fredag 26. juni 2009

Buskerud Ap: Det fornuftigste — dropp Gullaug!

Dette innlegget er i dag sendt Drammens Tidende:

Drammens Tidende skriver i dag at forslaget og lovnadene om nytt sjukehus på Gullaug er Buskerud Arbeiderpartiets største hodebry før valget. Det har vel avisa rett i. Men Gullaug er et selvvalgt og helt unødvendig hodebry for Ap. Om det noen gang var et fornuftig forslag å flytte sjukehuset til Gullaug, er det hvertfall klart at det er absolutt ikke i dag. Det er bare problemer for Buskerud Ap å satse på Gullaug fortsatt. Det er upopulært innad i Ap på landsbasis, det har ikke tilstrekkelig folkelig oppslutning lokalt, det er i strid med ny helseorganisering i hovedstadsregionen, det er en trussel mot helsetilbudet i Kongsberg, vil føre til en betydelig miljøbelastning med trafikkøkning og vil forlenge de uholdbare forholda for ansatte og pasienter på Drammen sykehus den dag i dag. For ikke å snakke om kostnadene. Det eneste problemet med å droppe Gullaug for Buskerud Ap er motstanden innad fra stribukker som Dahlheim og fylkesordfører Ryberg, men det er da overvinnelig?

Det finnes da ingen grunner til at Buskerud Ap skal velge en så håpløs sak som Gullaug å profilere seg på, når det sikkert finnes mange andre gode saker for Arbeiderpartiet i Buskerud? Så kan SV og (Buskerud) Høyre stå igjen aleine som de eneste forkjemperne for det håpløse og miljøskadelige pengesluket Gullaug.

Gullaug er ei sak i motvind for Ap. Som det heter i fjellvettreglene: «Det er ingen skam å snu!». Å endre standpunkt når en ser at det gamle ikke lenger er holdbart, er altfor sjeldent i politikken, men en handling det i dette tilfellet vil stå respekt av, Buskerud Ap! 

Bildet er av sykehuset i Drammen slik det vil se ut om alt som er planlagt på Gullaug plasseres på det området kommunen i dag har reservert til sjukehus. Fra et prospekt lagt fram av Drammen kommune 2007.

tirsdag 23. juni 2009

Okkuper og oppløs Monaco, Lichtenstein m.fl


Det er lite omtalt noe i norske medier om det uformelle møtet mellom 18 OECD-land i dag (eller i går?). (Jeg klarte ikke å gugle noe om det). På tekst-tv til den tyske tv-stasjonen NDR (Norddeutsche Rundfunk), side 164 i dag, står det at 18 OECD-land i et uformelt møte har vedtatt et «bemerkelsesverdig» kommunike, i følge den tyske finansministeren Steinbrück. 

«Stater» som Lichtenstein, Monaco, Jersey, Kreta med flere har jo ikke annet enn kriminelle funksjoner. De skal sørge for at penger blir unndratt beskatning og ikke brukt til sjukeheimer og andre sosiale offentlige goder. Derfor: Bare okkuper og oppløs stater som Lichtenstein og Monaco! De representerer ikke annet enn kriminelle bander, riktignok fint kledd og med fine og dyre manerer. Men skurker er de. Det får ikke hjelpe at tidligere nordmenn som en del kjente slalåmkjørere og motorsportfolk, nå er registrert i Monaco fordi de ikke vil bidra i det norske samfunnet. Uforståelig at de er norske helter. En kypriot får til og med norsk marine til å vokte sine skip utafor Somalia. 

OECD har utsett ikke mindre enn 41  stater som skatteparadiser. Ikke bare kunstige stater Lichtenstein og Monaco. I tillegg kommer mer etablerte stater som Sveits, Østerrike og Belgia som har begynt som skatteparadiser. All velstand i Sveits er jo dessverre bygd på ikke annet enn umoralsk utenlandsk kriminalitet som har fått sitt fristed i Sveits. 

