lørdag 27. august 2011

De fortapte menn — få dem med!

Denne kommentaren til Marie Simonsens artikkel «De fortapte menn» ble refusert av Dagbladets debattredaksjon.

Det er interessant, som Audun Lysbakken skreiv i en twitterkommentar til meg, det Marie Simonsen skriver i artikkelen «De fortapte menn» om anti-feminismen og kvinnefiendtligheten hos de fleste islam-motstanderne, til tross for at de framhever likestilling som noe positivt. Slike motsetninger finnes det imidlertid mange eksempler på. Romantisering av de hjemmeværende kvinnene har de til felles med de kristne av de fleste avskygninger. Partier som er sterkt homofiendtlige av prinsipp, har hatt mange homofile ledere. Som i Hitlers Tyskland og blant USAs kristenfundamentalister. Også vårt eget Frp, ikke akkurat et spydspissparti for homofile og deres rettigheter, har eksempler på homofile framstående ledere, hvorav en av dem er sikta for homofile overgrep.

At de som er ukritisk til islamsk religion og/eller ubegrenset innvandring, skal være så veldig for likestilling og individuelle rettigheter, er en tvilsom påstand. Det kom fram på et onsdagsmøte i Det norske Studentersamfund i Oslo 12. august. En spørrer stilte et spørsmål som ville ha fram at muslimsk syn på og praksis overfor kvinner var langt å foretrekke framfor den vestlige praksis med påstått seksualisert kvinnepraksis. Men alternativet til seksuelle perversiteter og dagligdags pornografi er ikke nikab og hijab, som vel var spørrerens intensjon. En av paneldeltakerne, Unni Wikan, viste til at hijab oppstod så seint som på 1980-tallet, fordi noen religiøse ledere fant ut at håret sendte ut uønskete seksuelle signaler. Muslimsk pregete stater er også sterkt seksualiserte, hevdet Wikan. Hijab er en konsekvens av at også håret er blitt en seksuelt fristelse. (For øvrig i samsvar med Herman Wildenwey som påstod at «Håret er kvinnens pryd»).

Mangel på samsvar mellom meninger teoretisk og i praksis er ikke sjeldent. Greit nok å påpeke det. Men det er mer alvorlig at samfunnsendringer, både de samfunnsmessige strukturelle endringene med avindustrialisering og de politisk/ideologiske holdningsendringene, setter altfor mange igjen på stasjonen; «de fortapte menn», og ikke få kvinner, heller. Som er viktige og sentrale samfunnsmedlemmer som skulle vært med på toget. I stedet øker toget farta mens passasjerene snakker selvsikkert om dem som ikke rakk toget. De som står igjen blir i stedet en ressurs for ekstrem markedsliberalistisk politikk og nye krigseventyr. 

onsdag 17. august 2011

Fortsette i samme spor?

Dette innlegget stod på trykk i Klassekampen i dag (bildet):
Den politiske kampen etter terrorangrepet på regjeringa og de ufattelige massedrapene på Utøya er forlengst i gang. Endres styrkeforholdet? Tilhengerne av økt innvandring og forsvarerne av religiøst begrunna særskikker, legger tydeligvis til grunn at de nå automatisk skal få en økt tilslutning til sine standpunkter. Nå er det vist i praksis hva deres motstanderne står for, har mange hevdet. Og de har behov for medgang nå. Tross flere tiårs iherdig innsats med støtte fra flertallet av partier og politikere, de beste penner og de fleste taleføre radikale og humane offentlige personer, synker oppslutningen om deres standpunkt. I juni var det over 50 % av det norske folket som var enig i at innvandrings- og integreringspolitikken ikke var vellykka. Sjøl den oppsiktsvekkende arrestasjonen av Maria Amelin med etterfølgende utvisning ga ikke økt oppslutning om mer innvandring.
Når så mange, særlig fra arbeiderklassen er imot innvandringspolitikken, eller ikke forstår den, hvorfor ikke da stanse opp og stille spørsmålet «Hvorfor lykkes vi ikke politisk, hvorfor taper vi så grundig?». 
Er altfor mange folk, særlig de med lønn lavere enn gjennomsnittet — minst 20-30 %, kanskje flere — bare kunnskapsløse, rasistiske og reaksjonære? Som må møtes med mer moralsk fordømmelse? Mitt utgangspunkt er annerledes: Høyrepartiene over hele Europa sier nei til mer innvandring og nei til særrettigheter for innvandrerne. Arbeiderklassen slutter opp om disse partiene, som dermed får mulighet til å overføre enda mer rikdom til de rikeste. Med betydelig økende arbeidsledighet og flere offensive imperialistiske kriger som resultat.

