Venstre 125 år

I dag feirer partiet Venstre sitt 125 års jubileum. Venstre er Norges eldste parti og har uten tvil stått i spissen for en rekke politiske og sosiale framskritt i Norge. Men et parti må bedømmes ut fra sin nåværende politikk, ikke ut fra sin historie. Venstre sier om sitt politiske syn: «Markedsøkonomien er overlegen et hvert annet økonomisk system når det gjelder å skape verdier og velferd for innbyggerne.» (Partiprogrammet 2001). Kanskje ikke noe de ønsker å framheve så veldig i disse dager? Men Venstre kjemper internasjonalt med Fremskrittspartiet om medlemskap i fellessammenslutningene for markedsliberale/markedsfundamentalistiske partier. Venstre har også i grunnen fått lite omtale for sitt syn på streik. Representanter for partiet har stadig uttrykt misnøye med streikeretten og ønsket forbud. I dagens program er det opprinnelige standpunktet til streik noe ullent, og det er selvfølgelig litt positivt. Forbud mot streik er ellers noe bare fascistiske partier går inn for, som Nasjonal Samling under Quisling ellers klarest har hatt av de norske partiene. 
Jeg har helt uvitenskapelig registrert at Venstre har en viss tiltrekningskraft på yngre mennesker som mener de kan stemme på Venstre uten å måtte ta stilling til politiske stridsspørsmål, men støtte et parti hevet over politikkens trivialiteter.
I Danmark er Venstre et parti som står lengre til høyre enn det tradisjonelle høyrepartiet. Venstre i Oslo sørger for at byen har et byråd av Fremskrittspartiet og Høyre. Er det bare et spørsmål om tid før Venstre politisk vil plassere seg mellom Høyre og Fremskrittspartiet også i Norge?

Mobilen erstatter bankkort?

Visa Norge har snart et opplegg klart der vi kan betale med mobiltelefonen i stedet for bankkortet. Hevder de. Mobilen skal bare kunne føres over betalingsterminalen. Det skal brukes samme teknologi som når vi betaler bompasseringer med brikken i frontruta på bilen. NRK.no omtaler dette i dag. — Får vi det pengeløse samfunn? 

Drillo med landslag igjen: Hvor er du, Hegge?

Journalist Per Egil Hegge er en kunnskapsrik og mangfoldig mann. Ikke mange vet at han også mener at han er en fotballekspert. Han reagerte nemlig for mange år sia sterkt på spillestilen til landslaget under Egil Drillo Olsen. En spillestil som han mente var en fiasko for fotballen og ga Norge et svært så dårlig rykte. Han ville, indignert over Drillos fotball, ha tilbake den «vakre» fotballen.
Nå har vi i flere år fått tilbake den vakre fotballen. Og lært at det å spille vakker fotball nærmest er identisk med å tape kampene? Alle som holder med et lag hevder vel derimot at det viktigste er å vinne? Investorene også?
Jeg kan ha misforstått Hegge i det innlegget som jeg ikke tror finnes elektronisk. Han kan ha vært ironisk der også mange andre var sterkt kritiske til Drillos spillestil. Men er ironi en øvelse Hegge behersker, da?
Jeg må innrømme at jeg mer har Hegge mistenkt for at den egentlige grunnen til at han reagerte på Drillos fotballstil, skyldtes at Hegge mislikte Drillos politiske synspunkter. Blant annet støttet jo ikke Drillo USA i Sør-Øst-Asia på 1960-tallet. Drillo fikk fri under en landslagsamling i Danmark for å være med på en stor anti-amerikansk demonstrasjon der (sammen med Per Pettersen). NRK Sportsrevyen presenterte også nylig Drillo som «kommunist», sikkert uten at Hegge reiste seg i beundring og applaus.
Jeg synes det vil være naturlig at den skriveføre Per Egil Hegge igjen hadde kommet på banen, bokstavelig talt nesten, med sitt solide fotballfaglige syn og konsekvent reagert på at en sånn «vanry-trener» som Drillo igjen skal bli landslagstrener, riktignok bare som vikartrener. Særlig nå når sportsjournalister flest har ønsket Drillo velkommen tilbake. Hegges fotballfaglige syn har vel ikke endret seg? Så kunne du Hegge, igjen slå et slag for fordelen med den «vakre» fotballen. Den som har vist sin store suksess, jf Norges plassering på FIFAs rankingliste for landslag.

Sykkelveger - ikke bare gang- og sykkelveger!

Som en som tidligere har vært leder og nestleder i Syklistenes Landsforening, SLF, vil jeg uttrykke skepsis til bygging av den kombinasjonen som kalles «gang- og sykkelveger» — hvis formålet er å fremme sykkebruken i Norge. Regjeringa kaller det gang- og sykkelveger, mens SLF kaller det samme for sykkelveger.

Jeg mener det er viktig å legge til rette for rask sykling, det vil si hastigheter på sykkel i 20-30 km/t — minst. Det er først og fremst sykling i slike hastigheter som gjør sykkelen til et transportalternativ til bilbruk og kollektivtransport. Og slike hastigheter er det er ikke mulig å holde på kombinerte gang- og sykkelveger, der unger hopper paradis, har kasta sykler på gangvegen og altfor ofte fungerer som et avansert fortau. Sykkel- og gangveger er i tettsteder i praksis bare en lang, lang leikeplass.

Jeg merker meg ellers at Oslo ikke får en eneste krone i denne sammenheng. Når kommer «sykkelstradaen» fra Asker til Oslo sentrum? (En egen rask planfri sykkelveg der en kan holde 30 km/t hele strekninga.) 

Krisepakka

Jeg har problemer med å melde meg med sterkt engasjement mot regjeringas krisepakke slik som blant andre de sammenfallende kommentarene fra Rødt og Fremskrittspartiet; «Altfor lite og altfor sent».

Jeg viser ellers til kommentaren fra Rødt der de peker på at Oslo får 200 millioner kroner til fengsler, politi, kongsgårder o.l., men bare 26 millioner kroner til å øke drifts- og vedlikeholdsbudsjettet til jernbanenettet i Oslo!

Esbatis kommentarer: Falskt mantra

Esbatis kommentarer: Falskt mantra

Finanskrise?