Det er en enkel militær oppgave å okkupere Lichtenstein, Monaco, Bahamas, Jersey og dermed eliminere deres mulighet til fortsatt kriminalitet. En fornuftig miltær oppgave for EU-landa. Kanskje kan vi trekke troppene ut av oppdraget for USA i Afghanistan og bruke dem i de «statene» i stedet? Tru deretter stater som Sveits, Østerrike og Belgia med det samme hvis de ikke retter seg etter OECDs regler!

Fra venstre vil det helt sikkert kommenteres, men det finnes da noen verre i verden enn skatteparadiser? Ja, men dette er ille nok, og et enkelt problem å løse. Og som bør løses, straks, fort og enkelt.

søndag 21. juni 2009

Iran - igjen


At det islamske presteregimet i Iran skulle falle, vil være helt utmerka. Men intet tyder på det. Se hva Sverre Lodgaard skriver. Med et antall drepte i et land med 67 millioner, ikke stort mer enn antallet drepte på en helg i Norge, skulle være tegn på et stort opprør, virker lite sannsynlig. Merkelig at også presteregimet nå bekjempes av de største motstanderne av religiøs og islamsk kritikk. Eliten i Norge har jo vært negativ til slik kritikk.

For det første er en av presidentkandidatene i Irak en sentral maktperson, og som har blitt godkjent som kandidat av presterådet. Uten at jeg veit noe om det, alt tyder egentlig på at regimets motstandere er få, og verken har en politisk strategi eller noen ledere. I den grad motstanderne mot prestestyret har noen ledere, sender de sine tilhengere forsvarsløse mot et bevæpna regime. Det er svært klanderverdig. Derfor er jeg tilhenger av bevæpna opprør, tidligere kalt «væpna revolusjon». Vi har sett regimer gå i oppløsning uten å bruke væpna makt mot sine motstandere, som i DDR. Men det er da ikke situasjonen i Iran? Der har ledelsen i tillegg troen på at de har retten på sin side og kan bruke alle midler. 

Den islamske revolusjonen i 1979 var «imponerende», ikke voldelig. Et antiimperialistisk, men ekstremt voldelig og undertrykkende regime kom fredelig til makta. Når faller det? Neppe nå, desverre. Men så snart som mulig!

Eliten i Norge ser nok for seg et fall for kritikere av USA-imperialismen. Men etterkommere av quislingen sjahen kan da ikke komme tilbake? Se ellers Esbati, uten vel at han sitter på «fasiten»?

Ubevæpna folk mot et bevæpna regime fører ofte til mange døde. Heller da væpna revolusjon, hvertfall hvis den er kort og hardtslående.

onsdag 17. juni 2009

Iran — hvem vant?


Også i Iran er det strid om valget. Store menneskemasser, i milliontall sannsynligvis, protesterer i Teheran mot det offisielle valgresultatet, og mener deres kandidat har vunnet valget. Som i mange andre land. At konfliktene innad i et land er sånn at de politiske retningene verken godkjenner valgresultatet eller motstanderens seier, er tegn på samfunn i dyp mistillit til hverandre.

Fordi den tidligere presidenten og utropte vinneren, Mahmoud Ahmadinejad er så foraktet blant vestlige politikere og journalister, skulle en refleks tilsi at han er «min mann». Jeg har imidlertid lært at det er et altfor tynt og fullstendig feil grunnlag for å ha sympati med politikere og regimer langt borte på et sånt grunnlag. Jeg har ingen kunnskaper om forholda i landet. Og skulle det, som professor Daniel Heradstveit* sier (på Nrk mandag), være hele den islamske revolusjonen som står for mulig fall, vil jeg se fram til det. Det ville få en svært viktig nasjonal og internasjonal betydning ikke bare i regionen, men også i den vestlige verden. Positivt, tror jeg nok jeg vil si.

