Legg ned likestillingsombudet! Likestillingsombudet og byrået i Bergen støtter diskriminering

Fra Bergens Tidende, nettsida

I Bergen leide muslimene Grieg-hallen for å feire Id, av-slutninga av den helsemessig komiske muslimske fasten. Muslimene krevde at kvinnene måtte bruke en egen inngang i Grieghallen, ikke den samme som mennene. Kvinner er som kjent, etter religiøs praksis i de fleste religioner, fordi religionene er konstruert for nær to tusen år sida, et mer mindreverdig kjønn underordna mennene.

Diskrimineringa blir forsvart av Likestillings- og diskrimineringsombudet i en «foreløpig» uttalelse som ombudet ikke har lagt ut på hjemmesida si. Ombudet hevder: «Dersom kommunen hadde nektet utleie eller satt felles inngang som vilkår, ville dette reist spørsmål om diskriminering på grunn av religion». Også det nye byrådet i Bergen med Ap, Venstre og Kristelig Folkeparti, forsvarer utleievilkåra. Venstres byråd Julie Andersland uttaler til Bergens Tidende: «Når vi forsøker å hindre en type diskriminering, må vi unngå samtidig å gjøre oss skyldig i en annen», og:«Det nye byrådet har en offensiv politikk for likestilling og mot diskriminering. Vi vil bidra til en åpen og tolerant by hvor alle har like muligheter, uansett kjønn, bakgrunn, legning eller religion.»  Jommen sa jeg smør! 

Vi har altså kommet dit at et likestillings- og diskrimineringsombud prioriterer diskriminering i stedet for likestilling til fordel for «religionsfrihet». For religioner har rett til å diskriminere, mener åpenbart ombudet.

Hvordan hadde det vært i Norge om de kristne hadde fått fortsette med sin diskriminering, som  forbud mot de som tok selvmord til å bli gravlagt på kirkegården, diskrimineringa av kvinner, homofile, ugifte mødre osv? All likestilling og rettferdighet i Norge er jo kjempa fram i kamp mot de kristnes henvisninger til Bibelens ord. Så og si all likestilling og kvinnefrigjøring strider mot religionen. Staten har gjennom sin tidligere kontroll over statskirken nekta å godta at kvinner skal tie i forsamlinger, og tvunget kirken, mot deres «religionsfrihet», til å akseptere både homofili og kvinnelige prester — på tvers av Bibelens ord.

Jeg merker meg at for Kvinnefronten, Ottar og Feministisk Initiativ er denne prinsipielle kvinnediskrimineringa en ikke-sak. Hadde det vært andre enn muslimene i Norge som hadde forlangt en slik forskjellsbehandling som i Grieghallen, hadde nok engasjementet til de norske velstående og velutdanna hvite feministdamene vært i hundre.

Når likestillings- og diskrimineringsombudet mener at religionenes diskriminering nå skal prioriteres og aksepteres, er det klart at diskrimineringsombudet er blitt til det motsatte av det som var meninga. Ombudet er nå blitt en statlig pådriver for diskriminering og toleranse for intoleranse. Ombudet har sjøl dokumentert at det ikke er verd en eneste skattekrone, og bør legges ned nærmest på dagen. Hvertfall før nyttår. De får sikkert jobb i Muslimsk råd alle sammen.

Forfatteren Michel Houellebecq beskriver i romanen «Underkastelse» hvordan det muslimske brorskap klarer å overta regjeringsmakta i Frankrike i 2022 med aktiv støtte fra de som betegner seg som venstresida. Standpunktet til byrådet i Bergen og Likestillingsombudet viser hvor treffende Houellebecqs politiske analyse er.

Statlig finansiert medieenfold

Redaktør i Klassekampen, Bjørgulv Braanen, argumenterer i sin leder 24. oktober for pressestøtten, fordi den gjør det mulig med det norske «meningsmangfoldet». 308 millioner årlig i pressestøtte «er en billig samfunnsmessig livsforsikring for å opprettholde mediemangfoldet som er så avgjørende for demokratiet og den offentlige debatten», skriver Braanen. Han underslår at mediene er fritatt for merverdiavgift. Med samme salg som i dag utgjør momsfritaket hele 1,7 milliarder kroner årlig. Så pressestøtten er betydelig.

