tirsdag 22. september 2009

Valget: Kristin Clemet lyver

Kristin Clemet er en av norsk presses store helter, som kan tillate seg å si nesten hva som helst uimotsagt.

En av Kristin Clemets siste påstander, støttet av mange kunnskapsløse og vulgære nettdebattanter, er at det er ca 50 000 flere velgere som vil ha en mørkeblå regjering enn den gjenvalgte. Dette har hun fått på trykk i Aftenposten lørdag 19.september under overskrift «De borgerlige vant valget». Clemet har inkludert Høyre, KrF, Venstre og Frp i dette flertallet – selvfølgelig. Men Clemets påstand om at den såkalte «borgerlige» blokka har flere stemmers oppslutning i Norge etter det siste stortingsvalget, er ikke riktig. Den høytlønna utredningsdama ljuger, og hu veit det trolig sjæl. Stipendiat i statsvitenskap, Anders Ravik Jupskås, har i Dagbladet i dag et lite innlegg som avkler mediehelten Clemet fullstendig. I Clemets regnestykke har hun bare tatt med de velgerne som har fått sine stemmer omgjort til stortingsmandater. Men det finnes andre som har stemt også. Disse demokratiske stemmegiverne nuller Clemet ut. For hvis vi tar hensyn til stemmene fra Rødt, NKP og Miljøpartiet de grønne, har disse med Aps, SVs og Sps stemmer en oppslutning fra 1 339 977 stemmer. Disse sa tydelig at de ikke ville ha den regjeringa Clemet ønska seg. De som stemmer på den regjeringa som Clemet vil ha, inkludert DLF; Kristent Samlingspartiet og Demokratene, får til sammen 1 337 368. Det som gjenstår, peker Jupskås på, er Kystpartiets 5 343 stemmer. Ville Kystpartiet ha stemt på en regjering leda av Solberg, Jensen eller Stoltenberg? Det vil Kystpartiet ikke svare på. Hvor kommentatoriets store helt Clemet får sin uimotsagte påstand om et flertall «borgerlige» velgere fra, veit ingen. Hun satser på en bløff som hun med all rett regner med at det ukritiske og høyreorienterte kommentatorkorpset sluker. «Clemet er en helt som aldri tar feil». Mange, særlig avdøde, i Øst-Europa, vil nok gi sin solidariske gjenkjennelse og støtte til Clemets eliminering av «uønska» stemmer.

Jupskås skriver i Dagbladet i dag:«Alle disse tallene er uansett bare en kuriositet. Demokratisk representasjon har alltid vært — og er fortsatt – avveid mot demokratiets effektivitet. Derfor får store partier et visst styringstillegg, samt at små partier må over en bestemt grense for å bli representert.» En kan være uenig med Jupskås i det med styringstillegg, men han påviser at Clemet uansett tar grunnleggende feil. Hva er det Clemet finner så demokratisk med å se bort fra stemmene til Rødt og andre som ikke vil ha den reaksjonære regjeringa hennes, og som dessuten bare er et luftslott? Er det ditt prinsipp at bare stemmer som du liker, kan regnes med, Clemet? Nå kom hun ikke inn i regjeringa, men ville hun strøket de «uønska» stemmene fra valgresultatet? Vil Aftenpostens debattredaktør Åmås også fjerne «uønska» stemmer?

Konklusjon: Bløffmakere med makt kan fortsette med løgner, for det er vanskelig å avsløre dem. Clemet er ualminnelig godt betalt for sine løgner. Og hva med dem som sprer hennes løgner videre? Hvem betaler dem?

tirsdag 15. september 2009

Villeste høyre tapte — ellers fortsatt høyrekurs

Det gikk ikke som de fleste meningsmålingene spådde, at det ville bli «borgerlig» flertall med både Høyre og Frp godt oppe på 20 %-tallet, om ikke høyere, i oppslutning. Meningsmålingsinstituttene har en jobb å gjøre med sine arbeidsmetoder, hvis det ikke gir større inntekter å spå Høyres og Frps store framgang, da. Godt at de bomma så stort så lenge. Det var vel bare på valgdagsmålinga at det traff sånn noenlunde.

