Sykkelplaner: Venstres, Oslos og Egons

25. oktober skreiv Venstres vararepresentant til Stortinget, Abid Q. Raja, en artikkel der han på en god måte argumenterte for helseeffektene ved å legge til rette for sykkel. Men han avslutta med å hevde at det først kunne bli fart sykkelvegutbygginga hvis den rødgrønne regjeringa falt for en ny høyreregjering. Det reagerte jeg på med artikkelen Sykkelbløff fra Venstre, som Dagens Næringsliv trykte 28. oktober. Ingen partier er for sykkeltiltak, heller ikke Venstre når det kommer til iverksetting. En stund etterpå fikk Odd Einar Dørum, Venstres tidligere samferdselsminister og nå medlem av miljøkomiteen i Oslo. Han sa der at det var Venstre som på 1990-tallet hadde fått på plass en sykkelplan. Der tar han jo pinlig feil. Det er ikke én sykkelplan for Oslo, men minst fire: fra 1977, 1990, 1999 og 2006. Og ingen er gjennomført.

Venstres tidligere samferdselsminister Odd Einar Dørum skriver 3. november i DN: «Venstre gikk i sin tid i front for å få vedtatt en plan for etablering av et hovedveisykkelnett i Oslo, det fikk vi til på slutten av nittitallet». Dørum avslører sin kunnskapsløshet. For Oslo bystyre har vedtatt sykkelplaner i 1977, 1990, 1999 og i 2006, og muligens også enda en nyere plan. 

Aftenpostens journalist Hilde Lundgaard karakteriserte disse planene 04.05.1999 under overskriften «Plan på plan på plan». Oslo-politikernes planer resulterer ikke i et gjennomgående hovedsykkelvegnett. De er like realistiske som Egon Olsens «Jeg har en plan!». For hver gang politikerne, uansett parti, møter en motstridende interesse, så lar de alle sammen sykkelinteressene tape. Som byråd Ola Elvestuen som lar et hus stå i vegen for den naturlige sykkelvegen gjennom Grensen. 

Peer Gynts ord treffer som en innertier på Oslos politikere, og landets øvrige, når det gjelder sykkelveger: «Ja, tænke det; ønske det; ville det med, - - men gjøre det! Nei; det skjønner jeg ikke!».

Hvorfor jeg nevnte Oslo i min kommentar til Abid Q. Raja, var bare fordi også Venstres handlingslammelse viser seg så tydelig her. Men Rajas budskap var at med et regjeringsskifte så ville det bli fart i tilrettelegginga for sykkel i Norge. Det stemmer ikke for Dørums tid som samferdselsminister, ikke for Elvestuen i Oslo og det vil ikke på noen måte stemme for en sannsynlig Bård Hoksrud som bilminister.

Men Dørum har rett i at Venstre ikke bremser sykkeltiltak. Det er ikke nødvendig å bremse når du står stille med punkterte hjul.

Presidentvalget i USA: Et viktig valg, mer avgjørende enn et valg i et borettslag? Uventa resultat?

I svært lang tid har det i Norge vært stor medieaktivitet rundt presidentvalget i USA. Underforstått at dette er politisk viktig. Ikke bare for USA, men også for Norge og for hele verden. Men i stedet har sportsjournalistikkens regi prega dekninga, der spørsmålet har vært hvem som vinner, ikke hvilke politiske konsekvenser den enes eller den andres seier gir. VGs Anders Giæver, en av pressekorpsets mange høyreorienterte propagandister,  uttalte på nett til VG etter at Obamas seier var klar: - Glad min generasjon får oppleve en verdensleder som dette. — Skål!

Den norske Nobelkomiteen, oppnevnt av det norske Stortinget, deler selvfølgelig også Giævers synspunkter. Den ga Obama fredsprisen før han hadde utretta noe som helst som president.  