Det prinsipielle spørsmålet er hvorfor alle i Norge skal være med på å gjøre avisene billigere. Det er jo bare en subsidiering for at landets mest taleføre og velstående mennesker skal få avisene billigere for å lese sine egne resirkulerte meninger. Er det noen som har råd til å betale for det avisene koster å produsere, er jo det de mange høyreorienterte politiserende professorene og litteraturdoktorandene.

Mediemangfold er det ikke snakk om. Libya-krigen viste jo nettopp at avisene og deres redaktører og journalister går i flokk og er særdeles ukritiske. I alle de viktige politiske sakene, som den aktuelle masseinnvandringa. Redaktørene og debattredaktørene i de viktigste såkalte meningsbærende avisene mener det samme, og skifter posisjoner som andre skifter skjorter. Debattredaktørene siler innlegg og vil diktere innlegg de ikke liker, på samme vis som de krever ekstra kraftig dokumentasjon av motforestillinger til egne fordommer. Å gå i flokk og være ukritisk til makta er sjølve kjernen i det å drive medievirksomhet, det viser erfaringene de siste århundrene i hele den vestlige verden. Som en innrømmelse av journalistenes ukritiskhet har de oppretta et eget særkritisk utvalg, SKUP (Stiftelsen for kritisk og undersøkende journalistikk), som de fyller med de mest ukritiske journalistene av alle (Runar Henriksen Jørstad og Daniel G. Butenschøn.)

Med pressestøtten bidrar staten til å opprettholde aviser som ikke nok innbyggere vil bruke penger på, altså aviser som det ikke er et marked for. Klassekampen er en avis med en formell sosialistisk revolusjonær målsetting, men fungerer i virkeligheten som talerør for en kristen/muslimsk politikk og arbeider for å opprettholde myten om at Ap står for noe annet en aggressiv markedsøkonomi og internasjonal krigslyst. Ispedd en stor dose reaksjonær «humanisme». Avisa bruker også statsstøtten til å sette på trykk innlegg som vil sende meningsmotstanderne sine til Mars.

Uten statens subsidiering av Klassekampen, Dagsavisen og Vårt Land, indirekte av landets mest velstående og innflytelsesrike personer, ville de for lengst ha slått seg sammen til en avis, sammenfallende synspunkter som disse avisene har. Dagbladet, VG og Aftenposten mottok i 2000 nær en halv milliard i statsstøtte i form av momsfritak. Helt meningsløst sløseri. Statsmaktenes eget medium, NRK, burde hvertfall strippes for sin ukritiske maktlojale politiske funksjon/avdeling. Om ikke helt.

Sannheten er at Stortinget og regjeringa trenger en statssubsidiert presse for å sikre seg mot kritikk. At det finnes mediemangfold, er en myte. Pressestøtten er viktigst for statsapparatet og de mektigste, ikke for leserne. Derfor er pressen så ensidig.

Ikke en flyktningekatastrofe — men en masseinnvandring. Som vil forandre Norge — og er målet?

Den pågående masseinnvandringa til Europa og Norge vil koste betydelig mange uforutsette titalls milliarder årlig i mange år framover, og vil utvilsomt ramme de svakeste i Norge, de som uten innvandringas kostnader ikke får nok støtte. 

Like viktig er at en masseinnvandring der de fleste er muslimer, vil bidra til en religiøs og kulturell endring av Norge som vil svekke etniske nordmenns individuelle rettigheter og demokratiske innflytelse. 

De økonomiske og arbeidsmessige konsekvensene er det fortsatt mulig å diskutere, kanskje. Men ikke de kulturelle, religiøse og demokratiske konsekvensene. For den debatten har innvandringsentusiastene klart å kriminalisere. Men likevel: Slik tenker og skriver en «kriminell»:

Ikke flyktninger

Fra Aftenposten

Journalistene og politikerne skriver og snakker om den pågående flyktningekatastrofen. Men det er ingen flyktningekatastrofe i Europa eller i Norge. Ingen flykter fra disse landene. Det er en flyktningekatastrofe i Syria og de andre statene i Midt-Østen som vestlige land uforståelig og meningsløst har gått til krig mot. Men den nær millionen som de siste ukene har kommet fra Midt-Østen til Europa og Norge, er innvandrere. Flere kommer fra et mangeårig fredelig opphold i Tyrkia. De flykter ikke desperat fra umiddelbar vold og trusler om internering. De oppsøker derimot bevisst voldelige konflikter som på grensa til Ungarn, fra fredelige land som Makedonia og Serbia, der de ikke er fysisk truet. For, som de sier: «Vi skal til Tyskland og Sverige!». Om nødvendig ved å utsette seg for vold.