Regjeringa legger i morgen fram en rekke tiltak for å bøte på de manglene «finanskrisa» har ført til. Første spørsmål er imidlertid hva slags krise dette er. Finanskrise? Hvorfor ikke si at dette er en kapitalistisk krise?
Inntil nylig var kapitalismen et ufeilbarlig evigvarende økonomisk system som ga lykke til alle. Riktignok med noen små variasjoner av og til, kalt høy- og lavkonjunktur. Men ikke en slik verdensøkonomisk nedtur for realøkonomien som nå skjer. Ikke en gang et omfattende og tilsynelatende velskolert verdensomspennende sjikt av eksperter på økonomi, kalt sosialøkonomer og bedriftsøkonomer, til tross for sine svært så detaljerte matematiske modeller, har kunnet spå det.
Den avanserte sosialøkonomiske «kunnskapen» er svært snever. Den og deres utallige modeller har faktisk som premiss at dagens krise ikke kan inntreffe. Modellene deres er like gode som om en skulle legge ut på fjelltur og forutsette at været aldri kunne snu om.
Kapitalisme er en betegnelse på et økonomisk system som ikke produserer varer først og fremst for å dekke de behovene mennesker og samfunn har for produkter, men et system som har til hensikt å øke en kapital framfor det å dekke behov. Hva kapitaleierne produserer er totalt likegyldig, bare det øker verdien av den kapitalen som blir kastet inn/investert. Derfor lønner det seg å satse penger på klinikker der de rikes behov for rynkefrie ansikter kan avhjelpes, framfor å gi behandlingstilbud til folk som ikke har penger til å betale for seg, sjøl om de skulle være flest og behovet etter alle kriterier skulle være størst. Bare behov som har kjøpekraft dekkes. Produksjon ikke etter samfunnsmessig behov, men for profitt — det er kapitalisme.
Karl Marx mente at kapitalismen var et urettferdig system. Men først og fremst brukte han all sin kraft på å prøve å bevise at kapitalismen hadde så mange innbygde motsetninger at det ikke kunne fortsette til evig tid, men ville bryte sammen som en følge av systemets egne forutsetninger og muligheter. Dette la han fram i Das Kapital. Marx hevdet at når, for han var det bare et spørsmål om tid før det vil skje, ville det bli opprør fordi ofrene for systemet da «ikke vil ha annet enn sine lenker å miste». Alvorligere enn på Island nå, og alle de stedene i Europa som det nå har vært opptøyer som EUs ledere frykter. (Redd for opprør, er også Dominique Strauss-Kahn, sjefen for det internasjonale pengefondet (IMF)).
Jon Elster er en internasjonalt anerkjent forsker, og som har brukt mye av sin tidligere forskerkarriere på å studere Marx. Han har utgitt en egen bok, på norsk «Hva er igjen av Marx», der han hevder at Marx tok grunnleggende feil på en rekke områder. Rune Skarstein fra tidsskriftet Vardøger har utgitt en ny bok, Økonomi på en ny måte, og fått kritikk for sine synspunkter i en artikkel i Klassekampen om dette av en annen som også regner seg som marxist, Jørgen Sandemose.
Kristin Clemet, Dagens Næringsliv osv, ta gjerne med Jens Stoltenberg, kan ikke få skamrost kapitalismens fortreffeligheter godt nok. Men er det ikke på tide nå å stille spørsmål ved hele det kapitalistiske systemet?

Vi viser identitet og makt gjennom forbruk

Statsvitenskapsstudentene gjennom Det Machiavelliske Samfund begynner vårsemesteret friskt med en serie foredrag om ulike former for makt. Statsviteren (ikke arkitekt!) Erling Dokk Holm var første innleder med temaet «Merkevarens makt: Gud vs Gucci.» Han var innom en rekke temaer, blant andre disse som jeg gjør et forsøk på å gjengi:
- Forholdet mellom teknologi og ideologi er underkommunisert. Som eksempel brukte han kvinnefrigjøringa. For både under første og andre verdenskrig kom kvinnene i arbeid, men ble tvunget tilbake etter krigene for å gi plass til mennene — og for å passe de 4-5 barna sine. Men når kvinnene gjennom p-pillene fikk kontroll over sin egen kropp, først da kunne kvinnenes frigjøring begynne!
- Nyoppfinnelser gjør at vi kan endre praksis. For eksempel: Forsvinner popstjernedyrking fordi digital musikkteknologi gjør at de taper monopolet?
- Ideologi og identitet gjennom forbruket. Holm viste til at i Frankrike var klesforbruket blant innvandrete etiopere og somaliere sinnsykt høyt ut fra deres totale økonomiske situasjon, der de kjøpte dyre merkevarer. Hvorfor har de fattige så stort behov for dyre merkevarer? De sendte bilder av seg hjem for å vise hva de hadde oppnådd. Han kunne også fortelle fra egne opplevelser at barneranerne på Kampen og Jordal ikke var interessert i hvilken som helst telefon eller MP3-spiller, men bare de dyreste telefonene, iPodene og bestemte klær og ryggsekker. Altså: Mangel på kulturell og sosial kapital kompenseres med merkevarer.
- Mer om identitet gjennom forbruk: Sprit, rødvin og hvitvin. Er det noen hockeyinteresserte som drikker rødvin? 1973 var et svært viktig år, for da ble det for første gang solgt fler liter alkohol i rødvin enn i sprit på Vinmonopolet! Rødvin har erobret mange flere sosiale lag nedover. Men alle vi som har vendt oss til å like rødvin like godt som øl og har lært oss masse om ulike typer — på polet på Briskeby er det nå hvitvin som gjelder! Mens det selges rødvin i store mengder på polet på Manglerud!
- Holm viste til vårt enorme behov for å være anerkjent, og at det styrer vårt forbruk, våre idealer og det vi anser som våre behov. (Det samsvarer med min egen amatøranalyse om at menneskets tre viktigste behov er 1) anerkjennelse, 2) anerkjennelse og 3) anerkjennelse). Redselen for sosial degradering er betydelig. Øverst for oss i dag på Maslows behovsliste står behandlinga spa (der du blir innsmurt med møkk), gjerne «økologisk spa». - På Oslo vest er det en enorm økning i salg av ekspressokaffe.
- Denne ideologien om at vi viser oss fram gjennom forbruket styrer vår hverdag. Makt vises gjennom forbruk. Den type hytte(r) Røkke har bygd på Oppdal viser at han skjønner noe av hvilke maktrelasjoner som gjelder i Norge.

Dessuten sa Erling Dokk Holm enda mye mer interessant, men det får dere ikke vite noe om denne gang! — Har han ikke rett?

Brecht som trøst og oppmuntring?

Kan Bertolt Brecht brukes som trøst og oppmuntring til palestinere og andre undertrykte i verden? Kanskje. Det må da kunne gi inspirasjon å lese Brechts dikt «Ros av dialektikken» på nytt hver gang det ser som mørkest ut? Derfor hans dikt:

ROS AV DIALEKTIKKEN

Urettferdigheten går idag trygt omkring.

Undertrykkerne planlegger de neste titusen år.

Volden sverger: Det som er forandrer seg aldri.

Ingen stemme overdøver maktens stemme.

Og på markedet sitter utbytterne: Nå først begynner vi.

Men blant de undertrykte sier mange:

Det vi vil går aldri.

Den som lever skal ikke si: aldri!

Det sikre er ikke sikkert.

Det som er forandrer seg alltid.

Når de mektige har talt

tar de avmektige ordet.

Hvem våger si: aldri?

Hvem bestemmer at det fins undertrykkelse?

Det er vi!

Hvem bestemmer om den skal slutte?

Også vi.

Du som er slått ned, reis deg!

Du som har tapt, kjemp!

Du som har forstått din tilstand:

Hvordan kan du holde den ut?

For de beseirede av i dag 

er de seirende av i morgen.

Og aldri blir: Nå i dag.

Georg Johannesens oversettelse i boka «brecht 100 dikt», Den norske Bokklubben, Oslo 1968.

For de tyskinteresserte kommer diktet i originalspråket:

LOB DER DIALEKTIKK

Das Unrecht geht heute einher mit sicherem Schritt.

Die Unterdrücker richten sich ein auf zehntausend Jahre.

Die Gewalt versichert: So, wie es ist, bleibt es.

Keine Stimme ertönt außer der Stimme der Herrschenden

Und auf den Märkten sagt die Ausbeutung laut: Jetzt beginne ich erst.

