torsdag 13. desember 2012

NRK: Hvorfor statlig finansiert høyrepropaganda?


NRKs kvinnefiendtlige og overgrepsstøttende opplegg i Debatten 6. desember, aktualiserer spørsmålet om riktigheten og behovet for en statsfinansiert mediekanal som samtidig er sterkt høyreorientert. Historisk har det vært riktig å ha en statlig eterkanal, ikke minst som et nasjonssamlende tiltak. Men det er utvilsomt et preg av totalitær tankegang at staten i et moderne samfunn skal holde seg med en egen mediekanal som formidler «de riktige tanker og meninger» til landets innbyggere. Særlig når NRK ikke formidler et annet syn enn de privat finansierte mediene.

NRKs politiske journalister og regissører la ukritisk til grunn at «Ingebrigtsen-saka» ikke dreide seg om et uakseptabelt overgrep, men kun et ledd i en kamp om plass på Aps stortingsvalgliste fra Troms. Konspirasjonsteorier, som ellers er et politisk skjellsord og noe vulgært mindreverdig for det politiske journalistkorpset, ble nå plutselig hovedsporet. Sikkert fordi Ingebrigtsen er en av de mest høyreorienterte Ap-politikerne og dermed en av korpsets nære venner. NRK Nordlands redaksjonssjef Eivind Undrum Jacobsen kommenterte en anklage fra talerstolen i Nordland fylkesting som om dette var en «ny drittpakke». Med klar referanse til Ingebrigstsen-saka, som om konspirasjon og ikke at overgrep er faktum og det vesentlige i den saka. Etter all debatten klarer NRK Troms´ Pål Hansen flere dager seinere i en nettkommentar å overse all debatten og igjen unnlate å se Ingebrigtsens overgrep. Hvordan klarer så mange i en så ressursrik institusjon som NRK å unngå å ta poenget? Dette dokumenterer vel de politiske fordommene i NRK? Og: Hva slags kvinnesyn har kvinner som jobber i NRK?

Men dette er da et mindre feilskjær som ikke gir grunnlag for å reise det store prinsipielle spørsmålet om NRKs eksistens? Jo, for det er i enkeltsakene vi ser det prinsipielle. Den danske samfunnsforskeren Bent Flyvbjerg framhever betydningen av enkeltsakstudier («casestudier») for å finne det som er typisk. NRKs Hegnar-/Stavrum-tilnærming i Ingebrigtsen-saka er det heller ikke vanskelig å finne eksempler på i andre og viktigere saker. Når gir noen i NRK i politisk sammenheng uttrykk for at det finnes noen som helst grunn til å stille spørsmålstegn ved norsk EU-medlemskap, EØS-avtalen, fredsprisen til Obama og EU, norsk deltaking i krigene i Jugoslavia, Afghanistan og Libya, og om Stortingets ønske om å delta i borgerkrigen i Syria? For ikke å glemme sløsinga med oljefondet og pensjonsnedskjæringene? Standpunktet i disse grunnleggende politiske sakene er ille nok. Men også i mindre viktige saker: Hvorfor skal NRK støtte byrådet i Oslo — mot bystyreflertallet som ikke vil ha Lambda? NRKs kommentator Agnes Moxnes har vært en ivrig talsperson for Lambda som på NRKs, og dermed statens vegne, har talt for dette prosjektet som «det eneste mulige». Og i slutten av forrige uke fulgte NRKs Londonkorrespondent Gry Blekastad Almås opp med å melde om «det pinlige» ved at «signalbygget Lambda» manglet i en utstilling om Oslos bygg i London. Hvorfor skal vi måtte betale lisens for å måtte høre på slike statlige politiske meninger?

