fredag 28. oktober 2016

Spøkelset for Vestens eliter: populismen



Den vestlige økonomiske, politiske og intellektuelle eliten har fått noen politiske tilbakeslag nå, i økende grad de siste fem åra. Tross omfattende bruk av militær makt i Midt-Østen og Afrika. Eliten skjerper derfor kampen mot det de ser som årsaken til disse tilbakeslaga: populismen. For populismen er den nye politiske makttrusselen, spøkelset,  som har overtatt for den nå politisk ufarlige kommunismen og sosialismen.

Derfor kommer en tysk statsviter og idehistoriker, professor ved Princeton University (USA), Jan-Werner Müller, for å utgi ei bok med tittel «Hva er populisme?». Klassekampen trykte 24. oktober i år et intervju Nikolaj Houmann Mortensen hadde med Müller i den danske avisa Information. Her mener Müller at han avkler det han hevder er populismens antiautoritære og udemokratiske trekk. Müller skal delta i en debatt om populismen på Litteraturhuset i Oslo 3. november.

«Populismen er i dag et skjellsord, som gir assosiasjoner til publikumsfrieri og popularitetsjag, lettvint- og lettbenthet, kortsiktighet og prinsippløshet. Et kjennetegn på ansvarlighet er å bli bekymret når temaet populisme blir brakt på bane. På fellesskapets og helhetenes vegne tas det umiddelbart avstand fra populisme. I Maktutredningens elitestudie er de norske samfunnstoppene blitt spurt om hvilke problemer de stod overfor. En rekke påstander skal besvares. En av dem, «det er for mye populisme og kortsiktige løsninger», får massiv støtte. At eliten er bekymret for populisme skulle ikke overraske. Ordet «populisme» er avledet av det latinske «populus», som betyr folk. En motpol til folk er elite.» Slik innleda Tor Bjørklund sin artikkel «Norsk populisme fra Ottar Brox til Carl I. Hagen» i Nytt Norsk Tidsskrift 3-4/2004 med. 

Hva er populisme?
Som så mange ismer er ikke populisme noen fast definisjon. En av dem som tidlig studerte politisk atferd, som hvem som stemte og hva, var den amerikanske sosiologen og statsviteren Seymor Martin Lipset. I boka «Det politiske mennesket» (Political Man) fra 1959 har han et kapittel om autoritære arbeidere. Store Norske leksikon på nett lar statsvitenskapsdoktoren AndersRavik Jupskås definere: «Populisme er en betegnelse på en ideologi, strategi eller kommunikasjonsform som appellerer til "folket", som motsetning til "eliten". Populisme er blitt knyttet til både venstreorienterte og høyreorienterte partier, samt sentrums- og bondepartier. Populisme som politisk fenomen har lange røtter, men populistiske partier har vokst i styrke i Europa de siste tiårene. Populismen i Europa har hatt sterkest innslag på høyresiden. I Latin-Amerika er det derimot venstresiden som har vært sterkest knyttet til populismen. I Øst-Europa er det også blitt observert sentrumpopulisme. Felles for populistpartiene er at de foreslår mekanismer for mer folkelig innflytelse, særlig økt bruk av folkeavstemninger . Se også wikipedia

Marsdal og Raknes uenige

Forlaget for denne boka,
*spartacus, begynner
baksideteksten med
«Høyrepopulismens spøkelse
går over Europa.»
Initiativtakeren til den sjølerklærte venstreorienterte «tenketanken» Manifest, Magnus Marsdal, ga i 2008 ut boka «Frp-koden.» Der Frp blei framstilt som et populistisk parti. Marsdal mente med den boka å ha løst «koden», det vil si årsaken til Frps politiske oppslutning og framgang, og dermed til hvordan den kan stanses. I Ketil Raknes´ bok «Høyrepopulismens hemmeligheter» fra 2012 kommenterer Raknes Marsdals bok. Raknes mener at Marsdal hevder at Frps framgang skyldes Arbeiderpartiets høyredreining (og det har han vel rett i?). Det fører til at Fremskrittspartiet vinner «på mangelen av et mobiliserende alternativ» og at «mange sympatiske mennesker stemmer på et usympatisk parti» siterer Raknes Marsdal på. Men som Raknes tilføyer: «At Frp-velgere kan ha gode argumenter i innvandringsspørsmålet, i skattespørsmålet og om velferdsstatens fremtid, får intet gehør

