mandag 30. juli 2012

Væpna revolusjon, det nye honnørordet


En hel generasjon politikere og politiske journalister, de fleste nå godt tilårskomne, har vokst opp med begrepet «væpna revolusjon» som et svært negativt lada begrep. Som omtrent det verste og mest kriminelle politiske standpunkt en kunne ha. AKP(m-l) valgte å profilere seg med dette slagordet, og det var denne parolen de politiske journalistene brukte i sin valgkampdekning mot Rød Valgallianse i tiår — med subjektiv og åpenbar avsky.

AKP og Rød Valgallianse begrunna det, ikke som en aktiv kampparole, men som en forsvarsparole for å sikre en demokratisk maktovertaking mot et voldelig motopprør fra de rikeste. Men en slik tolking og mening av begrepet «væpna revolusjon», ville opinionslederne i Norge overhodet ikke godta. Sterkt høyreorienterte norske ideologer har brukt militært opprør som den kinesiske revolusjonen og den kubanske som argument for at «slik er kommunismen»: For militært opprør og maktovertaking fra sosialistisk orienterte enkeltpersoner og partier koster mange menneskeliv som ikke kan aksepteres, har vært begrunnelsen fra høyre.

Derfor er det interessant nå å registrere at «væpna revolusjon» i betydning væpna opprør nå er det nye honnørbegrepet for den samla norske offentligheten definert som regjeringa, et enstemmig storting og et samla politisk journalistkorps. Bortsett fra at begrepet «væpna revolusjon» ikke brukes. Men meningsinnholdet i parolen er det som nå har blitt så populært. Militært opprør blei støtta i Tunis, Libya, Egypt og nå i Syria. Disse væpna opprøra har ført til mange militære og sivile drepte, og store materielle ødeleggelser. Disse voldelige opprøra sees på med stor beundring blant de med hegemonisk makt i Norge, Europa og USA.

Dette viser at det de egentlig ikke var imot «væpna revolusjon», men bare imot væpna opprør brukt mot et politisk formål de ikke støtter. Hvis en alliert til Russland kan svekkes i Syria, er eliten for væpna revolusjon. Snakker vi om væpna opprør mot de vestlige okkupantene i Irak og Afghanistan, da er de imot væpna revolusjon. Som hvis palestinere prøver med sine ubetydelige våpen å gjøre motstand mot militær israelsk fordriving med samme midler.

Så mye var avskyen mot væpna revolusjon verdt. Men det er vel ingen overraskelse?

onsdag 25. juli 2012

Nytt kodeord for krig: «Sette et ytterligere press på eliten»: Vestmaktene ønsker krig mot Assad-regimet


Det er et militært opprør i Syria som har ført til borgerkrig i landet. Alle vestmaktene arbeider for at regimet i Syria skal falle. Opprørerne gis all støtte, og framstilles som noen uskyldige forfulgte. Foreløpig har vestmaktene måttet nøye seg med ulike sanksjoner. Flere land har ivret for intervensjon på vegne av FN og «verdenssamfunnet», som den nye franske presidenten. Jeg har vondt for å forså at ikke den rødgrønne regjeringa med støtte i et enstemmig Storting via sms-er igjen hadde ønska å ta i bruk de norske militære ressursene i form av kampfly mot Assad. Statssekretær Torgeir Larsen i UD omtaler vetoet i sikkerhetsrådet om FN-krig mot Assad-regimet som «dessverre». All oppmerksomheten om ofrene for opprøret, der regimet tillegges alt ansvar, bekrefter på det. 

Med det åpenbare vestlige misbruket av Sikkerhetsrådets resolusjon om Libya, ville ikke Russland og Kina gå med på å legge til rette for en ny liknende resolusjon og med det åpne for en ny militær invasjon. Russland og Kina har med dette vetoet oppfylt formålet til FN om å hindre krig. På kort sikt: En massiv vestlig militær invasjon, kanskje med støtte av de USA-vennlige statene i Midt-Østen, blei forhindra. En invasjon som ville gitt betydelig flere drepte, og en sterkt ødelagt stat. Et Syria som da vestmaktene kunne tilby seg å bygge opp igjen, kanskje med «hjelp» av Israel? Også på lang sikt har vetoet til Russland og Kina levd opp til FN-paktens mål: Militære opprørere i alle ikke-vestlige land, kan ikke bare sette i gang opprør og forvente at de skal få med seg vestmaktene og FN militært på sin side. Om Russland og Kina, eller andre vetomakter, legger ned veto mot slike FN-kriger. Da vil ikke opprør og kriger som drives fram av vestmaktenes ønske om å erobre nye innflytelsessfærer, begrunnes med støtte av FN.  Sjøl om de måtte ha behov for å kompensere en dårlig økonomisk utvikling i sitt eget land. 



