søndag 22. februar 2015

All jus er politikk!



Dette mot-innlegget til advokat Arild Humlens uttalelser 23.01.15 fant ikke Klasse-kampen mulighet til å trykke, heller ikke i ei forkorta form:

I Klassekampen 23. januar er advokat Arild Humlen intervjuet om norsk asylpolitikk. Han uttaler der at «…asylspørsmål er det mest juridiske man får. Det finnes ingenting som heter asylpolitikk». Humlens påstander fortjener flere lesere enn Klassekampens — og imøtegåelse.

Til det er å si at det finnes ikke lover eller «jus» som ikke er et uttrykk for ønsket om med politisk vilje å bruke statens maktapparat til å tvinge gjennom noens politiske krav. Lovene er regler for med tvang å oppnå at det politiske kravet etterleves, som en fortsettelse av religiøse påbud om hvordan folk skal leve. Lovene kan vedtas med en stemmes overvekt i den lovgivende forsamlinga, eller rett og slett bare bestemmes av ikke-valgte herskere. I en rettssak kan anklager, forsvarer og dommer i straffesaker ha hver sin oppfatning av hvordan en lov skal tolkes, og prioriteringa av påstått motstridende lover. Den samme uenigheten om «jus» kan forstørres hvis saka behandles videre i lagretten og Høyesterett. Og dommene kan avsies med en stemmes overvekt. Ei sivil rettssak bare bekrefter at det ikke finnes noe ubestridt «juridisk», heller ikke internasjonalt, slik naturvitenskapen forklarer jordklodens rotasjon (og at den roterer!).

Heller ikke lovtolkningene som juristene lever godt av på universitetene og i rettssalene er noen eksakt vitenskap. Det er til enhver tid full uenighet om vektlegginga av ordlyden i lovteksten opp mot forarbeidene, betydninga av tidligere rettsavgjørelser på ulikt rettsnivå, og nå et nytt begrep som juristoverklassen, fjernt fra vanlige folk, har begynt å kalle «folks rettsfølelse». All jus er bare ei form for politikk: å synse om hvilken politisk interesse som er sterk nok til å få gjennomslag.

Brecht beskreiv det treffende i «Sangen om domstolene»: «I følge med røverflokkene kommer domstolene», og tjuven får tjuvgodset, pakket inn i et papir, «på det står det en paragraf».

Om asyl hevder Humlen «Det er snakk om å følge internasjonale forpliktelser». Det står i strid med det nettstedet Store norske leksikon (SNL) skriver om asylrett . Det er skrivi av Vegard Bø Bahus som bl. a. er sensor i utlendingsrett ved Universitet i Oslo og har spesialisert seg på utlendingsrett. I SNL-artikkelen står det at det at det ikke finnes noen internasjonal juridisk forpliktende asylrett, heller ikke for Norge. Det er opp til statene på fritt grunnlag å gi asyl eller ikke. Et forslag om å ta retten til asyl inn i den nye Grunnloven i fjor fikk ikke tilstrekkelig flertall. Det er den nye utlendingsloven fra 2008 som er viktigst, og for å få et opphold som kan kalles asyl, må en aksepteres som flyktning, det vil si «ha en velbegrunnet frykt for å bli forfulgt på grunn av ens rase, religion, nasjonalitet, medlemskap i en spesiell sosial gruppe eller på grunn av ens politiske oppfatning». Er det 10 % sannsynlighet for drap ved retur, skal opphold innvilges. Denne synsinga er heller ikke «jus», dette er politikk.

Humlen hevder videre «Hellas, Italia, Bulgaria og Spania tar nærmest hele flyktningebølgen alene». Dette er i motstrid til det UDIs direktør Frode Forfang skriver på sin blogg: Hellas, Italia og Spania tar praktisk talt ikke imot noen asylsøkere/flyktninger, for flyktningene vil heller til Norge, Sverige og Danmark. Det forholder de tre Middelhavslandene seg gladelig til ved å ignorere Dublinkonvensjonen.

