Ap, Sp og KrF sammen: En reaksjonær regjering

Fra dagens Klasse-
kampen.

Dette innlegget, minus de to avsnittene i kursiv om kristen politikk nå og historisk, står på trykk i Klassekampen i dag:

Mange som regner seg som venstreorienterte gleder seg over mulighetene til å kaste Solberg-regjeringa og få Kristelig Folkeparti og Senterpartiet i regjering under Arbeiderpartiets ledelse. Det vil ikke bli en regjering til glede for vanlige folk.

I Europa finnes det ikke noe kristent parti som ikke er sterke tilhengere av markedsøkonomi, og i USA er de kristne organiserte mer markeds-orienterte jo mer kristne de er. 

Tilhengerne av den kristne ideologien har hatt to tusen år på skape økonomisk rettferd og gode sosiale liv for menneskene. Uten å ha lyktes med annet enn å skape en velstående kirke med mektige rike og krigerske menn. Religioner er konstruerte for å gi de mektige og deres etterkommere samme makt til evig tid. Bare frigjort fra religioner har det vært mulig å oppnå det vi har av samfunnsmessig sosial rettferdighet i dag. Der ethvert forsøk på framskritt blei motarbeida av de kristne, av kirken og av Kristelig Folkeparti i hele sin eksistens.

Om KrFs landsmøte vedtar å innlede regjeringsforhandlinger med Arbeiderpartiet og Senterpartiet, vil nær halvparten av medlemmene heller gå inn i regjering med Sylvi Listhaugs parti. Skal ikke KrF sprekke omtrent på midten, må alle disse Frp-tilhengerne i KrF gjøres fornøyde for at Arbeiderpartiet skal få sin første kristne statsminister. 

Det er lett å glemme at Ap ikke er noe radikalt alternativ og ikke står for en framstegsvennlig politikk. Ap er for EUs anti-sosialdemokratiske politikk. Både Ap, Sp og KrF er ivrig for å krige på vegne av USA, en politikk også SV har vist at de mer enn gjerne slutter opp om.

Med KrF i en slik regjering må kvinnene bli taperne. De skal betales for å være hjemme; de fattigste og dårligst utdanna av dem. 1. mai 2014 var KrFs krav om forsøk på innskrenking av abortloven og med krav til helsepersonell, hovedsak. LO gir vel opp dette kravet for å få Ap i regjering? Både KrF og SV vil ha mange nye innvandrerne og de er også for at muslimene skal få alle de rettighetene vi i århundrer har slåss for at de kristne skal miste. Forsvar av Israel er KrFs viktigste utenrikspolitiske sak, også når kristne fordrives der, «for det står i Bibelen». Det eneste positive ved denne regjeringa kan være at Sp klarer å snu KrF og Ap i deres kamp for det meningsløse «fylket» Viken. 

Den kristne Ap-lederen ville i valgkampen i 2017 i regjering med både Venstre og KrF. Det tapte Ap valget på. Det blir neppe lettere for Ap i 2021 om de vil gjenvelges etter å ha sluppet KrF inn i regjering. 

Historikeren Finn Olstad har skrivi boka om «Frihetens århundre». Med KrF i regjering med Ap og Sp, kan kommende historikere forberede seg på å skrive boka «Reaksjonens århundre». 

Økende krigslyst: Bare få eldre mot Nato i Oslo

I går var det demo-nstrasjon mot Natos øvelse Trident Juncture og Natos nye krigs-politikk. Det var 955 deltakere, og gjennom-snittsalderen var godt over 65 år. 

Foto: OBB

Været var kjølig uten nedbør, og deltakerne stod etterpå foran Werge-land-statuen og hørte de mange gode appellene og kunstneriske innslaga. De markerte motstand mot krig, mot opprustning og mot provokasjoner. Flere ville ha fredsøvelser i stedet for krigsøvelser, og kravet om et fredsdepartement ble også reist. 