Jeg mener at i flere år har kravet om økt innvandring og forståelse for innvandrernes politiske krav om å endre norske lover og skikker, hvertfall for sin egen del, blitt den viktigste politiske oppgaven fra særlig venstreorienterte både i Norge og i Europa. Viktigere enn kamp mot kapitalistisk økonomisk politikk og imperialistiske kriger. Muligens kan endringa skyldtes at arbeid for sosialismen er blitt politisk kriminalisert. Det er interessant å registrere at to konsekvente og ytterliggående muslimer i Norge, Trond Ali Lindstad og Lene Larsen, begge er tidligere AKP-medlemmer.

Når det gjelder innvandring, vil jeg peke på at vi i Norge faktisk har innvandringsstopp fortsatt, vedtatt i 1973. Hvorfor er kravet om å oppheve den så lite framme i den offentlige debatten? Likevel: I følge Brochmann-utvalget har ingen land i Europa tatt imot så mange innvandrere som Norge i forhold til folketallet, og ingen har heller hatt en så stor økning de siste åra. De som har kommet har vært gitt opphold av humanitære grunner og politisk asyl. Og halvparten av dem (46 %) har kommet som følge av familiegjenforening. Av dem igjen svært mange som er nyetablerte familier for å kunne omgå innvandringsstoppen. Men i forhold til verdens nød og elendighet, er dette ubetydelig. Rundt 1 milliard mennesker, minst, lever under forhold som de med god grunn mener er utålelige og forståelig nok vil bort fra. Men radikale, og ikke minst sosialistiske politikere, bør gå til roten av ondet. Problemet er at nøden og sulten i verden er resultatet av en bevisst villet politikk av imperialismens organer som WTO, IMF og FN. En politikk som også norske myndigheter står bak og som nordmenn har fordel av. Hvor kommer da betydningen av Norges lille innvandring inn? Det er selvfølgelig bra at noen få får hjelp, enn at ingen får hjelp («Snøen som skulle falt på dem, faller på gaten», Brecht). Men det monner ikke på noen som helst måte, dette «forkorter ikke utbyttingens tidsalder», fortsatt etter Brecht. Hvorfor prioritere økt innvandring til Norge som løsninga på de lidelsene verdens folk utsettes for? Og hvor mange skal få komme til Norge, og på hvilket grunnlag skal de velges ut? Når det monner så lite, og ingenting av verdens elendighet endres, og den politiske kostnaden er så stor at høyrekreftene styrker seg i de fleste europeiske land og gir dem mulighet til å føre en stadig mer krigersk imperialistisk politikk - hvorfor tier innvandringsentusiastene om slike problemstillinger?

Det er et godt poeng at Norge trenger flere hender for å få utført nødvendig arbeid. Men for mange innvandrere bidrar ikke. Den norske velferdsstaten kan ikke overleve med mange passive og mange som eksporterer ytelsene. Det styrker heller ikke oppslutninga om innvandrings-. og intergreringspolitikken. Jeg er dessuten imot å ta imot de mest ressurssterke. De trenges i hjemlandet for å arbeide for revolusjon der.