Samtidig virker det som om Humlen også er prega av realisme, for han vil noe som er lett å si seg enig i: «Vi trenger mottak nærmere konfliktområdene og bør leie områder av nabostater for å etablere fullverdige mottakssystemer». For Norge har tatt imot for mange innvandrere enn vi kan klare å ta imot, nest flest i Europa etter innbyggertallet og flere enn Sverige (i følge Eurostat 2011 har Norge faktisk største nettoinnvandring av alle OECD-land), og særlig av innvandrere som verken har evne eller vilje for å kunne tilpasse seg et samfunn som det norske. I påvente av de store innvandrergruppenes tilpasning til norske tradisjoner og norsk språk, er derfor det eneste riktige å oppheve hele den nåværende asylpraksisen. For ei tid framover bør vi derfor nøye oss med å gi beskyttende opphold til forfulgte politiske ledere, andre forfulgte som karikaturtegnere og politiske avhoppere som Edward Snowden.





fredag 20. februar 2015

Ordn opp sjøl!



Dette inn-legget står på trykk i Klasse-kampen i dag:

I Klasse-kampen skriver Mímir Krist-jánsson i sin leder 16. februar at «dersom vi skal bekjempe terror trengs noe mer enn for-dømmelse. I stedet trenger vi konkrete tiltak som kan bidra til å tone ned den sivilisasjonskrigen vi nå kan ane konturene av. Det handler ikke minst om arbeid, bolig og integrering.»

I Klassekampen 17. februar følger en dansk innvandringsentusiast opp kritikken mot dem som kritiserer innvandringspolitikken, forfatteren Carsten Jensen: «I Danmark har vi eit verbalt miljø som oppfordrer til diskriminering fordi det ligg i lufta at innvandrar er annleis enn oss». Og fortsetter så med alle europeiske innvandringsentusiaster fengslende joker og debattdreper mot alle som er uenig i innvandringspolitikken: «Så lenge det danske samfunnet ikkje tar eit oppgjer med seg sjølv, vil ikkje situasjonen bli noko betre, seier han [Jensen].»

Altså; kritikerne av innvandringens omfang og praksis er de som må gå i seg sjøl, sier innvandringstilhengerne. Det er snarere tvert imot. Noen har hatt makt til å føre en innvandringspolitikk, og den har blant annet ført til at så mange som opp mot ti tusen norskfødte 6-åringer i Oslo i 2013 ikke kunne godt nok norsk ved skolestart i følge Utdanningsetaten i Oslo, gjengitt i Aftenposten 08.02.14. Brochmannutvalget, NOU 2011: 7, viser til at innvandrere fra Irak, Afghanistan og Somalia har en arbeidsfrekvens på bare 32 prosent trass i at de er svært unge. Deres manglende arbeidsdeltaking er ikke et resultat av innvandringsmotstandernes politikk!

Innvandringsentusiastene skaper et splittet Norge ved å ivre for «integrering», noe som betyr at det viktigste er at utlendinger i Norge skal beholde mest mulig av sin utenlandskidentitet. I stedet må innvandrerne fornorskes, assimileres, slik innvandrerne til USA ble amerikanske.

I følge Eurostat i 2011 er nettoinnvandringa til Norge pr tusen innbygger størst i hele OECD-området. Det har aldri noen gang vært noen demokratisk diskusjon eller folkeavstemning om denne betydelige innvandringa, og over halvparten av velgerne er imot den, iflg en meningsmåling utført av Sentio Research i 2013 for Frp. 59 prosent av de spurte i denne undersøkelsen ville at innvandringen skulle reduseres. Det har heller aldri vært noen diskusjon om hvordan vi skal forholde oss til innvandrernes krav, og om det norske samfunnet skal kunne stille noen motkrav. Dessuten: Er det noen etnisk norske som er arbeidsledige, hvem ivaretar deres interesser? Bør de emigrere?

Uten noen brei demokratisk diskusjon har innvandringsentusiastene fått det som de vil når det gjelder antallet innvandrere (de ville hatt enda flere!) og hvordan innvandrerne skal unnlates å tilpasse seg Norge. Det er ikke oss som er uenig i innvandringspolitikkens omfang, og de manglende kravene til dem som blir akseptert som nye statsborgere, som har ansvar for denne innvandringspolitikkens fiasko. — Skyld ikke på andre for egen fiasko!