I Dagsnytt 18 var det torsdag 19. juli ikke måte på hvor opprørte både NRKs ene USA-korrespondent Jon Gelius og programleder Erik Aasheim var på «verdenssamfunnets» vegne fordi Sikkerhetsrådet ikke ga klarsignal for en Nato-krig i FNs navn. Jeg savna bare Thorbjørn Jagland…
Heldigvis kunne NRKs Moskva-korrespondent Hans Wilhelm Steinfeldt forklare Moskvas veto. Steinfeldt refererte Moskvas syn på Libya-resolusjonen, og snakka om maktbalanse og innflytelsesfærer i Midt-Østen og Syrias betydning for særlig Russland i dette maktspillet. Steinfeldt bør kanskje holde et lite kurs for Gelius og Aasheim om maktpolitiske interesser i verden, generelt og konkret?   

Det er ellers viktig å merke seg at vestmaktene helt åpenbart ikke var interessert i en samlende resolusjon i FNs sikkerhetsråd. De ville ha en resolusjon som åpna for at FN kunne gi vestmaktene mulighet til militær intervensjon på opprørernes side. For en resolusjon som tok sikte på å dempe partene kunne vært mulig. Men ikke en ensidig til støtte for FN-krig på opprørenes side. Da de ikke fikk lurt Russland og Kina en gang til, må de tydeligvis ha tenkt at da kan det være det samme. Da satsa de på en politisk kamp i de vestlige land for krigen, og de mange villige politikerne og journalistene som de vet vil støtte dem — uansett. Sånn at om det skulle komme fram opplysninger om at de hjalp opprørerne med militære ledere og med våpen, så vil folk tenke «Ja, det var da bra vestmaktene gjorde noe».

23. juli kunne Danmarks Radios programleder i kveldsnyhetene på tv gledesstrålende melde om at nå falt Assad, og at han hadde flyktet. Danske SFs utenriksminister Villy Søvndal snakka om at nå hadde Assad i realiteten falt og det bare var snakk om svært kort tid, og at det var veldig riktig. Mens DRs egen utsendte fra Syria måtte melde til den entusiastiske programlederen at det verken var lite som tyda på at Assad hadde flykta eller kom til å falle om kort tid. 

I Dagnytt 18 23. juli slapp også Helge Lurås fra Senter for internasjonal strategisk analyse (SISA) til orde. Han gjorde oppmerksom på at USA lenge hadde gitt pengestøtte til opprørerne, og at både USA og vestmaktene, Norge inkludert, bare var opptatt av ensidige tiltak, militære som økonomiske, mot regimet. Ikke for fred. Vestmaktene hadde lenge oppmuntra opprørerne militært og politisk, hevda Lurås. At Den arabiske liga var mot Assad mente Lurås at en ikke kunne legge vekt på. For Den arabiske liga var dominert av USA-allierte land som Saudi-Arabia og Gulf-statene. 

Tre ganger i løpet av to minutter gjentok statssekretær i Utenriksdepartementet, Torgeir Larsen, i Dagsnytt 18 den 23. juli at formålet nå fra regjeringas side var å støtte opp om vestmaktenes politikk om å «sette et ytterligere press på eliten». Et tiltak, som EUs ledelse med tv-sendt kyss og klem fra sitt møte, har gått inn for. Bortsett fra for våpen til opprørerne, da. Fra Saudi-Arabia og Qatar. Larsen rakk også å si noe om «å beslaglegge elitens penger». Dette som en erstatning for «desverre» det skuffende resultatet i siste avstemning i Sikkerhetsrådet. Da må det være trist for EU-kommisjonen og den rødgrønne regjeringa å lese i Dagens Næringsliv 24. juli om at Assads personlige midler forlengst var plassert utafor vestmaktenes kontroll; i Russland. Assad er åpenbart mindre godtroende enn Gadaffi var.

