Med Skiforbundet mot velferdsstaten

Dette innlegget står på trykk i Klassekampen i dag, undertegnet «motvillig lisensbetaler», og med etter min mening en litt misvisende tittel, «Dyr skitur». Dette har lite med «skitur» å gjøre:

For å delta i et turrenn på ski må en i tillegg til startkontingent til arrangøren betale en skilisens til Norges Skiforbund. Mange har sett på lisensen som turrenndeltakernes tvungne og akseptable bidrag til finansiering av skiforbundets mange gode aktiviteter. Men en slik støtte er lisensen ikke. Rådgiver i Skiforbundet, Truls Jahnsen, har overfor meg i en epost skrivi at lisensen er en forsikringsordning de er påtvunget av det internasjonale skiforbundet, FIS, å kreve inn. Og også enstemmig vedtatt på siste skiting. Skiforbundet «verken kan eller vil» i følge Jahnsen foreslå eller endre FIS sitt forsikringskrav. Et litt merkelig FIS-pålegg, for Vasaloppsekretariatet opplyser at skiforbundet i Sverige for flere år sia sløyfa sin skilisens/forsikring. Hvorfor godtar FIS andre regler for det svenske skiforbundet, og for nordmenn i svenske renn?

I Norge har vi både folketrygd og gratis sjukehusbehandling. En renndeltaker som blir skada blir derfor henta helt gratis, om nødvendig i helikopter, for eventuell akuttbehandling på enten nærmeste sjukehus eller til et spesialistsjukehus i en annen landsdel. Som en hvilken som helst annen norsk borger, eller utlending, i Norge. Når som helst hvor som helst i Norge. Både deltakerne og andre kan få både sjukepenger med full lønn i inntil 12 måneder og eventuelt varig uførepensjon. Hvis arrangøren har opptrådt uaktsomhet og er årsak til deltakerens skade, kan arrangøren dømmes til å betale erstatning. Verken vanlige mosjonister eller «elitemosjonister» trenger tvangsforsikring ut over folketrygden, og de doble rettighetene lisensen gir er de fleste sikkert ikke en gang kjent med. Landslagsløperne har jo eget helseapparat.

Skiforbundets Jahnsen forsvarer ordninga med at idrettsskader utgjør en «betydelig belastning på det offentlige helsevesen» og at «I et større perspektiv mener vi at det offentlige helsevesen skal kunne behandle alvorlig sykdom og skader som normalt ikke oppstår i idretten». Men det offentlige helsevesenet i en velferdsstat behandler ikke skader etter årsak eller skyld. Også skadde fyllekjørere får hjelp. Skiforbundet argumenterer for å bygge opp et alternativt privat helsevesen med idrettsskader som argument.

Forsikringsbransjen er en del av den finansbransjen som har skapt den internasjonale økonomiske krisa, og kjemper politisk aktivt mot offentlige trygdeordninger og mot offentlig gratis helsevesen, som i USA. Det internasjonale skiforbundet FIS underlegger seg forsikringsbransjen og gir Norges Skiforbund et særpålegg. Skiforbundet lar seg villig bruke av det internasjonale høyres politiske krav: Privatiser velferdsstaten! Og de mener: Skrinlegg den!

Med å begrunne lisensen med at folketrygden ikke dekker skader for titusener av vanlige idrettsutøvere, undergraver Norges Skiforbund folketrygden og velferdsstaten. Samtidig som folketrygden dekker mange av forsikringsselskapets utgifter. Er det da riktig av stat og kommune å støtte forbundet med offentlige bidrag og tippemidler?

Fotballstreiken: Den organiserte idretten under press — og på tilbakegang

Fotballstreiken har vakt diskusjon. Det har vært litt engasjert diskusjon om streiken fra eliteseriens fotballspillere har vært riktig å gjennomføre, og om kravet om egne sponsoravtaler for fotballsko har vært reist og om det i så fall har vært riktig. Men kravet om egne sponsoravtaler for de beste utøverne er ikke satt i sammenheng med øvrige idrettslige konflikter, som særforbundenes kamp mot idrettskretsene på idrettstinget nylig, og enkelte toppidrettsutøveres skatteflukt. Og dermed om hvor riktig og viktig det er for å opprette en solidarisk idrettsbevegelse som tar litt tilbake for å ha gjort eliteutøverne mulig, og omfordeler til andre mindre økonomisk sterke i idretten og i klubbene.

Det er få om noen som har protestert på kravet fra NISO om at profesjonelle utøvere skal ha rettslig beskyttelse mot usaklig oppsigelse. Men det er reist tvil om det var riktig å gå til streik, og om sjansene til å lykkes har vært vurdert godt nok, og om hvor sterk aksept og tilslutning streiken kan tenkes å få blant folk flest og i media.

Jeg kan huske en diskusjon i kantina på samfunnsvitenskapelig fakultet på universitetet på Blindern på 1960-tallet. Det var streik blant SAS-flygerne, noe som ikke var populært blant mange, fordi flygerne jo tjente langt mer enn arbeidere flest. For SUF var det imidlertid viktig å markere støtte til flygerne, for ellers ville penga bare gå i lomma på aksjonærene i SAS, hevdet SUF. Dette var medstudent Arne Strand, seinere statssekretær for Gro Harlem Brundtland og også nå redaktør i Dagsavisen, rasende forbanna på. «Dette er ikke en streik det er mulig for arbeidsfolk å forstå, og helt feil å gå ut og støtte», mener jeg å huske at han sa. Og jeg må nok si i ettertid at Strand denne gangen hadde et godt poeng. Logisk sett var det utvilsomt riktig at om ikke SAS-flygerne fikk de penga, så gikk de i kassa til SAS. Men er alt som er riktig nødvendig å si med full tyngde alltid?

Jeg har merka meg at det er skrivi blant mine fjesbokvenner at argumentene mot fotballstreiken er til en forveksling lik de argumentene som kommer mot enhver streik. Det er de vel ikke, de holder seg helt konkret til fotballspillernes situasjon. Fravær av konkret vurdering av en situasjon, er ingen garanti for en riktig vurdering av situasjonen.

Diskusjonen har særlig stått om fotballspillerne har krevd retten til egne sponsoravtaler for egne støvler og keeperhansker. Streiketilhengerne på fjesboka har benekta at det har vært tilfelle. Jeg kan ikke forstå annet enn at det strider mot sannsynligheten. Jeg har lest om at det har vært argumentert av fotballspillerne om at kunstgressbaner gir mer skader enn vanlige gressbaner. Jeg kan ikke forstå at det har vært hyppig nevnt i mediene at et bestemt merke fotballsko har påført spillerne skader, eller hindra dem i å skåre mål. Og at trener og klubb ikke har vært interessert i å skaffe spillerne sko som ikke skader spillerne, det har formodningen mot seg, som juristene sier. De som avviser at egne sponsoravtaler har vært noe viktig, blir fullstendig tilbakevist av NISO sjøl, ved pressesjef Thomas Kristensen, som 22.05 sa til vg.no «- Punktet vi la fra oss var kravet om personlig reklameavtaler, forteller Kristensen.»

SAS-flygerne vil jeg anta kjempa for sin felles lønn. Det var ingen enkeltflygere som kunne tjene på ekstra tillegg fordi de var ekstra populære eller hadde en markedsverdi de kunne selge framfor andre flygere. Når en aktiv Rødt-politiker begynte fjesbokdebatten blant mine venner ved å spørre/påstå, «Er det virkelig sånn at de beste av de beste, og best betalte eliteseriespillerne forlanger individuelle utstyrsavtaler (med ekstra betaling); sko, susp, etc?? Eller har æ misforstått? I så fall er dette tariffkrav det lukter dårlig av.. sånn skulle vi gjort det i byggfaga også.. individuelle lønnsavtaler. Dette er jo Frps fagligpolitikk, fremført av et LO-forbund.» Pressesjefen i NISO bekrefter jo at han hadde rett.

Kravet om at fotballspillere skal få inngå egne sponsoravtaler på tvers av klubben sin, er verken enestående eller tilfeldig. I vinter var det Petter Northug som kjempa fram en egen sponsoravtale med Red Bull på tvers av Skiforbundets felles avtale med sponsorer. Slalåmkjører Lund hadde alt fått en slik avtale med Red Bull som Northug-familien ville ha, derfor var det lettere for dem å presse Norges Skiforbund og få gjennom sin vilje. Langrennsløperne og slalåmkjørerne, som jo er individuelle utøvere, har i stor grad retten til egne sponsoravtaler for utstyr. Men det er vanskelig å si at det er skia, Madshus eller Fischer, som i dag skiller en vinner fra de andre. Skivalget blir bestemt av hvor mye de enkelte får betalt.