Bevisste og selektive innvandrere

Men det er ikke mer fred i Tyskland og Sverige enn det er i Hellas, Makedonia og Kroatia. Som den østerrikske innenriksministeren Johanna Mikl-Leitner sa: «Vi ser en trend der folk knapt vil søke asyl i Kroatia eller Slovenia. Det har jeg ingen forståelse for. Ingen kan hevde at Kroatia og Slovenia er utrygge land». Hun mener også at om de har rett til beskyttelse, så har de ikke dermed rett til å velge det mest attraktive landet. Ungarns utenriksminister Peter Szijjarto ba Serbia 16.09.15 om å iverksette umiddelbare tiltak. For som han viste til «– En gruppe svært aggressive migranter angriper hele tiden ungarsk politi med steiner og sementbiter.»

Ubrukelige militærapparater

Denne innvandringsbølgen viser jo at landenes kostbare militærapparater bare en vits. Det er bare å sende en folkemengde dit en vil, kanskje med skjulte våpen, og gå rett gjennom alle grenser og til det stedet en vil. Hvis de er mange nok og målbevisste nok. En viktig militær lærdom. Særlig når en tenker på at muslimske innvandrere i Frankrike, Storbritannia, Belgia, Nederland og Sverige har skapt seg egne territorier der den nasjonale statens lover i praksis er oppheva.

Masseinnvandring

De menneskene fra Midt-Østen og Afrika som ikke vil bo i Hellas, ikke i Serbia eller i Østerrike, Tyskland eller i Danmark og Finland, stater som de hevder at de flykter fra, vil altså i følge statsminister Erna Solberg 6. oktober komme i antall av ikke mindre 40 000 til Norge neste år. Mens UDI dagen etter forutsatte at minst 60 000 vil komme. Dette er mindre enn det bedriftsøkonomiprofessor og tidligere høyrestatsråd Victor Norman ønsker seg til Norge fra Syria, sammen med ei samla «venstreside» og tallrike professorkolleger. Den 6. oktober antyda «velinformerte kilder» at regjeringa Solberg vil bruke milliarder på masseinnvandringa til neste år. Disse kostnadene kommer samtidig med at det opplyses at arbeidsledigheten for norske innbyggere ikke har vært større på 20 år, med 120 000 arbeidsledige.

Konkurrerer ikke med norske arbeidsledige…

Men det er likevel ingen grunn til å tro at det blir konkurranse mellom det økende antallet innvandrerne og det økende antallet norske arbeidsledige om de færre norske arbeidsplassene. For innvandrerne vil stort sett ikke komme i arbeid, på tross av at de er menn i sin mest arbeidsdyktige alder, mellom 20 og 40 år. Somaliske menn innvandra til Norge i denne aldersgruppa har en sysselsettingsgrad på 27 prosent, mens de hittil innvandra syrerne i samme alder har en sysselsettingsandel på 26,3 prosent (SSB). Det skyldes ikke at disse innvandrergruppene er høyt utdanna mennesker som diskrimineres ved ansettelser. Mens 38 prosent av innvandrerne hadde høyere utdanning, hadde bare 25 prosent av syrerne det før siste innvandringsbølge. De er som de fleste som kommer fra den fattige og produksjonsmessige lite kunnskapskrevende del av verden, og har derfor ikke forutsetninger og kvalifikasjoner til å ta arbeid i Norges svært avanserte teknologiske produksjonsliv.

… men med norske trygdemottakere

Så det er ikke det økende antallet norske arbeidsledige som de nye masseinnvandrete kommer til å konkurrere med, men de norske trygde- og sosialmottakerne. Derfor er bekymringa for innvandringa ulik etter økonomisk status. Arbeidsplassene til dem som er mest positive til innvandring — professorene, journalistene og politikerne — trues minst av innvandrerne fra muslimske land og fra jordbrukssamfunn med lavt teknologisk nivå. Sjøl om professor Norman vil ta statsfinansieringa fra mediene som et første tiltak for å dekke utgiftene til de 100 000 innvandrerne han ønsker seg.