Poenget er ikke å hindre ytringer til støtte for Lambda. Men hvorfor skal staten kreve inn penger for å finansiere en kanal som bare forsterker de meningene som de andre mediene alt propaganderer? Med likheten med de andre kanalene blir behovet for en statsfinansiert mediekanal for høyrepropaganda bare meningsløs. Carl I. Hagen har kalt NRK for ARK, Arbeiderpartiets rikskringskasting. NRK har uten tvil vært et mikrofonstativ for Arbeiderpartiet til langt opp i moderne tid. I dag er NRK et ukritisk mikrofonstativ for den sentrum-høyre-politikken Fremskrittspartiet, Høyre og Arbeiderpartiet styrer landet etter. Det var TV2 som påviste at norske pensjonerte politifolk tok tjeneste for en annen stat i Norge. En slik sak ville NRK ikke oppdaget eller turt å ta opp, rett og slett fordi ledelsen ville ha forstått at det ville være «upassende» overfor statsorganene.

Av de pengene staten skal bruke den innbetalte skatten til, er det å holde liv i en høyreorientert statlig propagandakanal, særdeles meningsløst. Samfunnskommunikasjonen vil ikke bli vesentlig annerledes uten et statsfinansiert NRK, eller uten NRK i det hele tatt. De andre mediene er like høyreorienterte, men er ofte mer tolerante med å slippe til motforestillinger enn NRK.

Nå skal det jo sies at også de andre mediene finansieres rundelig av staten med sitt momsfritak med til sammen mange hundre millioner kroner. Bare subsidiemotstanderen Hegnar tar gladelig imot rundt 25 millioner kroner i året i momsfritak. I tillegg støttes disse mediene av annonsører som velger annonseplass der fordi de har et politisk syn de vil støtte opp om. Pressestøtten til enkeltaviser er jo også litt merkelig. Hvorfor vi skal betale 60 millioner kroner i året for at Arne Strands Dagsavisen skal kjempe for Lambda, er ikke til å forstå.

Mediebransjen er i det hele tatt en bransje med betydelig overkapasitet som følge av all den generøse statsstøtten. Journalister flest er overflødige, trass i at journalistene som gruppe hevder at det er offentlige tilsatte og bønder som er overflødige. Journalister burde tatt konsekvensen av sitt eget syn, og greie seg uten offentlig støtte. Journalister er ikke en spesiell bevaringsverdig gruppe. Det finnes ikke noe grunnlovsfesta eller demokratisk vedtatt «samfunnsoppdrag» for journalister, som de sjøl påstår. Med deres politiske syn skulle det ikke være lett å finne andre propagandaoppgaver hos mektige næringsinteresser, noe også de fleste gjør etterhvert. Hvorfor skal staten betale mer til NRKs meningspåvirkere enn de millionene staten tilgodeser Gunnar Stavrum og Trygve Hegnar med? For høyrepropaganda kan da ikke være en statlig oppgave i en ikke-totalitær stat? Den manglende forståelsen av Ingebrigtsens overgrep viser at NRK har overflødiggjort seg sjøl, og bør ha kommet til veis ende. Kanskje ikke for Murdock, Stavrum eller Hegnar, men norske skattebetalere må få slippe å tvangsfinansiere NRKs statlige høyrepropaganda.

tirsdag 4. desember 2012

PST - Sjokkerende dårlig, en sikkerhetsfare

Utvalget som har vurdert ulike sider ved Politiets sikkerhetstjeneste (PST), Traavikutvalget, la i går fram sin vurdering. Det utvalget skulle vurdere var «hvorvidt tjenestens prioriteringer, ressursutnyttelse, arbeidsprosesser, kompetansen og organisering er hensiktsmessig i forhold til trusselbildet og de arbeidsoppgaver tjenesten er tillagt».

