25. september – et 40-års minne

Illu-strasjonen av Hans Normann Dahl er tatt fra boka «Det skjedde i Norge 1952-72.»

 Det er i dag 40 år sia det norske folket stemte nei til norsk medlemskap i EEC første gang. Jeg husker mye av det som om det skulle være i dag.

For det første husker jeg stemninga på jobben den dagen. Det enorme mediepresset, slagord på trikker, over alt. Presset fra alle øvrighetspersoner! Jeg husker jeg satt på kontoret i Drammensveien 60 og så ned på trikken og bussene med all ja-propagandaen, og følte meg ganske motløs mot den enorme overmakta. Nesten desperat.

Hjemme hos oss var det valgvaka. To kamerater med kvinner var til stede og vi hadde norske flagg i tomme flasker på bordet. Dagbladet og MMI, det vil i praksis si under ledelse av Ottar Hellevik, hadde laga en tabell over hver kommune, for hvordan det måtte gå om det skulle bli flertall for å stemme nei. De små utkantkommunene kom først, med klare nei-flertall. Så kom storbyene, med klare ja-flertall. Og totalt ja-flertall. Dette var i samsvar med Helleviks opplegg, og var ikke noe til hinder for et nei-flertall til slutt. Men NRK med høyremannen Lars-Jacob Krogh kunne innkassere seieren med sigar og det hele. Og eliten jubla. Avisene gikk i trykken, og Aftenposten og den erkekonservative avisa Morgenbladet trykte sine forsider: Det ble ja!

Men Norge er mer enn utkanter og storbyer. Det bor veldig mange i småbyer og i større tettsteder. Da resultatene fra disse kom inn, snudde det midlertidige ja til nei. Geipen hang på den lisensfinansierte Lars-Jakob Krogh og alle hans kolleger i mediene. Det blei nei!

Etter dette blei Hellevik min eneste pålitelige meningsmåler. Han har hatt en enestående god evne til å lage representative utvalg i sine undersøkelser. Det er som om han klarer å ta bedre hensyn til den tause og «lavere» del av befolkninga. I hans utvalg blir ikke bare «de som har telefon» kontaktet, for å minne om den meningsmålinga i USA foran et presidentvalg som så grovt bomma om oppslutninga (var det i 1948?). Fordi meningsmålerne bare kontakta den velstående delen som hadde telefon.

Resultatet av folkeavstemninga i 1972 var ikke mindre enn et politisk jordskjelv. Kanskje viktigere enn at det blei nei til medlemskap, var faktisk at hele den norske eliten fikk seg en på trynet; det var fantastisk deilig. Og attpåtil skulle det gjentas tjue år seinere! Og de politiske skillelinjene kommer klarere fram: Trillingpartiet Arbeiderpartiet, Høyre og Fremskrittspartiet burde jo for lengst slått seg sammen. 

1972 var ei anna tid. Jeg dro seinere på jobben dagen etter. Jeg utstyrte min gamle to-takter imolarøde SAAB med plakater på hver side der jeg hadde skrivi: «Monopolkapitalens største nederlag siden 1945!». Det har jeg dessverre ikke bilder av. Men det var en ekstra fornøyelse å komme kjørende vestfra og kjøre i felt ved siden av de flotte Mercedesene som begynte på jobb etter at køen var over. De så min plakat på den stakkarslige SAABen, og holdt triumferende fram forsidene fra Aftenposten og «Morrabla´» med at «det blei ja», rista på huet (de rister vel egentlig på «hodet»?) og pekte med fingeren mot hjernevinningene sine til meg for å signalisere «Hvor dum går det an å bli!». Ja, ikke sant?

Så stod SAABen med plakatene parkert midt foran Rikstrygdeverkets inngang hele dagen — ja, det gikk faktisk an i «gamle» dager.

Feiring, — ja. Men hvem vant egentlig de to avstemningene? Stein Rokkans ord «Stemmer teller, ressurser avgjør», gjelder vel også i denne saka?

Dommen mot Breivik: Får mediene et gjennombrudd på rettens område?

Tingretten kommer i morgen med sin dom i Breiviksaka. Det må være klart at Breivik ikke slipper ut på tiår. Det er knytta spenning til om Breivik blir regna for å være ikke tilregnelig eller tilregnelig og straffa. For meg er det viktigere å se dommen i lys av medienes makt i Norge.

De politiske journalistene styrer i stor grad den norske politiske offentligheten, og har avgjørende innflytelse for hva som blir iverksatt politikk i Norge. Journalistenes grunnlag for sin store politiske innflytelse, deres legitimitet, er ikke noe mer enn at det tilfeldigvis har falt ned fra himmelen. Eller dels fra statsstøtte i form av momsfritak og fra annonsører som velger å plassere sine annonser etter politisk sympati. Det er imidlertid ett samfunnsområde journalistene har hatt problemer med å få kontroll over. Og det er på rettens, jussens, område. Både juridiske dommere og legdommere har i stor grad avvist pressens krav om hvordan de skal dømme. Ikke til det de politiske journalistene har målbært som «folks rettsfølelse». 

Men tida for økt makt for mediene også på rettens område er kommet. Det er ikke annet enn press fra de politiske journalistene med støtte fra et lydhørt mindretall av de etterlattes bistandsadvokater, da retten kom til at den skulle oppnevne et konkurrerende psykiatripar til å vurdere den tiltaltes psykiske tilstand. Det ble fra rettens side markert som om det var rettens selvstendige ansvar å oppnevne de sakkyndige den ville. Men det må være hevet over tvil at den var under et voldsomt press fra medienes påståtte representasjon av «den alminnelige rettsfølelse».

Det er en svært uvanlig allianse som krever at Breivik regnes som tilregnelig til straff, og ikke at han ansees psykotisk og tvinges til behandling: Breivik sjøl, de høyreekstreme, hele den norske «venstresida», mediene og det taleføre mindretallet av bistandsadvokater på de etterlattes vegne. Inkludert et flertall av landets psykiatere som i strid med all yrkesetikk har fjerndiagnostisert Breivik og erklært han for frisk.

Jeg har ikke forutsetninger for å ha en klar mening om Breiviks tilregnelighet, og forstår på avstand at det kan virke merkelig om han ikke er tilregnelig. Men de første psykiaterne, erfarne rettspsykiatere, hevder det. Vi kan ikke godta det fagpersoner sier kritikkløst. De tar også feil. Likevel er det merkelig å avvise de første psykiaternes arbeid slik at deres vurdering kan underkjennes som nærmest en nullitet. Og aktoratet hevder altså ut fra sin rettskunnskap at bare en liten tvil om tilregnelighet er nok til å frikjenne for straff. 

Litt merkelig er det hvis aktoratet underkjennes på sitt eget spesialfelt; strafferett. Retten kan sikkert finne gode juridiske argumenter for at aktoratets strafferettsforståelse er feil. Men aktoratet frarådde retten å prøve seg på å danne ny rett gjennom sin dom.

Jeg synes det var  veldig betenkelig at retten lot seg presse av mediene til å oppnevne et nytt psykiaterpar som åpenbart må ha følt presset om å komme til en annen konklusjon enn det første paret. Vil retten på samme måte føle at den må komme «den alminnelige rettsfølelse», målbåret av journalistene, i møte? Jeg håper ikke det, men jeg kan ikke fri meg fra mistanken.

Trusselen fra Breivik om anke hvis han ikke blir erklært tilregnelig, vil retten ganske sikkert ikke legge formelt vekt på. Og jeg håper: heller ikke reelt. Det vil være for ille. Som det vil være at retten satser på at aktoratet ikke tør anke om Breivik erklæres tilregnelig.

Uansett utfallet av morgendagens dom, vil den helt sikkert bli et ledd i en utvikling der medienes makt utvides også til rettens område. 

Ja, Stoltenberg må gå!

Statsviter ved Høgskolen i Nord-Trøndelag, Gjermund Haga, har i dag et innlegg i Dagens Næringsliv på framtredende plass med tittel «Plikt til mistillit». Haga hevder opposisjonen har plikt til å reise mistillitsforslag, og at de må legge politisk taktikkeri til side. Han mener at praksis i vårt politiske system er slik at de ansvarlige makthaverne må stilles til regnskap for en slik situasjon som nå.

Jeg synes det er grunn til å stille spørsmål om vi skal holde oss med den regelen de som har gjort en feil skal miste jobben. Det er jo ikke mulig å unnlate å gjøre feil, det gjør bare de som aldri handler. Det er feil en lærer av, og det er ikke åpenbart at de som har gjort feil er de som er mest uegna til å rette opp feila.

Likevel mener jeg det er riktig nå å kreve regjeringa Stoltenbergs avgang. Ikke minst ut fra en helhetsvurdering av den politiske situasjonen og Stoltenbergs økende høyrevri. Stoltenberg sjøl er tilhenger av at noen skal gå når de har gjort feil, jf Ramira Osmundsen og Audun Lysbakken. Så hvorfor skal denne praksisen han er tilhenger av, ikke gjelde han sjøl?

Går ikke Stoltenberg frivillig, bør opposisjonen fremme mistillit mot ham. Og ta sjansen på at de kan få flertall.

