torsdag 29. august 2013

Meningsmålinger og valget: De «rød-grønne» kan fortsatt vinne


Alle meningsmålinger det siste året har pekt på et klart flertall av partiene Frp, Høyre, KrF og Venstre, svært lenge til og med reint flertall av Høyre og Frp. Både politiske journalister og professorer som er eksperter på meningsmålinger, har hevda at det er usannsynlig med en «rød-grønn» seier. (Rød-grønt i hermeteikn fordi alternativet verken er rødt eller grønt). Og det kan godt være at disse ekspertene både har og får rett. Det har nesten hver dag siden forrige valg vært kjørt fra alle medier på alle offentlige feil og mangler som skal skyldes Stoltenberg, Lysbakken og Navarsete. Ofte ledet av Stortingets politiske kontrollkomite med flertall av opposisjonen, med full dekning fra alle medier.

Jeg husker fra skolevalgene på Drammen gymnas i 1980-åra. Da fikk Frp og Høyre til sammen minst 75 % av stemmene, og Ap fikk bare 10 %. Riktignok landets beste H- og Frp-skole. Det begynner kanskje å nærme seg slike tall på landsbasis nå, sjøl om holdninga til gymnaselevene i Drammen fra 1980-tallet skulle slått ut tidligere om de var representative. Men med den offentlige samtalens avpolitisering, likheten mellom Ap og Høyre og omgjøring av den politiske kampen til hvem som er best til å administrere og «lede», er nok stemmegivinga som meningsmålingene viser, ikke usannsynlig. Særlig trist er det at det mest ekstreme høyrepartiet i Norge, Venstre, som vil forby streik og avskyr fagforeninger og nå er for angrepskrig uten FN-godkjenning, kan framstå som de ikke politisk interessertes parti.

Samtidig har både meningsmålere og eksperter tatt feil før. Ofte og inntil nylig, både i norske valg og andre valg i Europa. De kan godt gjøre det igjen. Det er noen faktorer som kan føre til rød-grønt flertall:

1.
Det er først og fremst at folk venter svært lenge med å ta standpunkt til hvilket parti de skal velge. Kanskje ikke før på valgdagen, eller inne i stemmelokalet. Rett og slett fordi de ikke er så veldig interessert, og først engasjerer seg på slutten. Om de har blitt spurt i en meningsmåling, husker de neppe hva de svarte da. Og ved «den endelige avgjørelsen» kan det godt skje at de legger mer vekt på usikkerheten ved endring og hva en kan få, enn misnøyen med Stoltenberg & co sin administrasjon.

2.
Å bestemme seg «i siste sekund» kan også føre til at misfornøyde SV-velgere i siste omgang likevel ikke vraker partiet, slik jeg som en misfornøyd Rødt-velger likevel har kommet til at jeg vil stemme Rødt. Tross alt. Jo nærmere avgjørelsen, jo mer forsvinner nyanser og irritasjonsmomenter, og det blir et ja eller nei til det som ligger deg nærmest. Hovedsakene blir lettere å se. For SV og Sp er jo slike vurderinger helt avgjørende for at disse partiene kan komme over og lengst mulig over sperregrensa. Og jeg tror mange av deres velgere vil gjøre sånne valg «i siste sekund».

3.
KrF kan nok være ganske sikker på at det kommer over sperregrensa (for å sikre Frp større politisk innflytelse). Men neppe Venstre. Som «upolitisk» parti for mange lite politisk interesserte halvgamle personer og datanerder, er det ikke sikkert at det passer for dem å møte opp og stemme. Mange av deres velgere mener jo at politikk er noe håpløst taktikkeri som en helst ikke bør ta i. Kanskje er velgerne deres ikke så krigslystne som Venstre-ledelsen er. Oppslutninga om Venstre er en usikkerhetsfaktor. I følge TV2s kommentator Stein Kristiansen, sønn av den høyreorienterte KrF-politikeren Kåre Kristiansen, spår han at Ap som i 2009 vil sette inn støtet siste uke mot Venstre for å gjøre oppslutninga om Venstre minst mulig. Med Venstre under sperregrensa, og SV og Sp over, ser det straks verre ut for en regjering Solberg/Jensen. Som meningsmålingene tyder på ikke får flertall aleine. 