Utvalget konkluderer med at verken PST eller Justisdepartementet har vært opptatt av «spørsmål av prinsipiell, strategisk og langsiktig karakter.» Bare om enkeltsaker. Når utvalget oppsummerer «PSTs ledergruppe bør i større grad konsentrere seg om spørsmål av overordnet, strategisk og langsiktig karakter», er jo ikke det annet enn å si at dette er ikke PST tilstrekkelig opptatt av. Det er «et til dels betydelig potensial for forbedringer. Mange av utfordringene kan føres tilbake til mangelfull ledelse, uhensiktsmessig organisering og lite effektive arbeidsprosesser. PST er fortsatt preget av en statisk, tradisjonsbundet organisasjonskultur …». PST er konsentrert om løpende saker. Dette er jo en knusende dom. Det finnes heller ikke noe organisasjonsledd som tar seg av slike oppgaver. Derfor er PST heller ikke organisert etter slike oppgaver. Etater som ikke har forståelse for sin strategiske oppgave gjør ikke det de skal. 

Utvalget konkluderer, litt overraskende, med at det «er optimistisk på tjenestens vegne. PSTs høyt kvalifiserte, motiverte og engasjerte medarbeidere er et stort aktivum. … endringsviljen er stor blant de ansatte, ikke minst på mellomledere- og saksbehandlernivå.» Javel, men hva leverer de? Og dette er vel også en sterk kritikk av lederne, som ikke klarer å finne ut hva som er deres oppgaver som ledere, siden det er mellomlederne og saksbehandlerne utvalget knytter sitt håp til?

Det er ikke bare PST som rammes av denne knusende dommen, men også den politiske ledelsen fra regjeringenes side for denne viktige samfunnsoppgaven. Spørsmålet er virkelig om politiets overvåkingsoppgaver har kommet ut over nivået til tidligere overvåkingssjef Asbjørn Bryhn som sa at å være motstander av norsk medlemskap i EU var en sikkerhetsrisiko, og som var viktig for politiet å følge med på. Hvorfor var ikke tjenestens medarbeidere, og justisministrene, i stand til å se de både latterlige, men ikke minst sikkerhetsrisikoen ved å konsentere seg om Arbeiderpartiets politiske motstandere på venstresida framfor de reelle sikkerhetstruslene? Det sies at PST lå med brukket rygg etter Lund-kommisjonens avsløringer av dets feilslåtte politiske overvåking. Men hvorfor er PST fortsatt handlingslamma?

Jeg er helt enig i de arbeidsoppgavene PST har blitt pålagt, gjengitt i utvalgets side 12: Om politisk motivert vold begrunna i  terrorisme eller nasjonal ekstremisme, vold mot myndighetspersoner, mot ulovlig teknologioverføring og trusselvurderinger. Men kanskje ikke til at PST skal etterforske og være livvakter. Jeg er enig i PSTs oppgaver til tross for at jeg er politisk grunnleggende uenig med absolutt alle stortingsrepresentantene. For jeg er mot å bruke forsvaret i imperialistiske ærend rundt omkring i verden, og mot underkastelse av EUs markedsøkonomiske lover. Og skal vi ha en samfunnsomveltning er jeg for at den skal skje på demokratisk vis. Vi har hatt ulovlig organisert militær virksomhet i Norge, høyresida bevæpna «Stay behind»-grupper, til og med delvis i samsvar med myndigheter. Disse gruppene evnet selvfølgelig ikke overvåkingspolitiet å oppdage, rett og slett for de var blind på det høyre øyet. 

Jeg kan ikke forstå annet enn at PST fortsatt er blind på det høyre øyet. Miljøer som Breivik opererte i var ikke i PSTs søkelys. Og er det vel heller fortsatt ikke? Det følger av hele tradisjonen og kulturen i slike miljøer, som sitter i veggene helt fra 1930-tallet da fienden var sosialistene, ikke støttespillerne til dem som 9. april 1940 okkuperte Norge. Og ikke minst av rekrutteringa. Driver skipsrederne eller noen av Høyres og Fremskrittspartiets venner som er misfornøyd med formuesskatten og bygger opp militære grupper, kan jeg ikke forstå at PST vil kunne fange opp det.  