I 1963 blei regjeringa Gerhardsen kasta formelt fordi den fikk ansvar for gruveulykka på Svalbard i 1962, i Kings Bay-gruvene. 21 mennesker omkom der på grunn av dårlige sikkerhetstiltak. Statsminister Einar Gerhardsen hadde neppe detaljkunnskap om forholda i gruvene. Likevel stemte et flertall i Stortinget for mistillit. Ikke minst fordi Sosialistisk Folkepartis Finn Gustavsen fant det taktisk gunstig å felle Gerhardsen. Og det politiske utbyttet av å kaste Gerhardsen var betydelig: Arbeiderpartiet snudde i løpet av to uker ute av regjeringskontorene og gikk inn for folketrygd — pensjon for alle, ikke bare de LO-organiserte — og ferien blei utvida til fire uker.

Breiviks konkrete terrorhandlinger kunne vært unngått, men ikke det at han da høyst sannsynlig ville utført andre terrorhandlinger med like stort dødelig utfall. Det kunne i så fall bare Politiets sikkerhetstjeneste gjort, hvis de hadde hatt et bedre politisk gangsyn enn sitt tradisjonelle snevre høyresyn. Det er alvorlig at vi har hatt et politi som til tross for sterk økning av økonomiske ressurser ikke har levert det de skal. Noe også Riksrevisjonen har pekt på. Dette har Stoltenberg og Faremo godtatt. De burde stilt spørsmålet om hvorfor resultatene ikke kommer tross økte bevilgninger. Men de unnlot.

Nå er vi i den situasjonen at politidirektøren måtte gå, men ikke hans politiske sjef. Kanskje den tidligere politidirektøren, som departementsråd i Fornyingsdepartementet som unnlot å stenge Grubbegata, må gå? Men ikke hennes sjef? Og hvorfor da ikke Stoltenberg når han visste at gata ikke blei stengt? Det blir jo helt meningsløst at de under de politiske ansvarlige skal fjernes, mens de som har hatt det politiske ansvaret blir sittende. Er det noen sak som er viktig nok til at noen regjering skal gå av, så er det jo denne.

Det er ikke ønskelig sett fra opposisjonens side at all deres interne uenighet synliggjøres. De vil vel også holde sin mest ekstreme høyrepolitikk skjult for velgerne. Nettopp derfor bør de prøve seg. Også fordi det rød-grønne alternativet verken er rødt eller grønt, og alliansen mellom dem kan nullstilles. Høyrefløya i Senterpartiet kan gjøre alvor av sine planer om å skifte side. SV kan få mulighet til igjen å bli et fredsparti i opposisjon til en urettferdig økonomisk politikk. Stoltenberg er nok hakket bedre enn Solberg og Jensen. Men hans avgang kan skape såpass nødvendig politisk uro at det kan utløse en venstrevind, og gjøre høyrealternativet mer frastøtelig for flere. LO kan bli en sterkere kraft. Og kanskje kan Ap komme radikalisert tilbake med en ny leder, som Trond Giske eller Raymond Johansen? (Neida, jeg veit at Ap er kjemisk rein for sentrale politikere til venstre for midten).

Væpna revolusjon, det nye honnørordet

En hel generasjon politikere og politiske journalister, de fleste nå godt tilårskomne, har vokst opp med begrepet «væpna revolusjon» som et svært negativt lada begrep. Som omtrent det verste og mest kriminelle politiske standpunkt en kunne ha. AKP(m-l) valgte å profilere seg med dette slagordet, og det var denne parolen de politiske journalistene brukte i sin valgkampdekning mot Rød Valgallianse i tiår — med subjektiv og åpenbar avsky.

AKP og Rød Valgallianse begrunna det, ikke som en aktiv kampparole, men som en forsvarsparole for å sikre en demokratisk maktovertaking mot et voldelig motopprør fra de rikeste. Men en slik tolking og mening av begrepet «væpna revolusjon», ville opinionslederne i Norge overhodet ikke godta. Sterkt høyreorienterte norske ideologer har brukt militært opprør som den kinesiske revolusjonen og den kubanske som argument for at «slik er kommunismen»: For militært opprør og maktovertaking fra sosialistisk orienterte enkeltpersoner og partier koster mange menneskeliv som ikke kan aksepteres, har vært begrunnelsen fra høyre.

Derfor er det interessant nå å registrere at «væpna revolusjon» i betydning væpna opprør nå er det nye honnørbegrepet for den samla norske offentligheten definert som regjeringa, et enstemmig storting og et samla politisk journalistkorps. Bortsett fra at begrepet «væpna revolusjon» ikke brukes. Men meningsinnholdet i parolen er det som nå har blitt så populært. Militært opprør blei støtta i Tunis, Libya, Egypt og nå i Syria. Disse væpna opprøra har ført til mange militære og sivile drepte, og store materielle ødeleggelser. Disse voldelige opprøra sees på med stor beundring blant de med hegemonisk makt i Norge, Europa og USA.

Dette viser at det de egentlig ikke var imot «væpna revolusjon», men bare imot væpna opprør brukt mot et politisk formål de ikke støtter. Hvis en alliert til Russland kan svekkes i Syria, er eliten for væpna revolusjon. Snakker vi om væpna opprør mot de vestlige okkupantene i Irak og Afghanistan, da er de imot væpna revolusjon. Som hvis palestinere prøver med sine ubetydelige våpen å gjøre motstand mot militær israelsk fordriving med samme midler.

Så mye var avskyen mot væpna revolusjon verdt. Men det er vel ingen overraskelse?

Mediene — en reaksjonær mobb. Vært på kurs i Nord-Korea, eller?

 Aftenposten, VG, Dagens Næringsliv, Dagbladet og Dagsavisen er samstemte i sin behandling av Trond Giske: Han er illojal mot sin sjef. For de støtter at en styreleder offentlig går ut og kritiserer sin eier, ja nærmest krever sin eier avsatt. Altså at styrelederen er illojal mot sin eier. For journalistene baserer seg på at den egentlige eieren er Jens Stoltenberg, som står for en politikk de toneangivende mediene er enig i: ukontrollert markedsliberalisme. «Kom ikke og kontroller våre høyt lønna statsbyråkrater, som på personlig vis administrerer det norske folks felleseiendom!» Det må være bakgrunnen for skriveriene til de ledende politiske journalistene i Aftenposten, VG, Dagens Næringsliv, Dagbladet og Dagsavisen. Legger vi til NRK, og saka om Munchmuseet der NRK blei en propagandasentral for Høyre-byrådets Lambda-prosjekt, har vi blant disse ledende mediene en samla reaksjonær høyreorientert og monopolistisk medieblokk. Ikke minst de som jobber på desken i disse mediene. Har de gått på seminar i Nord-Korea? Eller bare hos Oddvar Stenstrøm?

Telenor, tidligere Televerket, er bygd opp med det norske folkets skatte-penger. Staten, som representerer det norske folk har en selvfølgelig rett til å ivareta det norske folkets felles økonomiske politiske interesser. Ikke interessene til overbetalte reaksjonære statsbyråkrater som Harald Norvik og det politiske kommentarkorpset.

Nå finnes det jo unntak som heldigvis gir et bedre og mer nyansert inntrykk av det samstemte reaksjonære norske pressekorpset i denne saka. Jeg har i et annet innlegg nevnt Magnus Takvam i NRK, som har en annen vurdering enn sin oppblåste sjef Kyrre Nakkim. Og Gunnar Stavrum som mener det er høyt spill fra Telenor-ledelsen.  Are Kalvøs kommentar er også er også treffende.   Og omdømmeekspert, hva nå det måtte være, Trond Blindheim, sier det slik:«Dette er storm i vannglass». I Ukeavisen Ledelse skriver Magne Lerø i dag at det er Giske som kommer seirende ut av dette. 

Dette viser at det selvfølgelig ikke er som i Nord-Korea her i landet, det bare virker sånn. Men hvorfor tenker de politiske journalistene så likt og så samstemt høyreorientert — så og si alltid? Hvorfor er det slik med de politiske journalistene at de bare kan fungere med å være for norsk medlemskap i Nato og for Nato, og for norsk medlemskap i EU og EU, at sosialdemokratisk politikk fra tida før Gro Harlem Brundtland er utenkelig og sterkt kritikkverdig — eller at de som politiske journalister ikke kan uttrykke slike i praksis utenkelige meninger om det lite sannsynlige skulle være tilfelle, at noen av dem er mot norsk medlemskap i Nato eller EU? Hva er det egentlig med miljøet og kulturen blant mediefolk, særlig det politiske sjiktet, som ensretter dem så høyreorientert? Til så urimelig høy lønn? Sportsjournalistene klager på fotballspillernes lønn, men de gjør jo ikke så stor samfunnsmessig skade som de enda høyere lønna politiske journalistene. Hvorfor bidrar vi egentlig med penger (kjøper avisene deres) for at de skal få økonomisk grunnlag for å spre sine høyreorienterte samstemte meninger? Bør vi nekte å betale NRK-lisensen?

Det er mange eksempler på at mediene samstemt mobber sine ofre. Som er vi venstreeorienterte, stort sett. De mener også at de har en rett til å ta regien, og prosedyrene, ved de rettssakene de er opptatt av. Uavhengig av vedtatte lover og prosedyrer. Maktfordelingsprinsippet er et fremmedord i redaksjonene, eller hvertfall noe de ikke har forstått. Rundt redaksjonsmøtene dyrkes bare deres egne suverene makt. Å imøtegå dem møtes med å si at da er du for slik Nord-Korea styres, og defineres av medielederne som «ut». Ofte med tilslutning fra det såkalte «Pressens faglige Utvalg». Slik lederne i Nord-Korea også sier om sine motstandere. Men i Norge har heldigvis ikke mediene makt til å straffe folk ut over å mobbe dem fra jobb og all ære (stikkord: boka «Katharina Blums tapte ære», av Heinrich Böll). Men dømmende rett mener mediene at de har, og den praktiserer de med full tilfredshet og makt.

— Kanskje det er på tide å slutte å finansiere dem? Si opp abonnementene?

Den politiserte rettssaka

Straffesaka mot Anders Behring Breivik er for lengst blitt en politisk rettssak. Innarbeida strafferettsregler blir nå i det offentlige ordskiftet utsatt for politisk press. Og dette politiske presset følger ingen prosedyrer, som politiske prosesser ikke gjør. Særlig ikke når media er med som viktige aktører. 

Det er forståelig at Breiviks bestialske handling blir så politisk viktig, fordi den er politisk begrunna av massemorderen og han handla etter et klart politisk mål. Fra «stadig flere» og «veldig mange mennesker», som debattleder Erik Wold i NRK Debatten 5. januar refererte til, og politikere og redaktører fra blant andre Aftenposten og Klassekampen, utsettes nå tingretten for et press om å bryte innarbeida prosedyrer. Det politiske kravet er at det skal oppnevnes enda flere sakkyndige som skal gi sine mulige konkurrerende vurderinger, ut over det ordinære systemet med to undersøkende rettsoppnevnte psykiatere/psykologer som får sin vurdering vurdert av en overordna rettsoppnevnt kommisjon. Vurderinger som disse må forsvare under rettsforhandlingene. Det politiske presset mot tingretten for nye sakkyndige er en trussel mot et selvstendig rettsvesen. Argumentet om i vareta hensynet til «folks rettsfølelse» er en dårlig begrunnelse, for «folks rettsfølelse» er kunnskapsløs om rettsregler og er en særlig hevngjerrig og hatefull følelse. Politisk styrte rettssaker er ikke en rettsstat verdig.

Bistandsadvokat Mette Yvonne Larsen var på de overlevendes vegne  i Aktuelt i NRK 4. januar klar på at Breiviks meninger, som han handlet på grunnlag av, ikke kan være resultat av et sykt sinn. For, som Larsen sa, dette er ytringer han deler med svært mange andre. Under ligger premisset om at det er en linje fra ytringer til massemord, slik den svenske journalisten Ola Larsmo hevder i Utrop.

De som vil ha Breivik erklært frisk, er de som er ute etter å bruke Breiviks handlinger som et argument mot sine meningsmotstandere i innvandringspolitikken. Mot dem som er kritisk til innvandring og aksepten av religiøse skikker. Og da passer det ikke inn at Breiviks handlinger skulle være et resultatet av at han er psykisk sjuk. Viktigere enn straffesaka mot Breivik, er å kriminalisere sine meningsmotstandere. Derfor får vi det politiske presset mot tingretten for å friskmelde han.  

Noen har lært.....Kasta seg i døden før, tar over statstyringa nå

Under krakket i New York i 1929 kasta mange i finanseliten seg ut fra skyskraperne og i døden. De hadde tapt alt og hadde ingen framtid lenger. Dagens finanselite har også satsa feil og tapt. Tilsynelatende. Men de har lært. De kaster ikke seg ikke i døden, i stedet tvinger de den ene staten etter den andre i kne, for å redde hver krone de i sin grådighet og mislykte dristighet frykter å tape. En mye lurere, og dessverre mer vellykka strategi. 

Torsdag skreiv norske aviser at franske statsobligasjoner blei angripi av de internasjonale finanskapitalistene. Samme dag skreiv østerrikske aviser at finansaktørene «angrep» østerrikske statsobligasjoner, og at landets topp kredittvurdering var trua. Regjeringa i Wien diskuterer intenst i tidsnød hvilke sosiale nedskjæringer som skal vedtas for å redde landets kredittvurdering og beholde spekulantenes gunst.

Hvilke europeiske stater kan holde seg unna angrepene? Som sjefsøkonom Steinar Juel sier i Aftenposten  17.11.11 om utviklinga i eurosonen, det er som en flom. Først tar den de små husa, før den kommer og river byene med seg. Først nærmest umerkelig om Irland, så mye langvarig ståk om Hellas og så enda mer om Italia. Spania var problemet på tirsdag, så Frankrike og Østerrike torsdag. Hvem slipper unna?

Kampen dreier seg selvfølgelig om hvem som skal ta tapet. Finansfolka kaster seg ikke lenger i døden, men tviholder på de nettbaserte høye og oppskrudde papirverdiene sine. I motsetning til i 1929 har de overtatt kontrollen over politikerne i USA og Europa og gjort dem til sine umælende nikkedukker.

Finanspolitikerne er i stand til å diktere politikerne hvilke lover som skal gjelde for finanstransaksjoner, og om forholdet mellom produksjon av konkrete verdier (industri) og finanser. Statene med sine regjeringer står maktesløse, tross sine enorme militære ressurser. Det er utenkelig for dem å sette makt bak sin egen befolknings behov. De har ikke problemer med å tape mot «markedets» renteforhøyelser. De kappes i stedet om å tilfredsstille markedet på bekostning av sine velgere. Mens politikken på 1930-tallet var å øke etterspørselen ved å gi folk penger for å få den øknomiske sirkulasjonen i gang (keynsianisme), er den udiskutable politikken i dag å inndra kjøpekraft gjennom sosiale nedskjæringer og lavere lønninger. Med en uunngåelig skjerping av krisa som resultat. Men som finansspekulantene har lært, det er bare å knekke til, så viker all motsrand unna.

Noen har klart å lære noe det siste mer enn halve århundret. Er vi ingen andre som har lært?

Berlusconi går — men skal internasjonale aksjespekulanter bestemme det? «Stemmer teller, men den internasjonale finanskapitalen avgjør».

Dette innlegget står på trykk i Klassekampen 10. november 2011:


Det er mange radikale mennesker som fryder seg over at Berlusconi endelig har meldt sin avgang – i Italia og ellers i Europa. Begrunnelsen er reell nok, han har mista flertallet sitt i den italienske nasjonalforsamlinga, oppgir han sjøl. Berlusconi er en sjelden frastøtelig markedsliberalistisk politiker. Jeg kan ikke forstå at det taler det italienske folket til ære at de har sørga for at han har blitt valgt og gjenvalgt i valg etter valg. Egentlig i samsvar med   mange italieneres historiske politiske valg.

Men sett bort fra det: Det politiske Italia er blitt utsatt for et sterkt internasjonalt press for at han skal gå av. Ikke av den internasjonale straffedomstolen eller såkalte menneskerettighetsdomstoler. Men fra internasjonale finans- og aksjespekulanter som presser italienerne med skyhøye renter på statsobligasjoner hvis ikke Berlusconi går av. Jeg vil heller se på det som bedre at italienerne får ha idioten Berlusconi hvis det er det de ønsker, enn at internasjonale grådige spekulanter skal bestemme hvem som skal være deres statsminister.

Å hylle avgangen til Berlusconi i dag, er derfor også å hylle den udemokratiske retten for finansspekulanter til å styre verden som de vil. Få dager etter at de samme spekulantene tvang Hellas´ statsminister Papandreou til å gå av, lykkes de nå med den andre palassrevolusjonen.

Det er også grunn til å minne om at den økonomiske situasjonen i Italia ikke er så ille, jf Kjetil Wiedswang i Dagens Næringsliv i dag. Gjelda er bare på 118 % av statsbudsjettet, og landet har siden begynnelsen av 1990-tallet levert overskuddsbudsjetter før renteutgifter – bortsett fra i 2008. Problemet for italienerne er lav vekst årlig, på 0,75 % i året, «godt under EU-snittet», iflg Wiedswang.

Avsettinga av Berlusconi og Papandreuo minner om våre nasjonale kapitalister som i 1927 tvang regjeringa Chr. Hornsrud til å gå av.

Hvem er det som vil kalle dette demokratisk? Bare sosialisthaterne? Vi kan omskrive statsviteren Stein Rokkans kjente tese «Stemmer teller, men ressurser avgjør» til: «Stemmer teller, men den internasjonale finanskapitalen avgjør».

«Demokrati er bra — men folkeavstemninger er en trussel!»

Da daværende statsminister Papandreou om kvelden den 31. oktober sa at han ville ha en gresk folkeavstemning av «hjelpepakkas» innhold skreik «alle» opp, EUs toppledere og deres kor journalistene. Med et unntak for Sofie Mathiassen i Dagens Næringsliv som mente det kunne være lurt å få det greske folkets støtte til det som kalles «reformer». «Reformer», som ikke er annet enn nedskjæringer av sosiale ytelser og «inndragning av kjøpekraft», for å bruke et begrep som banker, samfunnsøkonomer og politikere burde forstå. Mathiassen skriver: «I de internasjonale finansmarkedene er det en massiv motstand mot en slik folkeavstemning. Argumentet er at folket kan si nei. Det er et elendig argument mot demokrati. Grekerne har rett til å velge sin egen fremtid.»

Det EUs toppledere og media frykta, var selvfølgelig at grekerne skulle si nei og dermed velte hele spillet som var lagt opp. Det kunne vært ille nok for dem, og all grunn for dem til å bekymre seg. Men det jeg synes er mye viktigere er: Hvordan kan Europas politiske ledere og deres allierte journalistene få seg til å gå med på at en folkeavstemning er noe nærmest umoralsk og urettferdig mot «de snille hjelperne»? Og dette uten at dette blir et stort offentlig diskusjonstema når de samme personene ellers framhever den moralske og praktiske overlegenhet av «demokratiet», mens de foraktelig snakker om alternativer i sin tolking av det de kaller sosialisme og kommunisme?

Er ikke det i det hele tatt ikke litt pinlig at så mange mektige «demokrater» ser på folkeavstemninger som en trussel? 

Norge som USAs leiesoldater — og forsvar av «menneskerettigheter» blir argument for krig

« — Norge spiller rollen som USAs leiesoldater verden over», konkluderte Erling Borgen med når spørsmålet om Norges krigsdeltaking blei diskutert på Litteraturhuset mandag 24. oktober, FN-dagen. Det var i møteserien «Norge i verden» at spørsmålet «Hvorfor går Norge til krig?» blei stilt. I diskusjonen deltok  statssekretær Espen Barth Eide, NUPI-forsker Helge Lurås og Erling Borgen, filmmaker med et professorat i samfunnskritisk dokumentarisme ved Høgskolen på Lillehammer. 

Jeg gjengir fra debatten slik jeg husker den. Jeg skreiv ikke ned noen notater.

Eide presiserte at for han, og andre som var ansvarlig for krigsdeltakingene, at diskusjonene om deltakelse i krig var veldig vanskelig og krevende for dem. Det var ikke noe enkelt å gå til krig, påstod han. Han ville også ha fram at det ikke var fire kriger Norge hadde deltatt i, men 34 siden 1999. Og at det var på innstendig ønske fra FNs sikkerhetsråd at Norge deltok i disse krigene.

Lurås (mener jeg det var) slo fast at det var altfor enkelt for Norge å gå til krig, og at nordmenn flest var sterkt uinteressert i krigsspørsmål eller støttet opp om alle krigene, bortsett fra Irak-krigen. At spørsmålet om å gå til krig ikke en gang blir behandla i Stortinget, men bare på grunnlag av telefonsamtaler, taler sitt tydelige språk. Han avviste også i stor grad FN-argumentet til Eide. Det var ikke på grunnlag av FNs selvstendige vurdering at FN vedtok å gå til krig, hevdet Lurås. Men det var stater som ba om tillatelse til å gå til krig med FNs velsignelse til den krigen de hadde starta uansett FNs støtte eller ei.

Lurås spurte også med utgangspunkt i ordet «forsvar» hva bruk av norske styrker i Afghanistan og Libya hadde med forsvaret av Norge å gjøre. Lurås mente det ellers var helt galt at noen skulle gripe inn i et annet land for å få satt inn et vennligsinna styre, eventuelt hjelpe én av et lands stridende parter. Han ga slik jeg oppfattet det uttrykk for at det var mye bedre at et folk fikk avfinne seg med en hersker til de klarte å samarbeide om å kvitte seg med han sjøl. Om det var Lurås ord eller min mening i fortsettelsen av dette, blir resultatet som oftest: Kaos og ubalanse etter slike eksterne inngripender fra fremmede stater. Det er fristende å trekke fram det som noen vil kalle en floskel, men som bør bli en realitet igjen, nemlig: Folkets frigjøring må være dets eget verk!

Det blei også i debatten pekt på at de fleste krigene Norge deltok i under USAs ledelse, først og fremst var ideologisk begrunna kriger.

Borgen trakk fram mer enn bruk av bomber som Norge deltok i. Vi aksepterte at folkerettsstridig fangetransport med fly fikk lande på norsk jord. USA hadde gjennomført 2 000 angrep med dronefly, drevi av sprengstoff produsert av en norsk bedrift på Hurum, opplyste Borgen om.

Et interessant poeng ved Eides argumentasjon, var at han brukte ordet «robust» når han mente bruk av militær innsats i form av tropper og fly som drepte. Altså en bevisst omskriving for å få det hele det å framstå som noe mer harmløst enn de drapene den norske nasjonen står for. Han la ellers stor vekt på å si at avgjørelsen om å delta i krigene var «vanskelig», «satt langt inne» osv. Som en konsesjon til forsamlinga, som han nok forstod ikke var full av krigerske Frp-ere og offiserer, eller verre: krigere av Aps og SVs type. Det var ikke til å misforstå at Eide ville understreke ekstra sterkt at når så vanskelige avveininger lå bak, måtte avgjørelsene om krigsdeltakinga uunngåelig være riktige. Eide unnlot heller ikke å hovere i fornøydhet over at det norske folks tilslutning til krigen i Libya og de andre krigene er så massiv som den faktisk er.

Ellers blei det også reist spørsmål om tilgangen til olja var årsaken til Natos angrep på Libya. Eide mente at olja strømmet i strie strømmer til Europa (og USA?), så det var ikke nødvendig å gå til krig for å få tilgang til Libyas olje. Men som Borgen pekte på, spørsmålet om olje er ikke et spørsmål om oljestrøm, men om fortjeneste (og kontroll?).

Der Lurås ville ha ikke-innblanding som opprettholdt og førte til fred, ble han imøtegått av Eide som viste til at menneskerettighetene nå hadde kommet inn som et argument for utenlandsk intervensjon. Dette er åpenbart et nytt krigsfremmende argument. Helt uavhengig av at enda flere blir drept gjennom intervensjoner enn dem de gikk til krig for å «redde». Menneskerettigheter som intervensjonsargument får ellers tilsynelatende fredelige partier som SV, til å bli et blodig krigshisserparti for intervensjoner i menneskehetens navn. Og ikke minst SVs og venstresidas store romanlesende omland til å bli en blodtørstig gjeng. Litt merkelig da, kanskje, at det bare er når USA vil krig at menneskerettighetene er trua?

Lurås, mener jeg det var, sa at han trodde det ville komme en ebbe i de vestlige intervensjonene på grunn av de økende økonomiske problemene deres nå. Det er i så fall en ganske kraftig tilbakevising av Lenins påstand om at imperialisme betyr krig. Jeg håper at Lurås har rett, men jeg kan ikke forstå at det er mye som tyder på at han vil få rett i dette, dessverre.

Drammens Tidende ser verden med Høyres briller

Den politisk høyreorienterte statsviteren Svein Tore Marthinsen fikk i oppdrag å vurdere valgkampdekninga til Drammens Tidende og Romerikes Blad. Hans oppsummering av Drammens Tidende står i dag som kronikk i Drammens Tidende. Samtidig står min oppsummering av Drammens Tidendes valgkampdekning, basert på lederen som samfunnsredaktør Odd Myklebust hadde i avisa si 13. september. Her er min kommentar:
                  

Drammen Høyre fikk 49,6 % oppslutning av de 61,2 % drammenserne som stemte. Nå blir det skattelettelser for de mest velstående og enda flere privatiseringer? Og kommunesammenslåing med tvang der Lier, Røyken og Øvre og Nedre Eiker innlemmes i Stor-Drammen? Jeg tillater meg å tvile på om velgerne i Drammen, og resten av landet, har finlest Høyres program og at det er derfor de har stemt på partiet. Jeg må innrømme at jeg mer tror på at det er en upolitisk popularitetsbølge enn politisk oppslutning om Høyres politiske standpunkter. Uten, selvfølgelig, at min tvil om begrunnelsen til høyrevelgerne kan rokke ved Høyres rett til å gjennomføre sitt program.

Samfunnsredaktør Odd Myklebust skriver i sin kommentar til valgresultatet at avisa hans har «gått kritisk til verks for å finne riper i lakken til det borgerlige styret». Avisa skal ha ros for intensjonen. Men særlig vellykka synes jeg ikke resultatet av den påståtte kritiske gjennomgangen er, ikke minst når en ser på hva DT har skrevet på lederplass.

I sjukehusstriden har DT unnlatt å omtale flere forhold som ikke talte til Høyres fordel. Rett nok er sjukehusstriden en sak som ikke engasjerte drammenserne, et manglende engasjement Drammen er aleine om i Norge. Men hvorfor tok ikke DT på lederplass klarere avstand fra Gullaug, og ville spille en aktiv rolle mot Gullaug og for Drammen?

Og hvorfor gjorde ikke Myklebust mer ut av konflikten mellom Drammens ordfører og den som styrte Drammen Høyres standpunkt i denne saka, Høyres stortingsrepresentant Trond Helleland? Nyvalgt bystyremedlem Haakon Fossen skrev det slik: «Selv Drammens ordfører klarte å avstå fra det naturlige standpunktet for hans by — behold sykehuset i Drammen!» Også Høyre-ordførerne i Asker og Bærum etterlyste det eksterne sykehusstandpunktet til Drammens Høyre-ordfører. Men ikke DT. For at Myklebust skulle beskytte sin venn Helleland?

Høyre har i forrige periode stått for et politisk standpunkt som DT kunne gjort mer for å bringe ut som en verdenspolitisk sensasjon fra Drammen. Drammen Høyre nektet sine bystyrerepresentanter å skrive under på et opprop om å beholde sjukehuset i Drammen. Begrunnelsen var ikke lojalitetshensyn til Buskerud Høyres kamp for Gullaug. Men Drammen Høyre hevdet at ved å skrive under på et slikt opprop ville underskriverne da bli inhabile ved en bystyrebehandling! Det er jo en verdenspolitisk sensasjon, at politikere blir inhabile hvis de stemmer for det de har sagt de mener! Hvorfor beskyttet DT Høyre mot å omtale dette hårreisende standpunktet?

En annen sak er ansettelsen av en ekstern konsulent for å se på helsesektoren. Kanskje er det ikke galt å be noen utenifra se på om kommunen arbeider effektivt. Men han fikk to årsinntekter på fire måneder. Om konsulenten er glup, så glup at han er verdt alle de millionene, er han ikke. Han er som sine konsulentvenner griskere enn han er nødvendig og dyktig. Slik sløsing med skattebetalernes penger burde Høyre fått tyn for. Det hjelper ikke at Arbeiderpartiet har identisk den samme politikken. Dette var et ran av kommunekassa. Men bruken av konsulent Ingar Pettersen ble forsvart av DTs samfunnsredaktør på lederplass.

Jeg har sett på Facebook at minst to sentrale Høyrepolitikere har vært rasende på DT fordi avisa har tillatt seg å omtale noe disse ikke likte. Men grunnen til at DT har mislyktes i å finne Høyres «riper i lakken», skyldtes rett og slett at DT ser på verden med Høyres øyne. Helt naturlig for en kristen markedsliberalistisk avis.

Nyttig med anonym nettdebatt?

Som en følge av terrorhandlingen og massedrapet har det oppstått en debatt om nytten av anonym debatt. Statsråd og SV-leder Kristin Halvorsen har krevd at redaktørene av nettaviser må opphøre med praksisen med anonyme nettinnlegg. Avdelingsdirektør Rune Fløisbonn i Kripos og redaktør Magne Lerø i Ukeavisen Ledelse utgjorde mindretallet i Medieansvarsutvalget og redegjør i Dagens Næringsliv i går og på Lerøs nettsted om hvorfor de ville ha lovfestet et redaktøransvar også for anonyme nettsteder/blogger. De viser til at for anonyme innlegg på nettsteder med en redaktør, er redaktøren strafferettslig ansvarlig for de anonyme innlegg som slippes til på nettstedet sitt.

Sigurd Allern og Ester Polloack hevder i en kronikk i Klassekampen 2. august, «Det anonymiserte hatet», i det de karakteriserer som «nettdebatt», har blitt en frisone som det er på tide å gjeninnføre redaktøransvaret for. De skriver blant annet om sin oppfatning av nettdebatt: «Det er som om å se ned i et avløpsrør. Utskjelling erstatter argumenter.»

Umiddelbart virker det åpenlyst at jo mer visse typer utsagn blir uttalt, jo mer akseptable og «sanne» blir de. Når hatske uttalelser og nedlatende holdninger overfor «utgrupper» blir mer og mer vanlige, får det konsekvenser både for holdninger og handlinger. På nettsida til det tyske partiet Die Linke viser representanten Luc Jochimsen i artikkelen «Høyrepopulisme – når, hvor og hvordan begynner det?» i ti punkter til de mange små ord og skritt som til slutt kan rettferdiggjøre de grusomste handlinger. Kvinneaktivister før sa at «Pornografi er teorien, voldtekten er praksis». Uten at jeg har sett empiri for denne påståtte sammenhengen er lagt fram.

Statsviteren Robert Ford, University of Manchester, etterlyser empiri om konsekvensene av hatefulle uttalelser på nett. Ford skriver i sin artikkel, gjengitt og oversatt til norsk på vg.nett.no:

Massemorderens ekstremisme var oppildnet av opphetet retorikk på internett, spesielt i bloggsfæren.
Virkelig? Hvis dette er sant, må vi lure på hvorfor den enorme veksten av blogger det siste tiåret ikke har utløst en epidemi av morderiske pistolmenn. Jeg vet ikke om noe forskning som har fremlagt beviser om forbindelser mellom internettaktiviteter og vold.

Og:

Vi blir fortalt at en ekstrem høyreideologi som demoniserer muslimer og innvandrere var med på å motivere Breivik.
 Finnes det noen beviser som støtter denne påstanden? Jeg kjenner ikke til noe forskning som viser at massakre forekommer oftere i land med fremtredende høyreekstreme bevegelser enn i land uten slike bevegelser – som er det vi kunne forvente hvis ekstremistiske ideologier oppfordrer til morderiske handlinger. Heller, ifølge et stort forskningsprosjekt av den nederlandske forskeren Ruud Koopmans, er det mye som tyder på det motsatte.
 Kanskje har noen gjort forskning som viser en sammenheng. Hvis så, bør de snakke til pressen om det. Hvis ikke, er det like sannsynlig at Breivik søkte etter en ideologi som tilfeldigvis passet hans morderiske paranoia. Væpnete galninger tidligere har alltid funnet seg et sprøtt narrativ om at de er forfulgt eller offer for en konspirasjon – for å rettferdiggjøre sine handlinger.

Oppfatta jeg stipendiat ved Institutt for statsvitenskap ved UiO riktig i Dagsnytt 18 i går, Anders Ravik Jupskås, som holder på med et doktorgradstudium om høyreoppslutning og vold, så finnes det ikke en påvisbar sammenheng mellom stor oppslutning om høyreekstreme partier og vold.

Jeg forstår ikke at alle meninger må opp og fram i lyset. Arbeiderpartiet hadde som strategi å tie ml-erne i hjel. Kanskje var det vellykka. Uansett: Noen synspunkter kan da bare ties i hjel, særlig de som nærmer seg uttalelser som allerede er forbudt, som ringeakt og diskriminering og hatefulle uttalelser om andre raser, folk med avvikende seksuelle legninger og liknende? Kanskje kan de ikke forbys rundt stambordene på ølkneipene, men muligheten til å få spredd dem til ensomme likesinnede særlinger som overhodet ikke legger bånd på seg foran tastaturet, har en egenverdi. Bånd de fleste av dem, og oss andre, ville gjort ansikt til ansikt med andre.

I en kronikk i Aftenposten i dag skriver Petter Bae Brandtzæg om at nettdebatten slik den foregår, faktisk hindrer andre fra å delta på grunn av sin uforsonlige skjellsordpreg. Det stemmer for meg. Det er ikke interessant i det hele tatt å prøve med noen form for debatt på nettdebattene i for eksempel Drammens Tidende, enda den og innlegga der underlagt redaktøransvaret. Kanskje ikke diskriminerende, men bare dumme og frekke, altfor mye. Jeg tok det også opp med redaktør Bore 7. oktober 2009 i en (ubesvart) epost:

«Jeg har ikke grundig og systematisk kunnskap om innlegg på debattsida i DT nett (eller andre steder), men det er vel dekning for å si at det finnes flere innlegg der som er usaklige, frekke og jeg vil faktisk tillate meg å hevde nærmer seg meningsløse reint politisk sett — enn i trykte aviser? Jeg tenker for eksempel på de innlegga som var i forbindelse med en litt tidligere nettdebatt i vår/sommer om Gullaug, men det gjelder også de fleste nettdebattene, både i DT og andre? Personer med slike synspunkter og måter å uttrykke seg på har jo også ytringsfrihet, og uttaler seg vel sånn i muntlige organiserte debatter, [men] må det videreformidles av dere likevel? Slike ytringsformer som det kryr av på nettet hører vel mer hjemme i en betydelig engere krets?

For det første er jeg ikke sikker på om disse innlegga, nærmest utbrudd, trenger å komme på nett som en sikkerhetsventil for å hindre opprør, hvis det er slik en tenker. Det har jo også noe med hele debattnivået på nettet å gjøre, og hvem en der trekker til seg? Mange vil hevde at jeg ikke er av de sakligste … alltid,…, men jeg føler meg ikke tiltrukket av å delta og prøve å være saklig i en typisk nettdebatt (nettdiskurs?). Og det er jo litt dumt å ikke legge til rette for konstruktive meningsutvekslinger i en så praktisk kanal som nettdebatter kan være? Eller ser dere på det å tillate hva som helst kan trekke til seg alle og slik etterhvert skolere dem til å ta del i en mer detaljert debatt?

Jeg ser at dere i forbindelse med debatten om læreren på Galterud opererer med begrepet «forhåndsmoderert» debatt. Burde det utvides til flere og alle nettdebatter?»

Og er egentlig debattene på vg.no og dagbladet.no bedre? Nei. Det er vel bare Dagsavisens nettdebatter som er tilfredsstillende?

Jeg støtter ønskene om at avisenes nettsider blir redigert med like strenge krav som for innlegg i papirutgavene. Og også at ethvert nettsted skal ha en ansvarlig redaktør som er undergitt de samme bestemmelsene i straffeloven som redaktører av skriftlige publikasjoner. I forhold til kontrollen av utenlandske nettsteder er det selvfølgelig et problem. Men til realiteten, å gjøre forsøk på å hindre de mest platte og forgiftende ytringer på nettet kan jeg ikke se hindrer retten til at alle ytringer skal kunne komme fram hindres, også retten for dem som måtte argumentere for en sosialistisk revolusjon (som egentlig er forbudt?) eller en innføring av et kristenfundamentalistisk diktatur (som nok ikke er forbudt).

Men foreløpig holder Robert Ford sin påstand, en sammenheng mellom hatefullt debattklima og hatefulle argementer, og vold, er foreløpig ikke påvist.

For øvrig: Jeg har nå satt en stopper for kommentarer på min egen blogg fra personer jeg ikke vet hvem er. Jeg vil i grunnen ikke ha kommentarer og motforestillinger fra andre personer enn de som kan stå for sine meninger under fullt navn.

EUs postdirektiv: Stoltenberg og Støre bekrefter at Michels «Oligarkiets jernlov» fortsatt gjelder

Den tysk-italienske sosiologen Robert Michels lanserte i 1911 teorien om «Oligarkiets jernlov» i boka Zur Soziologie des Parteiwesens in der modernen Demokratie, på norsk Politiske partier. Også partier som var mot elitestyre ville utvikle et eget elitesjikt som etterhvert ville bli mer opptatt av sine egne personlige interesser enn av det opprinnelige politiske målet. Slik tolkes Michels på wikipedia. Mens Ole T. Berg i snl.no mener at Michels ikke var opptatt av ledernes personlige interesser, men av deres organisatoriske ressurser. Jernloven betyr grovt sagt at ledelsen har all makt over de vanlige medlemmene, og gjør hva den vil, ustraffa, også når den blir nedstemt. Dette gjelder i alle partier. Michels undersøkte det tyske sosialdemokratiske partiet fordi han mente at dette var det mest demokratiske av de europeiske sosialdemokratiske partiene. Var ledelsens makt uinnskrenket også i det tyske partiet, mente han at «loven» hans måtte gjelde i det partiet.

På Aps landsmøte vedtok et overveldende flertall mot ledelsen at Norge skulle legge ned veto mot EUs tredje postdirektiv. Etter at ledelsen hadde lagt fram et «kompromiss» som de søkte oppslutning for under landsmøtemiddagen. Likevel ble de og forslaget deres nedstemt. Og utallige kommentarer lagt fram om at EØS-avtalen var vraka. For EU-tilhengerne fikk den ønskete norske underdanigheten overfor EU en knekk, og førte til både forbannelse og forbitrelse. Og hos noen håp om at nå måtte det fullt medlemskap til, ellers ville EU knuse oss (fredsvennlig og nabovennlig som EU er, i følge EU-tilhengerne).

Som Dagens Næringsliv refererte aksepterte og venta EU på Norges veto mot postdirektivet. Men etter at vetoet var oversendt, tok utenriksminister Støre initiativ til et uformelt møte med EU, der han i praksis trakk tilbake vetoet og ba om forhandlinger for å slippe å legge ned veto. Det Støre i følge DN la fram, var nettopp det opplegget som Aps landsmøte med så overveldende flertall avviste.

Redaktør i Klassekampen, Bjørgulv Braanen, er i denne saka opptatt av hva Ap-ledelsens ignorering av landsmøtets og regjeringspartnernes standpunkter kan føre til. Nemlig at dette «tærer på tilliten, både til politikerne og politikken.» Og vil ha veto «alene av hensyn til demokratiet og tilliten til politikerne.» Jeg tror Aps ledelse kan ta ignoreringa av landsmøtevedtaket med ro. Det er lenge til neste landsmøte, da er andre saker sikkert mer interessante, og det må enda kraftigere lut til mot ledelsen i denne saka. Så kraftig lut at det ikke blir mulig å samle støtte om den uten å skape full splittelse i Ap. Og til det er de økonomiske partifordelene i Ap for gode til at det blir aktuelt.

En partiledelses makt, og dermed også «Oligarkiets jernlov», er selvfølgelig begrensa av medlemmenes interesse av å gå imot ledelsen. Men de vanlige medlemmene sitter ikke på sentralbyråkratiets maktmidler og må i praksis opprette en egen konkurrerende partiledelse for å få gjennomslag. Og det er utenkelig, ikke bare i Arbeiderpartiet. Partiledelsene har makt rett og slett for at det er umulig å imøtegå dem, for finnes egentlig partiet da? Derfor kan ikke bare Ap-ledelsen, men også SV-ledelsen gjøre hva den vil. Det er «umulig» å vrake SVs nestleder (Solhjell) i en nominasjon, og «umulig» å få partiledelsen til å snu i Libya-spørsmålet når den har lagt all prestisje i å støtte kampen for fransk og britisk overtakelse av Libyas oljeressurser.

I følge Store Norske framholdt Michels i sine seinere skrifter at han mente elitestyre ikke bare var nødvendig, men også ønskelig. Tja, kanskje det. Er kanskje ledelsens nærmest uinnskrenka makt nødvendig for å få til noe? Er Rødts manglende styrke en følge av svak ledelse, av at medlemmene har for mye å si?

Har sosialdemokratisk politikk noen framtid? Neppe.

Institutt for statsvitenskap ved Universitetet i Oslo har oppretta en blogg, Ta politika: Analyse av aktuell politikk. Som en ingress har den følgende tekst:

«A week is a long time in politics», sa Harold Wilson. Formålet med denne bloggen er dels å rapportere om aktualiteter, dels å trenge dypere inn i saker og hendelser. I spalten obiter dicta finnes også hetere synspunkter på presserende spørsmål og ferske begivenheter.

Den 30. mars har stipendiat Øivind Bratberg et innlegg med overskriften Sosialdemokratiet: nytenkning på ny. Han stiller spørsmålet: «Europeisk politikk preges i dag av ledere som Merkel, Sarkozy, Cameron og Berlusconi. De sosialdemokratiske partiene har lite å stille opp med. Selv i sin gamle høyborg Sverige, ble en senterhøyre koalisjon gjenvalgt i fjor. Hva er det blitt av sosialdemokraters evne og vilje til regjeringsmakt?» Og viser til at det finnes et mer optimistisk syn på sosialdemokratiets framtid, fordi finanskrisa kanskje har vist at «frie kapitalkrefter likevel ikke er eneste farbare vei»: «Dette mer offensive perspektivet er det som nå ligger til grunn hos mange sosialdemokrater i Europa, men de gode svarene på nye utfordringer har latt vente på seg. Nytenkning skapte på 1950-tallet Bad Godesberg-programmet i tyske SPD. I dag kunne partiet trengt en ny veiviser av samme støpning. At fellesskapet måtte defineres på ny, var nettopp poenget ved Bad Godesberg, som skjøv bort klasseretorikken til fordel for en bredere appell og et mer offensivt demokratisyn. De samme stikkordene går igjen i dag både i SPD og i britiske Labour: begge steder har partiene tilsynelatende mistet evnen til, for det første, å styrke fellesskap og tilhørighet og, for det andre, å gi folk muligheten til medbestemmelse over egne liv.»

Den 3. april svarer den svenske professoren i statsvitenskap, Olle Törnquist, i et langt innlegg under tittelen «Den svenska socialdemokratins problem är provinsialismen, inte idéerna.» Törnquist hovedpoeng er at det ikke er noe feil med de sosialdemokratiske ideene, men at politikken (tilnærminga til den?) er «provinsiell». Han er uenig i påstanden om at det sosialdemokratiske tilbakeslaget i Sverige ikke er unikt i EU og at det er feil at «till sist även svensk socialdemokrati och välfärdsstat fått ge efter för nyliberalismen och den konservative populismen». Et annet sted skriver han at det er feil «att orsaken till moderaternas framsteg var att socialdemokratiska idéer helt enkelt blivit underminerade av globaliseringen och den post industriella utvecklingen.» For som han skriver: «Detta är, vill jag hävda, helt fel. Socialdemokratiska idéer och strategier har istället blivit allt mer giltiga i både post-industriella länder och i nya industriländer utanför Festung Europa.»

Der Bratberg trekker fram det han mener er prinsipielle kjennetegn ved sosialdemokratiet og dets utfordring, oppfatter jeg at Törnquist kommer med velmente råd til en politisk retning han sympatiserer med. Det er Törnquists argumenter som har fått meg til å skrive dette.

Hva er sosialdemokratisk politikk?
Verken Bratberg eller Törnquist definerer «sosialdemokrati» særlig klart. Bratberg nevner mange sannsynligvis treffende aktuelle karakteristikker som fravær av klasseretorikk, bredere appell og et offensivt demokratisyn som eksempler på sosialdemokratisk politikk. Og han peker på at partiene til venstre for sosialdemokratiet til forskjell har «et [mindre] pragmatisk syn på politiske virkemidler». Törnquist skriver om å «tämja globaliseringens avigsidor», «inkludera såväl arbetare som arbetslösa, bönder, småföretagare och tjänstemän i ett demokratisk och solidarisk folkhem» som et alternativ til «det fascistiska folkhemmet.»

Det politiske begrepet sosialdemokrati blir vel ikke klarere med dette, og neppe klarere enn den kjente påstanden fra før krigen om at «sosialisme er elektrifisering». Strengt tatt finnes det vel to ytterpunkter av økonomiske samfunnssystem: Ett med uinnskrenka privat eiendomsrett og privat kontroll over produksjonsmidlene og produksjonsoverskuddet. Og et annet med full samfunnsmessig eie og kontroll med styring av produksjonen og fordelinga av overskuddet. Begge kombinert med ulike mer eller mindre demokratiske styringsformer. I dette mellomrommet finnes den sosialdemokratiske politikkens slingringsmonn. Så fleksibel som en uendelig gummistrikk. Men som praksis viser av sosialdemokratisk politikk siden hvertfall 1920-åra: styrt av det slingringsmonn styrken og svakheten til de to nevnte samfunnssystemenes ytterpunkter tillater. Eller som Bratberg skriver: «viljen [har] vært stor til å velge virkemidler ut fra det aktuelle handlingsrommet – og til å endre virkemidler når dette handlingsrommet forandrer seg over tid.» Bratberg nevner også det som er velkjent for kritikere til venstre for sosialdemokratiet: «grensedragningen mellom pragmatisme og opportunisme».

En helt annen tilnærming er å se på sosialdemokratiet som en ide for å redde privat eiendom med å gi konsesjoner til sosialistiske krefter, for å slippe revolusjoner. Slik Bismarck begrunnet behovet for sosialhjelp. Nå når kommunismen ikke lenger er et alternativ for folk i vest og dermed ikke en trussel for de vestlige kapitalkreftene, er det da behov for et alternativ som kan dempe kapitalismen? Kan ikke bare motkreftene overkjøres helt? I USA trives kapitalkreftene helt utmerket uten motstand. Jf avsnittet om kapitalismens triumf, kap 1 i Paul Krugmans «THE RETURN OF DEPRESSION ECONOMICS AND THE CRISES OF 2008.»

Et annet samfunn…
Mitt utgangspunkt er at jeg er motstander av en verden der noen få eier produksjonsmidlene, kan ta overskuddet sjøl som i USA siden 1973 (Krugman) og styre verden slik de vil gjennom styringsorganer og baserer dette ideologisk som det eneste moralsk mulige. Altså ser jeg med stor sympati på det venstrealternativet som Bratberg karakteriserer som «et [mindre] pragmatisk syn på politiske virkemidler», og vel så det. Alternativet til kapitalismen kan bli totalitært, og har dessverre blitt det. Og vil også bli det for all framtid? Men også kapitalismen har blitt totalitær, som i Tyskland, Spania, Italia og hele Latin- og Sør-Amerika. Slik kapitalismen i Vesten i dag eksisterer med en form for frivillig underordning og ensretting, må vel også kunne gjennomføres der det er felleseie til produksjonsmidlene og tilnærmet lik fordeling av økonomiske goder og byrder?

Törnquists forslag og håp
For Törnquist må ikke sosialdemokratene ha en provinsiell tilnærming om de igjen skal få gjennomslag for sine ideer. Framtida for sosialdemokratiet ligger i å tillempe det de nye utvikla land som Brasil og India har gjort. «Ännu viktigare är, att social demokratiska idéer blivit mer relevanta i globalt perspektiv, i den större delen av världen, i Asien, Afrika och Latinamerika, inte minst i tillväxtländerna. Det finns två huvudorsaker till detta. Det första är att den skandinaviska socialdemokratins huvudargument vunnit terräng på bekostnad av både ekonomisk determinism och revolution: man kan avancera genom demokratisk politik. … Den andra orsaken till den skandinaviska socialdemokratins ökande relevans är den snabba tillväxten i storheter som Kina, Indien, Brasilien och Sydafrika.» I tillegg til denne påstanden mener Törnquist at vi i har mye å lære av sørafrikanske og brasilianske fagforeninger, fordi vi nå rammes av de ulemper disse lenge har arbeidet med. For de «har bland annat lång erfarenhet av att hålla samman rörelserna när arbetsgivarna minskar antalet fast anställda, hyr in arbetskraft, lägger ut arbetet på externa enheter och ställer migrantarbetare mot andra.» Videre trenger vi et globalt perspektiv for at vi skal komme tilbake til «den

demokrati som prövas lokalt

ibland annat Brasilien och indiska Kerala varigenom fragmenterade sociala rörelser, aktionsgrupper och engagerade sakkunniga kan förenas och delta i planering och skötsel av samhället samt motverka korruption. Liknande reformer kan behövas hos oss också, så att inte bara etablerade organisationer och nätverk kommer till tals och därmed underminerar förtroendet för offentliga institutioner.» Törnquist avviser riktignok ikke at

«Sverige och Norge blivit mer nyliberala och postindustriella och påminner mest om EU och USA.» Hans poeng er imidlertid: «

Men samtidigt är länder som Sverige numera mycket mer integrerade än tidigare med den större delen av världen. Och därför är socialdemokratins växande internationella relevans betydelsefull även här hemma.» Men det er folk i Norge og Sverige som må drive fram endringer i sine egne land. Siden arbeidsmiljøloven ble vedtatt i 1977, har solidarisk politikk betydd å drive en konstant forsvarskamp, og motkreftene har i liten grad kommet på offensiven.

Jeg vil legge fram den motsatte påstand av Törnquists: Nemlig at i en verden der et aggressivt og ukontrollert kapitalistisk system styrker seg, er det heller ikke rom for med regjeringsmakt å praktisere et samfunnsmessig påstått sosialdemokratisk idesett med tilsvarende politiske verktøy for samfunnsstyring. Handlingsrommet politisk, juridisk og ikke minst ideologisk utelukker det.

Provinsiell, et sterkt ladet politisk begrep i Norge
Törnquist bruker ordet provinsiell i overskriften i sin artikkel. Det vekker min norske skepsis. Selvfølgelig bør et syn være helhetlig og vidsynt, ikke sneversynt og detaljert. Men dette ordet betegner en sentral politisk konfliktlinje i norsk historie, vanligvis kalt sentrum-periferi. Den typiske norske opposisjonen kommer fra periferien, fra «provinsen» (småbønder, fråhaldsrørsla, språkrørsla og lekmannsrørsla) mot sentralmakta i og utafor Norge. Denne konfliktlinja våkner til liv i alle kamper eliten i Norge starter for å få Norge som medlem i EU.

Norge, et sosialdemokratisk ideal?
Før Törnquist går ut i verden og viser til sosialdemokratiets suksessmuligheter der, tar han turen over grensa til Norge der han mener at sosialdemokratiske ideer har fått regjeringsmakt «vid god vigör». Det er ikke lett å forstå at denne «god vigör» utgjør et alternativ til nyliberalismen. Både Brundtlands og Stoltenbergs regjeringer førte en klar nyliberalistisk politikk. Omtrent det første Stoltenberg gjorde når han ved hjelp av Høyres stemmer fikk regjeringsmakt for å tillate gasskraftverk, var å innføre programmet «Modernisering av offentlig sektor», med ord og begreper som snytt ut av New Public Management. Det norske Arbeiderpartiet gjennomførte under Brundtland og Stoltenberg privatisering i stor stil av statlige selskap som Televerket, Statoil, Posten, NSB, e-verkene og sjukehusa. Politisk viktig var arbeidet for å innføre karensdager i sjukelønnsordninga (mislyktes) og redusere pensjonene for å privatisere pensjonssystemet og gjøre det fondsavhengig. Og redusere næringslivets og de rikestes skatter. Jeg viser til min artikkel «Fra bedrag til selvbedrag» i Klassekampen 25. juli 2005. Törnquist framhever også som god sosialdemokratisk politikk de norske regjeringenes manglende bruk av oljeinntektene i Norge for varige infrastrukturtiltak. I stedet brukes pengene på det jeg ikke er aleine om å kalle finansielt lotteri. I den grad en kan si at det rød-grønne alternativet som vant valget i 2005 representerte et alternativ til en nyliberal politikk, er det i alle fall vanskelig å si at politikken etter stortingsvalget i 2009 representerer et brudd med politikken til Brundtlands regjeringer og Stoltenbergs første regjering. Det kan ikke stemme det SVs tidligere nestleder og tidligere kunnskapsminister Øystein Djupedal uttalte i NRKs Dagsnytt 18 den 6. april i år: en regjering som har «snudd og endra Norge totalt». Arbeiderpartiet har nå reint flertall i regjeringa, og bruker flertallet til å overkjøre sine to valgsvekkete regjeringspartnere, særlig i spørsmål som er relevante i forhold til en økende nyliberalistisk politikk . Inn i regjeringa kom høyreorienterte politikere som finansminister Sigbjørn Johnsen og forsvarsminister Grete Faremo, hun fra direktørstillinger i Microsoft og Storebrand. Norge som eksempel på en vellykka sosialdemokratisk politikk, hvertfall som et alternativ til en nyliberal politikk ala Tony Blair, er vanskelig å se kan være i samsvar med realitetene. Men kanskje i «god vigör».

Sosialdemokrater i EU
For Törnquist er også et europeisk perspektiv for snevert når han skal vurdere sosialdemokratenes muligheter i Sverige. Jeg kan likevel ikke unnlate å peke på følgende: I Hellas sitter sosialdemokrater og forvalter EUs pålegg om at sosialdemokratenes kjernevelgere, ideologisk sett, skal betale så det svir til internasjonale finansinstitusjoner. Den sosialdemokratiske regjeringa i Portugal gikk av fordi den ikke fikk flertall for å legge like store byrder på sine kjernevelgere. Heller ikke i Irland eller Island har sosialdemokratene noe alternativ til ekstra fortjeneste til finanskrisens skapere — og vinnere. Jeg vil minne om at tradisjonell sosialdemokratisk økonomisk politikk med sterk styring i samsvar med politiske rettferdighetsmål er i strid med EUs grunnleggende «friheter» og ikke kan nyttes. I Norge er EUs kontrollutvalg ESA stadig på jakt etter å få nektet bruk av politiske verktøy som har bidratt til å utvikle Norge økonomisk med sosial utjamning mellom landsdeler og sosiale grupper i landet.

Politikkens retrett
Det er andre forhold som Törnquist ikke nevner som mulige forklaringer, og som må høre med i vurderinga av politiske muligheter i Norden og i Europa. Det dreier seg om «politikkens forvitring» og «politikkens tilbaketrekking» slik det er lagt fram i den siste norske maktutredninga. I tillegg blir partiene mer og mer like. Partiene kaster stadig fram påstander mot hverandre om at de andre «har stjålet våre klær». Norge har ikke et partimønster som uttrykker de politiske oppfatningene blant folk. Derfor blir heller ikke norske valg et uttrykk for valg mellom politiske (ulike) alternativer. I en så viktig sak som spørsmålet om norsk medlemskap i EU er nesten alle partier for norsk EU-medlemskap, og absolutt alle i alle former for betydningsfulle norske eliter, men bare 25 % av velgerne. EU-spørsmålet i Norge samler opp i seg mange av de mest sentrale politiske stridsspørsmåla.

Videre synker valgdeltakelsene. I USA er den svært lav, og en viktig krigersk president fikk bare en total oppslutning på 25 % av alle voksne innbyggere. (USA har også stemmerettsregler som lager vansker for fattige/fargete å delta i valget). Jeg kan ikke forstå at det er mulig å komme utenom slike fakta, og de gjelder i hele Europa.

I tillegg, eller som en følge av denne utviklinga, er ikke lenger en politisk karriere så attraktiv. Politisk engasjement er nå snarere et springbrett for en annen mer innflytelsesrik og interessant jobb og ikke minst en mer innbringende karriere i store økonomiske selskaper. Den tidligere sentrale statsråden Bjarne Håkon Hanssen er et typisk eksempel. Sosialdemokratiske partier i Norden har ikke lenger medlemmer med kvaliteter som gjør dem i stand til å utvikle og kjempe fram alternativer til nyliberalistisk politikk nasjonalt som internasjonalt. Ikke rekrutteres mennesker med slike kvaliteter heller. Snarere tvert imot. Kjendiser uten partimedlemskap dras inn til statsrådposter, og en lar et samstemt politisk pressekorps heie fram kandidater fra den økonomiske overklassen på bekostning av trauste og dyktige partislitere.

Fanget av nytale
Alternativene til nyliberalistisk politikk hindres ikke minst av ideologiske sperrer. Begrepet menneskerettigheter er etablert som det mest sentrale politiske ankerfestet, som et mantra, overordna politisk lovgivning. Ikke minst for å forsvare militære angrep. De menneskerettighetene arbeiderklassen har kjempa for og institusjonalisert også juridisk og som er knytta til mat, bolig, lønn og arbeid, er irrelevante i forhold til «menneskerettighetene». Som betyr at enkeltindividet står over fellesinteressene. «Menneskerettighetene» er i dag uttrykk for særlig den ideologiske retten til økonomiske eliter å overordne sine egne interesser over behovene til folk flest i Sverige, i Norge og over hele verden. Som en del av «menneskerettighetene» er det ideologiske bremseverktøyet «ytringsfrihet» sentralt, som en viktig samfunnsmessig kampsak. I løpet av de siste 5 åra er ytringsfriheten i riksmedia i Norge redusert til i praksis å bli en eksklusiv rett for representanter for politiske partier og interesseorganisasjoner, kjendiser og høyreekstreme som Nina Karin Monsen og Hanne Nabintu Herland. Disse eksklusive samfunnsdebattørene ensretter problemstillinger og handlingsalternativer.

Nytt: Samsvar mellom posisjon og mening
I løpet av de siste generasjonene er det intellektuelle og ikke-arbeidende sjiktet i Norge økt betydelig. Ikke bare de mange unyttige finansfolk og eiendomsmeklere, men også er det blitt flere tradisjonelle intellektuelle. Mens kraftige verktøy for bygging av fellesskapet, sosialt, økonomisk og mellom landsdeler, fra 1930-tallet og langt opp på slutten av det forrige århundret hadde støttespillere blant det velutdanna universitetssjiktet, domineres intelligentsiaen, særlig økonomene, av de som mener at markedsliberalistiske verktøy er de eneste mulige og akseptable. Arbeidsledighet er ikke problemet, men inflasjon og konkurranseevnen. Blant de velutdanna er det færre som kommer fra arbeiderklasseliknende kår, og enda færre av dem som er opptatt av sosial rettferdighet og samfunnsutvikling på bekostning av opphopning av rikdom på få hender. Det gjelder på alle intellektuelle områder

som humanoria, samfunn, jus og økonomi.

En kapitalistisk «Komintern»
Verdensbanken, det internasjonale pengefondet IMF og WTO, Verdens handelsorganisasjon, er mektige internasjonale organisasjoner som tvinger fram en nyliberal politikk i hele verden. Til fordel for Europa og USA, og ikke minst for store flernasjonale selskaper. WTO forlanger at matproduksjonen skal legges om fra å fø fattige lands egne innbyggere til å støtte produksjonen av billige forbruksvarer i den rike del av verden. Uten bruk av militære midler kan jeg ikke forstå at noen land kan sette seg imot disse internasjonale kapitalistiske styringsorganene. Heller ikke Brasil og India. Uten politiske ledere som tør bruke motkonjunkturelle og anti-kapitalistiske virkemidler er det umulig, for selverklærte sosialdemokrater utenkelig. Alternativet er retningsløse folkelige opprør som dem vi nå har sett i Nord-Afrika.

«Seieren følger våre bomber»
Europa og USA preges av en stadig økende krigslyst der deres enorme våpenarsenal kan bli brukt (og erstattet med ny produksjon med nyttig effekt på sysselsettinga). Ofrene er oljeproduserende land med regimer som er opposisjonelle til USA eller Europas gamle kolonimakter. Og de landene der Törnquist hevder at de sosialdemokratiske ideene og praktiske politikk er på frammarsj? Norske og svenske bombefly er sammen med USAs og de europeiske kolonimaktene ute i nyliberale ærend verden over. Som Johan Galtung skriver: Høyt på lista over nye ofre for det nyliberale militære felttoget står Venezuelas demokratisk valgte president, Hugo Chavez. Han har tidligere med USAs støtte blitt avsatt i et militært statskupp. Chavez bruker store ord, og skryter av marxismen fra FNs talerstol, men hans konkrete politikk skiller seg ikke fra nordisk sosialdemokratisk politikk på 1930-tallet. Hans nasjonalisering av oljeproduksjonen er jo politisk den samme som begrunnelsen for opprettinga av det norske statsoljeselskapet Statoil (tidligere Norol). Statoil blei oppretta for å sikre at Norges oljeressurser skulle komme hele den norske befolkninga til gode. I dag er denne sosialdemokratiske institusjonen blitt en aktør som nettopp har som formål å hindre at land som er i den situasjonen Norge var i ved oljealderens inntreden, skal gjøre det samme. Dette kan neppe kalles annet enn kolonialisme, eller imperialisme. Statoils utvikling illustrerer noe som er typisk for sosialdemokratisk praksis i en tid der en stadig mer aggressiv kapitalisme er på frammarsj i de statene som dominerer og styrer verden.

Uten klimasvar
Også klimautfordringene som alle de økonomiske systemene har ført til, må nevnes i forhold til sosialdemokratiske politiske muligheter. Både produksjon og alminnelig livsførsel i den rike verden med en omfattende og ineffektiv reisemåte lokalt og de mange private globale reisene, må opphøre om ikke miljøkonsekvensene skal bli omfattende for folk flest over hele verden. Vestlig pålagt jordbruksproduksjon utarmer jordsmonnet over store deler av verden. Hvilket alternativ er det mulig for sosialdemokratene å komme opp med i forhold til disse utfordringene? Blandinga av nyliberale entusiaster og få gjenværende tradisjonelle industrialister i de sosialdemokratiske partiene har ikke svar på denne utfordringa i form av taktisk politikk for oppslutning. Neppe noen andre innflytelsesrike politikere i hele verden heller.

Ikke viktig å frata Moderaterne regjeringsmakt
Bratberg viser til tyske SPDs Bad Godesberg fra 1950-tallet og Törnquist til verdensperspektivet. Karl Marx kritiserte de daværende reformistenes politiske program i artikkelen «Kritikk av Gotha-programmet» så tidlig som i 1875. Kan sosialdemokratene i Europa, eller ellers i verden, komme tilbake i regjeringer med en med politikk tilhengere, motstandere og nøytrale observatører kan kalle «sosialdemokratisk»? Neppe.

Törnquists utgangspunkt var de svenske sosialdemokratenes problemer. Riksdagsvalget i 2010 ga dem mulighet å danne regjering ved å søke støtte fra Riksdagens nye parti, Sverigedemokratene (SD). Kampen mot dette partiet, ble imidlertid en hovedsak for alle partier i valgkampen på grunnlag av en politisk mote fra den mest taleføre intellektuelle del av befolkninga. Det er vel sosialdemokratenes tidligere kjernevelgere som er SDs største velgergruppe? Med sossernas politiske og organisatoriske erfaring, burde de kunne tilby SD tilstrekkelig i bytte mot å ta regjeringsmakt. Og stanse utviklinga av SD som et reint kapitalistisk og rasistisk parti. For å praktisere det de sjøl mener er en tradisjonell sosialdemokratisk politikk. Men regjeringsmakt, posisjoner for å gjennomføre egen politikk, er ikke lenger viktig nok for svenske sosialdemokrater. De har møtt den nyliberale veggen og er uten selvtillit. Sosialdemokratene i Sverige valgte med vitende og vilje sin egen politiske retrett. — Et omen?