Motstand mot konkrete nylige kriger ble nevnt av flere. Og at krigene for påstått å utvikle demokrati og fred, hadde ført til at for eksempel Libya hadde opphørt som stat. SV var sammen med NKP og Rødt de eneste partiene som hadde slutta seg til demonstrasjonen. Merkelig at SV støtta opp om demonstrasjonen, for SV var veldig for krigene mot Jugoslavia og Libya, og veit ikke helt hva det mener om krigen mot Syria. 

Jeg ville hørt flere direkte motargumenter til at Norge må øve på krig sammen med Nato fordi Russland, underforstått av regjeringa og det overveldende flertallet på Stortinget, vil okkupere Norge om vi ikke viser militær styrke så Russland blir redd for å angripe oss. 

955 er ikke mange, og synd at det knapt var folk under 60 år med. I en demonstrasjon i hovedstaden varsla i flere måneder. Kanskje det var litt seint med motdemonstrasjon når øvelsens tilhengere allerede feirer krigsøvelsen med sjampanje, VIP-tribune og en kritisk presse helt fraværende? 

Demonstrasjonen mot krigen mot Irak samla 60 000 i Oslo i 2003 (ikke 6 000 som møteleder Erling Borgen sa). Nå har den politiske stemninga endra seg. Krigslysten og oppslutninga om norske angrepskriger har økt. 

Maktutredninga fra 2003 omtaler som noe nytt et «idealistisk godhetsregime» med det nye «samarbeidet mellom statlig diplomati, frivillige organisasjoner og mer eller mindre offentlige forsknings- og utredningsorganisasjoner … i bistand og fredsarbeid». Kombinert med «elitesirkulasjon mellom politikk, byråkrati, forskning og frivillige organisasjoner» får vi et politisk og økonomisk grunnlag for norske angrepskriger, omtalt som humanitære redningsaksjoner. Krigslysten er stor i dette elitesjiktet. Partiene rundt og i dette elitesjiktet også. Som SV og etterhvert også Rødt, og særlig blant deres tilhengere. 

En demonstrasjon for flere innvandrere, økt import av tiggere, mot krenkinger av muslimer og mot Listhaug og Terje Tvedt, ville nok samla mange tusen. Av dem mellom mellom 18 og 55 år; de velutdanna globalistgenerasjonene, de som også er tilhengere av humanitære bomber mot stater som ikke danser etter USAs og EUs krav.

Er kosmos lik Europa, uten den flerkulturelle diamanten?

Lenke til Ytzens innlegg

Dette innlegget ble refusert i Politiken:

Etter å ha kommet hjem fra en tur til Wien med to dansker, inkludert et besøk på Freud-museet, får jeg tilsendt en interessant artikkel i Politiken 18.10.2018 av Flemming Ytzen; «Postkort fra Wien: Læs Freud på ny». Vi var der omtrent samtidig, og Ytzens artikkel kan anbefales!

Jeg merker meg likevel Ytzens omtale av Wien som det kosmopolitiske Wien «ved indgangen til det 20. århundrede». Det er sikkert rett det han skriver om alle «tjekker, slovaker, ungarere, rumænere, bulgarere, jøder, ukrainere, russere og ikke mindst en myriade af folk med rødder på Balkan.» 

Om jeg ikke leser Politiken daglig som min landsmann Henrik Ibsen gjorde, så skjønner jeg at det er viktig for både redaksjonen og leserne til Politiken å være store tilhengere av det flerkulturelle fellesskapet der særlig aktive muslimer fra Arabia og Afrika utgjør diamanten i selskapet. 

Kosmopolitisk er også i Norge et honnørord for denne flerkulturelle idyll — lokalt, statlig som internasjonalt. Da virker det litt merkelig å ta et honnørord fra den aktuelle politiske debatten, kosmopolitisk, å bruke det som en betegnelse på kun europeiske folk. Det er vel dessuten høyst tvilsomt om diamanten i dagens kosmopolitiske og flerkulturelle Europa liker Freud noe bedre enn de han i 1938 måtte betale tilsvarende over 2 millioner euro til for å berge livet sitt fra.

