (opprørerne, journ.anm) vil finne et sted, en måte, å forsvare seg selv på, i tillegg til å iverksette offensive tiltak, … Verdenssamfunnet skal ikke stå passivt å se på». Det høres ut som en Rødt-politiker og hvilken som helst høyre- og venstreorientert politiker i Norge i dag. Men det var daværende utenriksminister Hillary Clinton som sa det.

Ikke seier for Syria og Assad-regimet, men «alle fremmede tropper og våpen ut»
1. mai 1966, fra Arbeiderbevegelsens
arkiv og bibliotek, ukjent fotograf
USAs støttespillere i Norge under Vietnam-krigen, kom opp med parolen «Alle fremmede tropper ut» når det ikke lenger var mulig å støtte USA politisk. Mens Solidaritetskomiteen for Vietnam kort og godt reiste parolen «Seier for FNL». Rødts og SVs frykt for å bli kritisert av det vestlige «eneste mulige standpunkt» om «monsteret Assad», gjør at de ikke kan gå ut å jobbe for seier for Assad, det eneste muligheten for fred, stans i lidelsene og gjenoppbygging. Moxnes manglende omtale av krigen i Syria i sin landsmøtetale i 2017 bekrefter den frykten. I kronikken i Klassekampen viser han til at «Rødt støtter ønsket om demokratiske reformer i Syria». Men nå gjelder det å knuse all regimemotstand militært, før det blir det ikke snakk om noe demokrati uansett. En irrelevant bemerkning som åpenbart bare er tatt med for tilfredsstille trotskistene i Rødt og skjerme seg mot å bli gjort spedalsk av norske journalister og politikere og Rødts viktige velgergrunnlag i det humanitær-politiske komplekset.

Kinoreklame fra Berlin.
Den beste politikken mot Norges, USAs, Israels, de andre statenes og Natos krig, er å jobbe for militær seier for Assad-regimet — nå straks. Norske soldater, sendt av norske regjeringer i strid med folkeretten, må komme hjem som tapere, som løslatte krigsfanger. Støtten til Assad-regimets militære seier innebærer også et viktig oppsving for folkeretten, for det fredelige ikke-innblandingsprinsippet. Moxnes skryter av av sin påståtte brøytetaktikk i Stortinget i samme utgave av Klassekampen som kronikken, men den gjelder åpenbart ikke overfor de «humanitære» krigerne i det gode norske selskapet.  

mandag 9. april 2018

EU — ikke svaret for anti-nasjonalistene



Leder i KK
04.04.18
I Klassekampen skriver redaktør Bjørgulv Braanen i lederen sin 4. april i år om nasjonalisme. Han tar utgangspunkt i boka til statsvitenskapsprofessor Øyvind Østerud. Braanen skriver: «Økonomien er mer globalisert enn tidligere, men det er ikke skapt en overbevisende visjon for hvordan et reelt demokrati skal utøves på globalt nivå. Heller ikke EU representerer noen slik modell

Nasjonalisme er et viktig skjellsord for den globale politiske eliten, som for NRK-journalist Guri Nordstrøm når hun rapporterer fra Ungarn. Det er viktig å ta debatten om nasjonen, og forsvare den mot globalistenes kritikk. 

Hovedargumentet mot nasjonen for anti-nasjonalistene, foruten at den oppmuntrer til diskriminering, rasisme og «nasjonalisme», er at nasjonen ikke er uttrykk for et kulturelt og religiøst fellesskap for innbyggerne innafor statsgrensene. Derfor er mange av anti-nasjonalistene motstandere av nasjonen, med sine statsgrenser og egne lover. For anti-nasjonalistene har helt rett i at «Nasjonalstaten er dårlig tilpasset samfunn som er organisert i slektskapsgrupper, klaner, eller som har nomadegrupper i sesongflytting», som Øyvind Østerud skriver i boka si. Anti-nasjonalistene vil ikke ha noen nasjoner, men heller store fellesskap. Som EU.

Om EU skriver Østerud at det europeiske «Kontinentet er splittet i språk, rettssystemer og kirkelige tradisjoner». Østerud fortsetter: «Problemet med demokrati i en flernasjonal stat eller i en overnasjonal sammenslutning er at folkefellesskapet mangler». For som han argumenter videre: «Folkesuverenitet og demokrati forutsetter en politisk offentlighet — felles fora for debatt, meningsdannelse og artikulering av interesser». «Massemedia er splittet i nasjonale segmenter. Språkforskjellene hindrer en samlet og fokusert politisk
Omslag med utbrett
 av Østeruds bok.
Utgitt av Dreyers
Forlag 2018.
debatt. Geografisk avstand og ulike kulturtradisjoner blokkerer meningsdannelse og interessemobilisering på europeisk nivå». «Dette er strukturelle barrierer mot et overnasjonalt, parlamentarisk demokrati. Europeisk samarbeid og åpnere grenser har hatt som mål å bygge ned disse barrierene, men det har ikke oppstått et europeisk demos som bærer av et diskuterende folkestyre på tvers av medlemsstatenes grenser
».

«Pengeunionen var skapt i optimismen etter Murens fall og den tyske gjenforeningen». … «Hvis budsjettunionen ikke medfører storstilt omfordeling til fordel for vanskeligstilte land og områder, vil den møte motstandskamp og store protestbevegelser i disse landene. … En handlekraftig budsjettunion forutsetter fordelingsenighet på europeisk nivå. Dette er en form for solidaritet over landegrensene som nettopp karakteriserer et nasjonalt fellesskap, og som knapt finnes innenfor de mange av medlemslandene i EU.  … I klartekst: EU har strandet … fordi samarbeidsområdet ikke utgjør et nasjonalt fellesskap. Det er slik samlende identifikasjon som kreves for at solidarisk omfordeling skal ha bred støtte.» (Utheva av OBB)


Anti-nasjonalistenes argumenter mot nasjonalstatene og for EU lar seg ikke forene. I EU er det et betydelig mindre grunnlag for et demokrati enn i de tradisjonelle europeiske statene: EU er uten felles språk, felles offentlighet og ikke minst mangler fellesfølelsen som binder folk sammen til å akseptere mindretall og flertall, og økonomisk omfordeling.