4. Betydninga av valgdeltakinga: 

4.1
Meningsmålerne spør stort sett bare de som har tatt standpunkt. «Vet ikke»- og «vil ikke stemme»-gruppene er ikke oppgitt. Det er for så vidt i samsvar med det faktiske valget; de som ikke stemmer blir ikke tatt hensyn til. Men for hver måned, eller uke eller dag målingene blir tatt opp, vil helt sikkert det som vi kan kalle «valgdeltakinga» variere. Jeg kan ikke forstå annet enn at denne variasjonen av andelen hjemmesittere vil få betydning for oppslutning om de enkelte partiene. Riktignok ulikt for hvert parti for hver måling, men likevel av betydning. Vi veit for eksempel at tradisjonelt har Frp-velgere ikke vært så flinke til å møte opp i faktiske valg som for eksempel de mer velstående Høyre-velgerne. Ved lav valgdeltakelse øker også oppslutninga om et lite parti som Rødt, fordi deres tilhengerne møter opp uansett, og da vil det samme stemmetallet utgjøre en større andel. Det har vist seg å stemme for Rødt ved lav valgdeltaking.

4.2
 Tradisjonelt har også Ap tjent på større valgdeltaking. Derfor har også Ap alltid gått inn for to-dagers valg, mens de «borgerlige» har gått imot todagersvalg av samme grunn. Men det kan hende at høy valgdeltaking ikke begunstiger Ap lenger. 


4.3
Jeg har fått se bakgrunnstallene for én måling, nemlig Sentios partimåling i mai utført for Nationen og Klassekampen. Der er faktisk, som den eneste målinga jeg har sett og hørt om, oppgitt at 17 % av de spurte svarte «vet ikke», mens 6 % sa at de ikke ville stemme. Forutsetter en at de som ikke vet hva de vil stemme i mai heller ikke vil stemme den 9. september, vil disse til sammen 23 % føre til en valgdeltaking på 76 %, noe som er helt likt valgdeltakelsen i 2009 på 76, 4 %.



4.4
Mitt poeng er at varierende «valgdeltaking» i de løpende meningsmålingene er så viktig at den får konsekvenser for oppslutning av de enkelte partiene. Og selvfølgelig får den endelige valgdeltakinga betydning for valgresultatet. Jo lavere valgdeltaking vil både Ap og Frp tape, mens andelen oppslutning av partier som Høyre, Rødt og Miljøpartiet de grønne, som de engasjerte velutdannas partier, vil øke. Jeg spurte valgforsker Bernt Aardal om dette en gang, og oppfatta jeg han riktig, mente også han at hjemmesitterandelen hadde betydning for vurderinga av oppslutninga i meningsmålingene, og burde vært opplyst.

4.5
Vekting av Frp. Spørsmålet om Frps oppslutning har betydning for regjeringsspørsmålet. Det er mye diskutert blant meningsmålerne. Frp får ikke mer enn ca 12 % i sjølve undersøkelsene, men så er de vekta opp til rundt 18 %. Dette fordi de fikk en veldig stor oppslutning ved forrige stortingsvalg. Uten at det faktisk virker slik, har Frp nå 41 stortingsrepresentanter mot Høyres 30. Ved kommunevalget i 2011 gikk det imidlertid dårlig med Frp, og de oppnådde bare 11,4 % (11,8 % i fylkestingsvalget). Noen meningsmålere sier at dette er stortingsvalg, og det derfor er valget i 2009 Frps oppslutning skal sammenliknes med det. Jeg stiller meg tvilende til det, jeg tror ikke type valg har noen betydning for det som varierer mellom å være landets nest eller tredje største parti. For Frp er det uansett vanskelig å vurdere oppslutninga. Bernt Aardal har vist at resultatene i målinger for Frp spriker veldig, uten noen tendens. Jeg tror imidlertid at oppslutninga om Frp vil bli mindre enn den oppslutninga partiet nå får på grunn vektinga i forhold til forrige stortingsvalg.

Jeg mener at det at «hjemmesitternes» andel ikke er med i meningsmålingene, svekker påliteligheten til meningsmålingene. 

5.

Dessuten kan det oppstå uforutsette hendinger som kan påvirke resultatet. Økt bensinpris som følge av krigslysten til vestmaktene i Syria, for eksempel. Eller muslimsk terror eller dramatiske drap blant asylsøkere. Det kan endre stemninga, slik det har vært gjort før (drepinga utafor tinghuset i Oslo en valgdag).