Det er enkeltindividet opp mot fellesskapet, det er de beste i øyeblikket opp mot de som ikke er de beste i dag. Å suge ut alt det de kan, uten tanke for annet. Det er ikke overraskende, men naturlig markedsøkonomi. Og selvfølgelig sentralt i idretten, som har store inntekter som det er naturlig å kives om.

Jeg har også merka meg at kjente idrettsutøvere i Norge, som har tjent store penger på idretten sin, bor og skatter til skatteparadiset Monaco. Og har egne sponsoravtaler. Minst én av dem betalte ikke skatt forrige skatteår til sin norske bostedskommune. Men så vidt jeg forstår tar de alle med glede imot hjelp fra den norske Olympiatoppen.

Kampen i Idrettsforbundet mellom idrettskretsene og særforbunda, er en kamp i samme gata som kampen for private sponsoravtaler. Skal det finnes en organisasjon som legger til rette for idrett for barn og ungdom slik at eliteutøvere skal utvikles? Skal det drives ungdomsidrett, og de mindre gode utvikles, må det overføres penger fra de flinkeste til de mindre flinke. Om utstyrsavtalen blir brukt slik fotballklubbene påstår, er jo ikke sikkert. Men jeg kan ikke forstå at det blir mer penger til andre fotballspillere og idrettsutøvere hvis fotballspillerne får egne sponsoravtaler. Men jeg tror nok det er slik det går.

Jeg må personlig si at jeg tviler på nytten av eliten, jeg ser heller for meg mennesker som driver aktiv trening 5-10 timer i uka hele livet som et ideal — en sunn sjel i et sunt legeme. Trening er viktigere etter at du har fylt 20 enn før.

Det strider også mot markedsøkonomien at medlemsdemokratiet i idrettsbevegelsen skal bestemme retning og fordeling av økonomien internt i idretten. I fotball og ski er det de økonomiske interessene som styrer. I idretten er det jo også et selvoppnevnt gammelt aristokrati, CIO, Den internasjonale olympiske komite, som overstyrer det som måtte være av idrettsorganisasjonenes vedtak.

Idretten er ikke for alle, men bare for dem som kan bli eliteidrettsutøvere. Er det uaktuelt, er utøverne uinteressante for idrettsorganisasjonen i dag. Det er denne manglende interessen for ikke-eliten som har skapt markedet for alle treningsstudioene.

Behold ni fjellvettregler! Juster heller regel nr 3 for å omtale skredfaren!

Den Norske Turistforening er den eneste organisasjonen jeg har vært sammenhengende medlem av fra 1963, sannsynligvis faktisk fra 1962, og som jeg alt har betalt for resten av min levetid. Jeg støtter arbeidet deres og gleder meg over å bruke tilbudet til foreningen. Og er glad for at jeg har fått mulighet til å være turleder i dens regi noen ganger.

Nå har generalsekretæren konstatert at det med skredfaren er blitt viktig å ta hensyn til, rett og slett fordi det nå er flere som opptrer i fjellet i utforkjøringer der skred kan bli utløst. Det har hun åpenbart rett i. Derfor går DNT nå ut og foreslår en tiende fjellvettregel som omhandler skredfaren. Det er jeg helt uenig i. Faktisk er jeg denne gang helt enig med Røde Kors Hjelpekorps i denne saka.

Det har fungert veldig fint med de innarbeida ni fjellvettreglene, med et antall som er blitt et begrep. Det kan også, og bør, assosieres til det med kattas ni liv. Jan Bålsrud overlevde vel også for han hadde «ni liv», og derfor het boka og filmen om han Ni liv? Det er i denne sammenheng svært relevant! At fjellvettregelene skal ha like mange regler/anbefalinger/påbud som den kristne grunnloven, de ti bud, synes jeg er en dårlig ide. Ikke fordi jeg er ateist, men fordi vi i fjellsammenheng ikke trenger å plagiere en vestlig tros opplegg som for øvrig heller ikke er den eneste troen blant nordmenn lenger. Det finnes nok av muligheter til beholde antallet fjellvettregler, og samtidig få fram det med skredfaren.

Fjellvettregel nr 3 lyder nå: Vis respekt for været og værmeldingene. Jeg har alt overfor DNTs infosjef foreslått at denne gis tillegget Vurder skredfaren. Eller det kan stå: Undersøk skredfaren.

Dessuten, hvis en først er på endrings-«hakket», så er det to nye hjelpemidler som har kommet til. GPS tåler ofte dårlig vær, og har ingen andre problemer enn at batteriene kan gå tomme. Jeg foreslår at GPS ikke omtales direkte i regel-teksten. Derimot at mobiltelefonen, som byfolk i dag bruker til sms, snakke med og bruker gps-funksjonen til, faktisk ikke funker mange steder i fjellet. Fordi det ikke er dekning. Det er ikke noe alle tenker på alltid, særlig yngre, sånn at det bør nevnes. I kart- og kompass-punktet.

Da blir mitt forslag til reviderte fjellvettregler som sikrer også menneskene ni liv i fjellet, følgende, der mine endringsforslag er med kursiv:

Fjellvettregel nr. 1: Legg ikke ut på langtur uten trening.

Fjellvettregel nr. 2: Meld fra hvor du går.

Fjellvettregel nr. 3: Vis respekt for været og værmeldingene. Undersøk skredfaren.

Fjellvettregel nr. 4: Vær rustet mot uvær og kulde, selv på korte turer.

Fjellvettregel nr. 5: Lytt til erfarne fjellfolk.

Fjellvettregel nr. 6: Bruk kart og kompass. Stol ikke på mobiltelefonen, det er ikke mobildekning over alt.

Fjellvettregel nr. 7: Gå ikke aleine i fjellet.

Fjellvettregel nr. 8: Vend i tide, det er ingen skam å snu.

Fjellvettregel nr. 9: Spar på kreftene og grav deg inn i snøen om nødvendig.

Birken – ulike konkurranseforhold satt i system

En mulig vinner i klasse M 55-59 i Birkebeinerrennet, Oddvar Nygaard, sa til Dagens Næringsliv i går at han helst han ville ha tilbake ordninga med at klassene starta sammen, det vil si at alle i samme konkurranseklasse starta likt. Rennet er organisert slik som de fleste lange renn i Norge, med resultatlister og premiering i 5-årsklasser.

I Birken er det mellom deltakerne mange slags konkurranser. Deltakerne konkurrerer med seg sjøl for å komme over på en akseptabel tid, eventuelt bare å fullføre, forbedre tidligere tid eller slå kjente. Men for mange er det nok viktig å prøve å klare å oppfylle vilkåret for Birkebeinermerket: Det vil si å klare å gå inntil 25 % dårligere i tid enn gjennomsnittstida til de fem beste i sin klasse. Det vil si er gjennomsnittet til de fem beste 3 timer og 12 minutter, er merkekravet (også kalt maksimaltida) 4 timer blank (på sekundet! Ett sekund for seint er ett sekund for seint).

Før gikk starten klassevis, med de yngste til slutt. Mange av de yngste fikk dårligere forhold seinere på dagen, både med tanke på føre og spor. Og svært mange å gå forbi. Kanskje blei en redd for rekrutteringa? Vegard Ulvang blei engasjert for å løse problemet, og det blei bestemt at det skulle innføres puljestart der deltakerne blei delt i puljer etter forventa sluttid.

Men klassevis konkurranse og merkekrav klassevis blei opprettholdt. For de som går for merketida: De «fem beste», i virkeligheten de rundt 20 som ligger an til å bli de fem beste i sin klasse, kommer da i en annen pulje enn dem som ligger an til å komme inntil 25 % dårligere i tid. Og i en pulje med høyst sannsynlig dårligere forhold både med tanke på spor og temperatur (ofte varmere). Merkekravet blir da vesentlig vanskeligere å oppnå. En jeg kjenner, hadde med den gamle startordninga ofte en sjanse på merket. Han kunne gå både 5 minutter under kravet eller 10 bak. Men han hadde hvert år en sjanse. Med den nye startordninga blir forholda mellom ham og de fem beste så ulikt og dermed så stort at han ikke lenger har sjanse til å greie merket. Og han representerer det som er typisk nå. Færre merketakere.