Det er å håpe at Traavikutvalgets innstilling kan hjelpe PST videre. Men trusselvurderinger er politiske vurderinger. Trusler sett fra høyre, enten det er fra partier som  Høyre og Arbeiderpartiet, er ikke det beste utgangspunktet for reelle trusselvurderinger. 



mandag 12. november 2012

Sykkelplaner: Venstres, Oslos og Egons

25. oktober skreiv Venstres vararepresentant til Stortinget, Abid Q. Raja, en artikkel der han på en god måte argumenterte for helseeffektene ved å legge til rette for sykkel. Men han avslutta med å hevde at det først kunne bli fart sykkelvegutbygginga hvis den rødgrønne regjeringa falt for en ny høyreregjering. Det reagerte jeg på med artikkelen Sykkelbløff fra Venstre, som Dagens Næringsliv trykte 28. oktober. Ingen partier er for sykkeltiltak, heller ikke Venstre når det kommer til iverksetting. En stund etterpå fikk Odd Einar Dørum, Venstres tidligere samferdselsminister og nå medlem av miljøkomiteen i Oslo. Han sa der at det var Venstre som på 1990-tallet hadde fått på plass en sykkelplan. Der tar han jo pinlig feil. Det er ikke én sykkelplan for Oslo, men minst fire: fra 1977, 1990, 1999 og 2006. Og ingen er gjennomført.



Venstres tidligere samferdselsminister Odd Einar Dørum skriver 3. november i DN: «Venstre gikk i sin tid i front for å få vedtatt en plan for etablering av et hovedveisykkelnett i Oslo, det fikk vi til på slutten av nittitallet». Dørum avslører sin kunnskapsløshet. For Oslo bystyre har vedtatt sykkelplaner i 1977, 1990, 1999 og i 2006, og muligens også enda en nyere plan. 

Aftenpostens journalist Hilde Lundgaard karakteriserte disse planene 04.05.1999 under overskriften «Plan på plan på plan». Oslo-politikernes planer resulterer ikke i et gjennomgående hovedsykkelvegnett. De er like realistiske som Egon Olsens «Jeg har en plan!». For hver gang politikerne, uansett parti, møter en motstridende interesse, så lar de alle sammen sykkelinteressene tape. Som byråd Ola Elvestuen som lar et hus stå i vegen for den naturlige sykkelvegen gjennom Grensen. 

Peer Gynts ord treffer som en innertier på Oslos politikere, og landets øvrige, når det gjelder sykkelveger: «Ja, tænke det; ønske det; ville det med, - - men gjøre det! Nei; det skjønner jeg ikke!».

Hvorfor jeg nevnte Oslo i min kommentar til Abid Q. Raja, var bare fordi også Venstres handlingslammelse viser seg så tydelig her. Men Rajas budskap var at med et regjeringsskifte så ville det bli fart i tilrettelegginga for sykkel i Norge. Det stemmer ikke for Dørums tid som samferdselsminister, ikke for Elvestuen i Oslo og det vil ikke på noen måte stemme for en sannsynlig Bård Hoksrud som bilminister.

Men Dørum har rett i at Venstre ikke bremser sykkeltiltak. Det er ikke nødvendig å bremse når du står stille med punkterte hjul.

torsdag 8. november 2012

Presidentvalget i USA: Et viktig valg, mer avgjørende enn et valg i et borettslag? Uventa resultat?

I svært lang tid har det i Norge vært stor medieaktivitet rundt presidentvalget i USA. Underforstått at dette er politisk viktig. Ikke bare for USA, men også for Norge og for hele verden. Men i stedet har sportsjournalistikkens regi prega dekninga, der spørsmålet har vært hvem som vinner, ikke hvilke politiske konsekvenser den enes eller den andres seier gir. VGs Anders Giæver, en av pressekorpsets mange høyreorienterte propagandister,  uttalte på nett til VG etter at Obamas seier var klar: - Glad min generasjon får oppleve en verdensleder som dette. — Skål!

Den norske Nobelkomiteen, oppnevnt av det norske Stortinget, deler selvfølgelig også Giævers synspunkter. Den ga Obama fredsprisen før han hadde utretta noe som helst som president.  