Etter at Obama fikk «freds»prisen, veit vi at han har utført «fredsoperasjoner» som å opprettholde folkerettsstridige fangeleire (Guantanamo), latt være å hindre hindre Israel sine folkerettsbrudd og overgrep, ulovlig gått inn i en annen stat for å henrette Bin Laden, og han har sendt uttallige droner inn i et alliert land og drept mange sivile. Han stilte nå til gjenvalg, og det ble gitt inntrykk av at amerikansk utenriks- og innenrikspolitikk med Mitt Romney som president stod overfor å bli svært endra. Men det er ikke lagt fram momenter som skulle tilsi en slik kursendring av amerikansk politikk etter hvem som vant. Valget av president i USA 2012 stod ikke mellom to politiske retninger som var merkbart forskjellige, verken for amerikanere eller verdens folk.  

Inntrykket av at presidentvalget dreidde seg om et valg mellom to ulike politiske retninger for USA og verden, har ikke rot i virkeligheten. Rike amerikanere kommer til å bli enda rikere, Israel kan fortsette som før med fordriving og utsletting av palestinere og USA vil fortsette som før med intervensjoner og kriger. USA vil gjøre som det passer seg, helt uavhengig av internasjonale avtaler. Enten det gjelder folkeretten eller handelsavtaler. Om spådommene at USA som stormakt vil forsvinne slår til, vil det heller ikke være noen forskjell på hvordan Romney eller Obama vil takle USAs fall som supermakt. Begge representerer den rike og stadig rikere overklassen i USA, ellers hadde denne rike overklassen heller ikke gjort deres valgkamp mulig med sine bidrag på milliarder av kroner. 

Så jeg må bare si til alle de norske mediene som virkelig har gravd djupt i sine lommer, tildels statlig finansiert i og med momsfritak og lisens: Dette er helt uforståelig bortkasta pengebruk. Som politisk reportasje vurdert. Den politiske betydninga av dekninga står ikke i rimelig forhold til medienes ressursbruk i form av personer og sendetid. Ikke har dekninga virka opplysende, heller. Tilslørende, er den eneste karakteristikken. Men kanskje spennende, i ei tid med fravær av spennende idrettskonkurranser mange er opptatt av. 

Kampen om ledervervet i et vanlig norsk borettslag, eller i et idrettslag, har fraværet av store politiske skillelinjer felles med fraværet av politiske forskjeller mellom de to amerikanske presidentkandidatene i 2012.  Men valg i borettslag og idrettslag omtales  ikke i norske medier. Ikke i spaltemetre og i timesvis.

Et annet interessant poeng i forbindelse med valget, er det reint sportslige, det som har med sportsjournalistikk å gjøre. Det var hele tida, hvertfall i norske medier, kjørt fram at dette var veldig spennende, det var veldig jevnt. Sensasjon, sensasjon: Ingenting er avgjort, så følg med på våre sendinger og rapporter! Det var kalt inn mange spesielle norske eksperter på amerikansk politikk, ikke minst supereksperten på absolutt alle områder; historiker, sjakkspiller, biograf og krimforfatter Hans Olav Lahlum. Hans bidrag til å forstå valgets politiske implikasjoner, og kandidatenes seiersmuligheter, hva var det? Arbeiderpartiets stortingsrepresentant Marianne Aasen savna eksperter på amerikansk politikk, men skreiv på twitter at slike eksperter ikke fantes på grunn av 68-ernes USA-hat! (Arbeiderpartiet er virkelig et alternativ til Høyre!). Det var en amerikaner som spådde rett resultat i alle 50 stater ut fra sannsynlighet, og Frode Saugestad skreiv i Aftenposten 6. november at det var «Langt fra dødt løp i USA». Likevel sa alle norske journalister at dette er spennende, utfallet uvisst! Følg med, følg med! Oj, så spennende! Med sportsjournalistenes yndlingsuttrykk «dette er historisk!»