Mitt hovedpoeng er: 
Med lavere oppslutning om Frp og Venstre, og SV og Sp godt over sperregrensa, så kan de «rød-grønne» igjen vinne valget. Det er ikke så usannsynlig at det ikke kan skje. Jeg vil gjette på at det er minst 49 % sjanse for at det kan skje. I fotballkamper skjer ofte de avgjørende skåringene på overtid. Jeg forstår ikke hvorfor det ikke kan skje i politikken, i valg, også. Det har jo faktisk vist seg at det har skjedd, også i Norge.

Det ville jo fryde meg om det hadde vist seg at meningsmålerne og de politiske journalistene tar feil, og at Høyre-folka må legge ut på nok en ørkenvandring. Mulig, men for godt til å skje?





onsdag 28. august 2013

OL i Oslo: Mulig med 34 milliarder, men ikke mindre?


I dagens utgave av Klassekampen har jeg dette innlegget på trykk. Jeg synes imidlertid at overskriften er noe uforståelig i forhold til det som er mitt budskap. Jeg har derfor beholdt min foreslåtte overskrift.

Kampen om osloinnbyggernes ja eller nei til Oslo hardner til. 27. august siteres Idrettsforbundets leder Børre Rognlien i VG på at innbyggerne i Oslo ikke forstår sitt beste hvis de stemmer nei til OL, og at de derfor bør fratas retten til å avgjøre dette. En slik uttalelse passer bra for en idrettsbevegelse som frivillig har valgt å underlegge seg en internasjonal aristokratisk organisasjon for selvoppnevnte mer eller mindre korrupte føydalherrer og rikfolk; de som styrer den udemokratiske internasjonale olympiske komite IOC.

Det jeg imidlertid ikke forstår er hvorfor Norges Idrettsforbund og Oslo Idrettskrets knytter sine nødvendige krav for nye idrettsanlegg i Oslo til et OL som forutsetter en statsgaranti på 33,7 milliarder kroner. Det må vel forståes slik at idrettsbevegelsen gir avkall på å kreve nødvendige nye anlegg til et betydelig lavere beløp hvis det ikke blir flertall for et OL? For hvordan skal den argumentere for disse anleggene uten et OL etter først å ha hevda at vi må ha et OL for å få dem? Handler Idrettsforbundet med sin OL-argumentasjon ansvarlig overfor Oslo-idrettens og masseidretten i Oslo sine nødvendige anleggsbehov?

tirsdag 27. august 2013

Syria: Når faller bombene?


Det kan bare være spørsmål om tid før bombene faller over Syria. Kanskje er de alt falt i det dette skrives den 27.08 kl 18.53. Bombenes formål vil ganske sikkert være å slå ut mest mulig av den syriske hæren, særlig flyvåpenet, og helst drepe president Assad personlig og mest mulig av hans nærmeste krets. Kanskje vil det i tillegg bli satt inn kommandosoldater for å drepe Assad, mest sannsynlig israelske kommandosoldater.

At USA, EU og Nato gjør dette uten noe annet hensikt enn å tjene egne interesser, kan det bare være noen ekstra naive som tror på. Det var nesten kvalmende å høre USAs utenriksminister John Kerry på TV i går kveld snakke om sin moralske opprørthet over påstandene om at Assad-regimet skal ha brukt nervegass mot opprørerne. Han som er ansvarlig og har støttet drap av langt flere i invasjoner i hele Midt-Østen, ordinære bombetokt og med droner. Det kan jo være Assad-regimet som har brukt nervegass, men dette er bare uansett et påskudd for å kunne gripe inn. Som i Irak griper de inn før det er klarlagt hva som er faktum, for USA og dets imperialistiske haleheng kan ikke vente i fall avklaringa skulle vise at det er opprørerne som har brukt giftgassen. Kanskje er opprørerne blitt anbefalt av USAs UDs internasjonale opprørskontor (US National Endowment for Democracy (NED)) å bruke nervegass, for da vil de kunne få hjelp ved å skylde på Assad-regimet.

Flere kommentatorer hevder at USA ikke har lyst til å sette seg fast i flere hengemyrer i Midt-Østen enn de alt har å baskes med. I praksis vil de ved å gripe inn i Syria i et kort voldsomt angrep skape et langvarig kaos i landet, i og med at det ikke finnes noen grupper som kan skape en styringsdyktig regjering etter et slikt angrep. Men det er kanskje det USA, Storbritannia og Frankrike ser seg tjent med: Et Syria i ruiner i mange år framover.