Etter at Obama fikk «freds»prisen, veit vi at han har utført «fredsoperasjoner» som å opprettholde folkerettsstridige fangeleire (Guantanamo), latt være å hindre hindre Israel sine folkerettsbrudd og overgrep, ulovlig gått inn i en annen stat for å henrette Bin Laden, og han har sendt uttallige droner inn i et alliert land og drept mange sivile. Han stilte nå til gjenvalg, og det ble gitt inntrykk av at amerikansk utenriks- og innenrikspolitikk med Mitt Romney som president stod overfor å bli svært endra. Men det er ikke lagt fram momenter som skulle tilsi en slik kursendring av amerikansk politikk etter hvem som vant. Valget av president i USA 2012 stod ikke mellom to politiske retninger som var merkbart forskjellige, verken for amerikanere eller verdens folk.  

Inntrykket av at presidentvalget dreidde seg om et valg mellom to ulike politiske retninger for USA og verden, har ikke rot i virkeligheten. Rike amerikanere kommer til å bli enda rikere, Israel kan fortsette som før med fordriving og utsletting av palestinere og USA vil fortsette som før med intervensjoner og kriger. USA vil gjøre som det passer seg, helt uavhengig av internasjonale avtaler. Enten det gjelder folkeretten eller handelsavtaler. Om spådommene at USA som stormakt vil forsvinne slår til, vil det heller ikke være noen forskjell på hvordan Romney eller Obama vil takle USAs fall som supermakt. Begge representerer den rike og stadig rikere overklassen i USA, ellers hadde denne rike overklassen heller ikke gjort deres valgkamp mulig med sine bidrag på milliarder av kroner. 

Så jeg må bare si til alle de norske mediene som virkelig har gravd djupt i sine lommer, tildels statlig finansiert i og med momsfritak og lisens: Dette er helt uforståelig bortkasta pengebruk. Som politisk reportasje vurdert. Den politiske betydninga av dekninga står ikke i rimelig forhold til medienes ressursbruk i form av personer og sendetid. Ikke har dekninga virka opplysende, heller. Tilslørende, er den eneste karakteristikken. Men kanskje spennende, i ei tid med fravær av spennende idrettskonkurranser mange er opptatt av. 

Kampen om ledervervet i et vanlig norsk borettslag, eller i et idrettslag, har fraværet av store politiske skillelinjer felles med fraværet av politiske forskjeller mellom de to amerikanske presidentkandidatene i 2012.  Men valg i borettslag og idrettslag omtales  ikke i norske medier. Ikke i spaltemetre og i timesvis.

Et annet interessant poeng i forbindelse med valget, er det reint sportslige, det som har med sportsjournalistikk å gjøre. Det var hele tida, hvertfall i norske medier, kjørt fram at dette var veldig spennende, det var veldig jevnt. Sensasjon, sensasjon: Ingenting er avgjort, så følg med på våre sendinger og rapporter! Det var kalt inn mange spesielle norske eksperter på amerikansk politikk, ikke minst supereksperten på absolutt alle områder; historiker, sjakkspiller, biograf og krimforfatter Hans Olav Lahlum. Hans bidrag til å forstå valgets politiske implikasjoner, og kandidatenes seiersmuligheter, hva var det? Arbeiderpartiets stortingsrepresentant Marianne Aasen savna eksperter på amerikansk politikk, men skreiv på twitter at slike eksperter ikke fantes på grunn av 68-ernes USA-hat! (Arbeiderpartiet er virkelig et alternativ til Høyre!). Det var en amerikaner som spådde rett resultat i alle 50 stater ut fra sannsynlighet, og Frode Saugestad skreiv i Aftenposten 6. november at det var «Langt fra dødt løp i USA». Likevel sa alle norske journalister at dette er spennende, utfallet uvisst! Følg med, følg med! Oj, så spennende! Med sportsjournalistenes yndlingsuttrykk «dette er historisk!»