Aber von den Unterdrückten sagen viele jetzt:

Was wir wollen, geht niemals.

Wer noch lebt, sage nicht: niemals!

Das Sichere ist nicht sicher.

So, wie es ist, bleibt es nicht.

Wenn die Herrschenden gesprochen haben

Werden die Beherrschenden sprechen.

Wer wagt zu sagen: niemals?

An wem liegt es, wenn die Unterdrückung bleibt? An uns.

An wem liegt es, wenn die zerbrochen wird? Ebenfalls an uns.

Wer niedergeschlagen wird, der erhebe sich!

Wer verloren ist, kämpfe!

Wer seine Lage erkannt hat, wie soll der aufzuhalten sein?

Denn die Besiegten von heute sind die Sieger von morgen

Und aus Niemals wird: heute noch!

Bertolt Brecht: Die Gedichte (Verbesserte Neuausgabe), Suhrkamp Verlag, Frankfurt am Main, 2007.

Obama-kommentarene: Pinlig for den «kritiske» pressen

Jeg har ikke full oversikt over alle offentlige mediekommentarer på forsider og lederplass i alle norske aviser og etermedier. Men jeg tror det skal godt gjøres å finne noen kritiske kommentarer til USAs nåværende president. Det er hylningsartikler i ulike varianter. Innslagene, for eksempel i Redaksjon EN, minner meg mer om ukritiske hoffreportasjer. Og det fra landets eneste yrkesgruppe som markedsfører seg under honnørordet «kritisk»! 

Det var også en del som hadde tilsvarende, om ikke så store, forventninger til den nye presidenten John F. Kennedy i 1961. (Jeg var kanskje blant dem). Det viktigste perspektivet ved dette er likevel at i 1961 fantes det motforestillinger og kritiske kommentarer til lederen for verdens mektigste stat. Slike kommentarer finnes ikke 50 år seinere. Det er det verste.

Illusjonene om den nye presidenten

Fra 20. januar får verdens eneste supermakt, USA, ny president. Jeg reagerer på den ukritiske omtalen av den kommende presidenten. Det er lett å få inntrykk av at det innsettes nærmest en sosialist som skal endre verden til det beste for alle folk. Men det er den øverste lederen for verdens mest aggressive og krigerske statsmakt som skal innsettes. En stat som ikke respekterer internasjonal lov og orden. En stat med innbyggere som lever godt av å rane til seg andre nasjoners verdier og andre folks arbeid. Og en stat som etter fire eller åtte år med Obama fortsatt vil holde et betydelig antall titalls millioner amerikaneres liv i fattigdom, for det meste fargete mennesker. Dels som følge av den makta de mest velstående har, en makt som verken er på valg eller er mulig å få diskutert offentlig i USA. Og dels på grunn av befolkningas egne grunnfestete ideologiske og religiøse illusjoner om et liv for alle i overflodens overdådige Hollywood.
Obama, med det heretter hemmeligholdte mellomnavnet Hussain, innsettes derfor ikke som en revolusjonær. Politisk endring var ikke tema for valgkampen. Faktisk var det så mange som 46 % av de velgerne som deltok i valget i USA, som ville ha McCain til president og Sarah Palin til visepresident!
Men er det ikke flott at en farget president innsettes for første gang som en president? Ja, jo, kanskje. En symbolverdi vil det jo kunne ha, men hvor viktig er symboler i forhold til realiteter og politiske vedtak? Kvinner har som fargete ikke de samme reelle mulighetene som menn og hvite. Tilsvarende: Hvor viktig var det å få kvinnelige statsledere og kvinnelige politiske ledere? Margareth Thatcher og Gro H. Brundtland var to sterke statsministre, begge gjennomførte kraftige markedsliberalistiske reformer. Det finnes ikke andre ord enn høyreorienterte for dem — sterkt USA-underdanige begge to. Som de kvinnelige partilederne Siv Jensen og Pia Kjærsgaard, gjerne Erna Solberg i samme slengen, høyreorienterte som de er. Da kan en spørre, er det så viktige med kvinnelige politiske ledere?
I gamle dager sa Arbeiderpartiets LO-topper som forsvar mot deres ettergivende politikk: «Det er resultatene som teller». Som for vurderinga av kvinnenes inntog i det politiske lederskap, gjelder det samme også for den kommende fargete presidentens politiske vedtak.
Det er selvfølgelig ikke utenkelig at Obama kan fatte vedtak som går i positiv lei, og helt sikkert vil fatte vedtak som er annerledes enn de Bush har gjennomført. Men alle de vedtak som mange, også jeg, vil se på som positive fra hans side, hvor viktige og retningsendrende vil de egentlig være?

Kan vi ikke like godt konstatere at det bare er USAs president som innsettes, og at det aller viktigste helt sikkert fortsatt vil være å arbeide for å begrense USAs makt?

Stor solidaritet for Gaza

Palestinakomiteen har sendt ut dette nyhetsbrevet. Foruten en beskrivelse av støtten til palestinerne, oppfordrer det oss alle til å sende et fysisk postkort til den israelske ambassaden ved å sende en sms til Palestinakomiteen. Les hele brevet. 

Høydehus - et miljøtiltak

Debatten om høydehus har igjen blusset opp. Flere kjente idrettsutøvere, blant andre skiskyttere som Ole Einar Bjørndalen og Emil Hegle Svendsen, har igjen foreslått å tillate å bruke høydehus. Tinget i Norges Idrettsforbund/NOK vedtok i 2003 med 77 mot 73 stemmer at bruk av høydehus var å anse som doping og skulle forbys for nordmenn. Jeg vil kalle det for et typisk følelsesmessig stemningsvedtak. Det ble nemlig ikke samtidig forbudt å dra høyt til fjells for å bygge seg opp mange ekstra røde blodlegemer. Det ble heller ikke forbudt at rike land som Norge skulle bruke mange ressurser på avansert vitenskapelig forskning på kropp og utstyr for å finne måter å komme raskest mulig fram på. Jeg husker at jeg med stor ergrelse registrerte at tidligere redaktør av Klassekampen, Jon Michelet, både hyllet vedtaket og samtidig mente at han hadde litt av æren for det vedtaket. Se også dette innlegget i Klassekampen av L. O. Engaas. Sjøl fikk jeg på trykk et innlegg i Aftenpostens morgenutgave om dette, den siste dagen avisa kom i fullformat, 6. juni 2003. Innlegget kalte jeg «Høyt slag i tynn luft». Det mener jeg står seg godt den dag i dag. Heldigvis så ikke Engaas det innlegget.

Når konkurranseforholda er som de er i internasjonal idrett, er det mye bedre at utøverne kan bruke høydehus, gjerne over alt, for å oppnå høydeeffekten og slik få flere røde blodlegemer, slik alle mennesker som bor i høyden der det er mindre oksygen, har. Og slik slippe både dyre og miljøskadelige reiser.

Solidaritetsgudstjeneste i Vålerenga kirke

Sogneprest Einar Gelius holder solidaritetsgudstjeneste og konsert i Vålerenga kirke for det palestinske folket på Gaza onsdag 14. januar kl 19.
- Vi ønsker å gi vår klare støtte til palestinerne og vår motstand til Israels krigføring på Gaza, sier Gelius.
Medvirkende: artistene HADDY NJIE og JØRN HOEL, journalist ERLING BORGEN, tidl LO-leder GERD LIV VALLA , leder i Palestinakomiteen LINE KHATEEB og sokneprest EINAR GELIUS bl.a.