Rune Bergsodden, daglig leder i Birkebeinerrennet AS, bekrefter dette når han uttalte følgende til avisa Gudbrandsdalen/Dagningen 13.01.09: «Etter at vi gikk over til seedet puljestart, har merkeprosenten gått betraktelig ned. Det har aldri vært meningen å gjøre det vanskeligere å ta merke, men det har altså blitt en realitet. Tidligere lå merkeprosenten på cirka 30. Nå er den nede i 20. I en dameklasse var det faktisk bare sju prosent som klarte merket sist vinter. Det er ingen tvil om at vi har mange reaksjoner på at det nå nærmest er «umulig» å ta merket, for dem som starter senere på dagen», sa altså den daglige lederen av Birkebeinerrennet i 2009.

Tiltaket var å flytte noen til eliteklassen. Men hjalp det på merkeprosenten? Ikke for min kjente, og heller ikke for meg.

Det argumenteres med at deltakerne nå starter i rekkefølge etter hvor gode de er. Men det er jo ikke poenget, poenget er forskjellen på starttid på «de fem beste» og de som kjemper om å gå bare 25 % dårligere enn dem.

Dagens ordning er ulike konkurranseforhold satt i system. Det er ikke bare urettferdig, det strider jo også mot idrettens grunnleggende ide om «fair play». Dette burde ikke godtas av Idrettsforbundet. Alternativet er å gå tilbake til ordninga med klassevis start, gjerne med ulik startrekkefølge fra år til år. Slik at ett år starta de yngste først osv, neste år omvendt. Eller at merketida regnes ut på en annen måte, som i Vasaloppet der merkekravet er vinnertida + 50 %. Da kreves det felles startid, noe som lar seg gjøre med så mange som 15 000 startende.

Men noen har like konkurranseforhold fortsatt: kvinner som er 60 år og eldre og menn som er 65 år og eldre. Så med tid og stunder vil alle oppnå like konkurranseforhold med dem som setter merketida…

Skilisens: Med Skiforbundet mot velferdsstaten

Å gå turrenn på ski er igjen blitt svært populært. For å delta i et turrenn må en betale startkontingent til arrangøren. Men i tillegg er deltakerne tvunget til å betale en skilisens, enten engangslisens eller sesonglisens hvis en skal gå mer enn to renn. Mange har sett lisensen som idrettsutøvernes tvungne bidrag til finansiering av skiforbundets mange aktiviteter, og særlig eliteutøverne. Men i hvilken grad «mosjonister», særlig eldre, skal bidra til å betale elite, administrasjon og unge utøvere, er en diskusjon som ikke har noe med lisensen å gjøre. Skiforbundets generalsekretær, Truls Jahnsen, har overfor meg sagt at lisensen er en forsikringsordning de er påtvunget av det internasjonale skiforbundet, FIS, å kreve inn. Og derfor enstemmig vedtatt på siste skiting. Det er bare det at i Norge har vi både folketrygd og gratis sjukehusbehandling. En renndeltaker som blir skadet i et renn blir derfor hentet helt gratis, om nødvendig i helikopter, for eventuell akuttbehandling på enten nærmeste sjukehus eller til et spesialistsjukehus. Blir deltakeren sjukmeldt etterpå, får hun, hvis hun er arbeidstaker, full lønn i inntil 12 måneder. Varig uførepensjon kan også være en mulighet. Hvis arrangøren har opptrådt uaktsomhet og er årsak til deltakernes skade, har vi et lovverk som gjør det mulig å få dømt arrangøren til å betale erstatning. Jeg ser derfor ingen grunn til å trygde (forsikre) meg ut over den dekninga jeg har krav på fra de offentlige skattefinansierte velferdsordningene. Men jeg er altså tvunget til denne dobbeltforsikringa for å kunne delta i turrenn. At jeg får en årlig ekstrautgift på 240 kroner i året, er imidlertid lite å klage over. Det er den politiske sida ved dette som er viktig.

Forsikringsbransjen er en del av den finansbransjen som var årsak til den siste finanskrisa, og en bransje som nasjonalt og internasjonalt kjemper en aggressiv kamp mot offentlige trygdeordninger og offentlig gratis helsevesen. Med god hjelp av for mange særdeles ukritiske økonomiske journalister. Forsikringsselskapenes og de private sykehusenes kamp i USA mot Obamas helsereform er en del av denne kampen. Det internasjonale skiforbundet FIS lar seg bruke av forsikringsbransjen i denne kampen, og tvinger Norges Skiforbund til å opptre som om offentlige trygde- og helseordninger ikke dekker behovet for tusener av norske deltakere i skikonkurranser. Dermed står Norges Skiforbund midt i den politiske kampen i Norge som en aktiv aktør på ytre høyres politiske premisser. Ikke bare håver Skiforbundets forsikringsselskap inn millioner i lisenser; det har i praksis ikke utgifter da det offentlige gjennom skatteinntektene dekker de skadene premien (lisensen) er ment å dekke.

Skiforbundet har — forhåpentligvis ubevisst, men likevel klart — valgt side i den politiske kampen om velferdsstaten. Da er det kanskje heller ikke riktig av stat og kommune å støtte noen del av forbundet med offentlige bidrag, og tippemidler?

Dette innlegget blei sendt til Dagsavisen og så til Klassekampen, men ingen av dem ville trykke det.

Nasjonsbygging: Ski som skaperen av norsk identitet og nasjonalt lim — det kan da ikke stemme?

Det er fastslått, særlig gjennom boka «Den evige sne» av Tor Bomann-Larsen, Cappelen 1993, at det er ski som har samla Norge til en nasjon. Men det kan da ikke stemme? Andre nasjoner er jo også samla, både med og uten ski. Hva er særegent for Norge i forhold til andre land? Sverige hadde også mye skisport (som Finland). Var det Gustav Eriksson Vasa fordi han brukte ski på flukt fra Mora til Sälen i 1521, og som blei henta i Sälen og nærmest i trumf ført tilbake til Mora — på ski — og Stockholm i 1523 som samla Sverige under seg? Hva har bygd nasjonsfølelsen i Danmark, og hva i Tyskland, Storbritannia eller i Nederland? Belgia, ikke akkurat kjent som en vellykka statsdannelse, har bidratt med kulturell kapital til arkitekten som vant konkurransen om den siste Holmenkollbakken: «den danskboende, belgisk-franske prisbelønte arkitekten Julien De Smedt (32) og diplomingeniør Florian Kosche, Oslo.»

Bomann-Larsens tanker er gjort til de eneste gjeldende, hvertfall i norsk medial offentlighet. På omslaget til boka står det: «Skiene er det nasjonale vidundervåpen som gjenreiste den tapte illusjon om vikingstormakten Norge. … Han påviser hvordan nettopp skiene ble bærebjelker i vårt nasjonale byggverk». Som i NRKs program om Holmenkollbakken sendt søndag 20. februar 2011 der Bomann-Larsen uttalte: «I det øyeblikk vi slipper Kollen, slipper vi ideen om oss selv». Og det bare på grunnlag av det Bomann-Larsen skriver i etterordet i boka fra 1993: «Som leseren vil forstå, er denne boken først og sist uttrykk for en personlig historieoppfatning. Alle analyser og konklusjoner står utelukkende for forfatterens regning.» Denne faglærte tegneren legger altså premissene for all historie og samfunnskunnskap om Norges utvikling som nasjon, og dermed generelt også for andre land? Hvordan klarer han å tilsidesette alle andre samfunnsviteres forklaringer på nasjonsutvikling — uimotsagt? Det er grunn til å spørre: Hvilke andre forklaringer tilbakeviser han på hvilket grunnlag?

Et interessant poeng er at Bomann-Larsen, tross sine manglende formelle historiefaglige kunnskaper, blant den store mengden av norske faghistorikere, er valgt ut av kongefamilien for å skrive kongefamiliens historie. Nå er det slik at mye kan tilegnes uten formelle universitetseksamener, og vel så bra, men litt rart er det likevel at ingen norsk historiker blei finni verdig å skrive kongefamiliens historie. Jeg har en mistanke om at kong Olavs nære venn, tidligere stortingspresident Jo Benkow, har spilt en rolle. Benkow var blant dem som lanserte og fikk aksept for å bruke «historiker» som et skjellsord i ledende politiske kretser i Norge for rundt tjue år sia.