Kristne ga opp kravet 

om total samfunnsmakt, …

Europas kristne religiøse ledere har i mange år underordna seg de statlige sekulære lederne, og har skilt mellom «det som er keiserens og det som er pavens». Med tida er de europeiske og norske kristne i praksis blitt helt antireligiøse. Verken Bibelen eller De ti bud bryr de fleste kristne seg om, ikke en gang de «personlig kristne». Også de lever et fritt seksualliv, skiller seg som andre og bekymrer seg ikke over homofili, tror ikke på Djevelen og derfor heller ikke på et liv etter døden. Det eneste religiøse de kristne har igjen er en overflatisk idé om «det må da finnes en skaper». Denne utviklinga er både et resultat av kampen for et mer humant menneskesyn, individuelle rettigheter og samfunnsutviklinga og en følge av at de ga opp det prinsipielle totalitære kravet om at Bibelens ord skulle bestemme alt i samfunnet. Etter hvert gir de opp bit for bit av sitt politiske program på tross av spede forsøk på omkamper om sine tapte religiøse samfunnskrav som gjeninnføring av abortforbudet.

…  men muslimene kjemper fortsatt

 for total og sterkt voldelig samfunnsmakt

En betydelig del av de muslimske araberne er derimot like levende opptatt av total muslimsk makt og kontroll over samfunnet som de var for tretten hundre år sida. De har på beklagelig, og dessverre også imponerende vis, klart å holde sin religion som samfunnsideologi nærmest uberørt av verdens utvikling i den samme tida. Muslimene, særlig de i Midt-Østen og i Afrika, opplever/utøver nå en religiøs offensiv. 

Derfor trekker også muslimene utafor sine tradisjonelle landområder i Midt-Østen og Afrika seg sammen i atskilte grupper der de kan dyrke sine tradisjoner upåvirka av utvikling. Som i London og i Sverige, der de på sine territorier har sitt eget moralpoliti for å opprettholde «moralen». Muligens som en følge av vestens aggressive kriger, men ikke nødvendigvis.

Foreløpig mindre utprega i Norge, men de samler seg også her som i Oslo i bydeler der de utgjør en betydelig andel, sammen med de fattigste etniske norske som ikke har råd til å flytte ut. Slik andre fattige europeerne blir sittende fast i muslimsk kontrollerte områder.

Motstanden mot å bli «norsk»

Som en følge av sin sterke religionsdyrking upåvirka av de siste tusen år, motsetter de fleste av de muslimske innvandrerne å tilpasse seg europeiske og norske tradisjoner og skikker. Fordi vi lever et «syndig» liv. Kvinnene kommer ikke i arbeid, noe som er en naturlig følge av deres religiøse medbrakte tradisjoner, for de skal etter deres tradisjoner rett og slett ikke arbeide. Den norske staten betaler også nær to milliarder hvert år for å lokke innvandrerkvinnene til å holde seg hjemme, som om imamene hadde trengt den norske statens politiske og økonomiske støtte.

«Det er stadig veldig uvanlig å gifte seg med noen uten innvandrerbakgrunn blant dem med foreldre fra Pakistan og Tyrkia» (Samfunnsspeilet (SSB) 5/2013).
Hvis de muslimske innvandrerne hadde ønska å bli som nordmenn, assimilere seg, er ikke det vanskelig. Heller ikke å lære seg og barna sine norsk. Hvis de vil. Men de vil ikke. Av de rundt 14 500 seksåringene som ikke kunne norsk godt nok norsk ved skolestart i Oslo i 2013, var rundt 11 000 av dem født og oppvokst i Norge (Aftenposten 08.02.14).

Integrering betyr å ikke bli norsk

«Integrering» er et misforstått ord i den norske samfunnsdebatten, for det betyr i praksis at innvandrerne skal leve i Norge som om de levde i Midt-Østen eller andre samfunn helt ulikt det norske. Arbeiderpartiets nestleder Hadia Tajik er et eksempel på unntaka. Hun har blitt som norsk, Tajik snakker og skriver til og med nynorsk. Ikke bruker hun hijab, nikab eller burka. Riktignok klarte hun ikke som kulturminister å innrømme at det finnes noen norsk kultur, men hun må likevel sees på som en som har forrådt både sin egen innvandrergruppe og innvandringsentusiastene i Norge. For de siste ødelegger Tajik deres drøm om det «mangfoldige» samfunnet. For jo mer lik nordmenn innvandrerne blir, jo mer svekkes «mangfoldet».