De siste åra har vist at vestmaktene tilsynelatende er for opprør over alt i verden, ikke for å bevare det bestående. Opprør som fører til maktskifte. Ikke til opprørernes fordel, men til USAs og EUs fordel. Men opprørsgruppene er støtta av USA gjennom den fremste opprørseksperten i verden, NED. (Av dem har virkelig marxistiske opprørere noe å lære av!). Mange av opprørerne i statene de siste åra i Midt-Østen har ikke hatt tilstrekkelig støtte, erfaring og mulighet til å danne et alternativt varig eksisterende regime. Det har selvfølgelig USA og EU visst, og gitt sin støtte til opprørerne Tunis, Libya og Egypt, og nå i Syria. De nye regimene vakler ustødig videre til USAs og EUs fordel. Et oppløst Jugoslavia med mange  vestmaktvennlige stater ga USA og EU mange positive erfaringer.

Omfanget av det vestlige angrepet i Syria vil bli styrt av hensynet til Russlands, og til dels Kinas, antatte reaksjoner. Med Assads regime borte, vil Russland ha mista sin allierte, og sitt viktigste feste i den vestlige delen av Midt-Østen. Hvor lenge vil Russland godta at dets allierte svekkes og elimineres før de reagerer med militære mottiltak? Men de er nok for lang tid framover for svake til å ta opp kampen mot et aggressivt USA — aggressivt fordi USAs makt svekkes. Internt som i verden, tross det umiddelbare motsatte inntrykk.

Vi kan konstatere at krigslysten hos vestmaktene er økende, med en stor vilje til å omgjøre krigslysten til reell krig. Tilsidesettinga av FN og folkeretten er en bekreftelse på dette.

Det gjenstår bare å gratulere Nobelkomiteens leder Thorbjørn Jagland og hele hans menighet med sine vellykka prisutdelinger for å hindre kriger og trygge fred.




tirsdag 20. august 2013

Asylretten — brukes til ordinær innvandring

Klassekampens redaktør skreiv lørdag 17. august en meget god leder om asylretten. Det er ofte en betryggelse å lese Braanens ledere, de er ofte et korrektiv til vinklinga i avisas ordinære stoff og ikke minst avisas lesergruppe. Dessverre var det ikke «plass» til denne kommentaren fra meg, som jeg sendte avisa tidlig søndag morgen:


Det var godt å lese Braanens lederartikkel 17. august. Overraskende ut fra avisas redaksjonelle stoff på dette området, og sikkert også for flertallet av avisas lesere. Men for det første burde den vært trykt for flere år sida, og dessuten tar den ikke opp hovedpoenget. Nemlig at asylinstituttet i dag er en ordning for omgåelse av andre former for innvandringsbegrensning. Det ser vi ikke minst på at innvandringsentusiastene i Norge også er de ivrigste for å arbeide for å innvilge enhver asylsøknad, og arbeide for en behandlingsprosess som kan vare i over ti år. Asylinstituttet er forutsetninga for menneskehandlernes fortjenester. 

I en verden utafor Norge med så mye elendighet i form av krig og undertrykking, er det umulig at alle som vil unnslippe denne elendigheten ved å komme til Norge, kan få ønsket sitt oppfylt. De må hjelpes og støttes på andre måter. Det trengs en ordning der enkeltmennesker kan få komme til Norge for å unnslippe personlig politisk og religiøs forfølgelse som i form av grove straffer og tortur, som Trotsky, Snowden og de som er dømt til døden for å skifte religion eller for seksuelle «forbrytelser». Men for å imøtekomme slike behov trenger vi ikke en internasjonal forordning som asylretten som er tilpasset en helt annen situasjon med andre behov enn dagens ønsker om flukt fra generell økonomisk og politisk underutvikling.    

fredag 16. august 2013

Vil jeg ikke debattere?


Fredag 9. august avla også Arild Rønsen meg en visitt i sin faste fredagsspalte, og ikke i et eget innlegg. Rønsen er opptatt av hva som er «hovedformålet» med EU i starten, jeg er mer opptatt av hva som er det viktigste ved EU i dag. Klassekampen har hittil ikke funnet grunn til å trykke mitt svar til Rønsen: 