Det er sterkt å glede seg over at det ikke ble noe grassat høyrekurs. Valgfrihetsvåset, skattelette til rike og enda flere motorveger må de altså i utgangspunktet bare gnåle innflytelsesløst på i 4 år til. Fremskrittspartiet, på målinger langt oppe på 30-tallet og høyt på banen med egen regjering, fikk en veldig nedtur i forhold disse spådommene. Frp kom bare ubetydelig over sitt forrige resultat. En av de siste desperate appellene fra Jensen i partilederdebatten på fredag med å fjerne bompengene slo heldigvis ikke an. Partiets valgresultat er enda dårligere når en tar hensyn til den lave valgdeltakelsen. At Høyre gikk fram er ikke så rart, like naturlig som om de skulle de fortsette nedgangen eller holde seg der de var. Partiets totale oppslutning viser at de historisk sett er på vikende front.

De «borgerlige»s tap er altså det som er å glede seg over. Sponheims mantra «bort med denne regjeringen» med «det ekstreme SV», fikk samme skjebne som hans egen plass, gledelig nok. Det er altså den moderne markedsliberalistiske sosialdemokraten Stoltenberg som kan fortsette å regjere for et styrket parti som skvalper over av markedsliberalistiske privatiseringskåte og overflatiske framstående partirepresentanter som Klungland og minister Hanssen. Stoltenberg fortsetter med et svekket SV. SV har oppnådd mye på regjeringssamarbeidet: tilbakegang på tilbakegang. Godt de har en lojal medlemsmasse uten opposisjon som sammen går nedgangen trygt i møte uten å kny.

Rødt har som de siste tjue åra alltid vært inne på meningsmålingene, nå til og med på alle de tre valgdagsmålingene. (For noen valg sia var de på valgdagsmålinga til og med inne med to fra Oslo!). Men bortsett fra i 1993 har de aldri vært i nærheten i virkeligheten. Rødts resultat er elendig, ekstra elendig når den lave valgdeltakelsen tas med i vurderinga, og enda verre når en tar hensyn til den økonomiske og politiske situasjonen. Rødt bør nå vurdere sin eksistens, og før det aller mest sin taktikk og strategi. Er partimedlemmene reelt interessert i stortingsrepresentasjon? Kan de da mene alt om alt hele tida? De må orientere seg bort fra de høyrøsta særingene og ekstrempolitikken på alle områder, og ta mer hensyn til oppfatninga til vanlige folk med vanlige lønnsinntekter for å sikre en grunnleggende radikal økonomisk og antiimperialistisk politikk.

Det ser ut til at Per Olaf Lundteigen kom inn på et utjamningsmandat, og han blir da Stortingets mest radikale økonomiske politiker. Dessverre kom Høyres pratekanon Isaksen fra Telemark inn, sammen med den fordekte Frperen fra Trøndelag, Ola B. Moe. Mens altså blæra og EU-tilhengeren Sponheim dro seg og Venstre langt ned i en godt gravd grav.

Jeg gleder meg altså mer over resultatet til de som tapte regjeringsmakt enn resultatet for dem som beholdt den.

fredag 11. september 2009

Tapte Frp på at motstanderne rakk å tilbakevise argumentene deres? — Ny regjeringskoalisjon?

Det blir neppe noen ny rein Frp-regjering som kan få gjennomført 100 % av sin primære politikk. Så det blir ikke et nytt samfunn vi våkner opp til dagen etter valget. Men Frp er jo ikke noe ekstremistparti heller. Et avvikerparti, kalte en statsvitenskapelig professor det på Fritt ords valgseminar 02.09.09. Jeg ville vel heller si et vegviserparti. Frp har helt rett i at de går først ut med det andre slutter opp om — etter hvert. Som i innvandringspolitikken og i sykehuspolitikken der Stoltenberg og Tønne gjennomførte Frps politikk. Som Stoltenbergs statlige nedsalg i Statoil og Telenor. Og det er ikke så mange milliarder mer Frp vil bruke av oljefondet enn det Stoltenberg gjør. Så jeg har problemer med å forstå at vi står foran et systemskifte ved valget.