I boka «Den evige sne» er det ingen diskusjon om andre forklaringsmodeller på at Norge blei utvikla til én nasjon, og om vi er det. Andre forklaringer er ikke nevnt. Det er bare denne ene rette. Og han har i det offentlige rom fått oppslutning, også med en rekke av de seinere bøkene om dette emnet. I Ronald Huntfords bok «To planker og en lidenskap, Skiløpingens historie», Aschehoug 2006, trekkes også ski fram som nasjonsbyggende. Huntford viser til den norske professoren i retorikk, Gerhard Schøning, som i sitt historieverk fra 1771, Norges Riiges Historie, «…trolig første skritt i verden i retning av å bruke sport i byggingen av nasjonal identitet.» (side 64). Men heller ikke Huntford, etter det jeg kan se, drøfter skienes og skiidrettens avgjørende betydning som nasjonsbygging opp mot andre forklaringer og faktorer.

Gry Anita Hemsing skriver på Ariadne, kunnskapsbase for kulturfagene ved Universitetet i Oslo om nasjonal identitet. Hun nevner ikke ski direkte:

«I 1905 ble Norge en selvstendig stat etter å ha vært i union med Danmark fra 1380 til 1814, og med Sverige fra 1814 til 1905. For å legitimere kravet om Norges selvstendighet var det viktige å vise at nordmenn var kvalitativt forskjellige fra dansker og svensker; at vi hadde en egen nasjonal identitet. Dette politisk begrunnede arbeidet med å etablere den norske egenarten var først og fremst et prosjekt som engasjerte hovedstadens kulturelle og borgerlige elite. De var influert av attenhundretallets nasjonalromantiske ideologi som så nasjonen som en organisme med en felles ”folkesjel” som satte sitt særpreg på alle kulturytringer. I følge teorien var denne folkesjelen å finne i allmuens åndsliv. De norske byene var preget av mange hundre år med dansk styring og kultur, samt av samhandlingen med europeiske handelsfolk. For å finne tilbake til den nasjonale ånd og arv, mente derfor byeliten at distrikts- Norge var plassen å lete. Oppfatningen var at bøndene hadde levd på det samme viset i de isolerte bygdene sine gjennom hundreder av år - helt tilbake til Norges tid som historisk nasjon: til det norrøne Norgesveldet. Slik ble allmuen synonymt med bonden. Og det var bondens kulturuttrykk som dermed fikk æren av å representere den norske folkesjela.»

Men ikke alt fant borgerskapet passende til å opphøye til å «representere den gryuende nasjon». Hun skriver videre: «Norge er et langstrakt land med grisgrendt bebodde avsidesliggende bygder. Det lå ingen automatikk i at borgerskapets svermeri for bondekulturen skulle medføre at gudbrandsdøler, flekkefjordinger og lofotværinger tilegnet seg en felles nasjonal identitet. Man trengte en plan! Planenes første steg var å finne høvelige nasjonale symboler som folket kunne samles rundt og identifisere seg med. Det individuelle og lokale ble tonet ned til fordel for det som var felles og nasjonalt. Dette førte for eksempel til at lokale varianter av folkedanser og bunader ble forsøkt erstattet med nasjonalt skapte varianter som leikaringen og Hardangerdrakten. Planens andre steg var folkeopplysning…» (Min utheving: samler flekkefjordinger og lofotværinger seg om ski som samlende, naturlig og frivillig?) Hemsing skriver om behovet for så skille oss ut fra våre naboland - hva skiller Norge fra Sverige og Finland i forhold til ski? Hemsing nevner 17. mai og påsketuren til fjells, som bare et mindretall på 10 % av oss drar på, som «deler av et felles fortellerrepertoar som nordmenn forstår og kan forholde seg til. Meningene om hvem vi er som nordmenn er slik del av en felles kulturell kompetanse hvor bunaden og Freia melkesjokolade er meningsbærende som nasjonale ikon.»

Nasjon er også sentralt i statsvitenskapen, egentlig vitenskapen om politikk. Som en del av den siste maktutredninga er spørsmålet om nasjon behandla, i rapport 55 fra 2003 som en del av Makt- og demokratiutredningas rapportserie. Det som kommer fram her at det som skiller norsk nasjonalitet fra svensk og dansk, er «Sverige skil seg ut med mindre bruk av dei offisielle nasjonale symbola enn Norge og Danmark. Når det gjeld bruk av offisielle nasjonale symbol, skil Norge seg ut på to av dei områda vi har undersøkt. Det gjeld stor folkeleg oppslutning om den offisielle nasjonaldagen og omfattande bruk av nasjonaldrakter. Nasjonaldagsritualet og nasjonaldrakter har liten eller ingen oppslutning i Sverige og Danmark.» Det viktigste er likevel at den norske nasjonalismen uttrykker en politisk funksjon: «Som vi har vore inne på skil Norge seg frå Sverige og Danmark med ei større oppslutning om offentleg bruk av nasjonale symbol. Den viktigaste bruksarenaen for dei nasjonale symbola i Norge er 17. mai: ein offentleg og, i vid forstand, politisk arena.» (Min utheving).

Dette er altså det stikk motsatte av det Bomann-Larsen hevder: nasjonalismen i Norge er politisk og dermed splittende, ikke samlende som Bomann-Larsen hevder om det upolitiske «ski». Og hvor kommer den tidligere storidretten skøyter, og Norges største idrett, fotball (mer enn dobbelt så mange medlemmer som i ski), inn i bildet? Rapporten fra maktutredninga er en forklaring som virker mer sannsynlig. Ikke noe virker mer splittende politisk i Norge som når spørsmålet om nasjonens sjølråderett kommer opp i forbindelse med norsk EU-medlemskap. En strid som også følger tradisjonelle politiske skillelinjer: makta mot de avmektige, de rike mot de fattige.

Rune Slagstad hører også med i dette bildet. Han har utgitt to bøker som penser rundt dette temaet, De nasjonale strateger i 1998 og (Sporten) i 2008. Med gjentatt overflatisk gjennomsyn av disse to bøkene forstår jeg ikke at disse to verkene gir noen som helst form for støtte til Bomann-Larsens tese om skiene som det «nasjonale vidundervåpen». Egentlig snarere tvert imot.

Det som er fullstendig fraværende i Bomann-Larsens og Ronald Huntfords fortellinger, er andre samlende tendenser for nasjonsbygging. Heller ikke splittende faktorer, og deres påstander er ikke satt inn i generell teori og empiri om nasjonsbygging som på wikipedia og Store Norske Leksikon. Konkrete strider i norsk historie, som økonomiske interesser som behovet for å eie sin egen flåte (flaggstriden), kampen om innføringa av parlamentarisme og bygdevæpninga for parlamentarismen som sikra dens gjennomføring, kampen for et selvstendig storting og i det hele tatt kampen mot unionen med Sverige, religionens plass (les kristendommen, haugianismen) og den framvoksende organiserende arbeiderklassen.

Men det avgjørende for den norske nasjonsbygginga skal altså være ski og kongefamiliens skinteresse. Det er rett og slett litt vanskelig å tro på. Og i alle fall på bakgrunn av manglende drøfting av betydningen og vekten av andre faktorer. Har ingen andre historikere eller statsvitere drøfta det som framstår som Bomann-Larsens uimotsagte påstand?

Langrennssporten som blei borte

Det er ikke mange handlinger fra Petter Northug jrs side som ikke blir gjenstand for stor offentlig samtale, spesielt de utenomidrettslige handlingene. At han kom for seint til en premieutdeling førte til påstander om dårlig taper og liknende. Om kritikken av Northug: Vel og bra om det hadde stemt. Men fakta er ikke så viktig, i typisk medial stil behandles hans oppførsel som om det er et faktum at han kom for seint til premieutdelinga — med vilje. Hvilket ingen har greidd å dokumentere eller sannsynliggjøre.