Innvandringsentusiastene mener de har et trumfkort: Det multikulturelle Norge er alt et faktum! Men hva menes med dette honnørordet? Barne-, familie- og likestillingsdepartementet gir denne definisjonen: Staten, «enheten er ikke en felles nasjon med felles verdier, men de ulike kulturer som eksisterer i et territorium fungerer parallelt og er likestilt, det være seg … nye grupper med innvandrere. Staten skal være nøytral og ikke bygge på spesielle verdier.» Er dette målet? Ikke faktum hvertfall: Den norske staten har en egen religion i følge Grunnlovens § 2, den evangelisk-lutherske. Medlemmer av statskirken, rundt 80 % av befolkninga, er i følge grunnloven forpliktet til å oppdra barna sine kristent. Og markeringa av ikke-kristne som annenrangs borgere, vises ved at Grunnloven bestemmer at du ikke kan bli statsråd som ikke-kristen om ikke mer enn halvparten av statsrådene fra før er forpliktet til å oppdra sine barn i den evangelisk-lutherske tro. Hva er multikulturelt, flerkulturelt, ved dette? Og den europeiske menneskerettighetsdomstolen fikk nærmest politisk pålegg blant andre fra Paven om å omgjøre en tidligere dom for å tillate å påtvinge alle lærere og skolebarn i Europa kristne symboler i klasseromme, noe den villig etterkom. Multikulturelt Europa er det vel neppe? Betyr egentlig flerkulturelt samfunn støtte til statlige parallellsamfunn med egne leveregler, i praksis statlig godkjente ghettoer? Dessuten dreier det seg mer om forskjeller på gamle og nye kulturer, enn om ulike.

Jeg må jo dessuten få peke på i tillegg til dette begrepets uklarhet, så har jeg som samfunnsmedlem aldri noen gang fått meg forelagt begrepet og dets praktiske konsekvenser til diskusjon og avstemning, ikke en gang som medlem av et parti inntil 1998. Det er bare denne nedlatende triumfen, «Haha, nå er det der, din umoralske rasist!». Et trumfkort som ikke har virket, kanskje nettopp på grunn av sitt fravær av dialog og demokrati og sin nedlatende forakt. En så autoritær politikk fortjener heller ikke tilslutning.

Som en følge av innvandringa har tiltroen til religioner i Norge økt. Kristne har fått en ny vår etter drahjelp fra muslimer, særlig merkbart i Klassekampen. Religioner er konstruerte for å bevare makta til de herskende og deres tanker. Religioner er totalitære, fordi de har svar på alle sider i livet og i samfunnet, særlig kristendom og islam, og er derfor sterkt politiske. Å gi forrang til religiøse skikker er å gi politiske konsesjoner til inhumane rettigheter og imot individuell frihet og rett til egne valg. Tanker og rettigheter som var utenkelig da religionene ble konstruert for 2000 år siden. Som mest typisk, gjeninnføring av kontroll med kvinnen som mannens og familiens eiendom. Jeg endrer ikke syn på slike religiøst begrunna politiske krav fordi om de nå fremmes på nytt av en minoritet. Også minoritetens diskrimineringskrav er det like viktig å bekjempe, og gjerne forby. For det er vel ikke riktig å la katolske prester fortsette sine pedofile overgrep fordi det er deres kulturelle praksis? Ikke glem heller at mange av de sterkeste kritikerne av muslimsk religion i Norge er innvandret fra muslimske land, ja rett ut sagt flyktet fra muslimske regimer, nettopp på grunn av regimenes praktisering av sine statsreligioner.

Tilhengerne av økt innvandring og de som er fornøyde med integreringspolitikken, har alltid benektet ethvert problem ved innvandringa. Bare motvillig, etter lang tids politisk kamp, har en akseptert at innvandring har ført til sosiale utfordringer. Som at mange innvandrere ikke aksepterer norske rettsregler, særlig de som bryter med klans- og ættebånd, og at de som har bedre råd enn arbeiderklassen flytter når det blir for få «vanlige» nordmenn i et boområde. Innvandringsentusiastenes virkelighetsflukt er en viktig årsak til deres politiske nederlag.