Men Obama vant klart, både i antall stemmer og i valgmannsstemmer. NRKs Tove Bjørgaas  skreiv etter valget at han vant med større margin enn  «mange hadde ventet» og at Obama dreiv et «effektivt valgkamparbeid».  «I Ohio hadde de tre ganger så mange kontorer og klarte slik å mobilisere store mengder velgere.» Obamas mobilisering på grunnplanet, særlig i vippestatene, blant alle ikke-hvite velgere, var undervurdert. Men hvorfor undervurderte journalistene dette før valget? Hvorfor oppdaga ingen norske journalister denne grunnplansmobiliseringa? Fordi de rett og slett ikke er gode nok? Det er ikke usannsynlig, tross deres høye lønn. Men hva hadde de da i USA å gjøre? Eller er sannheten den at denne opplysninga ikke passa inn i den regien medielederne ga til sine underordna journalister for å kunne reklamefinansiere sine dyre USA-rapporter?  

Vi kan trygt oppsummere medienes og de politiske journalistenes arbeid med det amerikanske presidentvalget i 2012 som svært mislykka. 

Skjebnevalg? Er Ap ulikt blåblå?

Redaktør i Klassekampen, Bjørgulv Braanen, omtalte i sin leder 31.10.12  det kommende stortingsvalget som et skjebnevalg. Noen dager seinere omtalte også Senterpartiets leder Liv Signe Navarsete det kommende stortingsvalget som et «skjebnevalg».

For de av oss som er opptatt av det Braanen kaller «skavanker» ved den rødgrønne regjeringa, er det grunn til å ta på alvor det han hevder. Kan virkelig valgresultatet i 2013 bli som forskjellen på lys og mørke, som et politisk og økonomisk skille som vil merke seg inn i historia for mange tiår framover? 

Braanens argument til støtte for fortsatt rødgrønn regjering, og at vi står overfor et «skjebnevalg», avhenger av at Arbeiderpartiet og dets to regjeringspartnerne faktisk står for en annen politisk retning enn den blå-blå-regjeringa. Men det gjør den da ikke?

Et hovedfundament for den rødgrønne regjeringa er EØS-avtalen. Den betyr underkastelse av EUs markedsøkonomiske lover der alle sosiale omfordelingstiltak og fagforeningsarbeid i praksis er forbudt. Snakket om å ta ut arbeidslivsforhold av EØS-avtalen er bare en avledningsmanøver. Sosialt rettferdig økonomisk politikk er nå også i strid med menneskerettighetene slik de defineres av dem som har makt til å definere dem. Krisa i EU gjør at EU-byråkratene skjerper kampen mot fagforeningene og de faglige rettighetene, for en sterkere økonomisk union.

Arbeiderpartiet har siden tidlig på 1960-tallet vært en aggressiv tilhenger av denne EU-politikken. Den gjennomfører de også i Norge, uten annet enn ubetydelige protester på områder som det er mulig å skape oppmerksomhet om. Men ikke om Posten som driver sosial dumping i Norge. Naturressursene tilhører ikke de enkelte landene i EU-unionen, men EU felles under EU-kommisjonen. Underordninga av EU er for Ap bare underlagt ett annet hensyn; å underordne seg USAs verdensomspennende økonomiske og militære interesser.

Det vil åpenbart bli raskere verre med en blåblå regjering. Ap ga foreløpig opp å ta fra de offentlige tilsatte bruttopensjonen, mens Høyre og Frp helt klart vil overkjøre motstand mot disse pensjonsnedskjæringene. Med en rødgrønn regjering går politikken i den samme retninga, bare i saktere tempo. Skal vi da godta at vi står overfor et «skjebnevalg»? 

Må vi konkludere med at når vi først skal ledes av høyrefolk, så er Jens Stoltenberg, Grete Faremo og Roger Ingebrigtsen de beste av dem? Fordi det ofte er det bedre med ørlite enn ingenting? 

Men å tro på ulver i utslitte fåreklær blir for meg en meningsløs politisk strategi.