Arild Rønsen påstår nærmest i sin faste fredagsspalte 9. august at mitt «hovedformål» er å ikke bringe EU-debatten «en centimeter videre». Men jeg var i en diskusjon om Ap representerte et strategisk retningsvalg valg i motsetning til Høyre. Med dem som alt har forstått at norsk EU- og EØS-medlemskap er en sosial katastrofe for vanlige nordmenn; «folk flest». Da er ikke poenget å diskutere for og imot fullt norsk EU-medlemskap, og å prøve å overbevise Arild Rønsen om at han tar feil. Medlemskapskapsdebatten overlater jeg til de mange kunnskapsrike motstanderne som er mer opptatt av det  spørsmålet enn meg.
Likevel, siden Rønsen er så opptatt av denne diskusjonen: Har han hørt om EUs fire «friheter»? Hva med å lese Hans Ebbings artikkel i siste nummer av Vardøger, nr 34, «Den europeiske drømmen og dens virkelighet – fra Jean Monnet til Jürgen Habermas.»? Men jeg tror dessverre ikke at Rønsens illusjoner om at EU står for europeisk samarbeid og ikke er et kapitalistisk diktatur, kan svekkes.

torsdag 8. august 2013

Valet: Ikkje om ideologi eller retning, men om tempo


Dette innlegget står på trykk i Klassekampen i dag. Formuleringa i avisinnlegget «jeg ser nå» om forskjellen på Ap og Høyre, er ikkje mi. Ordet «nå» i nest siste avsnitt sette avisa inn der eg hadde ein skrivefeil i mitt manus. Dette innlegget har den rette formuleringa:


Redaktør Bjørgulv Braanen avlegger meg en visitt i sitt FOKUS 6. august (se bilde av artikkelen nederst). Han hevder der at «Vi står foran et av de mest tydelige ideologiske valgene på lang tid». For det første sies dette ved de fleste valg, for det andre må det være faktisk feil. Hvis det er betydelig ideologisk forskjell mellom Ap og Høyre, og i politiske mål, blir begrepet meningstomt. Braanen skriver om Høyres akilleshæl, men ikke om Arbeiderpartiets.

For etter valget vil Norge fortsatt være en imperialistisk stat som kriger for vestmaktene verden rundt, som vil privatisere, skjære ned på pensjoner og ikke ha råd til fellesgoder og som raskest i Europa vil underordne seg EUs ekstreme markedsøkonomiske politikk. Jeg brukte ordet retning i mitt innlegg for karakterisere den manglende økonomiske og politiske forskjellen mellom regjeringsalternativene.

At Anette Trettebergstuen kan framstå som en forkjemper mot sosial dumping, samtidig som hun og partiledelsen sluker alle EUs markedspålegg, sjøl der det ikke er nødvendig, er jo meningsløst. Sosial dumping er jo sjølve hovedformålet med EU og EØS. Og den mest effektive sosiale dumping som nettopp er gjennomført, er gjennomført med regjeringas tvang under ledelse av Arbeiderpartiet. Nemlig lønns- og pensjonsnedskjæringene i SAS.

Braanen har ellers rett i at jeg er en sympatisør av Rødts politikk — deler av den. For meg er det likevel utenkelig å stemme Rødt (eller SV) på grunn av dets prioritering av sin ukritiske støtte til føydale skikker. Rødt ikke bare fortier at slike skikker eksisterer i Norge, men forsvarer dem ved å unnlate kritisere dem, av ideologiske grunner. Et mye brukt argument fra Rødt-/SV-tilhengere er at «norske skikker er verre». Ved sin støtte til alle fattige som vil innvandre til Norge og til alle som ønsker «asyl», og med fravær av å sette kamp mot EØS som den ene viktige saka, bidrar Rødt til nedbryting av det økonomiske og politiske grunnlaget for den staten som er ramma for velferd og demokrati for norske arbeidsfolk.

Arbeiderpartiet og Høyre er ideologisk enige, men jeg ser at det kan være et viktig poeng at Arbeiderpartiet har en smartere retorikk og taktikk og dermed et saktere tempo enn Høyre. En grunn til å velge Ap framfør Høyre.

Om jeg skal stemme i år, så er det kanskje på det markedsideologiske og imperialistiske partiet Ap. Kanskje er det bedre å kjøre i 75 km/t i en 60-sone enn å kjøre i 82 km/t i den samme sonen. Og i så fall av en så upolitisk grunn at jeg vil fryde meg over å se Høyres seierssikre hånflir nok en gang stivne. Ikke minst at partiet sammen med sine halehengspartier og det ukritiske og høyreorienterte politiske pressekorpset må legge ut på nok en fireårig politisk ørkenvandring. For igjen nøye seg med å leke regjering i fire år. Men de kan dessverre trøste seg med at politikken likevel vil gå i deres retning, om ikke fullt så fort de ønsker seg.