MØT OPP OG VIS SOLIDARITET MED DET PALESTINSKE FOLKET !!

For mer info: Einar Gelius, mobil 906 55 838

Sterkt - beundringsverdig

Jeg har nettopp sett hele pressekonferansen med Mads Gilbert og Erik Fosse i dag. Det er lett å føle takknemlighet og beundring for det de har gjort og gjør, og samtidig føler jeg meg både nyttesløs, hjelpesløs og at mye av det som jeg er ellers er interessert i, er ganske meningsløst. Som Fosse sa, Israels angrep er et voldsoverfall på sakesløse personer, noe som har gjort dem begge rasende og lei seg. Samtidig gjorde de et så godt inntrykk for de er politisk skolerte. Gilbert sa at motstanden i det norske folket mot Israels overgrep er et stort løft, og et resultat av 30-35 års langt og seigt arbeid. (Arbeidet begynte vel allerede i 1967?) Det norske folkets nåværende holdning er et steg i positiv retning, og et arbeid som jeg har ønsket å ville gi min lille skjerv til.

 

Det er ikke noe annet enn å si takk! til Gilbert og Fosse som representanter for de mange som arbeider for fred og rettferdighet for palestinerne!

NRK Buskerud refererer motforestillinger mot Gullaug!

I dag har Buskerud NRK gjort noe ganske uvanlig, de har referert motforestillinger mot å flytte sykehuset fra Drammen sentrum og ut til Gullaug. De har intervjuet en representant for Naturvernforbundet i Buskerud, Per Valset, om den uttalelsen forbundet lokalt har skrevet om flyttinga. Uttalelsen er også referert på NRKs tekst-tv-side 176. Dette er selvfølgelig positivt når en av NRK Buskeruds representanter offentlig har skrevet at det finnes verken noe annet alternativ enn Gullaug eller noen som arbeider for et annet alternativ! Men jeg merker meg likevel at NRK, i motsetning til når Gullaug-tilhengerne slipper til, så får det motsatte synet samtidig slippe til for å imøtegå uttalelsen øyeblikkelig, hvertfall i den nevnte nettomtalen. Da må vi regne med at heretter vil aksjonen for å bevare sykehuset i Drammen alltid slippe til med sine kommentarer når tilhengerne av Gullaug får ordet?

Bildet NRK bruker på sin nettside gir for øvrig inntrykk av at Gullaug ligger mye nærmere Drammen enn det Gullaug faktisk gjør.

Her finner dere meningsmålinga som viser at bevaring av sykehuset i Drammen har solid oppslutning blant innbyggerne i Drammen, Lier, Nedre Eiker og Øvre Eiker sett under ett. Denne meningsmålinga har ikke NRK Buskerud villet referere. Dette er uttalelsen fra Naturvernforbundet i Buskerud.

Stortingsrepresentantene praktiserer: Vi skal ha — ikke dere!

Stortingsrepresentantene har vedtatt omtrent de strengeste straffene i Norge for uriktig og bevisst motta trygdeytelser og sosialytelser. De som har forbrutt seg mot disse bestemmelsene får ubetinget fengsel for det som kan kalles småbeløp. Det er ikke nok å tilbakebetale det en har fått for mye, i fengsel bærer det likevel. Andre kriminelle handlinger i denne størrelsesorden, som innbrudd og hærverk, gis det ikke en gang midler til å etterforske.

Avgåtte stortingsrepresentanter og regjeringsmedlemmer har ordninger som skal sikre dem inntekt etter at de har gått av. Det synes jeg ikke i seg sjøl er urimelig. Poenget er bare at disse ordningene er det svært sjelden behov for, de fleste avgåtte stortingsrepresentanter og regjeringsmedlemmer får svært godt betalte jobber etterpå, ofte som lobbyister for mektige og velstående organisasjoner.
Et mantra blant de konservative sosialpolitikerne fra Arbeiderpartiet, Høyre og Fremskrittspartiet, er «treffsikkerhet». Men det gjelder tydeligvis ikke dem sjøl. Jeg har hørt lite til den alltid så sinte refseren, Høyres nestleder Jan Tore Sanner, i denne saka, ei heller hans partileder. Og «småkårsfolkets talsmann», Carl I. Hagen, er en sterk tilhenger av romslige ordninger for stortingsrepresentantene.

Hvis representantene har behov for en særordning, hvorfor skal de da kunne tjene betydelig i tillegg? AFP-pensjonister kan tjene 15 000 i året ut over pensjonen. Hvorfor skal pensjonerte stortingsrepresentanter tjene mer enn dette i året i tillegg sin stortingspensjon? (Etter fylte 70 år kan alle tjene så mye de vil i tillegg til folketrygdens alderspensjon).
Anders Folkestad, leder i Unio, viser til at mens alle stortingspartier kappes om å skjære ned på folketrygdens pensjonsytelser, så bevilger de seg sjøl romslige pensjoner.
Politisk kommentator i Dagsavisen, Arne Strand, skriver i Dagsavisen 09.01.2009 at dette er Stortingets største skandale etter krigen. Kanskje, men da ser han bort fra en del politiske vedtak som jeg synes hører med i denne gruppa, som endringa av grunnloven for å tilpasse den en konkret sak, nemlig innmelding i EU.
I dag kom det opp en ny sak, nemlig den daglige diettgodtgjørelsen de som bor mer enn 40 km fra Oslo sentrum har. Dette har vært en velkjent sak som jeg tidligere har prøvd å ta opp offentlig, uten å få innlegg på trykk om. I tillegg til gratis reise, får stortingsrepresentantene rundt 200 kroner dagen i matgodtgjørelse for å spise sterkt subsidiert mat på en av landets rimeligste bedriftskantiner. Tidligere var denne godtgjørelse lik størrelsen på 24-timers kostdøgn i statens reiseregulativ, nå  530 kroner. Jeg husker jeg en gang spurte daværende stortingsrepresentant Erik Dahlheim hvorfor han og hans medrepresentanter — av alle — skulle ha disse fordelene framfor alle andre pendlere og arbeidstakere som reiste mer enn 40 km inn til Oslo daglig. Han ga ikke noe svar på det, fornuftig nok.

Dette bekrefter bare at stortingsrepresentantene mener at det gjelder noen bestemmelser for dem, helt andre for vanlige innbyggere. Det aller verste, det finnes vel ingen opposisjon mot stortingsrepresentantenes holdning? Riktignok har SV stemt mot lønnsøkningen til stortingsrepresentantene, men jeg har ikke fått med meg at de har reagert mot disse frynsegodene.

Det som mangler er at hver av de parlamentariske lederne blir stilt til veggs av det politiske journalistkorpset for sitt ansvar for alle disse sakene: vedtaket om ytelsene, ytelsenes størrelse og vedtaket om den manglende kontrollen (eller (evt det indirekte) vedtaket om at det er ok med manglende kontroll). Det eneste sikre i denne saka, er at hvertfall det ikke kommer til å skje. Ei heller at det blir fengselsstraff for dem som uriktig har mottatt for mye.