Müller kaller populister 
autoritære, voldelige og udemokratiske
Før Müller hamrer løs på populistene, sier han at «ingen blir populist av å kritisere eliten og det etablerte systemet». Det er imidlertid vanskelig å forstå av resten av intervjuet hvordan han følger opp et så fornuftig utgangspunkt. For professor Müller er ikke ute i noe analytisk forskeroppdrag. Han er som professorer flest, han ute i et politisk oppdrag som de mange elitistiske intellektuelle som opptrer som ikke-valgte politikerne.
Müller er ikke nådig mot populistene i intervjuet, og først og fremst høyrepopulistene siden venstrepopulistene i Europa er svake. Müller mener at populistene er autoritære og voldelige, også de venstreorienterte, at de er imot pluralismen og derfor imot demokratiet: «Jeg vil si at de alltid utgjør en fare for demokratiet.». «Det ene er at populistene egentlig hevder at alle mulige representanter, politikere og partier er illegitime — alle er korrupte.» Müller mener populistenes framgang er knytta til globaliseringa. «Mange populistiske partier har bygget seg opp omkring en underliggende splid om mer eller mindre kulturell og økonomiske åpenhet overfor omverdenen og minoritetene i eget land». Müller aksepterer ikke at det er en politisk uenighet mellom Trump og Clinton. Müller påstår at Trump ser på Clinton som illegitim og amoralsk.

Pluralismen — et elitedemokrati
Müller hevder at «Vi kan ikke ha demokrati uten pluralisme.»
Det må være en demokratisk rett å kunne ytre seg, organisere seg og arbeide for en politikk som ikke har oppslutning av flertallet av det folkevalgte parlamentet. Slik tenketankene driver. Det som til sammen utgjør pluralismen. Men slike rettigheter er ikke det samme som å få formell beslutningsmakt. I disse andre påvirkningskanalene, deltar bare en liten elite. Det med pluralisme er en støtte til at det kan føres politiske kamper utenom valgene. Når dette er kanalen for en elite, betyr det betyr at de mest ressurssterke kan presse gjennom sin politikk uavhengig av oppslutning i valg. Særlig når det er lang tid mellom valgene, og det ikke finnes egne folkeavstemninger om de mange sakene som de valgte politikerne føler seg fritt til å avgjøre mellom valgene, blir disse kanalene viktigere enn valgkanalen.
Ser en på hvem som deltar i disse pluralistiske kanalene, er det ikke «folk flest», vanlige folk som holder samfunnslivet i gang. Det er en elite, ofte statsfinansiert som i Norge, enten de er valgte ledere fra sine interesseorganisasjoner, ledere i aksjonskomiteer eller i den aktive selvoppnevnte eliten og i de statsstøtta mediene og på statens universiteter. De snakker som og oppfører seg som om de er valgte politikere. De har ofte de samme meningene om kriger som er «nødvendige» og «eneste mulige», utenrikspolitikken som «eneste mulige», økonomisk politikk som «eneste mulige». Sånn som nedskjæring av pensjonene. Disse har ikke tid til å vente på å få gjennomslag hos folk i valg eller i folkeavstemninger. Men presser gjennom sin politikk på autoritært og udemokratisk vis med støtte fra den ensretta eliten.
Den mest demokratiske forma er at hele folket i valg blir spurt om å si sin mening i hemmelige valg. Og etter hvert er det viktigere med flere folkeavstemninger om konkrete saker, ikke slik som nå at politikerne får blankofullmakt i fire år sammen med den pluralistiske eliten til å fatte vedtak uten folkelig støtte.

Eliten frykter folkeavstemninger
Hvorfor truer folkeavstemninger eliten? Jo, for da kan de ikke holde på med sitt skjulte spill i de innflytelsesvegene de kontrollerer. For dem er folkeavstemninger udemokratisk. Velgerne kan jo stemme «feil». Er det for mye av en gruppe mennesker, bør de få mindre å si, sier eliten. Som Venstres leder Trine Skei Grande, som mener det er feil at også de eldre skal være med å stemme i Storbritannia om fortsatt medlem i EU.  