Satt på spissen: Jeg prioriterer null innvandring fra nå av og ingen konsesjoner til religiøse politiske særkrav, før det har fått politisk oppslutning fra minst 80 % av befolkninga gjennom et nasjonalt rådslag. Etter et slikt rådslag som gir enighet om de sentrale innvandringsspørsmåla, kan en lettere mobilisere mot det kapitalistiske systemets samfunnsødeleggelser og fattigdomsutvikling. Et mer antikapitalistisk og sosialistisk Norge og Europa vil være til stor fordel for verdens fattige millioner, også for de troende.

lørdag 13. august 2011

Berlinmuren 50 år - skammens mur eller bare en stengt statsgrense?


I dag for 50 år sida ble Berlinmuren reist. En mur som stengte grensa mellom østblokk-landet DDR (Øst-Tyskland) og de vestlige kontrollerte delene av Berlin, som lå inne i staten DDR. Flyttinga av arbeidstakere fra øst til vest i Berlin ble dermed stansa, og selvfølgelig også flukten fra øst til vest.
Dagen vil først og fremst bli markert som en seierens dag for det kapitalistiske vest og selverklærte demokrati. De forventete kommentarene fra forbundskansler Angela Merkel og forbundspresident Christian Wullf er kanskje ikke av de mest interessante perspektivene. De er ikke til å unngå, sjøl om det må virke som litt merkelig selvskryt nå som kapitalismen er oppe i så mange alvorlige kriser og kriger. Men sånn er det nå en gang.
Et annet, men ikke så viktig perspektiv er at muren lot seg bygge uten at noen agenter eller presse fikk vite om det, eventuelt at agentene ikke kunne gå videre med opplysningene av hensyn til å fortsette å kunne være spioner.
Berlinmuren er omtalt som Skammens mur, en betegnelse som for eksempel Israels mur i Palestina ikke blir omtalt som. Noen av de sterkeste kritikerne av Berlin-muren er nemlig også blant de sterkeste tilhengerne av Israels mur. Det er særlig det at en by blir delt omtrent midt i byen, som har vært det påstått oppsiktsvekkende. Den markerte skillet av to ikke bare ulike økonomiske systemer, men også som en følge av to konkurrerende supermakter i verden. Skam er et negativt ladet ord som har til hensikt å omtale motparten negativt.
Det delte Tyskland, som Europa for øvrig, var et resultat av Hitler-Tysklands militære nederlag. Sovjet erobret Berlin og lengre vest av det gamle Nazi-Tyskland. Fordi vestmaktene ikke prioriterte å sette inn nok soldater tidlig nok til å knuse Hitlers regime. «Amerikanerne og britene hadde rundt 400 000 døde hver, mens Sovjetunionen mistet 27 millioner», skriver Laurence Rees, kreativ leder for BBC TVs historiske programmer, i boka «Bak lukkede dører. Stalin, nazistene og Vesten» fra 2008. Churchill mente som kjent at raskeste vegen til Nazi-Tysklands hjerte i Berlin gikk gjennom Afrika…Den ellers så brutale, men også realistiske Stalin, var naiv nok til å tro at Tyskland etter krigen skulle bli et nøytralt land mellom øst og vest. Derfor ga han fra seg en del av Berlin, helt unødvendig militært sett. Da den vestlige delen av Tyskland ble innlemmet i den vestlige sfæren, ble staten DDR (Deutsche Demokratische Republik) opprettet, en klart uselvstendig stat kontrollert av Sovjetunionen.