Hans forsøk på å gjøre det vanskelig for andre å gå forbi han foran en innlagt spurt, og den ilagte advarsel og poengstraff, var tema for NRK TVs debattprogram, Aktuelt, i går. Av deltakerne var Skjeldal den som gikk langt utapå andre. Han avviste at Northug jrs gåing før spurtpoengene i gårsdagens etappe av Tour de Ski hadde noe med folkeskikk å gjøre. Det dreide seg heller om etikk, og grunnleggende idrettsmoral. Gudmund Skjeldal mente at Northugs handlemåte stred mot idrettens generelle fair-play-regler. Det kan det være lett å si seg enig i, reint bortsett fra at forsøk på å hindre bedre utøvere i å få fordel av at de er bedre (hvertfall akkurat der og da), er satt i system og akseptert i idretten. Men da under betegnelsen «profesjonalitet» og «taktikk». Som når fotballspillere feller noen som sistemann, bevisst for å skade mot spillets etikk og slipper unna med gult kort, stenger motspillere slik at det hindrer dem i å få fatt i ballen, sparke ballen langt oppå på tribunen i de siste minuttene osv. Husker jeg rett, sa også Skjeldal at dette var en villet utvikling fra Norges Skiforbund sin side, i alle fall er hvertfall jeg enig i det.

Skjeldal var den prøvde å reise prinsispielle problemstillinger i debatten. Han tok opp det jeg vil karakterisere som «sporten som ble vekk», nemlig det at idrettsfolk kjemper mot hverandre med ski på beina, men går hver for seg og dermed må holde tempoet oppe sjøl, uten å kunne henge på andre og la dem styre tempoet og så komme å slå dem som har gjort grovarbeidet på de sistre metrene i en spurt. Langrenn med enkeltstart, altså. Skjeldal kritiserte at Norge som VM-arrangør i år ikke lot 5-mila gå med enkeltstart. Dette avviste Skiforbundets president, Sverre Seeberg, i den samme debatten. Da ville langrenn bare bli en norsk idrett, uten internasjonal interesse, mente Seeberg. Eller som Seeberg burde ha sagt, og som han sikkert mener, da ville det ikke blitt en sponsorkrone til langrenn.

Jeg for min del ser ikke dette som så alvorlig. Langrenn står sterkt blant folk flest både i Norge og Sverige, og kanskje også i Finland. Alle kan ikke være opptatt av alle idretter hele tida. Det er begrensa med sponsorkroner. Så å gjøre alle idretter like, kan jeg ikke forstå er særlig fornuftig. For meg er det mye viktigere at folk flest går mye på ski, at det finnes konkurransetilbud til ungdom og at folk går på ski, og konkurrerer, på ski hele livet. Trenger vi en verdenselite basert på sentraleuropeisk kapital med en ski-idrett helt lik sykkelsportens hengeidealer for å sørge for at norsk langrenn opprettholdes? Jeg tror ikke det. Sist resultatene i norsk langrennselite var dårlig i internasjonale konkurranser, som under VM i Falun i 1974, var deltakelsen blant voksne i turlangrenn, langdistanserenn, økende og høy. Jeg forstår ikke hvorfor langrenn skal overta sykkelsportens fellesstartsystemer med alt det innebærer av usportslig stenging og samarbeid.

Gjeninnfør enkeltstart også i internasjonale mesterskap, først og fremst på 5-mila (så lenge den opprettholdes)!

Nansens «På ski over Grønland» — men ikke så mange dager på ski…

Fridtjof Nansen leda i 1888 en ekspedisjon over Grønland. Ekspedisjonen er mest kjent gjennom boka «På ski over Grønland». Men av de 40 dagene på innlandsisen, brukte Nansens ekspedisjonsdeltakere bare skia i 19. Og blant de 19 døgna er også regna med de dagene reisefølget seilte med kjelkene. «Antall rene «skidøgn» er med andre ord i mindretall. Vi må nesten halvveis ut i den totale tiden gruppa befinner seg på innlandsisen, og nærmere 500 sider ut i boka, før skiene spennes til beina. Allikevel bærer boka tittelen «Paa ski over Grønland». Hvorfor?».

Det er Audun Renolen Aasbø, litteraturviter med skiløperprosa som spesiale, som påpeker hvor lite Nansen brukte skia på Grøndsekspedisjonen, og stiller spørsmålet om hvorfor boka fikk den etter hans mening misvisende betegnelse på ski, når skia var klart i mindretall i antall dager. Men dog at ski ble brukt mest hvis en regner i antall kilometer. Det er i et essay i Bokmagasinet i Klassekampen 11. desember i år (side 4-5) at Aasbø skriver om Nansens debutbok.

Aasbø påstår at valg av tittel var et bevisst litterært grep fra Nansens side. Aasbø kaller sitt essay «SKILØPEREVANGELIET». Aasbø mener at Norge etter Nansens syn spiller en ærerik rolle i skiutviklingas historie. Skibrukens opprinnelse kommer fra Sibir, ikke Norge. Det visste Nansen og uttrykte det og. I Aasbøs ord: «Først i det skiløperkunsten kommer til Norge, får den realisert seg selv. Her er både land og folk som skapt for skiene. Nansen skriver sjøl: «Neppe nogensteds egner naturen sig bedre for skiløbning end i Norge». Og: «hvilken fest er det ikke vinteren igjennem, naar hele bygdens ungdom (…) samles efter aftale for i ædel kappestrid at maale sig med hverandre og more sig.»

Aasbø hevder at det var flere mulige valg av titler for boka. Som «Den norske Grønlands-ekspedisjonen 1888-89», «Paa truger over Grønland» og forhåndsberetninga med tittel «Gjennem Grønland». Aasbø skriver: «Når de øvrige befordringsmidlene ikke nyter den samme statusen som skiene i Nansens debutbok, er det fordi de ikke i samme grad bygger opp om bokas formål. Nansen hadde satt seg fore å skrive et nasjonalt skiløperepos.» Mens ««skitur» neppe er fullstendig dekkende merkelapp for hele prosjektet. … Den faktiske skigåingen opptar påfallende liten plass i et verk med løfter om skitur i tittelen.» Men boka har fått et tillegg på 55 sider om «Skiløbningen, dens historie og udvikling», viser Aasbø til.

Aasbø nevner andre forfattere som går inn i en tradisjon der Nansens litterære grep aksepteres som en sann beskrivelse av den faktiske turen. Som slik Nansen-biograf Roland Huntford oppsummerer ferden, bemerker Huntford at den «hadde vært bare en skitur, når det kom til stykket». I NRKs serie Norsk polarhistorie fra 2009 legges det til grunn at Nansens Grønlandsekspedisjon var en «skitur over Grønland [som] forandrer alt». Etter Aasbøs mening viderefører også Atle Næss i den nye norske litterære kanon denne tradisjonelle måten å se Nansens Grønlandsekspedisjon på.

Aasbø mener at Nansen gjorde et bevisst valg. «…han ville at Grønlandsprosjektet først og fremst skulle bli oppfattet som en skitur. … «Paa ski over Grønland» …skulle vise seg å bli en gavepakke til den norske skiidrettsbevegelsen, som fikk sitt evangelium idet den var i ferd med å befeste seg som en norsk nasjonalidrett.»

Så langt Audun Renolen Aasbø, om jeg har oppfatta han rett. Les hele artikkelen i Bokmagasinet Klassekampen. For øvrig blei det gitt ut ei anna debutbok i 1890, minner Aasbø oss om: «Sult» av Knut Hamsun. Sult blei trykt i 2000 eksemplarer, og hadde sju år seinere et restopplag på 500 eksemplarer. Nansens førsteutgave kom ut i 7000 eksemplarer og solgte som «varmt hvettebrød». — Til ettertanke?

Bildet er fra Klassekampens artikkel, men tegninga er en illustrasjon fra Nansens bok, opplyser Klassekampen.

Ishockey: Ufarlig idrett, men teknikk og lagspill på veg ut for mer slåssing?

Tidligere hoffmedarbeider og nå statsviter Carl-Erik Grimstad har tatt utgangspunkt i en bestemt persons handlinger, gjort han til et representativt eksempel på alle ishockeyspillere og krevd hele ishockeysporten lagt ned. Pinlig kunnskapsløst. Egentlig litt merkelig å tenke på hva som får spalteplass i Klassekampen og sendetid i Dagsnytt 18.