Et annet interessant poeng ved valget er at Frp gikk ut med mange av sine mest avvikende standpunkter i trafikken og innvandringspolitikken i sommerferien. Mens alle andre politikere, kanskje med unntak av Erna, tok sommerferie og lada opp til valget fikk Frp boltre seg i nyhets-tørste media aleine. Med mye debatt og sikkert en viss oppslutning for sine «naturlige og fornuftige standpunkter» — sett fra ølbordene etter atskillige halvlitere. En tilsynelatende taktisk genistrek. Hadde det bare ikke vært for at det var så lenge til valget at motstandere og dem som er uenig kunne rekke å imøtegå argumentene med ny kunnskap. Og er det ikke det som i stor grad har skjedd? «Nye og freske» argumenter ble både gamle og dumme. For hva er ellers forklaringa på at Frp, som hadde banen for seg sjøl så lenge, ser ut til å gå klart tilbake i forhold til sin oppslutning det siste året?

For revolusjonære må det være interessant å studere Frps muligheter til å gjennomføre sin politikk om de skulle få et styringsdyktig flertall i Stortinget. For et demokrati i Norge utøves ikke bare gjennom Stortinget. Når Frp skal fjerne Sametinget, sentrale tariffavtaler, all landbruksstøtte, all kulturstøtte mm og offentlige budsjetter strupes for skattelette, er det ikke bare tusener som mister jobben. Frps politikk vil skjerpe konfliktnivået i samfunnet på en måte som vi ikke har vært vant til her på berget. Det vil bli behov for mer håndfaste tiltak for å gjennomføre Frps viktigste ideologiske symbolsaker. Inkludert tilsidesettinga av andre demokratiske kanaler enn valgkanalen. Da holder det ikke med Kristin Clemets støtte.

Men mer enn 45 % for Frp, når vil det skje? Ikke aleine. Kanskje heller de to partiene med størst oppslutning i LO kan gå sammen om en regjering, uventet som en modell etter kriseforliket i 1935? Ny lik og lav pensjon kombinert med flat skatt kan vel være katalysatoren for programmet for den nye regjeringskoalisjonen?

torsdag 10. september 2009

Konserndirektør Stoltenberg har skrinlagt det rød-grønne alternativet

Åssen er mulig å være en så lite entusiastisk leder for et politisk prosjekt som Jens Stoltenberg? Hvordan er det mulig å ha ledet en regjering i fire år og skapt så liten oppslutning om det han står for? Det har noe med hva han står for. Det eneste som engasjerer han, og som NRK fjernsynet har tatt ham på kornet for, er når han er opprørt over at det skal brukes penger fra oljefondet!

Stoltenberg har visjoner: Spar mest mulig penger, og skjær ned på offentlige ytelser. Men dette er ikke visjoner som kan mobilisere andre enn pengeflyttere og byråkrater. Derfor er Stoltenberg mer en konserndirektør enn en politiker, jf også min tidligere kommentar.

onsdag 9. september 2009

Sykkelpolitikk: «Stoltenberg har ikke mulighet til å svare»

Syklistenes Landsforening har gått gjennom partienes sykkelpolitikk. Den rød-grønne regjeringa kom dårlig ut. Og som VG skriver: «Statssekretær Torbjørn Giæver Eriksen (Ap) opplyser til VG Nett at Jens Stoltenberg ikke har mulighet til å svare på kritikken fra Syklistenes Landsforening.».