Kong Haakon derimot ville bli norsk, 

og sendte sønnen i Holmenkollbakken

Fire forskere på Fredsforskingsinstituttet, innvandringsentusiaster, forsvarte i en debatt med Helge Lurås på nrk.ytring innvandringens fordel med å vise til at kong Haakon jo var innvandrer. Men for innvandringsentusiastene er kong Haakon et veldig dårlig eksempel. Han gjorde det motsatte av hva de fleste muslimske innvandrere gjør og det innvandringsentusiastene vil at særlig muslimske innvandrere skal gjøre. For kong Haakon sendte sønnen sin i Holmenkollbakken, noe helt udansk og uengelsk. 

Dessuten: Kong Haakon, dansk innvandrer, reiste ikke rundt i Norge og jubla med det danske flagget i seiersrus når Danmark slo Norge i fotball i OL i 1912. Slik innvandrere i Norge, med norsk pass, feirer med tyrkiske flagg når tyrkiske lands- og klubblag slår norske lag. Og slik innvandringsentusiastene vil at norske statsborgere med innvandrerbakgrunn skal feire Norges nasjonaldag 17. mai med pakistanske, afghanske, somaliske og tyrkiske flagg. Men kong Haakon ville bli norsk, han valgte seg mottoet «Alt for Norge». Helt i strid med den moderne drømmen til statsfinansierte intellektuelle om «mangfold» og «flerkultur» og statlige parallellsamfunn.

Masseinnvandringas 

samfunnsendrende konsekvenser

Den i praksis ukontrollerte og grensefrie adgangen for hvem som helst til i masseomfang å kunne bosette seg hvorsomhelst, og i Norge, har full allmenn politisk oppslutning i Norge, inkludert regjeringspartiet Fremskrittspartiet. Det vil ikke bare føre til betydelige økonomiske kostnader som vil øke i tida framover. Dette må uunngåelig gi dårligere vilkår for dem som i dag, uten innvandringskostnadene, får for liten offentlig økonomisk støtte og taper i kampen om bevilgningene. Det er bare helt utrolig at noen, som Rødt («Muslimsk folkeparti»), kan fastholde det motsatte standpunktet. Når fatet er for lite i dag, blir det ikke mer i det når enda flere skal ha fra fatet samtidig som mindre tilbys på grunn av skattelettelser!

Viktigere vil likevel kampen bli mot gjeninnføring av skikker og moral som nordmenn og europeere gjennom flere hundre års kamp har nedkjempa og forkasta som både umoralske og ufrie. En kamp som historikeren Finn Olstad har beskrivi med boka «Frihetens århundre». For det drømte «mangfoldige» samfunnet til den statsfinansierte intellektuelle overklassen i Norge er ikke annet enn toleranse for intoleranse og ufrihet. Det er sånn som den utvandra somalieren Ayaan Hirsi Ali påstår: «I den virkelige verden fører ikke lik respekt for alle kulturer til en variert mosaikk av fargerike og stolte mennesker som i fredelig samhold opprettholder et vidunderlig mangfold av mat- og håndverkstradisjoner. Det fører til lukkete enklaver av undertrykkelse, kunnskapsløshet og misbruk».

Spørsmålet om ja eller nei til den pågående masseinnvandringa dreier seg mest om ja eller nei til et nytt Norge med utvikling av undertrykkende enklaver, og med religiøse ledere som arbeider for at enklavene skal utvides til å omfatte enda større deler av samfunnet. Og de har en innflytelsesrik heiagjeng i Norge!

Libya-bombinga: Nei, pressen sviktet ikke, for den er i all hovedsak maktlojal. Pressen gjorde sin ukritiske smiskende jobb under Libya-krigen!

I Klassekampen skreiv i går redaktør Bjørgulv Braanen om at pressen sviktet sin oppgave under den norske krigen mot Libya. I en FOKUS-artikkel «Propagandakrigen». Å gå med på en sånn påstand, er å gå med på at pressens reelle rolle er å være kritisk, som et ledd i skrytinga av sin egen næringsgrein. En påstand som den til Braanen hevder pressefolk støtt og stadig.