Sjøl har jeg vokst opp med ishockey, «håkkhei». Så snart snøen kom spelte vi på den med pøkk og kølle på asfalten inne i kvartalene i Karl Staaffs vei på Ulven der også Totto Eikeland kom fra. Faktisk spelte vi snøhåkkei ute på den tidligere drosjeholdeplassen langs Strømsveien på det som en gang var Ulvenkrysset. Om ettermiddagene og kveldene spelte vi på isen på dammene ved Hovin og Valle, og jeg gikk på hockey-skole i rundvanta på Ammfiin under ledelse av Gundersen-brødra. I gymtimene på gymnaset blei det hockey på isbanen ved siden av skolegården på Teisen. Hele tida kombinert med å være tilskuere på kamper, som VM i 1958 da vi fikk fri fra skolen for se kamper, det vi si vi gikk klassevis fra Hovin skole til Jordal Amfi. Det er ikke få timer jeg har tilbrakt på den bratteste tribuna på Ammfiin, frysi meg iskald på føttene og ikke fått tilbake følelsen i tærne før vi kom til Sotahjørnet. Det gir meg en følelse av dejavu å stå øverst på gangfeltet bak den høyeste tribuna og se ned på isflata på Jordal, som noe av det som kanskje har vært mest konstant i livet mitt. Noe jeg opplevde som barn, og som kan oppleves den dag i dag, i helt like omgivelser.

Det villeste jeg noen gang har gjort, er faktisk å skrive en artikkel i Vålerenggutten, klubbavisa til VIF, der jeg gikk mot ishåkkei på prinsipielt grunnlag: Med sine teknologiske krav til baner med fryseanlegg og omfattende beskyttelsesutstyr, var det en unaturlig idrett i forhold til de mer enkle idrettene som langrenn (da) og orientering som jeg ville slå et slag for. Artikkelen mener jeg å huske blei forbigått i stillhet, og jeg blei ikke ekskludert. Heldigvis.

Arild Rønsen pekte i Dagsnytt 18 i dag helt sikkert korrekt på at skadefrekvensen i håkkei ikke er større enn i andre idretter, verken totalt eller pr spilte minutt pr deltaker. At statsviter Grimstad kan ha stått i metodeeksamen virker uforståelig. Han gjør seg hvertfall ikke nytte av det han måtte ha lært. Heming Olaussen fra Sinsen, Nei-til-EU-lederen, irriterer seg i dagens Klassekampen over det han mener er Grimstads kunnskapsløse påstand om at håkkei er en overklasseidrett under overskrifta «Dum, dummere…» Olaussen nevner alle bydelene i øst som har drivi med håkkei. Ikke påtrengende mye vestpå… (men VIF har faktisk hatt bændi på programmet, som mange andre østkantklubber. Sagene var jo et storlag). Litt merkelig at sinsengutten Olaussen glemmer det tidligere storlaget i håkkei, Rosenhoff, nettopp fra Sinsen.

Jeg må si at jeg har likt ishockey nesten mer enn fotball. Men jeg forstår også at det jeg har likt ved håkkei, er på veg ut. Dragninger, raske pasninger, samspill. Stikkord: Klikk-klakk-rekka til Makarov. Hadde Grimstad hatt mer greie på det han uttalte seg om, fri adgang til alle medier som han er begunstiga med, kunne han trekki fram at det faktisk nå internt i norske ishockeykretser diskuteres om det skal åpne opp for og tillate mer slåssing, akkurat som i NHL. Nettopp for å trekke flere folk til tribunene. Stavanger har lagt om banen til kanadiske mål (mindre bane, annerledes vant), og mer slåssing etterstrebes i Europa også, hevdes det. Håkkei som lagspill, samspill og tekniske finesser som Schjerwen-finta (etter Per Schjerwen Olsen, Skeid og Vålerenga), er på veg ut.

Det er ikke sikkert ledelsen i Ishockeyforbundet har noe valg. Det er retningslinjene for spillets utvikling fra det internasjonale og europeiske forbundet som bestemmer.

Min erfaring, uten å ha spilt en eneste registrert kamp, er at vi måtte være gode på skøytene, kunne rygge og ikke minst være kjapp til å gå («svinge») til høyre (legge over med venstrebeinet). Kjapp med kølle og pøkk til å finte, løfte opp kølla til motstanderen (helt forbudt i vestkantidretten bændi), og til å gå rundt motstanderen med pøkken uangripelig for forsvareren, var helt nødvendig. At disse tekniske ferdighetene er på veg ut til fordel for mer bryte- og bokseprega idrett, ser jeg som et nederlag for den idretten jeg har likt. Jeg forstår det slik at lederen i Ishockeyforbundet, Ole-Jacob Libæk, sjøl en råtass på isen den dag i dag — «etter det ryktene sier» — er sterkt imot denne utviklinga, «etter det ryktene sier». Men hvis det er sånn at avansert samspill og dribling blir for avansert for potensielle håkkei-tilskuere, taper Libæk for de som vil ha slåssing for å få publikum. For, som noen sier, i Canada og USA går familier og vanlige folk på håkkeikamper. Og blir det ikke slåssing, føler de seg snytt, hevder noen nordmenn. Mitt ønske for håkkin er at kroppskontakt nærmest blir forbudt, faktisk enda mindre enn i fotball og som i basketball. Det ville gitt de rom for de tekniske lagspillkvalifikasjonene jeg setter pris på.

Men dit jeg vil, vil ikke verden. Det er ikke dit jeg vil, at penga ligger…

«Det er typisk norsk å være dorsk» — ett av Europas lateste folk

Det er Johan Kaggestad, årets vinner av sykkelprisen, som i boka «I form på sykkel Sykling, trening og helse» på side 107 har beskrivi det norske folkets fysiske nivå med karakteristikken «Det er typisk norsk å være dorsk». Etter en omskriving av tidligere statsminister Brundtland utsagn i forbindelse Lillehammer-OL i 1994, «Det er typisk norsk å være god».

Aktiviteten blant nordmenn er slik: 20 % inaktive, 60 % delvis aktive og 20 % aktive, i følge en undersøkelse fra Helsedirektoratet 2009: Fysisk aktivitet blant voksne og eldre i Norge.

Myten om de spreke nordmenn står for fall, hevder Helsedirektoratet, og viser til en undersøkelse utført av Eurostat i flere europeiske land.

Den kopierte «foilen» fra Helsedirektoratet er kanskje ikke så lett å lese her. Men klikk på den, og den blir større og lettere å lese. Den fysiske aktiviteten i Norge er bedre enn i Belgia og Storbritannia, men det er også de eneste landa vi er bedre. Etter land som Sverige, Tyskland og Italia. Best er Latvia, Slovenia og Polen. Aktivitetene er delt inn i turgåing (rødt), annen idrett/friluftsliv (blått), reising til fots (grønt) og reising ved hjelp av sykkel (oransje). Der Norge særlig faller gjennom er bruk av beina/gåing, og andel sykling er heller ikke god. Vi er vel nr to av alle land når det gjelder idrett/friluftsliv. Men det er summen av all aktivitet som teller, og da kommer vi blant Europas minst aktive folk. Rasende innlegg av kulturredaktører som stolt forteller at de holder seg hjemme søndag formiddag mens de med vemmelse tenker på den ekle norske tradisjonen med å gå på tur med medbrakt matpakke, baserer seg altså ikke helt på fakta.

Danmark er ikke med i denne undersøkelsen. Og jeg godtar at denne undersøkelsen er gjennomført på en slik faglig måte at den viser det som er i samsvar med de faktiske forholda.

Hva er årsakene redusert fysisk aktivitet?

Ass helsedirektør svarer slik på sitt eget spørsmål: Samlet fysisk aktivitetsnivå er redusert, hverdagsaktiviteten har blitt borte, byer og tettsteder fortettes, miljøer som stimulerer til aktivitet forsvinner, utearealer i nærmiljøet stimulerer i liten grad til fysisk aktivitet og lek, mer stillesittende arbeidsliv pga teknologisk utvikling, mer tid brukt til PC og TV på fritiden og mindre aktiv transport. «Den teknologiske og samfunnsmessige utvikling har i betydelig grad redusert daglig fysisk aktivitet.» Slik Helsedirektoratet, en av sykkelkonferansens medarrangører, konkluderer. Hele foredraget til ass. direktør Bjørn Guldvog på sykkelkonferansen ligger her.

