onsdag 12. desember 2018

Den intellektuelle eliten: «Bare ytringer vi godkjenner!»


Den intellektuelle eliten: «Bare ytringer vi godkjenner!»
Fra wikipedia.no. En med uønska
meninger, Preussen utsatte han
for sensur i tre ledd før han flykta.
Gjennom den historia vi kjenner til, er det de som har begynt å tenke nytt og annerledes som har bidratt til å bringe verden framover. De har begynt den lange prosessen fra ord til handling, svært sjeldent gjennomført. Karl Marx måtte flykte til London for å kunne skrive Kapitalen. 

Nå er det de intellektuelle som går i spissen for å innskrenke ytringsfriheten og legitimere innskrenkinga ved å hindre legitimering av uønska ytringer. Fra universitetene i USA til Europa og Norge. 

Islamsk Råd, Ervin Kohn og Thomas Hyland Eriksen & Co
I 2016 gikk en gruppe intellektuelle samfunnsdebattanter sammen om et krav til norske medier og redaktører. Blant underskriverne var Islamsk Råd, Ervin Kohn, Lena Larsen, Linda Noor, Mina Bai, Olav Elgvin, Usman Rana og Thomas Hylland Eriksen. De kritiserte mediene for å slippe til det de kalte ikke-akseptabel kritikk av islam, og krevde at «Norges redaksjoner må bli bevisste på hva som er innenfor «kritikkens» grenser». Sjeldent har vi sett et mer totalitært framstøt satt fram i en intellektuell innpakning. Fra dem som Kjetil Rolness karakteriserte som «noen av verstingene når det gjelder å stemple rasjonell og rimelig islamkritikk som muslimhets, fremmedhat og rasisme».

Ali med «unikt perspektiv»: Ingen plattform!
Sumaya Jirde Ali kan etter eget utsagn bidra med «et unikt perspektiv». Hun krevde i Morgenbladet 31. august i år no-platforming — ingen talerstol. Hun hevda at det ikke dreier seg om avvise uenighet, men å nekte å legitimere «fundamentale måter å omtale og beskrive mennesker på». Som Narve Trædal advarte mot på sin Facebook-side 19. mars i år: at mediene «fortsetter å behandle [ekstremistene] som legitime deltagere i debatten.» 

Lars Gule:

Nytt argument: «Vi krenkes av ytringen!» 
Institutt for sosialt arbeid ved NTNU i Trondheim er helt lamma av ansatte og studenter som føler seg krenka av en ytring. Av en politisk uttalelse av en ansatt der i en offentlig debatt. Og over at det har blitt kjent at de har skrivi et «Vi er krenka-brev» til NTNUs rektor med krav om sanksjoner. Lederne på NTNU er uklar på retten til ytringer ikke alle studenter og lærere liker, mens rektor hevder han forsvarer ytringsfriheten.

Den farlige drømmen 
om rene sinn og samfunn
Walid Al-Kubaisi initierte et motopprop til Islamsk Råd som også jeg var med på å underskrive. Der hevda vi at ideen om å skape det «rene samfunn» uten hat og forakt, som er en del av ethvert menneske, bygger på en fascistisk tanke om at noen må kontrollere tanker og ord på vegne av «den kompakte majoritet». Det blir ikke mindre totalitært når de som oppnevner seg sjøl til sensorer er Islamsk Råd og Thomas Hylland Eriksen. 

Alle er for ytringsretten, men ikke for ytringer vi ikke liker. Hva er da vitsen med ytringsrett?

Kampen for 
å unnta stadig flere ytringer fra ytringsretten
Etter at rasisme ble et allment aksept begrep for noe som var uakseptabelt — og som er en uakseptabel holdning — har kampen stått om å få mest mulig av det en ikke liker, karakterisert som rasisme. Når først noen ytringer er unntatt fra retten til frie ytringer, vil det alltid inspirere til kamp om å kriminalisere stadig flere av ytringene. Ytringer som påstås å «diskriminere», «legitimere urett», «krenke» og uttrykker «fremmedhat» med uendelig mange flere grunner. 

Kamp mot ytringers innhold, ikke at de fremmes
Framfor å legge til rette for en kamp om utvidelse av ytringer som kan innskrenkes, kan en like godt godta alle ytringer, også de mest avskyelige. Så kan kampen for bit-for-bit-innskrenking av ytringsfriheten legges død. Og i stedet legge all oppmerksomhet på diskusjonen for og imot innholdet i ytringene. 

Men det er behageligere å forby ytringer en ikke liker, enn å argumentere mot dem.

tirsdag 11. desember 2018

Fører ord til handling? Nei.


Mye av den offentlige debatten dreier nå om hvilke ytringer som skal tillates eller «legitimeres», ikke diskusjonen for og imot hvilke ytringer som er de rette. De som vil innskrenke ytringsretten argumenterer med at «Ord er handling». Det er en uriktig påstand. 
Første del i dag om påstanden Ord er handling, og i morgen om intellektuelles nye historiske rolle som spydspiss for redusert ytringsrett.

Alle som har levd en stund, med erfaringer fra familie, arbeidsforhold eller en frivillig organisasjon, veit at om det er noe som er sant, så er det at ord ikke fører til handling. Likevel er påstanden om at ord fører til handling blitt den viktigste påstanden for å innskrenke ytringsfriheten.

Etter Frps Ytterhorns uttalelse om lederen av 17. mai-komiteen i Oslo, skreiv Knut Arild Hareide få minutter seinere på sin Facebook-side: 
«Så sier noen: Det er bare ord. Bare retorikk. Bare sosiale medier. 
Men vi vet bedre. 
Vi vet at ord er handling. 
Vi vet at ord gjør noe med oss – med de som settes i bås. 
Vi vet at ord endrer oss. Og at de endrer Norge. Kom ikke her og si at ord ikke betyr noe.» 

Fra Hareides Facebokk-side 04.11.18
I lederartikkelen i Klassekampen dagen etter mandag 5. november, tok politisk redaktør Bjørgulv Braanen opp Hareides reaksjon. Braanen skreiv:
  • «En viktig bakgrunn for engasjementet er at Knut Arild Hareide var leder av Stortingets 22. juli-komité, som ble nedsatt etter terrorangrepet. Han vet at ord kan føre til handling.» (Min utheving).» 

Leder i Tankesmia Agenda, Trygve Svensson, hevda i Morgenbladet 21.10.2018: «Mitt hovedpoeng er følgende: Ord er handling.» (Svenssons uthevinger).

Ord og ytringer fører ikke til handlinger
Men det er ingen slik dokumentert direkte sammenheng mellom ord og handling. Ikke privat i hverdagslivet, eller i samfunnsmessig sammenheng. Det overveldende flertallet av muslimer, nær hundre prosent av dem i Europa, planlegger ikke å drepe oss «vantro» — eller gjør det. Tross Koranens påbud om det. Heller ikke de kristne følger Bibelens påbud om dødsstraff for handlinger kristne ikke liker. Ord i religiøse skrifter teller for mange mer enn ord i samtaler og skrift.

Knut Arild Hareides politiske allierte i USA har sterke ord imot sjølbestemt abort, og angriper med våpen abortinstitutter og dreper leger som utfører abort. Er det Hareides og hans politiske meningsfellers ord som er årsak til disse drapene? 

Breiviks terror som argument
Det er betydelig mange i Norge som ikke er enig i innvandringspolitikken, og de konsekvensene den har for norsk dagligliv, norsk politikk og norsk økonomi. Som det ikke sjeldent antydes og ofte sies rett ut mot mot disses synspunkter: «Til felles med Breiviks». Braanens leder 05.11.18 kan umulig forstås på annen måte enn at ord som  påstås å likne på Breiviks, er like ved å utløse samme vold og terror som Breivik utløste. Men det er ingen sammenheng mellom de svært mange uttalelsene som noen vil påstå likner på Breiviks, og at de orda har ført til terror tilsvarende Breiviks. 

Vanskelig og lang prosess 
for å omsette ord til handling
Ord er ikke uten virkning. Men sjøl når de er sagt som en direkte oppfordring til handling, virker de ikke som ytreren ønsker. Sjøl den som erklærer seg enig i ord med oppfordring til handling, handler likevel ikke. Ord er bare starten i en lang usikker prosess. Som Rudolf Nilsen skreiv, ord er som løfter, men er kanskje ikke mer verdt enn skrift i sand. Mange ord over lang tid kan skape en oppfatning hos mange, som abortmotstandernes begrunnelser kan føre til drap av abortleger. Men det er bare enkeltindivider som dreper. 

Argument for innskrenking
Påstanden Ord er handling er bare riktig når den er satt fram for å redusere retten til frie ytringer. Og det har alle de nevnte som påstår Ord er handling til felles. At de vil innskrenke den retten til frie ytringer vi har kjempa for i mer enn tusen år. Retten til ytringer viser klasseforskjell. Det er dem med formell og reell makt som vil innskrenke ytringsfriheten, til bare å gjelde ytringer som bygger opp om deres fortsatte makt.

Hvem og hvordan krava om redusert rett til frie ytringer settes fram, kommer i morgen. 

mandag 10. desember 2018

Den vestlige imperialismens drøm om fredsprisen til Nato. Når tør de?

Hvert år 10. desember er en festdag for det politiske Norge, da bestemmer staten Norge hvem som skapte mest fred i verden det siste året. Med kongefamilien på første benk.


Fra nettsida til Nobelkomiteen
Det er det offisielle politiske Norge som deler ut Nobels fredspris. Det er bare norske statsråder, stortingspolitikere og det ledende kommentariatet som tror at «Den Norske Nobelkomite» med politikere oppnevnt av Stortinget, ikke representerer det politiske Norge. 

Amerikanske politikere og krigsforbrytere
Det politiske Norge bruker fredsprisen til å markere Norge internasjonalt, som en slags humanitær og særlig rettferdig domstol med kompetanse til å hedre verdens mest fredelige politikere — sett fra det politiske Norge. Amerikanske presidenter og politikere står særlig høyt i kurs for å få prisen. Du trenger ikke å ha gjort noe for å få den heller, som i tilfellet president Barack Obama. Komiteen er nok fortsatt fortvila over å ikke få kunne gitt prisen til Hillary Clinton som USAs første kvinnelige president. Etter amerikanske presidenter kommer krigsforbrytere som rett før nederlaget kapitulerer for å få fredsprisen. Som Henry Kissinger for å trekke konsekvensen av USAs nederlag i Vietnam og de Klerk for å tape kampen for raseskillet i Sør-Afrika. Samt de særegne norske illusjonene om upolitiske humanitære løsninger. 

EU, 
som trøst for to tapte folkeavstemninger
Fra EUs nettside 
Den største seieren for det politiske Norge var å gi fredsprisen til EU. Etter å ha plagdes med nederlag i to folkeavstemninger, fikk politikerne i Norge mulighet til å ta revansj over folket ved å gi prisen til EU. For påstanden om EUs betydning for freden i deler av Europa etter siste verdenskrig. Som at uten EU ville Frankrike og Vest-Tyskland, fortsatt redusert etter verdenskrigen og under kontroll av USA gjennom Nato, vært i krig med hverandre fra 1955. En helt utrolig politisk påstand. Og tross utmerkelsen fra Stortingets oppnevnte komite, så driver EU-kommisjonen nå en politikk som virkelig skjerper motsetningene både mellom europeiske stater og folk innen hver stat. 

Når EU, så også Nato
Fra Natos nettside
Er først EU tildelt prisen, finnes det overhodet ingen grunn til at ikke også det grunnleggende fundamentet for norsk politikk, Nato, skal få fredsprisen. Ikke noe har gitt mer fred til Norge og Europa enn nettopp NATO, mener så og si alle stortingsrepresentantene. Den ikke-uttalte politiske forutsetninga for all norsk utenrikspolitikk er at uten Nato ville både Norge og Europa vært okkupert av Sovjet/Russland. Liten diskusjon og motstand er det i Norge om dette standpunktet. Men de skjønner, til og med Thorbjørn Jagland, at det ikke vil være det enkleste å virkeliggjøre sine innerste drømmer om fredsprisen til Nato. 

Spørsmålet er bare, når mener de at verden er mottakelig for å samles om Nato som det viktigste fredstiltaket i Europa og hele verden?