«Hele vårt levesett og økonomiske system er bygget på ryggen av tidligere tiders kolonialisme og imperialisme.» Dette skreiv Linn Stalsberg, journalist og forfatter, i Klassekampen 13. juni i FOKUS-artikkelen «Blind rasisme» med ingressen «Rasismens gamle arv i en ny kontekst».
Stalsberg hevda også at å ikke ville ta
imot flere innvandrere og flyktninger, å vise til en slik politikks konsekvenser
for velferdsstaten og kritisere muslimenes politiske krav i Norge, er uttrykk
for rasisme.
Filosofisk ser Stalsberg bort fra de indre
egenskapene i noe og at ytre årsaker bare virker gjennom indre årsaker, som at samme
ytre temperatur virker ulikt på et egg og en stein. All elendigheten i Afrika
og andre deler av den fattige ikke-industrielle eller ikke-utvikla verden må
derfor skyldes ytre påvirkning som Vestens kolonialisme og tilraning av ressurser.
Afrikanere og andre fattige fratas sin handlingsevne i antirasismens navn.
Kolonialismen har svekka den «tredje
verden». En kamp som fortsetter med økonomisk-juridiske virkemidler og i økende
grad med vestlige bomber. Men spørsmålet er: hvor avgjørende var og er denne
kolonialismen? Også europeiske land har vært utsatt for enorme samfunnsødeleggelser,
som etter to verdenskriger. Men hvordan ser det ut i Tyskland etter disse
krigene; er det bare Marshallhjelpen som gjør at Tyskland er på et annet nivå
teknologisk og sosialt enn Somalia, Sudan, Pakistan og Bangladesh?
Sverre Knutsen har framheva betydninga
av «økonomiens
sosiale kapasitet» for å kunne nyttiggjøre seg et
lands råvarer (Aftenposten 28.06.04). Han skreiv: «Det institusjonelle rammeverk
av lover og regler som spesifiserer eiendomsretter, sikrer
kontraktsgjennomføring, gir stabile vilkår for økonomiske beslutninger,
begrenser korrupsjon osv., er helt avgjørende for om næringslivet evner å skape
vekst eller ikke.»
Det som omtales som «økonomiens sosiale kapasitet» er åpenbart
ikke til stede i de landa som omtales som den fattige verden. Det gjør «vi»
ikke lettere med handelspolitikk og militære invasjoner. Men viktigere er at få av disse landa klarer å utvikle et
ledersjikt for nasjonal sjølstendighet som kan «Tale Roma midt imot». Derfor
skapes heller ikke strukturelle og sosiale forutsetninger for økonomisk vekst. Mangel
på nasjonal utvikling økonomisk og politisk skyldes ikke at det er norske
fiskere, bønder, arbeidere og offentlige tilsatte og våre forfedres handlinger de
siste to tusen åra som holder dem nede. Hovedårsaken må søkes i indre forhold i
fattige land. For noen tidligere undertrykte land har klart å reise seg, også i
militær kamp mot Vesten, som Kina.
Påstanden om «vår skyld» og «vårt
ansvar» er i dag en myte som gir livsinnhold, en livsløgn, både til «venstresida»
og et stort økonomisk sjikt av «humanitære hjelpere». Walid Al-Kubaisi har i Dag og
Tid 01.08.14 treffende karakterisert denne holdninga: «…ein typisk venstreradikalar, prega av sjølvhat: Noreg er den
dårlegaste staten i verda, og nordmenn er rasistar. Stakkars de [innvandrarar] som
er offer». Videre om en slik venstreradikaler han kjenner: «Han er eit typisk
døme på den norske offerideologien. Han nyt å omskapa oss [innvandrarar] til
offer, for då kjenner han seg rusa som ein god antirasist».
Den antirasistiske rusen nyter at «de»
trenger at «vi» redder dem, helst ved at de får komme til «oss» så skal «vi»
hjelpe dem her. Tanken bak denne «godheten» kan ikke forstås på annen måte enn
at det ikke er mulig å skape bedre samfunn i Afrika — av afrikanere. Er det antirasisme?
Ja, det er mye forakt mot grupper av
mennesker. Til dem hører også de som «ruser seg som antirasister». Som fratar
andre handlingsevne og ser bort fra de skadene de som vil innordne seg
religionenes tvang, særlig den muslimske, påfører seg sjøl og andre i fattige
land (og i rike). For ytre årsaker virker bare gjennom indre. Nordmenns suksess
med sosialt å kunne utnytte våre råvarer som fisk, frukt, fossekraft, mineraler
og olje — skyldes ikke at vi har holdt andre nede i fattigdom.
Innlegg