Jeg kan ikke forstå annet enn at Syria-konflikten viser at de største militærmaktene i verden kjemper mer intenst for sin innflytelse nå, og ikke legger bånd på seg militært. Men uten at de har noen annen plan enn regimevelting. USA forstår ikke nytten av et stabilt Syria i regionen, høyst sannsynlig fordi staten som ledes av en vinner av Nobels fredspris, ikke tenker så langt. For eksempel har Obama neppe sett for seg muligheten av at PKK kunne ta kontrollen over deler av Syria, noe som de nå har gjort.
  
Den militære innblandinga skjer med større intensitet nå når USA  og EU har så store økonomiske problemer. Riktignok har USA og vestmaktene tapt i Irak og Afghanistan, og trekker seg tilbake med halen mellom beina. Disse militære og regionale tapene gjør dem heller mer desperate enn forsiktige. Rivaliseringa i verden mellom de store militærmaktene øker i takt med de økonomiske problemene. Naturlig nok: Når krybba er tom, bites hestene. Eller som Lenin skal ha hevda: «Imperialisme betyr krig.» Og da tyder mye på at det blir en krig som første verdenskrig, der alle politiske retninger slutter opp om sin egen nasjons økonomiske overklasse, og ikke for internasjonale interesser for vanlige folk — mot krig. Den danske statsminister og utenriksminister viser veg, også for Norge. Ikke bare SV, men også Rødt støtter opprøret mot Assad, i tillegg til den statsfinansierte merkverdighet, organisasjonen «Tjen folket». Rødt etter hvert noe mer nølende når ledelsen registrerer imperialistmaktenes rolle. Opprørerne i Syria har kun styrke som representanter for vestmaktene og Gulf-statene.

FN kunne gjort noe for palestinerne etter det skjebnesvangre FN-vedtaket som i 1949 tok opp staten Israel som medlem. Men Israel får holde på som de vil, i strid med folkeretten og all moral. Palestinerne utsettes for en planmessig utrydding og fordriving. Det er et påbegynt folkemord. Og hvem legger alltid ned veto i FNs sikkerhetsråd for enhver form for kritikk av Israel — for ikke å snakke om sanksjoner? Jo, nettopp USA og vestmaktene. Og hva sier de norske journalistene og politikerne da? — INGENTING!


                                    INGENTING!

                               INGENTING!





mandag 23. juli 2012

Spania vakler og Tysklands næringsminister sier: Euro uten Hellas er mulig!


Spania vakler, var Dagsrevyens hovedoppslag i dag. Og: «Sender sjokkbølger gjennom Europa, børsene faller over hele verden.» Knut E. Sunde i Norsk Industri sa på Dagsrevyen det mange analytikere lenge har sagt: At hver gang EU sier at problemet er løst, så har de bare løst det i en uke.

Spania er verdens 12. største økonomi. Aftenpostens økonomiredaktør Ola Storeng sa i Dagsrevyen i dag at Spania ikke var et småland som Hellas, Irland og Portugal som EU kunne redde. Storeng mener at Spanias problemer sprenger kapasiteten EU har til å hjelpe, og kan dra Italia med seg og skape vansker der. Markedet har ikke tro på at sparetiltakene vil gi vekst, mente Storeng. For med 25 % arbeidsledighet kan det verken bli økonomisk vekst eller økte skatteinntekter.

Samtidig: På den tyske tv-kanalen ARDs text-tv s 106 for i går, 22.07.12, framholdt Tysklands næringsminister Phillip Rösler at en gresk uttreden av eurosamarbeidet er tenkelig. Et slikt skritt har forlengst tapt sin trussel («Schrecken»), mente Rösler. Rösler er visekansler og leder av det mørkeblå partiet fridemokratene, FDP. At Hellas går ut av eurosamarbeidet kommer i så fall som en følge av at Hellas ikke kan gjøre framskritt, sa han. Om Hellas ikke oppfyller sine forpliktelser, da kan det ikke bli aktuelt med ytterligere bidrag, sa Rösler ifølge den tyske tv-stasjonen ARD i går. (Min oversetting er vel sånn noenlunde riktig).