Jeg kan huske at en av mine lærere på folkeskolen kom tilbake fra et besøk i USA på 1950-tallet og med med beklagelse fortalte at I USA brukte folk bilen bare de skulle forflytte seg 500 meter. Og at han håpte det ikke blei sånn i Norge også, hvilket det har altså har blitt.

Dette kan sees i sammenheng med fedmediskusjonen. Men det er ikke slik at det er inntaket av for mye næring som gjør at vi blir feitere. Kaggestad viser til at vi spiser 250 kalorier mindre pr dag enn for 25 år sida. Det er manglen på aktivitet, ikke spising og drikking, som er årsaken til at gjennomsnittsnordmannen på 40 år har blitt 5,6 kg tyngre på 25 år.

Det er er den generelle aktiviteten som har gått ned. Og om idretts- og friluftsaktiviteten til nordmenn flest, er akseptabel, er det den totale aktiviteten vår som ikke er stor nok. Vi må altså alle, gå og sykle mer til hverdags. Og sky heiser og rulletrapper der det er mulig.

Den økte fedmen er et problem for hver enkelt, men det er også et like viktig samfunnsmessig fellesproblem. Flere folk blir unødvendig sjukere, flere må behandles av helsevesenet og legger beslag på helseressurser. Sjukehussengene må byttes ut til solidere og dyrere senger.

Kaggestad påstår i boka at egeninnsats er nødvendig. Men om det er riktig, er det også viktig hva som blir tilrettelagt fra samfunnets side til økt aktivitet. Og det er dessverre minst mulig gåing og sykling. Særlig den manglende tilrettelegginga for sykkel, er det ingen politikere som tør ta konsekvensen av. Ass. helsedirektør Gulvog hevder i det refererte foredraget at den samfunnsmessige besparinga ved økt sykling i Norge kan dreie seg om 4 milliarder, utenom sparte utgifter i helsesektoren. Dette fra beregninger gjort i kanadisk Colombia, en delstat på størrelse med Norges folketall. Kanskje ikke så mye sett i forhold til et statsbudsjett på 1 000 milliarder. Guldvog hevder at strukturell tilrettelegging er helt nødvendig. Jeg pleier å si det slik, at først når sammenhengende sykkelveganlegg er etablert, kan myndighetene gå ut med kampanjer som anbefaler folk til i større grad sykle til og fra arbeidet, sommer som vinter.

Økt aktivitetsnivå samfunnsmessig vil bestemt gjøre oss hver for oss til mer tilfredse mennesker. Kroppen vår er ikke skapt for å sitte stille. Kaggestad sier det slik: trening er 75 % motivasjon, 25 % svette. Større daglig aktivitet gir oss bedre søvn, bedre humør og bedre allmennhelse. Som vegdirektør Terje Moe Gustavsen sa til Dagens Næringsliv 18.02.2010 om «kraftig satsing på bygging av sykkeltraseer»: «Jeg tror jammen det kunne hjelpe på folks humør også.»

Samtidig som det er riktig å kreve strukturell tilrettelegging for større allmenn aktivitet, er det ikke å komme unna at det er riktig å oppfordre til økt fysisk aktivitet, hver dag. Å oppfordre de mange dorske nordmenn til større daglig aktivitet, er ikke en anklage, men et tilbud! For å avslutte med Kaggestad om økt daglig aktivitet: «Smart for deg, smart for samfunnet».

Sogndal rykker opp — igjen. Et dystert ti-årsminne: «Uvirkelig?»

Ett av de mest dramatiske av mine fotballminner er fra en regntung og vindfull mørk høstkveld på Ullevaal, for ti år sida. Egil Drillo Olsen var ikke lenger trener for det ene klubblaget, men Tom Nordlie. Sogndalspilleren Tommy Øhren lagde et mål som ga meg varige og dårlige minner, faktisk den dag i dag. I går skåra Øhren igjen, og igjen sendte han Sogndal opp i eliteserien med den skåringa. Jeg gjengir derfor min baksideartikkel i Klassekampen 30.01.01:

- Uvirkelig, sa Drillo om den situasjonen da ballen i fjor høst føyk i mål via stanga, med fotballspillere som tilskuere, og dermed sendte manges stoltheter ned en divisjon. Været illustrerte på en måte hele elendigheten. Verre vær har knapt vært på disse kanter av landet; et flombelyst, voldsomt regn i stormkast. En landslagsarena blei til et gjørmehøl. For det tapende laget passer det best å beskrive deres situasjon og været med en liten omskriving av Jacob Sandes dikt fra seierherrenes trakter til «Då Gud heldt helvete på Ullevål».

Og helvete ble det for taperne etterpå, for trener, spillere, tilhengere og klubbmedlemmer. Aksjonærene blei fly forbanna. «Et guttelag», sa en ikke akkurat sosialhjelpsmottaker om Sogndal, ikke en gang blant de to beste i 1. divisjon. — Saftkokere, het det foraktelig fra mitt lags tilhengere. Mens kampen pågikk, tenkte jeg at jeg kan ikke gjøre noe, jeg er ikke på banen, dette får skjebnen avgjøre. Eller i hvert fall spillerne. Og det verste var at jeg tenkt: Klarer de ikke dette, har de bare seg sjøl å takke. Og skulle det gå som verst, kom det en snikende tanke inn: Var det egentlig så ille?

I alle leire finnes det tvilsomme personer. Jeg er en uforbederlig tilhenger av underdogs (bortsett fra i omtalte tilfelle, da). Sogndal kommer jo fra det som er sjølve Norge. Hit måtte kong Sverre dra i 1184 for å sikre makta over Norge, for her inne i Sognefjorden bodde en rik og mektig fruktadel. Først klarte han ikke å slå sogningene. Men etter at sogningenes forsvarer hadde tapt for Sverre og to tusen fant sin død i fjorden ved Fimreite, ble Sverre en så mektig konge at han kunne tale Roma midt imot.

Det er utkantene og motkreftene som har prega og utvikla Norge de siste 200 åra, om ikke enda lenger. Og den som ikke har stått i fergekø i Lavik, kjenner ikke Norge og kan ikke forstå vår historie og politikk. Noe av det beste jeg har gjort som gymnaslærer, var å ta med en klasse til Årdal. Dermed fikk elevene til sin store overraskelse se at det finnes en annen verden enn Hollywood. Og de blei fullstendig matte når de oppdaget at de som sjøl kom fra et av landets største gymnas, der 75 % av elevene stemte Høyre og Fremskrittspartiet, at i Årdal stemte 70 prosent på Arbeiderpartiet!

Og det aller verste: Farfaren min var odelsgutt på et lite gårdsbruk i Jølster, en liten kommune i Sunnfjord som har vært en bastion mot norsk EU-medlemskap. Fortsatt har jeg utallige slektninger langs det smale og reine fiskerike Jølstravatnet. Summen av alt dette gjør at jeg føler en tilknytning til Vestlandet som det grunnleggende urnorske, og som gjør meg sympatisk til hele det som feilaktig blir kalt «utkant-Norge». Jeg bokstavelig talt hilser folket når jeg møter dem på veg ned fra fjellet. Motstrøms til den innbilte senterholdninga som tror at bare i Oslo kan det produseres og tenkes, en idé som ikke minst har trivdes i det som historisk har vært innflytternes bydel i Oslo.

Men når historiske røtter og egne røtter forskjellige, da er det mine egne som har fortrinn. Det er den klubben jeg har vokst opp i og blitt forma av, som har min kjærlighet til siste slutt. Historiske røtter blir for abstrakte og litt uvirkelige. Jeg skjønner godt gamlekassereren som nesten gråt hver gang Hødd rykka opp, for han tenkte på de økte reiseutgiftene.

Saftkokera, med alle sine studenter og sin stolte historie, rykka opp, vi rykka ned. Trist for noen, til glede for andre. Men det er da høyst virkelig, Drillo?

Norge, ikke en europeisk, men en angloamerikansk stat?

Myntene til valutaen Euro har skissa inn et Europa-kart på den ene sida. Men EU-kommisjonen har gjort den norske nasjonens areal om til hav, til noe ikke-eksisterende. EU er jo både kunnskapsbasert og samarbeidsorientert overfor sine naboer, ikke sant? Valget om å retusjere bort europeiske land som ikke er medlemmer, er kanskje ikke så veloverveiet eller bevisst av EU-kommisjonen. Men fjerninga av Norge fra Europas kart sier vel likevel litt om EUs tankegang?