Men Obama vant klart, både i antall stemmer og i valgmannsstemmer. NRKs Tove Bjørgaas  skreiv etter valget at han vant med større margin enn  «mange hadde ventet» og at Obama dreiv et «effektivt valgkamparbeid».  «I Ohio hadde de tre ganger så mange kontorer og klarte slik å mobilisere store mengder velgere.» Obamas mobilisering på grunnplanet, særlig i vippestatene, blant alle ikke-hvite velgere, var undervurdert. Men hvorfor undervurderte journalistene dette før valget? Hvorfor oppdaga ingen norske journalister denne grunnplansmobiliseringa? Fordi de rett og slett ikke er gode nok? Det er ikke usannsynlig, tross deres høye lønn. Men hva hadde de da i USA å gjøre? Eller er sannheten den at denne opplysninga ikke passa inn i den regien medielederne ga til sine underordna journalister for å kunne reklamefinansiere sine dyre USA-rapporter?  


Vi kan trygt oppsummere medienes og de politiske journalistenes arbeid med det amerikanske presidentvalget i 2012 som svært mislykka. 

søndag 4. november 2012

Skjebnevalg? Er Ap ulikt blåblå?


Redaktør i Klassekampen, Bjørgulv Braanen, omtalte i sin leder 31.10.12  det kommende stortingsvalget som et skjebnevalg. Noen dager seinere omtalte også Senterpartiets leder Liv Signe Navarsete det kommende stortingsvalget som et «skjebnevalg».

For de av oss som er opptatt av det Braanen kaller «skavanker» ved den rødgrønne regjeringa, er det grunn til å ta på alvor det han hevder. Kan virkelig valgresultatet i 2013 bli som forskjellen på lys og mørke, som et politisk og økonomisk skille som vil merke seg inn i historia for mange tiår framover? 

Braanens argument til støtte for fortsatt rødgrønn regjering, og at vi står overfor et «skjebnevalg», avhenger av at Arbeiderpartiet og dets to regjeringspartnerne faktisk står for en annen politisk retning enn den blå-blå-regjeringa. Men det gjør den da ikke?

Et hovedfundament for den rødgrønne regjeringa er EØS-avtalen. Den betyr underkastelse av EUs markedsøkonomiske lover der alle sosiale omfordelingstiltak og fagforeningsarbeid i praksis er forbudt. Snakket om å ta ut arbeidslivsforhold av EØS-avtalen er bare en avledningsmanøver. Sosialt rettferdig økonomisk politikk er nå også i strid med menneskerettighetene slik de defineres av dem som har makt til å definere dem. Krisa i EU gjør at EU-byråkratene skjerper kampen mot fagforeningene og de faglige rettighetene, for en sterkere økonomisk union.

Arbeiderpartiet har siden tidlig på 1960-tallet vært en aggressiv tilhenger av denne EU-politikken. Den gjennomfører de også i Norge, uten annet enn ubetydelige protester på områder som det er mulig å skape oppmerksomhet om. Men ikke om Posten som driver sosial dumping i Norge. Naturressursene tilhører ikke de enkelte landene i EU-unionen, men EU felles under EU-kommisjonen. Underordninga av EU er for Ap bare underlagt ett annet hensyn; å underordne seg USAs verdensomspennende økonomiske og militære interesser.

Det vil åpenbart bli raskere verre med en blåblå regjering. Ap ga foreløpig opp å ta fra de offentlige tilsatte bruttopensjonen, mens Høyre og Frp helt klart vil overkjøre motstand mot disse pensjonsnedskjæringene. Med en rødgrønn regjering går politikken i den samme retninga, bare i saktere tempo. Skal vi da godta at vi står overfor et «skjebnevalg»? 

Må vi konkludere med at når vi først skal ledes av høyrefolk, så er Jens Stoltenberg, Grete Faremo og Roger Ingebrigtsen de beste av dem? Fordi det ofte er det bedre med ørlite enn ingenting? 

Men å tro på ulver i utslitte fåreklær blir for meg en meningsløs politisk strategi.