Röslers uttalelse kan selvsagt ikke sees på som en avgjørelse om Hellas og euroen, men han er jo ikke hvem som helst heller. Dette er vel noe «markedet» merker seg med stor interesse? Hans uttalelse, kombinert med stadig flere eurolands problemer, må vel være et klart signal om det som i snart et år har vært spådd av mange analytikere i hele den vestlige verden, inkludert Norge, en oppløsning av euroen helt eller delvis, nå nærmer seg?

søndag 22. juli 2012

22. juli: Jeg beklager!


Jeg har både familie og venner. Dør de, vil det gå innpå meg og påføre meg sorg. Lenge. Det vet jeg fra de jeg kjente og som har dødd. Men jeg kjente ingen av ungdommene på Utøya, og jeg kjenner ingen som kjenner noen som ble drept der. Jeg kjenner bare en som var på jobb i regjeringskvartalet da bomben smalt. Da blir det for meg som psykiater Finn Skårderud uttaler til Klassekampen 21. juli: «Vi bør ikke overdrive hvilken betydning 22. juli har hatt for den norske hverdagen.…det er grunnleggende i menneskets natur å skulle vende tilbake til det normale. Det er ofte det som opprører sørgende, når de ser at folk rundt seg fortsetter livene sine og går videre, …».

Sånn var det på uterestauranten på Arbeidersamfunnets plass i Oslo få dager etter 22. juli 2011. Gjestene der oppførte seg helt som vanlig; det lyste ikke personlig sorg ut av ansiktene og væremåten deres. Selvfølgelig er det forferdelig og avskyelig å drepe 69 mennesker kaldblodig og skade mange, ansikt til ansikt, slik Breivik gjorde. Som bomben hans som drepte 8 og skadet mange i regjeringskvartalet. Ekstra ille fordi dette var politisk begrunnet. Men fordi jeg ikke kjenner noen av dem, blir avstanden så stor til de drepte og skadde at jeg ikke klarer å forholde meg annet enn kjølig forståelsesfullt til disse dødsfallene og deres pårørende — som til alle andre dødsfall og pårørende jeg får høre om.

For meg dør det altfor mange mennesker helt unødvendig  som resultater av politiske vedtak. Hvert år dør det minst 200 mennesker i trafikkulykker i Norge, og mange tusener blir hvert år skadd i trafikkulykker. Én alvorlig togulykke, og kanskje hundre kan bli drept. Ulykken med oljeplattformen Alexander L. Kielland i 1980 førte til at 123 mennesker druknet. I 1990 døde 159 (136 nordmenn) etter påsatte branner på fergen Scandinavian Star. Rundt ni millioner mennesker dør av sult hvert år, og 1,5 millioner barn under 5 år dør av diare. Hver dag fôres vi om massedød i ulykker og i krig verden over. Og norske soldater er sendt ut i krig til Serbia, Afghanistan og Libya, og like mange som Breivik kaldblodig henrettet, har blitt drept i disse landene på vegne av den norske staten.

Jeg har all mulig forståelse for foreldre, familie og kjente til de drepte. Ut fra egen erfaring skjønner jeg hvordan de har det. Men jeg kan ikke hjelpe med min egen personlige sorg, bare med min forståelse og sympati.

Dagens Næringsliv 21. juli intervjuer en rekke kjente personer om Norge er blitt forandret etter 22. juli i fjor. Det gis ikke noe entydig svar blant disse om Norge er politisk endret. Iver Aastebøl, oppgitt som leder i Rød Ungdom (men tidligere?), sier: «…22. juli ble ikke den vekkeren det burde vært. Rommet for hatefulle holdninger er større nå. Grensen for hva som aksepteres er flyttet til hvorvidt du bruker vold eller ikke. På den måten blir det like ille å være ekstremt mot rasisme som ekstremt for rasisme». Ali Esbati, en som Breivik ønsket å henrette på Utøya, men som slapp unna, mener det er «sterke krefter som fremstiller terroren som noe adskilt fra den politiske debatten og fra samfunnet generelt, noe som gjør det vanskeligere å lære noe av den.» Og leder i Antirasistisk Senter, Kari Helene Partapuoli, beklager: «Det har ikke blitt noe vannskille i debatten, som det kunne ha blitt».