Russer«spionen» frigitt: Stanghelle bryter tausheten

Aftenposten i dag

Jeg var i ferd med å skrive et innlegg om tausheten i mediene etter den mislykte norske spionfangsten. Etter at tingretten sa nei til videre fengsling av den påståtte russiske spionen Mikhail Botsjkarjov og det at PST sjøl trakk anken til lagmannsretten. Men så bryter Harald Stanghelle tausheten i dagens Aftenposten.

At det er Harald Stanghelle som først bryter tausheten, er neppe tilfeldig. Stanghelle har i mange år har opparbeida seg et svært tett forhold til politiets overvåkingstjeneste i Norge, nå Politiets sikkerhetstjeneste, PST, og til andre «hemmelige» tjenester. Etter hans åpning, kan nå de andre journalistene komme etter.

Stanghelle har i forbindelse med dommen mot Arne Treholt offentlig skrytt av at han har lest den hemmelige delen av dommen (at jeg i NRKs Antenne ti torsdag valgte å fortelle at jeg har hatt adgang til de graderte delene og sagt at det ikke står noe der som vi trenger å bekymre oss over.) Det interessante er: Hvem ga Stanghelle tilgang til å lese noe han ikke hadde rett til? Hvorfor ga vedkommende Stanghelle den muligheten, og hva har Stanghelle gitt i motytelse for ulovlig å få denne tilgangen? Hvorfor blei det ikke reist sak mot Stanghelle og den illojale medarbeideren? Hvor uavhengig er Stanghelle av Norges hemmelige tjenester? Når uttaler han seg som påstått uavhengig journalist og når uttaler han seg i samsvar med «hint» fra våre hemmelige tjenester?

Stanghelle skriver: «Bortsett fra at det knapt gir noen mening å tro at dette er en sak Politiets sikkerhetstjeneste (PST) har konstruert». Hvorfor ikke? 

1. Stanghelle viser sjøl til tabben som Forsvarets etterretningstjeneste har gjort ved å bruke Frode Berg som kurer, og han bekrefter dermed samtidig anklagen mot han. Med Botsjkarjov fengsla kunne Berg og han bli bytta mot hverandre. Ikke rart at Bergs norske advokat nå er skuffa over at Botsjkarjov er løslatt.  
2. PST jobber i et politisk rom, og har sterke ensidige politiske føringer og politiske tradisjoner i veggene. Overvåkings-politiets sjef i 1963, Asbjørn Bryhn, advarte i VG 06.07.1963  mot faren for at vi «pådyttes synspunkter som er i strid med våre interesser — for eksempel å få folk til å protestere mot Fellesmarkedet,…». To år seinere fikk Norge en statsminister som var mot norsk medlemskap. Hvilke ordre ga da overvåkingssjef Bryhn til sine folk? Overvåke statsminister Per Borten som en landsforræder? 
3. Det som vi har sett av overvåkingspolitiets åpna mapper fra 1970-tallet, blant andre min, avslører en tidssløsende meningsløshet i stedet for å gå etter og bruke tid på større fisker. Ok, de tok Treholt, men overvåkingspolitiet blei i praksis til langt utpå 1970-tallet styrt fra partikontoret på Youngstorget, og ressursene brukt på AKP hadde ingen andre årsaker enn den grunnløse frykten i Ap for å miste kontrollen over LO. Med en sånn politisk tradisjon, hvorfor skulle ikke PST ta hintet om å hjelpe regjeringa og Forsvarets etterretningstjeneste med å skaffe seg et byttemiddel for å få den misbrukte (?) Frode Berg satt fri?