I 1999 hevda også avdøde professor Anders Bratholm i boka si om boomerangsakene i Bergen, at pressen hadde svikta oppgaven sin. For bergensavisene var nemlig ensidige krakilske talerør for politiet, og kjørte kampanjer mot kritikerne. Jeg skreiv da et innlegg om dette i Aftenposten,  08.09.99, der jeg hevda at pressen ikke svikta, og at Bratholms påstand var en helt urimelig og feil kritikk av mediene. Samtidig brukte mediearbeiderne i sin sjølskryt at de var «den fjerde statsmakt». Men dette er jo en avsløring av at de ikke er kritiske, for en statsmakt kan jo ikke motarbeide statsmakten. Nå har mediearbeiderne smart nok slutta med alt dette sjølskrytende snakket om «den fjerde statsmakt». Nå snakker de bare om at de er «kritiske». Og noen av de mest ukritiske fyller også merkelig nok opp vervene i det som skal være pressens «ukritiske» glansnummer, SKUP-utvalget.

I 1999 skreiv jeg (litt tilbakefornorska av Aftenpostens fordansking): 

«Ser en litt grovt på det siste århundrets dramatiske begivenheter, begivenheter som har påført millioner av mennesker lidelser og massedød, har ikke hovedtyngden av mediene i noen tilfeller virket kritisk inn mot kriger og totalitære bevegelser, eller andre mål som mektige økonomiske samfunnsgrupperinger har hatt. I hovedsak har mediene virket som en katalysator som har styrka makta til de fra før av mektiges interesser og deres handlinger. Mediearbeidere har trivdes svært godt under pressesensur [som under krigen i Norge]. Men hovedregelen har vært at de tre andre statsmaktene ikke har hatt behov for å beordre sensur. Journalistene har så fin nese for maktens interesser at de frivillig «skjønner» hvilke interesser de skal tjene: Å benekte nazistenes konsentrasjonsleire og hylle Goebbels på hans 50-års dag i 30-årene, eller fortie Nato-motstanden.» Dette er en kritikk som ikke er blitt svekka med åra, heller styrka. Og der Harald Stanghelle, Aftenposten og NRK, er fjerde, eller femte statsmakt?

Så snart det dukker opp kritikk av sentrale maktinteresser og deres politikk, er de politiske journalistene over dem med kampanjejournalistikk for å sverte dem. Som VGs kritikk av Pål Steigans utspill om grenser. Som ensidigheten om innvandringsbølgen mot Europa, også uten at det stilles spørsmål om denne bølgen kan være organisert av noen. Men når faktisk Norge går til krig, uten regjeringsbeslutning og uten at det tas opp i Stortinget, og åpenbart misbruker et FN-mandat etter pålegg fra USAs fredsprisvinnende president, tier de «kritiske». Underdanigheten av makta er typisk og regelen. Når kommer det motforestillinger mot EØS-avtalen, som det i to folkeavstemninger i realiteten er sagt nei til?

Så den ukritiske holdninga til Libya-krigen er regelen, ikke unntaket. Mer interessant er spørsmålet: Hvorfor er mediene er så ukritisk maktlojale?

Norske mediene er statsfinansierte, noen til dels i betydelig grad. Med direkte produksjonsstøtte i mangemillionersklassen, og fritak for merverdiavgift. Dette er for å lokke folk som har nok penger til å betale for avisa, blant de mest velstående i Norge, til å få avisene sine enda billigere. Likevel er det neppe redselen for å miste statsstøtten som driver mediene til deres ensidighet. Det må være noe med holdninga, ånden og kulturen i medieredaksjonene som kanaliserer dem inn i dette. Nå må en være svært maktlojal, eller ukritisk til Arbeiderpartiet, for i det hele tatt å kunne bli en politisk journalist i noe medium i Norge, kanskje med unntak for Dag og Tid, og muligens Finansavisen og Nettavisen også. Men også de som er ganske kritisk til både Nato og EU sosialiseres uhyre raskt inn i en ukritisk rolle, eller så oppfatter de ganske raskt at grunnleggende maktkritikk er noe de skal holde kjeft om.

Det finnes stater med medier som er vesentlig mer ensretta enn dem i Norge, og der statslederne har en helt annen makt over hva journalistene kan få lov til å skrive. Som i Hviterussland, Tyrkia, Russland og Nord-Korea, for å nevne noen få blant svært mange land. De er nok veldig misunnelige på hvordan Norge kan framstille seg som et land med fri og kritisk presse, mens de faktisk er like ukritiske som i de nevnte landa, jf EØS-avtalen og Libya-krigen.