lørdag 15. august 2015

Fattigdommen i verden: «Vår skyld» og «vårt ansvar» — vår rasisme?


Dette innlegget står på trykk i Klassekampen i dag. Det er en forkorta versjon av et lengre innlegg:

«Hele vårt levesett og økonomiske system er bygget på ryggen av tidligere tiders kolonialisme og imperialisme.» Dette skreiv Linn Stalsberg, journalist og forfatter, i Klassekampen 13. juni i FOKUS-artikkelen «Blind rasisme» med ingressen «Rasismens gamle arv i en ny kontekst».

Stalsberg hevda også at å ikke ville ta imot flere innvandrere og flyktninger, å vise til en slik politikks konsekvenser for velferdsstaten og kritisere muslimenes politiske krav i Norge, er uttrykk for rasisme.

Filosofisk ser Stalsberg bort fra de indre egenskapene i noe og at ytre årsaker bare virker gjennom indre årsaker, som at samme ytre temperatur virker ulikt på et egg og en stein. All elendigheten i Afrika og andre deler av den fattige ikke-industrielle eller ikke-utvikla verden må derfor skyldes ytre påvirkning som Vestens kolonialisme og tilraning av ressurser. Afrikanere og andre fattige fratas sin handlingsevne i antirasismens navn.

Kolonialismen har svekka den «tredje verden». En kamp som fortsetter med økonomisk-juridiske virkemidler og i økende grad med vestlige bomber. Men spørsmålet er: hvor avgjørende var og er denne kolonialismen? Også europeiske land har vært utsatt for enorme samfunnsødeleggelser, som etter to verdenskriger. Men hvordan ser det ut i Tyskland etter disse krigene; er det bare Marshallhjelpen som gjør at Tyskland er på et annet nivå teknologisk og sosialt enn Somalia, Sudan, Pakistan og Bangladesh?

Sverre Knutsen har framheva betydninga av «økonomiens sosiale kapasitet» for å kunne nyttiggjøre seg et lands råvarer (Aftenposten 28.06.04). Han skreiv: «Det institusjonelle rammeverk av lover og regler som spesifiserer eiendomsretter, sikrer kontraktsgjennomføring, gir stabile vilkår for økonomiske beslutninger, begrenser korrupsjon osv., er helt avgjørende for om næringslivet evner å skape vekst eller ikke.»

Det som omtales som «økonomiens sosiale kapasitet» er åpenbart ikke til stede i de landa som omtales som den fattige verden. Det gjør «vi» ikke lettere med handelspolitikk og militære invasjoner. Men viktigere er at få av disse landa klarer å utvikle et ledersjikt for nasjonal sjølstendighet som kan «Tale Roma midt imot». Derfor skapes heller ikke strukturelle og sosiale forutsetninger for økonomisk vekst. Mangel på nasjonal utvikling økonomisk og politisk skyldes ikke at det er norske fiskere, bønder, arbeidere og offentlige tilsatte og våre forfedres handlinger de siste to tusen åra som holder dem nede. Hovedårsaken må søkes i indre forhold i fattige land. For noen tidligere undertrykte land har klart å reise seg, også i militær kamp mot Vesten, som Kina.

Påstanden om «vår skyld» og «vårt ansvar» er i dag en myte som gir livsinnhold, en livsløgn, både til «venstresida» og et stort økonomisk sjikt av «humanitære hjelpere». Walid Al-Kubaisi har i Dag og Tid 01.08.14 treffende karakterisert denne holdninga: «…ein typisk venstreradikalar, prega av sjølvhat: Noreg er den dårlegaste staten i verda, og nordmenn er rasistar. Stakkars de [innvandrarar] som er offer». Videre om en slik venstreradikaler han kjenner: «Han er eit typisk døme på den norske offerideologien. Han nyt å omskapa oss [innvandrarar] til offer, for då kjenner han seg rusa som ein god antirasist».

Den antirasistiske rusen nyter at «de» trenger at «vi» redder dem, helst ved at de får komme til «oss» så skal «vi» hjelpe dem her. Tanken bak denne «godheten» kan ikke forstås på annen måte enn at det ikke er mulig å skape bedre samfunn i Afrika — av afrikanere. Er det antirasisme?

Ja, det er mye forakt mot grupper av mennesker. Til dem hører også de som «ruser seg som antirasister». Som fratar andre handlingsevne og ser bort fra de skadene de som vil innordne seg religionenes tvang, særlig den muslimske, påfører seg sjøl og andre i fattige land (og i rike). For ytre årsaker virker bare gjennom indre. Nordmenns suksess med sosialt å kunne utnytte våre råvarer som fisk, frukt, fossekraft, mineraler og olje — skyldes ikke at vi har holdt andre nede i fattigdom.

søndag 9. august 2015

Tør du, Raymond Johansen?




Som nyinnflytta beboer på Ensjø har jeg skrivi dette innlegget og fått det på trykk i Dagens Næringsliv lørdag 8. august:

I sitt innlegg 4. august skriver Oslo Aps byrådslederkandidat Raymond Johansen at det i Oslo er mangel på tomter regulert til boligbygging. Det kan muligens stemme. Men viktigere er at tomter allerede regulerte til boliger ikke blir bygget. På Ensjø er det proklamert at Ensjø skal gå fra bilbyen til boligbyen. Problemet er at boligutbygginga der har stansa opp omtrent halvveis, fordi tomteeierne nå ser seg mer tjent med å opprettholde store deler av Ensjø som en fortsatt bilby. I og med at tomteeierne og Høyre-byrådet har minst et svært godt «øye» til hverandre, blir boligbygginga utsatt. Ikke minst ved at byrådet griper inn og tøyer reguleringsbestemmelsene med tilretting for modernisert bilvirksomhet. Ikke bare gir dette færre boliger i Oslo, det er også et løftebrudd for alle oss som trodde vi skulle flytte inn i en boligbydel med sosiale tilbud, ikke i en bilby.

Tør du, Johansen, før valget, love å gjennomføre en reguleringsplan vedtatt så langt tilbake som i 2007, om nødvendig med tvangssalg?