torsdag 19. februar 2015

Per Sandberg — en bløffmaker og klovn


Klassekampen har fått Fremskrittspartiets nestleder Per Sandberg til i dag å gå ut mot innvandringspolitikken som har vært ført de siste tiåra, og kalt den mislykka. Det er bare det at Fremskrittspartiet har inngått en avtale med Venstre, Kristelig Folkeparti og Høyre om en helt annen innvandringspolitikk enn den Per Sandberg som nestleder i dag prøver å gi uttrykk for. Og hele Fremskrittspartiets stortingsgruppe sluttet i fjor opp den innvandringspolitikken Sandberg i dag kritiserer, med Sandbergs entusiastiske tilslutning. Det var kun en eneste Frp-er som var uenig i den nye innvandringspolitikken som en følge av samarbeidet med Høyre, Venstre og Kristelig Folkeparti; stortingsrepresentant Christian Tybring-Gjedde.

Tybring-Gjedde skreiv et eget brev til sentralstyret i Fremskrittspartiet 3. mars i 2014, gjengitt i hans bok «Mens orkesteret fortsetter å spille», som vedlegg 7. Sentralstyret svarte sitt medlem Tybring-Gjedde 28. mars i 2014, og viste til «partiets vedtekter og stortingsgruppens reglement som tydelig regulerer slike forhold». Noe som vanskelig kan betraktes som noe annet enn en trussel om disiplinærtiltak.

Dette kjenner Per Sandberg veldig godt til, grunnleggende politisk uenig som han er med Tybring-Gjedde. Hvorfor går han da ut sånn? Han har fått tildelt et «kort» fra partiledelsen, for å gi inntrykk av at Frp mener noe annet enn det de mener og stemmer for i inneværende stortingsperiode? For å ikke gjøre «SV-feilen» i Frps regjeringsperiode? Men nå har Sandberg åpenbart gått for langt, han har mista hodet og snakker på tilfeldige impulser i hjernen. Han bløffer om hvilken innvandringspolitikk Frp står for i inneværende periode, og han veit det. Dette er jo reine klovnerier, for han har overspilt sin rolle fullstendig, og er blitt avslørt. Han har beklaga på en måte der han tydelig gir uttrykk for at han ikke beklager likevel.

Jeg merker meg at politikerne ikke har nevnt dette med den reelle politiske uenigheten mellom Tybring-Gjedde og resten av Frps stortingsgruppe, noe som alle politikere burde kjenne godt til. Hvorfor framhever ikke de andre politikerne og politiske kommentatorene at Per Sandberg ikke gir uttrykk for Fremskrittspartiets politikk, men ljuger med vitende og vilje? Hvorfor benytter de ikke sjansen til å markere den politiske splittelsen mellom Per Sandberg som nestleder og partiet?

I følge nrk tekst-tv side 126 i dag er det bare Frps stortingsrepresentant Øyvind Korsberg som har gått klart ut mot Sandberg. Men Korsberg har gående en lokal familiær konflikt med Sandberg, så Korsberg er kanskje mer interessert i den personlige konflikten med Sandberg, enn den politiske konflikten.

Dagens Sandberg-uttalelse burde avslørt hva som er Frps innvandringspolitikk i dag, men den kritikken ser det ut til Sandberg og Frp slipper unna.




tirsdag 17. februar 2015

Utsendte asylbarn — de sendes ikke ut aleine!



Politikere og journalister kappes om å skrive om utsendte asylbarn. Bruken av ord levner ingen tvil hos politikerne og journalistene: det dreier seg om barn som sendes ut av landet helt aleine skilt fra sine foreldre til en usikker ensom skjebne i et fullstendig fremmed land. Og det kan ikke finnes fnugg av tvil blant politikerne og journalister som så bevisst bruker disse ordene: det er akkurat det inntrykket de vil at alle andre skal sitte igjen med. Det at asylbarn sendes ut må sees på som den totale ansvarsløse råskap og ubarmhjertighet.

I desember 2014 ble det sendt ut 30 mindreårige (under 18 år) med avslag på søknad om asyl som en følge av at foreldrene hadde fått avslag. 29 av de 30 reiste med foreldra sine, og den ene mindreårige ble tatt imot i hjemlandet av familie. I hele 2014 ble det sendt ut 649 mindreårige, hvorav 18 var aleine på flyet, men blei mottatt av familie i hjemlandet. Det viser statistikk fra Politiets utlendingsenhet. Disse tallene viser noe helt annet enn det medie- og politikerskapte bildet.