Det er eliten som er autoritær og udemokratisk!
Lasch sin bok om elitene,
er en for lite lest bok.
Pax-bok fra 1996, utgitt i USA
i 1995,
ett år etter forfatterens død. 
Müller mener det er populistene som er autoritære. Det finnes sikkert eksempler på det. Men eliten er ikke mindre autoritær:
·       Hva skal vi da kalle dem som, etter å ha tapt folkeavstemninga om norsk medlemskap i EU, i stedet inngikk en avtale med EU som inneholder det som de tapte i folkeavstemninga?
·       Hva skal vi da kalle dem som verken vil respektere resultatet av avstemninga eller respektere Grunnlovens bestemmelser om vilkåra for suverenitetsavgivelse?
·       Og hva med en regjering og en folkevalgt forsamling som går til krig bare gjennom hastevedtak via tekstmeldinger?
·       Noe problem er det heller ikke for disse etter eget syn tolerante og antiautoritære, de krigene som USA og vestmaktene har initiert de siste åra i Afghanistan, Irak, Libya og Syria. Hvorfor er ikke det å gå til krig autoritært?
·       Hva skal vi kalle de «kritiske» journalistene som støtter alt dette?


Eliten bygger 
et autoritært udemokratisk verdensregime
Et klart eksempel på elitens autoritære holdning, er opprettelsen av EU og utviklinga av dens politikk høyt over hodene på folk. EU er en udemokratisk oppretta og føydalt fungerende organisasjon. Suksessen følges opp med avtaler i andre verdensdeler og dels i samsvar med EU, så som avtaleregimene TISA, TTP og CERA.
Internasjonalt bygger denne eliten opp lovverk og rettssystemer der de lar sine egne støttespillere utarbeide lover og domstoler. Under dekke av i og for seg gode formål som menneskerettigheter og støtte til politiske flyktninger. Disse lovene og domstolene bruker verdenseliten til å blande seg inn i andre stater, straffe dem økonomisk og gå til krig mot dem hvis de ikke gjør som dette internasjonale autoritære regimet av sjøloppnevnte verdensfrelsere vil. I deres verden finnes det ikke stater som de mener de ikke kan styre over, som om de praktiserer det opplyste verdensenevelde.

Respekterer eliten andre?
Populistene respekterer ikke andre, sier Müller.
  • ·   Respekterer eliten sivilbefolkninga gjennom sine bomber?
  • ·   Alle politikerne i den svenske Riksdagen nekta å stå i kaffekø i Riksdagens kantine hvis det stod noen fra Sverigedemokratene i den køen. Hvordan kan det overveldende flertallet i Sveriges folkevalgte forsamling, og Müller, hevde at det er å respektere andre?
  • ·   Hvem er det som har karakterisert sine motstandere som kun å være «fremmedfiendtlige» hvis de er mot å oppheve statsgrensene og ønsker mindre og en mer kontrollert innvandring?
  • ·   Sjukeliggjøringa av kritikerne av religionen islam, ved å karakterisere dem som «islamofobe», hvorfor er det tolerant og demokratisk? Den slags politisk diagnostisering blei særlig brukt i Stalins Sovjet for å begrunne fengslinger og dødsstraff. Men det er altså i dag en høyst respektabel betegnelse for professorer og doktorer og ledende journalister å komme med i dag. I hele det intellektuelle Europa, de som kontrollører det offentlige ordskiftet.
  • ·   Er det en tolerant, ikke-autoritær og demokratisk oppførsel slik de betegner sine politiske motstandere «populistene»? Nei.


EU-motstand sidestilles med nazisme
På 1990-tallet satt jeg i styret i den europeiske sykkelorganisasjonen. Der blei særlig tyskerne helt likbleike i trynet over at noen av oss nordmenna kunne være imot norsk medlemskap i EU. Å være imot medlemskap i EU så de på som noe nær nazisme. Annen begrunnelse var for dem umulig. Det er dette miljøet Müller kommer fra og som er hans horisont, eller kontekst, for å bruke antipopulistenes eget begrep. Det synet deler Müller & co ikke bare med det norske overvåkingspolitiets tidligere Ap-vennlige sjef Asbjørn Bryhn som på 1960-tallet mente at alle motstandere av norsk EU-medlemskap var potensielle landssvikere som måtte overvåkes. Hele denne vestlige eliten som Müller er en del av, nyter en selvtilfreds og hånlig foraktende nedlatende holdning til alle som ikke deler det de ser på som et kunnskapsrikt og tolerant syn; «den eneste mulige og akseptable politikk».