Opptøyene i Oslo

Jeg viser til min forrige blogg 10. januar om Blitz og opptøyene. Der har jeg nok denne gang tillagt Blitz større betydning enn det er grunnlag for akkurat i den demonstrasjonen. Jeg fastholder imidlertid min generelle kritikk av Blitz sin politiske funksjon, og mener at andre partier og organisasjoner som har politiske formål med sitt arbeid, ikke bør tillate at Blitz får være med i deres markeringer. Når Blitz har egne formål, bør de også demonstrere aleine uten å ødelegge for andre med sin selvmarkering.
At det nå mer eller mindre fastslås at de viktigste aktørene i opptøyene er det som nærmest kan kalles rotløs ungdom med innvandrerbakgrunn, ned i 13-års alderen, tilsier jo det at den politiske tilknytningen til krigen i Gaza er enda mindre for de voldelige demonstrantene. Men den politiske tilknytningen kan likevel være der: de kan se en sammenheng mellom sin egen situasjon i Norge og palestinernes i Gaza, og kanskje særlig med andre innvandrere i Europa, som i Paris. Noen har også hevdet at de organiserte kriminelle bandene som A- og B-gjengen bruker slike demonstrasjoner som påskudd for å trene og rekruttere nye medlemmer. Stemmer det?
For meg virker det fornuftig som et førstetiltak at politiet snakker med ungdommene og deres foreldre. Men dette er jo først og fremst et politisk og sosialt problem, og det kan ikke politiet løse.
Det beste er uansett at opptøyene ikke har tatt oppmerksomheten bort fra hovedsaken; protestene mot Israels overgrep i Gaza og støtten til palestinerne.

Blitz & co: Israels støttespillere

Det er nok mange som vil hevde det samme, men likevel: Blitz og de andre demonstrantene fungerer med sin voldsbruk bare som Israels støttespillere. Det er fint at de som andre er opprørt over Israels framferd i det siste ukene. Men krigen foregår i Palestina, ikke i Parkveien i Oslo. Hvilken militær betydning vil det ha om de skulle nå sitt mål om å rasere Israels ambassade (noe de åpenbart ikke vil kunne klare)? Enn politisk, da? Ingen, overhodet ingen! Jeg beklager å måtte si det, men Blitz & co er bare ute etter personlig individuell tilfredsstillelse, fullstendig fjernt fra alle politiske mål nasjonalt som internasjonalt. 

Det er selvfølgelig utafor enhver sannsynlighet å tro at det skal være mulig med fornuftig kommunikasjon med dere, verken fra meg eller andre: Men: Den militære kampen foregår ikke i Oslo. Her dreier kampen seg om politisk mobilisering. Den gjør dere alt for å hindre oppslutning om. Hvem andre enn Israel tjener på deres innsats?

Jeg støtter fullt opp om det Petter Eide i Norsk Folkehjelp er sitert på i dag. Jeg har i mange år stussa på hvorfor Blitz får være med som medarrangør på politisk fornuftige demonstrasjoner. Blitz er en politisk individuell bevegelse som ikke har noe motiv ut over sjøldigging. Det beste en kan si om dem er det som Lenin sa om folk som dem: «Terrorisme er noe utålmodige intellektuelle driver med».  AKP (m-l) har fått lite ros for sin politiske kamp mot norsk terrorisme, og sin aktive innsats for å hindre slike grupper å ødelegge for politisk massemobilisering for gode formål. 

Jeg håper at det nå er slutt med at Blitz får være med som medarrangører av demonstrasjoner lenger. Og at det blir sørga for at de blir luka ut blant demonstrantene av et fysisk sterkt vaktkorps. Hvis ikke, hvor mange demonstranter tror Rødt, SV, Palestinakomiteen m.fl. det kommer i helt nødvendige massemønstringer?

Blitz-ere og andre: Hvis dere mener at politisk kamp i Norge ikke nytter: Reis til Israel og ta opp den militære kampen mot Israels soldater! Dere som i praksis fungerer som Fremskrittspartiets ungdomsorganisasjon, har vel sikkert nok av penger som dere har fått fra dem og den israelske ambassaden? 

Våpenhvile eller seier? Kampen om opinionen.

I dag har mange tusen mennesker demonstrert for «våpenhvile og fred» over hele landet. Bra, tenker umiddelbart mange, kanskje også jeg. Men fremst i toget i Oslo går Israelvennene statssekretær Raymond Johansen og Frp-formann Siv Jensen som av sikkerhetsgrunner ikke gikk, men som støtter togets grunnlag fullt og helt. 

Det folkerettsstridige israelske overgrepet er årsaken til at så mange nå protesterer mot grusomhetene. Det er i seg selv bra. Det som så mange nå mobiliseres til å protestere mot er grusomhetene, mens den skyldige, som er årsaken til grusomhetene, slipper fri for kritikk. Når noen dreper en annen, nøyer vi ikke oss med å protestere mot drapet, vi setter den antatt ansvarlige på tiltalebenken. Det som kunne vært en massemobilisering mot et regime som alltid har drevet med folkefordrivelser, arealutvidelser og ulovlige okkupasjoner i all sin eksistens, blir nå en slags «alle parter er like ille». Israel går etter parolene i togene fri for den kritikken de burde fått. Palestinerne får ingen støtte. Våpenhvilen gir palestinerne en kortvarig pause, det er vel og bra, og livsviktig for mange. Men om en måned eller to, maks, kommer Israel til å fortsette på samme måte som de har holdt på i 60 år. Dette kan ikke være å støtte palestinerne. De trenger at Israel, om nødvendig med militære midler, tvinges til å trekke seg ut av okkuperte områder. Som Nils A. Butenschøn sa i NRKs Dagsnytt 18 i dag, så bombet vestmaktene Serbia for å tvinge dem til å gjøre som vestmaktene ville. Men vestmaktene vil faktisk — i praksis, ord teller ikke — at Israel skal få fortsette som før.

«Våpenhvile-demonstrasjonene» har gjort det mulig for Israel å slå tilbake kritikken mot seg, å utjamne den helt riktige indignasjonen de har fått mot seg. Jeg vil gjerne oppleve at jeg tar feil i dette spørsmålet, men gjør jeg det?

De bløffer - og vet det? Ja.

«Alle», fra utenriksminister Jonas Gahr Støre og hans statssekretær Raymond Johansen til Israels mest ekstreme støttespillere som den nærmest hysterisk ubalanserte Anita Apeltun Sæle, bygger all sin argumentasjon på at Hamas brøt våpenhvilen og begynte å sende raketter. Noen av dem må snakke mot bedre vitende, og rett og slett være løgnere. Kanskje alle av de som kaller seg «balanserte». Hvordan kan de ha unnlatt å registrere at det ikke var Hamas, men Israel som brøt våpenhvilen 4. november? Slik Odd Karsten Tveit peker på, og som også Kåre Willoch såvidt fikk slippe til med i gårsdagens RedaksjonEN der ikke Viggo Johansen, men Sæle, fikk være debattleder. Av svarene som Odd Karsten Tveit ga i sitt svar på nrk-nettet den 5. januar på spørsmål fra publikum, trekker jeg særlig fram følgende av hans svar: «Våpenhvilen mellom Israel og Hamas holdt seg stort sett fram til 4. november da israelske styrker rykket inn på Gazastripen og drepte flere Hamasfolk. Deretter svarte Hamas med raketter. Dette var oppspillet før Hamas 19. desember nektet å forlenge våpenhvilen uten at Israel ga opp blokaden av Gaza. Rakettene kan stoppes hvis det blir inngått en våpenhvile som følges opp på en seriøs måte.»