Om at arrestasjonen av Botsjkarjov ikke er konstruert, skriver Stanghelle: «Vi er nødt til å tro at PST er mer profesjonelle enn slikt amatørskap. Og vi har heldigvis grunn til å tro det.» Stanghelle viser til at det var Stortingets administrasjon som varsla om Botsjkarjov. Men hvorfor fant PST såpass hold i mistanken at det var nødvendig med arrestasjon i månedsvis, for så å trekke anken? Stanghelle «er nødt til å tro» at PST har opptrådt «profesjonelt», men hvorfor er vi andre «nødt til» å tro på det, og å tro på Stanghelle som «heldigvis [har] grunn til å tro det»? Bare fordi Stanghelle igjen fått adgang til noe hemmelig? 

PS: 

Jeg er ikke tilhenger av den grenseløse globaliserte verden, men er tilhenger av stater og den norske staten og nasjonen og dens grenser. Og derfor at vi skal ha en form for forsvar, og noen som på våre vegner passer på dem som vil gjøre vår forsvarsevne dårligere sånn at Norge som sjølstendig stat opphører. Jeg er derfor tilhenger av både statlig politisk overvåking og norsk utenlandsk etterretning. Jeg er bare uenig i den politiske innretninga på disse tjenestene i dag. 

Dessuten: Jeg har ingen forståelse for Treholts handlinger, som politisk er fullstendig uakseptable.

«Wagen-nekt» — ikke dumt

Klassekampen i dag

Klassekampens utenriksmedarbeider Yohan Shanmugaratnam omtaler i dagens utgave den store antirasistiske og innvandringsvennlige demonstrasjonen i Berlin på lørdag. Under motto  #unteilbar (udelelig, eller «ikke splitt oss»).  Der det var forbudt å bruke det tyske flagget.

Shanmugaratnam er opptatt av den omstridte politikeren i Die Linke, Sahra Wagenknecht, som ikke deltok i demonstrasjonen, trass i at partiet slutta seg til demonstrasjonen. Fordi hun, som han skriver 

«Wagenknecht mener å se en tendens blant tyske antirasister til at én bestemt posisjon — å være for åpne grenser — blir gjort til «den avgjørende posisjonen». Dette er et krav som «de fleste mennesker anser som urealistisk og fullstendig virkelighetsfjernt — og det har de også rett i», siterer han henne fra et intervju med avisa Der Tagesspiegel. 

Partimåling pr 11.10.2018, Ard

Wagenknecht viser til at organisasjonen «Åpne grenser for alle» hadde en dominerende rolle i grunnlaget for demonstrasjonen. Shanmugaratnam underslår at demoen i praksis var en demo for åpne grenser med krav om å skrote hjelpesløse EU-vedtak mot økt innvandring. 

Shanmugaratnam mener at det at Wagenknecht ikke ville delta i demoen framstår som «underlig og unødvendig». Nei. Wagenknecht har grunnlagt en ny organisasjon Aufstehen (Stå opp), til sterk motstand blant egne partifeller. Det er nærmest en fraksjon i partiet mot partilinja. Formålet er å opprettholde statsgrensene for å bestemme hvor mange nye innbyggere Tyskland skal ha — uten å komme fordommer og rasistiske holdninger i møte. 

Fra Ard1, text-tv s 161

Wagenknecht er med ett blitt en av Tysklands mest populære politikere. Mens Die Linke har en oppslutning på 10 prosent, har Wagenknecht personlig en oppslutning på 40 prosent, bare slått av tre andre, deriblant Merkel med 44 prosent. 

Mens alle venstreorienterte i Vesten slutter opp om de tunge økonomiske interessene som vil ha så mye innvandring som mulig — og vi kan vel legge til mye krig også — så står Wagenknecht opp mot denne politikken og går i spissen for en ny retning. Vil den få oppslutning? Det bør den.

En Ap/Sp/KrF-regjering blir et godhetsregime

KrFs ledertrio, med Knut Arild
Hareide i midten.
Skjermdump fra KrFs nettside www.krf.no

Kristelig Folkepartis leder Knut Arild Hareide har foreslått for partiet sitt å prøve å få til et regjeringssamarbeid med Arbeiderpartiet og Senterpartiet. Det er vel tvilsomt om flertallet av partimedlemmene i KrF på det kommende ekstraordinære landsmøtet vil stemme for et slikt forslag.