Eliten er bekymra, men verst for andre
Brexit, og den økende motstanden mot deres åpenbart feilslåtte politikk på alle områder i økende grad i flere stater i Europa og oppslutninga om Trump i USA, er tegn på at de er på vikende front. De innser det sjøl. Etter lenge å ha nytt selvtilfredshetens rus. Dessverre er det bare fra høyre motstanden mot deres ekstreme politikk målbæres nå, rett og slett fordi det europeiske venstre slutter opp om og er blitt en viktig del av den vestlige internasjonale elitens grunnleggende politikk. Til dels som ideologiske førere med utvikling av språkpropaganda som «fremmedfiendtlig» og «islamofobi», og fravær av å mobilisere mot Vestens imperialistiske kriger.
Eliten heier nå fram den som de tror skal redde dem fra populismen, Hillary Clinton. Det er en verdig elitistisk fører; en autoritær kriger. Det dystre spørsmålet er bare om vi greier å nedkjempe dem, og få dem fjerna fra sine maktposisjoner før de klarer å sette i gang en voldsom internasjonal krig.


lørdag 15. oktober 2016

Grønt skifte, bare snakk


En noe forkorta utgave av dette innlegget står på trykk i Klassekampen 17. oktober 2016:

Det har vært mye diskusjon om bensinavgifter etter at regjeringa la fram forslaget til statsbudsjett for 2017. Men ikke om det viktigste: om økt bilbruk og bilbrukens miljø- og samfunnsbelastninger. Den påståtte uenigheten som særlig Venstre prøver å markedsføre seg med skjuler den samstemmige politiske enigheten med Frp om å tilrettelegge for bilbruk til og i byene.

Opplysningsrådet for Veitrakken AS opplyser: «I 2015 ble det registrert 150 686 nye personbiler i Norge. Vi må helt tilbake til 1985 og 1986 for å finne to år med flere førstegangsregistrerte nye personbiler.» Hvert år siden 2012 har bilparken økt med rundt 2,5 % årlig. Naturvernforbundet skriver i en uttalelse fra juli i år: «Til tross for rekordsalg av elbiler økte vegtrafikkens klimagassutslipp med 0,8 % i 2015. Det skyldtes trafikkveksten som var på 1,2 %… »

Kampen for elbilen har fungert som en brekkstang for økt bilbruk i Norge, noe mange av elbilens forkjempere også har hatt som formål. Sjøl med elbil blir ikke bilbruken mer miljøvennlig: Elbilen hjelper ikke på klimagassutslipp, bare på luftforurensning der den brukes. Elbilen har de samme ulempene som hvilken som helst annen bil: den krever at store arealer legges under asfalt for å gi plass til at én person skal frakte seg i en fem meter lang bil som veier mer enn ett tonn (Tesla: to), og med stor avstand til bilen foran og bak. Alle biler krever bruk av masse energi, olje og vann for å produseres. Den ruster altfor fort opp, og elbilen sprer like mye asfaltstøv og står som andre biler i vegen for alle andre trafikanter. Ikke minst bidrar all bilbruken til forslumming langs hovedvegene (der partilederne ikke bor), og gjør bo- og livstrivselen for de fattigste enda dårligere.

Diskusjonen for og imot statsbudsjettets miljøpolitiske samferdselstiltak og «grønt skifte» handler ikke om slike omfattende miljøbelastninger. Heller ikke at staten i 1999 begynte å belønne folk som kjører bil til jobben med redusert skatt, noe som i virkeligheten er å betale bilbrukerne for å kjøre bil inn til jobben i byene. Ofte til gratis parkering på jobben. Det er de mest velstående bilbrukerne fra byenes utkanter som tjener mest på det skattefradraget. I tillegg har den samme sosialgruppa de siste åra blitt tilbudt ekstra billige elbiler for å kunne kjøre inn i byene i kollektivfelt — uten bompenger. 

Grønn skattekommisjon og Naturvernforbundet krever at en ikke lenger skal få statlig belønning, skattefradrag, for å kjøre bil til jobben. Politikere som ikke opphever skattefradraget for å kjøre bil til jobb inn til og i byene, er ikke troverdige forkjempere for et grønt skifte.




tirsdag 11. oktober 2016

Aleppo: Stans frigjøringa, innbyggerne lider!



På to uker er mer enn 70 000 mennesker drept i kampen om Aleppo, hvorav mer enn 50 000 soldater fra begge sider. I flere uker har fire flyarméer teppebomba byen, med 249 kanoner pr kilometer av i alt 
41 600 kanoner/tunge bombekastere og med 6 250 stridsvogner. Nesten to millioner granater er kasta inn i byen på to uker. 12 000 mennesker er stappa inn på et bomberom på 3600 kvadratmeter. Da er det fullt ut forståelig at Jan Egeland, Sven Mollekleiv og Børge Brende i spissen for en samstemmig gruppe av norske og vestlige stats- og opinionsledere roper i et indignert kor: Stans angrepene på Aleppo!