Fellesnevneren for forklaringa til disse tre, er at de åpenbart mener at Breiviks handlinger skulle fått en rekke mennesker til å skifte standpunkt slik at nesten alle ble enig med Aastebøl, Esbati og Partapuoli om innvandringspolitikken, asylpolitikken og om integreringsspørsmål. Det har folk altså ikke blitt. Det skuffer dem. At de sjøl enten tar feil, eller ikke er gode nok til å argumentere for sitt syn, virker ikke som en mulighet for dem.

Med fare for å bli tatt til inntekt for å støtte Breiviks syn og handlinger, har jeg i avisinnlegg gjengitt på denne bloggen, tillatt meg å stille spørsmål om Breivik har latt seg lede av en ideologi, eller om han har funnet opp ideologien for å passe til sine ønskete drapshandlinger. Og som et forsvar for et mislykket liv i forhold til ambisjoner som han sjøl, hans familie og sosiale miljø i et delvis deklassert typisk vestkantmiljø har forutsatt. For blant de mange med ekstreme høyresynspunkter, er det bare Breivik som, helt aleine, uorganisert, har utført så bestialske handlinger.

Det er hevet over tvil at høyreekstremister er voldelige, særlig norske, og det er beklagelig hvis Politiets sikkerhetstjeneste, som har sånn tiltrekningskraft fra høyreorienterte og som alltid sikrer seg rekruttering fra slike politiske miljøer, fortsatt skal være blind for høyreekstremistene. Men hvor mange er de høyreekstreme, og hvor farlige er de? Nettdebattene blir skjemma av rappkjefta kommentarer som høyst sannsynlig blir tasta ned i ensomhet. Jeg har spurt en som har god greie på slike miljøer, og vedkommende mente at disse dominerende nettdebattantene neppe utgjør flere enn rundt ett tusen personer, og at de er uorganiserte. Ett tusen uorganiserte, om de så er to tusen, og så får de så stor oppmerksomhet av statsministeren og særlig det politiske miljøet til venstre for midten? Er det å være virkelighetsorientert?

Drapene 22. juli 2011 er påstått politisk motivert, og ramma hvertfall seriøs og ønsket politisk og demokratisk virksomhet. Det fortjener og må få politisk oppmerksomhet og markering. Men det kommer 22. juli hvert år framover. Skal hver 22. juli feires like omfattende hvert år? Vil det ta seg ut å markere det mindre for hvert år? Svekker vi ikke da det budskapet vi mener drapene skal sende ut?

Det kan tenkes at jeg har et snev av beundring for det totalitære. Der alle gjør det samme og mener det samme. For meg har «det samme» vært noe som skal være bevisst frivillig. Men denne mulige teoretiske hangen til «enhet» har blitt motarbeidet av min enda mer inngrodde hang til å være imot kravene om innordning, for å få meg til å gjøre og mene det som alle rundt meg har krevd av meg. Kanskje derfor har jeg problemer med det sterke mediekjøret i dag.

Jeg må bare beklage, jeg synes det blir for mye omfattende sorg for hendinger de fleste av oss ikke kan ha et personlig sorgforhold til, bare politisk. Med heldagssendinger i radio og tv. Jeg kan ikke skjønne annet enn at markeringene dekker over reelle politiske uenigheter. Også bevisst? 

Finn Skårderud advarer oss mot å bli for selvhøytidelige. «Det var ikke alle som stod på Youngstorget og sang «Barn av regnbuen». — Jeg tror man skal passe seg for å bli for samlet. Da vil de som er annerledes føle seg enda mer utenfor. Utfordringen er å ikke bli for opptatt av «oss». … Hvis vi blir for selvhøytidelige på vegnet av vi-et, dytter vi mennesker som allerede står på kanten av samfunnet utenfor. …«utanförskap», det skal vi være årvåkne for. Den 22. juli fikk vi se hva det kan føre til å føle seg utenfor fellesskapet».