Det var i 1949, fire år etter krigen, at restene av det tyske kommunistpartiet fra før krigen og noen andre, særlig sosialdemokrater, aksepterte å opprette staten DDR på sovjetiske bajonetter. DDR var en stat med 17 millioner mennesker, og ble en av Øst-Euopas mest vellykka Sovjet-stater.
DDR trakk til seg radikale og sosialistisk innstilte mennesker, som Bertolt Brecht og Stefan Heym, som heller ville leve i DDR uten fulle politiske rettigheter enn i Vest-Tyskland. Men mange ville også ut av DDR. Både fordi de ikke likte systemet og kom på kant med myndighetene og blei overvåka, og fordi noen fant ut at de kunne tjene bedre ved å flytte til Vest-Tyskland, der alle som flykta fra øst ble tatt imot som fullverdige borgere. (Noen av «flyktningene» var også DDR-spioner). Mange flyktet med livet som innsats, og mange ble også drept under flukt. Før muren blei oppretta hadde 2,7 millioner mennesker forlatt DDR. Fire dager før Muren blei bygd, var det hele 1 926 som flykta, det høyeste noensinne på en dag.
Grensa mellom øst og vest i Europa, og grensa mellom øst- og vest-Tyskland var stengt for utreise fra øst. Overgangen i Berlin eneste vegen ut. Berlinmuren var egentlig ikke noe annet enn en statsgrense. De er jo ofte kontrollert av alle stater. Avdøde universitetslektor i statsvitenskap, Jens A. Christoffersen, sa en gang i radio at muren tross alt ikke var noe annet enn en grense. Uten at han selvfølgelig ville forsvare DDR-myndighetenes praktisering av grenseovervåkinga. Også Die Linke peker på på dette, men sier i sin historiske kommisjon (ja, partiet har det!), at dette ikke kan forsvare praktiseringa av DDR-grensa. De skriver det slik: Demokratisk sosialisme trenger flertall og kan ikke bli påtvunget. Berlins borgermester, Klaus Wowereit, er veldig imot enhver form for forsvar eller heroisering av Muren. For han er det viktig å peke på det nå, ettersom rundt 10 % av tyskerne i dag er for Muren, mens i alt 25 % ikke bare ser negativt pä den.
Det var kanskje de best utdanna, de som kunne få godt betalte jobber i vest, som ville ut. Men hvorfor var det ikke motsatt, at arbeidsfolk i hele Vest-Europa stod i kø for å emigrere til DDR? Hvorfor er de påståtte sosialistiske stater i en øy av kapitalistiske stater som må holde sine innbyggere innestengt, hvorfor er det ikke omvendt? Når folk ikke vil bo der, da får en heller vente med et annet økonomisk system enn kapitalismen.
I Berlin i dag er avisene selvfølgelig svært opptatt av denne begivenheten. Berliner Morgenpost skriver om Murens fall som en av de viktigste øyeblikk i Tysklands historie. Javel, ja. Das muss man sagen....Det er forståelig med oppmerksomheten fra Berlins hegemoniske sjikt om Muren, men den er veldig nærsynt, og lite prega av et helhetssyn. Nazismen, Hitler og verdenskrigen, forutsetninga for delinga, er ikke-eksisterende. Heller ikke supermaktenes kamp om verdensherredømme er noe interessant bakteppe. Da blir historia om Murens bygging og fall omtrent den turistattraksjonen den til vanlig er.
Plakaten til partiet KPD, Kommunistische Partei Deutschlands, gikk inn for et samla Berlin i en uavhengig tysk sosialistisk stat. Ikke akkurat realistisk, men likevel en riktig parole ?

fredag 5. august 2011

Nyttig med anonym nettdebatt?