Alle kristne europeiske partier er sterke tilhengere av den til enhver tid gjeldende høyreorienterte økonomiske politikken, og har få problemer med å støtte angrepskriger. I USA er de politiske retningene mer høyreorienterte jo mer kristne de er. 

I Norge som i store deler av Norden har oppslutninga om den kristne ideologien tapt politisk og ideologisk makt. Allerede på slutten av 1800-tallet hadde den kristne trua om at hele jordkloden og alt liv her blei til på sju dager, og trua på et liv etter døden der de ikke-troende skulle pines til evig tid, tapt folkelig oppslutning. 

Fra kristendom til godhet

Etter krigen har en ny nærmest religiøs tru utvikla seg i Norge: Trua på at Norge står for det gode i verden for å redde verdens mest ulykkelige med norsk utviklingshjelp, norske bomber mot «de slemme» for å frigjøre de lidende eller å la flere av dem innvandre til Norge for å overleve. Denne trua støttes samla og ukritisk opp av den meningsbærende eliten i Norge. 
Hareides initiativ for — en tilsynelatende — ny politikk i Norge for et «varmere samfunn» der demoner og populister (les Frp) utelukkes fra politisk makt, uttrykker den kristne politiske ideologiens nederlag. Hareide baner veg for den nye godhetsreligionen, ved å foreslå å gi regjeringsmakt til det meningsbærende sjiktets gode forslag om løsning av verdens problemer. Slik at den regjeringa som klart og tydelig baserer seg på godheten fra alle regjeringskontorer kan utøve sitt godhetstyranni. Slik de kristne herska med sin trussel om helvete og moralske fordømmelser. Men kapitalistisk politikk og utenlandske bombeoppdrag skal fortsette, bare enda mer under sin nye karakteristikk, «godhet».

Terje Tvedts begreper om godhetstyranni og godhetsregime

Utviklingshjelp,
utenrikspolitikk og makt

Det var Terje Tvedt som lanserte begrepene godhetstyrrani og godhetsregime i et arbeide til maktutredninga i 2003. «Godhetstyrrani er et ikke-moraliserende, rent analytisk begrep som gjør det mulig å avdekke maktmekanismer i samfunnet». «Under godhetstyranniet reduseres stillingtagen til verdens kompleksitet i bunn og grunn til ett, suverent prinsipp – godhetens» utdypa Tvedt i en kronikk i Aftenposten 11. mars 2016. Uten at Tvedt med det ønsket å kritisere verken «Den gode handling, «Den gode intensjon» eller det kristne ideal om medmenneskelighet, for han er opptatt av forholdet «mellom moralsk iscenesettelselse og politisk makt».  Et godhetsregime der de politiske nasjonale og særlig internasjonale organisasjonene smelter sammen til én maktfaktor, og praktiserer et godhetstyrani. Som Terje Tvedt la fram alt i 2003 i boka Utviklingshjelp, utenrikspolitikk og makt,  som en del av maktutredninga. 

Tvedt skreiv i den nevnte kronikken i Aftenposten:

«Det var jo nettopp en mur av retorikk om godhet, med mange av de samme politikerne i spissen som nå kritiserer begrepet for å signalisere ondskap mot flyktningene fra Midtøsten, som stilnet all realitetsorientert debatt om bombingen av Libya våren 2011. Det var bare ett argument som var moralsk gangbart da i Norge:

Å bombe for å kjempe for menneskerettigheter. Det var De gode som ville bombe, mens de som var motstandere av bombing, var kynikerne; de egoistiske, de som ikke følte nok for de forfulgte i Libya.»

Mens Ap i sin lange historie hadde et annet utgangspunkt: 

«Arbeiderpartiets store fortjeneste var jo snarere at de – og de fleste andre politiske bevegelser i dette landet – har vært faktaorientert, interessebasert, pragmatisk, retorisk og empatisk ja, men uten på noe tidspunkt å redusere alle spørsmålene til moral.»