Dette er altså ikke premisset for regjeringa (og dermed SV) og vår utenriksminister. Er han uvitende om dette faktum? Det har jeg vondt for å tro, et nærmest politisk geni som mange mener at han er. Jeg tror nok heller at dette faktum er noe som ikke passer inn i hans politiske USA- og Israelvennlige prosjekt, derfor vil han ikke ta dette udiskutable faktum inn over seg. (At Støre har en oppmerksomhet om palestinernes eksistens, er dessverre uviktig, først og fremst for han, i denne sammenheng.) - Jeg vil gjerne bli overbevist om at Støre er fullstendig ukjent med disse fakta, men jeg føler meg ganske trygg på det ikke blir lett, og det vil i så fall ikke skyldes min manglende forståelse.

Kolberg - kjemper ikke for Gullaug!

Det var med en viss skepsis, for å si det mildt, at jeg registrerte at Lier-mannen Martin Kolberg skulle slutte som partisekretær i Arbeiderpartiet for å overta førsteplassen på Buskerud Arbeiderpartis stortingsliste. Litt merkelig er det at noen vil slutte i en så mektig stilling for å bli en blant alle de ukjente og innflytelsesløse stortingspolitikerne fra Buskerud Arbeiderparti. Hans avgang som partisekretær burde vært en interessant sak for de selverklærte kritiske journalistene. Men Kolberg som Buskerud-representant, det ville vel bety at Kolberg skulle bli en like snever bygdepolitiker som Lier-mannen Thorbjørn Jagland, som med full kraft kastet seg inn for det meningsløse og miljøskadelige prosjektet med å flytte sykehuset fra Drammen sentrum til det øde Lier-stedet Gullaug? Desto mer gledelig er det å konstatere at Kolberg i følge nrk-tekst-tv i dag sier at han ikke kommer til å bli en lokal Buskerud- og Lier-forkjemper, men en rikspolitiker. Og ikke bare det, han sier at det er viktigere at Østfold får et nytt sykehus før Buskerud! — Flott, Kolberg!

Våpenhvile eller mange drepte israelere i Gaza?

Det er samstemt enstemmighet blant alle dem som er konsekvente tilhengerne av Israel, og aldri har gjort noe som helst for å hindre Israels konsekvente avtalebrudd de siste 60 åra og Israels stadige utvidelser og fornedrelse av palestinerne, at det nå skal bli våpenhvile. Det er selvfølgelig bra at sivilbefolkningas forferdelige lidelser opphører. Men det gjelder også å tenke litt lengre enn akkurat denne konflikten. Israels eksistens har vært et 60-årig mareritt for palestinerne, og de har tapt så og si alt dag for dag, og Israel har vel neppe respektert en eneste avtale og ignorert alle FN-resolusjoner. 

Derfor, om Hamas har noen form for militær styrke, mener jeg faktisk det vil være bedre om Hamas kunne påføre Israel militære skader og mange drepte soldater inne i Gazas gater, slik Hitler-Tysklands møtte sin skjebne i Stalingrad. Slik at vi kunne komme til et vendepunkt der Israel for første gang fikk lære at de ikke lenger bare kan ture fram som de vil.  Men jeg har altså ingen kunnskap om Hamas har militær styrke til et så vellykka resultat. Har de ingen slik militær styrke til å klare slike militære seire, bør de av hensyn til sivilbefolkninga gå med på våpenhvile.

Er ønsket om store israelske tap inne i Gaza kynisme med menneskeliv som kanonføde? Kynisme ønsker jeg ikke å oppfordre til, men enhver statsleder må vite at militær maktbruk betyr massedrap og lidelser. For å bruke siste verdenskrig som eksempel: Livet til noen titalls millioner mennesker ble ofret for å knuse Nazi-Tyskland. Var det feil, skulle heller vi latt Hitler seire? 

Tilbake til den aktuelle konflikten i Midt-Østen: Spørsmålet er når, om noen gang, Israel skal innse at de ikke lenger bare kan ture fram på sin tilvante overgrepsmåte? Israels erfaring er at de bare kan fortsette med stadige utvidelser og gå fra alle avtaler. Når skal Israel lære det motsatte? Mange drepte israelske soldater inne i Gaza by vil være til fordel for palestinerne framover. Israel vil deretter kanskje snakke med annet enn overmakt, våpen og avtalebrudd. — Jævli, men mindre jævli enn Israels politikk. Dessverre. 

Ære være

Ære være alle dere i Norge som har stilt opp for palestinerne på gata i Oslo, på Hønefoss, i Tromsø, Lillehammer og andre steder jeg ikke har nevnt. Det er lett å føle at slike markeringer er lite, men disse markeringene er en del av kampen, og noe som dem som trenger vår støtte får vite om. Demonstrasjonene mot Vietnamkrigen gjorde det umulig for USA å bruke alle sine ressurser mot de fattige, men sterke vietnameserne. 

Ære være også til opplandspolitiker i Kristelig Folkeparti, Jorunn Haanes Ruset, som har meldt seg ut av partiet på grunn av partiledelsens manglende kritikk av Israels folkerettsstridige angrep på befolkninga i Gaza. Hvorfor har ikke flere lokalpolitikere, særlig i Arbeiderpartiet, fulgt hennes linje? Ros også til en av Opplands unge stortingsrepresentanter fra Arbeiderpartiet, Espen Johnsen,  som vil trekke tilbake fredsprisen til Israels nåværende president Peres.

Sjeldent gledelig er det å høre at det finnes jøder med selvrespekt som tør vurdere Israels politikk på selvstendig grunnlag, og ikke bare automatisk sier ja til alt Israel gjør. Men det finnes vel ingen jøder i Norge som kritiserer noe som helst ved Israels politikk? For dem som er fornuftige og redder det som måte være igjen av redelighet og ære blant jøder etter at sionismen fikk flertall blant verdens jøder, er ikke bare de framtredende australske jødene, men også jøder i Israel.

Ære være til fotograf Sol Nodeland i Kristiansand som har forsøkt å gjøre noe. Svært viktig er også tidligere biskop Gunnar Stålsetts påpeking av at Israels aksjoner strider mot alle siviliserte former for krigføring, og han har kalt dette forbrytelser mot menneskeheten og samtidig har sagt at støtteaksjonen for Israel der Siv Jensen skal tale, for å være i strid med kristelig sinnelag. Ære være! Ære være også til leder i NUPI, Jan Egeland, som (bare) på tekst-tv til NRK side 136 i dag sier at Israel brøt folkeretten da landet gikk til angrep på FN-skoler i Gaza. Israel kan bli stilt for retten for dette, sier Egeland.

En viss ros må jeg også noe motvillig gi til Dagfinn Høybråten som ikke vil tale på pro-Israel-demonstrasjonen i Oslo. Og til Kjell Magne Bondevik, som jeg tidligere her på bloggen har kritisert, for at han sier at konflikten ikke har en militær en løsning, og han krever at Israel trekker seg ut fra Gaza. (Dette kan jeg ikke finne på nrk.no, men ligger bare inne på tekst-tv.)