Som en følge av terrorhandlingen og massedrapet har det oppstått en debatt om nytten av anonym debatt. Statsråd og SV-leder Kristin Halvorsen har krevd at redaktørene av nettaviser må opphøre med praksisen med anonyme nettinnlegg. Avdelingsdirektør Rune Fløisbonn i Kripos og redaktør Magne Lerø i Ukeavisen Ledelse utgjorde mindretallet i Medieansvarsutvalget og redegjør i Dagens Næringsliv i går og på Lerøs nettsted om hvorfor de ville ha lovfestet et redaktøransvar også for anonyme nettsteder/blogger. De viser til at for anonyme innlegg på nettsteder med en redaktør, er redaktøren strafferettslig ansvarlig for de anonyme innlegg som slippes til på nettstedet sitt.
Sigurd Allern og Ester Polloack hevder i en kronikk i Klassekampen 2. august, «Det anonymiserte hatet», i det de karakteriserer som «nettdebatt», har blitt en frisone som det er på tide å gjeninnføre redaktøransvaret for. De skriver blant annet om sin oppfatning av nettdebatt: «Det er som om å se ned i et avløpsrør. Utskjelling erstatter argumenter.»
Umiddelbart virker det åpenlyst at jo mer visse typer utsagn blir uttalt, jo mer akseptable og «sanne» blir de. Når hatske uttalelser og nedlatende holdninger overfor «utgrupper» blir mer og mer vanlige, får det konsekvenser både for holdninger og handlinger. På nettsida til det tyske partiet Die Linke viser representanten Luc Jochimsen i artikkelen «Høyrepopulisme – når, hvor og hvordan begynner det?» i ti punkter til de mange små ord og skritt som til slutt kan rettferdiggjøre de grusomste handlinger. Kvinneaktivister før sa at «Pornografi er teorien, voldtekten er praksis». Uten at jeg har sett empiri for denne påståtte sammenhengen er lagt fram.
Statsviteren Robert Ford, University of Manchester, etterlyser empiri om konsekvensene av hatefulle uttalelser på nett. Ford skriver i sin artikkel, gjengitt og oversatt til norsk på vg.nett.no:
Massemorderens ekstremisme var oppildnet av opphetet retorikk på internett, spesielt i bloggsfæren.
Virkelig? Hvis dette er sant, må vi lure på hvorfor den enorme veksten av blogger det siste tiåret ikke har utløst en epidemi av morderiske pistolmenn. Jeg vet ikke om noe forskning som har fremlagt beviser om forbindelser mellom internettaktiviteter og vold.
Og:
Vi blir fortalt at en ekstrem høyreideologi som demoniserer muslimer og innvandrere var med på å motivere Breivik.
 Finnes det noen beviser som støtter denne påstanden? Jeg kjenner ikke til noe forskning som viser at massakre forekommer oftere i land med fremtredende høyreekstreme bevegelser enn i land uten slike bevegelser – som er det vi kunne forvente hvis ekstremistiske ideologier oppfordrer til morderiske handlinger. Heller, ifølge et stort forskningsprosjekt av den nederlandske forskeren Ruud Koopmans, er det mye som tyder på det motsatte.
 Kanskje har noen gjort forskning som viser en sammenheng. Hvis så, bør de snakke til pressen om det. Hvis ikke, er det like sannsynlig at Breivik søkte etter en ideologi som tilfeldigvis passet hans morderiske paranoia. Væpnete galninger tidligere har alltid funnet seg et sprøtt narrativ om at de er forfulgt eller offer for en konspirasjon – for å rettferdiggjøre sine handlinger.
Oppfatta jeg stipendiat ved Institutt for statsvitenskap ved UiO riktig i Dagsnytt 18 i går, Anders Ravik Jupskås, som holder på med et doktorgradstudium om høyreoppslutning og vold, så finnes det ikke en påvisbar sammenheng mellom stor oppslutning om høyreekstreme partier og vold.