Og denne karakteristikken gjelder ikke bare for Arbeiderpartiet, men for alle andre dominerende politiske partier fra 1800-tallet til dags dato. 

Hareides initiativ

Det er først med Hareides initiativ at det forsøkes å danne en regjering med en så klar ideologi som «godheten» som fundament, som et godhetsregime. Der den kristne Hareide etter personlig kontakt med den kristne Ap-lederen, Jonas Gahr Støre, tidligere generalsekretær i godhetsorganisasjonen Røde Kors, ønsker å danne regjeringa med «godheten» som regjeringsfundament. Begge tilhengere av bombinga av Libya — av «godhet».

Men også regjeringa Erna Solberg bygger på den samme politikken med betydelig utviklingshjelp og med økning for mange innvandrere. Frps ord mot dette tilbakevises av Frps praksis, som er den nærmest motsatte av partiets ord. 

Hva kan Ap/Sp enes om å gi KrF?

Dette vil bli noen av KrFs krav: 

• Reservasjonsrett for helsepersonell mot å gi råd om prevensjon og nevne abort, det som motstanden var så kraftig mot 1. mai 2014. 
• Kontantstøtten økes i beløp og i varighet. Sp er veldig for, ikke minst fordi kontantstøtten fungerer som en skjult jordbruksstøtte for jordbruksfamilier. 
• Økt støtte til flere private skoler for de mest ekstreme kristne retningene for å indoktrinere barna til de mest ytterliggående kristne. 
• Kravet vil selvfølgelig at kristendom skal formelt mer inn i undervisninga, og at det skal formaliseres med kristendom i religionsfaget. 
• Økt innvandring til minst 50 000 nye hvert år, og etablering av særrettigheter til muslimer. Sånn kan også kristne få litt revansj for de politiske tapene de har måttet tåle siden 1800-tallet. 
• Øke prosentandelen av statsbudsjettet til utviklingshjelp
• Øke diverse sosiale ytelser  til de fattigste
• Redusere støtten til palestinerne, økt forståelse for «Israels rett til å overleve» og flytting av den norske ambassaden til Jerusalem.

…og vil SV støtte dette?

Ap, Sp og KrF har ikke flertall i dag til å danne regjering., og er avhengig av SVs støtte for å danne regjering. For SV er det helt grunnleggende å støtte opp om godhetens grunnleggende prinsipp, viktigere enn sosialismen. SV er en svært ivrig tilhenger av vestlig aggressiv bombing av andre land hvis de finner en statsleder eller regime de kan enes med USA eller EU å bombe, for «den gode sak». 
For SV som for både Rødt og MDG, er det viktig å demonisere Frp som representanten for alt ille, trass i at KrF har støtta Frp i regjering i fem år. 
Uansett hva KrF klarer å presse Ap og Sp til å godta – det trenger ikke være så mye – vil SV kaste vrak på alt i partiprogrammet for å få Frp ut av regjeringskontorene og det «sosialistiske» partiet Ap tilbake i regjeringa. 
Det samme vil gjelde for Rødt og MDG i den grad deres stemmer trengs.

Godhetsregimet — reaksjonært

Et godhetsregime på KrFs vilkår, blir ingen progressiv regjering som vil gå framover med sosial rettferd, mot krig og frihet fra religiøs tvang. Illusjonene om det NATO- og EU-lojale Arbeiderpartiet sin markedsorienterte politikk vil overføres til det eventuelle første erklærte godhetsregimet i Vesten — for et «varmere» samfunn. 
Kravene om mer kristendom kombinert med økt innvandring med fordeler til muslimene, vil også splitte Ap. Ikke minst frieriene til KrF og Venstre i 2017, som Ap tapte valget på, viser det. 
KrF vil utvikle de mest reaksjonære trekka til Sp. 

Reelt vil forskjellene mellom dagens regjering og den mulige nye, bli små. Men litt mer moralsk fordømming av de ikke-kristne må vi se i møte.