Men er det nå så sikkert at motkandidaten til Ahmadinejad vant? Påstanden om hans seier må sees uavhengig av vårt ønske om hans seier. Det kan jo faktisk være at det er en stor politisk og sosial forskjell på befolkninga i Teheran og på landsbygda. Klassekampens tidligere debattredaktør, Ali Esbati, har en god bloggside. Esbati viser til en meningsmåling gjennomført av  stiftelsen Terror Free Tomorrow.  Ahmadinejad fikk på denne målinga en oppslutning nesten på en prikk på de offisielle talla han har fått. I Teheran bor det rundt 8 millioner mennesker, i hele Iran litt over 69 millioner.  Bare 12 % av Irans befolkning bor i Teheran. Sjøl om vi ikke liker det, det kan altså være mulig at Ahmadinejad står så sterkt blant iranere flest i det øvrige landet. Men det er selvfølgelig et svakhetstegn at regimet prøver å stanse informasjonsflommen ut av landet.
 
USAs president, Obama, har vært forbilledlig eksemplarisk her. Dette må iranerne sjøl avgjøre, har han uttalt. Obama har også pekt på at det egentlig er liten politisk forskjell på kandidatene.

Folk i Teheran er sinte, helt åpenbart. Men det er jo ingen sammenheng mellom det å være sint og ha rett. 

(Han fikk min stemme og gratulasjon ved formannsvalget i Studentersamfundet seinhøstes 1966; han var formann første halvdel av 1967).

fredag 12. juni 2009

Gratulerer Bekken! Flott sosial og dermed demokratisk innsats!

Karin Bekken Larsen i NRK radio har fått Ester Refsdals minnepris for god offentlig språkbruk 2009. Prisen utdeles av styret for Landslaget for språklig samling. Prisen skal deles ut 19. september. Jeg vil si gratulerer, det er virkelig fortjent som det er godt å høre Larsen lese Dagsnytt-meldingene i radioen. Jeg har til og med for et halvt års tid sendt en oppmuntrings-sms til henne for det gode språket hennes.

Til min glede ser jeg at hu alt er kritisert i Aftenposten. Som det er skrivi der: «men språket er som hentet fra AKP-ml´s liksom-folkelige språkform fra 70-tallet.» Sjøl har jeg gjennom Aftenpostens (tidligere?) språkspalte tatt til motmæle mot avisas fjerning av a-endinger, diftonger mm i alle innsenderes innlegg. Se Aftenposten 29.03.2008, «Språksensur - hvorfor?». Redaktør Morten Abel i Aftenposten fastholdt at de måtte sensurere, men jeg fikk støtte også, se «Gammeldags» 05.04.08 i Aftenposten.

Østlandsdialekten, og særlig Oslo-dialekten, er landets mest forhatte dialekt, fordi den er den politisk mest truende dialekten. Den truer nemlig den kunstige sosiolekten de snakker i øvre sosiale lag på Oslo vest og som er landets overklasse sitt eget «kode-språk». Egentlig gjør vel bergensdialekten det samme. Formene «eg, meg, deg og dokker» er jo ikke akkurat de aksepterte Bergens-formene. Jeg vil driste meg til å påstå at mjøndalsdialekten er den mest konsekvente østlandsdialekten, østkanspråket, av alle, etter altfor mange års overnatting i den identitetsløse kommunen Drammen. Jørn «Ida» Hurum, han med den flotte og merkelig nok ikke-kritiserte østlandsdialekten, er fra Mjøndalen. (Mjøndalen, egentlig Nedre Eiker kommune, er den eneste kommunen i landet der hovedgata heter «Arbeidergata», og den eneste kommunen der Arbeiderpartiet har hatt flertall i nesten 100 år, før Fremskrittspartiet blei det nest største partiet. Og en kommune RV alltid lett har klart å stille liste i.) I Drammen har forresten avisa Drammens Tidende fått pepper fordi helgebilaget heter «Hælja», og fordi bare 70 % (!) av leserne støtter navnet, skal avisa av hensyn til byens velbemidlede mindretall endre navnet.

Som annen politikk har også språk noe med følelser å gjøre. Men språk er mye mer personlig. En ting er å få melding om at en annen er uenig i det du sier, noe annet er å få direkte beskjed om at de orda du bruker i daglig tale er «mindreverdige og ikke tillatte ord og vendinger». Ofte kommentert med ei nedlatende holdning. Jeg er vokst opp med ei mor fra Kronstad i Bergen («nedre Kalfarlien»), datter av en radikal sosialdemokratisk fagforeningsleder av den patriarkalske sorten. Hu avskydde alt radikalt fordi det ikke ga sosial anerkjennelse i de attraktive laga. Hu var etter mitt språk fra så tidlig jeg kan huske. Foruten rein styringslyst, også litt godt ment, sikkert. Men det blei etter hvert for mye av det «gode»…

Men mest husker jeg den viktige hånlatteren fra Jan P. Syse & co i Studentersamfundet på Kroa der de lo hånlige så snart et ord med blei uttalt med a-ending. Og her er vi ved kjerna av språkstriden i Norge: Den er et ledd i et anti-demokratisk krav som har til formål å gjøre det vanskelig for vanlige folk å ta ordet i forsamlinger. Kravet er at de må lære seg en spesiell sosiolekt fra Heming-banens omgivelser, opphøyet til den eneste korrekte landsnormen. Slik folk snakker sammen med venner og til hverdags og er godt forståelig, er ikke respektert fra talerstolen. Har ikke folk lært seg den spesielle sosiolekten til overklassen i Oslo vest, får de bli sittende og holde kjeft! (Men faktisk, også på vestkanten uttaler dem ord med trøkk på første staving og har enkelte a-endinger. Alle sier ikke benene og fem-milen, der heller!).

Registrer når unge såkalte annen-generasjonsinnvandrere fra Oslo øst får en tv- eller radiomikrofon i ansiktet. Da snakker de like herlig oslodialekt som til hverdags. I motsetning til de fleste av oss andre som «har lært» de akseptable overklassekodene, og foran enhver mikrofon legger om til Heming-sosiolekten, vårt reservespråk for forsamlinger og et større publikum.

Det skumle med språk er at vi ikke merker åssen vi snakker, vi trur vi snakker sånn vi har blitt påtvingi til å tru er riktig. Folk flest i osloområdet sier «vinni», men trur og mener samtidig at de sier «vunnet» og at det er det eneste akseptable.

Noe av det mest provoserende ved AKP, var nok kampen for folks rett til å tale sitt eget språk i forsamlinger og til å bruke det i skrift. Men oppfant de noe annet enn den fullt levende oslodialekten med trykk på første staving, hunkjønn og diftonger? Nei. Ikke noe konstruert. — Se for dere Aftenpostens redaktør Morten Abel løpende foran en tribune med ropert og skrike til dem som synger den norske seierssangen: «Nå (nu?) må dere lære, dere kan ikke synge «vinni», det heter jo «vunnet»!» — Hvem snakker om konstruert språk?

Kanskje er det slik at den intense språkstriden i Norge har sammenheng med at Norge er et samfunn med så få sosiale forskjeller, og at det er «problemet»?

Karin Bekken Larsen skal ha all takk for den sosialpolitiske innsatsen hu gjør gjennom sin språkbruk. Og vi må forstå at det er en svært viktig kamp enten å få hu til å legge bort a-endingene, eller hvertfall å fjerne henne fra mikrofonen…

Har hu fortsatt jobben når prisen deles ut 19. september?



torsdag 11. juni 2009

Hemmelige telefoner

Med en dags mellomrom har jeg prøvd å ringe Drammens Tidende og EB-nett. Jeg ønska å snakke med en journalist og en av toppsjefene i EB. Men det går ikke! 

Telefonnummeret som DT oppgir i avisa si er en telefonsvarer der ønsket om å snakke med en journalist ikke finnes som valg! Jeg måtte lure systemet og bløffe om at mitt ærend var noe annet enn det som var sant, og klarte via denne vegen og overtalelser å nå fram til en «levende» journalist. I dag ringte jeg EB, tidligere Drammen E-verk som nå også driver med internett- og kabel-tv. Jeg ville snakke med en toppleder om noe jeg mener er fundamentalt galt ved deres drift. Men EBs telefon er kun beregna for dem som har spørsmål om en konkret faktura eller ønsker å kjøpe en tjeneste av dem. Ikke noen telefon der det går an å ringe for å snakke med en overordna om et generelt spørsmål. EB kaller det å «skjerme» sitt sentralbordnummer som ikke er oppgitt verken i skriftlig telefonkatalog eller i Gule sider på nettet.

Dette er «utviklinga». Rasjonelt og besparende. Og vi får kanskje være glad for at vi ikke blir politianmeldt for uten tillatelse å ha henvendt oss til disse firmaene, slik jeg har hørt påstått at totalitære regimer reagerte overfor dem som på tilsvarende vis henvendte seg til offentlige organer…

 

 

fredag 5. juni 2009

Politisk gjenganger — hvor skal uførepensjonistene jobbe?


Det er en typisk gjenganger å snakke om de for høye ytelsene til trygd i Norge, og ellers andre sosiale ordninger. I moderne tid var vel den første og viktigste trygdehetser LO-mannen og seinere sosialminister Odd Højdahl. I tv-debatten før et viktig valg på 1970-tallet sendte Ap ikke sin sosialminister for å diskutere trygd, men en annen. Fornuftig nok. Højdahl gikk seinere over til en eksklusiv internasjonal høyre-tenke-tank.

Dagens siste forskningspåstand fra forsker Brink i SSB, er et ledd i denne politisk tilbakevendende kampanja. Jeg kan ikke forstå at den stemmer, bare ut fra det spørsmålet, hvor skal disse uførepensjonistene jobbe? Det er jo egentlig for mange arbeidstakere i de fleste næringsgreinene i Norge. Vi har jo eksportert svært mange jobber der det kreves liten eller ingen kvalifikasjon, til land som Kina. Det har gitt Norge et høyt produktivitetsnivå.  Uførepensjon er jo bare en følge av at arbeidstilbudet er for dårlig der folk bor og med den utdanninga de har, ofte kombinert med for høy alder.

Alternativet er selvfølgelig flytting, men kanskje mest naturlig: Jobbe til svært lav lønn. Sånn som i USA der lønningene er på 20 kr timen. Topp for eiere av bensinstasjoner, kiosker osv. Der det er fordelaktige å jobbe — framfor å tigge. Litt hvertfall.

Det er samfunnsøkonomisk og politisk gunstig at folk kan opprettholde kjøpekrafta si og lokalsamfunnene gjennom uførepensjonen. Også for bensinstasjonene og kioskene! I krisetider som nå ser vi den politiske fordelen av velferdsstatens ordninger. For kanskje fører ikke dårlige økopnomiske forhold til revolusjon, slik at den rikeste samfunnsgruppa derfor kan sikre seg enda mer av samfunnets overskudd til sine finansielle pyramidespill?

Dette må være feil forsking. Fortsatt legges det vel fram forsking som kan melde om «at det er for lett å skille seg». Dette er slik forsking.

torsdag 4. juni 2009

Nedskjæring og fondering — et angrep på alle


For å vinne en politisk kamp, er det viktig å få argumentasjonen inn i sitt spor. (Noen kaller dette en diskurs). Dette gjelder også kampen om pensjonene. Den viktigste politiske kampen for Jens Stoltenberg har vært å skjære ned pensjonene og få dem fondert.  Fondert vil si satt ut til spill på børsene. I forbindelse med oppgjøret i offentlig sektor er formålet også å få skåret ned disse pensjonene. Men for å avspore, og få debatten inn i sitt spor, har Stoltenberg sendt ut sitt politiske talerør i striden, Knut Røed på Frischsenteret. Hans avledningsforsøk har vært å peke på at mange med lav lønn får for dårlig pensjon med det nåværende systemet. Og journalistene flest har akseptert dette som hovedsporet å dekke striden etter nå. Dermed blir de et talerør for dem som vil skjære ned pensjonene for alle.

For: Det er åpenbart at noen burde hatt bedre pensjon. Men dermed er det ikke riktig å skjære ned pensjonen for alle, som er den politikken Dagsrevyen lar seg bruke til å argumentere for nå. Dagsrevyen og de fleste journalistene (finnes det unntak?), gjør et underordnet poeng til hovedpoenget, og som uansett ikke vil løses med at alle får sine pensjoner skåret ned. Jo flere som har god pensjon, jo bedre er det. Da kan de andre vise til disse ordningene og strekke seg etter dem.

Det skjønner nok Stoltenberg, Røed, Dagsrevyen og de andre også. Men de lar seg bruke. 

Kanskje blir det en omkamp. Ja, selvfølgelig. Stoltenberg kommer ikke til å gi seg på dette — ikke «på harde møkka»!


tirsdag 2. juni 2009

Konsesjon til Jens, hvor mye? Fri forhandlingsrett?


I dag var det et innslag på Dagsrevyen der en forsker, Knut Røed, kom et politisk innlegg til støtte for regjeringa i de pågående forhandlingene om ny pensjon. Røed er seniorforsker ved
Frischsenteret, en uavhengig stiftelse oppretta av Universitetet i Oslo. Hans påstand var dagens ordning bare var til fordel for de høyest lønte, og ikke for sliterne som jobba lenge med lav lønn. Spørsmålet er om det er grunn nok til å fjerne dagens ordning. Den har gitt statstilsatte en god pensjon i årtier. Fra Røed, som fra regjeringa, er dette bare påskudd som ledd i kampen for å skjære ned pensjonene. 

Pensjonene skal selvfølgelig ned fordi de er for gode, for regjeringa og særlig for Stoltenberg. Men de er ikke uten videre gode nok, fordi utgangspunktet av de 66 % av sluttlønmna blir stående fast til «evig tid». Jo mer prisstigning, og jo mer økning i G i folketrygda, jo dårligere blir pensjonen. Kravet nå skulle derfor ikke ha vært å holde på dagens ordning mot nedskjæring, men å forbedre en mangel. For eksempel ved at sluttlønna hvert år skulle endres (økes) med den årlige prisstigninga.

Ellers til det politiske interessante: Sjøl etter at Olav Gran-Olsson har slutta, hvorfor slapp Røed til med sitt partsinnlegg? De fleste politiske kommentatorene som kommentarer denne saka kan jeg vel regne med har mye bedre pensjon enn den de sier er for god for offentlig tilsatte?

Så kommer det med LO inn her. Stoltenberg må ha glemt at han ikke kunne ordne dette oppgjøret gjennom ekstramøter i sentralstyret i DnA nå når han ikke bare har med LO å gjøre. Jeg anser det som lite sannsynlig at det ikke har vært interne møter med særlig Flåthen om hvor langt han kan strekke LO i retning av Stoltenbergs nedskjæringsbesettelse. Men kan de klare å få med seg akademikerne og sjukepelerne? Det blir det store spørsmålet. Og vil akademikerne streike mens LO godtar nedskjæringene? Da blir vel det et slag i lufta?

Det er ellers interessant at jeg ikke kan se at noen har tatt opp det med motsetninga mellom Stortingets vedtak i «pensjonsforliket» og den frie forhandlingsretten. Økonomiredaktør i Aftenposten, Ola Storeng, skreiv i dag igjen mot fagforeningens krav. Han var også inne på at stortingsvedtaket ikke kunne forhandles bort mellom fagforeningene og staten. Neivel, men har vi da en fri forhandlingsrett? Er det bare for regjeringa å bruke et lett medgjørlig stortingsflertall, og si at forhandlingene er over ut i og med stortingsvedtaket? Det virker sånn. Og det har ikke vakt noe særlig oppstuss.

Oppstuss vil heller ikke en kapitulasjon for regjeringa vekke i det politiske kommentatorkorpset. At Stoltenbergs syn skal få gjennomslag er ikke mer enn rett og rimelig, veit vi at deres konklusjon er.