Les om mer sykkelpolitikk på SLFs hjemmeside. Men det finnes da viktigere ting enn sykkelpolitikk nå før valget? Ja, Afghanistan, redusert uførepensjon, oljeboring i Lofoten, for eksempel. Det er vel ikke så dumt at den rød-grønne regjeringa fortsetter, men særlig mye å se fram til er det vel uansett neppe?

fredag 4. september 2009

Vi velger ikke regjering og statsminister

Stadig vekk offentliggjøres det meningsmålinger om hvilken regjering velgerne ønsker og hvilke statsminister de helst vil ha. Disse meningsmålingene sier selvfølgelig hva folks mening er om dette. Det er bare det at ved valg i Norge velger vi verken regjering eller statsminister. Velgerne i Norge stemmer på partier, ikke på regjering og statsminister. Etter valget er det forhandlinger mellom partiene som avgjør hvem som danner regjering og hvem som blir statsminister. Nærmest hemmelige forhandlinger der personlig prestisje og makt uten tvil er viktige momenter. Det betyr at partier som har gått tilbake under valg, gjerne beskrevet som om de har tapt valget, likevel kan danne regjering og få statsministeren. Brundtland tapte vel alle valg hun deltok i, og dannet likevel regjering etter hvert valg.

Det er den norske ordninga med forholdstallsvalg, kombinert med ordninga om at en regjering aktivt må felles, det vil si få et flertall mot seg i Stortinget, som gjør at det ikke er velgerne, men politikernes forhandlinger etter valget som bestemmer hvem som skal danne regjering.

Ved dette valget har riktignok tre partier gått ut og sagt at de vil regjere sammen, hvis de får flertall bak seg i Stortinget. Får de ikke et sånt flertall, er alt uklart. Høyst sannsynlig vil da Arbeiderpartiet danne en mindretallsregjering som i alle viktige politiske, økonomiske og utenrikspolitiske saker vil støtte seg på Høyre og Fremskrittspartiet, eventuelt også Venstre hvis Stoltenberg kommer opp med noen ekstra fagforeningsfiendtlige forslag. En rein Ap-regjering vil bli den høyreregjeringa som alle Frp-, Høyre-, Venstre- og KrF-velgerne ønsker seg.

onsdag 2. september 2009

7 milliarder skattekroner — helt sinnssvakt

Norges Fotballforbund har bedt om statsstøtte opp mot 7 milliarder kroner for å arrangere EM i fotball i 2016. Omtrent det kommer forbundet til å få uansett hvordan det nye Stortinget vil bli sammensatt.

Men det finnes ikke noe annet ord enn sinnssvakt for dette.

Norges Fotballforbund er de blant alle idrettsorganisasjoner som vasser i penger. Likevel skal de ha fellesskapet med på å betale minst 6,8 milliarder kroner, i dag og før overskridelsene. Mens helseprosjekter og samferdselsprosjekter skriker etter midler, og andre viktige samfunnsformål, krever en organisasjon som domineres av middelmådige arbeidstakere og ledere som lønnes mellom 1 og 2 million kroner i året, og mange enda mer, at staten skal betale for dem.

At det i det hele tatt går an å fremme et slikt krav og ikke bli avvist på flekken av en indignert opinion og presse, sier i grunnen alt om hvor galt dette samfunnet er blitt.

Søkkrike er idretten og særlig enkeltutøvere. Så rike at enkeltutøverne ikke har råd til å skatte til Norge, eller betale tilbake for den tilrettelegging idrettens organisasjon har gitt dem. I stedet har de rikeste utøverne «flyttet til» kriminelle mafiastater som Monaco. Som med rikfolk ellers, inntekten privatiseres mens de krever utgiftene dekket av fellesskapet. En rekke fotballklubber over hele landet er drivi fullstendig urealistisk og på dunken, og da står opportunistiske kommunepolitikere, enten de er fra Ap, SV, Høyre eller Frp, fram og tømmer kommunekassa for å hjelpe de uansvarlige ødslerne ut av den knipa de sjøl har satt seg i.

De som snakker om personlig ansvar, mener det ikke når en skattebinge står klar til å deles ut til de udugelige private.

Der jeg bor har kommunen ikke råd til å reparere vegen vår og hindre oversvømmelser i kjelleren vår. Men snart regner jeg med at det samme formannskapet skal bevilge millioner til et eliteserielag i fotball der alle, spillere som ledere, har altfor høye lønninger i forhold til sine kvalifikasjoner. Dette har politikerne råd til, men ikke til helse, skole osv.

Jeg bare gjentar: Sinnssvakt.