Jeg forstår ikke at alle meninger må opp og fram i lyset. Arbeiderpartiet hadde som strategi å tie ml-erne i hjel. Kanskje var det vellykka. Uansett: Noen synspunkter kan da bare ties i hjel, særlig de som nærmer seg uttalelser som allerede er forbudt, som ringeakt og diskriminering og hatefulle uttalelser om andre raser, folk med avvikende seksuelle legninger og liknende? Kanskje kan de ikke forbys rundt stambordene på ølkneipene, men muligheten til å få spredd dem til ensomme likesinnede særlinger som overhodet ikke legger bånd på seg foran tastaturet, har en egenverdi. Bånd de fleste av dem, og oss andre, ville gjort ansikt til ansikt med andre.
I en kronikk i Aftenposten i dag skriver Petter Bae Brandtzæg om at nettdebatten slik den foregår, faktisk hindrer andre fra å delta på grunn av sin uforsonlige skjellsordpreg. Det stemmer for meg. Det er ikke interessant i det hele tatt å prøve med noen form for debatt på nettdebattene i for eksempel Drammens Tidende, enda den og innlegga der underlagt redaktøransvaret. Kanskje ikke diskriminerende, men bare dumme og frekke, altfor mye. Jeg tok det også opp med redaktør Bore 7. oktober 2009 i en (ubesvart) epost:
«Jeg har ikke grundig og systematisk kunnskap om innlegg på debattsida i DT nett (eller andre steder), men det er vel dekning for å si at det finnes flere innlegg der som er usaklige, frekke og jeg vil faktisk tillate meg å hevde nærmer seg meningsløse reint politisk sett — enn i trykte aviser? Jeg tenker for eksempel på de innlegga som var i forbindelse med en litt tidligere nettdebatt i vår/sommer om Gullaug, men det gjelder også de fleste nettdebattene, både i DT og andre? Personer med slike synspunkter og måter å uttrykke seg på har jo også ytringsfrihet, og uttaler seg vel sånn i muntlige organiserte debatter, [men] må det videreformidles av dere likevel? Slike ytringsformer som det kryr av på nettet hører vel mer hjemme i en betydelig engere krets?
For det første er jeg ikke sikker på om disse innlegga, nærmest utbrudd, trenger å komme på nett som en sikkerhetsventil for å hindre opprør, hvis det er slik en tenker. Det har jo også noe med hele debattnivået på nettet å gjøre, og hvem en der trekker til seg? Mange vil hevde at jeg ikke er av de sakligste … alltid,…, men jeg føler meg ikke tiltrukket av å delta og prøve å være saklig i en typisk nettdebatt (nettdiskurs?). Og det er jo litt dumt å ikke legge til rette for konstruktive meningsutvekslinger i en så praktisk kanal som nettdebatter kan være? Eller ser dere på det å tillate hva som helst kan trekke til seg alle og slik etterhvert skolere dem til å ta del i en mer detaljert debatt?
Jeg ser at dere i forbindelse med debatten om læreren på Galterud opererer med begrepet «forhåndsmoderert» debatt. Burde det utvides til flere og alle nettdebatter?»
Og er egentlig debattene på vg.no og dagbladet.no bedre? Nei. Det er vel bare Dagsavisens nettdebatter som er tilfredsstillende?
Jeg støtter ønskene om at avisenes nettsider blir redigert med like strenge krav som for innlegg i papirutgavene. Og også at ethvert nettsted skal ha en ansvarlig redaktør som er undergitt de samme bestemmelsene i straffeloven som redaktører av skriftlige publikasjoner. I forhold til kontrollen av utenlandske nettsteder er det selvfølgelig et problem. Men til realiteten, å gjøre forsøk på å hindre de mest platte og forgiftende ytringer på nettet kan jeg ikke se hindrer retten til at alle ytringer skal kunne komme fram hindres, også retten for dem som måtte argumentere for en sosialistisk revolusjon (som egentlig er forbudt?) eller en innføring av et kristenfundamentalistisk diktatur (som nok ikke er forbudt).
Men foreløpig holder Robert Ford sin påstand, en sammenheng mellom hatefullt debattklima og hatefulle argementer, og vold, er foreløpig ikke påvist.
For øvrig: Jeg har nå satt en stopper for kommentarer på min egen blogg fra personer jeg ikke vet hvem er. Jeg vil i grunnen ikke ha kommentarer og motforestillinger fra andre personer enn de som kan stå for sine meninger under fullt navn.