Bombene fra Hamas — bare et påskudd. «Krigen bestilt av Israel».

Det er mulig at jeg har vært litt for naiv når jeg i går diskuterte strategien til Hamas. Jeg viste der til de harmløse bombene til Hamas som et påskudd for Israel til å angripe Gaza.  I dag formiddag var NRKs Midt-Østen-ekspert Odd Karsten Tveit på en av de tidlige Dagsrevyen-sendingene og hevdet på en overbevisende måte at Hamas sine bomber ikke var grunnen til invasjonen/krigen mot Hamas. Dette var en bevisst plan, hevdet Tveit, og han viste til en tilsvarende plan foran Israels angrep på Libanon i 2006. Dessverre ligger ikke hans uttalelse(r) ute på nrk.no, enda det har vært opplegg for nettspørsmål til han på nrks nettside i dag. Tveits påstander blir understøttet av Peter M. Johansen som i Klassekampen i dag skriver at «Bakkeinvasjonen var godt forberedt. Derfor brøyt Israel, ikke Hamas, våpenhvilen.» Som overskrift til sin artikkel har han valgt «En bestilt krig».  Johansens artikkel blir kanskje lagt ut på nettet om et par dager. Uansett, Johansen peker på at det var Israel som brøt fredsavtalen, og at Hamas begynte med sine bomber etter at fredsavtalen ble brutt, dvs etter at Israel stanset strømforsyningene.

Professor i historie, Hilde Henriksen Waage peker ellers på at hun tror at krigen snart vil ta slutt. For øvrig peker hun på det beklagelige faktum at palestinerne ikke har noen støttespillere blant statene. Både Egypt, Jordan, Libanon og Syria, foruten de enda mer amerikansk orienterte statene som Saudi-Arabia, er fornøyd med undertrykkelsen av palestinerne. 

Se ellers nærmere om protestene fra Israel-venner mot at Gilbert og Fosse får rapportere fra Gaza. Jeg stiller meg litt undrende til hvordan Norsk Journalistlag formulerer sin kritikk av at de to legene er de eneste som får rapportere. Det smaker litt for mye av typisk maktunderdanig journalistsmisking av at «de», de selvoppnevnte «kritiske», ikke får slippe inn i Gaza. — Hvorfor er Arne Tvegård og Sidsel Wold reportere for det statsfinansierte NRK? Kan de ikke heller ta imot de tilbudene de åpenbart vil få om jobb i den israelske ambassaden eller i det mosaiske trossamfunn?

Det er en aktiv nettdebatt i de fleste nettavisene, blant annet NRK, Dagsavisen, Vårt Land med mange flere.

Journalist i Dagsavisen, Kaia Storvik, stiller ellers i sin kommentar i dag spørsmål om tostatsløsninga. Utmerka!

Fra kristenhold har både biskop Olav Skjevesland og redaktør i Vårt Land, Helge Simonnes, stilt seg kritisk til den siste utviklinga. På fjorårets nest siste dag gikk lederen i det norske mosaiske samfunnet, Anne Sender, ut og kritiserte dem som konsekvent forsvarer alt som Israel foretar seg. Men i NRK fjernsyn i går (04.01.09) gikk den samme Sender aggressivt ut og forsvarte Israels siste militære invasjon uten noen som helst forbehold. Hvordan Senders to utsagn lar seg kombinere, er litt vanskelig å forstå. 

Kan Hamas´ politikk forsvares?

Hamas har et langsiktig mål for befolkninga og det framtidige målet for samfunnet som jeg helt åpenbart ikke kan dele. Et islamsk Palestina bygd på samfunnsmessige verdier fra ei tid for rundt to tusen år sia. Et samfunn der de religiøse lederne styrer, menn har all makt, kvinner er uten likeverdige rettigheter med menn, det er dødsstraff for homofili og mye annet som også kristendommen egentlig innebærer, men som vi heldigvis har klart å nedkjempe og forby (mye av) i Norge og Europa.

Men Hamas oppnådde en tilslutning fra den palestinske befolkninga slik at de vant valget i Gaza og på Vestbredden. Dette var imidlertid et resultat som var imot de vestlige stormaktene som skryter av sitt demokratiske sinnelag. Vestmaktene hadde utsett Abbas til president, til tross for at han tapte valget. Og slik ble det. Men Abbas er altså en palestinsk president uten legal og legitim oppslutning. 

Trass min uenighet med Hamas om å innføre det islamske himmelrike på jord og i Midt-Østen, har jeg tenkt at det er bare Hamas som har den styrken og fasthet som skal til for å bekjempe Israel og frigjøre Palestina. Og at Hamas derfor må støttes. 

Men jeg må si at jeg stusser på Hamas´ taktiske og strategiske evner når de har sendt disse rakettene inn i Israel. Hamas har med rakettene ikke oppnådd noe som helst militært og politisk. Rakettene har ikke skadet noen militære installasjoner eller annen infrastruktur i Israel, og Hamas har da overhodet ikke oppnådd noe politisk? Nå får de et voldsomt militært angrep mot palestinerne. Helt uavhengig av at dette israelske angrepet selvfølgelig er fullstendig umoralsk og opprørende  og i strid med all folkerett som omtrent alt Israel foretar seg. Hamas´ bruk av disse hittil harmløse bombene strider tilsynelatende mot grunnleggende prinsipper for geriljakrig og folkekrig. Geriljakrigens prinsipper innebærer at en svak part skal drive nålestikk og overraskende angrep mot en overlegen fiende, og trekke seg tilbake fra de store slagene som de ikke kan vinne. Men Hamas sine raketter kan knapt regnes som nålestikk. 

Det kan hende at Hamas har spilt sine kort lurere og bedre enn det jeg har grunn til å tro. Men Israel er tross alt en av verdens sterkeste militærmakter, og er reelt sett å betrakte som en delstat i USA. En slik militærmakt kan da ikke slås så lett? Jeg registrerte at en militær ekspert fra det norske forsvaret var på NRK Dagsrevyen 4. januar kl 19 og viste til Hamas´ styrke hvis det kom til slag inne i Gaza sentrum. Og min kunnskap tilsier at det vil være i samsvar med vellykket geriljataktikk om Hamas kunne lokke Israels soldater i en felle inne i en av Gazas gater og utrydde dem i angrep foran og bak, og fra begge sider. Men det vil da ikke skje?

Militærekspertene har i mange år hatt en tendens til å overdrive den svakere militærmakts evner ut fra deres lokalkunnskap og lokale oppslutning. Slik britiske militæreksperter hevdet at Storbritannia vanskelig kunne vinne Falklandskrigen i 1982 pga av de lange avstandene fra London, og mange andre militæreksperter har spådd sterkere motstand fra de svakere partene i de siste åras militære konflikter enn det som reelt har skjedd overfor en mektig militærmakt. Militærekspertene virker veldig opphengt i USAs nederlag i Vietnam.  

Spørsmålet blir altså, hvorfor sender Hamas disse militært sett fullstendig ufarlige rakettene til Israel? Hvis det bare er for å vise at de gjør noe, så kan jeg dessverre ikke se på dette på annen måte enn som hjelpesløs og egentlig uansvarlig demonstrasjonspolitikk. Selv om mange palestinere skulle mene at det endelig «er noen som gjør noe», så har jo Hamas som organisasjon et ansvar for å lede sine egne medlemmer og alle palestinere på en god måte.