Hva kan vi gjøre for å hindre framveksten av synspunkter som fører til at massemorderen Breivik ikke får noen etterfølger(e), og for å utvikle en politikk som legger til rette for at alle mennesker skal få muligheter til å realisere seg selv og til fritt å ha samkvem med andre? En diskusjon om hvordan vi skal klare å få til en slik politisk praksis er jeg sterkt for, og vil gjerne bidra til. Særlig ser jeg fram til en debatt som kan være konkret løsningsorientert, og der målet ikke blir en konkurranse i å vise moralsk overlegenhet. Det tror jeg blir en utfordring for de selverklærte venstreorienterte.

Mediestrømmen i dag blir for mye for meg. Dagfinn Nordbø skriver på twitter at vi ikke må glemme at dagen i dag «også er dagen for rennafart gjennom vidåpne dører».

Jeg har tenkt å følge med på fotballrunden i dag kl 16. Sammen med noen titusener. Jeg er ikke helt aleine om å  tenke på noe annet. Markeringa av 22. juli er helt på sin plass. Men er den riktig dimensjonert?

onsdag 18. juli 2012

Om «elitestrategiens boomerang»: EU vakler videre: Redder banker, og ser bort fra demokratisk underskudd. Faller?


Foreløpig har journalist Kjetil Wiedswang i Dagens Næringsliv  fått rett. Han hevda at for hver krise har EU-toppen trappa opp integreringa, og har hittil lyktes med det. Fredag 25.05 skreiv han: «Ser en på et halvt århundres erfaring fra EU, er sjansen størst for at det vil ende med et kompromiss i siste øyeblikk, et kompromiss som få liker, og hvor de vanskeligste problemene er skjøvet ut i tid, men som politikerne kan selge på hjemmebane. - I så tilfelle blir den akutte eurokrisen utsatt til en gang ut på høsten. Lenger frem er det liten vits i å spå».

I DN for 16.07 skriver professor i både samfunnsøkonomi og statsvitenskap ved California-universitetet Berkeley, Barry Eichengreen, at EU hadde en valutakrise i 1992 og måtte innføre euroen for å komme videre. Nå er det euroen som er i krise, og da mener Eichengreen at det må bygges institusjoner raskere enn EU klarer nå. Det må etableres en fast pengeunion styrt fra Brussel og av Europaparlamentet. Altså at de enkelte EU-landa skal fratas retten til selvstendig nasjonal budsjettering. «Det vil ikke være enkelt. Men katastrofer venter ikke», avslutter Eichengreen artikkelen sin med.

Begrepet demokratisk underskudd eksisterer ikke for statsviterprofessoren fra Berkely. Det tar vår egen professor i statsvitenskap ved UiO, Øyvind Østerud, opp i sin kronikk Euroens forbannelse fra i mai i år. Østerud hevder integrasjonsproblemet i EU nå er dette: «Valgte regjeringer må i økende grad forsvare en politikk som de i minkende grad kontrollerer. Velgerne har på den annen side ingen mulighet til å straffe de ansvarlige i EUs sentrale organer. … Bakteppet er at integrasjonen har gått lenger enn det er politisk og økonomisk grunnlag for.» EU-eliten la opp til en politikk som de mente ville legge grunnlaget for «det siste lange steget — en finansiell og politisk union». 

Men det er fire grunnleggende problemer med denne strategien, hevder Østerud. Og som har slått til etter eurokrisa, mener han. De strukturelle forholda i EU-landa blei undervurdert, integrasjonen hadde ikke tatt høyde for dårlige tider der ulik utvikling vil slå ulikt ut og «For det tredje har strategien vært en elitestrategi, uten blikk for om den gir oppslutning og entusiasme i brede velgergrupper. Stadig tettere integrasjon har ikke vært noe folkekrav i noen deler av Europa. I Frankrike var det bare et knapt flertall for unionsavtalen i 1992. Både i Tyskland og Storbritannia ville den ha lidd nederlag om befolkningen hadde vært spurt. Da euroen ble innført i 1999, var det med feiring og kjærlighet bare i de innerste sirklene.» For det fjerde mener Østerud at det politiske båndet mellom velgere og regjering varierer i EU-landa.

Videre blei de mange tunge økonomiske innvendingene mot pengeunionen avvist, samtidig som Østerud mener at finanspakten fra siste vinter igjen viser en konfliktskapende mellomløsning.

Men som han hevdet, den politiske sida av krisa er minst like dramatisk. EU-medlemskapet har ikke stabilisert demokratiet. De politiske ytterfløyene har styrka seg i EU. Betydelige deler av velgermassene flytter seg fra likegyldighet og stilltiende aksept av den europeiske integrasjonspolitikken, til aktiv protest og motstand. Dette er elitestrategiens boomerang. (Min utheving). Østerud avslutter med: «Ytterligere integrasjon, som mange EU-ledere nå foreslår, vil gi økt politisk og økonomisk fallhøyde når neste krise kommer. Det er ikke politisk grunnlag for samlet skattlegging, ensartet finanspolitikk og storstilt omfordeling i det sammensatte EU-området. Dette er vanskelig nok innenfor mange medlemsland, både i øst og sør. På europeisk nivå er tegnene tydelige: tettere integrasjon og strammere disiplin ovenfra, vil bli møtt med militant motstand. …Regjeringene er nokså maktesløse, men den politiske motstanden retter seg mot dem. I en politisk og finansiell union vil det overnasjonale angrepsmålet være synlig og dermed sårbart.
Spillet om eurokrisen er et høyt spill. Det er store omkostninger ved enhver løsning ut av den, men ansvaret hviler på et overambisiøst prosjekt

Jeg nevnte Østeruds kronikk for EU-tilhenger Frank Rossavik på twitter, men han avviste Østerud på generelt grunnlag som en som har lite greie på EU.

Interessant nok skriver tidligere statssekretær i UD og tidligere rådgiver for paven, Janne Haaland Matlary, nylig utmeldt av KrF fordi hun mente KrF gikk for langt til venstre, og også professor i statsvitenskap ved UiO, en kronikk på sida etter Eisenacher i DN 16.07. Kanskje Matlary er mer akseptabel for SVer Rossavik? Men Matlarys følger i hovedsak bare opp sin instituttsjefs tanker fra i mai. Matlarys overskrift er «Forskrevelse». Avisa framhever hennes budskap «En føderasjon kan kun vokse med folks bifall, ikke tvinges frem i ekstreme krisetider. Det er her EU har forskrevet seg.» Hun skriver at det er fundamentale problemer i EU, og at «Ved neste valg vil tyske velgere mobilisere mot å garantere for grekere og søreuropeere, for å si det helt enkelt.» Og det er i grunnen verre enn som så. For i går blei det kjent at den tyske delstatsregjeringa i Bayern har klaga til forfatningsdomstolen i Tyskland over at de betaler for mye til andre tyske delstater, særlig Berlin, etter den tyske skatteutjamningsloven mellom delstater. Altså ikke en gang solidaritet innad i Tyskland, og så forutsetter EU-tilhengerne, og tilhengerne av norsk medlemskap i EU, at tyskerne skal ville hjelpe sør- og østeuroperne? «Uten folkets aksept, ingen skritt mot føderalstat. I dagens krise vil det bli nei både til sittende regjeringer og nye traktatforslag. Derfor er heller ikke dagens tiltak for å sikre euroen mer enn døgnfluer, noe markedsaktørene snart vil oppdage. Da er den nyvunne tillit med ett borte igjen. Skal man ha felles valuta, må det være et politisk fellesskap i bunn. Det er det minimale utsikter til i dagens EU», avslutter Matlary med.

Dette er toner vi ikke hører fra Jagland, Stoltenberg, Støre eller den øvrige norske politikereliten og de politiske journalistene. Men de er nok riktige likevel.

Foreløpig vakler unionen videre. EU-lederne planlegger, med Bertolt Brecht sine ord, «de neste titusen år». Har EU mer enn ni liv? Kommer EU-eliten likevel seg videre, tross mange analytikeres negative dom? 

Det ser ikke lyst ut. Og da tenker jeg ikke på det Østerud kaller «elitestrategiens boomerang». For eliten vil komme økonomisk skadesløs ut av dette. Det viser deres innsats for å redde bankene sine. Jeg tenker på oss som skal betale gildet med dårligere kår. Vil det da gå som Brecht spådde: «Hvem bestemmer at det finnes undertrykkelse? Det er vi! Hvem bestemmer om den skal slutte? Også vi.
… For de beseirede av i dag er de seirende av i morgen. Og aldri blir: Nå i dag.»*

 — Eller kommer verdenskrigen før en ny samfunnsøkonomisk politikk?

*Fra boka «Brecht 100 dikt», Den norske Bokklubben, 1968, i norsk gjendikting av Georg Johannesen. Sitatene er fra diktet «Ros av dialektikken». 


tirsdag 17. juli 2012

«Skam dere» — men hva er politikken?


Dette innlegget står på trykk i Klassekampen i dag med en annen overskrift («Hva er løsningen?»). Jeg har også justert sitatene fra Marie Simonsen litt. Redaksjonen har strøket det jeg skriver om at ikke bare stater, men også altfor mange mennesker i tillegg til at stater ikke behandler romfolket på en verdig måte. 

I etermedia og i avisartikler fra mediearbeidere skrives det om romfolket. Jeg registrerer jeg stor enighet blant dem. Uttalelsen til Sveriges Radios Domino Kai i «Dagsnytt 18» den 13.07 slår an tonen: «Skam dere», var hans melding til politikerne. Til dem som er uenig med ham om romfolkets situasjon, deres rettigheter eller konkrete dagsaktuelle krav.

Kais uttalelse er representativ. Dagbladets politiske redaktør Marie Simonsen hevdet i NRK Søndagsavisa 15.07 blant annet om debatten: «Det drøyeste jeg noen gang har sett», «Skeiet grovt ut» og at politikerne har «sviktet fatalt»*. Per Østvold, leder i Oslo SV, utgjør et unntak. Han helgarderer seg i meninger.no (Dagsavisen) og er både mot og for romleiren i den bydelen han er bydelsleder for.

Poenget til Simonsen i Søndagsavisa var at «politikerne» har skylda for hetsen mot romfolket, fordi hun tilsynelatende mener at folk lar seg lede av politikerne. I motsetning til Simonsen tror jeg heller det er omvendt, at politikerne ser flere problemer med å flytte romfolkene og hindre dem i å tigge, enn det romleirenes naboer gjør.

På sin blogg viser sekretæren i «Folk er Folk», Bjønnulv Evenrud, til en undersøkelse over hvem nordmenn vil ha som naboer. Disse svara mener Evenrud kan oppsummeres med at de viser at nordmenn har «holdninger som gjør noen mindre verd enn andre», at nordmenn flest har «herrefolktenkning …, der enkelte etniske folkegrupper anses som søppel» (min utheving av «argumentene»). Svara på hvem en vil ha som naboer gir jo overhodet ikke grunn til å trekke slike konklusjoner som Evenrud gjør. Men hans påstander er typisk for den fordømmende og trakasserende debattstilen til medieeliten. Evenrud kan si seg fornøyd med at spørsmålet om ønskete naboer ikke ble stilt til nordmenn med pakistansk, somalisk eller annen etnisk bakgrunn. For slik de velger sine naboer, hvilken karakteristikk har Evenrud å gi til dem?

Romfolk er utvilsomt blant Europas utstøtte. De blir ikke behandla på en verdig måte av altfor mange mennesker og av stater, særlig østeuropeiske, og får ikke mulighet til å leve et moderne organisert verdig liv. Hvis det er det de vil, og lederne deres tillater dem en slik utvikling.

Spørsmåla «skam dere»-talspersonene ikke stiller, og heller ikke svarer på, er mange. Som: Hvorfor ble rumenske romfolk plutselig et norsk problem? Hvor lenge og for hvor mange skal norske myndigheter løse deres problemer, og på hvilken måte? Skal den norske staten også ta ansvaret for dem i Romania, og alle andre romfolk i Romania og i andre land? Evenrud peker sjøl på konfliktene mellom de besøkende romfolka og andre fattige i Norge som narkomane. Hvordan løse disse uenighetene? — Er et norsk politisk initiativ overfor Europas stater aktuelt?

Det er sikkert deilig å nyte selvrettferdig fordømmelse med «skam dere»-anklager. Men hva med i stedet å bruke det store engasjementet sitt til å komme med konstruktive løsningsforslag i form av en utviklende og gjennomførbar politikk som kan få brei oppslutning?


*Se min kommentar.