Statistikk fra Politiets utlendingsenhet
Det er ingen grunn til å tro noe annet enn at «asylbarna»s forsvarere er fullt klar over disse fakta. Men at de helt bevisst velger å framstille disse avslagene på asylsøknader på denne måten, i håp om å få større tilslutning til sin sak. For «asylbarna»s fremste forkjempere er de samme enkeltpersonene, politikerne, organisasjonene og journalistene, som når de ikke er opptatt av å sørge for norsk og internasjonal bombing av regimer de ikke liker, ivrer for at enhver som ønsker opphold og statsborgerskap i Norge skal få det. Enten de «tordenskjoldske innvandringssoldatene» kan argumentere med at noen er «asylbarn», flyktning, arbeidsinnvandrer eller må få familiegjenforening, gjerne for to av sine koner med hver sin store barneflokk.

Innvandringsentusiastene er godt organiserte gjennom et vell av rundelig statsfinansierte organisasjoner som jobber for innvandring ved å sverte alle dem som er uenig med dem. Det er aldri nei i innvandringstilhengernes munn til noen som vil ha opphold i Norge, som det er aksept for at enhver innvandringstradisjon fra Afrika eller Midt-Østen skal ha forrang framfor norske tradisjoner i Norge i form av «forståelse».

Å bruke disse barna foran seg i sin ensporete innvandringskamp er forståelig. Det er vanskelig å føre rasjonelle argumenter for at det er andre nordmenns oppgave enn de som bor på vestkanten i Oslo å ta vare på og forholde seg til innvandrerne der mange av dem har grunnleggende problemer med og motvilje mot å forholde seg til norske tradisjoner. Innvandringstilhengerne har neppe andre argumenter enn påstanden om de ensomme foreldreløse «asylbarna» som sendes aleine ut i en totalt fremmed verden. Kanskje bare «argumentet» «nazisme», som Jan Erik Vold bruker om dem som ikke deler hans innvandringssyn.

Å dele sine foreldres skjebne, kan og er for millioner av mennesker i verden i dag, en katastrofe. Men ikke alle barn blir sammen med sine foreldre sendt i gasskamre eller myrdet på offentlige plasser av sine trosfeller muslimene. Mange norske barn, som jeg mange ganger, har også mot min vilje måtte flytte med foreldra mine til andre deler av landet der barna på det nye stedet jeg kom til påstod jeg ikke snakka norsk. Ikke så dramatisk forskjellig som mellom Norge og Afghanistan, men subjektivt alvorlig nok å komme fra Jæren under skolealder og bli avvist av jamnaldrende på Strømmen som utenlandsktalende. Over hele verden flytter foreldre med sine barn internt i landet sitt, og mellom land. Så dramatikken det er å flytte sammen med foreldre tilbake til hjemlandet sitt, er med vilje sterkt overdrevent av politikerne og journalistene nettopp for å bruke asylbarna som middel i deres store politiske mål: en sterk økning i den allerede betydelige store norske innvandringa.

Nå kan jeg for min del akseptere at barn som har bodd i Norge i så mange år som for eksempel sine ti første år, skal få fortsette å få bo her. Men ikke nødvendigvis. Det kan ikke være sånn at det skal aksepteres som en straff å vokse opp alle andre steder i verden enn i Norge. Norge er et godt land å bo i, har vært om ikke annet, med mange gode tradisjoner som dessverre er på vikende front. Men flertallet av verdens folk trives godt med å bo i andre land enn Norge, uten at de føler det som en straff. Noen av innvandringsentusiastene er de samme som går i spissen i Norge for å hevde at Norges er et av verdens mest skammelige land som har bidratt ingenting til verdens utvikling, og som bør skjule og skamme seg over det norske flagget, særlig 17. mai. Litt merkelig at disse vil innvandrerne så vondt at de skal få opphold i dette skammelige landet?

Nå satser enkelte politikerne fra Rødt og SV, som til sammen knapt har fire prosent oppslutning, at dem som er uenig med dem i innvandringsspørsmål, skal miste muligheten til å arbeide i det offentlige.

Det inntrykket som bevisst skapes av de ensomme «asylbarna» som sendes aleine ut i en fremmed verden skilt fra sine foreldre, er et godt eksempel på at det offentlige ordskiftet i Norge ikke går i noen god retning.