Å la seg styre av Koranen i dagens imperialistiske verden, er kanskje ikke det beste grunnlaget for militær frigjøringskamp? Er Maos skrifter om gerilja- og folkekrigens prinsipper oversatt til hebraisk og palestinsk? Maos militære erfaringer er åpenbart bedre for både Hamas  og palestinerne enn Koranens, vil jeg tro. For det er vel ikke slik at den pågående israelske invasjonen på sitt eget okkuperte område i Gaza vil vise seg å være et feilgrep og der Hamas går seirende militært ut av den aktuelle kampen - eller at Hamas vil ta et militært framsteg i kampen for å frigjøre Palestina? 

Nødrop fra Mads Gilbert 03.01.2009

De bombet det sentrale grønnsakmarkedet i Gaza by  for to timer siden. 80 skadde, 20 drept, alt kom hit til Shifa. Hades! Vi vasser i død, blod og amputater. Masse barn. Gravid kvinne. Jeg har aldri opplevd noe så fryktelig. Nå hører vi tankes. Fortell videre, send videre, rop det videre. Alt. GJØR NOE! GJØR MER! Vi lever i historieboka nå, alle! Mads G, 3.1.09 13:50. Gaza, Palestina.

Merknad fra meg: I følge opplysninger fra lege E. Fosse i Dagsrevyen nå kl 19.09 i dag den 4. januar, skjedde bombinga av grønnsaksmarkedet i dag, ikke i går som Gilbert ved en (forståelig) feil må ha skrevet. OBB.

Hoppsporten sammenliknet med spydkasting

En interessant side ved sporten, og særlig avisenes sportssider, er at det ikke er åpnet for debattinnlegg om ulike sider ved sport.  Det er forbeholdt journalistene om de vil ta opp slike stridigheter eller ei, og i praksis kun dem. Å skrive innlegg om sport på de vanlige debattsidene i avisene, er ikke så lett. Det må i så fall forskyve innlegg om andre samfunnsspørsmål. Det skal for øvrig være interessant å se om Rune Slagstad i boka «(Sporten)» tar opp dette.

Men har ikke Aftenposten ei side i uka der de slipper til innlegg fra andre? Jo, men jeg synes ikke den er særlig seriøs fordi opplegget er slik at den ellers ofte fornuftige journalisten Arne Hole kommenterer alle innlegg på en måte som ikke kan oppfattes som annet enn harslerende mot innsenderne.

Men altså dette med hopp. NRKs kommentator Jan-Erik Aalbu sa nylig at den nye v-stilen hadde ført til færre fall og skader enn tidligere. Kan hende det. Men altså til spyd. Er det grunn til å tro at dagens spydkastere er mye dårligere enn dem som var verdens beste på midten av 1950-tallet? For dagens spydkastere kaster jo faktisk ikke lengre. Fri-idrettens ledere har sørget for å endre spydet slik at det stadig blir vanskeligere å kaste like langt som før. Alt dette er gjort for å sørge for at spydet ikke kastes over 100 meter og opp på tribunen på andre sida. Slik er spydkastkonkurransene beholdt inne på stadion. Mens det altså hele tida gjøres noe for at spydet ikke skal kunne kastes over 100 meter, følger hoppsporten den fullstendig motsatte strategi. I hopp gjøres alt for at hopperne skal hoppe stadig lengre: V-stilen gjør at de kan flyte på luftmostanden nedover.  Skia konstrueres breie nesten som vinger. Det lages skidresser som samler opp luft så de kan flyte enda mer. Samt at hopperne blir yngre og yngre og viktigst, lettere og lettere. Helt etter idealet for skihopperne: fuglene. Følgen er at hoppbakkene stadig må utvides. Det er jo hyggelig for entreprenører, og heldigvis er lite brukte idrettsanlegg som kjempestore hoppbakker noe det viktigste norske kommuner mener de kan bruke skattepenger på. (Også av de kommunene som er styrt av partier som vil ha minst mulig skatteinntekter.) — Men mitt spørsmål er altså: Hadde det gjort noe om hoppsporten hadde fulgt det samme opplegget som spyd-arrangørene, nemlig å gjøre det stadig vanskelige å oppnå dagens beste resultater? 

Naturvernforbundet ut mot Gullaug

Naturvernforbundet i Buskerud har behandlet spørsmålet om å flytte sykehuset fra Drammen sentrum og ut til Gullaug. Naturvernerne peker på at flytting til Gullaug vil føre til økt transport som er uheldig i seg sjøl, og til økte klimautslipp. Forbundet lokalt i fylket ber Drammen kommune fortsatt sikre arealer for fornying og utbygging av sjukehuset i Drammen ved det nåværende området. Les uttalelsen.

Se ellers hjemmesida til aksjonen som arbeider for å bevare og utvide sykehuset i Drammen.

Stadig viktigere: Oppløs staten Israel!

De siste udimensjonerte og fullstendig uakseptable angrepene fra staten Israel mot befolkningen i flyktningeleiren Gaza, gjør det nødvendig å trekke inn spørsmålet om eksistensen av en stat som er tuftet på fordrivelsen av millioner av mennesker for at mennesker med kun en bestemt religion skal få bo på sitt eget nye erobrete område. Jeg forstår ikke, og det er jeg faktisk stolt over, at en urett som ble begått mot jødene i Europa av nazistene og deres samarbeidspartnere, skal ramme palestinerne. Det betyr også at jeg heller ikke forstår dem som med god grunn er opprørt og mot overgrepene mot jødene i historia, særlig den uhyrligheten som Holocaust utgjør (rundt 6 millioner jøder drept av nazistene under siste verdenskrig), samtidig kan forsvare fordrivelsen, undertrykkinga og de voldsomme militære overgrepene som skjer mot palestinerne. De kan ikke være annet enn rett og slett umoralske og må stå tilbake uten overhodet noen form for respekt og verdighet. Jeg tenker på tidligere statsminister Kjell Magne Bondevik med sitt statsstøttede «fredsinstitutt» med hovedformål å ukritisk støtte så og si alt Israel foretar seg — og aller viktigst: Støtte Israels ekspensjon og folkefordrivelse. I Bondeviks gruppe hører også  tidligere stortingspresident Jo Benkow som har uttalt at Israelkritikk bidrar til antisemittisme. De politikerne som ikke er så skånselsløse og hjerterå som Bondevik og Benkow, vrir seg unna realiteten ved å påstå at de «forstår alle parter». Deres politikk vil jeg prøve å kommentere om ikke så altfor lenge. (Hvem tenker jeg på?)

Min artikkel om det jeg mener er hovedspørsmålet  stod på trykk i Klassekampen 27. september 2006, og er siden blitt lagt inn på Palestinakomiteens hjemmeside. Den reiser det aller viktigste spørsmålet nå, nemlig spørsmålet om statens Israels eksistens. Jeg mener også å ha lest et intervju med Nils A. Butenschøn som nettopp har utgitt boka «Midtøsten. Imperiefall, statsutvikling, kriger» der han i forbindelse med bokutgivelsen skal ha uttalt at han nå tviler på realismen i tostatspolitikken Israel-Palestina, dvs han mener at Israel ikke lenger kan eksistere som en eksklusiv stat kun for dem med jødisk tro, side om side med en multikulturell palestinsk stat.