Det er bare det at jeg bevisst har skrivi noe helt feil i avsnittet over. Egeland og Mollekleiv har protestert, og de vestlige lederne, rett nok. Men alle talla om drepte, sårede og våpenbruk gjengitt i det forrige avsnittet, stammer i stedet fra kampen om å erobre Berlin i april og i mai 1945 for endelig å knuse det nazistiske regimet som satte i gang en krig som kosta 52 000 000 mennesker livet. Lidelsene i Berlin i de ukene var langt verre enn de er i Aleppo i de siste ukene. Ingen vestlige ledere ropte i det sjette året av verdenskrigen om stans av angrepene på Berlin. Bortsett fra én: Adolf Hitler.

Syria var inntil 2011 et land hvor mer enn 17 millioner mennesker levde et fredelig og forutsigbart liv. I dag, fem år etter, er nær 300 000 drept og «halve befolkningen er drevet på flukt. 6,6 millioner er ifølge FN internflyktninger og 4,6 millioner har flyktet til andre land». Statskanalen NRK er veldig ivrig på å kalle krigen om å dele opp Syria for en borgerkrig, og ikke en krig for utenlandske staters interesser for å oppløse Syria. For å unngå å provosere regjeringa, Stortinget og de øvrige journalistene? Røde Kors opplyser på hjemmesida si: «Tre av fire syrere lever i dag i fattigdom. Seks millioner av disse er barn. Krigshandlingene har redusert matproduksjonen med 60 prosent samtidig som arbeidsledigheten har passert 50 prosent. 70 prosent har ikke tilgang på rent vann.»  Så syrerne lider virkelig hardt av å ha blitt en slagmark etter et utenlandsk støtta militæropprør, der også Norge er en aktiv krigsdeltaker.

Jeg skal ikke utelukke at Jan Egeland, Sven Mollekleiv og deres politiske kampfeller er opptatt av å hindre død og lidelser, og at det er derfor de ber om at det folkerettslig eneste legale regimet i Syria gir opp kampen om å ta tilbake kontrollen over landet sitt. De ville derfor sikkert også, om de i april 1940 hadde hatt samme posisjon, ha råda regjeringa til å kapitulere for tyskerne for å hindre tap av norske menneskeliv. Og krevd kongens avgang om han sa seg enig med regjeringa. For først og fremst er Egeland, Mollekleiv & Co en politisk svært viktig del av den vestlige erobringskrigføringa i Afghanistan, Irak, Libya og Syria. De oppfører seg som om deres oppgave er å kjempe for vestlige interesser med politiske virkemidler i stedet for militære. De ivrer for internasjonale avtaler, men bare dem som de mener vestlige stater er tjent med. Egeland/Mollekleiv-kompaniet sier at de er mot menneskelidelsene som krigene fører med seg, men de protesterer aldri mot å starte krigene. Og de krever aldri krigsstifterne straffa for kriger som i Afghanistan, Irak, Libya, Syria — hvis de er vestlige. Som deres internasjonale vestlige venner og politiske bestevenner i Norge, de som betaler dem, som krigshisserne Stoltenberg, Støre, Solberg, Jensen og Brende med altfor mange flere. Norge er jo også en av mange deltakere i krigføringa i Syria, både militært, politisk og økonomisk. Og Norge vil hindre at staten Syria får tilgang på ordinære frie varer på verdensmarkedet med sanksjoner, uten at humanitærkompaniet protesterer. Men vi bomber foreløpig ikke i Syria, slik den danske regjeringa gjør.

På grunn av den vestlige og norskstøtta krigføringa er Egeland/Mollekleiv-kompaniet mest opptatt av at det eneste internasjonalt aksepterte styret i Syria ikke gjenerobrer kontrollen over Aleppo. Jeg kan dessverre ikke tro på deres sjølerklærte humanitære sinnelag, gitt deres aktive og ensidige politiske engasjement for vestlige erobringsinteresser. For de ville vel ikke krevd stans i krigshandlingene for å erobre Berlin i april 1945, et angrep som kosta 70 000 mennesker livet bare på to uker? Skjønt utenkelig er det ikke, for Churchill ønska å stanse Sovjet, for å la USA erobre Berlin i stedet.

Bilde: Ullsteinbild/Novosti, Berlin. Forsidefoto på Antony Beevors bok «Berlin – Nederlaget 1945».

Andre innspill om angrepet på Syria: