lørdag 30. november 2013

Tenketanker eller folkemobilisering?

Følgende innlegg står på trykk i Klasse-kampen i dag:

Det er visst «tid for tenke-tanker». Klasse-kampens nyhets-redaktør Kjell-Erik Nordenson Kallset skrev 18. oktober at «I vår tid lir dei raudgrønne av at dei manglar ein felles debattarena. Dei manglar møteplassar der folk kan forme meiningar på tvers av parti- organisasjonsgrenser».  Nå bevilger LO 12 millioner kroner til en ny tenketank, kalt Agenda. LO-leder Gerd Kristiansen sier til Klassekampen 21. november at «me trong nokon som kan vera med å samla miljøa på venstresida og i sentrum». LO-lederen forsikrer om at den kommende lederen i Agenda gjerne må «komma med utspel som provoserer LO». Og Aps partisekretær Raymond Johansen er enig; kritikk av Ap må gjerne komme.

Ærlig talt, trenger LOs medlemmer bruke 12 millioner kroner av kontingenten for å komme med kritikk av LO- og Ap-ledelsen? Eller for å komme med motforslag eller forbedringsforslag til den politikken som blir påtvunget dem? Trenger offentlig tilsatte Agenda for å få hjelp til å stoppe de mange meningsløse og dyre omorganiseringsprosessene på mange arbeidsplasser? Kan de ikke bare få lov til å begynne å jobbe — uten at Agenda trenger finne det ut det de veit?

For å oppnå politiske mål er det nødvendig med kunnskap, kombinert med politisk evne til mobilisering av folk. Det er fint at mennesker med politisk innsikt og kunnskap om samfunnsvitenskapelig metode, kan hjelpe fagorganiserte og andre uten makt med nyttig kunnskap. Men store sosiale og menneskelige framskritt har vært gjennomført uten tenketanker. Hvilken politisk mobilisering har egentlig en tenketank som Manifest bidratt til?

Jeg mener at konsentrasjonen om tenketanker som viktige politiske grep står i strid med mobilisering av folk. Særlig når de dyktigste velger bort parti- og organisasjonsbygging. Tradisjonelt har politiske partier i Norge gjort seg til demokratiske representanter for folkeviljen, på samme måten som ulike interesseorganisasjoner har gjort det.

Men etter Klassekampens nyhetsredaktørs mening utformes politikk ved at politikk, «i vår tid», blir «i større grad forma gjennom offentleg debatt og utøvd gjennom alliansar». Allianser mellom parti- og organisasjonsledere tilsidesetter medlemsdemokratiet. Dermed gir en opp partier og interesseorganisasjoner som politiske verksteder for utforming av politikk til fordel for folk.

Politiske talenter som de venstreorienterte Magnus Marsdal og Mímir Kristjánsson vraker det slitsomme arbeidet med politisk organisering i partier og organisasjoner til fordel for tenketankene. Det er åpenbart langt mer interessant og attraktivt enn å ta utfordringa med å øke oppslutninga i valg om sine standpunkter. Det er gøyere å gi ut bøker enn å dele ut løpesedler i snøvær, og gøyere å ha «egne» meninger enn å representere synspunkter til et partivedtak der ens egen mening til og med kan ha blitt nedstemt. Å utforme slagkraftige organisasjonsmeninger tar tid, og er ikke noe for utålmodige og sjølbevisste mennesker.

Hvis svaret er på en alternativ politikk til en markedsstyrt politikk er Agenda, er det en bortforklaring. Fundamentet for Ap-ledelsens, og dermed LO-ledelsens, politikk, blir ikke noe emne for endring. Agenda-sjiktet vil ikke kunne komme til å endre Ap-ledelsens entusiasme for å bombe og krige rundt i verden for USA, eller for å underkaste seg EU-kommisjonens kriminalisering av tidligere sosialdemokratisk politikk. Agendas politiske funksjon blir heller å pakke denne politikken inn i et tilslørende nyordspråk.

fredag 15. november 2013

Om Antirasistisk Senter: Fører islamkritikk til Krystallnatt-liknende forfølgelser?

For den fortsatt statsstøttede organisasjonen Antirasistisk Senter skriver lederne Rune Berglund Steen, Ervin Kohn og Shoaib Sultan i Klassekampen 09.11.13 om riktigheten og nødvendigheten av å markere Krystallnatten som et tiltak for å hindre gjentaking av slike organiserte voldelige overgrep. Det er jeg helt enig med dem i. Men de bruker i sitt innlegg også stor plass til å kritisere islamkritikere. De gir inntrykk av at det er en sammenheng mellom islamkritikk og nye overgrep som Krystallnatten.

Skriblerier i en gang i et nytt bolig-
kompleks i Gamle Oslo 2013
 I innlegget viser de til at «jøde» er blitt et skjellsord i norske skolegårder. Forfatterne vedgår at «I tillegg kommer fordommer mot jøder i andre minoritetsgrupper, herunder i deler av den muslimske befolkningen» (min utheving), men legger raskt til i forsvar: «men her mangler statistiske undersøkelser». Det gjør det derimot ikke for etniske nordmenn. De tre forfatterne viser til en undersøkelse fra HL-senteret i 2012 som «oppsummerte» at så mange som 12,5 % av oss etnisk norske skulle ha «utpregede fordommer» mot jøder. Undersøkelsen baserer seg på tolkinger av svar på spørsmål i en spørreundersøkelse. Det er særlig det at rundt 4 % skal ha svart ja på at angrepet på synagogen i Oslo ikke er noe verre enn det israelerne utsetter palestinerne for. Mange kommentatorer, og særlig de mest israelvennlige, har tolket dette som at en betydelig del av nordmenn er antisemitter. De som mener at nordmenn er preget av antisemittisme har brukt tall som at disse 4 % utgjør så mange som 150 000 til 200 000 nordmenn. Ingen bør ha noen fordommer mot noen folkegrupper, og har mange nordmenn det, bør slike fordommer motarbeides på alle måter. Men hvordan klarer undersøkelsen å skille mellom kritikk av jødisk religion og praksis, og staten Israels fordrivelser av palestinerne? Hvor troverdig er undersøkelsens åpenbart subjektive konklusjon om at 12,5 % av nordmenn har «utpregede fordommer» mot jøder? Undersøkelsen peker sjøl på «en klar sammenheng mellom antisemittisme og oppfatninger om Midtøsten-koflikten». I Hamar ble Krystallnatten i år brukt til å markere en sterk støtte til staten Israels politikk.

Hvor har etnisk norske elever fått ordet «jøde» som skjellsord fra, i et samfunn nesten uten jøder? Jeg vil se det dokumentert at dette skjellsordet har sitt grunnlag i etnisk norske ungdommer. Jeg har sjekket med medelever i Oslo øst på 1950- og 1960-tallet, og jøde som skjellsord mener vi var ukjent for oss. Som lærer på 1980- og 1990-tallet i Drammen var det ukjent for meg. Det Antirasistisk Senter åpenbart ikke vil innse, bortsett fra formuleringa «i deler av den muslimske befolkningen», er at den organiserte muslimske verden med sin milliard «troende» og sine mange velstående stater med en offensiv utenrikspolitikk, velvillig i årtier har brukt ordet «jøde» som et skjellsord. Er denne ordbruken virkelig ukjent for en av medforfatterne, Shoaib Sultan, tidligere generalsekretær i Muslimsk Råd? Og tror forfatterne at denne internasjonale ordbruken også er helt ukjent for norske muslimske ungdommer? Det var den ytterliggående islamisten Afran Bhatti som ble dømt for medvirkning til skytingen mot den jødiske synagogen i Oslo.

De tre fra Antirasistisk Senter bruker en kvasipsykiatrisk «diagnose» for å stemple sine politiske motstandere; «islamofobi». Et politisk skjellsord, som noen internasjonale muslimorganisasjoner har opphøyet til vitenskap, med delvis FN-tilslutning. Walid al-Kubaisi mener at islamfobi blir brukt «som et redskap for å skjerme islamismen fra kritikk.» Og hvor «islamofobisk» er Lars Gule i Klassekampen dagen før når han skriver om islamofascistiske grupper som «en av vår tids største trusler»? Karl Marx med sin artikkel «Opium for folket» er vel også «islamofob»? Å bruke «islamofobi» er åpenbart en hersketeknikk for å kneble enhver kritikk mot  mot religionen islam.

En betydelig del av den muslimske anti-jødiske propagandaen skiller ikke mellom tilhengere av fordrivinga av den palestinske befolkninga, sionistene, som vil ha en etnisk religiøs stat for bare jødisk troende, og jøder som ikke er tilhengere av sionismen.

Antirasistisk Senter gir som mange av sine politiske allierte, inntrykk av at motstanden mot islam i Norge først og fremst er voldelig. Ja, Breiviks massemord er ett forferdelig eksempel på det. Men hvor representativ er han for politisk praksis? Hadde alle dem som anklages for å være muslimhatere vært voldelige, særlig så mange som noen mener at muslimhaterne i Norge er, ville det vært hundrevis  av slike angrep i Norge. Nazistene er i dag ingen betydelig politisk eller voldelig trussel mot nordmenn. De er bare en håndfull tullinger. De ekstreme islamistene i Norge er heller ikke så mange, men atskillig flere og godt nok organisert til å representere en reell terrortrussel, jf PST. Ikke minst med sin samhørighet med de offensive og militært og økonomisk sterke muslimske statene og de kampgruppene de støtter. Heller ikke islamistene hemmeligholder sine politiske mål for Norge. Og de politiske måla er ikke særlig progressive, for å si det mildt. 

Jeg har i mitt lange liv alltid kjempa mot religionenes tvang og undertrykking, for min egen og andres livsverdighet. Akkurat som jeg har svært lite til overs for den kristne religionens inhumane påbud, har jeg ikke mer til overs for den muslimske. Jeg vil fortsatt kjempe for å ha rett til å kritisere og motarbeide også den religionen, og anse det som viktig. Sjøl på det Steen, Kohn og Sultan kaller «ideologisk grunnlag», noe som de tydeligvis ser på som uønsket og uakseptabelt, som «islamofobi». Med denne sin upresise kritikk av islamkritikerne gjør Antirasistisk Senter seg til et dårlig redskap for å bekjempe negative gruppekarakteristikker.