Og kanskje er det en kjerne av sannhet av EUs oppfatning av Norge? Ser egentlig Norge på seg som et europeisk land? Er ikke Norge et land som føler seg nærmere knytta til Storbritannia og USA, og ikke til Berlin, Paris og Roma? Før henta våre kunstnere, særlig de mest verdenskjente som Ibsen og Munch, inspirasjoner fra de sentraleuropeiske landa. Hamsun var i USA, men var jo ikke akkurat en Englands-patriot. Nå er vi dominert av USA/GB-underdanige politikere og kulturkonsumenter som har sitt hjerte på Beverly Hills og på Old Trafford/Anfield. Et av de viktigste partiene mot norsk EU-medlemskap, Senterpartiet, er jo et meget USA-lojalt parti.

Alt dette som en introduksjon til kommentarene til Vålerengas salg av Moa til Tyskland og en liten fjesbok-disputt jeg tok initiativ til. Var det ikke flere i fotball-Norge som tenkte slik da Moa gikk til tyske Hannover: «Tyskland, spiller de fotball der, da? Har de et landslag som presterer noe som helst? Hvorfor blei ikke Moa solgt til et av «våre» «norske» lag som Manchester United og Liverpool?».

I en liten fjesbok-disputt jeg nylig blanda meg opp i forrige uke, mener jeg ei side av den norske angloamerikanske innstillinga kommer fram. Også jeg er en av Arild Rønsens 4642 venner på Fjesboka (Facebook). Forrige lørdag skreiv han en kommentar om hvor godt han hadde det med at han kunne se fram til sesongåpning i den engelske fotballserien, til og med to kamper. Jeg kunne ikke dy meg, og la inn en kommentar som blei fulgt opp av noen ekstra, og som også en annen blanda seg opp i. Diskusjonen rakk vel ikke å gå så særlig djupt, men noe interessant fikk vi vel pirka borti? Derfor gjengis den her (Rønsens sitater gjengitt med hans tillatelse).

Rønsens utgangspunkt:

Som tilskuer, er noen dager bedre enn andre. I dag, lørdag 14. august det herrens år 2010, er livet som tilskuer ... vel, som Harald Aabrekk pleier å si: "Jeg vil ikke ha det bedre." 13.45: Tottenham - Man City. 16.15: Kommandør Treholt og Ninjatroppen. 18.30: Chelsea - West Brom. Natta: Motorpsycho framfører "Timothy's Monster". For en dag.

Jeg, OBB:
At noen er interessert i engelsk fotball er vel forståelig, men at fotballinteresserte er det, er vel ikke til å forstå? Jf de knapt middelmådige resultatene for landslaget gjennom VM-historia og klubblaga ellers. Men det har vel mer å gjøre med nordmenns nesegruse beundring for alt engelsk og amerikansk, ikke minst politisk?

Rønsen:
Ove Bengt; dette har du ikke forstått noen verdens ting av. Englands VM-gull i '66 = Oddvar Brås stavbrekk; y'see? Selvfølgelig ønsker vi som elsker engelsk fotball at England skal vinne VM! Det er like opplagt som at nordmenn flest heia på Toralf Engan! Om dette har noe med anglo-amerikansk "politikk" å gjøre? Nei, nei og atter nei! Når vi snakker om fotball, gir jeg jamt faen i om Englands statsminister heter Thatcher eller Blair - eller for den saks skyld Røde Ken!

Jeg:
Jeg snakka ikke om ønsker, men om kvalitet. Ønsker er jo irrasjonelle og vanskelige å forstå. England, nærmest et fylke i staten Storbritannia, er jo et håpløst lag internasjonalt og i VM-sammenheng (sjøl om de ikke ville være med før på 1940-tallet fordi de mente at de uansett var best i verden!), og vant vel VM i -66 på juks. Nordmenn elsker altså engelsk fotball, trass at de er en middelmådig europeisk fotballnasjon. Kan det da forklares annerledes enn at det har noe med norsk tradisjonell angloamerikansk underordning å gjøre? Hvertfall ikke med fotball. (Kall meg bare Ove).

En av Rønsens venner, og etter dette også min venn, her kalt K:
Er så enkelt som at vi er flaska opp med engelsk fotball via tippekampen, tipping, fotballkort etc. Kvaliteten er da mindre viktig, man får et kjærlighetsforhold til engelsk fotball.

Jeg:
K er jo inne på noe som sikkert dessverre er sannheten; «læring via kanalisering» som noen samfunnsvitere sier. Men hvorfor kan ikke denne tvangslæringa vurderes kritisk, det dreier seg jo om lag i andre land enn de laga vi er vokst opp med i omgivelsene våre eller kan sympatisere med av (innbilte) politiske/personlige grunner. Og hvorfor er markedskreftene så ensidig for det middelmådige fylket England, og f x ikke Tyskland, Spania, Italia og Nederland - alle land langt bedre enn landsdelen England?

K:
Har jo blitt flere og flere med sympatier hos disse landene fra flere nordmenn siste åra har jeg inntrykk av etter hvert som den teknologiske utviklinga har eksplodert. Men jeg holder IKKE med England av politiske grunner! Skulle jeg lagt utenrikspolitikk til grunn hadde England vært det siste landet jeg hadde holdt med.

Jeg:
Bra, K! Se ellers min blogg før siste fotball-vm: http://bengt-berg.blogspot.com/2010/06/bare-ikke-england-vinner.html

K: Har lest den og kan ikke påstå at jeg er helt enig nei. En velger ikke favorittlag, det er laget som velger deg. Å kalle det for "den engelske syken" o.l. blir som at jeg skal kalle Spania-entusiaster for "spanskesyken". Flesteparten av mine synspunkter er godt planta på venstresida, men like fullt banker hjertet mitt for England i hvert VM og EM. Så jeg synes ikke en kan trekke en rød tråd mellom dette. Skal sies at jeg ikke kjenner noen engelskmann personlig, men jeg kjenner heller ingen tyskere og jeg har ingenting i mot dem for krigen for eksempel.

Rønsen:

Enig med K i stort sett alt han skriver - også i det med at du sjøl ikke velger lag; det er laget som velger deg. Som da jeg ble hekta på Man utd - kort sagt fordi de slo Benfica i finalen i '68. George Best og Bobby Charlton valgte for meg, og de gjorde ikke noe dårlig valg! Dessuten, Ove - England er ikke SÅÅÅÅ dårlige, at de liksom ikke har heng på de beste laga. De var dårlige mot Tyskland i kvartfinalen, men alle veit at England på en god dag - og med Joe Hart i mål! - kunne finne på å vinne internasjonale oppgjør på det aller høyeste nivå. Når det gjelder interessen for britisk fotball generelt, tror jeg det er viktig å se hvor INTERNASJONAL Premier Leage er, et faktum som slår begge veier. Før var det automatikk i at norske fotballfans holdt med England fordi vi alltid fikk se glimt av den engelske serien. I dag spiller jo halve Frankrike og Spania i PL! Dermed dukker nok et paradoks opp: Dette er coolt for PL og for alle oss som følger den nøye. Men er det spesielt glupt med tanke på kvaliteten i den nasjonale fotballen?

K:

Inntil siste VM kan en jo i såfall også påstå at Spania er "fryktelige" dårlige som kun hadde 4.plassen i 1950 å slå i bordet med.

Jeg:

Jeg gir meg nok med disse innspilla. Interessant det at «det er laget som velger deg», kombinert med «da jeg ble hekta». Hvor kommer subjektet «jeg» inn i bildet? Finnes ikke? Fotball-debatten har jo også sin parallell til filmer, dokumentarer og krim på tv. Der er det også stort sett slik at europeisk=britisk. Det ikke-britiske holder ikke mål, er Nrks forsvar. Merkelig. Arild er jo også en ivrig EU-tilhenger. Der Europa = England, ikke bare i fotball, men også kulturelt?

Rønsen:
Det er ikke enten "jeg" eller "laget som velger"; poenget er vel heller at for de fleste beror dette på reine, skjære tilfeldigheter. En onkel som ga deg ei trøye eller et skjerf, jeg som altså krangla meg til å sitte oppe til midnatt i alt for ung alder, hva storebror heier på etc. etc. Britisk krim? Ja, men jeg mener å ha sett en del svensk og dansk også... Engelsk kultur? De har i hvert fall den beste pop- og rockmusikken i Europa!